Så ble alt stille.....

12.09.2017 - 16:01 Ingen kommentarer

Ta på deg regnjakken, Anne Brith. Sa Espen Hilton til meg da vi snakket sammen på telefonen i ste. Ikke la dette gå inn på deg. Regner det? Ja så tar du på deg godt med klær og møter vind og det som verre er. 

Og han har rett. 

De som misliker meg så sterkt at de fyller dagene sine med å skrive stygt om meg og til meg, vil alltid være der. Uansett hva jeg gjør. Jeg må bare ikke la dem prege min hverdag. Når det går for langt, som nå så er heldigvis politiet den rette instans å snakke med. 

Slik startet dagen min i dag. På Sørum lensmannskontor. 

Og det var godt å få bekreftet at det jeg faktisk følte var ugreit også var det. Det eneste man kan gjøre er å anmelde og det vil bli gjort så fort alt av beviser er samlet sammen. Det er en grense for hva en person klarer å håndtere. 

I dag skulle jeg ønske det var noen som kom hjem til meg etter jobb. En som la seg inntil meg eller la en arm rundt meg og sto i dette sammen med meg. Men sånn er det ikke. Men jeg skulle gjerne ønske at jeg hadde en kropp å krype inntil i kveld når jeg legger meg. 

Å bære alt dette er tungt. Det er mange spørsmål som kommer opp og jeg spør meg selv om og om og om igjen: Hvorfor meg?

Jeg har også begynt å se på leiligheter. Sjansen er nok stor for at vi flytter til en mindre leilighet først. Det føles tryggere sånn. Jeg tror det er godt for oss å få en ny start. Heldigvis er vi alle her hjemme enige om hvor vi vil bo. 

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke har familien rundt meg. De bor ikke her. Mange tror at det bare er å flytte. Men noen ganger så er det ikke bare bare. Det er mer til en historie enn det dere vet. Hva om jeg ikke hadde noe valg? Slik som alle andre har! Hva om det ikke var et alternativ? Slik alle andre har. De fleste har jo valg her i livet. Kanskje jeg ikke har de samme valgene som alle andre har?

Kanskje jeg ikke har valgt situasjonen jeg er i selv? Men gjør det beste ut av det for barna? Kanskje har jeg satt barnas ønsker og mål foran mine egne? Hva vet du om det?

Ingenting!

Det er en grense på hva mennesker skal godta. Nå, etter over et år kjenner jeg at den grensen er nådd. 

Plutselig ble alt veldig stille her. 

Jeg kjenner det veldig godt på meg. Skal dette gjøre meg sterkere eller er det nå jeg knekker sammen? 

Det er reelle tanker jeg har. Og om du hadde visst alt tror jeg du også hadde blitt skremt. 

Men heldigvis er jeg ikke lettskremt og har jeg vært ute en vinternatt før. Jeg er ikke nordfra for ingenting. Jeg må bare børste av meg støvet så er jeg klar igjen. For det skal sies. Det er greit å bli slått ned, men dæven ta, jeg reiser meg opp igjen. 

Det skal du vite!

 

hits