Triste nyheter: Fotballskoene på hylla



Det har vært tungt å se på som mamma. Hjerteskjærende er vel slik jeg kan beskrive det jeg har følt som mamma. 

2017 begynte helt motsatt enn det 2016 endte for en av gutta her hjemme. 

Det var så god stemning her rett før jul. Gutta hadde klart å komme seg opp i 1. divisjon. Han var supergira og fotball var livet. Alt dreide seg om å trene og jeg som mor ble igjen bekymret for at fotballen skulle gå utover skolen og leksene. 

Hva om han brukte så mye tid på idretten han elsket og på den måten ikke fikk de gode karakterene han egentlig burde jaktet?

Så ble det stopp.

En dag klarte han ikke mer. 

Han klaget litt på at han hadde vondt i bena. Og etter noen uker uten trening dro vi til legen. Påbegynnende betennelse i begge akillesene. Ingen trening. På lang, lang tid. 

Litt styrke, ja, men ikke den samme treningen som alle andre. Ikke være med laget, dele historier i garderoben. 

Som mamma ble jeg nok mer lei meg enn det han så ut til å være. 

Hva skal han gjøre nå? Vil han falle utenfor? Må han legge fotballskoa på hylla for godt?

Det reiv mer i mammahjertet enn noensinne. Jeg var skikkelig lei meg på hans vegne. Jeg så jo skuffelsen i øynene hans. Dette var ikke hans valg. Han ville ikke slutte å spille fotball. Men han klarte ikke. Han måtte holde seg i ro. Vi prøvde først ro i bare noen uker, men det fungerte veldig dårlig. Dager ble til uker, uker til måneder. 

Hva nå?

Jeg har grublet på kveldene, vært bekymret og vurdert alternative løsninger. 

Han selv, har tatt det med knusende ro. Det har blitt mer tid til lekser. Mulig det har vært måneder nå med altfor mye spilling, men han har vært helt klar fra første dag at han skulle tilbake på banen. 

Jeg har hatt mine tvil, men tankene har jeg holdt for meg selv. 

Den verste skuffelsen man som mor kan oppleve er jo når barna kjenner på skuffelse. Det blir liksom en dobbelt dose for oss. Jeg har kjent det langt inni hjerterota, men har samtidig måtte holde maska. Han var jo hele tiden så klar på at dette skulle han klare. 

Så søndag denne uka var det første skikkelige trening. Jeg var så spent. Hvordan ville det gå?

Han kom hjem, sa ikke noe. Bare kastet bagen i gangen slik han alltid gjør. 

Skulle jeg tørre å spørre? 

Jeg lot han få litt tid. Han gikk nemlig rett inn på rommet. Ville han være alene? Var han i godt eller dårlig humør?

Han kom ut i stua og jeg spurte med nervøs stemme:

Hvordan gikk det på treningen? Hadde du vondt?

Han så på meg med det mest normale blikket i verden og sa: Du, det gikk helt strålende. Kamp på søndag. 

Og i dag da jeg fikk se at han var en av de som var satt opp på laget og som skulle spille fra start rant det en liten tåre nedover kinnet. Han helt uvitende over hva som har avspilt seg i mitt hode de siste månedene. Jeg, glad for at alt nå er slik vi håpet det skulle bli. 

Jeg har aldri vært så glad for å se skitne fotballsko i gangen som i dag!

Les også: Det gjør så vondt. En historie når barnet ditt kommer hjem og sier han er den dårligste. Hva gjør du som mamma da?

 

 

15 kommentarer
  • Jeanett 11.03.2017 kl.07:46

    Hei

    Rant en liten tåre her også,når jeg leste dette. Masse lykke til videre med fotballen 😃💕👌👍💪🏻
  • Anne Brith 11.03.2017 kl.08:11

    Jeanett: Glade tårer her hjemme <3
  • Vigdis 11.03.2017 kl.08:56

    Kjenner den....vi mammaer er visst født bekymret x 2 ;)...iallefall jeg ...og den gode ,fine følelsen når alt går bra <3
  • Anne Brith 11.03.2017 kl.10:05

    Vigdis: hihi ikke sant. Er det ikke merkelig egentlig hvor mye vi faktisk bekymrer oss unødvendig haha...Men det er vel derfor vi kalles mødre :P
  • Kristin 11.03.2017 kl.09:29

    Supert at han kan fortsette med fotballen,fotball er jo så gøy og sosialt. Jeg har 3 gutter på 14,16 og 19 år og alle spiller fotball. Det er travelt,men så himla artig. Lykke til med kampen på søndag!
  • Anne Brith 11.03.2017 kl.10:04

    Kristin: Vi gleder oss maks! God klem herfra!
  • Liss Waldenstrøm 11.03.2017 kl.11:09

    Huff.. Kjenner igjen den her. "Mammabekymringen" vil nok alltid være der, i større eller mindre grad.

    Men HURRA for at han er med på banen igjen. Lykke til med kamp :D
  • Anne Brith 11.03.2017 kl.11:22

    Liss Waldenstrøm: Vi gleder oss :)))
  • Ranv6 11.03.2017 kl.12:24

    Så bra at han er i gang igjen! Men har dere tenkt ut hvordan dere kan forhindre at det kommer igjen? Det er et mareritt å bli kvitt og kommer fort tilbake om man ikke er i forkant..🤔🙁 også over til noe helt annet..for du har nevnt hund i snappene dine. Jeg har to du kan låne over lengre periode for å se om det å ha hund passer i din hverdag. Jeg sier to fordi de er ikke store. Og de er nok avhengig av hverandre 😉 men de er vane med barn og er både kose i sofaen og gå lang tur hund om man ønsker 😊ta kontakt om det høres fristende ut😊så kan jeg fortelle mere om de😉😊
  • Kjersti 11.03.2017 kl.12:47

    Så godt at an fekk ein go opplevelse, å at kamp står for dør ❤ lykke te med den! E vel bekymringar så gjørr at mammahjerte e så stort. Alt blir forsterka, bekymringar men gleder o. Å gledene gjørr oss aleinaforeldre sterke, så me tåle bekymringane 😍

    Ein goe lørdag te dåkke 🌸🌼🌸
  • Sissel 13.03.2017 kl.23:55

    Kan være lurt å sjekke fotstilling med tanke på betennelse i akillessenene. Kanskje han trenger såler? Uansett kan såler med mer demping være en fordel pga de tynne sålene som følger fotballskoene.
  • Hege 14.03.2017 kl.08:36

    Jeg vet jo at du aldri vil legge ut denne kommentaren men prøver.

    Du ber leserene dine om og stille spørsmål,skrive på facebook siden din. Men hvorfor svarer du ikke på spørsmålet om disse overskriftene dine? Har du dårlig samvittighet? Gjør du disse overskriftene kun for å dra lesere?

    Når du ber oss skrive der med fult navn så bør du kunne svare.
  • Anne Brith 14.03.2017 kl.08:58

    Hege: Jeg kan ikke svare på alle spørsmål. Når jeg ber lesere om å spørre så plukker jeg ut spørsmål som det er flere av. Det er ingen hemmelighet at du har vært og er kritisk til nesten 100% av alt jeg skriver her. Jeg fatter og begriper ikke at du Hege orker å klikke deg inn på min blogg når du ser ut til å hate alt jeg gjør så mye. Nesten alle av dine kommentarer blir slettet, men fremdeles gir du deg ikke. Hver eneste dag våkner jeg til en god del komemntarer fra deg og jeg må helt ærlig si at det plager meg. Jeg føler du har startet en slags personlig vendetta mot meg som du ikke kommer til å gi slipp på før du ser meg i rennesteinen.

    Nå skal du få et svar, hva tror du selv?

    Jeg blogger og lager alltid overskrifter for å gjøre innholdet spennende. Det er jobben min. Om du ikke liker det så ikke klikk deg inn. Bare la vær. Jeg har ikke dårlig samvittighet i det hele tatt for mine overskrifter handler alltid om innholdet i innlegget. Det er ikke svada overskrifter. Sorry at jeg sier det men jeg føler ikke jeg lurer noen. Hadde jeg følt på det så hadde jeg ikke blogget mer. Jeg skjønner bare ikke hvorfor du alltid må spre negativitet? Hva er greia liksom? Det er så sykt slitsomt å våkne opp til masse negativitet fra deg. Please, vær litt mer hyggelig. Takk.
  • Ann 14.03.2017 kl.11:01

    Ironisk at sure Hege (så Snap'en) har lagt ut et innlegg på FB om mobbing.. (screenshot av kommentaren hennes på FB ligger på KG)

    Enkelte må bare spre eder og galle for selv å føle seg ørlite bedre.

    Tydelig at noen bare må klikke seg inn på blogger for å finne noe og ta bloggeren på. For noen er det en hobby å prøve å ødelegge andres liv fordi ikke klarer å fikse sitt eget.
  • 14.03.2017 kl.11:55

    Er det bare å blokkere henne da?🤔