hits

Vis meg hvem du er!

12.01.2018 - 20:09 Ingen kommentarer

Det er på tide å ta et oppgjør med dere. Dere som mener jeg er en dårlig mor for mine barn. Dere som mener at barna mine kommer til å få psykiske problemer med at jeg eksponerer dem på bloggen. 

Barn skal ikke eksponeres på nett.

Personlig mener jeg at internett ikke er farlig. 

Der starter altså min og manges uenighet. Noen mener nemlig at man skal være veldig forsiktige med hva man deler på nett. 

Jeg ser internett som en mulighet. En mulighet for å nå frem. Men så lenge du og jeg ikke enes om akkurat det vil vi for alltid strides. Du vil aldri klare å finne deg i hvorfor jeg ikke ser på internett som like farlig som deg og du vil i all fremtid prøve å overbevise meg om at internett faktisk ER farlig. 

Du deler barnas privatliv. 

Privatliv for meg og for oss er de aller mest private stundene. Bursdager og hva barna får i gaver. Julaften feks. Det har aldri blitt lagt ut hva barna fikk av de nærmeste. Noen ting har vi delt men langtfra alt. Jeg deler heller aldri bilder fra barnerommene eller bilder fra deres bursdagsfeiringer. Det som deles er ikke privatlivet. Tanker og følelser som er private, som jeg snakker med dem om, forblir mellom oss. 

Men vi deler morsomme øyeblikk. Vi deler latter og glede. Fremtidsdrømmer, planer osv. Annika vil bli advokat, Sven lege. Det har de begge lagt ut og snakket offentlig om. Det er ikke noen hemmelighet. 

Men det blir vanskelig, når du ikke godtar at jeg snakker om barna mine, uansett hva vi gjør. Du henger alt på knaggen: Barn har rett til privatliv. Hva om barna ber meg om å dele ting? Har du tenkt på det? 

Du skal beskytte dine barn!

Hvem i alle dager er du til å fortelle meg at jeg ikke beskytter mine barn? Hvor var du sommeren i 2009, da jeg tok grep og gjorde det et fåtall mødre ville gjort? Hva vet du om hva jeg har ofret for dem? Du vet ingenting. Når du sier at jeg ikke beskytter mine barn, klarer jeg ikke annet enn å riste på hodet. Jeg beskytter mine barn så godt som en mamma ville gjort og om mulig enda bedre. 

Det at jeg deler bilder av mine barn gir ikke deg frikort til å diskutere hvordan de ser ut, hvilken psyke de har eller hva de måtte føle. Jeg er ikke skyld i at du oppfører deg som et tyrann på nett. Du velger selv å skrive nedlatende om mine barn og det er ditt ansvar. Jeg kommer aldri til å slutte å skrive om mine barn. Heldigvis er de såpass store nå at de bestemmer fullt og helt selv hva som skal deles og så sent som i kveld sa Sven til meg: Mamma, når jeg blir 18 år har jeg lyst til å skrive en bok. Sannheten om det å være barn av en profilert blogger. Så vil de som tror vi har det så ille en gang for alle skjønne at du har vært en god mamma for oss. 

Jeg tar valg for mine barn

Dette er også vanskelig å svelge for mange. Jeg tar valg for mine barn. Du for dine. Men jeg skjønner at du ikke mener jeg tar gode nok valg. Jeg vil aldri kunne vinne denne diskusjonen med deg, fordi vi er uenige. Vi vil for alltid forbli uenige. Også i fremtiden. Om mine barn skulle stilt opp og sagt at de var helt ok med det så er du av typen som aldri ville tro på det uansett. Du ville sagt at jeg har hjernevasket barna mine, eller at de ikke tør å si meg imot. At jeg tar valg for mine barn klarer du rett og slett ikke å godta. 

Men du må godta det. Om du mener jeg ikke er bra for mine barn så må du melde meg til barnevernet. De er velkommen hit til meg. Jeg tar imot dem med åpne armer. 

Vis meg hvem du er!

Dere klager og roper om at jeg ikke diskuterer med dere. Men det er vanskelig å diskutere med usaklige og anonyme mennesker. Dette innlegget vil ikke være mulig å kommentere på. Jeg skal en gang for alle svare på alt av kritikk på hvorfor jeg deler mine barn på bloggen. Men det skal gjøres på facebook. Vis meg hvem du er. Tør å stå for den du er og det du mener, med fullt navn. Så skal jeg ta diskusjonen. Jeg har gjort det før og gjør det nå igjen. 

Dere spør meg hver eneste uke hvorfor jeg deler barna mine på bloggen. Dere vil at jeg skal slutte med det. Men jeg kommer ikke til å gjøre det. 

Det er der saken står i dag. 

Vi må være enig om at vi er uenig. Og dere må godta at når man føler man snakker til et tre gjentatte ganger så til syvende og sist så holder det opp også for meg. Jeg orker ikke diskutere det mer. Det er en evig rundgang. 

Mine eldste 2 barn er gamle nok til å ha egen blogg. De har begynt å jobbe og tjener egne penger. De er oppegående mennesker som har sterke meninger. 

Du har ikke nok kunnskap om oss som familie, om meg som mamma og livene til mine barn, til å kunne si at jeg ikke tar vare på barna mine og at jeg ødelegger deres barndom. Du skulle bare visst. 

Men det nytter ikke uansett hva jeg sier, for du har bestemt deg for å fortsette denne heksejakten på meg, uansett hvor lenge den vil pågå. 

Jeg gir meg ikke,jeg skal fortsette å blogge. Dette er jobben min. Du kommer nok heller ikke til å gi deg. 

Hva vinner vi på det? 

Ikke noe. 

Det vi vinner på er å holde en saklig diskusjon. Kom med linker til studier. Noe mange av dere gjør. Snakk med meg, men ikke skjell meg ut. Vis meg hvem du er, legg igjen navn og en epostadresse. Tør å stå for meningene dine. Ikke gjem deg bak en anonym knapp. 

Det er mange der ute som har kritisert meg som har fått meg til å tenke. Så sent som i høst sa jeg til tv2 i et intervju at jeg var glad for at folk er skeptiske. For hadde vi ikke hatt skeptikere så ville vi ikke beveget oss fremover. Verden hadde blitt et dårlig sted å være. Heldigvis forandrer vi oss, noe jeg også sa i intervjuet. Det jeg la ut for 2-3 år siden ville jeg nok aldri lagt ut i dag. Jeg forandrer meg også. men ikke heng meg for noe som skjedde for 3 år siden. Det blir for dumt.

Jeg tar gjerne diskusjoner. De som sier jeg ikke tør det, lyver. 

Men vis meg hvem du er!

Og når diskusjonen er over, må vi kunne gå hver til vårt uten å hate hverandre. Vi må kunne respektere at vi har forskjellige meninger og at vi tar ulike valg. 

Gjør vi ikke det er dette dødfødt!

Diskusjonen er åpen i dette kommentarfeltet på facebook.