Det dypeste

De vanskelige valgene ❤



Noen ganger kjenner man bare at man må skjære gjennom og ta en avgjørelse. 

Jeg er nokså kjapp på å ta slike avgjørelser og følger som regel magefølelsen min. 

Jeg er laget slik at om jeg får en dårlig følelse på noen valg, noen mennesker eller generelt i situasjoner så går jeg nesten aldri mer enn 1-2 dager og grubler på det. Om jeg da etter 1-2 dager ser meg i speilet på morgenen og kjenner at, nei, dette er ikke riktig, så skjærer jeg gjennom. 

Steve Jobs sa: 

I have looked in the mirror every morning and asked myself: "If today were the last day of my life, would I want to do what I am about to do today?" And whenever the answer has been "No" for too many days in a row, I know I need to change something.?

De fleste ganger er jo det vondt. For hjertet vil ofte noe annet enn det fornuften vil. Men man skal ikke kimse med en magefølelse som sier at noe skurrer. 

Dette lærte jeg utrolig mye om i tiden jeg bodde og jobbet  i Nederland. Særlig det med hvordan du bruker tiden din. Og det å gruble over ting i livet. 

Jeg har ikke snakket så mye om Gud her på bloggen men jeg tror at det finnes en Gud. Og jeg så en quote i går som virkelig slo meg: If God doesn´t give you what you want, it isn´t what you need. 

Kanskje bare noe å trøste seg med i en vanskelig situasjon men jeg tror på at når ting er riktig så vil alle biter falle på plass. Og om noe ikke er riktig så kan man ikke påvirke det. Ting skjer når tiden er riktig. Så må man bare ta noen vanskelige valg innimellom. 

Jeg husker så godt en situasjon jeg var i i fjor sommer. Rett før ferien følte jeg på meg at jeg skulle gå ut av situasjonen og trekke meg unna det hele. Men jeg lyttet ikke til den magefølelsen. Jeg bare ignorerte det. Det som skjedde var at jeg brukte 6 måneder av mitt liv på en blindvei. Hadde vanskeligheter med å komme meg videre etter jeg hadde bestemt meg. I det hele og store var det vanvittig dumt at jeg ikke lyttet til det noe inni meg prøvde å si, da det først kom opp. 

Jeg lovet meg selv der og da at om det noen gang skulle skje igjen, så skulle jeg ta avstand. Og det gjorde jeg nå. 

Så får tiden vise om det var en riktig avgjørelse. Det vet man jo aldri. 

Men det er bedre å ta avgjørelser enn å gå å gruble i evigheter. 

Jeg merker at om jeg ikke får tatt avgjørelser sånn og blir stuck i en situasjon så får jeg ikke jobbet skikkelig heller. Derfor har jeg blitt mer fokusert på sånne valg enn det jeg kanskje var før. 

Jeg prøver da også om jeg må ta et valg som gjør vondt, ikke å se tilbake. Det nytter lite å sette seg ned og analysere alt som har skjedd. Da er det bedre å fokusere på de gode tingene som kommer fremover. Og hos meg er det mange av dem. Det nytter liksom ikke å gråte over spilt melk.

Mange av dere har spurt den siste tiden om musikken jeg spiller når jeg trener. Jeg har en liste jeg hører på når jeg baker eller trener. På spotify ligger musikken åpent under lister som heter: annebrith.no BAKING, annebrith.no JA, annebrith.no HAPPY, SAD. LOVE osv. 

Håper dere får en nydelig kveld ❤

Klemmer!

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

Foto: Espen Hilton

 

 

Å leve med sorgen



Det er vondt å miste noen man er glad i. 

I starten vet man ikke hvordan man skal komme seg gjennom hverdagen. Alt stopper liksom opp. Det du hadde er borte. 

Jeg tror alle som har mistet en de var glad i kjenner på akkurat det samme: Bunnløs sorg. Og mange spørsmål. 

Hos meg var det et som dukket opp hele tiden og det var: Hvorfor? Hvorfor måtte dette skje? 

Noen ganger når mennesker sier at tiden leger alle sår så har jeg lyst til å skrike til dem at det vet de ikke noe om. For tiden leger ikke sårene. Sårene er der. Det er bare mindre ofte man blir minnet på alt. 

Slik som i dag. 

Jeg vet ikke hva det var, men det var som om jeg følte at du var der sammen med meg. En sang på radioen og så en bil som lignet på din. Og så lot jeg tankene fare. Jeg tillot meg å minnes. 

Mange ganger gjør jeg nemlig ikke det. Når jeg ikke orker tårene, så prøver jeg å stoppe minnene som strømmer på. Men i dag lot jeg tankene fly. Tilbake til deg. Til oss. 

Før sorgen. Før alt brått ble forandret. Før jeg måtte videre uten deg. 

Akkurat nå når jeg skriver disse ordene her på bloggen skulle jeg ønske at jeg kunne ta telefonen og si hvor mye du betydde for meg. Hvor mye jeg faktisk lærte av deg og hvor mye jeg satte pris på deg. 

Men jeg sa det aldri. 

Når jeg tenker på hvor mye jeg har lyst å si kjenner jeg at det hele nesten tar pusten fra meg. Du tok pusten fra meg. Noen ganger. Med dine hysterisk morsomme vitser. 

I dag kom jeg på hvor gøy det var å se deg støvsuge. Du danset og svinget deg med støvsugeren og ropte mot meg at du alltid ville elske å støvsuge. Jeg hadde helt glemt det, men i dag lot jeg meg berøre igjen. Jeg slapp deg inn igjen. Inn i tankene mine. 

Selv om det er vondt enda. Det har gått så lang tid, men enda er du der.

Ikke ofte men innimellom. 

Jeg må innrømme det!

Sorgen over å ha mistet noen man er glad i tror jeg er den verste som finnes. Det blir liksom aldri bedre. En del av hjertet er liksom ødelagt for alltid. Men etterhvert som tiden går får man puste igjen. Man svømmer liksom igjen med hodet over vannet. Til en dag, et minne dukker opp, og du igjen mister pusten. 

Heldigvis kommer ikke minnene så ofte mer. Og etterhvert klarer man å forsone seg med at noe er over. 

I dag var minnet fra deg like fort borte som det kom. Avkjørselen mot Alnabru og Trondheim fikk meg inn i virkeligheten igjen. 

Å miste deg var ikke noe jeg regnet med skulle skje. Men det skjedde. Du tok en annen vei enn meg. 

Først nå klarer jeg å godta det. 

Takk for at du leste!

Gode klemmer herfra!

Følg meg gjerne på Facebook, Instagram eller snapchat: annebrith.no

Min nye reise



God morgen fine folk!

I dag starter min nye reise. Jeg gleder meg så ufattelig til å starte på dette. Jeg her fått ny energi. Ny giv, ny inspirasjon. 

Velkommen til min nye blogg. 

Tenke seg at alt gikk bra i natt. Alle innlegg og bilder er med over og det eneste som skal gjøres er å finpusse på farger, skrift og få på plass noen følgmeg-knapper. 

Hvis dere hadde visst hvor lenge jeg har ventet på dette så hadde dere som vet at jeg er utålmodig, sagt at jammen har du vært tålmodig, Anne Brith. Og det har jeg faktisk vært. Uke etter uke. Jeg er så fornøyd akkurat nå. 

Jeg føler meg skikkelig heldig. 

Også for noe annet, men det kan jeg ikke røpe enda. 

Jeg og Sugarboy Ed bakte som gale i går. Vi hadde det vanvittig gøy. Jeg bakte som gal med Linda også på lørdag. Vi forbereder kurs for tiden. 

Nå tenkte jeg å ta meg en fridag i dag eller i morgen fordi jeg rett og slett har jobbet 7 dager i strekk og trenger litt fri for å være kreativ, men ettersom bloggen plutselig ble ny så må jeg jobbe i dag og heller ta meg en fridag på onsdag. 

På fredag kommer Johan og da tenker vi oss ut på kino på kvelden. Jeg tror dette skal bli en fin uke jeg. 

Min nye reise inneholder mer mat. 

Ukemenyer, sparetips og mat på budsjett. Jeg kommer aldri til å bli Trine eller Fru Timian, men jeg skal prøve meg på noen middager slik vi som har barn ønsker å ha dem. Det er stor forskjell på hverdagskost og festmiddager. 

Barna mine har sagt at de skal være åpne for alt og i dag starter vi. 

De skal få smake en god del nye smaker disse små og jeg gleder meg. Sammen med dem skal jeg bake, lage mat og dykke meg ned i ny kunnskap. 

I LOVE IT!

Håper du henger med, selv om du kanskje ikke er en stor matentusiast så håper jeg at du blir inspirert. Jeg lover like mye baking som før, bare at vi nå skal dele mat og sparetips mer regelmessig.

Jeg ønsker deg en strålende mandag. 

Gode klemmer!

SJEKK det fete arkivet stappet med gjærbakst da dere!

Eller ALLE MINE KAKER samlet på et sted 

Foto: CW Foto

 

Er det ikke typisk?



Når du endelig møter en fin fyr, så ødelegger du det!

Det er så typisk. 

Veldig typisk meg. 

Dette er en fallgruve for alle jenter. Særlig jenter som har vært i forhold som har vært ødeleggende. Du vet når du står på pinne for å please den andre parten konstant? Du tar initiativet, du kommer over, du inviterer til helgeturer. Du har vært i forhold med slike menn? Du gir, gir og gir av deg selv og får ikke noe tilbake. 

Slike forhold er ødeleggende. 

Mange kvinner faller for den samme typen personlighet. Igjen og igjen. 

Også jeg. 

Har du vært så uheldig å blitt utsatt for en person med psykopatiske trekk så kan du nesten banne på at det skjer igjen. Du bare trekkes mot den samme typen. Smiger, glatthet, egoisme og flørt. Og du finner deg selv igjen i den samme posisjonen hvor du tillater altfor mye. 

Å være i slike forhold hvor du ikke blir sett, hørt eller snakket til er slitsomt. Du gir og gir og ender opp med å bli tom og følelsesløs. 

Du blir likegyldig. 

Du føler til slutt at du ikke er noe verdt. 

Det har blitt normalt å bli dårlig behandlet. 

Så møter du en som er god. 

En som bare er snill. En som bare snakker positivt. Setter deg først. Godtar at du har barn. Er sporty og deler samme interesser. Er glad i deg for den du er. Liker absolutt alt ved deg. Gir deg komplimenter daglig. Forteller deg hvor pen du er selv når du står i en joggebukse uten sminke. Han reiser til deg, blir med til venner og er genuint interessert i hvordan du lever livet ditt. 

Han begynner å planlegge fremtiden og sier han er glad i deg. 

Og alt du klarer å tenke på er: 

Det må være noe galt!

Hva er galt? 

Menn skal ikke være sånn? Tenker du. 

Fordi du aldri, har opplevd at en du var sammen med var slik. Standarden har vært totalt det motsatte. Du har blitt tiltrukket av "badboys" og deres fart og spenning. 

Og nå, nå holder du i ei hand som er like kjærlig som din egen. Du ser inn i øyne som er like omsorgsfulle som dine egne og du kjenner varmen til en kropp som er like åpen og respektfull som det du er. Verdiene er så like. Så skremmende like. 

Hva skjer da?

Hva sier du til deg selv?

Jo, du forer deg selv med informasjon om at det må være noe som ikke stemmer. Du sår tvil i deg selv. Du skaper en usikkerhet som ikke er der. Fordi du ikke har noe å relatere til. 

Langsomt dytter du det fine bort fra deg. 

Fordi du ikke tør å tro....

At noen faktisk kan være slik som du. 

Takk for at du leste....

Gode klemmer!

Foto: Anti AS

 

Ser du det jeg ser?



Solen er på vei opp. Det er helt stille utenfor. 

Jeg åpnet akkurat et vindu i stua for å kunne knipse et bilde av utsikten min. Dele det jeg ser med deg. 

Ser du det jeg ser?

Ser du at når du titter opp og frem så er det et lys der borte. Selv om det er mørkt her vi akkurat står nå? Ser du det? Eller trenger du at jeg hjelper deg med det? Jeg prøver så godt jeg kan. Jeg tenkte på deg da jeg tok dette bildet. 

Tenkte du på meg? Hvor er du akkurat nå?

Du leser i alle fall mine velmente ord akkurat nå og jeg lurer på om du også kjenner duften av nystekt brød?

Kanskje har du en kopp kaffe foran deg eller kjemper du om plassen i dobbeltsengen din sammen med din mann og 3 barn?

Vi har hatt det tungt du og jeg. Livet er ikke alltid like enkelt. Og vi vet det så inderlig godt, men det er så mørkt når det er på sitt mest vanskelige. Derfor tok jeg dette bildet. Slik at både du og jeg kan feste det på netthinnen vår og arkivere det under HÅP.

Jeg er så sterk i troen min at det er ingen i hele verden som klarer å få meg fra det jeg har bestemt meg for. Så sterk må du også være. Lover du meg det? Vi kan hjelpe hverandre på veien, du og jeg men det er du som skal kjempe din kamp og nå dine mål.

Jeg skal heie. 

Herfra.

Du har kanskje glemt å tenke på alt det du har oppnådd frem til i dag? Det har jeg. Og når jeg glemmer hvor bra jeg har gjort det så må jeg stoppe litt opp. 

Slik jeg gjør nå. 

Her på hytta. 

Jeg tar frem noen gode minner. Jeg trenger ikke gå lengre tilbake enn til november. Å se Annika bli løftet opp av sine lagvenninner etter de vant gull i Norwegian Open og kjenne tårene som rant nedover kinnet. Ikke fordi hun vant. Men fordi hun fant venninner. Jenter som sannsynligvis skal følge henne med på livets vei. Treningsturer, konserter og ferier med venninner. Tårene som rant kom fordi jeg vet hun vil klare seg. 

Et annet godt minne jeg ofte tar frem er det første møtet jeg hadde med jentene i Anti. Jeg hadde sagt opp kontrakten min med United Influencers og hadde ikke noen backup plan. Hva gjør jeg nå? Uten en bloggplattform? Jeg møtte 4 jenter en våt novemberdag i 2015. De sto med åpne armer og klemte meg alle godt etter det første møtet. Aldri før hadde jeg følt meg så hjemme. Og de har alltid satt meg, mine verdier og mine barn foran det å tjene penger. Det er unikt i denne bransjen. 

Så her sitter jeg. 

Mange nedturer har jeg hatt og ting går ikke så raskt som jeg skulle ønske de skulle gå. Jeg vil mye på kort tid. Men når jeg blir for utålmodig og mister litt håpet så tenker jeg tilbake på hva jeg har opplevd og utrettet det siste året. 

Slik kan du også tenke. 

Alt er ikke bare mørkt. Ta frem de gode tankene. 

Solen kommer opp her nå. De første solstrålene presser seg over åssiden her og lager et nydelig bilde på terrassen rett bortenfor stuen. Skulle ønske du var her. Sammen med meg. 

Da kunne du sett. 

Der det er lys er det håp.

Ser du det jeg ser? 

Jeg håper det!

Ønsker deg en nydelig lørdag! 

Klemmer fra Sälen ♡

Mange spør meg om min historie. Du kan lese litt mer om tankene mine i innlegget: Fire knuste egg eller dette ærlige innlegget: Et pust fra fortiden

Jeg kan ikke slutte å blogge nå!



Med jevne mellomrom går jeg i tenkeboksen. 

Mulig noen av dere som leser her inne og som følger meg tror at jeg aldri tenker over hva det vil si å drive en såpass stor blogg. Men hver dag er dette i tankene mine og opp til flere ganger om dagen.

Jeg er en person som analyserer og som tenker.

VELDIG MYE

For å kunne blogge slik jeg gjør må man være sterk som faen. Du skal finne deg i mye og godta det meste. Smile og være hyggelig mot alle og ikke la ting gå inn på deg. Egentlig skal du være en maskin. 

Fåtallet er det. 

Så med jevne mellomrom tenker jeg tanken at jeg kanskje skal slutte å blogge. 

Det beste med å slutte med bloggen vil helt klart være alle meningene og de syke kommentarene som kommer inn hver eneste dag. Jeg har blitt så hard at jeg ikke engang bryr meg. Før ble jeg satt ut av at noen ikke likte kaken eller oppskriften jeg la ut. Så ble jeg satt ut av mennesker som kverulerte og brukte ufine ord. Det bryr meg heller ikke mer. Nå er det en eller annen kommentar som virkelig treffer meg. Det er sjelden. 

Sånn cirka hver 14 dag kanskje. 

Så kommer kritikken på hva jeg baker. 

Jeg blir helt matt. 

Hvis jeg skal være kreativ så må jeg kunne bake det mitt hjerte føler for. Ikke fordi noen følgere mener at jeg må bake noe annet. Det finnes ikke en eneste bløtkake her på bloggen. Skulle jeg bakt en bløtkake kun for å få det inn i arkivet? Bake noe jeg ikke har lyst til? For å please leserne?

Jeg har sagt det før og sier det igjen. Og jeg vet at jeg provoserer så sykt mange når jeg sier dette men det er helt sant og det vil jeg alltid stå ved. Det er min bloggvisjon. Den dagen jeg blogger for å please leserne er den dagen jeg legger ned bloggen.

Kan noen skjønne det?

Det er jo leserne som ER bloggen?

Eller er det JEG som er bloggen?

Hvis jeg ikke kan være kreativ på min måte, bake det jeg vil, gjøre det jeg ønsker så vil alt av glede og inspirasjon bli borte. Skjønner dere ikke det? At om ejg skal lage en liste ut fra hva dere mener jeg må bake så vil bakegleden dø og forsvinne. 

Å være kreativ betyr at jeg må gå min egen vei. 

Du må velge om du vil være med på veien eller ikke.

YOUR CALL.

Stopper det her så takk for følget så langt og lykke til videre. Kanskje kan jeg en annen gang pirre nysgjerrigheten din såpass at du stikker innom igjen. Ikke vet jeg. Og jeg vet det føles hardt når jeg sier det. For du mener at om ikke du klikker deg inn her så kan ikke jeg leve av dette. Og du har rett i det. Men det gir deg ingen rett til å prøve å ta makten over meg og bestemme over meg. 

For det er det du gjør. 

Du kan ha ønsker og oppfordringer, men den dagen du truer meg med at om jeg ikke baker mer boller eller en bløtkake så slutter du å følge bloggen så er det over for deg. Jeg må få ha den friheten. Da er det DU som må gå. Ikke jeg. 

For det er jeg som er denne bloggen. 

Hvor hardt det enn høres ut. 

Så derfor skriver jeg om det som opptar meg, og følger jeg aldri fotsporene til journalister og henger meg på veldig mange nyhetssaker. Jeg prøver å skape dem selv. Jeg vil være kreativ. Skrive rett ut. Ikke etter et manus, fra deg. 

Det funker ikke. 

Så derfor tenker jeg til tider.... at nå Anne Brith, nå må du enten slutte å please alle leserne. For gjør du det står du i fare for å miste kreativiteten og da er det bare en ting å gjøre: Legge ned bloggen. 

Og det akter jeg ikke å gjøre!

Ikke med det første.

Så kjære leser. Du som stikker innom her til alle døgnets tider. Vi er sammen i dette du og jeg. På godt og vondt. 

Men la meg få skrive, av hjertens lyst. Vær gjerne uenig og kom gjerne med ønsker. Men truer du meg med å forlate meg, så er det du som må gå. 

Jeg vil dø ut om jeg skal please alle andre. 

Jeg håper du forstår.

Og med dette vil jeg ønske dere en god fredag. 

Det kommer noen oppskrifter her om litt. Snickerskake og fylte horn. 

Gode klemmer!

De små valgene som forandrer livet



 

Hver eneste dag kommer jeg i situasjoner hvor jeg kan ta valg.

Valgene påvirker fremtiden min.

I mer eller mindre grad.

Som regel tar jeg lette løsninger når det kommer til orden i hjemmet. Skal jeg rydde nå, eller vente til i morgen?

HA!

Svaret er så enkelt. Jeg tar det senere. 

Jeg er ekspert på slike ting. 

Utsette ting. Jepp, jeg er dronningen på det. Men helt ærlig, jeg KAN være ufattelig effektiv når jeg bestemmer meg. Så hvorfor bestemmer jeg meg ikke?

Når det kommer til mål i livet så er det vel ingen av oss som ikke vet hva vi skal gjøre for å oppnå suksess? Jeg mener nå suksess i eget liv. Jeg tror de aller fleste innerst inne vet hva som skal til for å oppnå det vi drømmer om, men vi velger ikke å gjøre det. For alternativet er så utrolig komfortabelt. 

Å jobbe og slite for å oppnå noe er ikke akkurat det jeg har lyst til å gjøre i dag. 

Derfor når vi ikke målene vi har satt oss, eller får drømmejobben eller drømmehuset. 

Jeg har i det siste bestemt meg for å ta valgene som gjør at jeg i alle fall legger ting tilrette for det jeg ønsker å oppnå. 

Det starter hver morgen:

  1. Skal jeg stå opp nå eller sove 1 time til?
  2. Skal jeg re opp sengen eller la det ligge?
  3. Skal jeg spise frokost eller droppe den og spise etterpå?
  4. Skal jeg ta meg en kaffe eller kjøpe en underveis?
  5. Skal jeg lage matpakke eller sløse bort 50.- i kantina?
  6. Skal jeg sende den mailen nå eller vente til etter lunsj?
  7. Skal jeg drikke vann eller skal jeg ta en Redbull?
  8. Skal jeg kjøre på jobb eller ta toget?
  9. Skal jeg sette på en maskin med klær før jeg drar eller gjøre det senere?

Dagen går slik.... det er uendelig med valg. 

OG kjære dere, jeg ender ofte med å utsette ting. 

Fy grantre, jeg får ikke noe gjort på denne måten. 

I det siste så har jeg tatt meg selv i nakken og bestemt meg. 

Jeg rydder opp før jeg legger meg, jeg spiser ikke godis annet enn på lørdager, jeg rydder opp klærne etter jeg har prøvd på 5 forskjellige bukser ( girl issues) og ja, jeg lager den matpakken fordi jeg vil på drømmeferien med barna. 

KJEDELIG!

Kanskje akkurat nå .... men en dag om ikke så lenge høster jeg fruktene av dette. 

Jeg bare vet det!

I går var jeg så sinnsykt trøtt og tenkte: Skal jeg legge meg for å ta en hvil eller skal jeg komme meg gjennom ettermiddagen og heller legge meg tidlig? 

Jeg var så klar for en liten powernap men jeg hoppet ut av sengen og tenkte: NEI, nå skal det jobbes!

Og for en godfølelse jeg fikk!

Wohooo! 

Fornøyd med dagen og med hvordan jeg taklet den.

Hva med deg? Utsetter du også ting? Visste du at de som presterer best er opptatte av de små detaljene? Slik som det å ta riktige valg i hverdagen? Summen av disse riktige valgene over tid vil skape en stor forandring. Forandring til det bedre. 

Ha en nydelig kveld!

Bakelysten som forsvant....




Litt usikker på om jeg skulle dele dette med dere. 

Men jeg tenker at det kan være greit å fortelle om dager når livet ikke er så veldig flott også. 

Helt siden i fjor sommer da jeg snudde bloggen fra å være en rendyrket bakeblogg til å omhandle meg, barna, baking og andre aktiviteter jeg brenner for har jeg gått med en klump i magen. Det har vært dager hvor jeg har følt at jeg virkelig ikke var noe særlig. 

Bakelysten ble bare borte. 

Det betyr ikke at jeg ikke har bakt gjennom det siste året for det har jeg. Jeg har bakt masse. Men det har liksom ikke vært slik at jeg har gledet meg til å teste ut ting. Det har bare føltes som om jeg var nødt til å bake for å please alle rundt meg. 

Når man ikke baker med hjertet så blir ting ikke riktig. Alt har føltes litt anstrengt fra min side. Mulig dere ikke har merket det men jeg har liksom ikke klart å slippe helt taket og bakt på ren inspirasjon. 

Jeg kan heller ikke si at jeg har vært så veldig fornøyd med egne prestasjoner rundt bakingen og hvorfor det er sånn det kan ingen andre svare på menn meg. Jeg har nok satt meg litt for høye krav og dermed aldri vært helt fornøyd med egen innsats. 

Foran meg her nå ligger disse 7 pepperkakene med marengs. 

For deg er det kanskje bare noen småkaker men for meg er det mye mer. 

Det er glede, kreativitet som har kommet tilbake og kjærlighet. 

Kjærlighet for noe jeg alltid har hatt men som jeg et eller annet sted på veien mistet. Jeg vet ikke når. Jeg prøvde å finne ut av det i forrige uke. I en samtale med en god venninne. 

Hvorfor har jeg følt meg så tom? 

Jeg har bestemt meg for å gjøre noe nytt. Jeg skal ta meg et friår fra planene mine. 

Et helt år. 

2017 blir en helt ny opplevelse. 

Jeg har sånn smått begynt å teste ut hvordan jeg skal få det til. Jeg planlegger nemlig ikke noe. Jeg bruker tiden på meg selv. Og KUN det. 

Selvfølgelig skal jeg jo være sammen med barna og jobbe men jeg skal skrelle bort alt som er uviktig. Alt jeg gjør for andre konstant blir det en stopp på. 

Jeg vet ikke om det vil fungere, men jeg kjenner at siden jeg startet med dette i begynnelsen av november så har ting gått bedre og bedre for hver dag. Jeg har klart å forsone meg med det faktum at jeg faktisk ikke klarer å tilfredstille alle dere som leser denne bloggen. Uansett hva jeg gjør så er det noen som blir forbannet haha. Til og med når jeg baker blir folk sure. Jeg baker for mye og jeg baker for lite. Jeg baker for mye makroner eller lager glasur 3 dager på rad. 

Skjønner du eller?

For første gang på 1 år har jeg kjøpt meg noe nytt. Til baking. Fy fader så jeg gleder meg til å få det i hus. 

Jeg skal lage smultringer i morgen. Det gleder jeg meg også til. Og en kransekake med marengs. Helt til slutt blir det pepperkaker til juletreet. Alle tingene som jeg hver jul aldri har fått tid til skal jeg gjøre nå. 

Det skal bli så deilig. 

Oppskriften på disse kommer i neste innlegg. 

GODE KLEMMER!

 

God morgen fra Sälen ♥



 

Det er så stille her.

Ikke en lyd.

Mens jeg skriver dette titter jeg ut av vinduet og ser at dagen langsomt våkner.

Som meg. 

Hallo der! Ja, du ja!

Hva tenker du på når stillheten tar overhånd? 

Når du ikke hører annet enn din egen pust. 

Jeg lukker øynene. Bare nyte denne dagen. Ikke gårdagen som ble fylt med gode samtaler, fine smil og noen glass vin. Ikke morgendagen som enda er så langt unna. Men denne dagen. 

Her og nå.

Hva føler du?

Har DU det slik du vil ha det? 

Har JEG det slik jeg vil ha det?

Har jeg tid til å ta 3 dager på fjellet tenkte jeg? Hva er det jeg driver med? Har jeg tid til å åpne opp for noe nytt?

Her og nå er en mørkebrun tømmerhytte på fjellet. Ski utenfor og ullklær som varmer. Her og nå er lys fra en rød adventsstake som forteller andre at vi er her. Her og nå er meg, alene på en rød sofa. 

Fargene på himmelen begynner å komme frem. 

Tankene farer. Tilfeldigheter bringer meg hit. Hvordan havnet jeg her? Jeg vet, men ikke du. 

Du trenger ikke å vite det heller..... ikke riktig enda. 

Hvorfor er du her egentlig? For nysgjerrighet? Fordi du genuint bryr deg? Du leter etter noe? Inspirasjon, en pekefinger som sier hva du bør eller ikke bør gjøre eller er du her fordi ordene mine kanskje gjør noe med deg? Hva har hun å komme med i dag?

Vet du at uansett hvor sinte du og jeg blir på hverandre så utretter vi ingen verdens ting med sinne? Kanskje har jeg såret deg med mine ord? Kanskje er det siste gang du klikker deg inn her? Jeg håper ikke det, men har det seg slik at jeg har såret deg så beklager jeg det. 

Selv om du kanskje ikke tror det så evner jeg også å se at jeg tar feil. En av mine største feil i høst var å kalle Ap, SV, Venstre og SP for "det andre rasket". Det tar jeg tilbake. Jeg beklager at jeg skrev det. Mulig jeg må bite mine ord i meg å stemme på "det andre rasket" ved neste korsvei? For det som skjer akkurat nå er ikke noe jeg vi være en del av. 

Men nok om det. Tid for ettertanke. 

Stillhet.

Ro.

Da kan man reflektere over ting. Hva var bra? Hva var dårlig? Og hva må jeg gjøre bedre?

Men ikke akkurat nå. 

I dag skal jeg legge bort alt og være her og nå. Nyte øyeblikket. Nyte smil og øyne som ser på meg. Nyte å spise frokost. Nyte å stå på ski. Nyte musikk. 

Le med, smile mot og klemme på!

Håper du også nyter DITT øyeblikk! Hvor er Du akkurat nå? Hva gjør du, hva skjer i livet ditt? 

Legg igjen en kommentar. Det er historiene deres som inspirerer meg. Fortell meg om ditt liv akkurat nå. I dag.

Gode klemmer. 

Titt innom senere da. Det kommer en bra oppskrift her om litt ♥

Snap =>  Annebrith.no 

Følg meg på =>  Facebook

Følg meg på =>  Instagram 

 

Du skaper din egen lykke....



I dag har jeg lyst til å dele noe med dere de aller fleste vet. Det er ikke spektakulært. Det kommer heller ikke til å gi veldig mye klikk, som så mange mener jeg higer etter. Tanker om hvordan jeg møter hverdagen. 

Har du noen gang tenkt på hva som skjer når du dør?

Altså ikke hvordan det føles når du slutter å puste. For jeg håper virkelig ikke at det føles så forferdelig som jeg tror det føles. Men er det en ting som er sikkert her i livet så er det at vi alle skal dø en dag. Når vet vi heldigvis ikke. Vel noen vet kanskje men ingen vet det med sikkerhet. 

Tenk litt på akkurat det. 

Hva skjer når jeg dør? Hva skjer om jeg dør om 3 måneder? Enn om jeg dør neste år? 

De tankene skremmer vettet av meg. 

Men la oss fortsette litt på den tanken, selv om den er jævlig skummel. For ingen vil dø. Innerst inne. 

Den dagen jeg er død så finnes det ikke noe mer. Ingenting. Hele livet mitt her på jorden er over. Ingen flere sjanser til å si jeg elsker deg til barna. Ingen flere muligheter til å videreformidle min kjærlighet. Ingen flere sjanser til å være lykkelig. Gjøre ting jeg drømmer om eller bare danse naken i regnet. 

Har du danset naken i regnet noen ganger? Jeg kjenner ingen som hadde turt å danse naken i regnet sammen med meg jeg. Kanskje Vegard Harm? Han er den mest sprø fyren jeg vet om kan komme på akkurat nå. 

Poenget er at innimellom så tenker jeg på hva som vil skje når jeg dør. 

Etter jeg har tenkt og skremt meg selv med dette så føler jeg at jeg har så sinnsykt dårlig tid. 

Enn om jeg har bare 40 år igjen å leve? Det er kanskje bare 20 år hvor jeg kan gjøre ting jeg drømmer om. 

For når jeg er død og begravet, eller kremert eller hva som enn vil skje med meg så er livet over. Da er det ikke mer. Ingenting. Har du tenkt på det? Forhåpentligvis skjer det noe etter døden men hva om det ikke skjer? Og alt blir bare stille? Mørkt? 

Deg, i denne utgaven som egentlig er så perfekt den kan bli, vil da ikke være mer. 

Det er vondt å tenke på. 

Så tilbake til dagen i dag. Etter å ha tenkt tanker som kan skremme vettet av enhver. 

Hva gjør vi med dagene våre? Hva gjør jeg med dagen min i dag? Velger jeg å bruke den på den samme måten jeg brukte dagen i går på? Velger jeg å stoppe opp når begrensninger holder meg igjen? Tør jeg å ta mulighetene som blir servert eller trekker jeg meg unna fordi jeg er redd for å feile? Redd for hva andre skal si? 

Hvilken frykt er størst? Frykten for å dø eller frykten for å feile? 

Når jeg har kjent på frykten og angsten jeg kan få ved å tenke på at livet mitt kan være over så føles ingenting vanskelig eller umulig mer. 

Alt blir satt i perspektiv. 

Så hva er hemmeligheten for at noen lykkes og andre ikke? Kan det være tankesettet? At noen bare bestemmer seg for at de ikke har noe å tape? De bare gunner på? Kanskje kjenner de på frykten for å dø oftere? 

Til tider føler jeg at jeg har dårlig tid. Særlig når jeg tenker på hvor lite tid jeg virkelig har her på denne jorden. Skal jeg da bruke tiden min på ting som ikke gir mening? Eller skal jeg fargelegge dagen min med de fineste fargene?  

Har du tenkt på det? 

Hvis ikke så fikk jeg deg i alle fall til å tenke på det nå. 

Ingen lever evig. 

Bruk tiden du har til noe bra. 

Takk for at du leste!

Les også: Når kjærligheten glipper....

Les også: Et rosa tre

Snap =>  Annebrith.no 

Følg meg på =>  Facebook

Følg meg på =>  Instagram 

Jeg skjelver når jeg skriver dette.....



Det har blitt vanskelig å skrive. Ordene vil liksom ikke forme seg. Alt stokker seg. 

Jeg kan sitte i flere minutter og bare titte på den hvite skjermen. 

Jeg har begynt å bli redd. 

Jeg er redd deg. 

Du står i en stor klynge sammen med dine venner og jeg er igjen den lille, tynne jenta med fregner og blå skolesekk som skal forbi. 

Men jeg er redd.

Og jeg vet at så fort jeg skal forbi gjengen så blir jeg banket opp. 

Latter, fnising og prat. Jeg hører dere snakker. Jeg ser det til og med. 

Når tårene renner så tenker jeg inni meg: Hvorfor hater dere meg sånn? Kjenner dere meg? Hva om dere kom og satt dere ned rundt bordet og spiste et kakestykke sammen med meg? Ville dere da funnet ut at jeg kanskje ikke var så ille allikevel? Eller ville dere fortsatt å hate meg, plage meg så mye som mulig og håpe at jeg gikk til grunne?

Jeg skjelver når jeg skriver dette. 

Dere sier at dere vet hvor jeg bor. 

Er det en trussel? 

Skal jeg leve med trusler også nå fremover? Eller skal jeg som mange mener slutte med det jeg elsker? 

Det er stille her nå. Mørkt enda. Dagen har ikke startet. 

Men dystre tanker har fylt hodet mitt hver morgen den siste tiden. 

Jeg har begynt å høre på det dere sier. Kanskje er jeg dum da? Kanskje klarer jeg ikke det jeg har satt meg som mål? Kanskje får dere rett? 

Men oppi all redselen glemte jeg det viktigste. 

Jeg glemte å ha troen på meg selv og å være "døv". For man vinner aldri noe om man lytter til alle bedrevitere der ute. Alle som skal fortelle deg alt du ikke klarer. Du må være døv og slutte og lytte og ha troen. Det er mange som heier, flere enn de som står og buer faktisk. 

Jeg glemte å være "døv" og å lytte til mennesker som har troen og suksess. 

I stedet begynte jeg å lytte til alle som skjulte seg bak en knapp som kalles "anonym". Anonym virket så smart. Det var mange av dem. Jeg trodde det de sa var riktig. Jo oftere de fortalte meg hvor lite verdt jeg var jo større tro fikk jeg på det. 

Til slutt var det ikke veldig mange grunner til å starte dagen.

Dystre tanker. 

Skal jeg slutte å blogge?

Takk for at du leste, og takk for at akkurat du kommer innom bloggen min. I dag har jeg det ikke så lett. Og jeg må innrømme at det har vært en veldig tøff uke. Jeg vet rett og slett ikke om jeg er så tøff at jeg klarer å stå i dette. Nå logger jeg av. For hvor lenge vet jeg ikke. 

Et rosa tre

Å være annerledes er ikke alltid like enkelt. 

Man passer liksom ikke helt inn. 

Uansett hvor mye du prøver å tilpasse deg så blir det feil. Og jo mere du prøver å presse deg inn i det som blir forventet av deg jo mer ubekvem blir du. Sånn har det i alle fall vært for meg. 

Det er på forskjellige arenaer. Jobb, feks. Du må gjøre ting på den måten, eller sånn. Du må bake mer, du må snappe mindre, du må dele det eller bake det. Med en gang noe blir MÅ så blir det også for meg IKKE. Jeg kjenner det vrir seg i magen. Den siste uken har jeg brukt mye tid på hvordan jeg vil at ting skal være. Jeg har sagt ifra om hvordan jeg vil bloggen skal se ut og jeg har bestemt meg for at det er jeg som skal gjøre denne jobben og da må jeg jammen like den også. Innimellom hater jeg det, men jeg elsker det jo også. Det er mest elske.

Så er det barna. Jeg vil jo aldri kunne gi dem et møblert hjem. Jeg er også der annerledes. Jeg er ikke bare mamma. Jeg er også pappa i hverdagen. Jeg gjør derfor også ting annerledes enn andre. Det er bare sånn det er. Noen ting orker jeg ikke ta opp kampen for mens andre ting brenner jeg bare for og gjentar jeg i det uendelige. Når jeg dør vil jeg at barna skal huske meg for at jeg fortalte dem hvor viktig empati og nestekjærlighet er pluss at de forhåpentligvis da vet at tro kan flytte fjell. Jeg blir så forbanna når jeg hører foreldre snakke ned barna sine. Hvem f... er de til å bestemme at barnet ikke kan bli som Neymar? Drepe drømmer, det er vi voksne flinke til. Jeg sier til barna mine hver dag: Du kan bli hva du selv ønsker!

Annika ønsker jo helst å bli president i USA men å komme inn på Harvard har jeg fortalt henne at er et bra mål å ha for det kommende tiåret, så kan hun etterhvert se om det finnes lover hun kan prøve å få forandret slik at hun kan bli president en dag. 

I går hadde vi innspilling til noe som kommer på tv. Annika sa helt klart inn i kamera: Jeg skal bli advokat og jeg skal på Harvard. Det er bare 5 i Norge som blir tatt inn der hvert år og jeg skal da være en av de fem. 

Du kan bli hva du enn måtte ønske.

Også er rosa tre om du vil!

Det å være annerledes enn alle andre kan gjøre deg usikker. Kanskje du er fargerik? Har andre meninger? Er litt sær på visse områder? Du føler det inni deg at du ikke er som alle andre. Hva gjør du? Ofte prøver vi febrilsk å tilpasse oss. Være så lik alle andre som overhode mulig.

En ung gutt sendte meg snap her en dag. Han skrev: Jeg er homo. Men jeg tør ikke si det. Jeg svarte med å si: Gratulerer. Det er ikke noe stress i 2016. Det er helt greit å være annerledes. Bare fortell det til noen. Så føler du deg bedre. Drit i de som mobber deg. Det viktigste er at DU har det bra. Jeg vet ikke om han har sagt noe men for meg er det viktig at vi som voksne godtar forskjelligheter.

Men før vi godtar det hos andre så må vi godta dem hos oss selv. 

Derfor har jeg bestemt at det er helt greit at jeg faktisk er et rosa tre.

Om du ikke liker rosa så finnes det andre farger!

Gode klemmer!

Maleriet er laget av fantastisk flinke Monika Berland.  Ta kontakt med henne om du ønsker ditt eget bilde med en egen farge. Jeg så at hun holdt på å lage et med lilla tre i. Hun er fantastisk flink og dette bildet har blitt sendt i posten og det gikk helt topp! Jeg elsker det! Virkelig!




 

Er det noe galt, Anne Brith?




Du har vært så stille de siste to dagene. Lite snap og lite aktivitet på facebook.

Dette er bare en av flere meldinger som har kommet inn i innboksen min. 

Jeg fikk en ny pute. Og satt ikke på alarmen. Sov i 13 timer. Haha er det mulig. Puta er fantastisk. Beste puta jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg har også fått nye trekk i lin. Beste jeg har kjent på ever. 

Det er stille her hjemme. Alle barna er borte og det er en merkelig ro. En annen lukt i huset faktisk. 

Jeg så på en film i går i senga. Midt på dagen. Gud bedre når gjorde jeg det sist? Husker ikke. Det fikk meg til å tenke. Hva om jeg dør nå? Ingen vil merke det. Først neste uke vil noen merke at noe er galt. Filmen fikk meg til å gråte og tenke. 

Jeg har nemlig ikke noen avtaler denne uken. 

Har prøvd å bare ha denne uken uten barn for meg selv. Kjenne på hva jeg selv trenger. Ikke noe mas eller noe som MÅ gjøres. 

Når alt rundt deg er skrellet bort så er du naken. Legg bort telefonen, slå av datamaskinen og kutt kontakten med omverden i noen dager. Hva er viktig da? Da kommer det ekte frem. Tankene og drømmene om det du virkelig har lyst til å gjøre. Det du vil oppnå. 

Jeg nådde mine mål så kjapt. Det var så rart for jeg trodde jeg ikke kom til å nå dem før våren 2017. Man så skjedde det altså nå. Hva nå liksom?

Nå settes derfor nye mål. 

Jeg starter i dag.

Jeg har alltid ønsket å ta et skikkelig fotokurs. Det skal jeg gjøre i dag. Jeg gleder meg vilt....det blir så bra! Så skal jeg bake. Bake, bake, bake og bake. Og om jeg ikke filmer, fotograferer eller snapper det så er det også helt greit. Sluttresultatet og oppskriftene blir foreviget uansett. 

Nei, det var godt å få seg litt tid utenfor denne boblen. 

Takk for at dere bryr dere. 

Vi snakkes!

 

Et pust fra fortiden....



Plutselig sto hun foran meg. 

Jeg kjente henne ikke igjen. Hvem var hun? Hun smilte mot meg. Kjente vi hverandre? 

Det var veldig tydelig at hun kjente igjen meg og det føltes som om jeg også kjente henne. Jeg klarte bare ikke plassere henne. Hvem var denne kvinnen? 

Nå sto hun foran meg pyntet til fest. 

Jeg var også pyntet til fest. Kort stram kjole og høye heler. Jeg hadde akkurat gått på den røde løperen og blitsregnet hadde flammet mot meg. Premieren var vellykket og alle jublet. Også jeg. For en oppvisning av Atle og Stian. Singing in the rain var en publikumssuksess!

Da vi kom ut i hallen var det lettere kaos. 

Plutselig sto hun der.

Blikkene våre møtte hverandre og hun smilte. Jeg visste jeg kjente henne, visste at hun var en god person, men hvor hadde vi truffet hverandre? Jeg klarte ikke plassere henne. 

Hun kom mot meg og åpnet armene sine. Hun klemte meg. Som en storesøster klemmer sin svake og litt sjenerte lillesøster. En god og varm klem. 

Hun hvisket i øret mitt: Jeg er stolt av deg! Det er så fint å se at du har det bra. Det fortjener du!

Så husket jeg det. 

Det var hun. 

Sist vi så hverandre var for mange år siden og hun var ikke veldig pyntet da. Da hadde hun politiuniform på seg. 

Men like åpen og et like vennlig smil som nå. Den gangen klemte hun meg ikke. Kanskje hun ville det? Kanskje hun satt på den andre siden av kontorpulten og noterte og bare ville holde meg fast og si at alt kom til å bli bra? Kanskje ville hun ta den svake og avmagrede kroppen som var full av blåflekker og holde den fast og si at en dag, en dag skal du få det fint? 

Tilbake i Oslo.

Hun sto foran meg og smilte. 

I løpet av noen sekunder husket jeg alt. Tårene, usikkerheten, skammen, frykten og følelsen av nederlag. Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket hun dyttet voldsalarmen ned i veska mi. Hva tenkte hun da? Stakkars jente, som har rotet seg så forferdelig bort? Eller tenkte hun at jeg aldri kom til å komme meg på bena igjen? Trodde hun på min historie eller var jeg plutselig bare en av statistikken hun helst ville glemme? 

Jeg vil aldri få vite hva hun tenkte, men klemmen hun ga meg alle disse årene etterpå var et tegn på at hun hadde tenkt på meg. Hun sa det også. Jeg følger med deg. Det er fint å se at du har det bra. 

Menneskene rundt meg ble uklare og alt jeg husket var de timene på politistasjonen. Vondt å tenke på men godt også. Godt fordi jeg har klart å legge det bak meg. Tenker ikke så mye på det mer. Det preger ikke hverdagen min mer, fordi jeg har bestemt meg for at det ikke skal definere hvem jeg er som person. 

Jeg har tilgitt og gått videre. 

Det var ikke et kaldt gufs fra fortiden men en varm og kjærlig vind som bare bredde seg over meg som et varmt teppe. 

Til deg i uniform som åpner dører og lytter på historier. Hver eneste dag. 

Takk for at du gjorde den dagen for så mange år siden så enkel som mulig. Takk for rådene du ga meg. Jeg husker et spesielt godt. Takk for at du brukte av din fritid på å følge med på meg og takk for at du heier. Takk for at du kom bort og ga meg den klemmen. Kanskje var du usikker på om du skulle gjøre det? Kanskje du var redd jeg skulle bli flau og tenke på fortiden min med skam? 

Jeg er glad for at du klemte meg. Så mange år etterpå. Du fikk meg selv til å huske hvor langt nede jeg var og hvor bra man kan få det etterhvert. 

Du fikk meg til å huske hvor sterk jeg faktisk har vært og er. 

Gode klemmer tilbake til deg, hvor enn du befinner deg. 

Takk!

Takk til deg som leste og takk til alle som sender meg deres historier som er nokså identiske med min. Jeg deler dette for å fortelle at uansett hvor fortvilet situasjon du nå befinner deg i så finnes det en vei ut. Sjekk gjerne sidene hvorlite for mer informasjon. 

Følg meg gjerne på snapchat: annebrith.no. Ellers blir jeg veldig glad om du trykker LIKER på min facebook. Der skal vi snart begynne å teste ut livestreaming med baking så følg meg gjerne der også om du vil se hvordan det står til på kjøkkenet :) På instagram er det kun kaker og oppskrifter som serveres :)

Stille før stormen



Det er så stille her. 

En sjelden ro. 

Kan dette være sjelefred?

Indre harmoni og stillhet.

Stille før stormen. 

Jeg vet, men ikke du. Ja, du ja. Du som sitter og leser disse ordene jeg sender ut i universet. Det er midt på natten her hos meg. Kanskje leser du dette på vei til jobben? Kanskje sitter du akkurat med kaffen din i en hånd og mobilen din i en annen? Eller kanskje titter du innom mens barna gjør andre ting. 

Jeg bruker ikke si det så ofte men jeg tenker på det hver dag: Takk for at du er med meg på denne vanvittige reisen. Du vet enda ikke hvor vanvittig den kommer til å bli men jeg vet. Det blåser opp til storm.

Ikke riktig enda. Det er fremdeles stille. 

Stille før stormen.

Kun elven som renner nedover utenfor. Fuglene har ikke engang våknet. Det er bare meg. 

Jeg tenker: Hva er det jeg driver med? Selger jeg sjelen min? Er det pengene som trekker meg? Eller er det faktisk det faktum at jeg elsker å plassere velmente ord ned i en setning som kan utgjøre en forskjell? At jeg faktisk liker å blogge.

I går skrev jeg: Hva er du verdt? Det fikk mange der hjemme til å tenke. Mange gråt. Hvordan kan jeg vite dette? Jo, dere kommuniserer med meg! På snap, meldinger og ellers i sosiale medier. Dere forteller meg hvordan hverdagen deres er og hvordan jeg påvirker valg dere tar. I går var det flere som gråt. Hvorfor gråter du? Fant du endelig ut at du kanskje er mer verdt enn det du tror? Det som varmet meg mest var du som sa: Jeg fortalte han at det var nok. Jeg vil skilles. Jeg orker ikke ha det slik mer. Jeg fortjener bedre. Lange samtaler mellom 2 mennesker på grunn av et innlegg jeg skrev. Det endte ikke i skilsmisse, men i en mann som innså verdien av sin kone og som kom hjem med en stor bukett roser. Han hadde innsett verdien av henne før det var for sent. 

Kanskje finner du trøst eller motivasjon her? Kanskje har jeg lært deg å bake? Jenter på 15 år som følger meg på snap sier at de skulle ønske de hadde en mamma som var så tilstede som jeg er for mine barn. HA, dere skulle bare visst. Ingen er perfekte, heller ikke jeg. 

Kan jeg gjøre en forskjell?

Noen ganger kan jeg være kort og frekk i svarene mine i kommentarfeltet sier dere. Det er ikke meningen å være frekk eller å være ufin, jeg prøver bare å være tydelig. Mange tror at når man blogger så gjør man det kun fordi man tjener penger på det. Ikke glem at jeg blogget i 5 år før jeg tjente en krone. Tror dere penger var motivasjonen da? Mange av dere tror at fordi jeg stikker hodet og meningene mine frem så er jeg fritt vilt. Og mange mener at fordi bloggen har blitt såpass stor så er det leserne som har makten og som skal bestemme hvilken vei bloggen skal ta. Flere har med forundring reagert på at jeg rett og slett svarer at jeg ikke blogger for å please leserne. Hvordan kan du skrive blogg uten å tenke på hva leserne vil ha? Du må jo tilfredstille oss! 

Nei, jeg må ikke det. Jeg må skrive og bake det jeg selv ønsker. Om jeg har lyst til å bake tusen franske makroner før jeg overhode lager en bolledeig så gjør jeg det. Derfor har jeg alltid sagt når noen har kommet med kritikk: Hvis du ikke blir inspirert eller hvis du blir irritert av det jeg gjør så er det best å ta en pause. Trykk deg ikke inn her. Det er en ærlig sak. Når jeg sier det så mener jeg altså ikke å være frekk. Husk på det. 

Det er stille nå. 

En stillhet som også er vanskelig. Det føles som en altfor bratt oppoverbakke som jeg strever enormt med. Jeg går nye veier og det er tyngre enn normalt. Motbakker må man ha for å utvikle seg. Du kommer deg ikke på toppen uten å klatre. Du må jobbe hardt, feile, gå på tryne, endre kurs for så igjen å komme deg opp.

På toppen blåser det. 

Jeg er ikke der enda. 

Nå er det stille før stormen!

Ha en nydelig dag!

KLEMMER!

Hva er du verdt?

Har du tenkt på det noen ganger?

Hva er egentlig du som person verdt?

Dette er noe jeg har tenkt veldig mye på siden jeg ble alene i vinter. 

Grunnen til at jeg har brukt mye tid på å tenke på akkurat dette er alle erfaringene jeg har gjort meg opp gjennom årene. Hvordan jeg har latt meg behandle. Og hva jeg har godtatt. Jo flere ting jeg har godtatt som kanskje var "over streken" jo mindre ble min egen verdi. 

Til slutt sto jeg der og tenkte at jeg faktisk ikke var veldig mye verdt. 

Det resulterte i en jente som ofte fant seg i å være et alternativ i stedet for en prioritet.

Et eksempel på dette er: Du treffer en mann og dere skal avtale å treffe hverandre. Du er villig til å flytte i møteboken din, altså reorganisere ditt liv for å treffe han en lørdagskveld. Men han har ikke tid, han har faktisk aldri tid til å treffe deg en helg. Da er han sammen med sine kompiser. Du kan komme søndag kveld. Da er hans kalender åpen for deg. Du kan også komme sent hver kveld og overnatte for da er han alene og ferdig med både venner og fritidsaktiviteter. Om du da alltid blir et alternativ i stedet for en prioritet og godtar dette over lengre tid så vil du føle deg mindre verdt. Det gjorde jeg!

Et annet eksempel er barna. Om du som meg alltid er en person som avlyser egne sosiale sammenkomster fordi du må stille opp for de små så vil du ende opp med et liv hvor du ikke har noe tid til egenpleie. Det er selvsagt en balansegang i dette men jeg har funnet ut at om jeg skal føle meg vel og være på topp i mitt eget liv så må jeg sette Anne Brith høyest på stigen. Gjør det meg til en dårlig mamma? Mange vil nok mene det men helt siden jeg begynte med å ha egentid i vår har jeg langsomt men sikkert forandret meg. 

Når du kommer til et punkt hvor du føler deg lite verdt så tror du heller ikke at du kan klare noe. Du har den indre stemmen som sier at du kommer ikke til å få det til. 

En mann som virkelig setter pris på deg vil gjøre alt han kan for å være sammen med deg. Han vil også lytte til deg og dine ønsker og meninger. Men føler du deg selv lite verdt så er det lett å godta at en annen tar kontrollen. Det er da igjen veldig lett å bli overkjørt. 

Noen ganger må vi tørre å si: Beklager men du er faktisk ikke god nok for meg. Jeg fortjener bedre. 

Det er ingen andre enn du som kan si dette og jo lengre du forblir i et forhold, eller en jobbsituasjon eller møter situasjoner i hverdagen hvor du og din mening blir nedprioritert jo mindre verdt vil du føle deg. Til slutt ender du opp med å tenke på alle andre enn deg selv. 

Jeg har faktisk bestemt meg for at jeg fortjener å ha det bra. Den personen jeg skal bruke tid sammen med skal jammen få meg til å føle meg viktig. Han skal selvsagt ikke sette sitt eget liv til siden men en sunn og genuin interesse må det være. Jeg er ikke en person som skal fylle opp alle tomrom i en annen persons kalender, om jeg er heldig. Det trenger heller ikke du å gjøre. 

Å være kun et alternativ tærer på deg som person og din egen verdi synker. Selvsagt selvgjort. Og dette er kun noe du selv kan snu. Du må selv velge at du fortjener bedre. 

Jeg plukker for tiden fra øverste hylle. Å si nei takk til tilbud som kommer gjør meg enda mer attraktiv. Både når det kommer til jobb og privat. Man skal ikke danse med alle. Du trenger ikke danse med alle, særlig ikke om dansepartneren din har vist seg å være en "asshole"

Da sier du bare nei takk, dette ble for meget og føles ikke riktig. Så går du, lukker døren og snur deg aldri tilbake. Og husker at du akkurat tok et valg som vil gi deg følelsen av at du faktisk er noe verdt du også!

For det er du. Tro meg!

Ha en strålende torsdag! Følg meg på snap annebrith.no jeg skal på roadtrip til Hamar for å hente noe nå :)

"Asshole" = en person som gjør noe du absolutt ikke er komfortable med og som sårer deg

 

De innerste tankene.....



Solen går ned.

Et helt fantastisk syn.

Som om det var den mest naturlige ting i verden. Å få oppleve. 

Solnedgangene på Naxos er amazing. Nesten ikke virkelige. Men de er det. For hver kveld gjemmer den seg forsiktig i det fjerne. 

Mens vi ser på. 

Og drømmer.

Et øyeblikk hvor tankene bare flyter avsted. 

Det er så lett. Det er så fint. Like nytt som en vårblomst som strekker seg opp etter solen. Kanskje litt skjørt enda? Men dagene går og jeg åpner meg. Bare litt, ikke for mye. Kanskje tar det for lang tid? Kanskje vil du en annen vei enn meg? 

Ingen vet riktig enda. 

Det eneste sikre er at alt er fint. Akkurat nå når sola går ned er det riktig. 

Men de innerste tankene deler jeg ikke.

Ikke enda....

 

Var det bortkastet tid?




Du slipper.

Det faller.

Tusen biter på gulvet. 

I løpet av noen sekunder kan det du hadde, det som var så fint, bli ødelagt. 

Hva nå tenker du? Hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg plukke opp bitene og lime alt sammen eller skal jeg forberede meg på å klare meg uten det fine som var?

Så tar du valget. Uansett hvilket det er, du må ta et valg.

Jeg valgte å kaste det som var ødelagt. Det var ikke noe å samle på. Rydde opp, både her og der. 

Det gjør vondt, men det blir bedre.

Jeg husker veldig godt da jeg ble alene med barna. Det at jeg ikke var en del av en kjernefamilie mer var en stor sorg for meg. Jeg kjente lenge på det. Flere år faktisk. For det er ikke å stikke under en stol at det faktisk ikke finnes andre mennesker enn meg og han som elsker barna våre like høyt. Bare vi to setter barna så høyt og ofrer alt for dem. Ingen andre enn oss to. Men oss to var ikke mer. Det måtte jeg godta. 

Så går man. Man lukker døren og går. 

Selv om det gjør vondt. Selv om man kanskje elsker. Og til og med selv om det gjør vondt for barna. 

For livet er for kort til at man ikke skal ha det bra. 

Jeg vil ikke leve livet mitt slik at jeg kanskje en dag våkner opp og føler jeg har kastet bort deler av livet mitt. 

Jeg er for bra for det.

Rett og slett. 

Vi må slutte å gjøre det vanskelig for oss selv. Finne på unnskyldninger for at vi ikke skal ha det bra. Finne argumenter for å bli i destruktive forhold. Forhold som er ødeleggende på mange måter. Om det er mye krangling så er det i alle fall ikke bra for barn. Det kan jeg love dere. Og barn merker sånt. 

Jeg bruker å si til mine barn: Å flytte sørover var det beste valget jeg har tatt i hele mitt liv. Ja, jeg reiv opp barna fra sine omgivelser og startet på nytt. Men nå 7 år senere så har hver eneste tåre vært verdt strevet. Barna har det bra. De er trygge, kjærlige, omsorgsfulle og gode mennesker.

En vårdag i april ruslet jeg langs Glomma. Jeg husker det så godt. Solen skinte og vinden rusket meg lett i håret. Jeg sa ordene først inni meg, men det var noe som bare gjorde at jeg sa det høyt til meg selv:

Det er noe mye bedre som venter på deg, Anne Brith. Du må tro på det. Nyt livet her og nå frem til det skjer. 

Jeg lærte noe viktig det siste året. 

Ville aldri vært foruten. Helt ærlig. Selv om det var vondt å finne ut at livet ikke var så perfekt som jeg trodde det var. At jeg følte jeg hadde kastet bort et år av livet mitt, da ting tok slutt. 

Men jeg hadde ikke det. Jeg hadde lært noe veldig viktig: Stole på min intuisjon og magefølelse. Lytte til hjertet og fornuften. En salig blanding av alle disse rare men å så deilige følelsene vi har inni oss. Når alt preller av og du står der og virkelig lytter, føler og kjenner etter. 

Da føler du inni deg hva som er riktig. 

Selv om det riktige gjør vondt, så er det aldri bortkastet tid. 

For til og med det som går "åt skogen" lærer man av. 

Gode klemmer ♥

 

Kan solen skinne på oss begge?

Kom hit! Tett inntil. Hold hånden min.

Har jeg fortalt deg hvor godt jeg liker deg?

Bare stå sånn tett inntil og varm meg litt. Det føles godt. Du føles godt. 

Men ikke for lenge. Blir det for tett for lenge så mister jeg pusten. Og luft må vi ha for å leve. Jeg må innimellom kunne spre vingene mine og fly. Ja, fly. Bort fra deg. Bort fra alt. Bare meg. Være alene. Men ikke for lenge. Jeg kommer tilbake. 

Lar du meg fly?

Når jeg lukker øynene kjenner jeg pusten din varme øret mitt. Hendene dine leker med håret mitt. Du er innafor. Tett inntil. Der jeg ikke trodde noen skulle være på en lang stund. Du varmer og isen smelter. 

Så slipper du meg og jeg er fri. Fri til å undersøke livets rariteter. Finne ut hva jeg føler og tenker. Du slipper så lett, så enkelt, men du tar også raskt imot meg. 

For den dagen kommer. At jeg vil tilbake. Tilbake til tryggheten og varmen. Den gode følelsen i hjertet. 

Og når vi slipper, så er det ingen spørsmål, ingen krav eller vanskelige meninger. Du går din vei og jeg min. Akkurat slik livet skal være. Vi skal ikke stå for nære. Da kan vi ta sollyset fra hverandre og spise av hverandres næring. For nære kan bety død. Du blir kvalt. Ingen ønsker det. 

Stå derfor her. Akkurat her du står nå. Ta hånden min når den søker din. Da trenger jeg deg. Du vil merke det.

Men ikke stå i solskinnet slik at jeg blir stående i skyggen. Vi må la solen skinne på oss begge. Da er vi best. Derfor må vi ikke stå for nære for lenge. Bare akkurat passe. Slik at vi begge vet at ting er godt. Du vet, ingen skyer!

Lar du meg løpe? Lar du meg leke?

Alene?

Det finnes milliarder av solstråler. Vi trenger ikke gripe de samme. Vi kan dele når det faller seg naturlig men det er best om solen får skinne på oss begge.

Jeg liker deg best når du smiler. Og det gjør du nemlig når du får puste og leve slik du ønsker. Jeg vil ikke forandre deg. Du skal også få leke alene. 

Alle trenger det, noen mer enn andre. Livet er for kort for å sette egne meninger og ønsker på vent. Det er her og nå som gjelder. Da må vi ikke bli for grådige på hverandre. Stole på og unne hverandre lek og moro. 

Raushet. 

Kan solen skinne på oss begge?

Da tror jeg vi får det fint du og jeg....

Takk for at du leste og ha en strålende lørdag ♥

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no








 

Hvilket spor er du på?



Jeg fikk en melding på snap i dag tidlig som fikk meg til å tenke.

Det sto:

Hei Anne Brith. Håper alt er bra med deg. Ville bare si at jeg verdsetter dine snaps. Du er inspirerende og "good feeling" og jeg håper du fortsetter det sporet du er på. Klemmer.

Så begynte jeg å tenke litt på akkurat dette.

Hvilket spor er det jeg egentlig er på? Jeg har følt at ting har vært så vanskelig og så urettferdig. Men sannheten er at det faktisk ikke blir noe bedre av å sitte og synes synd på seg selv. Gremmes over hvor ille livet er nytter ikke. Men noen ganger trenger man tid til å bare bearbeide ting. 

Hva er viktig? Jeg husker da Marion i mitt management sa til meg i februar: Jeg synes du skal la tall være tall og ikke tenke på det i noen uker. Se hvordan det går. Kanskje du blir overrasket. Jeg husker jeg ble irritert på henne da hun sa det. Hvem var vel hun til å fortelle meg hvordan jeg skulle legge opp bloggingen?

Men hvis man vil forandre seg, og ofte til det bedre, så må man lytte til de menneskene som man har rundt seg og gjøre ting annerledes. Det blir aldri forandring om man ikke skifter spor. 

Så hver gang både Marion og Marte ( Marte er sjefen i teamet) fortalte meg at jeg kanskje skulle tenke annerledes så gjorde jeg faktisk det. 

Jeg kan love dere at det ikke er lett. Jeg er en person med en enorm sterk vilje og mening. Samtidig som jeg vet at om jeg skal utvikle meg så må jeg utfordre meg selv på måten jeg jobber på. 

I stedet for å være på sporet som antageligvis hadde ført meg rett på en knekk igjen, skiftet jeg spor. Jeg begynte å være mer tilstede. Satse på ting jeg kanskje før ikke ville satset på. Stole på at de rundt meg faktisk vil meg vel og at jeg også får hjelp om jeg spør. 

Dette er ganske nytt skal jeg si dere. Og det er rart. Men det er godt å være på et roligere spor. Kunne nyte et stopp innimellom og bare glede meg over de små tingene som skjer. 

Og akkurat nå skjer det gode ting. Jeg er så glad om dagen. Hvorfor skal jeg fortelle dere etterhvert. :O 

Hvis du også føler at du er på feil spor, slik jeg var, så er mitt aller beste tips: Stopp. Ta deg en tenkepause og bestem deg for en ny vei. Så enkelt, så vanskelig. 

Du må utfordre deg selv, mulig gjøre ting som gjorde deg vettskremt før, men jeg kan love deg at det er så verdt det! 

Skrekkblandet fryd er også fryd!

Ha en nydelig fredag!

Følg meg på snap: annebrith.no 

Jeg ser ingen skyer på himmelen


Du ser på meg og sier: Jeg ser ingen skyer på himmelen.

Så smiler du lurt. 

Akkurat som bare du gjør.

Det smilet!

Kan jeg bare bestille det til frokost, middag og kvelds?

Akkurat nå er det ingen skyer. Hele himmelen er blå.

Ser du det, spør du.

Ja, jeg ser!

Jeg smiler når jeg tenker på det.

Tærne leker lett med det iskalde vannet og sanden i timeglasset vårt renner saktere enn normalt. Tiden stopper opp. 

Bak skyene er himmelen alltid blå.

Men det kan være vanskelig å tro på når stormen herjer som verst. Hvordan kan man tro at man en dag vil være i himmelen når man står midt i et helvete? Det krever jammen sin kvinne. Det er så klisje og altfor enkelt å si: Etter regn kommer solskinn. 

Men det er sant. Jeg vet. 

Bestemor sa alltid det. Jeg husker det så godt. Hun var så klok. Det går bra, sa hun. Du må være tålmodig. Alt godt kommer.

Bestemor var en smart dame. Bestemødre vet sånt. De har vært i stormen noen ganger før og de har erfart. 

Ja, så nå skinner solen da. Fra skyfri himmel. Det er ingen skyer på himmelen.

Solkrem og solskinn. Sand mellom tærne og solbriller som skjuler hvem jeg titter på i smug. God stemning.

#goodtimes

Få med deg alt som skjer på snap: annebrith.no

Kommentarfeltet er for tiden stengt. Hvorfor kan du lese om i dette innlegget. Men legg gjerne igjen en kommentar på facebook.
 

Jeg var heldig da jeg møtte deg!



Jeg husker det så godt. Det nydelige smilet ditt og to åpne armer som klemte meg inntil seg. Allerede første gang vi traff hverandre følte jeg at du var god. Og jeg husker så godt da jeg ruslet hjem fra det møtet og tenkte: Jeg er heldig.

Jeg VAR heldig, og i ukene etterpå viste det seg at livene våre skulle krysse seg mer enn noen gang. Du ringte både sent og tidlig. Har du det bra, Anne Brith? Er du i rute med uken? Får du gjort alt du skal gjøre? Hva tenker du og hva føler du? 

Det ble lange samtaler om jobb, ambisjoner og mål og om livet som alenemor. 

Du er der. Hver gang jeg trenger deg. Du trenger absolutt ikke være der så sent eller så tidlig men det er du. 

Jeg var heldig da jeg traff deg.

I forrige uke oppsto det en situasjon hvor jeg hadde lyst til å si nei, men ikke turte. Du så det på meg og sa nei for meg. Det passer ikke, sa du høyt. Tydelig og klar var du. Som en storesøster følte jeg du var litt for meg akkurat da. En søster som holdt meg i hånden og dro meg til riktig sti. Her skal du gå videre, Anne Brith. Følg denne veien fremover og når du blir usikker så er jeg her igjen. 

Slik er det å ha fått deg inn i livet mitt. 

Jeg har alltid vært den personen som har hatt svarene. Som har satt målene og som har gitt råd for alle. Det har ikke vært mange andre som har gjort det for meg. Kanskje du så tomrommet? Kanskje du så at jeg trengte noen som banet vei for meg. Støttet meg. At det nå faktisk var min tur?

Stopp, ikke mobb dette her er kameraten min! En slik person, som alltid passer på og som tør å ha en stemme. Du sier høyt det jeg ikke tør å si. Og har det skjedd noe som jeg er lei meg for så er du der med oppmuntrende ord. 

Jeg ble så glad da jeg i forrige uke skjønte at dette er ekte. Når jeg ikke er tilstede så snakker du varmt om meg. Du heier og roper fra sidelinjen.

Jeg er heldig som har truffet deg. 

Jeg er heldig.

Jeg kan ikke si det til meg selv ofte nok. Når jeg legger meg, når jeg står opp og når jeg baker.  Jeg er takknemlig, for det er jammen ikke gitt i denne verden av kynisme at mennesker virkelig bryr seg. 

Det er godt.

Det er ikke lenge siden vi startet vår vandring sammen og det er mange fjelltopper som skal bestiges, men det føles godt å ha den genuine tilliten i bunn. På plass, slik det skal være. Grunnmuren er laget og den er stabil. 

Nå skal det bygges!

Takk for at du leste ♥

 

Et fint sted å være


 

Jeg har brukt tiden godt de siste ukene. 

Fokuset har blitt flyttet fra et sted jeg ikke ville være til et mye mer rolig sted. 

Balanse.

Ikke hele tiden enda men jeg kjenner det er godt å finne balansen. 

Alt roer seg mer og mer.

Jeg jager ikke det som kunne ha vært.

Jeg har forsonet meg med at ting ble som de ble. 

Jeg fulgte både magefølelsen min og fornuften. 

Det var et riktig valg.

Tiden har gitt meg styrke og langsomt men sikkert begynner jeg å komme ut av den mørke tunellen.

På jobb skjer det ting jeg aldri turte å drømme om ville skje. 

Jeg gleder meg til jeg får lov til å fortelle noe av det som skal skje... vi er allerede godt i gang med planleggingen for 2017 liksom. 

Jeg kjenner jeg er på et godt sted. 

Det er lenge siden jeg har følt meg slik. 

Rolig.

Det blir alltid en ny vår. Uansett hvor hard vinteren har vært med deg. Uansett hvor bunnløs sorgen er. 

Våren kommer. Hestehoven presser seg opp og baner vei for andre nydelige farger. Gresset blir grønnere og solen sterkere. 

Langsomt men sikkert blir du sterkere du også. 

Livet går videre. 

Du faller. Du reiser deg. Du lærer.

Igjen og igjen. 

Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom til å se hverdagslykken mer. Jeg gråt flere ganger om dagen.

Men en dag så klarer du å gi slipp. Du finner et sted hvor du bare beholder de fine minnene og så kan du gå videre. 

Plutselig en dag smiler du. 

En følelse du ikke har kjent på lenge. 

Jeg sto på kjøkkenet og så ut av vinduet. Solen var på vei til å takke for seg og fargene på himmelen var magiske. En "feelgood" sang på radioen og en fin melding som tikket inn på telefonen. Mer skulle det ikke til. Jeg smilte og kjente den gode følelsen. 

Velkommen tilbake. 

Takk for at du leste <3 

I dag skal jeg lage en kake med bringebær og sjokolade. Jeg har tenkt til å farge bunnen rosa. Mon tro om det går? Følg meg på snap: annebrith.no om du vil se bakegleden. Jeg har Christian også hjemme i dag og han er min assistent for dagen <3 

 

 


 

Dette er min måte å komme meg videre på



Jeg ser meg i speilet. 

Jeg har forandret meg.

Har jeg blitt mer hard? Jeg er ikke så ofte glad mer. Jeg smiler jo, men noe mangler. 

Jeg prøver å fylle dagene.

Det er lett. 

I går var jeg ikke ferdig med å jobbe før rundt klokken 22.00. Da hadde jeg jobbet i 14 timer. 

Jobben gir meg energi!

Ta deg litt fri, Anne Brith, sier venninner. Jeg vet dere bryr dere om meg, men jeg må gjøre dette på min måte. Jeg kjenner meg selv best. Og det finnes ingen fasit på hvordan man skal plukke sammen bitene når alt ligger knust på gulvet. 

Jeg har så mange spørsmål. 

I går gikk det 6 timer før det trillet en tåre over kinnet mitt.

6 timer er bra. Det er bedre enn dagen før det. Og enda bedre enn dagen før det igjen. 

Kanskje blir 6 timer til 12 timer en dag og hvem vet så vil det kanskje en dag gå hele 2 dager før jeg gjemmer ansiktet i hendene igjen. 

Du er min kollega, eller venn. Du spør meg: Hvordan går det nå Anne Brith? Kommer du deg videre?

Jeg har egentlig lyst til å si at det går helt strålende, men sier som sant er: Det er vanskelig. 

Jeg tenker mye på hvorfor det ble ødelagt. Hvorfor ligger bitene på gulvet? Kunne man ha limt det sammen eller skal man plukke bitene opp og kaste dem i søpla. 

Jeg har ikke noe bra svar på akkurat det. 

Jeg fulgte magefølelsen. Kjente på meg at jeg måtte ta et valg som var bra for andre enn meg selv. 

Det venter noe enda bedre på deg, Anne Brith, sier du. Jeg vet du bryr deg om meg. Men det er så vanskelig å se lyset i tunellen når alt er så svart. Selv om du forteller meg at en dag Anne Brith, en dag så venter det noe bra ved enden av regnbuen. Jeg ser det nemlig ikke nå. 

Bitene har jeg plukket opp. De ligger på benken enda. Jeg har ikke klart å kaste dem enda. Kanskje en dag? 

Kanskje en dag så er jeg klar for akkurat det. Men jeg bruker den tiden jeg føler at jeg trenger. Og ja, kanskje en dag vil jeg tenke: Unødvendig bruk av tid, Anne Brith. Du kunne kommet deg videre mye raskere. 

Jobben og barna blir mitt fristed. 

Og derfor bruker jeg mye tid på dem akkurat nå. 

Du er bekymret for meg. Du spør meg om jeg jobber for mye. Du ber meg ta noen dager fri. 

Men akkurat nå er det godt å være litt travel. Da slipper jeg å tenke så mye. 

Kanskje jeg til og med klarer å kaste det som ble knust?

En dag.

Bare ikke akkurat i dag.

 

Føler du deg ensom i påsken?



Jeg er alene i påsken.

Det var ikke min tur å ha barna i år.

Ingen påskeegg å fylle og heller ingen å gjemme. Ikke et frokostbord fylt med deilig frokost eller barn som sløver i pysj til langt utpå dagen. 

Ingen sololue-selfie på fjellet med venner heller. Og skitur med appelsiner sto jeg over. Brettspillene ligger urørt. 

Jeg visste jo at jeg skulle være alene, det var liksom ikke noe jeg fant ut i går, men uansett hvor godt forberedt jeg var på å være alene i påsken så blir følelsene på en slik dag som i dag ekstra forsterket og savnet stort. 

Det er helt stille her.

Har du det også stille rundt deg? Kanskje valgte du også å være alene i år? Eller kanskje du ikke hadde noe valg? Er du lei deg du også? Savner du også noen å være sammen med i dag?

Alene er plutselig veldig alene i påsken. Det føles som om alle andre rundt meg har det perfekte livet mens jeg, jeg er den mislykkede alenemoren. Føler du det også slik? Alene med barna og så har du liksom fått det stempelet: Mislykket! 

For det er ikke alene vi skal være. Vi skal være to voksne og helst 2,1 barn. Vi skal reise til hytta på fjellet og ha med Kvikk lunsj i sekken. Barna skal kunne rope på både mamma og pappa og bilder til feriealbumet eller facebook skal knipses. Vi skal være den lykkelige famlien, i solveggen på hytta, eller i slalombakken.

Men den lykkelige familen tok slutt. 

Kanskje det ikke engang var ditt valg, men det ble nå slik. 

Du sitter alene.

Alene er plutselig veldig alene i påsken. 

Hvem sa at jeg ikke ville smøre ski? Kanskje om jeg hadde fått muligheten igjen hadde jeg stått opp før hanen galte og smurt de skiene. Kanskje skulle jeg innerst inne ønske at jeg enda hadde den hytta? Kanskje savner jeg til og med den fryktelige bilturen til hytta med 2,1 kranglende barn i baksetet. 

Men ting er ikke slik mer. 

Ikke noe å gjøre noe med.

Du sitter alene. 

Jeg har mest lyst til å logge av. Alle andre koser seg og deler sine fantastiske bilder på facebook. Det ene bildet er mer vellykket enn det andre. Sol, grilling og konkurranser i snøen. Akebrett og latter. Alle har det gøy.

Jeg har ikke sett noen bilder av mennesker alene. Eller oppdateringer fra folk som er triste. Ingen har vist meg at de har det vondt i dag. Det er sikkert ingen som har det slik. Bare jeg sikkert. 

Jeg føler meg ensom, tom og forlatt i dag. Gjør du det også kanskje? Kanskje er det noen andre der ute som også er alene i påsken og som ikke har det så fint? Kanskje rant det en tåre nedover ditt kinn i dag tidlig også? 

Alene er plutselig veldig alene i påsken

Men du, om du finnes der ute, du som også føler deg ensom i dag , så vit:

Vi er i allefall 2!

Klemmer

PS. 2,1 barn er antallet barn norske kvinner bør føde for å beholde befolkningsveksten i Norge i dag. 

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no, instagram eller facebook 

 

 

Gule tulipaner

Jeg tenker på deg.

Tenker du på meg?

Hva gjør du nå?

Ble dagen din i går som forventet og la du deg med et smil, eller la du hodet på puten og sendte noen tanker ut i universet?

Hva bekymrer deg når solen forsvinner i horisonten? Tenker du på det du skulle sagt men aldri fikk muligheten til? Eller er du glad du åpnet deg opp og sa det som presset seg frem og ville ut?

Det hjelper å prate. Ikke sitt inne med det som er vondt. Alt blir bedre når det deles på 2. Det er helt sant.

Kanskje pusser du tenner nå mens du hører på en sang? 

Har livet ditt fylt seg opp med glede og latter kanskje? Kanskje en sommerfugl har festet seg i magen din og gjør at det kribler ekstra i dag?

Ikke vet jeg.

Jeg håper du er lykkelig. 

Men kanskje er du ikke det? Kanskje du har for mange ting å tenke på og at alt virker meningsløst? 

Ta tiden til hjelp. Den skal visstnok lege alle sår. 

Er du lykkelig?

Kanskje du er forelsket igjen?

Ingenting er bedre enn en ny kjærlighet.

Søte små nuss på en skjerm som minner om at et annet menneske tenker på akkurat deg. En deilig følelse.

Haster du kanskje til jobben din nå? Eller våkner du til fjelluft og skitur? 

Kanskje det allerede knitrer i peisen? Påskefrokost er deilig og jeg håper du deler den med de du er glad i. 

Jeg satt vasen med gule tulipaner på skrivebordet mitt i går jeg. 

De får meg til å tenke på deg. 

God påske






 

Påskeferie alene



Lite påskefri her i gården, men som vanlig tok jeg meg fri i helgen. Kjenner at kroppen trenger det. 

Det er godt å være litt alene. 

Jeg har sagt nei til alle som har invitert meg med på hytteturer og lignende. Veldig raust av alle og jeg er glad jeg har muligheten til å dra på fjellet eller spa om jeg vil men akkurat nå kjenner jeg at jeg trenger å være alene. 

På lørdag sovnet jeg rundt klokken 22.00 og jeg våknet ikke før 10.00. Slumret i pysj store deler av dagen og sov flere ganger midt på dagen. Deilig. 

Det er stille her.

Jeg bruker tiden på egne tanker og på meg selv. 

Hva vil jeg? Hvor skal jeg? Hva skal jeg priorietere? Hvordan blir høsten nå som planene brått ble forandret?

Er jeg lei meg? Kommer jeg til å klare og åpne meg for noen i fremtiden? Hvis kjærligheten er størst, kan man klare seg med nest best da? Være glad for å ha tatt sølv liksom? Jeg vet ikke....

Jeg skriver mye disse dager. Ikke for å publisere på bloggen. Men for å skrive ting fra meg. Kanskje det blir en bok en dag, hvem vet?

Jeg er glad og så er jeg litt trist. Jeg kommer meg et steg videre for hver dag. Jeg har ryddet litt opp på bloggen og kommer til å rydde enda mer så fort det nye designet er klart. 

Jeg har ryddet hjemme, i telefonen og i hodet. 

Alt kan ikke ryddes bort men et kapittel i boken er over og jeg må bla videre. 

Jeg ser det spirer ute. En ny vår. Den kommer uansett. 

Blomster strekker seg oppover og knoppene åpner seg. Hestehovens knallgule farge minner om at uansett hvor tung vinteren har vært så kommer våren. Fuglene vil kvitre og solen skinner etterhvert. 

Vi myknes opp. Isen smelter og sakte men sikkert finner naturen håp og liv. 

Det som var grått og trist vil med våren bli gult og grønt og sakte men sikkert vil vi se forandringer i fargene som forhåpentligvis også vil gjenspeile seg i oss selv.

Ha en fin mandag <3

 

 

Det var ikke slik det skulle bli...



Når den opprinnelige planen blir skrinlagt hva da?

Du har sett for deg hvordan ting skulle bli. Veien var staket ut. En nydelig oppkjørsel, trær på hver side. Rosebusker utenfor vinduet som luktet så nydelig at når kjøkkenvinduet ble åpnet tidlig en sommerdag så ble rommet rylt med deilig lukt. Lukten av sommer. 

En liten hund på gårdstunet som logret med halen hver gang barna kom hjem fra skolen og ventet ved det hvite stakittgjerde.

Rosebusker og stakittgjernde er ikke mer.

Hva nå?

Hva blir planen nå?

Jeg står og ser utover Oppdal.

Jeg er på det høyeste punktet i dag og bakken er helt hvit foran meg. 

Akkurat som den nye siden jeg har bladd om i livets bok. Den er helt hvit. Hva nå?

Hva skal jeg skrive? Hva kan jeg lese tilbake på om noen måneder?

Hun satt seg ned og gråt? Eller, hun bestemte seg for at dette skulle hun jammen klare?

Hvem skal få fortelle meg at jeg ikke skal få stakittgjerde og rosebusker?

Det ble et stopp. Jeg gikk liksom av toget. På et sted hvor jeg ikke skulle gå av. Jeg valgte det jo selv, men akkurat denne destinasjonen var ikke planlagt. 

Jeg ville jo ikke gå av toget, men jeg gjorde det fordet. Det var ikke slik det skulle bli men det ble sånn.

Og mens jeg kjører i svimlende høy fart nedover bakken og den lette snøen spruter avgårde for hver sving jeg tar så tenker jeg:

Rosebusker og stakittgjerde skal bli mitt. En dag. 

Jeg må bare utforske hva som skjer på stasjonen her jeg har gått av. Finne ut hva som er meningen før jeg hopper på toget videre.

Takk for at du leste.

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no

 

 

Table is turning!


 

Er livet et spill?

Noen ganger kan livet føles som russisk rulett. En dag har du gode kort på hånda og vips neste dag står du med de svakeste kortene.

De siste månedene har jeg lært så ufattelig mye. 

Lykken snur.

Den kan snu raskere enn du aner.

Table is turning.

Er ikke det sprøtt?

Jeg var på et sted hvor jeg tenkte jeg hadde mistet det jeg ønsket mest. Det hadde glippet gjennom fingrene mine. Sjansen var borte. Jeg grep den ikke da den kom forbi meg. Det gikk for fort. Ting gikk for raskt for at jeg overhode skulle klare å tenke klart og gripe sjansen.

Men jeg så den. Såklart jeg så den.

Men før jeg visste ordet av det så var den borte. 

Bortevekk!

Skuffet over meg selv og mine egne ferdigheter bestemte jeg meg for at det aldri skulle skje igjen. Hvordan kunne jeg bare stå og se på at det jeg faktisk hadde jobbet for så lenge og ønsket meg allermest her i verden bare forsvant?

Jeg klarer ikke forklare det annet enn å si: Det er menneskelig å feile.

Frustrert og lei meg var jeg. Sint på meg selv. Hvorfor må jeg oppleve skuffelser hele tiden, husker jeg at jeg tenkte. Men jeg karret meg på bena igjen og tenkte at det helt sikkert var noe bedre bak neste dør. 

Lykken snur. 

Og den snudde raskere enn jeg ante. 

Table turned.

Så til de grader. Hvordan kan det ha skjedd så fort, tenker jeg? Jeg har ingen aning. Ikke noe svar. 

Men slike ting skjer i livet. Plutselig står du på en side eller går ut av en dør. Du lukker døren og forventer ikke så se noen du lukket døren for i rommet der du er på vei inn. Du forventer ikke at kanskje den du hatet mest av alle plutselig er i en posisjon som gjør at du må elske. En du lovet deg selv at du aldri mer skulle samarbeide med blir plutselig din neste kollega.

Ting kan snu så fort!

Selv når alt er som mørkest og du ikke ser lys i tunellen så kan ting bare på dager snu. I din favør. Plutselig er det du som er "sjefen" Du har kortene og du bestemmer. 

Men det viktigste av alt er å huske at når lykken har snudd og den står deg bi,

så kan det igjen snu raskere enn du aner.

:P 

God tirsdag morgen dere!

Klemmer!

Ikke snu deg!


 

I går hadde jeg min aller første Yogatime! Mens jeg lå der og pustet fikk tankene mine fare fritt.

Noe av det jeg tenkte har jeg skrevet ned.

Jeg har valgt å kalle innlegget:

Ikke snu deg.

Fine du. Ha øynene på målet.

Fokuser.

Ikke snu deg og se tilbake. 

Du er ikke klar for det enda. Jeg vet du har lyst. Kjære deg, jeg vet men det gjør for vondt.

Det er ikke annet enn tårer der. Og vet du, om du snur deg så vet vi begge at du bare har lyst til å snu. Bli her. Se fremover.

Det er ikke noe for deg der bak. 

Ikke tenk på hva du føler. Prøv å tenke med hodet nå. 

Se fremover.

Du har det som trengs, hold øynene på målet. Se fremover.

Hvis du fortsetter å gå, så er det ikke lenge til du får det slik du vil. Bare gå. Et ben foran det andre. Du vil snart se hva som venter på deg. Fine ting. Kanskje ser du noe av det allerede?

Tenk på at du kjører bil. Du skal ha øynene på veien. Ikke legg blikket til siden, eller se for mye i speilet på det du har lagt bak deg. Du la det bak deg for en grunn. Og nå skal du videre. Fremover. 

Alt blir bra til slutt! 

Du falt. Ja.

Du slo deg. Ja

Det gjorde vondt. Ja

Men selv om du har lyst til å snu deg og løpe tilbake så vet du at du skal børste av deg sanden som har satt seg fast og feie bort skitten. Reise deg opp, selv om hodet henger nede og så ta et skritt av gangen. Du trenger ikke gå fort eller løpe. Bare en fot foran den andre. 

Ingen følelser nå. Bare klare, tydelige tanker og fakta.

Det er mange som heier. Se dem for deg når du har det som verst. Se på dem som heier og ønsker at du skal lykkes. Ser du dem? Du vet jo hvem de er. 

Ikke tenk på de andre. De som gjorde deg vondt eller stakk deg med vonde ord. De er ikke verdt å tenke på. Du vet hva som skal til!

Fokus.

Hodet.

Ikke hjertet nå.

En ting av gangen. En fot foran den andre. En brøddeig, så rydde et skap og etter det en ny oppgave. Ikke sett deg ned og la tankene fare. Det blir bare verre. 

Tankene kan fare nesten gang du puster ut. Her. Akkurat her på denne matten. Det er trygt. 

Så gi slipp. La det vonde fare. Det var ikke slik det skulle bli men det er ikke alltid livet blir slik du ønsker. Og det er greit. Det er greit å slippe taket. Det er greit å gå videre. 

Hold fokus på veien. Se fremover.

Ikke snu deg!

Takk for at du leste!

Klemmer ♥

 

 

 

Bring on the rain!


 

Må starte dette innlegget med å si: Trenger du et TYDELIG innlegg så er ikke dette bloggen du bør klikke deg inn på de nærmeste dagene og i alle fall ikke les videre.

Mange kommenterte i går at innlegget mitt ikke mente noe. 

Mange ord, lite innhold.

Ok

Det er greit.

Vi er ikke like.

Jeg prøver så godt jeg kan.

Alene.

Sitter jeg.

Gjemmer ansiktet mitt i hendene mine.

Hodet er bøyd.

Skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake og fikse noe. Men det går ikke. 

Tryllestav har jeg ikke.

Men jeg har en paraply.

So bring on the rain!

PS. Følg meg gjerne på Facebook, Instagram eller snapchat: annebrith.no 

Hvis du mister det du har...


 

Du vet ikke hva du har før du mister det, sies det. Sannheten er vel at du visste hva du hadde! Du bare hadde aldri trodd at du skulle miste det. Og når du har mistet det er det for sent.

Da er det for sent å angre.

For sent å si beklager, eller for sent å forandre seg til det bedre.

For sent å tenke at jeg skulle gjort noe annerledes.

For sent om noen ikke er her mer. 

Timeglasset ble snudd og sanden begynte å renne ned. Og mens du satt der og stirret på de små sandkornene som gled så majestetisk gjennom det nesten usynlige hullet, så gikk tiden.

Tikk takk, tikk takk. 

Nesten apatisk, frosset fast satt du og så på at det du ikke ville miste bare forsvant mellom fingrene dine i timeglasset.

Det er hjertet som snakker.

Kjærlighet, sorg eller fortvilelse. Hjertet kjenner alt. 

Det kjennes som om hjertet er større en alt annet og når man mister noe så faller hjertet nesten fra hverandre.

Du gråter. Hjertet gråter. 

Hvis hjertet fikk snakke ville det kun vært kjærlighet. Hjertet er tilgivelse. Selv på det mørkeste. Selv når jeg ikke fortjener det. Selv når DU ikke fortjener det.

Men kan hjertet elske på det mørkeste? Når hatet er som verst? Eller sorgen er bunnløs? Når sinnet har blitt til ubehagelige skjellsord som flyr over et middagsbord eller når ondskapen har blitt til kvalme usannheter om en kollega som deles på pauserommet?

Hva gjør at du stopper opp og kjenner på kjærligheten igjen? 

Jeg vet ikke?

Ingen er onde,skuffet, såret eller i sorg hele tiden. Ikke 24/7. Det går ikke. 

Når hodet snakker blir jeg fornuftig.

 

Jeg puster rolig igjen.

Jeg blir rasjonell og matematisk. Takk Gud for forstanden, hvis ikke hadde vi gått fra den :P Men det er umulig. Jeg har prøvd.

Hodet er klarhet, bevissgjøring og tydelighet. De rosa brillene har blitt tatt bort og alt er klart. Jeg ser ikke den andre veien. Jeg ser rett på det som er fakta. 

Sort hvitt.

Hvis hodet fikk snakke ble verden da et bedre sted å være? 

Jeg har ikke svaret.

Dessverre.

Men jeg vet at det er lurt å gjøre noe før det er for sent.

For mister du det du har så er det for sent å angre.

Så si takk, eller si jeg er lei meg. Si at du er takknemlig. Vær takknemlig. Vis takknemlig.

Si jeg elsker deg. Vis jeg elsker deg. Vær jeg elsker deg.

I dag.

Nå.

Før det er for sent. 

Takk for at du leste <3 

 

 

Hva skjer når den sterkeste blir den svakeste?


 

Hvordan greier du å være så sterk?

Spørsmålet kommer inn via snap.

Hun som skriver fortsetter: Jeg savner familien min, vennene men jeg prøver å holde ut. Mye takket være deg og din inspirasjon. Din stå på vilje. Du er et sterkt menneske.

Jo takk.

Jeg får ofte høre det av venner. Mennesker spør: kan du fortelle meg hva jeg skal gjøre? Hva hadde du gjort? Du som har vært gjennom så mye?

MEN hva skjer når den sterkeste blir den svakeste?

Hvem skal gi den sterkeste råd?

Det er ingen i den andre enden. Telefonen ringer men det er ingen der.

Hvem der?

Hallo kan du høre meg?

Jeg ville bare si at i dag, akkurat i dag følte jeg for å ringe nettopp deg!

Men hvem er du? Jeg vet ikke!

Jeg tenker at i dag så har du to varme hender jeg kan gjemme meg i. Føle meg liten og spørre om råd.

Hva hadde du gjort?

Kan du fortelle meg hva jeg skal gjøre?

Og akkurat i dag. Bare i dag så skulle du fortelle meg hva som ville vært best. For meg.

Men det er ingen i andre enden. 

Hallo!

H A L L O.

Kan du høre meg?

Jeg står og venter på toget. Det er på vei. Det er like før jeg skal hoppe på og toget vil ta meg med i ekspressfart videre til neste stasjon. Hvor neste stasjon er vet ingen, heller ikke jeg.

Barnelatter og gledeshyl hører meg på toget. Det gir en liten trøst. 8 varme barnearmer som flettes rundt meg. Men ingen råd fra dem heller. Bare meninger, som jeg prøver å lytte til. 

Og i kampen om å gjøre det som er riktig for alle andre så glemmer jeg hva som er riktig for meg. 

Summetonen har vart så lenge nå at det har blitt opptattsignal i den andre enden.

Det var ingen der.

Ikke i dag heller!

Takk for at du leste <3

 

 

Anne Brith, hvordan har du det nå?

Therese ser på meg og smiler.

Vi har sett hverandre regelmessig i høst. Det har vært godt.

Jeg så meg i speilet rett før jeg hastet ut døra. Jeg ser kanskje ikke så fresh ut i dag men jeg føler meg mer i balanse enn noensinne, svarer jeg og ler lett.

Det varme smilet hennes, de snille øynene og den gode stolen. Jeg senker skuldrene. Alt er så godt med Therese. Nesten som en bestemor er hun. Trygg og god. Jeg vet ikke hvordan det er å ha en bestemor og stikke innom etter skoletid men jeg tror jeg klarer å forestille meg varmen og godheten. Slik har jeg det når jeg er sammen med Therese.

Jeg gjør meg mange tanker. Tanker fra tiden jeg var mye sint. Vi ler. Husker du da vi møttes Anne Brith? Hvor oppgitt og sint du var? Du var mye sint og frustrert da. Therese ser på meg og vi ler mer.

Jeg husker det!.

Det er klart jeg husker det!

Det er snart 6 år siden nå. Jeg hadde akkurat vunnet kampen om barna, så møtte jeg Therese.

Jeg var langt nede og klamret meg fast til Therese som en flykning klamrer seg fast til den første de møter i sitt nye hjemland. Jeg tror hun skjønte at jeg trengte henne.

Jeg snakker løst om den siste uken. Jeg åpner meg mer og mer. Det dypeste blir satt frem i lyset. Jeg vet ikke om jeg vil det. Akkurat nå er jeg på et sted hvor jeg ikke har lyst å tenke på det dypeste. Det vonde har liksom fått en plass. Langt borte. Det er der og det ligger der.

Ja, det vil alltid prege meg, men jeg tar det ikke frivillig frem mer. Ikke frem i lyset.

Noen ganger kommer det helt uventet. En lukt, en plakat eller en sko. Det kan være så mye som trigger tanken og plutselig kjener jeg følelsen jeg hadde da. Men noe har blitt annerledes. Kanskje jeg har blitt annerledes?

Har jeg tilgitt?

Kanskje har jeg tilgitt?

Therese spør, og vil tilbake.

Tilbake i tid.

8-10 år. Jeg husker bruddstykker. Jeg tenker på en episode. Beskriver alt i detalj. Er det ikke rart hvor godt man husker noen ting? Jeg husker hvilken farge det var på rosene liksom. Jeg husker klokkeslettet og sangen som ble spilt på radioen. Stillheten før helvete og tårene etter stormen.

Jeg hører meg selv forklare til therese hvorfor, hva jeg tenkte da og hva jeg tenker nå. Var jeg for svak? Hadde jeg dårlig selvtillit? Jeg snakker rolig om det dypeste, litt sinne kan komme men jeg forblir rolig. Mye mer rolig enn jeg noen gang har vært. Jeg var skuffet da eller mest sint kanskje? I dag er jeg bare skuffet. Skuffet over hvor handlingslammet man kan bli. Også jeg.

Men hatet er ikke der mer. Det er nesten ingen følelser mer.

Tiden har gått.

Det dypeste er en del av meg. På godt og vondt. Før var det mest vondt men nå har det blitt mer godt. Det har gjort meg til en mer omsorgsfull person. Jeg klarer nå å se det gode i det vonde.

Jeg prater alltid mer enn Therese. Hun lytter, jeg prater.

Et annerledes vennskap, men et vennskap som jeg aldri hadde funnet om det ikke hadde vært for det dypeste.

Takk for at du leste ♥

Følg meg gjerne på Instagram eller snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

 Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

Hva ligger skjult under snøen?

Snøen har lagt seg som et hvitt teppe over alt det grå. Hele hagen er tildekket av de hvite snøkrystallene som har bestemt seg for å bli liggende en stund.

Magisk.

Det gamle forsvinner. I går er ikke mer. Papiret som aldri nådde søppeldunken er borte, gjemt bort av alt det hvite. Jeg tenker jeg skulle ryddet før snøen kom men tanken forsvinner like fort som den kom.

Det er andre tanker som trenger plassen i hodet mitt.

Hva har du gjort Anne Brith?

Har du tatt det riktige valget nå?

Ja, jeg føler det. Jeg har lenge slitt med at jeg ikke fulgte magefølelsen min. Noe inni meg holdt meg tilbake og sa: Du tar feil vei. Du er på feil spor.

Vendepunktet var til å spy av. Det var en helt forferdelig dag. Det var dagen jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe. Følelsesløs følte jeg meg. Midt i et regn av blits. Hvem er jeg og hvor vil jeg være? Vil jeg være her? Vendepunktet var dagen jeg fant ut at jeg på en måte ikke var meg selv mer. Jeg var på et ekspresstog. Jan Thomas toget kanskje? Jeg ble stylet, fikk fine negler, vipextentions og løshår.

Fin var jeg så absolutt. jeg valgte det selv. jeg VILLE være fin :)

Nå sitter jeg her i en rosa pysj. Jeg har klipt meg, tatt av mine lange negler og latt alle vipextentions falle av. Nei alle er ikke helt borte enda. Jeg har 3-4 igjen på hvert øye. Det ser helt vilt idiotisk ut. 3-åringen sier fortsatt: du er vakkej mamma. Han klarer ikke uttale R enda så jeg er vakkej. Han ser kjærligheten og smilet. Ikke håret eller neglene.

Jeg titter ut. Snøen faller og alt blir gjemt for en stund. En deilig liten stund. For selv om det hvite, magiske teppet legger seg for å bli, så vil ikke sannheten som ligger under forsvinne. Når våren kommer vil også minnene komme tilbake. Synderen som ikke klarte å legge papiret i søppeldunken vil bli avslørt.

Jeg tenker på meg selv og mine valg. Jeg valgte trygghet og barna. Jeg satte barna foran meg selv denne gangen. Magen sier: Riktig gjort, Anne Brith.

Jeg sov godt i natt. Jeg drømte faktisk også. Noe jeg ikke har gjort på lenge. 3 vakre ansikter har brent seg på netthinnen min. Inni hodet mitt har jeg begynt å omtale dem som: de tre gode feene. Tryllestaver har de også.

Solen er på vei til å våkne nå. De nydeligste strålene presser seg gjennom skyene. Jeg titter opp mot lyset og ser fargene som flommer ut av strålene.

Jeg elsker farger!

Jeg har virkelig savnet det i livet mitt. Velkommen tilbake!

Takk for at du leste!

Visste du at jeg er nominert og semifinalist til årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det :)

Kategoriene er:  Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

 

 

 

Det er kun ruiner igjen

Jeg trår forsiktig over stenene.

Blandede følelser.

Hvor ble det av? Huset vårt?

Ingenting igjen. Jeg kan såvidt skimte grunnmuren. Resten er borte. Vi trodde vi bygget et sterkt fundament. Vi bygget bit for bit, men gresset har vokst over og ingenting er å kjenne igjen.

Ikke noe er helt. Alt er ødelagt.

Ruiner.

Er det her huset sto?

Hvordan klarte vi å ødelegge det? Alle rom. Borte. Ingenting er helt mer. Et luftslott. Vi slo det i stykker. Med en gigantisk hammer. Vi slo og slo.

Jeg lukker øynene. Ser trappen opp til barnelatteren, den vakre lyskronen. Små barneføtter i pysjamas.

Er dette huset vi kysset i? Er dette huset vi lovet hverandre at alt skulle bli bra? Peisen i stua. Jeg skimter den. Vi festet, lo og danset. Drømte om fremtiden.

Vinter, vår, sommer og høst. Et epletre som vokste seg oppover mot lyset.

Det var min største drøm. Jeg ba ikke om noe annet. Jeg ville bare være lykkelig og høre en stemme hviske: Mamma er du våken?

Det eneste jeg ba om var godhet, åpenhet og varme.

Men alt som er igjen er ruiner. Før var det et stort hus. Like stort som mine følelser.

Nå er det ingenting igjen.

Kun ruiner.

Ubeboelig.

Takk for at du leste og del gjerne om du likte innlegget.

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no

 

 

 

 

 

Renner timeglasset ut?

Jeg slipper taket.

Jeg føler det selv. Du føler det. Vi føler det sammen.

Jeg klarer ikke holde tauet fast og stramt hele tiden. Jeg blir sliten av det. Innimellom må jeg slippe taket. Puste litt. Samle krefter for et nytt tak.

Når jeg slipper og du drar så kan det virke som om jeg gir opp. Gir jeg opp? Skal jeg slippe taket for evig?

Noen ganger er drømmen så nære, jeg kan nesten ta på den. Jeg ser den jo. Rett bak vinduet. Jeg kan presse nesa helt inntil glasset og se den. Men jeg kan ikke ta på den. Nesa presses så hardt inntil at jeg nesten lukter den. Så nære er jeg. Hvordan kommer jeg meg inn?

Jeg vet ikke enda. Man skal ikke vite enda. Kanskje er det noe jeg enda skal lære. Derfor heter det: Tiden vil vise.

Kanskje la jeg ned tauet. La det ned på bakken. Ikke rart du følte jeg slapp taket. For jeg gjorde det. Jeg måtte ta meg litt tid til å bare være meg.

For hvor er jeg? Når jeg er på mitt mørkeste.

Det regner. Det regner mye. Store tunge skyer henger over meg og gjør det umulig for meg å følge veien. For når alt er som mørkest skal man følge stjernene. Men de vises ikke. Skyene er i veien.

Jeg står helt naken i regnet. Jeg kledde av meg i går.

Naken og ekte.

Naken og alene.

Skummelt.

Det regner. Jeg prøver febrilsk å lete etter en regnbue. Jeg vil se de flotte fargene igjen. Kanskje oppdage gullet på enden av regnbuen? Er gullet deg kanskje? Eller kanskje drømmen vår?

Tiden leger alle sår. Men hvor mange sår skal tiden klare å lege? Uendelige?

Jeg må vente. Henger liksom fast i et vakum. Skjønner du hva jeg prøver å forklare? Har du hatt det slik? At du er fastlåst og vil påvirke det som skal skje men det går ikke. Det er ikke opp til deg å ta valget for hva som skal skje videre?

Venterom.

Tauet ligger ved siden av meg. Jeg slapp taket.

Men det betyr ikke at jeg gir opp.

Jeg har sagt det før og sier det igjen: Jeg gir aldri opp.

Takk for at du leste.

 

Når stormen stilner

Se tilbake noen år på livet ditt.

Er det ikke slik at alt egentlig er i balanse? Du har opplevd like mange bra ting som dårlige?

Jeg kaller det livets vekt.

Jeg tror det er slik at når livet er over så er livets vekt i balanse. Du har fått like mye glede som du har fått sorger.

Livets vekt.

Det betyr jo også at om du går gjennom et helvete så skal du tro på at det finnes lys i tunnelen. Gode dager vil komme. Etter regn kommer solskinn.

De ville ikke laget alle disse ordtakene om det ikke stemte.

Det betyr faktisk at om du har hatt overvekt av dritt i livet ditt så er det så mye lys og glede rundt neste sving at du nesten må passe deg for all positivitet du skal få kastet over deg.

Min vekt er langt fra i balanse.

Mulig føler du det slik selv? At du har overvekt av vonde ting? Kanskje du tenker: Nå er det vel snart nok?

En dag stilner stormen.

Den har stilnet her nå.

Et grått skydekke henger fortsatt over meg, men vinden har lagt seg. Skyene er i ferd med å åpne seg litt og bak dem skimter jeg en lyseblå himmel.

Om jeg legger godviljen til så tror jeg sannelig jeg ser noen solstråler også.

Røttene mine har vokst seg store og sterke i det siste. Det skal mye til for å rive meg ned nå kjenner jeg. Jeg har blitt som et stort og kraftig tre, med røtter langt ned i jorden. Grenene mine har vokst seg lange og passer på de små trærne som vokser rundt omkring meg.

Du blir ingen god kaptein bare ved å kjøre båt i rolig farvann. Høye bølger, vind og regn må til for at man skal bli gode på å manøvrere en båt.

Men en dag stilner stormen.

Slik den har stilnet hos meg nå.

Ro og fred!

Deilig!

Jeg sitter i godstolen min og titter rundt i stua. Det ser ikke ut her. En hjemme-hos-reportasje nå ville blitt katastrofal for meg.

Bryr jeg meg om det? Egentlig ikke.

Bør jeg bry meg om det? Jeg vet ikke helt.

Mulig man blir skadet av å vinne livet i lotto? Uansett hva du sier og gjør mot meg så er denne dagen min. Du eller noen andre kan ikke ta den ifra meg. Jeg bestemmer! Og jeg bestemmer meg for å leve!

Dagen er min!

Og din om du ønsker.

Det er bare å gripe fatt i den!

Takk for at du leste <3

Følg med på ryddesjauen i denne grusomme leiligheten i dag på snap: annebrith.no

 

 

Hvis jeg dør i morgen...

Har du noen gang tenkt tanken at dine barn må leve livet videre uten deg?

Du vil ikke oppleve at datteren din fyller 13 år eller at hun gifter seg?

Dagen når eldste sønnen i huset sier han skal bli pappa vil du aldri kunne oppleve?

Hvis jeg dør i morgen så vet jeg at det beste Sven vet er laks. Espen elsker taco, Annika likeså.

Det siste minnet fra minstemann er at han sa: mamma, alle barna i barnehagen bor i ett hus men jeg bor i 2. Ja det er ikke et så veldig morsomt siste minne å ha men slik er livet for en 3-åring som lever livet sitt mellom barken og veden.

Hvis dagen i dag var min siste dag å leve, ville jeg da brukt den på facebook? Eller bloggen?

Jeg ville ikke det. Jeg ville høyst sannsynlig satt meg i en seng og hatt alle barna trygt inntil meg og lest i eventyret om Askepott. Eventyret vi alle elsker.

Hvorfor leser jeg da ikke mer det eventyret? Hvorfor sitter jeg ikke oftere inntil barna mine?

Har jeg fortalt dem ofte nok at jeg elsker dem?

Hvis jeg dør i morgen vil jeg angre på at jeg ikke sa det oftere.

Hvis dagen i dag var min siste ville jeg da irritert meg over at jeg ikke har bil?

Nei, jeg ville brukt all energi til å glede meg over at jeg faktisk lever og har muligheten til å bruke bena. Jeg ville løpt ut i hvilket som helst vær og plukket det naturen ga meg.

Hvorfor gjør jeg ikke det oftere?

Hvis dagen i dag var min siste ville jeg da levd og tenkt på alt jeg skal gjøre om 14 dager, om 2 år eller om 5 år.

Vi drømmer om rosenhagen på den andre siden av horisonten, i stedet for å glede oss over rosene som vokser rett utenfor vinduet.

Når jeg blir stor, sier barna mine. Når jeg blir voksen, sa jeg. Men hva betyr det? Til sommeren når vi gifter oss. Når vi flytter sammen Kim, sier jeg. Altfor sent lærer vi at livet er nettopp det å leve. Her og nå.

Hver dag, hver time.

Som en gave.

For en dag er det for sent!

Jeg støtter Rosa Sløyfeaksjonen 2015 og håper du også gjør det!

https://www.youtube.com/watch?v=vWEViX9C-Bs

En vond hemmelighet

Har du noen gang sett en voldsalarm?

Jeg håper du slipper å se en.

Men det er mange kvinner i Norge i dag som må lære seg å bruke en.

Det er ikke så vanskelig. Man må egentlig bare trykke på en knapp.

Jeg husker det veldig godt, jeg skalv og gråt om hverandre. Jeg kjørte bilen hjem og husker jeg tenkte: er jeg tryggere nå? Jeg følte meg ikke tryggere. Jeg følte meg faktisk som en idiot. Jeg følte jeg ble stemplet som en svak og handlingslammet kvinne. Stakkers jente, som går med voldsalarm.

Jeg bar på en vond hemmelighet.

Jeg husker et av spørsmålene før jeg fikk alarmen: Tror du at du trenger den? Tenk å måtte krangle seg til å få en voldsalarm! Jeg hadde lyst til å skrike til politimannen: TROR DU JEG SITTER HER FOR MORO SKYLD?

Jeg var "heldig". Jeg fikk alarmen. Jeg tror det var fordi jeg er en sterk person som kan snakke for meg. Jeg sa: Jeg går ikke ut herfra uten en slik alarm.

Nilofer Naseri fra Melhus var ikke like heldig. Hun ble drept av sin ektemann i går. Hun har vært utstyrt med voldsalarm står det i pressemeldingen på vg.no.  Betyr det at hun ikke hadde det nå, kanskje?

Jeg gråter for henne i dag. Og jeg gråter for alle andre som må oppleve dette.

Ikke bare skal man kjempe en kamp om å komme seg ut av et grusomt forhold men man skal på nytt sitte på kontorer og bli "grillet" som en mistenkt før man mulig får lov til å bli beskyttet.

Helt på trynet spør du meg!

Jeg satt flere timer og så på den alarmen. Jeg husker jeg måtte ta den med i veska da jeg skulle på butikken. Vimsete som jeg var falt veska ned fra handlevognen rett foran kassen. Lommebok, mobil og voldsalarm lå strødd sammen med kvitteringer og annet rusk.

Herregud, enn om noen så den? Jeg bøyde meg febrilsk ned og skrapte alt mot meg. Så noen innholdet i veska mi? Jeg betalte, stresset ut i bilen igjen og satt meg ned og gråt.

Hvorfor meg?

Hvorfor måtte jeg gjennom dette? Hva enn jeg hadde gjort galt i livet mitt så skulle jeg fikse på det. Jeg lover, husker jeg at jeg tenkte. Kan noen bare fortelle meg hva jeg har gjort galt? Noe forferdelig måtte det være ettersom jeg måtte gjennom akkurat dette.

Å ha den alarmen var grusomt. Jeg var plutselig en svak person. Et offer. Ingenting. Jeg var ikke verdt noen ting.

Jeg klarer ikke google statistikken på hvor mange kvinner det er i Norge i dag som anmelder vold i nære relasjoner og hvor sakene blir henlagt. Intet straffbart forekommet. Henlagt på bevisets stilling. I mange av sakene er det vitner til ugjerningene, men det er dessverre ikke nok. Jeg blir helt kvalm når jeg tenker på det.

Jeg klarer ikke google det for å lage dette innlegget sterkere. Jeg burde googlet og skrevet opp alle navn som har vært gjennom det samme. Men det gjør altfor vondt. Når jeg leser overskriftene kjenner jeg hvordan det var. Jeg vet hvordan de har hatt det. Grusomt.

Hvor mange kvinner må dø før vi gjør noe? Når skal kvinner bli tatt på alvor?

En dag bestemte jeg meg: Nå var det nok. Et liv i frykt er ikke noe liv.

Kjenn litt på den:

Et liv i frykt er ikke noe liv!

Jeg pakket mine saker og dro. Startet et nytt liv. Jeg tok grep og handlet.

Men det er mange der ute som ikke klarer det. Og da er det vår plikt å hjelpe. Ikke stille spørsmålet: Tror du at du trenger en voldsalarm?

Det provoserer meg faktisk!

Takk for at du leste <3

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no

Trykk gjerne LIK eller DEL

Hvor langt kan du strekke deg?

Solen er på vei opp. En nydelig rød morgen vitner på at naturen har bestemt seg for å vise seg fra sin beste side i dag: Velkommen til Uvdal, liksom. Her er livet perfekt!

Det er stille. Det eneste jeg hører er knitringen fra den tørre veden i peisen som brenner og skaper et fantastisk gjenskinn i macen min.

Høstferie.

Jeg åpnet døren til verandaen i ste. Lekent trippet jeg ut på de iskalde treplankene frem mot rekkverket. Det var rim på det. Helt hvitt og om ikke enda mer kaldt enn plankene jeg sto på.

For noe vakkert. En nydelig rød himmel strålte om kapp med solas stråler. Bare noen få minutter igjen så ville rødfargen måtte gi tapt mot den mektige solen.

En ny morgen med nye muligheter. Så vakkert, så enkelt men og så vanskelig.

Jeg ville se litt mer. Så jeg prøvde å løfte meg opp og sto på tærne.

Å strekke seg litt lengre opp er ikke så vanskelig. Alle klarer det. Det er som et ekstra lite gir vi gir når vi møter litt mer motgang i livet vårt. Motgang som kan beskrives som daglige eller ukentlige utfordringer. Vi har dem alle sammen.

Men hva når spørsmålet blir om vi kan strekke oss lengre enn lengst?

Jeg ville se enda mer av denne vakre soloppgangen så jeg bestemte meg for å klatre opp på rekkverket på verandaen. Det gikk helt flott. Med litt ekstra energi klarte jeg å strekke meg enda mer.

Hvor langt strekker jeg meg i hverdagen? Kanskje jeg skal godta litt mer før jeg blir sint neste gang? Kan jeg bidra litt mer et sted, kanskje være en bedre venn? Jeg kan definitivt være mer tilstede når jeg er sammen med barna!

Og jeg bør prøve å lage minst 3 deilige middager hver uke. Kan jeg smile mer? Være mer hyggelig mot mennesker på toget?

Hvor langt kan du strekke deg?

Prøv å rekke opp hånda. Om jeg så sier til deg: Strekk den lengre opp! Klarer du det da? Jeg tipper du klarer å strekke deg minst 10% lengre opp enn ved første forsøk. SÅ sier jeg: Strekk hånda enda lengre i været! Hva gjør du da? Noen vil rette seg enda mer opp i ryggen og strekke hånda så langt opp de bare klarer. Sant? Du klarer også det. Det betyr at du akkurat har prestert 20% mer enn det du gjør til daglig bare ved å gi litt ekstra innsats.

Helt til slutt sier jeg nå strekker du deg så langt opp med hånda i været som du absolutt kan klare. Mulig du finner på noe kreativt. Stiller deg på en stol og har hånda nesten helt oppi taket. Ser du? Du klarte sikkert å strekke deg dobbelt så høyt som du gjorde ved første forsøk?

Hvor langt kan du strekke deg?

I jobb, blant venner, i din rolle som mamma eller pappa eller som kjæreste?

Du vet aldri hvor sterk du er, før det å være sterk er det eneste valget du har.

Jeg vet, jeg har vært i en slik situasjon. Det er alt annet enn behagelig. Det kan jeg love deg. Men uansett hvor langt nede du er så klatrer du opp igjen. Du reiser deg. En ny dag kommer.

En ny morgen. Solstrålene har vunnet og himmelen har blitt isblå.

Jeg har bestemt meg for å strekke meg litt lengre i dag.

Hvor langt kan du strekke deg?

 

 

Hvorfor mistet jeg troen på meg selv?

En ny morgen.

Små, søvnige barneøyne titter ut av vinduet. Det er meg, året er 1985.

Jeg presser nesen mot det kalde vinduet. Gleden er stor!

Hele hagen er dekket av snø! Det snør!

Mamma, det snør ute! MAMMA! Hører du?

Klærne kastes på i rekordfart. Innen noen minutter står jeg midt i det hvite eventyret. Store, hvite flak faller ned mot nesen min når jeg titter opp mot himmelen. Engler i snøen. I hele hagen.

Jeg visste det ville begynne å snø!

Vakkert.

Magisk.

Jeg danser rund mens jeg synger og fryder meg.

Det ble en hvit jul. Jeg sa jo det, mamma! Julenissen ville aldri latt oss feire jul uten snø!

#denfølelsen

Troen var sterk da!

Men hva skjedde i mellomtiden?

Hvorfor mistet jeg troen, og troen på meg selv?

Når skjedde det?

Årene gikk.

Var det sjefen som sa jeg ikke var god nok som gjorde at jeg sluttet å drømme? Eller var det naboen som lo da jeg febrilsk prøvde å reparere det ødelagte gjerdet? Det kunne vært venninnen min som fniste bak ryggen min da jeg skulle stupe og landet på magen med et gedigent plask?

Du kjenner kanskje til følelsen når du kommer med en ide i en gruppe og du bare vet at ideen din er genial. Men gruppen du presenterer ideen din for bare skratter av deg. Du mister litt troen da, alt annet er unormalt.

Når du ser noe på jobben som ikke fungerer og du tenker at om ting forandres så vil alle få en bedre hverdag. Men forandring fryder ikke alltid. Noen mennesker hater forandring og da hater de plutselig også deg.

Foreldre kan være det verste slaget. Det skulle vært forbudt ved lov å snakke nedlatende til sine barn. Det gjør vondt uansett hvor gammel man er og jeg tør nesten påstå at det gjør vondere når man er eldre.

Jeg husker det så godt. Det er mange år siden nå men det er brent fast på netthinnen. Jeg var på jobb. Hadde jobbet 60 timer hver uke i 4 måneder. En kort liten pause. Jeg senket skuldrene mine og surfet litt på nett. Plutselig sto han bak meg og ropte: HVA ER DET DU GJØR! Du skal IKKE ta deg pauser i arbeidstida! Du er udugelig!

Jeg sluttet å jobbe der uken etter. Mange andre ville kanskje blitt værende. Men hva skjer da med oss?

Vi mister troen på oss selv!

Tro.

Har du tro på deg selv?

Hvordan finner man troen hvis man mister den?

Jeg kan fly mamma! Se på meg, jeg har magiske vinger som gjør at jeg kan fly! Barna tror hver eneste dag!

Kan du fly?

Har du troen?

Kan tro flytte fjell?

Troen er den lille tanken som forteller deg at: Dette klarer du. Jeg kan klare det. Jeg skal klare det. Ikke bare et ønske om å klare det. Du har bestemt deg for å klare det. Jeg skal klare det! Du har gjort en avtale med deg selv at dette skal du klare.

Livet vekt er slik at jo flere mennesker du har rundt deg som ikke har tro på deg jo oftere mister du troen selv og motsatt. Har du mennesker som heier og jubler så vil du automatisk også oftere tro at du klarer det. Men det er du som bestemmer hvilken vei vekten skal veies. Mot ja eller mot nei. Du bestemmer. Ingen andre.

Du kan ikke sitte på sofa og peke på at andre er skyld i at du ikke har oppnådd ting i livet ditt.

Jeg har ingen tid å miste.

Livets tog går i ekspressfart. Innimellom raser det så fort avgårde at jeg nesten ikke klarer å puste. En dag er det over og da skal jeg i alle fall ikke tenke tilbake på årene jeg satt og ikke hadde tro på meg selv.

Det har vært altfor mange av dem nå.

Årene har gått.

En ny morgen. Jeg titter ut av vinduet.

Jeg presser nesen mot det kalde vinduet. Gleden er stor.

Nå er det min tur til å fly!

Jeg skal flytte fjell!

Takk for at du leste.

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no

 

 

 

 

 

 

Ta meg som jeg er....

Jeg skulle aldri få barn med forskjellige menn. Hvilke uansvarlige og lite gjennomtenkte jenter får barn med flere menn? Løsunger overalt, nei det var ikke noe for meg.

Jeg skulle heller aldri skille meg. Har man giftet seg så blir man sammen med den personen i gode og onde dager. Skille seg? Gifte seg på nytt? Huff, dårlige mennesker. Det skulle aldri skje meg.

Livet.

Blir det som planlagt?

Man staker ut en kurs og jobber for å oppnå det man drømmer om.

Men hva gjør du når drømmene blir lagt i grus?

Der var jeg.

Nede for telling.

1, 2, 3, 4, 5, uansett hvor langt eller hvor sakte noen telte så kom jeg meg ikke opp.

Kampen var tapt.

Livets kamp.

Noen ganger er det godt å være helt på bunnen. Alt skrellet bort.

Du ligger nede. Hendene fomler forsiktig slik at du kan prøve å få overkroppen opp. Hodet snur seg og blikket flakker rundt for å se hva som har skjedd. Du klarer såvidt å komme deg opp slik at du sitter. Hodet er enda bøyd ned. Det henger mellom vonde hender. Tårer tørkes bort og smerten i hjertet er kun noe du selv klarer å kjenne på.

Skamfull. Utslitt.

Nede for telling.

Bildet jeg ser av meg selv når jeg lukker øynene er sort-hvitt. Det er en tynn, sliten jente som sitter inntil et kjøkkenskap. I pysj og med fett hår. Livet har vist seg fra sin verste side og det er ikke noe igjen.

All glede, livsgnist og positivitet er skrellet bort.

I slike stunder lærer man hva som er viktig. Å eie en BMW, å ha den nyeste ballettkjolen på, å reise til syden, legge Ipader under juletreet eller en veske fra det riktige merket.

Ubetydelig i den store sammenhengen.

To armer som klemmer, en hånd som varmer, et smil, en kjærlig stemme som sier daglig hvor flink du er og et bord dekket med mat. DET er det som betyr noe.

Nede for telling.

Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere.

Kan man bli for sterk?

Å være for sterk er ikke bra. Da blir du følelsesløs. Du bryr deg ikke om noen ting, fordi du har blitt for sterk.

Ikke bli for sterk, Anne Brith

Hvem er jeg?

Hvilke egenskaper gjør meg til meg? Til Anne Brith?

Humøret mitt.

Altfor glad og positiv. Ja, jeg er det. Jeg danser og synger og tuller. Jeg må synge og danse. Jeg er så glad for at jeg faktisk klarer å sørge for mat på bordet til mine små hver eneste dag. Jeg jobber 14 timer hver dag og synger fordi jeg faktisk klarer det. Irriterende at noen er så positive? Sikkert. Men det er sånn jeg er. Lik det eller ei.

Rettferdighetsmenneske.

Irriterende rettferdig. Ja, jeg er det. Ikke med barna kanskje, de bør lære at ting ikke alltid kan deles rettferdig men når jeg ser noen blir behandlet urettferdig. Jeg kan sette meg ned og ringe en person som har behandlet en annen urettferdig og si rett ut hva jeg mener. Ja, jeg vet. Det kan være brutalt. Særlig for den som får høre sannheten. Men det er sånn jeg er. Lik det eller ei.

Engasjert.

Forferdelig engasjert. Særlig når det kommer til jobb. Jeg vet at mange av mine kollegaer sikkert tenker: Hva er det nå hun pirker på? Jeg påpeker utfordringer, viser til feil, ønsker forbedringer og gir meg aldri før ting er i orden. Jeg vet at mange ikke liker slike mennesker. Mennesker som alltid skal påpeke feil og mangler. Men det er sånn jeg er. Lik det eller ei.

Jeg vil bli best.

Jeg har et sykt konkurranseinnstinkt. En toppliste over bloggere i Norge er ikke bra for meg. For jeg gir meg ikke før jeg står på toppen. Sånn er jeg laget. Jeg setter meg mål, jobber mot dem og de som står meg nærmest har vanskeligheter for å skjønne hvor fokusert jeg er på å nå det målet. Jeg vil bli best. Det er sånn jeg er. Lik det eller ei.

Ensom.

Jeg trives alene. Jeg bodde 10 år i Nederland helt alene. Jeg klarte meg fint jeg. Så flyttet vi tilbake til Norge og jeg var annerledes enn alle andre mødre. Snikk snakk og pjatt er ikke noe for meg. Drikke te og diskutere den nye fargen på gardiner til naboen har jeg aldri vært en fan av. Jeg passer ikke til slikt. Da holder jeg meg heller alene og kjenner på følelser at jeg noen ganger er ensom. Men jeg trives så godt i mitt eget selskap at jeg faktisk må ha tid alene. Hvis ikke blir jeg grinete.  Det er sånn jeg er. Lik det eller ei.

Nede for telling.

Du finner ut hvordan du er som person. På godt og vondt.

Du lærer.

Kanskje ble jeg noe jeg sa jeg aldri skulle bli?

Kanskje tråkket jeg i salaten noen ganger? Jeg ser det nå.

Jeg bærer erfaringene i sekken og har blitt klokere.

Jeg har blitt sterk, men ikke for sterk.

Takk for at du leste.

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no

 

 

 

 

Tiden leger ikke alle sår.....

Jeg satt med tærne godt nedi den kritthvite sanden.

Solen hadde brukt store deler av dagen på å varme meg opp og nå var den på vei til å takke for seg. Sakte forsvant den ned i horisonten.

Helt alene var jeg på stranden og jeg hørte en bølge etter den andre slå inn mot stranden. Hver 5 bølge var stor nok til å kile meg på leggen.

En slik utsikt opplever du ikke ofte i livet ditt, tenkte jeg. Jeg må nyte!

Jeg lukket øynene.

Maldivene.

Paradiset vårt.

Mens jeg satt der dro jeg høyrehånda gjennom håret og bak øret. Jeg la håndflaten mot det vonde stedet. Var det vondt enda? Kjente jeg smerten?

Hverdagene flyr forbi og det er bare sporadisk at tankene flykter tilbake. Jeg vil jo ikke tilbake så derfor styrer jeg tankene mine hit til hverdagen igjen...om de flykter til kaoset. Hvis tankene tar overhånd så styrer jeg dem enda sterkere. Jeg klarer å få dem tilbake hit.

Jeg har blitt så flink til det. Fokus. Se fremover. Glemme det vonde.

Maldivene.

Mens jeg satt der, tusenvis av mil unna og flere år etter ugjerningen lot jeg tankene fly. De skulle få bestemme.

Det var greit. Bare dra tilbake....

Hånda lå trygt over det vonde og varmet.

Det var et glass med eplejuice.

Jeg har nesten ikke drukket eplejuice siden den dagen. Jeg har heller aldri kjøpt det merket eplejuice mer etter den dagen. Bare jeg ser pakken med juice stivner jeg. Rart egentlig hvor preget et menneske kan bli etter noe slikt. Uvesentlige detaljer brenner seg fast på netthinnen og gir aldri slipp.

Det nytter ikke hvor lang tid man bruker. Den grønne pakken med eplejuice har jeg lagt til hat.

Tiden leger ikke alle sår.....

Jeg hadde gjort alt. Listen var unnagjort og det var helg. Det luktet rent i hele huset. Hele dagen var brukt til å gjøre han fornøyd. Middagen sto klar på bordet og alt lå tilrette for en herlig kveld med 3 søte små barn.

Slik ble det ikke.

Noe var ikke som det skulle være. Jeg tror jeg hadde glemt å vaske vinduene. Jeg ble så irritert og skuffet at jeg bare helte eplejuicen ned på gulvet med ordene: DER. Nå har vi grunn til å vaske.

Serviset fra Wedgewood ble 3 tallerkener fattigere den kvelden. Som Askepott satt jeg på kne og plukket opp biter. Serviset som jeg hadde kjøpt for min aller første bonus i Amsterdam var ikke lengre komplett.

Øret svei og hodet var ømt. Midt på kjøkkengulvet dro jeg høyrehånda gjennom det lyse lange håret mitt og kjente at det gjorde vondt. Håndflaten stoppet rett bak øret og ble værende. Det gjorde godt å ha hånda liggende mot det vonde.

Tiden leger ikke alle sår.....

10 år senere, på en strand langt unna alt som engang var vondt satt jeg nå. Kontrasten var stor.  Da var alt kaotisk. Her var alt rolig. Da var det hyl og skrik. Her kunne jeg høre bølgene og vinden suse. Ordene som stakk meg som kniver og gjorde meg redd var byttet ut mot kjærlige ord og ømme stryk over kinnet.

Med hånda fremdeles godt inntil øret satt jeg og tenkte på hvor lang tid man trenger for å komme seg på bena igjen.

Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt og lurt på om jeg noen gang klarer å glemme? Klarer jeg noen gang å stryke høyrehånda gjennom håret uten å tenke på eplejuicen og tallerkenene som fløy gjennom lufta?

Tiden leger ikke alle sår.

Sårene må jeg bare lære meg å leve med.

Takk for at du leste <3

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no

LIK eller DEL gjerne innlegget. Jeg tror det kan hjelpe andre i samme situasjon <3

 

Lukk øynene!

Lukk øynene og pust rolig.

La skuldrene senke seg.

Slapp av og kjenn at du blir roligere.

Se for deg en hvit hylle.

Ikke noe annet kun en hvit hylle.

Sett nå mennesker du er glad i på den hyllen.

En etter en.

Sett dine nærmeste først.

Alle menneskene du virkelig bryr deg genuint om.

Tenk deg godt om.

Hvem er DU glad i?

Hvem betyr noe for deg.

Du skal sette ALLE menneskene du elsker på den hyllen.

Alle som betyr noe for deg.

Hvis hyllen blir for liten så forestiller du deg en større hylle.

Noen av oss er raskt ferdige mens andre må tenke litt gjennom dette.

Når du er ferdig så åpner du øynene dine.

 

 

 

 

Har du lukket øynene?

Gjær det nå og sett de du er glad i på den hvite hyllen!

 

 

 

 

 

 

 

Ferdig?

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg vil nå spørre deg et spørsmål:

Husket du å sette deg selv på hyllen?

#tankevekker

Egentlig skal vi sette oss selv først på hyllen men gjorde du det? Jeg gjorde ikke det.

Jeg gråt etter at jeg forsto at jeg selv hadde levd livet mitt på en måte som gjorde meg selv uviktig.

Når du sier JA til andre sier du NEI til deg selv.

Klem fra meg!

Øvelsen gjorde jeg med Elisabeth, min coach de siste 5 årene. Elisabeth bor i Halden og er knallflink!

Skap din egen flaks eller les det sterke innlegget: Jeg savner deg! ( Kan ikke love at du ikke får klump i halsen )

Les flere innlegg i kategorien Tanker & følelser

Følg meg gjerne også på: Instagram, Facebook, Pinterest eller Twitter ♥

Mine gale påfunn snapper jeg på: annebrith.no

Hvis du likte disse tipsene LIK & DEL ♥

 

 

Ikke kom for nært

Ikke kom for nært, da kan jeg ikke puste.

Jeg trenger tid for meg selv slik at jeg kan gjøre mine ting.

Står du for nært kan jeg risikere å stå i skyggen din og da vil jo du ta alle solstrålene. Slik vokser jeg ikke.

Det var april, vi hadde akkurat møtt hverandre. Vi kjente begge på en sterk kjærlighet så fort. Men du bodde i Trondheim og jeg "nesten Oslo" slik jeg så fint hadde pakket det inn på min kjærlighetssøkende internettprofil.

Det betydde også at om vi skulle være sammen så ble det hele tiden.

Du kom.

Du sovnet, sto opp med meg, spiste frokost og var tett inntil meg hele tiden.

Jeg husker jeg tenkte: Ikke kom for nært.

Du kan kvele meg ved å stå for tett inntil meg. Suger vi av samme jord blir vi aldri store.

Men så måtte du reise og jeg kunne bre ut vingene igjen.

Plutselig føltes det veldig langt borte. Jeg ville jo kjenne greina di stryke meg i kveldsvinden.

Du vet på natta , når jeg ligger helt på den ene siden av senga og du helt på den andre siden?

Jeg trenger bare å strekke hånda mi ut så kjenner jeg at du er der. Fingrene flettes i hverandre som to biter i et puslespill. Laget til å passe sammen fra fabrikken.

Så nært at jeg kan føle pusten din. Slik vil jeg ha det.

Og jo oftere vi er sammen jo nærmere vil jeg ha deg.

Er ikke det sprøtt?

Jeg oppdager nye sider ved deg. Sterke sider som gjør meg trygg.

Men vi må være så tett sammen at jeg kan oppsøke deg når jeg trenger en klem.

Vi har kommet til et veiskille.

Skal vi fortsette og holde hverandres hender eller skal vi gå hver vår vei?

Vi må ta et valg og vi må gjøre det nå!

Takk for at du leste. Innlegget er inspirert av diktet: Egil Ulateig - Ikke for nær

Les mer om vår kjærlighetstur til Maldivene: Paradis på jord En av dagene leide vi en ubebood øy: Dream Island

 

 

Politistasjonen!

Solen skinte, for en fantastisk dag! Så varmt hadde det ikke vært i hele sommer.

Vi hadde brukt store deler av morgenen på å rydde og levere søppel og nå hadde vi akkurat handlet mat for to uker.

Vi dro til Lillestrøm denne gangen og du var med. De andre to ble hjemme og det tror jeg du likte veldig godt.

Fra baksetet kom det de mest forunderlige spørsmål. Hele veien. Ustanselig.

Det er slik du er!

Du lurer. Du spør.

Jeg svarer. Så godt jeg kan.

Kim sa på veien til Lillestrøm: Du verden som han spør!

Jeg satt i mine egne tanker. Tenkte ikke på noe annet enn middag, glade barn, solskinn og en herlig kjæreste som satt ved siden av meg og koste seg med en is.

Mamma, der er politistasjonen sant?

Jeg kastet et blikk mot det majestetiske bygget. Jeg mumlet: mhm, stemmer.

Du fortsatte: Har ikke vi vært der?

Jeg ble iskald. Det var som om noen hadde tatt en iskald tryllestav og satt den mot meg. Kald og helt stiv på et millisekund.

Spørsmålet ble hengende i luften.

Tankene mine ble brått tatt bort fra alt som var vakkert til et nokså mørkt sted. Kald og mørkt.

Et nytt spørsmål kom fra baksetet: Hva gjorde vi der, mamma?

Også dette spørsmålet ble ubesvart.

Det var som om bilen kjørte i et forferdelig rolig tempo og hvert sekund varte i 10. Jeg lukket øynene og plutselig så jeg for meg youghurten som falt fra kjøkkenbordet, en sint mann som kom stormende inn og tre vettskremte barn som gjemte seg under et kjøkkenbord. Som små, redde  kattunger pilte dere bort og gjemte dere.

Sekundet etterpå var jeg i bilen igjen og kjente solstrålene varme meg opp.

Taylor Swift på radioen.

Jeg var iskald. Helt stiv.

En klump bygget seg opp i magen min og jeg tenkte: Hva svarer jeg nå?

Herregud, husker du det? Tenkte jeg. Det var jo 6 år siden. Du var jo så liten. Så ufattelig liten. Jeg husker telefonsamtalen hvor jeg ba så sårt om at dere skulle få slippe. Hva vil en slik sterk opplevelse gjøre for de små uskyldige barna mine? Vil det ødelegge for dem? Vil de huske det? Vil de føle at jeg har brukt dem. Vil de hate meg? Jeg fikk selv ta valget men ble det ble presisert at det var viktig for "saken" at barna ble hørt.

Jeg gråt så mye den tiden. Ville si dere så mye. Ville prate med dere om "saken" men det fikk jeg ikke lov til. Det var viktig at dere ikke var forberedt. Det var så vanskelig. Du var liten da men også da hadde du spørsmål. Jeg prøvde så godt jeg kunne, men det var på langt nær ikke godt nok.

I løpet av 10 sekunder i bilen passerte noen av de verste årene i livet mitt forbi meg.

Politistasjonen ble også passert.

Det ble en merkelig stillhet i bilen.

Som om du skjønte at dette er et tema vi skal ta oss tid til å snakke om.

En dag når tiden er riktig, vennen.

Ikke i dag. Men ganske snart. Jeg lover deg.

Klem fra mamma.

Takk for at du leste!

Følg meg gjerne også på: Instagram, Facebook, Pinterest eller Twitter ♥

Mine gale påfunn snapper jeg på: annebrith.no

Hvis du likte innelgget mitt: LIK & DEL ♥

Det er over og det gjør vondt!

Kan noen stoppe tiden?

Jeg vil ikke at det skal bli søndag.

Jeg gruer meg, sier du, mens du lager middag. Du trenger ikke si mer.

Jeg ser på deg. Du er alvorlig i blikket ditt.

Vi har snakket om dette 1000 ganger men det betyr ikke at det ikke gjør vondt.

Hver eneste gang gjør det vondt og det blir ikke noe bedre om vi snakker om det. Vi har jo egentlig avtalt at vi ikke skal snakke om det.

Vi skal ikke snakke om det!

Selv om vi ikke skal snakke om det så vet vi begge hva den andre tenker når dagen nærmer seg. Og uansett hvor fint vi har det sammen så kommer alltid dagen at du må reise.

Hver gang blir det tyngre. Bare å skrive om det nå gjør at tårene presser på.

Fornuften sier at jeg er heldig. Jeg har jo funnet deg. Men hjertet gråter.

Og hjertet er jo det som representerer meg. Jeg og hjertet mitt er ett. Mange lever etter fornuften. Mange lar hodet bestemme og råde. Men ikke jeg.

Jeg bryr meg over gjennomsnitt mye om ting og mennesker rundt meg. Hjertet mitt er fylt med glede. Det kan alle se. Jeg stråler, sier mange.

Men akkurat nå føles det bare vondt.

Sommeren som vi skulle nyte sammen. Sommeren det bare skulle være du og jeg. Sommeren som vi gledet oss så mye til. Sommer, sjø og saltvann. Du og jeg, iskrem, snorkling, Maldivene. Herregud vi gledet oss som to smårollinger bare til flyturen.

Tenk å få sitte ved siden av deg i 12 timer sa du. Barnslige ja. Vi gledet oss sånn til å ha våre hvite ben i sanden.

En hel uke bare du og jeg. Den mest romantiske himmelsengen, i det mest romantiske hotellrommet ever. En villa midt i det blågrønne vannet. Når paradiset tok slutt gledet vi oss igjen vilt til å reise tilbake. 12 nye timer inntil hverandre.

Glede seg til å komme tilbake til Norge igjen. Det gjorde vi! Reise rundt på sørlandet og bestige Prekestolen. Begge livredde av høydeskrekk. Men den trosset vi sammen. Sommeren som skulle være så lang. Nå angrer jeg på at vi ikke gjorde mer. Hvorfor tok jeg ikke flere bilder. Enda vi har limt hundrevis av fine minner inn i livets bok sammen du og jeg. Sommeren sammen er snart ikke mer.

Den er over!

Bare 24 timer igjen.

Kan noen stoppe tiden?

Jeg gruer meg jeg også. Men jeg sier det ikke til deg. Jeg tror du ser det på meg.

Jeg husker så godt i går morrest. Da nettforbindelsen ble brutt og jeg stresset fordi jeg ikke fikk blogget. Jeg var så irritert og sint. Jeg freste. Du forble bare så rolig. Dette fikser vi, sa du rolig, og la en arm rundt meg.

Jeg angrer på at jeg var så sint. Tiden er jo snart forbi og jeg bruker den på å bli irritert.

Typisk!

Vi har det så fint! Fniser på toget og kliner. Hvem bryr seg?  Du lærer meg om økonomi og jeg deg om min verden. Du er like uredd som meg.

Sammen.

Ordet er så herlig.

Men i morgen.

Kan noen stoppe tiden?

Takk for at du leste....

Les også: Før du går, mine innerste tanker rundt det å ha et avstandsforhold.

Følg meg gjerne også på: Instagram, Facebook, Pinterest eller Twitter ♥

Mine gale påfunn snapper jeg på annebrith.no

 

 

Kan man skape flaks selv?

Wow du har jo flaks!

Du er født med gullhår i ræva du!

Jeg hører det faktisk veldig ofte. Og jeg føler at jeg noen ganger i livet har vært over gjennomsnitt heldig med noen ting.

Hva er det som gjør at noen mennesker har mer flaks enn andre?

Jeg har tenkt litt på dette.

Da jeg var liten fant jeg alltid 4-kløvere. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har funnet og lagt til tørk mellom bøker.

Annika har det på samme måte. Bare i sommer har hun funnet 4 stk haha.

Flaks.

Over gjennomsnitt heldig.

Kan man skape det selv?

Altså legge tilrette for at gode ting bare faller i hendene på deg?

There is no elevator to success. You have to take the stairs, heter det. Og slik er det også med flaksen mener jeg. Du kan ikke bare svingemed tryllestaven så skal ting skje. Men du kan legge tilrette for at gode ting skal skje deg.

Jeg har laget en liste over hva jeg mener øker sjansene for å oppnå max flax :P

1. Gå ut og møt mennesker

Du vil aldri føle at noe spennende skjer om du bare sitter inne. Det er møter med mennesker og de aller mest uforventede møtene som kan gi plutselige muligheter. Så det første du må gjøre er å forberede deg på å gå ut, snakke med mennesker og være sosial. Jeg skal prøve det denne uken. Hver uke skal jeg prøve å starte en dialog med en helt ukjent person.

2. Stol på andre

Det høres sprøtt ut men de aller færreste klarer ting helt på egenhånd. Sammen med familie, venner eller kollegaer blir ting så mye mer gøy. Stoler du på andre vil du kunne få viktige tilbakemeldinger som gjør at du kanskje ser ting med andre briller enn dine egne.

3. Du må tørre å gå ukjente veier

Når livets vei deler seg i to og du står og ser mot det ukjente høye gresset hvor ingen har trasket før så må du faktisk tørre å gå den ukjente veien. Et annet eksempel er skole. La oss si du har gått 1 år på en skole du skal være på i over 5 år. Men det fungerer ikke for deg. noen ganger må man bare bytte vei. Det betyr ikke at du har tapt. Du har flere muligheter enn du tror!

4. Kast baller i luften!

Jo flere baller du kaster opp jo flere vil falle ned. Enkelt regnestykke. Du vil aldri klare å lande alle baller uansett og ikke fortvil. Bare se på alt som vil skje når du kaster opp en mulighet. Jeg sendte før sommeren mail til en av Norges største kjeder: Kappahl. Jeg trodde aldri de kom til å svare meg men jaggu gjorde de det og nå skal jeg ha en kul greie med dem. Hvis du ikke spør vil du aldri få ja. Kast de ballene og start med det i dag!

5. Gjør feil

Fall 7 times stand up 8. Feil lærer man av og det er bare å børste støvet av seg og komme seg videre. Opp igjen. En vinner gir aldri opp og gir du aldri opp så vil det en eller annen gang lønne seg! Jeg lover!

6. Spill dine sterkeste kort!

Finn ut hva DU er god på og spill på det. Finner du noen du samarbeider godt med så for all del ikke stopp med det. Ta feks Camilla fra Treningsfrue. Vi to jobber så vanvittig bra sammen. Hver gang jeg snakker med henne så skjer det noe rett etterpå. Du skjønner hvorfor vi har nesten daglig kontakt. Men ikke lat som om du har gode sider du ikke har. Det vil folk finne ut av. Bare unngå de svake sidene og fokuser på det du gjør bra.

7. Gi mer enn du tar

Det høres så enkelt ut og noen vil kanskje si at det er umulig. Karma kalles det også. Og karma kan komme raskere enn du tror og når du minst venter det.

8. Ikke ta deg selv så høytidelig

Det har faktisk blitt gjort undersøkelser på mennesker som er heldige og føler de har flaks. De stresser mindre og slapper mer av. De tar seg selv ikke særlig høytidelig. Vær litt gærn. Gå ut av komfortsonen en dag denne uka. Jeg utfordrer deg!

9. Be kind!

Det er leveregel nummer 1. Jeg er med i en gruppe på facebook. Den er staappet av hormonelle småbarnsmødre. Over 80 stykker. Det er kun 1 regel der: Man skal ikke plage andre man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil. Godhet avler godhet og det viser den gruppen. En helt unik gruppe jeg har vært medlem i nå i over 3 år og jeg kan love dere at jeg har delt personlige ting der inne men aldri har noe lekket ut. Fordi de som er i gruppen er opptatte av at vi skal ha det bra sammen og da snakker man kun positivt om hverandre!

10. Visualiser

Sett opp en liste på det du ønsker og drømmer om. Se for deg at du oppnår dette. Du vil etterhvert merke at ting begynner å skje! Hvis du bare rett og slett ser det du vil ha foran deg så vil det også en dag stå der!

Selv visualiserer jeg en stor bil for tiden. Jeg har den ikke enda men tipper at innen 2 mnd så er den på plass!

Ha en strålende dag videre!

Klemmer!

Les flere innlegg i kategorien Tanker & følelser

Følg meg gjerne også på: Instagram, Facebook, Pinterest eller Twitter ♥

Mine gale påfunn snapper jeg på: annebrith.no

Hvis du likte disse tipsene LIK & DEL ♥

Tre nøtter til Askepott

3 kokosnøtter falt ned i hodet mitt da jeg var på Maldivene.

Hvor vittig er ikke det?

Jeg la dem inntil kokospalmen som vi brukte for å navigere inn til bungalowen vår.

Den natten drømte jeg noe fryktelig rart:

Jeg sto på kanten av et stup. Jeg skulle stupe ned i en vill foss. Men før jeg skulle gjøre dette måtte jeg velge ut 3 stråsekker jeg skulle ha med meg. Det var over 20 sekker å velge i så det føltes som et umulig valg. Ikke fikk jeg se hva som var i sekkene heller.

Inni meg var det en stemme som sa: Følg magefølelsen. Ikke tenk så mye på innholdet bare velg 3 sekker! Jeg var lynrask og kastet sekkene nedi det buldrende vannet. Jeg stilte meg opp og stupte. Idet jeg kjente at føttene forlot kanten av stupet og jeg var i fritt fall våknet jeg.... 

Jeg tenkte ikke noe spesielt på nøttene før dagen etter egentlig.

1. LA DET FARE

Den minste nøtten var den "styggeste". Den så nesten litt råtten ut. Jeg fikk en følelse av at denne må jeg kaste. Men da jeg tok den i nærmere øyesyn oppdaget jeg at den hadde en utrolig fin fasong. Den var liten og nett og uansett hvordan jeg satt den ned sto den pent. Det var nesten umulig å få den til å falle om. For en styrke tenkte jeg. En liten nøtt som ikke lot seg knekke :P

Jeg tenkte på meg selv og mitt liv. Nederlag som har formet meg til den personen jeg er i dag. Hvor mange timer har jeg ikke brukt på å gruble på ting som har vært. Det som har vært har vært. Uansett hva som skjer i morgen. Dagen som har runnet ut i sanden i timeglasset er forbi. Nøtten er formet. Akkurat som dagen.

Jeg bestemte meg for at jeg oftere skal la ting fare. Noen ting kan man rett og slett ikke gjøre noe med. Den sure naboen som truet meg i fjor med hagesaksen fordi guttene spilte fotball i hagen og ødela et utelys. Han vil alltid være sint og grinete. Uansett hva jeg gjør. Sladrekjærringa på bussen som har en mening om alt og alle. Om 5 år sitter hun fremdeles på bussen og finner dritt å snakke om. Det er slik det er.

2. HER & NÅ

Den mellomste nøtten var glattere enn den minste. Så glatt som et uskrevet ark. Jeg kunne lett lage en strek med neglen min i den. Jeg kunne gjøre akkurat det jeg bestemte meg for å gjøre. .

Jeg tenkte på meg selv og mitt liv. Når jeg treffer noen på en fest så glemmer jeg raskt hva personen heter. Jeg finner aldri nøklene mine eller min lommebok. Jeg er ikke tilstede her og nå. Mentalt tilstede.

Forskere sier at mental tilstedeværelse fører mye godt med seg: hjernekapasiteten øker, man blir i bedre humør og man ser ting klarere.

Jeg er tilstede om 2 uker. Om 3 måneder og om 1 år. Vet ikk eom du skjønner hva jeg mener men jeg er en person som ikke lever her og nå. Jeg lever om 1 måned. Når det er gjort så blir alt så bra. Når vi har spart opp til ny bil, når vi får oss hus, til høsten osv.

Her og nå delte jeg inn i 4 viktige områder:

  • lek og le
  • syng
  • klemme
  • venner

Hver dag fremover skal jeg leke og le, synge, klemme på mennesker rundt meg og gjøre noe med en venn.

3. TENK STORT

Den siste nøtten var den største. Den minte meg om at jeg  må fortsette å tenke stort. Det betyr ikke alltid i materielle goder men det betyr at jeg skal sette meg urealistiske mål for fremtiden. Mulig du som leser rister på hodet ditt når du leser dette men for meg er det veldig tydelig.

For meg er disse målene delt i 2. Hva jeg selv skal oppnå og hva jeg skal gjøre for andre. Et prosjekt jeg håper å kunne starte med i 2016 er prosjektet jeg har valgt å kalle: Det gule huset. Langt opp og langt frem enda men ikke umulig å realisere.

Hvis du setter deg et mål. Som er helt hårreisende. Du jobber mot målet og delmålene dine. Jobber du 200% mot dette vil du alltid nå lengre enn du ville gjort om du satt deg et realistisk mål. Jo høyere  mål du setter deg jo mer oppnår du. Jeg vet det, jeg har gjort det utallige ganger.

Det "dumme" med oss mennesker er at vi faktisk ikke tør å tenke stort!

Hva er din drøm spurte jeg jenta som masserte meg på Maldivene. Min drøm? Hun så på meg å lo litt brydd. Ja hva drømmer DU om? Hvis du kunne gjøre akkurat det du selv ønsker? Hun svarte meg: Da ville jeg reist hjem til familien min på Bali og startet en restaurant. Mens hun fikset mine tær videre diskuterte vi dette og vi lagde en plan. Hun hadde akkurat vunnet en kokkekonkurranse og 500 dollar. Så kunnskapen sto det ikke på. Hun måtte bare bestemme seg.

Jeg fikk en lang og god klem av henne da jeg dro og jeg vet at en dag står hun og lager mat i sin egen restaurant.

Tør du å tenke stort?

Takk for at du leste og kjenner du deg igjen? DEL og LIK!

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no eller på Instagram

 

Når ting ENDELIG snur...

Hvis det er noen som vet følelsen av å jobbe i motbakke så er det meg.

Jeg er alene med 4 barn.

Jeg føler meg også veldig alene hver kveld etter at de små har lagt seg og stillheten brer seg over stua som et dystert teppe.

Det er ikke ofte jeg har barnevakt. Jeg har valgt det selv jeg vet. Men det betyr ikke at jeg ikke er lei meg.

Jeg savner familien min.

Jeg flyttet hit for min eks samboer og da det ble slutt følte jeg ikke at jeg kunne sette mine egne behov først. Barna har slått røtter her og føler at dette er plassen deres. Da kan jeg ikke rive dem ut av deres trygge omgivelser bare fordi jeg føler meg alene.

Men sannheten er at jeg savner mamma, og pappa.

Skulle ønske de ikke bodde 100 mil unna.

Du vet en sånn varm klem som bare mamma kan gi. Det hadde vært kjekt å kunne få en slik klem en gang i uka.

Men mamma er i nord Norge og jeg er her.

Alle avgjørelser tar jeg alene. Det er bare meg.

Jeg rydder, vasker, bretter klær, skifter dekk, skifter lyspærer på bilen, vasker vindu, stiller på utviklingssamtaler, heier på sidenlinjene, lærer barna å svømme, plastrer et kne, pusser tenner, bytter bleier, fletter hår, klipper fotballfrisyrer, tørker tårer, deler seng når marerittene kommer, vasker oppkast, bringer til skolefest, venter hjemme, reparerer kjærlighetssorg med kaker, ler av vitser, tror på drømmer og motiverer til gode karakterer.

Jeg prøver og feiler, faller og reiser meg igjen.Men sekken blir tyngre og tyngre for hver dag som går. Hvorfor skal jeg måtte gå gjennom alt dette? Jeg klarer ikke mer, jeg vil bare gi opp!

Klarer jeg virkelig dette?

Kan noen bære den sekken min en stund?

Men det er ingen der som kan bære den for meg.

Økonomi.

Jeg hater det ordet.

Jeg prøver å forklare barna hvordan ting er. Hvorfor de må arve klær. Hvorfor vi ikke kan dra på kino eller spise ute. Hvorfor bursdager ikke kan feires på dyre steder og hvorfor vi ikke reiser til syden hvert år.

Det er ikke alltid like lett.

Dagene raser forbi. Raskere enn et ekspresstog farer de avgårde og jeg husker ikke om det var regn eller sol i går.

Jul, vinter, påske og sommer. Alt går sin gang.

I mellomtiden jobber jeg i oppoverbakke.

Tunge bakker.

Både fysisk og psykisk.

Har jeg tatt det riktige valget? Er jeg på rett vei?

Motbakker er fryktelige.

De tærer livsgnisten ut av deg. Strikken for hva du kan håndtere blir strukket så langt at om det var en gitarstreng så ville lyden vært den lyseste tonen du noensinne har hørt.

Men noen har sagt: The moment when you are ready to quit, is usually the moment when the magic happens.

Jeg tror på det!

Du vet når du jobber, jobber og jobber og bare føler at den ballen du bare så sykt ønsker å dra ned er på vei rett i fanget ditt? Du kjenner det på hele kroppen at nå er det like før. Du har satt deg et mål og jobbet så intenst mot det og føler at du nesten kan lukte drømmen så nære er den.....

Og så skjer det!

Telefonen du har ventet på kommer!

Det har ikke vært forgjeves!

Tårene triller.

Vi ler, jubler og ler enda mer!

Endelig er det min tur og jeg er så sykt happy for det!

#UBLOVE

PS. Kjolen er fra Lindex!

#lindexlove

 

 

Før du går....

Ikke lukk døra!

Vent ikke gå. Jeg vil si deg noe før du går.

Du ser på meg og smiler. Et stille øyeblikk mellom oss og jeg klemmer deg. Kjenner du at jeg klemmer deg hardere og hardere for hver gang du forlater meg?

Savn.

Jeg vil ikke tenke på det. Nå er du enda her.

Tiden vi har hatt sammen har flydd avgårde. Ja tiden flyr når man har det gøy. At det skulle gå så fort hadde jeg bare ikke tenk eller ønsket.

Nå drar du tilbake til Trondheim. Der bor du. Der har du familien din, jobben, venner og treningen.

#avstandsforhold

Her har du bare meg. Små øyeblikk med latter. Kveldsturer hånd i hånd. En middag med 4 bråkete barn og 5 timer søvn.

5 dager visket bort.

Nei ikke borte for jeg vil minnes det vi gjorde men dagene er over og jeg angrer allerede på at jeg ikke oftere sa hvor glad jeg er i deg. Hvor fin jeg synes du er. Takk for at du lagde frokost til meg. Hvordan kunne jeg glemme å si alle disse tingene? Jeg har hatt 5 dager på meg.

Hvorfor har jeg ikke sagt det?

Når du er her så lever jeg mer. JEG lever. Jeg er plutselig Anne Brith. Ikke mamma, ikke søster, ikke venninne eller sjef. Jeg er meg. Og mine behov kommer foran. Du leger sårene. Som små plasterlapper på huden min. Alt blir bra hos deg. Men dessverre er det bare for en kort tid. Denne gangen 5 dager.

Før du går vil jeg bare si at du er den fineste jeg vet om.

Det er godt å våkne ved siden av deg. Det er fint å kjenne hånden din som søker min selv om det er midt på natten.

Men jeg får ikke sagt det.

Minuttene vi har før du skal dra flyr avgårde fortere enn tankene mine og plutselig så glipper hendene våre taket.

Du må gå...

...og jeg vet det så altfor godt!

Takk for at du leste ♥

 

 

 

Hva har jeg gjort?

Lukk øynene dine, sa hun. Se for deg en hvit hylle. På den hyllen setter du alle menneskene du er glad i. Jeg så for meg Sven, Espen og Annika. Mamma og pappa og mine to søstre Siv og Heidi. Selvsagt satt jeg Kim på hyllen og noen gode venninner og litt mer familie.

Jo mer jeg fokuserte på den hvite hyllen jo fullere ble den av mennesker jeg er glad i.

Nå åpner du øynene, sa hun.

Hun så på meg og spurte: Hvor var du Anne Brith? Var du på hyllen?

Nei, jeg hadde jo ikke tenkt på meg selv. Jeg så bare for meg alle disse menneskene som jeg var så glad i og som jeg plasserte på den hyllen som små minimennekser.

Du skulle ha satt deg selv på hyllen først!

Jeg begynte å gråte.

Hva skjedde?

Jo de siste to årene har jeg vært mer opptatt av å "please" andre slik at jeg faktisk har glemt å være glad i meg selv. Jeg har alltid tenkt på alle andre før jeg har tenkt på meg selv.

Det har resultert i at jeg er der jeg er i dag. Utmattet. Jeg sover 16 timer hvert døgn og klarer ikke jobbe mer enn 2 timer hver dag. Jeg startet et konditori. Plutselig var vi 6 ansatte. Noen fulltid og andre heltid. Hver måned prioriterte jeg dem foran meg. Både når det kom til lønn og fri.

Jeg jobbet selv 60-80 timer i uka og tok ut kr. 0.- i lønn.

Det harjeg gjort i 2 år nå. Det er sannheten.

Barna måtte lide, de var ofte alene hjemme eller sammen med barnevakt. Venner har ikke sett snurten av meg og jeg selv husker ikke sist jeg gjorde noe for meg selv.

Annika kom en kveld til meg i vår og hun sa spørrende: Du mamma, jeg har jo vunnet den Fylkesmønstringa ( UKM ) og mitt bilde skal henges opp på en skole. Alle elevene med foreldre er inviterte til å komme men vi har sikkert ikke tid?

Jeg så skuffelsen i øynene hennes. Det nyttet ikke å si beklager. Ordet var brukt opp.

Hun hadde rett!

Vi hadde ikke tid. Ikke bare var søndagen planlagt til ekstrajobb men jeg hadde glemt hele greia.

Jeg så hvor lei seg hun ble og mammahjertet mitt brakk i to. Hun kunne nok ikke se det på meg men jeg gråt inni meg. Jeg var sint på meg selv og frustrert over situasjonen. Hvordan kunne jeg glemme det?

Hva var egentlig viktigst?

Bake en kake til en kunde på søndag og la alle barna være hjemme med barnevakten? Eller å dra og se den fine kunsten til Annika?

Jeg har tenkt mye på dette i det siste.

Dere spør meg: Hvordan greier du alt?

Sannheten er jo at je gikke klarer det! Når jeg er alene med 4 barn så må noe vike. Noe prioriteres og noe får vi ikke tid til. I denne perioden har jeg vært prisgitt andre mødre som har forbarmet seg over mine barn. Noen få nære mødre har blitt som "ekstramødre" for mine eldste 3 barn. De har fått middager servert, overnattinger og kjærlighet!

Nå har jeg bestemt meg for å forandre på dette. Det blir nok noen lange uker fremover og en annerledes sommer. Jeg skal ta meg tid til meg selv. Jeg svarer ikke på mailer mer på kveldene. Jeg logger av! Jeg har i dag 16 ubesvarte meldinger på facebook, flere tapte anrop og mange spørsmål fra dere.

Men fremover kommer jeg til å prioritere meg selv. Sånn må det bli. Det blir ikke bare en tid hvor jeg skal hvile. Nei her må det skje store forandringer.

Derfor tok jeg også fri fra bloggen i går. Jeg snappet kun fra konserten og det føltes veldig deilig å ta seg en bloggfri dag etter 3 måneder! Jeg har ikke turt å se på tallene enda for de er sikkert knalldårlige men det må bare gå.

Jeg kommer også til å gjøre en stor forandring her på bloggen. Mulig noen av dere blir skuffet men jeg tar nå kontrollen!

Hva det blir kommer jeg til å fortelle dere snart.

Tiden er riktig nå! Det føles veldig rett.

Jeg skal nå sette meg selv på den hvite hyllen!

Takk for at du leste ♥

Les også gjerne: Det gjør så vondt! #livet #barn

Les også boken: Logg av! skrevet av Thomas Moen.

 

Mobber du andre?

Du svarer helt sikkert nei inni deg.

Men la meg spørre deg en gang til: Har du noen gang vært med på å skvise ut et annet menneske fra en gruppe?

Hvert år når skolen starter kommer det linker opp på facebook om hva vi må gjøre for å unngå mobbing blandt barna våre. Alle er vi skjønt enige om at vi må inkludere alle barna i bursdager, vi må ikke la barna utelukke andre barn i lek eller i andre settinger.

Barna synger på skoleavslutninger:

Stopp ikke mobb dette her er kameraten min! Ikke finn på noe tull, vennen min er god som gull og nå vil jeg si ifra!

Men hva med oss voksne?

Sier vi ifra når noen blir mobbet?

Sterkere nok, er du så tøff at du står imot når noen skvises ut av en gruppe og blir mobbet?

Jeg tviler.

De færreste tør!

Hva tror du skjer med barna våre?

Hvem tror du de ser opp til?

Jo de lærer av oss. Så når vi snakker dritt om andre så kopierer de bare vår oppførsel og snakker dritt de også.

Hvert eneste år kommer det linker til slike saker på facebookgrupper jeg er med på. Og jeg får så lyst til å kommentere dette. Det er så utrolig hyklers når jeg ser at det legges ut slike linker til saker og alle er like enige hver eneste gang om at dette er helt tragisk, men de samme menneskene står og snakker dritt ved sidelinja på fotballbanen så fort de får muligheten!

Hyklere hele gjengen.

Hva med å starte hos oss selv?

Være gode eksempler. Fremsnakke andre mennesker, andre kulturer og andre sine valg.

I helga var det min tur.

Jeg kunne ikke være med på fotballcup og sendte poden avgårde alene. Det er sånn det er når man er alene med 4 barn. Man rekker ikke å bli med på alt. Nå har de blitt så store at de klarer seg fint med matpakker, drikke og lommepenger.

Det regnet noe forferdelig og jeg pakket ekstra genser, regnjakke og regnbukse. Gutten ble hentet rundt halv ni på morgenen og kom klissvåt tilbake rundt halv to. Det er midt på sommeren og jeg tenkte ikke noe mer over det. Alle var klissvåte. Facebook svømte over av bilder av våte barn og klissete kampdrakter. Jeg tenkte ikk enoe mer over saken. En varm dusj og litt varm drikke gjorde susen.

Helt til jeg fikk en melding på facebook fra en bekymret mor. Hun fortalte meg ganske direkte hvor ille opplevelse dette hadde vært for gutten min og at jeg antageligvis kom til å få flere meldinger om akkurat dette. Han hadde hatt altfor lite klær med seg og hun håpet virkelig at jeg ved neste cup i slikt vær ville sende med mer klær. For det var skikkelig ille!

Først ble jeg nokså irritert. Fotballcupen var jo bare 10 minutter unna meg så om dette var helt krise så kunne noen sagt ifra til meg. En telefon eller sms til meg om at det var krise for gutten  og  jeg hadde satt meg i bilen og kjørt til cupen med mer klær.

Etterhvert ble jeg lei meg. For jeg begynte å tenke på alle mødrene som sikkert hadde kost seg og diskutert hvor "dårlig mor" jeg faktisk var som ikke hadde sendt med nok klær. Ser du dem for deg ved sidelinjen?

Hva med å si: Stopp ikke mobb dette her er kameraten min? Ikke finn på noe tull vennen min er god som gull og nå vil jeg si ifra?

Jeg er oppriktig glad for at den ene moren faktisk sa noe direkte til meg. Hun steppet opp og sa ifra til meg slik at jeg faktisk kunne gjøre noe med dette ved neste anledning. Hun var den som faktisk åpnet munnen sin og sa noe. Alle de andre står sikker ved sidelinja og skravler enda!

Jeg svarte henne også med: Takk for at du sier ifra. Jeg tror ikke andre tør å si noe. De fleste liker vel å snakke bak ryggen til andre i stedet for å si ifra. Jeg skal selvsagt sende med flere klær om det blir like dårlig vær neste gang.

Tør du si ifra?

Tør du å være den som sier høyt at dette her er ikke greit.

Nå går dere for langt!

Tør du være den som blir upopulær fordi du stepper opp og sier at det er NOK!Ja for du kommer til å bli upopulær. Tro meg jeg vet!

Trenere blir skviset ut av idrettslag, mennesker blir mobbet bort fra arbeidsplasser og vi trenger ikke gå lengre enn til en grillfest for å høre andre mennesker snakke negativt om andre.

Hva om vi begynte å tenke på at barna våre faktisk kopierer vår oppførsel.

Så lenge vi som voknse mobber vil barna våre også mobbe andre. Vil vi virkelig det?

Klarer du å starte med deg selv?

Takk for at du leste ♥

I et annet innlegg som heter: Høye trær fanger mest vind kan du lese om hvordan jeg følte meg etter at jeg sa ifra da jeg oppdaget at andre hadde stjelt fra meg. Det var heller ikke særlig populært.

Alle innlegg om "tanker og følelser" finner du ved å følge denne linken. 

Noen rystende historier om emnet:

Voksne mobber like mye som barn! Aftenposten.

Frivillige trenere sparket ut av idrettlaget uten begrunnelse. Rb.no

 

 

Du skal få en dag i mårå....

...som rein og ubrukt står. Du skal også få med blanke ark og fargestifter tel,sånn at du kan rette oppatt alle feil i frå i går.

Det er så enkelt men også så vanskelig.

Hva om jeg faktisk ikke får fine farger på papiret. Hva om fargestiftene jg fikk utdelt ikke virker. Eller kanskje jeg faktisk ikke har lyst til å fargelegge akkurat nå?

Jeg sitter i stolen min. Er jeg lykkelig? Hva betyr det å være lykkelig?

Ifølge noen mennesker er jeg heldig. Heldig som har fått meg en kjæreste som godtar at jeg har 4 barn. Føler meg ikke spesielt heldig for akkurat det. Men at han falt for meg er jeg jo kjempelad for!

Men greit. Heldig, check!

Jeg skimter akkurat vakre Glomma fra godstolen min her jeg sitter. Akkurat nå er sola på vei opp og solstrålene presser seg gjennom et tykt lag av skyer. Hvem vinner? Solstrålene eller de grå regnværsskyene?

Jeg bare ER. Blir dagen i dag bedre mon tro?

Klarer jeg rette opp alle feil fra i går? Herregud det er jo ikke bare en feil å rette opp i i et voksent liv. Det vil være en umulig oppgave å rette opp i alle feil. Men ok kanskje de feilene fra i går.

Mulig jeg kommer til å få det bedre i mårå kveld....det er jo i kveld da!

Hva skjedde egentlig?

Hvordan havnet jeg her tenker jeg.

Jeg sier altfor mye ja til andre og altfor lite JA til meg selv. Jeg merker det. Det sliter meg ut. Jeg er altfor opptatt av å tilfredstille andres behov og har satt meg selv helt på vent. Du kjenner sikkert følelsen? Alltid stå klar for andre og hjelpe andre!

Kan du hjelpe meg med det Anne Brith? Kan du bake? Kan vi svømme sammen? Kan vi treffes? Kan du... Jeg klarer ikke si nei. Jeg MÅ skjerpe meg.

Jeg har det så travelt innimellom at jeg glemmer vesentlige ting. På lørdag glemte jeg lommeboken min på Kremmerhuset. Da er det for mye rett og slett.

Men det er ingen andre i livet ditt som kan ta avgjørelsene for deg. Du må ta dem selv.

Og det må jeg også.

Jeg ser meg selv i speilet. Jeg er sliten. Jeg ser ut som jeg er 40 og mer faktisk. Jeg sminker meg ikke så mye mer. Håret er slitt og jeg husker ikke sist jeg var ute og løp.

Hvorfor trener jeg ikke så mye mer?

Jeg ser bort til Glomma igjen. Solstrålene har vunnet og lyser opp skogkanten ved stranda. Jeg ser stien jeg har løpt på så ofte. Det er som om den roper: Hei hvor har du vært?

Jeg svarer: Jeg er så sliten. Klarer ikke i dag!

Stien er der når jeg er klar.

Jeg har bestemt meg.

Jeg tror jeg starter med gul og rosa.

Det er fine farger!

Takk for at du leste ♥

Når det snille barnet blir et monster!

Du kjenner sikkert følelsen? Frustrasjon, irritasjon og dårlig stemning som henger i lufta.

Vi klarte ikke stå opp til avtalt tid i dag og da var vi selvsagt alle sammen "litt på hæla"

Det startet ved frokosten. Favorittbrødet var det bare noen få skiver igjen av.

DELE?

Neida. Førstemann til mølla-prinsippet i dag.

Resultat: 2 sure barn.

Så pålegg. En tok alt kyllingpålegget.

Restultat: 1 nytt barn sur og et barn enda mer sur.

Jeg meglet litt.

Det nyttet ikke.

Pusse tenner...samma krangel.

Herreguuud kan vi ikke bare stå rolig ved siden av hverandre på badet nå når vi er så forsinket?

På slike dager og med sure barn så er regelen at vi går inn på badet en etter en. De klarer ikke se hverandre før det blir bråk.

Matpakker til skolen.

En hadde tatt alle gode knekkebrød.

Pån igjen.

I mellomtiden hadde en tatt et Iphonedeksel som tilhørte den andre. Selv om den andre allerede hadde et deksel så kunne ikke dekselet lånes ut.

Jeg måtte inn og overstyre en mening. Dette resulterte i surt barn ...enda mer sur.

Uteklær på.

Hjelm. 2 krangler om 1 hjelm.

ER DET MULIG?

Storebroren kom inn og meglet nå. De ble enige.

Alle barna ut og jeg tenkte NÅ blir det stille.

Så hører jeg dem rope til hverandre i hagen.

SYKKEL.

Skal de jammen meg krangle om hvem som skal ha hvilken sykkel nå også?

De har jo hver sin sykkel?

Jeg river opp vinduet og roper: Hva skjer?

Prinsessa hadde bestemt seg for at hun skulle ha sykkelen til broren fordi et gir ikke virket på egen sykkel.

Er det mulig?

1 time og 30 minutter senere.

STILLHET!

Fy flate sorry å si det men akkurat nå gleder jeg meg til ferie UTEN barna!

24 dager igjen til jeg og Kim reiser til Maldivene.

Høye trær fanger mest vind!

Du må ta denne kampen Anne Brith!

For alle oss andre som har opplevd å bli frastjålet ting. Dette MÅ du bare gjøre. Du er tøff. Jeg er stolt av å være på lag med deg! Heia deg!

Det var ikke måte på heiarop før helgen. Jeg var overbevist om at jeg gjorde det rette. Jeg tenkte jeg har loven på min side. Rettspraksisen er soleklar: Tar du bilder fra andre uten å spørre og uten kreditering ja så må du betale!

I tvister som har endt opp i det norske rettsystemet har "synderne" blitt dømt til å betale dobbelt og tredobbelt beløp.

Det begynte før helga.

Telefonen ringte og jeg fikk en sint herremann på tråden. Hvem f¤%& tror du at du er?

Pulsen min økte og hjertet slo så fort at jeg ble andpusten. Jeg kjente redselen inni meg. Jeg ble nervøs. Jeg husker ikke så mye fra samtalen annet enn at det var en styreleder som ringte og brølte i andre enden. 6000.- for et jævla kakebilde! Dette helvetes korstoget blir jeg ikke med på. Du får sende meg en ny mail med en annen tone så skal jeg vurdere å sette meg inn i saken din.

Jeg gråt da jeg satt meg i bilen. Heldigvis fikk jeg en varm arm fra Kim rundt meg da.

I dag fortsatte det.

En annen leder i et selskap godtok ikke dette. Han sa: du har egentlig fristet med en sjokolade på Rema1000 uten å være tydelig på at sjokoladen var gratis eller ikke. Jeg prøvde å forklare men jeg ble satt på plass og følte meg maktesløs.

Hvorfor bare 6000? Hvorfor ikke 60.000 eller 80.000? Eller 120.000 HVORFOR bare 6000? Fortsatte han sint!

Etter han hadde fått faktura på mail fikk jeg mail i retur med et dokument om at jeg var kredittsjekket og at han hadde dratt tall ut fra Brønnøysundregistrene. Jeg ble sjokkert. Er det normal prosedyre? Har man lov til å gjøre dette?

Tydeligvis.

Jeg følte meg veldig liten. Jeg begynte å gråte igjen.

Du koser deg sikkert nå? Sa en på telefonen. Du godter deg sikkert over at dette har skjedd? Du blir sikkert rik nå?

Om det var meg, så ville jeg skodd meg mest mulig på dette og heller bedd gigantiske aktører som oss å legge ut en beklagelse med en liten reportasje om bloggen din og at vi fant inspirasjon der. Det måtte jo hatt en enorm markedsverdi for din blogg i det lange løp? Skjønner prinsippet ditt om at bildene du tar er dine, men er jo fantastisk reklame for deg at andre ønsker å bruke de. Litt synd kanskje ingen tørr i fremtiden å dele bilder/innlegg fra flotte bloggesider sin din.

En jeg snakket med klarte å lire ut av seg av seg noe veldig stygt som ikke tar seg ut på skrift.

Da avsluttet jeg samtalen og ringte kjæresten min.

Jeg gråt igjen.

Jeg har grått mye i dag.

Høye trær fanger mest vind, sies det.

Akkurat nå skulle jeg ønske at det ble vindstille eller at jeg kunne søke ly hos et enda høyere tre.

Takk for at du leste ♥

 

hits