Reserve igjen



Tårer renner nedover et kinn. Et altfor ungt barnekinn. Skuffelsen i øynene er det umulig å skjule. Hodet henger ned. 

En altfor liten, tynn kropp har igjen fått den aller verste beskjeden: 

Reserve igjen. 

Ikke god nok. 

Tusen tanker i et lite barnehode. 

Nådde ikke opp denne gangen heller. Bare de aller beste ble plukket ut. All treningen virker forgjeves. Dystre tanker om ikke å være bra nok. Den altfor harde sannheten. Det er vondt og trist. 

Veien hjem fra treningen blir lang. Hva gjorde jeg galt? Hvorfor er jeg ikke god nok? Hva må jeg trene mer på? Tårene kommer igjen. Og igjen. 

Hun sparker alle steiner på veien. Den ene hardere enn den andre. Kanskje sinnet legger seg til hun er hjemme? Ja, for hun er sint nå. Forbannet. Men mest trist og lei seg. Så mye jobb, så mye trening og så kom beskjeden: Du er ikke god nok. 

Reserve igjen.

Jeg står maktesløs og ser på. Uansett hva jeg som mamma sier så vil det ikke hjelpe. Alt jeg kan gjøre er å åpne armene mine for en klem nå det trengs. Det svir langt inn i hjerterota. Inni meg gråter jeg også. 

Jeg som voksen, skjønner så altfor godt at det kun er de beste som blir plukket ut, men det betyr ikke at det ikke er tøft for de som ikke når opp. Samfunnet er slik at kun de beste skal med. Men hva om vi hele tiden kun gjør de beste bedre? Enn om vi lot reservene få ekstra trening, eller mer spilletid? Hva ville skje da?

De beste blir bedre fordi de får være med på flere treninger. De rykker opp og spiller med de eldre. De får tilbudene "reservene" ikke får. Så forskjellen mellom de beste og de dårligste blir enda større. Vi er med på å skape de forskjellene. Hva om vi en uke kun hadde fokus på de dårligste? Vi som er trenere i barneidretten. Hva om vi bestemte oss for at denne uken skal kun de dårligste få komplimenter og de dårligste skal få alle tilbud de beste alltid får? Hva tror dere ville skjedd da? 

Det handler om å se potensialet i alle og rose alle. Ikke bare de beste! Vi må ikke glemme reservene. 

Hjertesukk fra en mamma. 

Hun gråter fremdeles. 

Bagen er ekstra tung. Hun slenger den i gangen og orker ikke tenke på å rydde noe opp. Alt virker så meningsløst. Så urettferdig. Hadde jeg bare fått en sjanse, tenker hun. Bare en sjanse. 

Men det skjedde ikke. Ikke denne gangen heller. 

Hun skal sitte på sidelinjen og se på. Heie på. Være glad. Være en lagspiller. 

Det føles meningsløst. 

Reserve igjen. 

Takk for at du leste!

Bildet er kun et illustrasjonsbilde. Denne saken gjelder ikke Annika. Men som mamma til flere barn i forskjellige idretter møter jeg på denne problemstillingen så altfor ofte. Jeg har vært mor til den beste på laget og jeg har vært mor til den dårligste på laget. Og jeg ser, så altfor ofte at det kun er de beste som trekkes frem og heies på. De beste BLIR bedre og reservene, de som mulig hadde trengt oppmuntringen, heiaropene og rosen, de blir igjen og igjen ikke prioritert. Jeg vet at det er den harde realiteten men innimellom gjør det vondt å stå og se på! Så i dag heier jeg litt ekstra på alle de som er evig nummer to eller alltid reserver. Dere fortjener å bli sett!

Foto: Geir Hartmann