hits

Er jeg mer lykkelig nå?

09.01.2018 - 10:56 5 kommentarer

Jeg tror nesten det er på tide å begynne med faste dager hvor jeg svarer på spørsmål altså. For det kommer så vanvittig mange spørsmål fra dere. MAnge bakespørsmål og veldig mange spørsmål generelt om livet. 

Det har vært litt skummelt å dele akkurat det med romantikk med dere, fordi frykten for å feile er såpass tilstede. 

Men den som intet våger intet vinner. 

Og jeg mener at bloggen min blir bedre av at jeg deler det jeg tenker og føler. Akkurat her og nå ❤

Nå må jeg jo ærlig innrømme at jeg mulig er litt lengre frem i løypa IRL enn det dere får vite her. Om dere skjønner. Det må nesten være sånn. I alle fall til man finner ut hva dette fine er ❤

Og min største frykt er at noen tar et bilde av oss, og at han, som kanskje ikke har valgt aktivt å være en del av offentligheten, blir presset inn i det før han er klar for det. 

Så kommer de som misliker meg selvsagt til å si: Da hadde du måtte holde kjeft. Jepp, det hadde jeg, og jeg burde helt sikkert ha funnet meg en annen jobb, nå når vi snakker om temaet. 

Så derfor blir dette litt på godt og vondt. Akkurat slik det er med alt annet i livet. Du ser ikke regnbuen uten regn, og du klarer faktisk ikke nyte de høyeste toppene uten å ha klatret noe sinnsykt i motbakke! 

Er jeg mer lykkelig nå?

Det er en annen form for lykke. En varm og fin følelse, som gjør at jeg preges av en ro. 

Jeg tror alle som møter noen de virkelig liker, først blir betatt. Møter man en man virkelig liker, så blir man ofte litt redd. Jeg blir i alle fall det. Skal jeg tørre å dele tanker og følelser med denne personen? Skal vi begynne å lage minner sammen? Jeg er livredd for slike minner. Hva om det ikke varer? Da vil jeg neste år, på nyttårsaften tenke på hvor jeg var og hvem jeg var sammen med!

Mulig jeg er rar sånn sett, men jeg tror kanskje at man blir litt skeptisk. Og når noe virker for godt til å være sant, så tror man ofte at det er akkurat det. 

Når jeg er trygg, er jeg lykkelig. 

Jeg har alltid vært en jente som liker trygghet. I jobb, familie og blant venner. Jeg liker stabilitet og ro. Derfor ble jeg ekstra glad da han nokså tidlig ga uttrykk for at han ville møte meg i det nye året.  

Men om jeg er mer lykkelig nå? Jeg vet ikke. 

Jeg tror kanskje jeg fant meg selv på en måte i fjor høst. Jeg brukte mye tid alene og fant ut hva jeg ønsket å oppnå i livet mitt. Jeg la en plan og fulgte den. Jeg ble lykkelig i mitt eget liv først. Sammen med barna har jeg hatt en ufattelig flott og fin høst. Jeg har prioritert riktig, for meg og for dem. 

Det var flest helger hjemme. Flest dager med ro fra klokken 22.00 og det var balanse i jobben. 

Dere har alle ment at jeg har vært forelsket fra sommeren. Jeg har fått høre hver eneste uke at jeg stråler. Og jeg tror det er fordi jeg har funnet noe jeg virkelig brenner for og elsker å gjøre. 

Og nå har det kommet en ny form for lykke. En lykke som egentlig er bare min.

Enn så lenge ❤

 

5 kommentarer

Empatia

09.01.2018 kl.13:55

Husker du hadde et innlegg om mobbing og om hvor viktig det var å si unnskyld og gå videre.

Du bør lese dette :

https://familieklubben.no/article/ikke-tving-barna-til-aa-si-unnskyld/226

Mange prøvde fortelle deg dette, men du ville ikke ta det til deg.

Prøv en gang til 🤗

Anne Brith

11.01.2018 kl.14:07

Empatia: Skjønne rikke hva du mener. Her hjemme sier vi unnskyld når vi mener det.

Elisabeth H

09.01.2018 kl.18:15

Unner deg kjærlighet og tosomhet og håper du lykkes med han du liker😊 Lykke til AB❤🌹

Anne Brith

11.01.2018 kl.13:58

Elisabeth H: Takk, det går nokså bra <3 Så vi får se!

Mari

10.01.2018 kl.10:46

Hei, jeg kommenterer sjeldent her, fordi jeg ikke tar meg tid. Men vil bare si jeg har sett på deg på bloggerne, og du er så fin mamma:) Så kjærlig å så fin:) og ikke minst litt streng. men det trenger barn, du er trossalt alenemor, og takler det på ein bra måte.Jeg tror jeg hadde blitt helt stressa hver dag jeg... men jeg blir lett stressa og. Og så vil jeg si noe som er relatert til dette innlegget. Jeg var livredd for å bli såra når jeg hadde møtt min store kjærlighet. Jeg trakk meg unna og ville ikke bli så godt kjent med han( da hadde jeg nettop slått opp med eksen) men han hjalp meg flytte inn en ny plass og han var så fantastisk, god, snill, og ikke minst toldmodig. Vi traff vel hverandre i oktober, og ble sammen først i desember. Sikkert ikke så lenge, om jeg tenker meg om. Men gud så verdt det det var:) Angrer ikke ett sekund jeg lot frykta mi ta overhånd og faktisk bare var meg selv og åpna meg. Masse lykke til:)

Skriv en ny kommentar