Du må ikke klatre i treet!

05.08.2015 - 08:14 Ingen kommentarer
 

Espen var akkurat blitt 4 år. Jeg husker det veldig godt.

Han elsket å være ute og det gjør han fremdeles.

Det blir aldri nok aktivitet for han.

Reimadressen var nok en størrelse for stor men det hindret han ikke i å undersøke hvert eneste gjemmested den nye hagen vår hadde.

De andre barna var også ute.

Jeg hørte et stort hyl! Etterfulgt av et rop: MAMMA.

Det var et sånt hjerteskjærende rop om mamma denne gangen. Ikke et masrop. Det ble ropt på en måte at jeg skjønte at det var viktig.

Jeg slapp det jeg hadde i hendene og løp mot yttergangen. Jeg så barna i øyekroken på vei ut.

Check, nå vet jeg hvor jeg skal løpe.

Annika gråt og Sven var likblek. Jeg prøvde febrilsk å telle barna slik en mor teller sine kyllinger men jeg fant ikke Espen.

Jeg så at noe var galt og Sven så på meg skremt og sa: Espen sitter fast i treet.

Kjære vene, jeg stirret oppover og helt øverst i toppen så jeg at han klamret seg fast som en vettskremt kattunge.

Han var sikkert 3-4 m høyt. Altfor høyt for en 4-åring.

Jeg snudde meg og bestemte meg for å løpe inn og ringe etter hjelp men i øyeblikket jeg snudde meg kom Espen dalende ned fra treet.

Poff sa det.

Rett på bakken.

Poff.

Det gikk et sekund eller to så begynte han å bevege seg og innen jeg hadde reagert og løpt bort til han så hadde han reist seg opp!

Han sto rett opp og ned foran meg som om ingenting hadde skjedd.

Gode gud, husker jeg at jeg tenkte.

Han var helt fin.

Barna begynte å hyle av latter og syntes det var drittøft av Espen. Selv var jeg både sint og glad. Jeg prøvde å forklare hvor farlig treet var. Og at han kunne skadet seg så mye at han kunne endt opp på sykehuset.

Vel inne ringte jeg legevakten som ba meg se ting an etterhvert. Men kvelden kom og Espen var helt uten en eneste skramme.

Du må aldri klatre mer opp i det treet igjen!

Han var enig.

Hvor lange tror dere at det tok før han klatret opp igjen?

Jepp, dagen etter var han i treet igjen og igjen falt han ned.

Er det mulig?

Han bare ga seg ikke. I løpet av den vinteren tror jeg han falt ned fra treet 3-4 ganger.

Lærte han?

Nope!

Nå har minstemannen i huset Christian blitt litt over 3 år og han er om mulig enda mer undersøkende og fryktløs enn det Espen var.

Store hoppeslott hvor grensen er at barna skal være 4 år har han for lengst vært inni. Han står og gråter ved siden av helt til han som står og slipper inn barna ser på meg og sier: La han prøve.

Jeg har også hoppet i de fleste. For jeg føler enda at jeg må passe på.

Han er jo så liten.

Jeg er ikke liten, jeg er stor, sier han høyt da.

Alt må raskere, høyere og MER! En huske skal ikke bare være i god fart nei den må dyttes til høyeste mulig høyde.... sukk.

Poenget er at om vi tar utfordringene bort fra barna og skjermer dem for mye så vil de hemmes på en måte som ikke er ønskelig. Er vi for beskyttende vil vi ende opp med barn som ikke tør å ta utfordringer. Nettopp fordi de ikke har fått erfart hvordan det er å bli utfordret.

Nå skal barna ikke lengre få klatre i trær i barnehagen. 

De kan jo falle og slå seg!

Barn har godt av at foreldre lar dem falle og slå seg innimellom, skriver Tv2

Vi elsker de rett og slett i hjel.

Hvem er disse overbeskyttende foreldrene? Er det deg?

Helt ok å være hønemor til tider men det må da være grenser?

Hvor går din grense?

Legg igjen en kommentar.

Klemmer :)

Les også: Jeg lyver til barna mine hver dag.

Eller så kan jeg anbefale å lese om kvelden da jeg var Askepott..... iført en kjole til flere tusen. Skikkelig jenteinnlegg for dere som elsker glitter, glam og vakre historier :)

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits