Et uskrevet kapittel



Vi begynte å skrive på en historie. 

Hvor lang historien kom til å bli visste ingen. Kanskje ble det bare en side, kanskje ble det et kapittel eller kanskje var vi heldige slik at du og jeg ble en hel bok?

Da vi startet visste ingen av oss hva som kom til å skje eller hvordan ting kom til å bli. Vi bare kastet oss ut i det vi fant sammen. Vi farget dagene og jeg skrev i boken. 

Når var du forelsket sist, spurte noen meg forrige uke, og jeg trengte ikke tenke veldig lenge tilbake. Det var i mai, i sommer. Bare noen måneder tilbake. Jeg kan enda høre musikken som ble spilt da vi grillet ved strandkanten om jeg lukker øynene. Noen måneder tilbake. Det føles lenge da. Fordi vi har ikke sett hverandre siden. Men hva er lenge? Noen måneder er jo bare en brøkdel av et liv. Det betyr jo så ufattelig lite i en persons liv. 

Forelsket ja. Det var da!

Jeg tenkte tilbake på deg. Og på oss. Og historien vi begynte å skrive.  

M A G I C O

Det var ordet vi ofte beskrev opplevelsene med. 

Men et sted ble boken lukket. Og pennen ble lagt bort.

Boken lå bare der.

Var det sånn at jeg ikke skulle skrive mer nå? Var det DET liksom? Skulle det bare være så kort? Hva skulle jeg lære av det liksom? At alt godt er kortvarig? Du vet ikke hva du har før det er for sent? Alt godt kommer til en ende? 

Eller skulle jeg lære noe annet?

Kan boken åpnes på et senere tidspunkt? Når tiden har gått? 

Er det mulig å ta fatt på boken igjen? Skrive mere?

Det har gått mange uker nå. Måneder. 

Så kom navnet ditt tilfeldig opp. En samtale og du var vår felles bekjent. Pussig, tilfeldig eller forutbestemt?

Jeg var ikke forberedt på det. Ikke i det hele tatt. Mange tanker.

Plutselig var du der. Rett foran meg. 

Skal vi fortsette å skrive på boken nå?  

Så mange valg. Skal ...skal ikke? Hva angrer vi mest på når vi ligger og skal dø? Jo, vi angrer mest på de tingene vi ikke gjorde. SÅ jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal angre på det jeg ikke gjorde. Jeg skal gjøre, ta sjansen, si ja når en mulighet kommer. 

Hva skjer nå? Det vet ingen. 

Universet ville det slik at vi to skulle komme i nærheten av hverandre. Stå ansikt til til ansikt mot hverandre. Se på hverandre, klemme hverandre. Kanskje holde rundt hverandre litt lengre enn en vennskapelig klem? 

Jeg trengte det. 

For nå skjønte jeg at jeg gjorde det riktige i sommer. Jeg tok det riktige valget for meg. Magefølelsen var bra. Mulig jeg nå fikk avslutningen jeg trengte for å skrive det siste kapittelet?

Eller er kanskje ikke boken ferdig enda? Jeg vet ikke. 

Når to sier ja, så skjer det fine ting. Det har jeg i alle fall lært. Og jeg angrer ikke et sekund på noe. Selv om det bare var 4 måneder. 

Det var fint, det var gøy, det var hysterisk til tider. Naxos, Jevnaker og kabelbåten i Strømstad. Gode minner. Du og jeg. 

Men du og jeg er ikke mer. Vi var vel heller kanskje aldri helt. Selv om jeg følte det sånn, så var alt bare nesten. Det var nesten oss. Så mange ytre faktorer som spilte inn og som fikk meg til å lukke boken. 

Men boken ligger der og hva det blir av den vet ingen. 

Jeg angrer ikke et sekund. 

Og det var godt å se deg igjen!

Jeg skal skrive i boken igjen, bare ikke riktig enda. 

Takk for at du leste. 

 

5 kommentarer
  • Elisabeth 20.10.2016 kl.09:16

    <3
  • Mona 20.10.2016 kl.10:16

    Så vakkert beskrevet <3
  • Anne Brith 20.10.2016 kl.11:13

    Mona: Takk <3
  • Pauline 20.10.2016 kl.10:37

    Det som er så fint med bøker er at de kan leses om igjen... ;-) Og det kan også skrives flere...
  • Anne Brith 20.10.2016 kl.11:13

    Pauline: Herlig <3