hits

Familie

Gjengen min ❤

Altså, det er travle dager her hjemme akkurat nå. Men vi glemmer aldri å kose oss sammen, uansett hvor lite tid vi har i hverdagen! 

Det har vært en greie jeg har vært veldig streng på faktisk. 

Og i dag tenkte jeg at jeg skulle dele noen av mine "regler" her hjemme med dere. Jeg er nokså sikker på at det er på grunn av dette at barna har det så fint sammen som de har det. 

Vi har et samlingspunkt: Sofaen. 

Gjengen klager over at den er altfor liten og det er den. Men vi har nå kjøpt oss en ny som er på vei til oss. Men her samles vi ofte. Jeg henter alle og sier: Samles på sofa. Det er litt slik da at alle vet at vi skal snakke om noe og de stiller seg litt inn på at nå må de høre etter. 

Her har vi også våre søndagsmøter. Da snakker vi gjennom uka som kommer og hvem som blir forventet å gjøre hva. Jeg klarer ikke å gjøre alt, så da blir middager planlagt og alle vet når de skal være hvor. 

Noen ganger glemmer man jo et barn her eller der, men sånn er det i en travel hverdag. Den som ikke har glemt eller mistet et barn, har ikke kjent skikkelig frykt sier jeg alltid. Og det mener jeg, for å miste et barn eller glemme et barn er helt forferdelig. Men som regel løser det seg. 

Vi sier også alltid unnskyld til hverandre før vi legger oss og dette gjør vi alle på en skikkelig måte. Også jeg. Har vi gjort noe galt så må det snakkes om. Alle gjør vi noen gang feil og vi kan bare bli bedre om vi beklager og viser anger. Empati er for meg utrolig viktig og jeg har ofte snakket med barna om denne viktige egenskapen. Se andre, vise omsorg og empati. I en verden hvor vi blir kaldere og mer kyniske så vil mennesker som viser at de bryr seg ha et fortrinn foran de som er harde og hensynsløse. 

Humor står høyt her hjemme. Og det er alltid rom for å le. Vi har ofte en egen "vitsetime" hvor alle får lov til å fortelle vitser fra barnehage og skoler. Da kommer det ofte noen på kanten vitser men det må bare være. Som mamma er det min oppgave og fortelle hva som er greit og ikke greit. Også banning er lov her hjemme, men alt med måte. Innimellom så må ting ut, og det er viktigere at de får det ut her hjemme enn at det kommer ut på skolen eller mot andre elever. 

Christian er ofte familiens midtpunkt og er enda stuck i barnehagehumor.

Elsker dette bildet ❤

Det er veldig tydelig å se at barna har omsorg for hverandre. Jeg har presset dem til å være med på aktiviteter til de andre barna. Dette for at de skal bli mer sammensveiset. Jeg tror at når de da blir voksne mennesker så vet de hvor fint det er at bror eller søster støtter dem når de har en viktig forestilling og med dette vil stille opp for hverandre.

Fotballkamper, konkurranser, avslutninger osv har alle måtte delta på. Her hjemme heier vi på hverandre ❤

Alle vil ha hund!

Vi ønsker oss veldig sårt en hund og den siste uken har vi skjønt enda mer enn før at det er noe for oss! Vi har mye omsorg og kjærlighet å gi ❤

Vi har bestemt oss for at så fort vi får oss et hus så kjøper vi hund! 

Her hjemme tar vi alle ansvar. Jeg hadde ikke klart å jobbe såpass mye om barna ikke hadde tatt del i jobben som skjer på hjemmebane. 

Barna får ukepenger og andre goder. Når de presterer bra så vanker det belønninger, men de blir også belønnet for gode gjerninger og bra innspill. 

Her er noen av "reglene" vi har:

  • Stå opp med et smil. Morgengretne mennesker er det verste jeg vet. Derfor har jeg sagt til barna at her hjemme så starter vi dagen med å smile til hverandre. Det er lov å være trøtt, men sure folk har ingenting her hjemme å gjøre når dagen starter. Så vi starter dagen med et smil og klarer vi ikke det så holder vi i alle fall kjeft. 
  • Vi tilgir. Å tilgi noen selv om man føler man ikke bør tilgi er utrolig viktig. Tilgivelse er ikke å si at du bøyer deg eller lar en "vinne" Det betyr at man setter en strek og går videre. I samfunnet i dag synes jeg folk er for lite tilgivelig og jeg tror at verden hadde vært et bedre sted om vi hadde tilgitt flere.
  • Rydd opp etter deg! Her hjemme MÅ vi rydde. Med en liten leilighet og til tider 5 mennesker så er det null rom for at ting skal flyte. Har du det ryddig så er det også lettere å jobbe og jeg trives i alle fall mye bedre!
  • Gi aldri opp! Den som gir seg er en dritt og winners never quit! Vi har dette så innarbeidet at det er ingen av oss som gir seg når vi har bestemt oss for noe. En egenskap jeg tror vil føre mine barn langt.
  • Gjør det du sier du skal gjøre. Altså å holde det man lover. 
  • Følg drømmen din og gjør det du elsker. Hvis barna klarer å se hvor viktig det er å brenne for noe, så tror jeg de vil skjønne en av livets mysterium. Passion er så utrolig viktig uansett hva det er du gjør. 
  • Telefoner skal av en time før leggetid og ingen telefoner i sengen! På dette er jeg så beinhard. Ungdom i dag legger seg senere og senere. Og så ligger de og ser på skjermene sine til langt utpå natt. Det er jo ikke rart at de ikke klarer å prestere på skolen når de sovner rundt ett midt i en ukedag. Her er det kveld klokken 22. 
  • Bryt reglene innimellom. Altså det MÅ være rom for å teste grenser og pushe normalen. Om vi ikke utfordrer noen systemer så kommer vi ikke fremover. Forandring er bra og man må ikke alltid holde seg innenfor den rammen som er gitt. Jeg ga Espen en gang 200.- for at han skulle komme hjem med et rødt kort fra skolen i stedet for bare grønne kort. Det ER viktig å være litt rampete også, bare det ikke går utover andre.

Slik får jeg altså det mange kaller "snille barn". For meg er oppskriften på suksess når det kommer til barn å være tydelig og sette klare grenser og krav til barna. 

Jeg tror at når disse 4 blir voksne så vil det være kravene jeg har satt til dem i tidlig alder som vil være det de setter høyest pris på å ha fått med seg hjemmefra!

Hva er den viktigste leveregelen i din familie? 

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet ❤

Cuteness overload ❤

Er det mulig å være så søt? 

I går kom Lani ❤

Vi sto og trippet og ventet ute på trappen. 

Det var stor stas og hun fikk bruke kvelden på å snuse litt rundt på alle rom og finne seg litt til rette. 

Annika gikk en lang tur med henne og hun stoppet opp og tisset sikkert 20 ganger. Fniiis. Alt dreier seg om Lani her hjemme nå. Hvem skal få gå tur med henne neste gang? Når skal vi gi henne middag? 

Hun har et rosa teppe med seg og det bruker hun å få ligge på litt overalt og vi fikk lov til å ha henne i sofaen. Så i går kveld da familien samlet seg for å se Farmen så hoppet Lani opp mellom Annika og Espen ❤

 

Hun følger med oss uansett hvor vi går. Blir det tomt på stua av folk så er hun rask til å følge etter. Enten det er på soverommene eller på badet. Utrolig sosial hund og alltid glad!

Vifter med halen hele tiden og er veldig kosete ❤

Hun har med seg noen klær også, så det blir nok et eget innlegg her på mote :P 

Egen refleksvest også, noe som er veldig viktig!

Annika sto opp klokken 6.00 i dag tidlig for å kunne kose litt ekstra med Lani, før hun dro på skoen. Og allerede klokken 7.00 var de ute på tur!

Kanskje Lani ble litt sliten? 

Hun ligger i alle fall og sover nå!

Det er så stas altså, og selvsagt vet vi her hjemme at en 4 år gammel hund ikke kan sammenlignes med en valp. Jeg er ikke født i går liksom. SÅ jeg skjønner at det blir noe helt annet å få seg en egen hund, men jeg synes dette er en fin test for barna.

Eneste er jo at man fort blir glad i slike vesener og da er jo 7 dager altfor kort tid for å kose på ❤

 

Gratulerer Sven & Annika ❤

Gratulerer til Sven og Annika, og selvsagt til lagene: Bullets og Junior Coed Elite ❤

Man kan si at man før en  konkurranse forventet gull fra elitelaget. De har vært i en helt egen liga de siste årene, men på en konkurranse kan alt skje. Man skal derfor aldri ta noe for gitt. 

Det som var spennende i dag var hvordan Sven sitt lag ville gjøre det. Det var jo aller første konkurranse for dem på elitenivå. 

Da de ble ropt opp på 2. plass så jublet jeg høyt! 

Så utrolig gøy og så fortjent! For et lag, og for noen trenere ❤

Hadde dette vært NM så hadde begge lagene blitt tatt ut til EM, så dette er et stort steg på veien dit!

EM arrangeres til sommeren i Helsinki og jeg vet at Sven har enda mer lyst til å reise dit enn Annika :P 

Her er Annika med Arian, Isabella og Marte:

Anjesa & Annika ❤

Her er Sven med sin gruppe: Elise som flyer og Madelen og Oda. 

Jeg fikk ikke tatt noe bilde av trenerne til Bullets men under ser dere 3 av verdens beste trenere. Disse tre er faktisk i verdenstoppen når det kommer til cheerleading og trenerferdigheter! 

Daniela, Lasse og Jeanette. 

Jeg tror dere vil se mer av disse 3 i fremtiden ❤

Jeg må få skryte litt av Espen og Hannah. Espen hadde oppvisning i dag og fikk vist seg sammen med sin flyer Hannah. De gjorde PS, og det var utrolig kult å se. Nå gleder jeg meg virkelig til også Espen skal konkurrere ❤

Vel gjennomført Norwegian Open ❤

Gull og sølv, og masse idrettsglede, vennskap og gode minner! Det er det vi tar vare på ❤

Mamma, kan vi leke sammen?

Annonse

Rett etter jeg har hentet Christian i barnehagen er det alltid travelt. Vi haster hjem, ofte for å rekke treninger eller andre aktiviteter. 

Det er et tidspunkt på dagen hvor det ikke er mye rom for lek. 

Men hva sier du til en liten 5-åring som trekker deg i armen og sier: Nå er det jammen fint ute i hagen. Mamma, kan vi leke sammen? 

Har vi tid til det, mamma?

Det tar 10 minutter å leke gjemsel i hagen om man står hver sin gang. Og hva betyr egentlig 10 minutter da? 

Jeg hastet inn mot trappen. Våte klær fra barnehagen i den ene hånda og mat fra butikken i den andre. Så bestemte jeg meg for at jeg faktisk skulle ta meg tid. For når gjorde vi dette sist? Det var så altfor lenge siden. 

Det eneste som ikke var vått fra barnehagen var Christian sine Snow Mountain fra Ecco ❤ 

Så da var det på med skoa og så leke gjemsel! 

Jeg har valgt ECCO Snow Mountain fordi de sørger for varme barneføtter gjennom hele vinteren!

Her er noen flere grunner til at jeg velger disse skoene: 

  • 100% vanntett (GORE-TEX®)
  • Varmtforet
  • BOA®  lukkesystem
  • Godt grep på snø og is 
  • Reflex for synlighet
  • En sko gjennom både høst og vinter 

Christian klarer fint å kle på skoene og lukke dem selv. Den snedige knappen foran gjør dette meget enkelt for små barnehender. Dette kalles Boa lukkesystem. Med et enkelt klikk så åpner skoens lås seg og du kan lett ta foten ut og tilbake oppi. Og ved å vri på knappen så strammes den igjen.

Jeg måtte stå og telle først :) Og jeg kan love dere at det vinnes mange lure gjemmesteder i hagen vår ❤

Ser du meg? :P

Vi finner ofte de rareste gjemmestedene og noen ganger må det klatres.

Klatring med  ECCO Snow Mountain er null problem da de har grove såler. Barna får godt grep på glatte overflater. I tillegg er skoene godt isolerte.

Plutselig kom det svaner flyvende forbi og da måtte vi sette oss ned og ta en liten samtale om svaner :) 

Det er alltid sånn at så fort jeg er ute i hagen og leker, så kommer resten av gjengen ut ❤

Annika kom for å vise oss noen av skillsene hun øver på! Cheer året rundt på den jenta der ❤

Annika har skoene i lilla og også hun liker at de er enkle å ta på og at de holder seg varme hele tiden!

Kjøp skoene via denne linken!

Hei, fra Annika igjen ❤

Hei, 

I dag har jeg bare noen få ord  jeg har lyst til å si. 

Overskriften på innlegget i går: En i familien er homofil, var altfor bra. 

Det er egentlig ganske dumt. 

Alle som mener at noen kan ta skade av at mamma delte dette, bør gå i seg selv. 

2017 folkens!

 

 

En i familien er homofil



Merket jeg det? At en av dem var annerledes? 

Jeg har ikke sett på et av barna mine som veldig mye annerledes. 

De er hver og en unike og det er slik jeg ser på dem.

Jeg gir dem alle omsorg og oppmerksomhet på hver sin måte. 

En av dem trenger mye kos. Det merker jeg fordi når vi "henger" sammen ser jeg at akkurat det barnet lyser opp. Jeg ser at hverdagen blir lettere å håndtere når vi snakker og klemmer mye. 

Et av barna er veldig ambisiøs. Jeg prøver da å vise sider av livet som kan få en person til å reflektere over hva som er viktig. 

Jeg har ikke tenkt på om noen av dem er homofil. To av gutta har ofte gått i kjoler, men det har jeg aldri tenkt på kunne være fordi de følte noe spesielt ved det.

Vi snakker mye om fordelen av å være annerledes. Vi snakker også om homofile og at vi faktisk enda i 2017 ikke er på et sted hvor homofile har samme rettigheter. Det er vi alle enige om at ikke er ok. 

Jeg er helt sikker på at et av barna mine vil kjempe for like rettigheter for homofile, men jeg har aldri sett på dette brennende engasjementet som et tegn på at barnet selv er homofil. 

Jeg har fått flere spørsmål om akkurat dette det siste året. Noen har ikke engang vært spørsmål men mer utsagn som:

Ser du at xxx er homofil?

Jeg synes det er utrolig spesielt å si. Jeg skjønner at når man er profilert så blir man snakket om, men jeg trodde vi var kommet lengre enn dette i dag. 

Ingen av mine barn har gitt uttrykk for dette. Men seriøst:

Er det en big deal?

Om det viser seg at et av barna mine er homofile? 

Jeg ville aldri sagt noe som helst på det. Jeg elsker alle barna mine like høyt. 

I 2017 må vi ha kommet lengre enn at det skal være en stor greie at en gutt liker en gutt og at en jente liker en jente. 

Jeg tror rett og slett jeg hadde jublet jeg! 

Ropt ut: Hurra, det må vi feire! 

Så hadde jeg gitt vedkommende en stor klem og sagt: Jeg elsker deg, nå og for alltid. Akkurat slik jeg sier til dem hver eneste dag, 7 dager i uka, 365 dager i året!

God lørdag dere!

Be kind ❤

PS Sender en stor klem til en av følgerne mine i dag Simen. Som endelig i sommer turte å fortelle familien sin hva han følte inni seg. DET står det respekt av. Og takk for at det var akkuret meg du lot lese brevet hvor du fortalte om dette. Stolt av deg Simen og veldig glad i deg ❤

Nå gruer jeg meg ikke mer :P

Annonse

Det første jeg tenkte da jeg bikket 40 år var at nå kommer jeg snart i overgangsalderen. 

Jeg føler meg jo fryktelig ung enda men en eller annen dag vil det jo skje også for meg. 

Overgangsalderen har alltid vært en fjern greie som jeg ikke har tatt stilling til. Ikke før i høst.

Jeg begynte å svette noe voldsomt en dag, og jeg trodde rett og slett det var noe galt med meg. Dagen etter så var det over og jeg tenkte ikke mer på hendelsen. Ikke før jeg satt og spiste middag med en venninne og vi begynt å snakke om det faktum at vi begge er ferdige med barn.

Så kom tema overgangsalderen opp og hun begynte å fortelle meg hvordan hun hadde opplevd det. Endringene som skjer i kroppen før og i løpet av overgangsalderen fører til en rekke forskjellige psykiske og fysiske symptomer, som kan oppfattes som ubehagelige. Hos henne hadde det vært, som hos meg masse hetetokter og svettetokter. 

Jeg selv merket ikke noe mer til "plagene" men jeg har tenkt på det den siste tiden.

Hvordan vil det bli? Og hva skjer egentlig i overgangsalderen?

I overgangsalder produserer kroppen mindre østrogen, og de fleste kvinner opplever forskjellige plager og besvær. 

En ny fase i livet. 

Menakur hjelper deg i denne fasen!

Menakur er en unik sammensetning av ingredienser som kan hjelpe mot de aller fleste normale plagene under overgangsalderen.

Menakur inneholder blant annet B6 som være til hjelp mot hetetokter, humørsvingninger og manglende energi. Tillegg inneholder produktet virkestoffer som hjelper mot nattesvette og søvnvansker. Menakur inneholder også min favoritt: tranebær. Dette hjelper mot urinveisinfeksjoner.

Produktet er mer på å lette plagene og i noen tilfeller redusere plagene helt.

OG det fine med dette er at du faktisk kan få opp energien! Menakur gir økt energi, har i alle fall gjort det på meg!

Jeg har tatt 2 tabletter hver dag, i forbindelse med et måltid. 

Innholdet i Menakur er altså helt naturlig. 

Bestill Menakur via denne linken  ❤

Endelig hund ❤

Dette er Lani ❤

Hun kommer til oss neste uke! Gjett om vi gleder oss!

Vi har lenge ønsket oss en hund og for å se hvordan det vil være har vi fått låne Lani en uke. Så kan vi alle sammen få kjenne på hvordan det er å ha en hund i huset. 

Jeg tror nesten det er Annika som gleder seg mest til dette for hun styrer og steller hjemme om dagen og snakker hele tiden om hvor Lani skal sove når hun kommer. 

Jeg tenker det er veldig riktig at vi i første omgang låner en hund for så se hvordan det fungerer. Barna vil kjenne på det å ha en hund i hverdagen og de vil må prioritere annerledes enn de kanskje har gjort frem til nå. 

Så får vi evaluere etter å ha hatt Lani på besøk i en uke. 

Lani er en King Cavallier Charles Spaniel og hun er litt over 4 år ❤

Jeg tror det blir mange fine turer neste uke og ikke minst mange fine og koselige øyeblikk hjemme. 

Aftenposten Junior beklager!

I vår forrige utgave skrev vi en sak om barna til en av Norges største bloggere, Anne Brith Davidsen. Der siterte vi barna i tittelen på at hun tar 200 bilder av dem om dagen. Det var en spøk fra barnas side. Som det kommer frem i saken, var det ikke reelt at hun tar så mange bilder av dem. Hun ønsker også å presisere at Sven og mammaen sammen ble enige om at han skulle ta en pause fra bloggen og at dette ikke var hans ønske, slik det står i artikkelen. Dette skulle ikke vært tatt med i saken.

Davidsen ønsker også å presisere at premissene for intervjuet var barnas hverdag med en toppblogger som mamma. Vinklingen av artikkelen gir et feil inntrykk. Dette beklager Aftenposten Junior.  

Heidi Marie Skarnes, redaksjonssjef Aftenposten Junior

Beklagelsen er fra hele Aftenposten Junior og jeg er takknemlig for dette. 

Rett skal være rett.

Denne beklagelsen kommer på trykk i neste utgave og det var mitt krav. Hvis jeg ikke fikk denne offentlige beklagelsen sa jeg at jeg kom til å ta saken til PFU.

Jeg er veldig glad for at Aftenposten Junior har lagt seg langflate og beklaget dette og at det kommer på trykk i neste utgave. 

Nå ser jeg meg ferdig med saken og vil ikke ta den videre. 

Ha en fin fredag alle sammen ❤

Aftenposten Junior, dette er ikke greit!

 

Jeg fikk en forespørsel fra Aftenposten Junior for noen uker siden. De ville skrive en sak om hvordan det var å være barn av en blogger. Altså de ville intervjue mine barn. 

Jeg har aldri latt barna mine blitt intervjuet før men tenkte at om de skulle bli det, så måtte Aftenposten Junior være det aller beste mediet. Vi har selv hatt avisen og i mine øyne og mine barns øyne er det en høyt respektert avis, hvor vi alle ser på innhold som både troverdig og sant. 
 
Før vi stilte opp ringte jeg Martine Halvorsen og flere andre kollegaer for å høre hva de mente om å stille opp i Aftenposten Junior. Alle var like entusiastiske og mente dette var en seriøs og veldig riktig medie å stille opp i for meg og barna og vi diskuterte at det var trygt å velge en avis som skrev for barn og som hadde erfaring på det å fortelle historier fra barn til barn.
 
Jeg hadde derfor ingen grunn til å tvile på at dette ble noe annet enn en fin sak om meg og mine barn basert på fakta. Noe journalisten også i forkant lovet meg at det skulle bli. 
 
Jeg spurte hvordan vinklingen på saken skulle være, og fikk til svar at det skulle handle om hvordan barnas hverdag med en mamma som toppblogger er. 
 
Allerede i intervjuet synes jeg spørsmålene i hovedsak ble vinklet i en retning hvor jeg følte journalisten var ute etter å skape en vinkling som overrasket meg. Selv om stemningen var på topp under intervjuet så hadde jeg en følelse av at det ble stilt spørsmål som mine barn ikke burde fått. 
 
Der og da tenkte jeg at jeg uansett ville få sitatsjekk og ville godkjenne alt. Så eventuelle feilsitater og usannheter ville jeg filtrere med en grundig sitatsjekk. 
 
Espen spøkte med at jeg sikkert tar 200 bilder av barna om dagen og dette noterte journalisten selvsagt. Jeg presiserte at jeg ville hun skulle notere at han fleipet med det. Jeg ba henne presisere at det på langt nær var tilfelle og jeg sa det mer riktige svaret var 20-50 bilder i uka. 
 
Vi tar bilder en til to ganger hver 14 dag her hjemme. Så da det sto i saken at jeg tok bilder av dem 5 minutter per dag godkjente jeg det. 
 
Ikke alle bilder som blir tatt blir brukt. Om jeg skulle tatt 200 bilder daglig av barna så vil det si 12000 bilder av dem i året. Jeg tar 5- 10.000 bilder i året av alt jeg gjør. Store deler av dette er bakebilder og meg selv. 
 
Da sitatsjekken kom reagerte jeg på at hun skrev at Sven ble lei bloggen. Det har ikke vært tilfelle. Jeg som mamma så at han ville gjøre andre ting enn å delta i baking eller andre ting hvor vi tok bilder. Han var ikke på samme måte interessert i dette som Annika og Espen. Der for fikk han en "pause fra bloggen" 
 
Vi her hjemme har aldri gjort det til noen sak. Jeg ba om at setningen ble forandret slik at sannheten kom frem. Slik at alle ville forstå at dette var noe vi sammen bestemte oss for.  Jeg fikk beskjed at det skulle "omformuleres" Til slutt ble det: Sven måtte be om en pause fra bloggen. 
 
Det er ikke sant. Det var jeg som mamma som tok dette valget og det presiserte jeg også i en mail hvor jeg skriver:
 
Det var ikke sånn at Sven fikk nok. Sammen bestemte vi at han skulle ta en pause. Hvordan journalisten har klart å lage dette til: Sven måtte be om en pause fra bloggen, er for meg en gåte?
 
Jeg fikk også en pdf med hvordan saken skulle være og godkjente denne, med garanti om at setningen om Sven skulle omformuleres. Jeg likte særlig overskriften: Mammaen til Sven, Annika og Espen driver en av Norges største blogger. 
 
Pdf kan dere se under: 
 
I sms-korrespondanse med journalisten før saken kom ut skrev jeg: Hvis intervjuet i store deler skal dreie seg om eksponering av barn så synes jeg dere vinkler det feil.
 
Min blogg er ikke laget på basis av barna. Jeg har ikke skapt en karriere på barna. Hovedfokuset mitt på bloggen er mitt liv og bakingen. Karrieren har jeg gjort fordi jeg er god på baking!
 
Jeg ga klart uttrykk for at om dette var vinklingen så ville jeg ikke være med i saken.
 
Saken skulle omhandle min hverdag og hvordan det var å være her hjemme med en mamma som toppblogger. Jeg ringte også journalisten og fikk korrespondert mine tanker rundt dette. Hovedsaken skulle være en "feelgood" sak. 
 
På spørsmål fra journalisten om hvordan det var å være barn av Anne Brith, svarte de alle at de følte ikke de hadde noe annnerledes liv enn alle andre. Jeg skjønner at dette mulig ble for kjedelig innhold for journalisten og at det derfor uteble fra hele saken. 
 
Altså det ble ikke en sak slik den opprinnelig skulle bli. 
 
Jeg ble overrasket da jeg fikk sendt hjem 4 eksemplarer av bladet hvor det står med fet skrift:
 
Mamma tar kanskje 200 bilder av oss om dagen. 
 
Til Aftenposten Junior, og jeg refererer Vær Varsom Plakaten nå: 
 
3.3. Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers overfor kilder og kontakter. Avtale om eventuell sitatsjekk bør inngås i forkant av intervjuet, og det bør gjøres klart hva avtalen omfatter og hvilke tidsfrister som gjelder. Redaksjonen selv avgjør hva som endelig publiseres.

Jeg tenker særlig her på sitater gjort av barn på en humoristisk måte:

3.9. Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. 

Jeg skjønner at det var fristende å lage en annen overskrift enn det som var opprinnelig godkjent av meg. Desken bestemmer, jeg vet. Jeg skjønner også at det til tider kan gå fort i svingene slik at alt ikke alltid blir som lovet. Men nå var det barna mine jeg lot dere intervjue og jeg trodde at dere som faktisk skriver om, for og med barn jobbet på en bedre måte enn det dere har vist i denne saken. 

Ha en fin kveld!

Magiske Glomma!

Annonse

Vi bor bare noen hundre meter fra Glomma.

Vi har vår egen plass rett ved elven som vi bruker til å grille pølser, kaste stein, finne pinner og prate sammen. Her finnes den sure stubben, bannetreet vårt, hvitveisengen og klatretreet som en av oss har falt ned fra 5 ganger. Et sted med masse fine og rare minner ❤

Egentlig ER vi bare når vi samles her. 

Det er alltid noe nytt som utforskes hver gang. 

Hvem finner den lengste pinnen? Hvem ser det kuleste dyret? Hvem har den fineste historien? 

Stedet er akkurat nok langt unna til at vi tusler ned men litt for langt til å gå tilbake når man er god og mett. Da er det greit å ha en storesøster som tar deg på skuldrene. Hun er jo som minstemann sier: Verdens beste cheerleader! Haha. I hans øyne da! 

Sammen med vinterskoene Snow Mountain fra Ecco dro vi ut på tur!

Ecco Snow Mountain finnes i både blå og lilla. Minstemann er nok den som løper gjennom flest vanndammer og langs elven er det nok av disse, så vi var alle spente da vi kom hjem om det var noen våte føtter å se. 

Men det var ikke spor av fukt i det hele tatt. Ei kalde føtter. Det betyr: Varme barneføtter gjennom hele vinteren! 

Det fine med Ecco Snow Mountain er måten du åpner og lukker skoen på. Dette kalles Boa lukkesystem. Med et enkelt klikk så åpner skoens lås seg og du kan lett ta foten ut og tilbake oppi. Og ved å vri på knappen så strammes den igjen. 

En liten gutt på 5 år klarte det helt fint selv. Mestring! Jeg liker denne løsningen mye bedre enn en borrelås. 

På Svaneberget er det alltid veldig glatt og da er det greit å ha en hånd å holde i ❤

I tillegg til å være ekstremt godt isolerte så har skoene grove såler som gjør at barna får et godt grep selv på glatte overflater. Slik at når snøen og isen kommer så er vi godt rustet!

Ser du svanene på andre siden der? 

En ble selvsagt litt våtere enn de andre men det var kun utenpå!

Det fine med disse er at de er så komplette. De kan brukes både gjennom høsten og vinteren. Altså du trenger ikke kjøpe 2 par sko.

Her er grunnene til at jeg velger disse skoene: 

  • 100% vanntett (GORE-TEX®)
  • Varmtforet
  • BOA®  lukkesystem
  • Godt grep på snø og is 
  • Reflex for synlighet
  • En sko gjennom både høst og vinter 

Når en sliten kropp vender hjem så er det greit å ha verdens beste og sterkeste cheerleader som storesøster som kan bære deg hjem!

Kjøp skoene via denne linken!

Kjære Synnøve, hvorfor slår du barna dine?

Hva tenker du på når du slår? Hva er det som går gjennom hodet ditt? 

Føler du at ting blir bedre? Og for hvem blir det bedre? 

Når du blir sint så kaster du tallerkener gjennom rommet. Har du noen gang tenkt på at dette ikke er normalt? Jeg bare spør!

Familien din gjemmer seg så fort de merker at du blir forbannet! 

Hvordan tror du barna dine opplever dette? Du er den personen de elsker aller mest her i livet og du går rundt som en løs kanon som ingen vet når skal fyre av. Alt med deg er uvisst. Er hun glad i dag? Vil det bli en rolig helg? 

Jeg håper og tror at du skjønner du trenger hjelp. Det er aldri for sent å snu. Innrømme at man har et problem og søke hjelp. Jeg lover deg du kommer til å få det bedre. 

Alle mennesker gjør feil, men om du ikke slutter å slå barna dine så vil du ødelegge dem for resten av livet. 

Er ikke barna dine de DU elsker mest?

Hvorfor slår du den da?

Jeg forstår det ikke. 

Jeg skjønner at man blir sint og frustrert. Det kan være vanskelige tider og JA man kan si og gjøre dumme ting. Men ikke gang på gang. 

Hvorfor tror du at barna dine forandrer seg? Hvorfor tror du at barna dine kanskje har de vanskelig på skolen? 

Hjemmet skal være et trygt sted, et sted hvor man lader opp, finner kjærlighet og ro. Ikke knuste tallerkener og ødelagte stoler. 

Du ødelegger barna dine! 

Men hvem er jeg å rette pekefingeren mot deg? 

Jeg vet jo ikke hva som foregår i hodet ditt. Du kan jo ikke ha det bra. Men det jeg ikke skjønner er hvorfor du ikke søker hjelp. Nå i 2017 finnes det så utrolig mange steder å søke hjelp på. 

Det er ikke flaut å be om hjelp. Det blir ikke sett ned på om du innrømmer at du trenger noen å prate med. Men det starter hos deg selv. 

Vil du fortsette å slå barna dine? Gjøre dem utrygge? 

Du mister dem, jeg lover deg Synnøve. 

Er det virkelig det du vil? Innerst inni hjertet ditt? 

Ha barn som hater deg for at du slo dem da de var små? 

En dag vil de snu seg fra deg og gå og da er det for sent.

Barna dine er det kjæreste du har. De er de vakreste skapningene her på jorden, for deg. 

Hvorfor klarer du ikke se det? 

Jeg håper du leser dette og tar til fornuft. For det er ikke greit å slå barn! Det er aldri greit!

Takk for at du leste ❤

Jeg brukte navnet Synnøve for å gjøre innlegget sterkere. Det kunne vært Anna, Grete, Kari eller Sanne jeg brukte. Poenget mitt er at det ikke bare er menn som slår barna sine. Uansett hvem du er, Liv, Stina eller Marit, ingen skal slå barn! Vi alle vet at det finnes barn i Norge i dag som opplever vold fra sine mødre. Det er ikke greit! Søk hjelp!

Barna elsker Rush ❤

Sponset

Barna hjemme er helt hekta på Rush Trampolinepark. Jeg kan ikke telle hvor mange ganger vi har vært deri år, men det har både vært bursdagsfeiringer og turer med familien. 

Det aller beste for oss er jo at Christian på 5 kan være med. SÅ hele familien drar ofte på tur til Rush. 

Rush Trampolinepark ligger litt utenfor Oslo sentrum mot Holmlia og det tar for oss rett under en time å kjøre. 

Den siste uken har det vært en litt trykket stemning her hjemme. Barna har hatt masse spørsmål om hva som skjer med hus og jeg har ikke akkurat kunne gi dem noe svar. Av spenning kommer diskusjoner og derfor tenkte jeg at det var greit å ta seg en liten "timeout"

Vi reiste like greit hele gjengen til Rush!

Jeg vet ikke hva det er men barna blir så utrolig glade. Annika hviner av lykke bare ved å parkere utenfor og det er store glis før vi i det hele tatt har kommet oss inn. Hun får et Rush allerede før vi har startet haha. Denne uken dro vi med begge elitelagene til Tigers.

Vi fikk også være der litt etter stengetid slik at utøverne kunne øve seg på noen skills, og jeg må bare si at jeg er superimponert over hvor flinke alle er. 

Jeg tror den lengste trampolinen der er 10 meter og det er vel den mest populære også. 

Espen og Sven øvde på skills som skru og araber flikk, mens Annika øver seg mye på balanse for tiden. å stå lengst mulig på hender. 

Vi hoppet i nesten 3 timer. Da var noen enda ikke klare for å dra hjem. 

I parken kan barna spille kanonball, basket, øve på triks og kaste seg ut i skumgroper eller leke gladiatorer. Parken har en egen cafe hvor man både kan spise og drikke. Det er også en egen vannspring tilgjengelig i parken slik at barna hele tiden får friskt vann om de ønsker. 

Jeg fatter og begriper ikke hvordan barna klarer å holde det tempoet de har der inne hele tiden. Helt vilt. 

Annika feiret bursdagen sin i fjor på Rush og det er alltid utrolig bra arrangert. Man hopper i en time og så får man et eget bursdagsrom hvor det blir servert pizza og brus. Vi hadde også med kake selvsagt :P Og neste helg skal vi igjen til Rush for å feire Espen!

Snart kommer Rush også til Bergen og Stavanger. DET synes jeg er så bra. 

Det er konstant fullbooket der så populært er det så skal du dit anbefaler jeg dere å bestille hopping på nett. Det kan du gjøre via denne linken.

Dette er utrolig bra trening og det var en trøtt gjeng som kom altfor sent hjem denne kvelden!

Men vi koste oss så mye og det var perfekt med et avbrekk for oss alle ❤

Takk til Rush, og takk til Live og alle de andre ansatte som tok så godt imot oss ❤

Vi gleder oss til å komme igjen!

Veldig, veldig stolt mamma!

Foto: Framtidajunior.no / Janne

I går var det et vanskelig tema på Bloggerne, og vi har snakket mye om dette i mange, mange måneder nå. 

Jeg har lyst til å dele noen tanker rundt min reaksjon på mobbing.

Mobbing gjør meg rasende! 

Jeg husker at jeg kastet meg i bilen og råkjørte opp mot skolen. Jeg reiv opp døra inn til skolen og krevde å få snakke med læreren. 

På skolen blir man møtt med forståelse. Der jobber de med konflikter hver eneste dag og de har både kompetanse og erfaring til å håndtere det meste. 

Det var heller ikke skolen som gjorde meg forbanna. Det var møtet med de andre foreldrene. 

For der jeg ofte er åpen og imøtekommende når en mamma tar kontakt med meg og forteller om at et av mine barn har gjort noe som har blitt oppfattet trist, møtte jeg en vegg. En vegg jeg ikke klarte å trenge gjennom. Selv et møte med foreldre, skole og ledelse ga absolutt ingen resultater. 

Det er som jeg sier til barna mine: Har rullegardinen gått ned hos foreldre så har den også ofte blitt trukket ned hos barna.

For oss nyttet det lite å ta tema opp. 

Vi bare skiftet fokus.

Jeg er forbanna på dette den dag i dag.

Noen foreldre eier dessverre verken medlidenhet eller omsorg for andre enn seg selv og sine. 

Det er så rart egentlig, at du kontakter noen for å si at sønn eller datter mobber på skolen og du vil helst at det skal slutte og så er det null samarbeidsvilje du møter. 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har bedt barna i huset om å si unnskyld til noen på skolen. JA, selv om de føler de ikke hadde gjort noe. Så ber jeg dem pent om å svelge en kamel eller to ekstra. 

Men i vårt tilfelle var foreldrene like steile og vrange som mobberen selv. Noe som forøvrig er nokså normalt da eplet ikke faller langt fra stammen. 

Det ble et møte. Hvor jeg fikk høre at barnet ikke følte at det hadde gjort noe galt så da kunne det heller ikke komme en unnskyldning. 

Med det var saken for meg over. 

Finito!

Jeg var sjokkert, men egentlig ikke. 

Det nytter ikke å diskutere med folk som har skylapper for øynene. 

Så det man da gjør er å skifte fokus. Man setter en ny kurs og fokuserer heller på det som er bra. Og det gjorde vi. Alle mann her i huset. Og sammen kom vi oss gjennom dette. 

Jeg er stolt. 

Utrolig stolt mamma!

Og jeg er fullstendig klar over at dette er et ømt tema og et vanskelig tema, men vi må også ta opp vanskelige tema. For ellers så klarer vi ikke bekjempe dette. 

Det er ikke barna det er noe galt med! 

Å få en melding om at barnet ditt er en mobber er ikke verdens undergang. Mange av oss har fått slike meldinger. Mange av oss har møtt opp på samtaler på skolen og ringt på dører for å be om unnskyldning. 

Men hvis du viser et barn at han eller hun skal slippe å be om unnskyldning for noe en annen mener er urett, så vil den personen ikke lære seg å føle skyld. Og det mener jeg er en livsfarlig utvikling. Det er den som blir mobbet som bestemmer om det er mobbing eller ikke. Ikke mobberen selv. 

Det er en forbanna sannhet!

Det har aldri vært feil å si unnskyld. 

Det er bare så synd at så få begriper det. Og det er for meg en gåte!

God fredag!

Det kommer en dag....i morgen!

Del gjerne innlegget ❤ Det betyr mye ❤

Mammarollen

Hvordan er du som mamma?

Jeg har ikke tenkt så veldig mye over dette spørsmålet før jeg begynt å få det stilt daglig. 

Ja, det er nemlig slik at jeg hver eneste dag får spørsmål om hvordan jeg oppdrar mine barn og hvorfor jeg tar de valgene jeg tar. 

Mange kan nok mene at jeg er veldig bestemt på hvordan jeg er som mor og at min måte er best, men det er ikke slik jeg mener mange av innleggene jeg skriver om barneoppdragelse. Jeg mener bare at min måte funker best for meg og at man som mamma skal se mulighetene i hver barn. Ikke begrensningene. 

Det har også gjort det slik at jeg har barn som har klare visjoner om hva de ønsker seg i livet. 

Men er det bra da? Enn om de mislykkes?

Ja, Gud forby om det går galt. Selvsagt vil noe gå galt i barnas liv, men hvem er jeg til å ta fra dem deres ambisjoner. 

Jeg har alltid blitt altfor engasjert når det kommer til urettferdighet. Derfor lærer jeg mine barn opp til å prøve å tenke på hvordan de behandler andre. Men at i denne verden dessverre er slik at vi er egoistiske og må tenke på oss selv først, før vi hjelper alle andre. 

Barna mine vokser opp under strenge men rettferdige regler. At barn i dag ikke vet hvordan de smører på en brødskive er for meg et mysterium. Da tenker jeg: Hvordan skal et barn klare seg i verden om han som 8 åring ikke vet hvordan han skal kunne lage seg en matpakke.

Det er så koselig å lage i stand alt for barna. 

Jo, det er selvsagt det men å få alt på sølvfat gjør dem ikke til bedre mennesker. 

Vi har mye humor hjemme hos oss. Vi kan kalle hverandre ting i kampens hete, men vi vet at vi elsker hverandre og ikke mener noe vondt. 

Vi sier veldig ofte: Den som gir seg har tapt. Og sånn er det jo i den virkelige verden også. Det er ikke slik at når du kommer på videregående så får alle en 6 på prøvene fordi alle skulle være vinnere. 

Samfunnet hvor alle er vinnere er jeg ikke fan av. Jeg er mer fan av å finne noe du er god på og så dyrke det. 

Det er lov til å si hva du ikke er god på. 

Her hjemme vet vi alle hva Annika er dårligst på og vi vet og at hun aldri vil bli bedre på det uansett. Det er ingen vits. Det er medfødt. Akkurat slik vi vet hva Sven ikke takler. 

DET har vi liksom ikke fokus på. 

Jo mer fokuset blir på det negative jo verre blir hverdagen. Jeg tar med barna i nesten hver eneste samtale om store ting. Flytting, ferier og fritidsaktiviteter. Hva ønsker dem? Dog, er det jeg som har det siste ordet. Uansett. 

Jeg er mammaen. Ikke venninnen eller bestekompisen. 

Når jeg hører foreldre si at de er bestevenner med gutten eller jenta si som er 6 eller 7 år. Da grøsser jeg bare. Beklager å si det men det funker i mine øyne ikke. Som mamma er du en rollemodell. 

Jeg tror ikke det er noe oppskrift på den perfekte mamma. Du må nesten gjøre det beste ut av DIN hverdag. Noen perioder i livet er man jo også en dårligere person enn det man ønsker. Det er lov. Man kan ikke være perfekt hele tiden. Det er da også lov til å si til barna at na, nå er jeg inne i en dårlig periode så om jeg er litt krass så er det grunnen. 

Man prøver selvsagt å skjerpe seg men man er jo ikke maskiner heller. 

Det jeg vet jeg er god på er å sette barna mine først. Det er vanskelig å velge hvem av barna som kommer først, det avhenger av situasjonen, men deres behov kommer før mitt. 

Det betyr at om jeg ser at det ikke passer å flytte til et annet sted, eller at det ikke er bra for dem at det kommer nye mennesker inn i livet vårt så skjer ikke det. Barn tilpasser seg men det er jaggu mye som de blir påvirket av også. Det kan jeg love dere. 

Hjemme hos oss er det lov å banne til tider. Jeg synes det er viktig å la barna rase ut sinnet sitt. Lære seg at når man banner så blir man usaklig. Jeg bruker også ofte å si at de kan ta seg en tur ned til Glomma og banne fra seg. Da er det bare å rope ut banneord for en hel uke. Viktig å tømme seg. 

En ting som jeg tror gjør meg til en bra mor er at jeg ofte tenker på døden.

Hva skjer om jeg dør i dag?

Da blir ting satt litt i perspektiv og gleder jeg meg mye mer over øyeblikket her og nå enn jeg gjør ellers. Jeg får ofte litt panikk når jeg begynner å tenke på at jeg kanskje dør i morgen så da tar jeg ofte meg selv i nakken og skjerper meg. 

Det funker for meg i alle fall.

Vær den du er!

Det blir alltid best!

Her hjemme har vi det også trygt. Ingen har lov til å slå eller være noe som helst voldelig. Det er ikke lov til å psyke ned andre heller og det slås hardt ned på om det skjer. Det går selvsagt en kule varmt her hjemme også men det er ingen som deler ut noen slag eller spark. Her prøver vi å løfte hverandre opp og skryte av hverandre. 

Hvem skal man ellers høre skryt av?

Slik tenker jeg at jeg gjør mitt aller beste i rollen som mamma. 

Jeg er ekstremt stolt av barna mine og viser dem og andre det så fort jeg har mulighet. 

Klemmer herfra❤

Romantisk middag for 3!

En romantisk middag for 3, hvor jeg var den overflødige haha. 

Neida, joda!

Jeg må nesten skrive om min gode venn Mads som i disse dager er aktuell i programmet: Norske Rotehjem som går på TVNorge nå. 

For en middag hans nye kjæreste Markus hadde stelt i stand. Jeg ble helt målløs. 

Jeg hadde ikke møtt Markus og ble så glad da jeg fikk tid til å spise middag med dem begge i forrige uke. Mads er en av mine aller beste venner og jeg kjenner ingen som er så snill, omsorgsfull og raus som han. Han er den yngre storebroren min, om du skjønner?

Han er så smart. Mye mer business smart enn meg og det er alltid godt å spørre han om råd. 

Middagen var jo som du helt sikkert ser av bildene helt magisk og jeg spiste til jeg nesten rullet ut av den herlige sofaen. 

Mads har et fantastisk flott hjem og driver en av Norges fineste interiørkontoer på Instagram ❤

Uansett var det null problem å være 3 til en romantisk middag denne kvelden og jeg lurer på hvordan i alle dager jeg skal klare å ro meg i land når jeg skal invitere dem inn i mitt nye hus :P

Det ble en herlig kveld og jeg fikk oppdatert Mads på livet mitt fra i sommer og fikk delt min største hemmelighet med han og Markus før jeg dro hjem.

Det ble en ekstra skål for alt det fine ❤

Tapas ❤

Jeg bare elsker det!

Ha en nydelig kveld ❤

Meld henne til barnevernet!

Hvor ekte er ekte?

Altså se på deg selv. Hvor mange kjenner ditt sanne jeg? Ditt virkelig sanne jeg? 

Den siste uken har jeg fått mange flotte henvendelser og takk for disse. Jeg har også fått anklagelser for at jeg spiller et spill for galleriet. Når du filmes av Bloggerne så spiller du en rolle og slik du er på tv er du ikke i virkeligheten. 

Bloggerne har nå i snart 2 år vært en del av oss. De har gått inn og ut her hjemme, de ringer faktisk ikke på lengre. 

Det er ingen av barna som titter opp og blir overrasket over at det henger to menn med kamera rundt på kjøkkenet mens jeg baker. 

Vi snakker akkurat slik vi gjør til hverandre når de er her som vi gjør når de ikke er her. 

Noen må kontakte barnevernet, ser jeg noen skrive i kommentarfeltet. Og vet du hva jeg tenker da: En trussel, du som sitter der og fyrer ut av deg faktisk burde utføre. Trusler som det der biter ikke på meg. 

Barnevernet er hjertelig velkommen i mitt hus. Jeg skal ta de imot med åpne armer. 

De vil se en sliten mamma, en rotete mamma, en usminket mamma og kanskje en sint mamma. 

Men de vil også møte en kjærlig mamma, en oppmuntrende mamma, en rettferdig mamma. Men mest av alt vil de møte en ekte mamma. 

Døren er åpen, de kan komme. 

Jeg er på et sted i livet hvor jeg ikke er så svak mer. Jeg har i mange år vært opptatt av om jeg var flink nok i min rolle som mamma?

Det er nok av mennesker som prater bak ryggen din, og noen fyrer løs kanoner i kommentarfeltet. Men vær så snill da å gjør noe med det. Om du virkelig mener jeg trenger hjelp i rollen som mamma, så bør du faktisk være så tøff at du "stepper opp" og gjør trusselen til en handling. 

Trusler biter ikke på meg!

Jeg tror alle mennesker pynter litt på sannheten. Den virkelig ekte personen kommer først frem over tid. 

Slik du nå ser meg i Bloggerne. Det er slik jeg er. 

Jeg gråter, banner til tider, kjefter innimellom og jeg river meg i håret. 

Men mest av alt så oppmuntrer jeg, jeg ler, jeg smiler, rydder, motiverer barna, støtter dem i deres valg av skole og idrett.

Streng men rettferdig.

Og ingen barn har vondt av faste rammer eller en mor som raser en gang eller to i løpet av oppveksten. 

Det er bra for barna å se at å vise følelser, det er faktisk helt greit. 

Ha en nydelig dag videre og stikk innom senere, det kommer en deilig oppskrift her pluss en morsom greie med barna!

Love you ❤

Klemmer fra Anne Brith ❤

Instagram HER ♦ Facebook HER ♦ Snapchat Annebrith.no

 

Brannøvelsen gikk ikke som planlagt!

Annonse

 

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle sitte igjen med en så ekkel følelse etter å ha hatt en brannøvelse. 

Før vi lekte brannleken med If Skadeforsikring så tenkte jeg: Jaja, vi går gjennom alt og så er det fint det! Null stress. Trenger vi egentlig som familie å øve på at det brenner? Hva er oddsen liksom? 

I 2016 var det over 3000 branner i norske hjem. Plutselig skjer det oss, selv om vi ikke tror det. Og nå er vi forberedt!

Det som skremte meg mest var vel at jeg tvilte på nummeret til brannvesenet. Når det brenner er sekunder livsviktige og da er det det helt tragisk om man ringer feil nummer. 

110 skal du ringe!

Her hjemme hadde barna kontroll på akkurat det.

Men bare 2 av oss visste hvor brannslukkingsapparatet hang. Og vet dere. Det var faktisk ikke skikkelig tilkoblet heller. For å si det slik: Det er det nå!

Mer info om brannøvelser:

Tren på brann!

1 av 3 kan ikke nødnummeret!

Er du dårlig forberedt?

Jeg må si at jeg er nokså stolt over hvor mye om brannvern mine barn visste. Noen ting var de mye mer oppdatert på enn meg. Møtested feks. Og det at vi må krabbe når vi skal ut. 

I går kveld sto jeg og dusjet. Jeg åpnet døren ut til gangen og all varmen og damp drev ut og vips så gikk brannalarmen. Jeg tenkte nå skal jeg skynde meg å slå av alarmen men så tenkte jeg at vi faktisk kunne ha en reell øvelse. Barna hadde akkurat sovnet og brannalarmen ulte som et uvær. 

Jeg reiv opp dørene til barna og ropte: Det brenner!

INGEN VÅKNET!

Røykvarslere skal ikke reagere på damp fra en dusj, det betyr at vi har en røykvarsler som er for gammel og må byttes ut. Det er superviktig at man har en optisk røykvarsler. 

Jeg hadde sett for meg at i en slik situasjon så ville jeg som mor bare rope til barna og alle ville komme seg ut. Men om det faktisk brenner i huset her nå så er det jammen ikke sikkert at alle våkner. Ergo er sekundene enda mer verdt. Og jeg som voksen vil OM det begynner å brenne måtte inn på alle barnerom og fysisk vekke dem ved å riste barna våkne. 

I mitt hode så jeg for meg en eventuell krisesituasjon med brann slik at jeg bare ropte alle opp og så vips sto vi ute. 

Den øvelsen i går fikk meg virkelig våken og den fikk meg til å tenke. 

Særlig på det at før jeg legger meg så må jeg sørge for at alle veier ut er åpne. Ingen esker og/eller bager ligger og sperrer dører eller vinduer. Og at om det brenner, så har jeg faktisk utrolig lite tid på meg. 

For å si det mildt så våknet jeg skikkelig av denne brannleken!

Jeg må altså ut å kjøpe en ny røykvarsler!

Skremt over at jeg har tatt så lett på det og at dette faktisk er veldig alvorlig, men lettet over at jeg har omstilt meg og faktisk nå vet hva jeg skal gjøre om det brenner!

Er du også bekymret for om du hører brannvarsleren når den går av? LES TIPSENE HER

Jeg oppfordrer derfor alle med barn: Lek den leken! 

Gå inn på www.brannleken.no

Det kan redde livet ditt! Eller dine barns liv ❤

Bli med på konkurransen og vinn brannsikringsutstyr!

Følg If Skadeforsikring på facebook

Vi snakker om hva vi skal gjøre når det brenner!

Espen peker på møtested!

Vi leker brannleken!

Denne leken kan redde et liv!

Hjelp, det brenner!

Annonse

Jeg har gått i flere år og tenkt på at jeg skulle ha en brannøvelse i huset her vi bor. Men det blir aldri gjort. Tenk at noe som er så viktig rett og slett ikke blir prioritert. 

Fakta: Det er kun 4% som holder brannøvelser!

Det er et skremmende lite tall. 

Jeg skjemmes faktisk av meg selv for at jeg ikke har satt dette på dagsordenen. 

Fakta: I 2016 var det over 3000 branner!

Jeg bestemte meg for å ta en prat med barna om hva vi skal gjøre om det brenner. 

Brannleken

If Skadeforsikring har lansert en lek som gjør det gøy for familien å trene på brannøvelse. Nå har vi her hjemme begynt å tenne stearinlys og vi har faktisk fyrt opp i peisen for første gang igjen etter sommeren. Stearinlys utgjør jo en ekstra fare og i vinterperioden så er det faktisk høysesong for brann.  Derfor var det viktig at vi tok en brannøvelse nå, slik at vi er forberedte!

Brannleken tok oss 10 minutter. 

Det er mye lærdom i å trene på dette og gå gjennom denne brannleken. 

Du kan logge deg på www.brannleken.no for å gjøre den selv! 

Anbefales!

Hva gjør vi egentlig når det brenner?

Har du tenkt gjennom dette? Har du snakket med dine egne barn om hva de skal gjøre? Personlig visste jeg ikke at jeg skulle krype langs gulvet for å komme meg ut, men det visste barna. Det var tydeligvis mer informerte enn meg. De har hatt slike øvelser regelmessig på skolen. Men hva gjør vi her hjemme. 

Vi diskuterte litt før vi startet med leken. Så "teamet" vi opp og startet.  

Jentene VS guttene :P 

Hvorfor er det så viktig å øve på at det brenner?

Når det begynner å brenne så oppstår det panikk og da er det greit å ha øvd seg på hva man skal gjøre og hvordan man skal reagere. Brannsikkerhet er viktig for å redde liv! 

Her hjemme fant vi altså ut at vi ikke hadde en fast møteplass. Det har vi nå => Ved sandkassen!

Jeg visste også heller ikke at man skulle krabbe ut. Dette fordi det er bedre luft lavt ved gulvet. Altså de skadelige stoffene man puster inn ved brann er det mindre av ved gulvet så derfor bør man krabbe ut. Alle tok krabbeknappen :) 

Også jeg :P 

For oss var denne brannleken utrolig nyttig og lærerik. Og vi fant ut at noen ting var rett og slett ikke bra. Vi sjekket brannalarmene våre og fant ut at en faktisk ikke hadde et batteri i seg som virket, så da fikk vi også fikset det. Vi lekte oss faktisk tryggere!

Les mer om brannsikkerhet her!

Lek deg tryggere du også med Brannleken!

facebook kan du også finne mer info :)

Til Anne Brith!

Jeg var der med en trygg hånd den aller første gangen du måtte skrive navnet ditt på tavla i klasserommet. Første skoledag er alltid skummel.

Du var uheldig og slo deg en dag og ditt aller første "sommerkne" var et faktum. Da var jeg der med plaster. 

Det var jeg som heiet på deg sa du svømte dine første 3 meter i svømmebassenget og jeg sørget for den aller første varme kakaoen din i sekken da du skulle på tur. Jeg hjalp deg med å stokke om på bokstavene du synes var vanskelig og jeg lærte deg å lese flytende. Jeg leste eventyr for deg, selv om jeg var sliten. 

Da du ble syk avlyste jeg alle mine møter og ble hjemme. Jeg bakte kake og pakket inn gavene dine kvelden før du hadde bursdag og jeg glemte aldri å gi deg det du ønsket deg mest. Jeg inviterte vennene dine hjem til oss og vi spiste pizza og så på tv. Jeg boret 10 hull i taket slik at dere kunne overnatte i hengekøyer i stua og jeg løp etter deg hver gang du glemte matpakken. 

Jeg brettet klærne dine og støvsugde rommet ditt. 

Jeg var der da du vant din første fotballkamp og jeg gråt da du scoret ditt første mål. Jeg kom løpende bort til deg etter at du hadde vært en uke på leirskole og klemte deg ekstra godt da du første gang sa: Mamma, jeg elsker deg!

Jeg dømte håndballkampene dine og jeg lærte deg å svømme under vann. Jeg ga deg ukelønn og Visakort. Du fikk mer ansvar og jeg fulgte deg til toget da du skulle på trening. Jeg var der da du vant ditt første gull og jeg var der da du danset på scenen. Jeg øvet replikker med deg i ukesvis og jeg fortalte deg hvor flott du var da du gikk på ditt første ball. 

Jeg satt i ambulansen da du ble hentet og holdt hånden din da du lå på intensiv avdeling. Jeg var også der da du brakk armen og måtte ha gips. Vi fant sammen ut at du ikke tålte Mentos og det var jeg som vasket alt da du kastet opp. Jeg forklarte deg at alle gruer seg til noe da du kom og sa at du gruet deg til å dra på uttak. 

Jeg hadde troen på deg da du selv ikke hadde det og jeg tok deg med på skiturer. Jeg var der da du fikk din første sekser og jeg var der da du ikke nådde målet du hadde håpet å nå. Jeg var der da du mistet en venn og jeg var der da du også fant nye venner. 

Jeg var så stolt første gang du lagde boller helt alene og jeg lærte deg å følge en oppskriften. Det resulterte i at jeg fikk middag servert av deg. Jeg var der da du kom inn på elitelaget og jeg var der da du klarte din aller første dobbel twist. 

Jeg var den som la mynter i glasset til tannfeen og jeg pakket 96 små kalendergaver inn kvelden før 1. desember. Hvert eneste år. 

Det var sengen min du krøp opp i og under dyna mi du fant trygghet når du hadde hatt mareritt. Og selv om jeg var sliten så lå jeg våken halve natta for å forsikre meg om at du hadde det bra. 

Og noen dager var jeg sliten og lei. Mange dager ønsket jeg at jeg var to. Men sånn ble det ikke. Og altfor mange dager følte jeg meg mislykket fordi jeg ikke klarte å følge opp alt slik andre foreldre klarte. Men jeg har gjort mitt beste. Hver eneste dag. Selv om jeg bare er en. 

Og når jeg ser tilbake så må jeg si til meg selv: Fy flate for en bra jobb jeg har gjort. Og gjør! Hver eneste dag. Helt alene!

Så heia meg! Heia deg, som er alene med barn. 

Det er verdt strevet!

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

 

 

Slik forbereder vi oss til skolestart:

Annonse

I år er det ekstra stas med skolestart. Særlig for Annika. Hun starter på ny skole og går en spennende tid i møte. 

Skolestart har alltid noe magisk ved seg synes jeg.

Ny start, nye muligheter.

Kan du huske hvordan du selv følte deg da du startet på skolen igjen etter sommerferien? Spenningen, gleden og forventningene! Nye ansikt, treffe venner igjen, snakke om ferien og det som hadde skjedd mens man var borte fra hverandre. 

Skolestart er gøy og her hjemme forbereder vi oss godt. Vi er klare allerede! Sammen med barna tok jeg turen til Staples og fikk kjøpt inn en del kule produkter. 

For meg som mamma har det vært viktig å lære barna egen planlegging. De må selv klare å planlegge hverdagen sin slik at den går opp. De må legge inn nok tid til lekser hver uke og de bør vite før uken starter når det er treninger og andre ting. 

For Annika er denne ukeplanleggeren perfekt. Den er nesten identisk som den vi bruker her hjemme og når hun nå har sin egen kan hun lett finne ut hva som skjer. Hver søndag skal vi fylle inn denne:

Highligterne "Lippy Markers" ble raskt en favoritt:

Sterke farger har jeg selv alltid brukt for å markere viktige ting som skjer og farger generelt gjør pennalet og skoledagen mer spennende. 

En liten notatblokk med "post-it" lapper kan være greit å ha tilgjengelig. Små beskjeder kan noteres ned på disse. 

Hos oss har det alltid vært slik at barna gjør leksene rett etter de kommer hjem fra skolen. Det er en rutine vi ikke viker fra om det ikke er trening rett etter skolen. Da blir det slik at leksene må planlegges enda bedre og ofte blir de gjort dagen før. 

Annika har valgt en sekk med nok plass i både til bøker og matbokser. 

Processed with VSCO with a5 preset

En annen av våre faste rutiner før skolestart er å klargjøre sekken hver kveld. Altså sekkene til alle barna blir ryddet opp i og alt ligger klar neste dag, slik at man kun trenger å legge i matpakker. Dette gjør at vi får en mer rolig morgenrutine. Mindre stress og gladere barn :) 

Hos Staples finner du også produkter for venstrehendte. For oss veldig kjekt da Espen skriver med venstre. Pennene er laget slik at de passer perfekt i venstre hånd. 

VINN GAVEKORT PÅ KR. 1000.-

Nå kan du vinne et gavekort på Staples til kr. 1000.- 

For å bli med i konkurransen må du gjøre følgende:

  1. Designe ditt eget kreative bokomslag.
  2. Ta et bilde av det.
  3. Last opp bildet på facebooksiden til Staples i dette kommentarfeltet

Les alt om konkurransen via denne linken!

Elsker denne permen og teksten på den!

Vi gleder oss masse til skolestart!

 

Helt UTROLIG salve!

Annonse



Jeg baker jo en god del og det er nokså ofte at jeg faktisk brenner meg på ovnen eller noe annet. Jeg glemmer feks alltid å ta ut rist og ting som står inni ovnen og finner alltid ut dette etter ovnen har stått på en stund. SÅ skal jeg liksom bare skynde meg å ta ut alt for å steke kaken eller bollene jeg har laget og så brenner jeg meg. 

Jeg har hatt salven UTROLIG Universalsalve i hus i noen uker nå og testet den ut på både brannsår og myggbitt. Den lindret i begge tilfeller. 

Jeg har hørt mye om denne salven fra bekjente før jeg testet den ut og jeg er glad for at vi nå har et par krukker her hjemme. Det blir som et miniapotek alle foreldre bør ha i tilfelle krise. 

Jeg smurte altså på salven etter jeg brant meg og den funket nokså fort. 

Jeg har også smurt salven på myggstikk, skrubbsår og på en fot som hadde kommet bort i brennesle. Barna ble stille rett etterpå. 




Jeg klarte altså å løfte rista rett opp i taket på ovnen og brenne meg. 




Jeg smurte et nokså tykt lag på. 


Mens jeg ventet fant jeg ut at jeg skulle spise en donut :P 


Produktet er så universalt og kan brukes til mye. Her er noe som salven anbefales for:

  • insektstikk
  • brennesle stikk
  • kløe
  • solbrenthet og soleksem
  • gnagsår
  • skrubbsår
  • småsår
  • tørre lepper
  • brennmanet "stikk"
  • tørre hæler og mye mer!
     

Dette er en god investering til skapet på badet og perfektå ha med på ferie. Jeg skulle hatt denne salven i fjor da jeg landet med rumpa rett oppå en brennmanet. 
Dette er en MÅ HA salve, særlig for oss med barn nå på sommeren. 

Nå er det et tilbud på en pakke. To krukker. En større til å ha hjemme og en til å ha i veska.

Bestiller du denne nå, er du godt forberedt til sommeren!

De har superrask levering :)




les mer informasjon på www.utroligsalven.no

Lik Utroligsalven på facebook.

Ferie og skolefri!




Husker dere at jeg fortalte dere at jeg gikk og holdt på en hemmelighet?

Det var helt forferdelig i forrige uke da jeg skulle prøve å holde dette for meg for barna. Men jeg kunne jo ikke si noe, for da hadde overraskelsen blitt ødelagt. Jeg snappet en morgen at "hemmeligheten" holdt på å ta livet av meg og det er faktisk sant. 

Hemmeligheten var knyttet til avslutningen til Annika og hva vi foreldrene hadde forberedt. 

Første gruppe ut på foreldreunderholdningen var synkronsvømmere. En hel gjeng med pappaer serverte et forrykende show. Så kom det en hel gjeng med cheerleadere på scenen. 

Og jepp, du gjetter det kanskje? Deriblant var jeg. 

I øvelsene vi hadde i ukene før holdt jeg seriøst på å brekke nakken. Vi skulle slå hjul og jeg trodde jeg var supersprek og slo hjul uten å varme særlig opp. Det var ikke så lurt haha. Men etter mange kvelder satt øvelsen og overlevde jeg min debut som flyer. 

Annika holdt på å dø kunne jeg se fra scenen og jeg lo så jeg grein. 

Jeg kan i respekt av alle andre foreldre ikke publisere noen bilder fra vår opptreden men jeg tenker at dere kan forestille dere hvordan vi så ut?

På bildet over ser dere kanskje også at jeg har sort topp under. Vi stilte i sort og det passet jo absolutt ikke med kjolen min og Annika bemerket det flere ganger at hun synes det var rart at jeg hadde en sort topp under haha. Men vi ble enige om å vrenge av oss kjolene så fort musikken startet og det ble et show jeg aldri kommer til å glemme. 

Jeg fikk en del negative meldinger fra noen som følger meg på snap fra den siste perioden. Jeg tror det er fordi dere har sett at jeg har gjort utrolig mye og tatt meg lite tid til hvile. Ja, jeg har kjørt meg selv hardt i det siste men det har ikke vært pga jobb. Det var altså fordi vi øvde til avslutningen og med alle andre avslutninger i juni måned så har det blitt i overkant mye. Jeg vil også faktisk bare si at dere som mener jeg gjør mye må huske på at jeg har levd store deler av mitt voksne liv i Nederland. 

I Nederland er det en helt annen kultur når det kommer til jobb. Der jobber man minst 60 t i uka og sutrer ikke over det. Mentaliteten der er mye mer en "fightersmentalitet" og man har mye færre "goder" der enn det vi har i Norge. Når jeg som ung voksen da kom til Nederland og jobbet på samme måte som det de gjorde der så er det kanskje ikke så rart at jeg fremdeles ser på en jobbuke på 60 t som normalt. 

Jeg tenker alle skal få lov til å vurdere selv hva som er best for seg. Jeg tror ikke jeg er en dårligere mor fordi jeg ønsker å drive et eget firma og jobber for å nå mine mål. 

Nå har altså startskuddet gått for ferie og jeg gleder meg faktisk vilt til å ta fatt på 3 uker uten kids. Herregud det skal bli deilig!

Hva jeg skal gjøre?

Jo, jeg har signert en del kontrakter for 2018 og skal derfor jobbe i hele ferien!

JIPPIIIIII ❤



 

Slik samler vi minnene våre:


God fredag folkens ❤

Denne uken har vært en av de mest fantastiske ukene jeg har hatt på lenge. Den har vært fylt med masse spennende, og mange fine møter. 

Møter og klemmer ❤

Ja, i motsetning til Seinfeld så er jeg en klemmer. Jeg klemmer mye på mennesker rundt meg. Og jeg synes vi generelt er for lite rause med klemmene. Men igjen Jerry Seinfeld beviste jo forrige uke at ikke alle liker å klemme på folk man ikke kjenner godt haha. Synes det hele var litt flaut jeg da, men det er min mening. Herregud mann, gi jenta en klem liksom. 

Men nok om det. 

Det ble mange klemmer i går kveld da. Hele gjengen fra Nettavisen var samlet og jeg fikk møte alle de nye profilene. Det gleder mitt ❤ å se at så mange fra Paradise Hotel faktisk klamrer seg fast på topplisten. Når man har jobbet i denne bransjen i flere år, så blir man mer opptatt av å prestere over tid. Det viktigste er ikke den blogglisten, men hvordan bloggen utvikler seg. Hvordan man vokser generelt på sosiale medier og hvordan man utvikler seg på de forskjellige flatene. 

Jeg har forandret layout og teknisk løsning to ganger i år. Jeg har også jobbet mye med min facebookside som nå har godt over 50.000 følgere. Jeg har jobbet så flittig og iherdig med den at de inne på Nettavisen har lagt merke til det. Jeg elsker tall, algoritmer, statistikker osv og i går på møtet ble vi enige om at jeg skulle ha et lite minikurs for de andre bloggerne i Nettavisen. DET synes jeg er utrolig gøy. 

Mange av dere har sett at jeg deltar i Prosjekt Fremtiden med 10. klassinger. Jeg lytter til dem og elsker at de utfordrer meg på det jeg er dårlig på. Om man ikke forandrer seg så står man også stille og det er i denne bransjen ikke bra. Så at det blir forandringer her det er helt sikkert. Men det kommer helt klart til å bli i tråd med mye av det jeg har gjort tidligere. Når gutta i 10. klasse mener at jeg er kjedelig på Instagram så lytter jeg til det. De har mye bra å komme med. 

Det er akkurat det samme som jeg lytter til det dere har å si. Så lenge det er konstruktivt. 

Tiden går så fort dere ❤

I går fikk Annika vite hvem hun skal gå 3 år på ungdomsskolen med. Sven fikk denne uken vite noen av karakterene sine i år og Espen er klar for 6. klasse. Hvor ble dette året av? Minstemann skal begynne på fotball også. De blir så store. 

Plutselig er vi midt i juni liksom.

Tiden går så utrolig fort og det er viktig å stå stille ved de fine opplevelsene. I år har jeg skrevet noen av dem ned i en liten bok som hvert barn skal få i julekalenderen sin. 

Der står gode minner skrevet ned. De fine øyeblikkene, de morsomme stundene. Den dagen da vi lo så vi nesten tisset på oss, eller da en av barna kledde seg ut og viste oss hvordan man best kunne danse. Jeg har notert dager som barna har vasket huset. Dagen Espen bakte boller til jeg kom hjem og den dagen Annika klarte araber, flikk hel skru. Jeg husker uken Sven kom hjem med 4 seksere og jeg har notert ned noen ting vi har lært underveis når ting ikke har gått på skinner. 

Man kan også komme hjem med en toer. Og da er det viktig å fortelle at man ikke kan være best i alt. Alle overlever uansett. 

Man lærer mye av å oppleve skuffelser. Alle trenger å tape en kamp eller gå glipp av en mulighet. Det er viktig lærdom slik at vi vet hvordan vi skal takle ting neste gang. 

Alle disse minnene har jeg altså samlet i små hefter. 

Og slik går dagene.

Jeg burde skrevet noen av minnene mine selv ned for herlighet denne uken har virkelig vært hysterisk. Jeg tror nok ikke dere ville trodd det om jeg fortalte det til dere hva jeg har opplevd. Men det får dere bare følge med på for alt starter allerede i august. Og jeg gleder meg ❤

God fredagsklem ❤

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no



OLYMPUS DIGITAL CAMERA



 

En hund!



Det var ikke noe vanskelig valg. En hund!

Det som har vært vanskelig har vært å velge hvilken rase vi som familie skal ha.

Vi har landet på denne søtnosen! King Charles Spaniel. 

Å få hund er en lang prosess som vi er midt inne i. Man bestemmer seg ikke bare en dag for å kjøpe hund så 3 uker senere er det en hund der. 

Nei, man går litt grundigere til verks. Hva passer oss som familie? Har vi tid? Har vi plass? Hvordan skal hverdagen til denne hunden være og hvilke ting skal vi velge bort for å kunne få en hund?

I denne prosessen er det også viktig å ta seg tid. Tid til å se på hunder, treffe hundeeiere, kanskje låne en hund en uke? 

Alt dette skal vi gå gjennom steg for steg. 

Vi startet hos Olav. Og Jørn og Vegard selvsagt. 

Vi fant raskt ut at dette er en rase for oss. Man blir jo bare glad av en slik nydelig hund. Og vi bestemte oss for å finne ut om vi kunne sette oss på ventelister hos oppdrettere. For oss passer det best å få en hund på våren, slik at vi det året kan stå over sommerferie. Så da er vi i 2018 eller våren 2019. 

I mellomtiden skal vi bruke tiden godt med å låne en hund i noen helger og ha en hund i en uke eller to. 

Jeg har selv vokst opp med hunder hjemme og vet hvor fint det er for barn og voksne. Og jeg tror at en hund vil passe perfekt inn i våre fremtidsplaner. 

Dessuten synes jeg det er utrolig viktig at man tanker lenge over et slikt valg. En hund er et familiemedlem. Hunden skal være en del av familien i mange, mange år og derfor er det viktig at det snakkes mye om. Og lenge. Barna har ikke vondt av å vente et år eller to på en hund. 

Dessuten har vi en policy her hjemme at vi kun har et prosjekt gående til enhver tid. Ettersom jeg som mamma har et prosjekt som nå løper til november så er resten av tiden låst. Det er ikke rom for å gjøre annet enn det daglige samt noen ferier. Skal prosjektet bli bra må det være fokus på akkurat dette nå. 

Etter dette er det høyst sannsynlig hus som det skal fokuseres på og når det er på plass så vil det komme en hund. 

Også jeg har bare 24 t til rådighet hver dag. 

I dag er minstemann syk hjemme. Han hostet så mye at jeg rett og slett ikke klarte å levere han i barnehagen. Sammen skal vi lage noen boller tenker jeg. Boller og prinsessekake, om jeg har fløte da. 

Håper dere alle får en nydelig dag!
Har dere sett noe så vakkert?



Kongen Olav har en egen Instagramprofil. 

Foto: Vegard Normann

 

Fredag folkens!



Normalt roper jeg ut på fredager: Endelig fredag!

Men i dag føler jeg liksom at vi har hatt helg, midt i uka med feiring av 17. mai haha. Har dere også den følelsen?

Plutselig ble det varmt også. Det var så utrolig kaldt i starten på denne uka men i dag var det kjolevær igjen.. Varmt og godt ute. Det er deilig. 

Her hjemme går både brød og vaksepressa for fullt. 

Mine rutiner er slik at jeg i løpet av ukedagene ikke ofte vasker klær. Eller så har jeg faste dager det skjer på, dette for å slippe så mye klær som henger rundt. Men med mamma på besøk så bakes det både brød og vaskes det på spreng. Har aldri vært så rent og ryddig her. 

Så en liten tilbakemelding:

Jeg har fått en del spørsmål om innlegget: Slik blir han vortefri. ( annonseinnlegg)

Jeg valgte åpent å fortelle om dette og hvilket av barna det var fordi det gikk så bra med behandlingen og fordi vi alltid har vært åpen om de forskjellige tingene her hjemme. Det er alt fra kviser til andre hudproblemer. 

Før jeg la ut innlegget diskuterte jeg nøye bildene med Nettavisen. Tekst og utforming av dette ble godkjent av salgsavdeling og kunden selv. 

Sammen så vi på dette som noe fint og at det kanskje kunne hjelpe andre som har samme utfordring. 

Etter jeg postet innlegget har jeg fått en del spørsmål om barnet som ble nevnt i saken kunne føle dette som ukomfortabelt. Det var ikke tilfelle og derfor ble barnets navn også nevnt. Jeg har i ettertid fått reaksjoner på dette og har valgt å lytte til disse. Det var det første jeg gjorde mandag morgen da jeg så at noen kommenterte dette. 

Etter samtaler med både Nettavisen og kunden har vi bestemt å ta bort både bilde av barnet og navnet. Dette for å imøtekomme noe av tilbakemeldingene som kom. Men vit at for barnet så har dette ikke vært en stor greie. Hele klassen har snakket om dette og hadde jeg som mor kjent at barnet følte ubehag ved å være med i en slik kampanje så hadde jeg selvsagt ikke postet bildet. 

Så derfor er det innlegget nå redigert og jeg skal i fremtiden være enda mer påpasselig og se ting fra flere sider før barna blir inkludert i reklamer. 

Tusen takk til alle som sa ifra på en veldig ryddig og fin måte. Jeg setter utrolig stor pris på dere. Sånn lærer også jeg noe på denne bloggreisen. 

Det er altså hektiske dager her hjemme hos oss. Senere i dag kommer det en oppskrift på en langpannekake som du lett kan ta med deg på avslutning. Og med en krem og topping som barna bare elsker. Mai og juni er liksom dugnadenes måned og det er avslutninger både på skoler og fritidsaktiviteter. Så denne langpannekaken er topp til akkurat det. 

Nå håper jeg dere koser dere på denne fredagen og får en riktig så god avslutning på denne uken. 

Gode klemmer ♥

Følg meg gjerne også på: Instagram,  FacebookPinterest eller Twitter ♥ Eller snap med meg på annebrith.no

 

 

Dette rørte meg mest i dag:



Christian kom løpende mot meg da han oppdaget meg i dag. 

MAMMA!

Mammaen min, sa han flere ganger og klemte meg tett inntil seg. Han er akkurat like frelst av pappa så det er ingen forskjell her på oss to. Han har utrolig mye kjærlighet å gi denne lille karen. 

17. mai har vært en gledens dag. 

Vi sto opp i dag tidlig og min kjære mamma, jeg og Annika sto på mitt rom og fikset oss. Bunad, søljer, hår og mye latter. 

Denne dagen vil jeg huske for alltid. 

Jeg har alltid vært superglad for at jeg fikk en jente. Selvsagt elsker jeg guttene mine like høyt, men jeg og Annika er så like, så standhaftige og så målbevisste. Samme humoren og litt glimt i øyet. Vi kan tulle og fortelle skrøner. 

I dag tidlig forsto jeg virkelig hvor all den energien kommer fra. 

Det er fra mamma. 

Nå, mens jeg skriver dette er mamma inne på rommet til Annika, og Annika viser henne klesskapet, sløyfene til cheerleadingen og "mor" sitter på senga og lytter. Det er som om tiden har stått stille i 25 år. Akkurat slik satt mamma inne på mitt rom da jeg var liten. Hun kom på kvelden, banket på og hadde ofte noe godt klart. 

Jeg hører dem to prate om alt mulig, akkurat slik hun gjorde med meg. 

Å være mamma har jeg lært av min egen mamma. Jeg hører henne si til Annika: Jammen, det klarer du lett. Kom igjen, stå på. Ikke gi opp. 

Ingen tvil om at pågangsmotet kommer derfra. 

Det er godt å ha mamma og pappa her. Dagen har vært så fin på så mange måter. 

Det har vært en dag fylt med kjærlighet. Både for hverandre men også omsorg for de som ikke har det så bra. 

Espen var helt klar på at han ville ha Converse til dressen sin, og tradisjon tro ( for dere som har fulgt meg lenge) sokkene utenfor dressbuksen. Og vet dere, jeg synes Espen er så stor nå at han skal få lov til å kjøre sin egen stil. 

Christian sin festdrakt var også en par størrelser for stor, men klær og sko er ikke det som er viktigst. 

I dag skapte vi minner for evig tid og mamma sa det var godt å komme hit å få le litt igjen. 

For dere som følger meg på snap så har dere kanskje hørt mamma fyre opp noen nordnorske gloser haha, men det er sånn vi er med hverandre. 

Mamma har tatt med seg noe fantastisk sørover og det skal jeg fortelle dere om i morgen. Jeg hylte og hoppet i luften da hun viste meg det hun hadde tatt med. Det blir sååå bra! Men mer om det i morgen. 

Jeg har lyst til å takke dere alle for de utrolig nydelige snappene dere har sendt meg i dag og hvilke fantastiske kakebord og ikke minst frokostbord dere lager. Jeg er så ufattelig imponert. I går kveld var jeg ikke den eneste som sto og bakte pavlova haha og jeg svarte på spørsmål på snap helt frem til klokka var 01.00.

Jeg digger dere. 

Om du og vil kommunisere med meg på snap så må du legge meg til på annebrith.no 

Nå er denne nydelige dagen over. 

Minstamann ligger trygt i sengen sin hos pappaen. Her hjemme har vi kost oss med masse god mat og drikke og min kjære far skal fortelle meg om familietreet og om min bestefar og hans opprinnelse. Det er utrolig spennende å høre hvor vi kommer fra. 

Gode klemmer herfra. 

Glad hilsen fra Anne Brith

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram 

PS. Bildet fra toget viser Anne Merete og hennes sønn Andreas. Jeg har fått tillatelse til å publisere bildet på bloggen. 



















 

17. mai forberedelser



16. mai er alltid en utrolig travel dag synes jeg. Heldigvis er mamma og pappa på besøk. For dere som følger meg på snapchat: annebrith.no har fått med dere hvor lite flink jeg var å stryke skjorten min haha. Mamma tok glatt over. 

Jeg merker at når mamma er her så tar hun liksom litt over heimen. Og det er superdeilig!

Men en ting hadde jeg selvsagt glemt, og det var å pusse bunadssølvet. 

Jeg orket bare ikke kjøre til Jessheim eller Strømmen men fant et genialt kjærringråd på nett og etter 2 timer i denne blandingen så er alt skinnende rent. 

PUSS TIL SØLV

  • 1 liter varmt vann
  • 1 ts zalo
  • 1 ts salmiakk

La sølvet ligge i blandingen i 2 timer. Puss det forsiktig etterpå med en tannbørste. 

JIPPI. Det ble rent mens jeg gjorde annet husarbeid.

Så nå er skoene pusset, sølvet rent, skjortene strøket og alt henger klart. Bare å stå opp og lage frokost i morgen. 

Stikk innom her i morgenkveld da for å se bilder av dagen vår. 

Har lyst til å ønske dere alle fine mennesker en nydelig dag i morgen. Tusen takk for at dere er så rause og deler av livet deres og erfaringer her med meg. Enten det er på bloggen, snap eller andre kanaler. Det betyr utrolig mye for meg. I LOVE YOU!

Med ønske om en knall dag, uansett hvor i Norge du befinner deg. Og har du det litt ekstra vanskelig i morgen, noe jeg vet mange kan ha. 17. mai er ikke alltid en gledens dag for alle. Jeg sender derfor alle dere som har det tøft en ekstra god klem.

God hilsen fra meg ♥

Følg meg gjerne også på: InstagramFacebookPinterest eller Twitter ♥ Eller snap med meg på annebrith.no

 








 

Slik blir han vortefri:

Annonse

Da jeg var liten hadde jeg flere vorter på hendene mine. Etter noen år gikk det rett og slett bort av selg selv. Man "vokser dem av seg" liksom. Men det er ikke alltid like gøy å vente på at man skal vokse dette av seg. 

Mange av mine venner som har barn møter også samme utfordring. Barn som har en eller flere vorter på hendene. Det er faktisk mer vanlig enn mange tror. 

Selv trodde jeg vi måtte til legen for å få brent dem bort, men så fikk jeg høre om Vortefri produktene og nyheten VorteFri Freeze.

Vortefri Freeze

Vortefri Freeze er et fryseprodukt til hjemmebehandling. Det vil si at du selv behandler vortene hjemme. Ofte forsvinner vortene etter bare én behandling så vi har nå kjørt i gang med første behandling og er spente på resultatet.

Hva skjer?

Du fryser altså vorten med en gass som holder -80 grader, og dermed når man de dypeste lagene av vorten. Det er nettopp denne kalde gassen som gjør VorteFri Freeze så unikt og effektivt, samt at temperaturen holder seg stabilt lav gjennom hele behandlingstiden.  

VorteFri Freeze er en rask og enkel behandling som er godkjent til behandling av vorter på hender, armer og føtter. Produktet er godkjent til barn fra 4 år, men frysebehandlinger kan være ubehagelig og er derfor best egnet til større barn og voksne.

Vi har altså testet dette hjemme på et av barna. Han har flere vorter på hendene, som han opplever som litt plagsomt. Med VorteFri Freeze skal man kun behandle en vorte om gangen, så vi har startet med den ene i håndflaten. Som nevnt er ofte én behandling nok for å ta knekken på vorten, med mindre man har store og gamle vorter.

De kan kreve flere behandlinger. Må den behandles igjen, må vi vente 14 dager før vi setter i gang med ny runde.



Slik gjøres det:

1. Drei den hvite delen en hel omgang i pilens retning. Nå er Vortefri Freeze aktivert.

2. Plasser Vortefri Freeze på et jevnt underlag og trykk ned beholderen i KUN 2 sekunder. 

3. Ta av lokket. Nå ser du frostrøyk. Hvis du ikke ser frostrøyk, må du gjenta prosessen i punkt 2. 

4. Press tuppen av Vortefri Freeze hardt mot vorten. Den skal holdes slik i 15 sekunder på hender og 40 sekunder på føtter. Dette kan være litt ubehagelig, men hold ut!

5. Sett på korken og oppbevar VorteFri Freeze i kjøleskapet frem til neste behandling. 



Behandlingen kan være ubehagelig og stikke i huden, men vortene vil forsvinne raskt. Det er ikke uvanlig at det i løpet av få minutter, til flere dager etter behandling kan oppstå blemmer, av og til fylt med blod. Dette er faktisk et helt vanlig forløp i behandlingen og et tegn på at den har vært vellykket. Så ikke la deg skremme. Ta heller ikke hull på blemmen.

Nå er vi altså midt i denne behandlingen og etter 10 dager har vortene blitt litt mindre og inni den ene er det røde prikker. Stemmer helt med hva vi leste kom til å skje.  



En som gleder seg til å bli ferdig med behandlingen :) 

Vi behandler en vorte av gangen og håper på at han om noen måneder er helt vortefri. 



Du får kjøpt VorteFri Freeze på alle apotek.

Les mer om Vortefri Freeze via denne linken. 

 

15.000 og en hvit løgn :P



Jippi, det er mandag igjen! Helgene er hos oss blitt utrolig deilige! Vi nyter dem nå alle like mye. Jeg tror faktisk det skjer noe når barna blir litt større. De blir mye mer selvstendige og du som voksen får mye mer fri selv. 

I går jobbet jeg jo halve dagen med kamera på slep. Mens barna gjorde sitt. 

Jeg har jo fortalt her på bloggen at jeg aldri lyver. Det er vanskelig å svelge for noen. Men det har seg slik at jeg er en fryktelig dårlig løyner, og jeg klarer ikke å holde meg alvorlig når jeg forteller noe som ikke er sant. Som sagt så blir en del av dere som leser meg sinte for at jeg sier sånt og fyrer på med ville kommentarer i kommentarfeltet. Men det må dere bare gjøre. De blir ikke publisert uansett. Og nei jeg leser dem ikke heller. Jeg har "ansatt" en som leser seg gjennom alt det stygge slik at jeg slipper det. Det er også grunnen for at jeg har vært så glad den siste tiden. Jeg får rett og slett ikke med meg hatet :P 

Men tilbake til små hvite løgner. For noen ganger kommer dem. Ikke veldig ofte men noen ganger må man som mamma få ting gjort og da kommer det en skrøne eller to. 

Barna har den siste tiden vært litt slappe med å rydde rommene sine. I helgen da jeg skulle legge meg så jeg en gedigen edderkopp under senga mi og helt ærlig så turte jeg ikke ta den. Så jeg måtte vekke Sven og høre om han kunne hjelpe meg. Han tok den og støvsuget den opp. Jeg satt støvsugeren ut, i tilfelle edderkoppen, som forøvrig var 4 cm i diameter, skulle komme ut igjen. Er de så smarte at de kan finne veien ut av slangen mon tro? 

Uansett, edderkopper ble et tema ved frokosten på søndag. Og Annika var nokså bekymret over at det kanskje kunne komme flere. 

Så jeg kom til å si: Edderkopper trives der det er støv. Jeg vet ikke hvordan det ser ut under sengene deres? Om det er mye støv der? 

Så tenkte jeg ikke mer på den kommentaren. Den var ikke sagt med noe mål eller mening. Bare en liten skrøne for å si det er sikkert VELDIG støvete på rommene deres. 

Rett etterpå begynte Annika, Sven og Espen og vaske. Og vi snakker ikke vanlig helgevask nei. Vi snakker skikkelig rundvask. Haha. Det luktet grønnsåpe lang vei og det ble skinnende rent. 

Var kommentaren min for drøy eller helliger målet middelet? 

Uansett, så ble det nokså rent overalt. Og det mens jeg jobbet. Mor og far kommer nemlig sørover til helgen og da må det være ryddig har vi funnet ut. Mor er nemlig altfor glad i å vaske og DET skal hun slippe når hun er på ferie her. 

MEN til det overskriften faktisk dreier seg om: 

SNAPCHAT!

Halleluja! Der inne på annebrith.no er vi hele 15.000 stykker nå. Jeg digger å få snaps fra dere og jeg må si at det er koselig å få se noen av deres høydepunkter også. Mange hadde konfirmasjon i helga og mange bakte. Tusen takk for at dere følger, engasjerer dere og snapper meg. 

Ettersom det har kommet så mange nye til så har jeg spurt om hva dere ønsker dere mer av og de aller fleste har bedt om flere videoer. Det kommer nok. 

Og så blir det jo selvsagt litt baking. Men min elskede kjøkkenmaskin er på vei til å dø slik at jeg må ha meg ny, så derfor har det blitt litt lite av det i det siste :P Men det kommer en oppskrift på deilige kanelsnurrer her om litt så ta turen innom litt senere. 

Gode klemmer!

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

 

Sven vil ikke bli lege!

Reklame



Å nei, den perfekte verden min raser sammen!

Sven har siden han var 4 år sagt at han vil bli lege. De siste årene har det vær hjernekirurg som sto høyes på lista over drømmejobber. Det har ikke vært noen hemmelighet. 

Jeg husker jeg ble rørt da jeg så hva han hadde skrevet på tavla i 6. klasse. Det sto: Jeg vil bli lege!

Herregud en lege i familien. Hvem drømmer vel ikke om det? Livet var perfekt. 

Helt til han en dag forrige uke kom hjem og sa at han ikke ville bli lege. 

Jeg fikk pusteproblemer faktisk. Min "perfekte" sønn, med alle de flotte karakterene. Hva skal han bruke hjernen sin til nå mon tro. Jeg husker nemlig veldig godt da han en dag for mange år siden sa at han ville bli gravemaskinfører. Han hadde vært hos naboen og lekt og der i huset jobbet faren akkurat som dette. Jeg klarte på en time å overbevise han om at om han ble lege så kunne han kjøpe seg en gravemaskin og ha som leketøy i hagen. 

Da var han 5-6 år. 

Nå er han 14 og vil ikke bli lege mer. 

Drømmen brast. 

Nå nytter det ikke å fortelle han "skrøner" eller prøve å overbevise han mer. Han har sine egne meninger. Og de skal ha selvsagt også få ha. 

Så jeg spurte han da: Hva vil du bli da?

Gjett hva han svarte?

Han tok på seg brillene og sa:

Jeg tror jeg vil bli forsker!

Noen må finne en kur for kreft, kanskje det blir meg? 

Å herregud jeg visste at jeg hadde ambisiøse barn men dette tok kaka.

OMG x 10 liksom!

Jeg måtte faktisk sette meg ned. Jeg så for meg Nobelprisen og alle utmerkelsene han kom til å få. Det vil også bety at jeg aldri mer trenger å jobbe. Og helsa mi er sikret frem til jeg dør. Er det ikke fantastisk?

Men så til virkeligheten, og jeg håper virkelig alle skjønte at den første delen av dette innlegget var litt, la oss kalle det ironisk :P 

Første steget til å bli forsker er å delta på Forskerfabrikkens sommerskole. Selv om Sven er et år eldre enn "målgruppen" så kommer han høyst sannsynlig til å delta, sammen med Espen. Som plutselig også synes det var dritstilig å forske. 

I sommer skal Forskerfabrikkens sommerskole handle om mye spennende. Det skal lages vulkaner og forskes på meteoritter. Spørsmål som: Hva får et fly til å fly, blir besvart. 

Sjekk hvor sommerskolen blir arrangert HER

Her i huset digger vi alt fra Forskerfabrikken og guttene har laget både slim og vulkaner på kjøkkenet den siste uken. 

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no






Espen, en forsker?














Forskerfabrikken ble grunnlagt i 2002 av biokjemiker Hanne S. Finstad. Målet er å motivere barn og unge til å satse på real- og teknologifag. 

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

 

Er det sant, Anne Brith?



Vi må snakke litt sammen.

Du og jeg ja. 

Jeg trenger å fortelle deg noe.

Dette er til deg som leser denne bloggen daglig. Du som klikker deg inn en dag i uka, og jepp også du som bare stikker innom her inninellom. Kanskje sånn 1 gang hver 4 uke?

Kanskje du stikker innom fordi du er nysgjerrig på hvordan man får til perfekte makroner? Kanskje du husker at det var lagt ut en sykt god oppskrit her på Twixkake som du vil ha på kakebordet til 17. mai? Eller kanskje lurer du litt på hvordan det går med meg? Eller kanskje vil du rett og slett bare oppdatere deg på siste sladder i kommentarfeltet slik at du kan sladre litt videre?

Uansett grunn.

I dag vil jeg snakke litt om sannheter og om meg. 

For mange tror ikke på det jeg skriver.

Det kan umulig være sant? Hun gjør alt for klikk! 

Vet dere hva? Hvis klikk og penger hadde vært det viktigste i livet mitt så hadde jeg ikke stoppet å blogge i nesten 1 uke, slik jeg har gjort den siste uken. 

Tenk litt på det. Stopper man å blogge så raser man ned på blogglisten og det tar fort en uke å komme seg opp igjen. Men den blogglisten kan du dytte langt opp en viss plass når det kommer til det som virkelig betyr noe: Barna mine!

Jeg får høre: Hun er ikke ekte. Hun gjør alt for penger.

Når jeg får sånne kommentarer slengt mot meg så tenker jeg på alle de timene jeg sitter og snakker med dere som følger meg på snap. Jeg har fulgt noen av dere i flere år. Ta Victoria, hun som gikk gravid, fikk en nydelig gutt for så å finne ut at forholdet ikke var som det hun hadde håpet på. Hjertesorg til tusen. Månedene går, også år går forbi. Jeg gleder meg i dag over hvordan hun har det. Sterk og uavhengig. Jeg har fulgt med på alt. Graviditet, baby, våkenetter, første tann, første skritt, brudd, tårer og nytt håp. Og vet dere. Inni hjertet mitt har Victoria en plass. 

Akkurat som Linda, med de nydelige barna. Med den voldelige eksen, men med en ny mann som bare oser av kjærlighet. Jeg har også snakket med henne i timesvis. Om usikkerheten vår angående barna, om baking, om tanker og følelser og fjas. 

Hvis jeg kun var ute etter penger så hadde jeg ikke hatt et åpent kommentarfelt eller en åpen snap. Da hadde jeg kun gjort jobben min og så logget av. 

Men det gjør jeg ikke. For om kvelden når jeg har lagt meg så kan jeg åpne en snap og lese at en liten jente trenger hjelp. Jeg kan da gi ut mitt mobilnummer til denne fortvilede 13-åringen som sitter og er hjemme alene, mens foreldrene er ute og drikker. Denne tenåringen stoler på meg og selv om jeg skal sove så setter jeg meg ned og snekker med henne i 1 time. Trøtt som f. 

Men jeg er der. 

Fordi jeg bryr meg. 

Det beste hadde vært om jeg la meg slik at jeg kunne våkne tidlig og produsere innlegg som ga klikk og penger, sant? 

Jeg får også høre at halvparten av det jeg skriver er løgn.

Nei, det er ikke det. 

Siste gang jeg løy var for min mamma i russetiden. Det skjer ikke mer. Jeg er tøff nok til å fortelle sannheten. Og jeg lyver aldri. Det har ingen vits for sannheten kommer alltid frem uansett. Men jeg skjønner at det er vanskelig å tro for noen av dere.

Så før du nesten gang bestemmer deg for å fortelle andre at jeg kun er ute etter penger og klikk, så husk at jeg faktisk også er et menneske. Jeg bryr meg. Selv om det er vanskelig å tro, for dette er jo jobben min, sant? Og jeg tenker kun på penger og klikk, sant? 

At jeg fortalte at vi som familie står i en krise, betyr ikke at jeg bruker barna mine for å tjene penger. Jeg har alltid delt med dere der ute hva som skjer. Noen ganger mer enn andre. Men denne gangen valgte jeg å anonymisere hvem det var. Rett og slett fordi jeg ikke vil ha et førstesideoppslag med saken i VG eller på Nettavisen. Er jeg en kynisk forretningskvinne fordi jeg forteller at vi går gjennom en krise her hjemme?

Jeg tror de aller fleste skjønner hva svaret på det spørsmålet er.  

Gode venner av oss fikk barnet sitt lagt inn på sykehuset for en tid tilbake. Alt stoppet opp i det hjemmet. Foreldrene la jobb og alt annet til side og var på sykehuset døgnet rundt. Det er sånn foreldre gjør det når noe skjer med barna. Vi legger bort alt annet uviktig og er tilstede for de små. I mitt tilfelle er ting litt annerledes. Er jeg ikke pålogget i løpet av 24 timer så vil folk lure. Hva har skjedd? Jeg fikk flere hundre spørsmål på lørdag om hva som hadde skjedd, derfor sa jeg det. 

Rett og slett fordi jeg vet at mange som følger meg faktisk bryr seg om meg og mine barn. Utrolig å tro på for noen, at man faktisk kan være glad i noen man bare har snakket med på nett. Men du som ikke tror på det burde prøve det en dag. Knytte kontakt med en fremmed og prøve å bry deg! Hvem vet, kanskje du vil like det? 

Så til dere, fine, vakre, herlige mennesker der ute, som har sendt snaps, meldinger, oppmuntrende ord, kjærlige hilsener og fjas. Dere fortjener en stor takk. FOr uten dere vet jeg ikke hva jeg skulle gjort til tider. 

Det ser nå ut som om ting løser seg. Vi fikk hjelpen vi ba om og nå går livet videre. 

Jeg tror alle som har barn skjønner at når barna har det vondt så har vi det som foreldre også vondt. For vi kjenner oss igjen, vi har vært der. Og vi vet at vi ikke kan fikse det vonde. Det eneste vi kan gjøre er å være tilstede med trøstende ord, oppmuntring, en shoppingtur eller en joggetur, bake boller sammen eller bla gjennom babyboken og mimre om alt som var, eller bare rett og slett lytte til alt. 

Og det har jeg gjort. 

Jeg har den siste uken prøvd å være den beste mammaen jeg kan være. 

Og nå, ja nå har vi det faktisk veldig fint!

God klem til dere alle!

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

Foto: Anette Eilertsen

Vi står midt i en krise



Slik våknet jeg i dag. Etter noen netter med veldig lite søvn. 

Tankene har tatt overhånd. 

Jeg har vurdert frem og tilbake om jeg skulle dele dette med dere. Men det er så vondt og så sårt enda at jeg ikke orker. 

Mammahjertet har fått seg en skikkelig trøkk. 

Jeg har sett noen signaler men har som mamma tolket dem feil. På fredag morgen kom alt ut i lyset. Da var det bare en ting å gjøre og det var å legge alt annet til side å nøste opp i ting. Jeg kan fortelle dere at jeg sjeldent har vært så forbanna. 

Jeg har gått gjennom så mange forskjellige fremtidige scenarios at jeg har blitt sliten av å tenke på forskjellige løsninger. Minstemannen skulle være her til i morgen men ble hentet i går slik at vi kunne få fordøye alt dette. 

De to andre barna som dette ikke gjaldt ble plassert hos venner. 

Så nå bruker vi disse dagene sammen. Bare vi to.

Vi skal bake litt. Snakke sammen og finne ut hvordan vi løser alt. 

Jeg ser jo på barnet mitt som så stor, sterk og smart. Dyktig på skolen, flink i sport og jeg er ikke i tvil om at h*n vil nå sine fremtidige mål. Men de siste dagene så ble h*n plutselig veldig liten igjen. 

Da var det for meg bare en ting å gjøre: Være tilstede. 

Jeg tenker mye på hvordan jeg som mamma kunne gjort ting annerledes, men jo mer jeg analyserer og grubler jo mer forstår jeg at jeg faktisk ikke kunne forutse det. Alt dreier seg om at man snakker åpent om hvordan man har det. 

Jeg tenkte at jeg kanskje burde vært mer tilstede, men jeg bruker jo allerede nesten all min tid på disse små så det ligger ikke der heller. 

Jeg tror det er en normal følelse man får som mamma når noe vondt skjer med barna. At man føler man ikke strekker til. Jeg har i løpet av dette hele året ikke tatt meg 3 dager fri som jeg har gjort nå. Helt borte fra alt, men akkurat de siste 2-3 dagene måtte jeg være 100% tilstede for et av barna. 

Håper dere får en nydelig dag videre. 

Vi skal bake litt her og lage en deilig frokost sammen. 

Gode klemmer!

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no



 

3 barn har vokst seg store!

Annonselenker



Vi fikk disse 3 barna veldig tett på hverandre. 

Da de var små og det sto på som verst var en natt søvn alt jeg drømte om. Jeg har mange ganger lurt på hvordan det ville være å få barn med noen år mellomrom. Men dette var et valg vi tok og jeg angrer ikke et sekund. 

Jeg bruker å si når noen spør: Jeg var mulig sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Og så ler vi litt om akkurat den uttalelsen. Den er ment morsom for de som kanskje må ha det inn med t-skje. 

Det var ufattelig travelt husker jeg. Hva tenkte vi egentlig på?

Jeg har alltid ville ha en stor familie og jeg er så glad i disse barna. De 3 har noe helt spesielt seg imellom. Det ser alle vi som er rundt dem. Det skiller altså bare 3 år og de går gjennom mye av de samme tingene. 

Det er selvsagt Sven som er "sjefen", men han er også den hjelpsomme storebroren og i helga da vi var ute og gikk en tur sa Annika at hun gledet seg til Sven fikk lappen og kunne kjøre henne på trening. 

Det er skrekkblandet fryd å se dem vokse opp. De er så forskjellige. Men igjen så like. 

For dere som kommer etter og har barn i tenårene om noen år så kan jeg forberede dere på høylytte diskusjoner. Stemmene heves betraktelig når barn fyller 12/13 år. Dørene går på en eller annen måte også "hardere" igjen og det eksperimenteres ofte med sterke ord. Ja, banneord kan jeg kanskje bare si rett ut. 

Jeg er nordfra og det kan gå en kule varmt hos meg også innimellom. 

Men nede ved stranden, et steinkast fra huset vårt har vi vår plass. Det er stedet jeg ofte bruker å si at barna skal gå å rense munnen sin. Rop gjerne ut banneord for en hel uke mens du står der. Det er bedre å rope faen til et tre enn til meg. 

Med tenåringer i hus stiger altså temperaturen. Det kan jeg love dere. 

Men kjærligheten vokser også. Jeg visste jo ikke dette da jeg var småbarnsmor. At kjærligheten for barna blir større og større. Du må gi mer slipp og stole på at det grunnlaget du har lagt fra de var små til de gikk på barneskolen var godt nok. 

Å forandre dem nå er for sent tenker jeg. 

Og frem til nå har jeg gjort en nokså bra jobb føler jeg. Disse tre er det jeg som er ansvarlig for. Jeg har formet dem i hverdagen de siste 8 årene helt alene. Ja, jeg sier alene fordi det er jeg som er samen med dem nesten 24/7.

Det er mye du kan finne ut på en times tur på stranda. Jeg snakker mye med mine barn i hverdagen men akkurat denne dagen på stranda fant jeg ut at disse 3 faktisk ikke var så fremmede for forandringen vi sammen står foran. 

Jeg tror det lønner seg å inkludere barna i de fleste avgjørelser og i ting som skjer. Selvsagt skal barna få være barn, men de lærer av meg når jeg deler mine tanker. Og på en slik tur på stranda kan du som mamma se kjærligheten mellom 3 søsken. Og da er plutselig temperaturstigningene som har vært innenfor husets fire vegger helt glemt!

En ting er i alle fall sikkert. Mine barn vet hva de vil og jeg har lært dem å jakte det. Just do it! 

 

 



En fremtidig forsker? 


Kan dere tro at de kranglet om hvem som skulle slippe å lage middag da dette bildet ble tatt?

Annika prøver å nå frem til broren men sjarm og kvinnelist fungerer ikke på han haha.

Espen trakk det korteste strået og måtte lage middag. 


Jakkene er fra Cintemani og vi har valgt jakker med fuskepels. Det kan du opplyse om i kommentarfeltet når du bestiller.

Med koden annebrith25 får du 25% rabatt på hele kolleksjonen fra Cintemani-Iceland.no (annonselenke)






 

Vi har pakket og reist!

Annonse
Dagen i går gikk så fort og jeg fikk ikke sagt eller gjort noe på sosiale medier før vi måtte stå opp i dag tidlig.

Vel det var ikke i dag tidlig, det var i natt.

Klokken 4.00 gikk alarmen. Jeg var helt utslitt haha. Sov 3-4 timer. 

MEN, 

Jeg overrasket altså barna med en deilig ferie til Gran Canaria.

Sven var mer eller mindre i sjokk og trodde først på hele greia da vi landet. Vi landet altså i dag rundt klokken 12.00 og vi skal i en hel uke kose oss sammen med Ving på Mas Palomas Prinsess. Vi er helt overveldet av hvor deilig hotellet er.

Jeg gruet meg kjempemye til å dra med 4 barn helt alene på tur men det har gått over alle forventning. Reisen gikk strålende. Og Christian utbrøt rett etter landingen: WOW, vi er på andre siden av jordkloden! Vi klarte det virkelig! HAHA, som om han klarte den bragden! Det jeg har vært mest "redd" for var at jeg kom til å "miste" et av barna på tur. 

Annika gleder seg til å ligge i solen, Espen gleder seg til å spise is hele dagen, Sven gleder seg til bare å ha fri og Christian er mest glad for at han i det hele og store fikk være med. Selv gleder jeg meg til noen deilige dager med en skikkelig ferie. 

Vi har jo ikke vært på ferie sammen på 5 år faktisk og å være på et slikt familievennlig hotell er midt i blinken for en alenemor med 4 barn.

Det blir bading, is, mat på forskjellige restauranter på hotellet... jepp vi har all inclusive. Noe av det beste du kan gjøre faktisk når du reiser på tur med barn. 

Det jeg gleder meg mest til er å være sammen med barna på et annet sted enn hjemme. Kose meg, puste ut, senke skuldrene og nyte sol og varme. 

PS: Vinnerene av påskeeggene kommer senere i kveld. 

Gode klemmer fra Gran Canaria!







 


 

Fullt kaos i heimen!



Jeg har akkurat fortalt barna hemmeligheten. 

En hylte, en lo og en bare stirret rett frem og en skjønte ikke hva det hele dreide seg om. 

Det er fullt kaos her i stua nå. Barna løper rundt som gale. De ble så glade!

Det er en lettelse å kunne få dele dette med barna. De har jo begynt å skjønne de siste dagene at noe sto på. Annika fikk et påskeegg med noen ting inni som kom til å røpe hemmeligheten og dermed måtte jeg si til henne at hun ikke fikk åpne det. Haha, hun skjønte jo ikke noe og ble litt skuffet over at hun ikke fikk åpne egget. 

Men nå sitter hun altså med et stort glis på rommet.

Jeg må bare få roet gjengen her hjemme så skal jeg komme tilbake til dere med hva som skal skje.

Fine barna mine!

Det var en spøk!



Vi har ledd godt her hjemme de siste dagene. 

Hva skulle vi lure dere med 1. april? Vi måtte dra en spøk. I fjor spøkte vi med at vi skulle flytte til Spania og det var veldig mange som gikk på den. Derfor tenkte jeg i år at jeg skulle dra en spøk som var så usannsynlig at alle kom til å forstå at det var en spøk, men neida. Det var enda folk som mente at det hadde rablet for meg. 

Nei, barna skal IKKE betale husleie hjemme. 

Mine barn tjener gode lommepenger og kunne sikkert gitt en stor sum i husleie men barna sparer de og. 

Så innlegget at barna må betale husleie var en aprilspøk

Det som derimot IKKE er en spøk er at du kan vinne et påskeegg ved å kommentere på dette innlegget ( annonse) 

Livet er for kort til ikke å ha det gøy folkens så litt må vi tåle. Jeg tuller og tøyser med mine barn hver eneste dag jeg. Vurderer å filme noen av de stuntene vi driver med hjemme på snap. Det er hysterisk morsomt til tider og barna tøyser like mye med meg tilbake. 

Siste spøken Sven og Espen dro på meg var at Espen hadde kuttet seg opp og måtte på legevakta. Jeg hylte som gal da jeg så alt blodet, men så viste det seg å være en spøk haha. Så nå pønsker jeg ut en enda bedre spøk på dem igjen... jo mer realistisk jo bedre. 

En annen ting dere: Hemmeligheten. Bevare bare 2 dager igjen og jeg røpet meg nesten i går. Holdt på å få hetta da jeg fant ut at jeg hadde sagt noe som kunne spores til hemmeligheten ved middagsbordet. Heldigvis var det ingen av barna som oppfattet hva jeg sa og blir det forhåpentligvis en megamorsom onsdag.

Håper dere har det topp. 

Gode klemmer!

 

Derfor blir vi med i en ny sesong av Bloggerne:

Bloggerne Premierefest 2017

Da dette bildet ble tatt visste jeg allerede at det ble en ny sesong med Bloggerne. Jeg ble oppringt rett før jul og fikk beskjed om at TV2 ville ha meg med i en ny sesong. Jeg husker da Marion fra mitt management ringte meg. Det første hun sa var: Hva har du gjort i Bloggerne denne første sesongen, Anne Brith, når de allerede vil ha deg med videre FØR det har blitt vist på TV? :P 

Ha ha vi lo godt i den samtalen. Marion fikk meg til å skrive opp alt vi hadde filmet. Hun hadde jo ikke sett noen bilder eller noe, men vi visste jo at klippingen av brudekjolen kom til å være med. 

Så midt i januar startet vi med opptak for den nye sesongen som kommer allerede til høsten. 

Det blir mer av meg altså og mer av barna, men det er jeg som står sentralt. Jeg byr på flere morsomme situasjoner som singel alenemor, det blir tanker om rollen som alenemor og det blir noen noen overraskelser. Jeg tror dere kommer til å flire godt. 

Barna gleder seg veldig. Som dere kanskje har sett i videoen så er Espen hysterisk over den store fanskaren han har fått. Altså han er 10 år og mener han er like populær som sin navnebror Espen Hilton. 

OG Espen er den nye bloggeren som kommer inn når de andre bloggerne går ut av serien. Så da blir det oss, Marna & Co, Espen, Anna, Kristine og Anniken som skal dele hverdagen vår i beste sendetid!

Jeg er sååå glad for at jeg kan fortelle dette for det er mange som har spurt og jeg har følt at jeg har måtte gå rundt og lyve haha. Hva filmer dere til? Neeeeei, altså det er noe TV-greier. 

Hva har DU lyst til å se mer av i neste sesong? Altså av oss tenker jeg på :)

Svar i kommentarfeltet. 

Vi snakkes. Nå skal jeg løpe inn på kjøkkenet og lage noen Batman-cookies. Grugleder meg til 5-årsdag haha. 

Følg meg gjerne på Instagram. Det siste bildet som ble lagt ut er det mange som har spurt om oppskriften på. Den kommer! Lover dere! Jobber litt med å sortere kategoriene slik at alt blir bra her på bloggen. Og en annen ting. Hemmeligheten kommer neste onsdag. Herreguuuud som jeg gleder meg til å fortelle det!

Knis!

TV2 bloggerne FOTO: ESPEN SOLLI / TV2

Foto: Tv2 

Kan man angre på å ha fått barn?

Jeg elsker barna mine. La oss ha det klart. Jeg forguder dem. For dere som ikke har barn og leser dette så kan dette virke litt rart å høre kanskje. Men jeg digger alle mine 4 barn. Særlig de 3 på bildet over står mitt hjerte veldig nært. Sammen har vi 4 vært gjennom påkjenninger ingen kan forestille seg. 

Ja, jeg elsker dem, men hva om man en dag våkner opp og angrer på at man fikk barn?

Ida, angrer på at hun fikk barn.  En gripende og sterk historie fra en mamma om hvordan livet faktisk kan være.

Jeg bruker å si når noen spør meg om hvor mange barn jeg har: Jeg har 4 barn. Med 2 forskjellige fedre. Jeg kan ikke si at jeg ANGRER på at jeg fikk mine 4 barn, men kanskje om jeg hadde visst det jeg vet i dag så hadde jeg valgt annerledes. 

Det er ikke ideelt å ha 4 barn. Det kan jeg skrive under på. Dette betyr ikke at jeg ikke elsker dem. Må poengtere dette igjen. Men nå som de blir eldre og krever mer av meg så merker jeg at hverdagen er det jeg makter. Det er det jeg som alenemor klarer å håndtere. 

Ida sier i artikkelen at det ikke er gitt at mor er den beste omsorgspersonen. Nei, det er faktisk sant. Man må i enhver situasjon se på dette. Som i min situasjon med pappaen til minstemann så kan han til tider være en bedre omsorgsperson. Derfor var det en selvfølge i fjor høst da jeg var utslitt, at han tok over store deler av ansvaret. 

Han var den beste forelderen der og da. 

Les: Avgjørelsen er tatt, pappa tar ansvaret.

Det var jo selvsagt veldig tøft å innrømme. Tøft å svelge. At jeg ikke strakk til.

Nå har jeg kommet inn i en periode igjen hvor jeg kjenner at jeg mangler det som trengs for at jeg skal være en god nok mamma. Da stepper han inn igjen og tar en større rolle. Jeg er så takknemlig for det. 

Noen ganger tenker jeg på hvordan livet hadde vært uten barn. Er jeg en dårlig mor fordi jeg har de tankene. Jeg sliter meg selv ut til tider. I går var det en på legevakta, en til fysioterapi, en på cheerleding og en til frisøren. Alt dette skjedde mellom 14.30 og 17.00 og vi skulle bevege oss fra Sørumsand til Jessheim og så videre til Lørenskog. 

Jeg gråt da jeg la meg så sliten var jeg. 

Akkurat nå er hverdagen alt jeg klarer. Jobb, litt trening, barnas fritidsinteresser. Det er det som blir gjort. Ikke noe mer. Det er ikke overskudd til mer. 

Når livet er så hektisk og tungt, slik jeg har hatt det de siste ukene. Uten familie og uten noen som tar vare på de små så er det lov å ha dystre tanker innimellom. Det betyr ikke at jeg ikke elsker mine barn like mye som før. Jeg kan bare ha øyeblikk hvor jeg føler at livet ikke er slik jeg hadde håpet det skulle bli. Og det må være lov å si det også. 

Selv om Instagram skal fylles med flotte bilder av den perfekte familien, så er det dager hvor jeg som mamma er på mitt mørkeste. Og det er en del av livet. Det må være lov å snakke om. 

Jeg skjønner følelsene til Ida. Det er ikke alltid like lett. 

Vi andre rundt må bare bli flinkere til å respektere og lytte til hva andre føler. Og kanskje om mulig hjelpe i stedet for å fordømme. 

Nå skal jeg forberede middagen til gullungene kommer hjem. 

God torsdag.

Følg meg gjerne på snapchat: annebrith.no eller facebook. 

Den perfekte alenemoren med de glade barna:



 

Hemmeligheten min



Jeg går rundt med en hemmelighet. 

Det blir bare vanskeligere og vanskeligere å holde maska. 

I forrige uke holdt jeg på å si det flere ganger men jeg klarte såvidt å holde munn. Herlighet at det skal være så vanskelig? Jeg angrer nå på at jeg bestemte meg for dette. Jeg skulle bare sagt det med en gang, men nå har jeg valgt å holde det hemmelig så da må jeg bare stå i det. 

Det har gjort meg nokså irritabel i det siste også.

Jeg har måtte beklage flere ganger til de rundt meg. Huff, dette er ikke bra. 

Hvorfor bestemte jeg at jeg skulle bære på dette alene så lenge? Jeg blir å irritert på meg selv. Jeg har liksom nok å styre med i hverdagen enn at jeg skal gå rundt å bære på noe så utrolig vanskelig helt alene. 

Det er 16 dager til jeg kan fortelle dere her på bloggen hva det er. Det skal bli en sann glede. Jeg lover dere. Det er ingen andre enn jeg og 2 andre personer som vet om dette. 

Jeg er en person som ikke liker å lyve heller. Nå føler jeg at jeg har løyet for mange i min familie den siste tiden. Det er kjempeekkelt. 

Med følelsen av å holde andre for narr eller lyve om noe så kjenner jeg også at jeg føler meg som en dårlig person. Jeg vet ikke om du skjønner det men jeg er alltid en person som deler alt og når jeg som nå går rundt og lyver så synes jeg det er ekstra kjedelig. 

Har du hatt en hemmelighet du måtte lyve om til dine nærmeste? Hvordan taklet du det?

Ble du tilgitt etterpå?

Jeg vet jo veldig godt at man ikke skal lyve om ting og når jeg som mor gjør det så er det ekstra kjedelig altså. Men jeg prøver ikke å tenke så veldig mye på det, for da kjenner jeg at jeg bare blir helt satt ut haha. 

Jeg gleder meg uansett til å fortelle dere alt. 

Om 16 dager.... sukk. 

Klemmer!

Følg meg gjerne på snapchat: annebrith.no

Triste nyheter: Fotballskoene på hylla



Det har vært tungt å se på som mamma. Hjerteskjærende er vel slik jeg kan beskrive det jeg har følt som mamma. 

2017 begynte helt motsatt enn det 2016 endte for en av gutta her hjemme. 

Det var så god stemning her rett før jul. Gutta hadde klart å komme seg opp i 1. divisjon. Han var supergira og fotball var livet. Alt dreide seg om å trene og jeg som mor ble igjen bekymret for at fotballen skulle gå utover skolen og leksene. 

Hva om han brukte så mye tid på idretten han elsket og på den måten ikke fikk de gode karakterene han egentlig burde jaktet?

Så ble det stopp.

En dag klarte han ikke mer. 

Han klaget litt på at han hadde vondt i bena. Og etter noen uker uten trening dro vi til legen. Påbegynnende betennelse i begge akillesene. Ingen trening. På lang, lang tid. 

Litt styrke, ja, men ikke den samme treningen som alle andre. Ikke være med laget, dele historier i garderoben. 

Som mamma ble jeg nok mer lei meg enn det han så ut til å være. 

Hva skal han gjøre nå? Vil han falle utenfor? Må han legge fotballskoa på hylla for godt?

Det reiv mer i mammahjertet enn noensinne. Jeg var skikkelig lei meg på hans vegne. Jeg så jo skuffelsen i øynene hans. Dette var ikke hans valg. Han ville ikke slutte å spille fotball. Men han klarte ikke. Han måtte holde seg i ro. Vi prøvde først ro i bare noen uker, men det fungerte veldig dårlig. Dager ble til uker, uker til måneder. 

Hva nå?

Jeg har grublet på kveldene, vært bekymret og vurdert alternative løsninger. 

Han selv, har tatt det med knusende ro. Det har blitt mer tid til lekser. Mulig det har vært måneder nå med altfor mye spilling, men han har vært helt klar fra første dag at han skulle tilbake på banen. 

Jeg har hatt mine tvil, men tankene har jeg holdt for meg selv. 

Den verste skuffelsen man som mor kan oppleve er jo når barna kjenner på skuffelse. Det blir liksom en dobbelt dose for oss. Jeg har kjent det langt inni hjerterota, men har samtidig måtte holde maska. Han var jo hele tiden så klar på at dette skulle han klare. 

Så søndag denne uka var det første skikkelige trening. Jeg var så spent. Hvordan ville det gå?

Han kom hjem, sa ikke noe. Bare kastet bagen i gangen slik han alltid gjør. 

Skulle jeg tørre å spørre? 

Jeg lot han få litt tid. Han gikk nemlig rett inn på rommet. Ville han være alene? Var han i godt eller dårlig humør?

Han kom ut i stua og jeg spurte med nervøs stemme:

Hvordan gikk det på treningen? Hadde du vondt?

Han så på meg med det mest normale blikket i verden og sa: Du, det gikk helt strålende. Kamp på søndag. 

Og i dag da jeg fikk se at han var en av de som var satt opp på laget og som skulle spille fra start rant det en liten tåre nedover kinnet. Han helt uvitende over hva som har avspilt seg i mitt hode de siste månedene. Jeg, glad for at alt nå er slik vi håpet det skulle bli. 

Jeg har aldri vært så glad for å se skitne fotballsko i gangen som i dag!

Les også: Det gjør så vondt. En historie når barnet ditt kommer hjem og sier han er den dårligste. Hva gjør du som mamma da?

 

 

That Friday feeling!



Fineste fredagen på lenge! Denne dagen har jeg gledet meg veldig til, og at den startet så bra som den gjorde, gjør meg bare enda mer glad. 

Natten ble altfor kort. Jeg bruker å legge meg rundt klokken ti, men i går kveld satt jeg nesten til klokken tolv for å få ferdig et prosjekt jeg jobber med. Det var langtfra planlagt, for da klokka var ti så var jeg veldig klar for sengen. Men så kom jeg på at jeg hadde glemt å levere inn noe så da måtte jeg ut av senga og sette meg bak skrivebordet her på soverommet. 

I går kveld hadde jeg et kurs i franske makroner sammen med Nettavisen. Må bare si takk for en veldig hyggelig kveld til alle som kom på Mathallen i går. Det var kjekt å være med dere!

Jeg fikk testet ut noen nye produkter som jeg skal fortelle dere om senere i dag. 

Men først skal jeg fortelle dere hvorfor jeg er så glad:

Det raser inn med fine tilbakemeldinger fra dere på noen av ukens blogginnlegg. Jeg har tydeligvis rørt noe ved mange den siste uken og det varmer å få meldinger hvor dere beskriver livet deres før og etter en forandring. At dere blir motivert av at jeg har jobbet meg oppover. ( Innlegget: Min første million ) Ja, for la oss være ærlige, hvis jeg klarer det, alene med 4 barn, så klarer alle andre det også. Det gjelder å bestemme seg. 

Å få tilbakemeldinger slik som dere har sendt meg denne uken, gjør meg skikkelig rørt. Jeg får ikke svart dere alle. Særlig ikke dere som sender meldinger på snap. Jeg prøver, men noen ganger forsvinner meldingene før jeg får svart. Hvis du virkelig ønsker et svar fra meg anbefaler jeg deg å sende meg en melding via min facebookside.

Jeg har denne uken også grått mye. Jeg skal være såpass ærlig med dere. Det er tungt til tider å være alene. Legge seg om kvelden og tenke på om du har gjort de riktige valgene. Ingen som du kan holde rundt, eller som du kan spørre om råd. Ingen som står opp og hjelper til om jeg er sliten. Det er bare meg. Det er sårt til tider og noen dager føler jeg meg mislykket. Men det er det som kalles livet. Livet ER tungt til tider. Og når det da er på sitt verste så bruker jeg å tenke på at etter regn kommer solskinn. Ingenting varer evig og man må finne en styrke i seg selv for å komme gjennom slike dager. DET er noe jeg har blitt veldig flink til. Men tro meg, jeg gråter jeg også. 

Jeg har jo etter jeg var innlagt på sykehuset vært litt redusert. Jeg har ikke klart å henge med de daglige gjøremålene slik jeg burde. De som har fått merke dette mest er jo barna. Jeg har gått og vært litt irritabel og sur. Jeg har mulig vært strengere enn jeg har brukt å være og dette merker jo barna med en gang. Så i går kveld da jeg kom hjem fra jobb, samlet vi oss i senga mi og jeg ba dem om unnskyldning. Særlig Annika. Jeg sa jeg var oppriktig lei meg for at jeg hadde vært så streng. Og at jeg elsker dem over alt på denne jord. 

Så ble vi venner igjen, hele gjengen!

Derfor våknet jeg med et stort smil i dag. 

Klar for å bake 3-400 franske makroner :P 

That Friday feeling!

Solen skinner, Linda og Emma kommer hit, det er fredag, fine meldinger strømmer inn på mobilen og jeg har kjøpt meg selv en gave. 

Loveit!

Ønsker dere en nydelig fredag.

Gode klemmer!

PS. Kommer flere innlegg her i dag så stikk innom senere. Åpner også kommentarfeltet på dette innlegget for jeg har et spørsmål til deg: Hvilken oppskrift savner du her på bloggen? 



 

 

Dette skal jeg se på i kveld!



I går fikk jeg en sniktitt på snapchat fra flere som gjestet Stian Blipp show. Det var virkelig god stemning i Bergen og jeg må si jeg gleder meg til å se dette showet i kveld. 

Stian Blipp er en del av "anti-familien" og derfor setter både jeg og de eldste barna oss ned i kveld foran skjermen. Bloggerne ser jeg etterpå. I kveld er det Stian som gjelder. Anti er managementet til flere profiler i Norge og når en skal gjøre noe nytt så heier vi andre. 

Jeg var så heldig at jeg ble invitert hjem til Stian rett før jul. Sammen med alle i "familien" koste vi oss med god mat og quiz. 

Les innlegget: Stian Blipp fortalte meg noe jeg helt hadde glemt. 

Nå skal Stian faktisk ha sitt helt eget show og jeg gleder meg til å se det. Torsdager er dager hvor det passer perfekt å sette på tv og kose seg litt ekstra. 

Atle Antonsen er hovedgjest i første program og SKAM-stjernen Thomas Hayes kommer. Samtidig som vi skal huse kjent og kjære ansikt i hvert program, så ønsker vi også å gi et scenelys til nye spennende mennesker som folk kanskje ikke har fått øyenen opp for enda. Det være seg menn og kvinner med unike historier, inspirerende vesen eller en viktig rolle som ikke får så mye heder som vedkommende fortjener. Til premieren har jeg invitert Grandma-DJ, en dame på 76 år som satser på en karriere i Norge som DJ. 

De som så på i går kveld sier at Stian virkelig rocket og at seerne i kveld bare må glede seg. OG det gjør vi :)

Visste du at Stian faktisk er nominert til årets musikalartist? For rollen han hadde i Singing in the rain? Det er så gøy.

Stian: Gratulerer med showet, vi gleder oss masse til å se deg på tv i kveld. 

 

 

La oss feire kvinnedagen med en kake!



La oss feire kvinnedagen med å trekke oss tilbake til kjøkkenet "hvor vi hører hjemme" og bake en kake. 

For egentlig så har vi ikke kommet noe fuckings sted. 

Verdens mektigste mann grabber kvinner "by the pussy" og verden godtar det. 

Politiker sjenket mindreårig jente og hadde sex med henne, og sitter fortsatt i sentral posisjon. Han håper at sexskandalen ikke blir brukt mot han. Og herregud, for all del, det må vi jo glemme. Han må jo få fortsette livet sitt som før.  

Andrea ble gjengvoldtatt men gjerningsmennene går fri. 

Menn slår konene sine inn på krisesenter og anmeldelser blir henlagt i fleng. 

Kvinner blir drept i Norge av eksene sine. 

Altså jeg kan ramse opp mange rystende saker. Saker som gjør meg som kvinne kvalm og uvel. 

Sannheten er at vi har faen ikke kommet noen vei. Vi er på vei tilbake. Alt hva våre mødre har kjempet for virker til tider å være forgjeves. Hva skjer med verden? Jeg gremmes når jeg tenker på at datteren min antageligvis skal måtte kjempe for å få den samme lønnen som hennes mannlige kollegaer får. 

Jenter må suge seg inn på russebusser eller ligge seg til status. 

I år synger gutterussen i Bergen: «Si meg hvor mye må jeg betale for å få no? fitte her» og «Er du 13, er du med. Når du suger, så gå ned» De synger til og med: Jo nærmere 0, jo trangere hull. 

Jeg er i sjokk. 

Dette er verden vi lever i. 

En verden hvor menn dominerer, voldtar, misbruker, er voldelige og aggressive. Og vi kvinner, vi kan ikke gjøre annet enn å være statister. 

La oss feire kvinnedagen, med kake folkens. 

Jeg gremmes!

LIK & DEL om du også gremmes!

Slik lærer jeg barna å bry seg:



Denne uken starter mine episoder i Bloggerne og livet til meg og barna kommer til å bli mer synlig enn det noen gang har vært. 

Hos oss er vi en gjeng. Vi har det akkurat slik som alle andre familier. Det flyter over av tøy som må vaskes, brettes og henges opp. Vi smeller med dører innimellom og vi krangler. Det er helt sikkert slik du og har det innimellom om du har barn?

Men det vi også gjør er å stille opp for hverandre.

Jeg bruker ofte å si til barna: Ikke krangle med din søster eller din bror. Ikke bruk energi på det. Det er oss mot verden. Dere to, mot resten av alt annet. Når ingen er der for deg vil du i fremtiden alltid ha din bror eller søster å falle tilbake på. Jeg har alltid fortalt dem og vist dem hvor viktig det er med et godt forhold til sine søsken. Hvor fint det er å vite at du har noen du kan stole 100% på. For søsteren din eller broren din vil deg alt vel. Slik vil det alltid være.

Å være søsken er noe helt spesielt. Du elsker en person uavhengig av hva han eller hun har gjort. 

Så når en i huset mangler noe. Slik det var forrige uke da minsten skulle legge seg og bamsen var borte. Da legger alle alt til side og en leteaksjon uten sidestykke i gang.  Alle slår av Ipader, legger bort lekser og vi leter sammen. 5 leter bedre enn 1.

Når vi da finner det vi leter etter bruker jeg å si til barna at de må gjenkjenne følelsen av glede.

Jeg sier: Ser du hvor glad han ble nå? Så sier jeg: Føler du at du ble glad av å se lillebroren din glad?

Ved å få barna til å kjenne på den gode følelsen de får når de hjelper hverandre,  tror jeg at jeg er med på å skape et tettere bånd mellom dem. Og jeg tror at de også etterhvert vil skjønne at å være snill og god er noe bra. Også mot andre.

Vi lever i en verden hvor alt dreier seg om meg og mitt. Verden har blitt et sted for egoister. Det er dessverre ofte de mest brutale menneskene, og mennesker som lyver eller jukser som kommer seg til toppen. Vi som blogger møter jo på slike mennesker hver dag. Det å være raus, omsorgsfull og snill er en mangelvare.

Jeg tror at mine barn vil skille seg ut i fremtiden ved å ha disse kvalitetene.

Det er litt klisje, jeg vet. Men dette er noe vi her hjemme har som en grunnleggende verdi. Vi skal være snille mot hverandre. Mangler Annika et par sokker til cheerleadinga og stresser fordi hun må dra, så hjelper vi alle til.

Når barna hjelper hverandre så å gjør de hverandre glade. Når barn vet at de gjør en annen glad så vil de hjelpe hverandre oftere. Da henger de opp jakkene til hverandre, de eldste hjelper med lekser, de bygger togbane i 3 timer på en søndag, de deler på Ipaden, de rydder hverandres klesskap, de tar med glemt lunsjboks, de heier på hverandre på fotballkamper, de baker til hverandre og de bryr seg mer.

Det er kanskje noe mange tar for gitt i livet sitt, men om du som er voksen har fokus på dette daglig vil du se at det positive vil gro. 

Alt starter med å gjenkjenne gleden i en liten gutt sine øyne, som får bamsen tilbake etter en leteaksjon.

Kommenter gjerne innlegget på facebook.

 

Vi HYLLER de stygge og HATER de fine!



I dag tidlig startet jeg dagen med å snappe meg selv halvnaken. Jeg er stolt av kroppen min og har ingen grunn til å skjemmes over hvordan jeg ser ut. Det er i alle fall slik jeg tenker, og det er slik jeg oppdrar mine barn. 

Jeg kan også fortelle dere at her hjemme kan jeg finne på å gå fra dusjen til soverommet mitt splitter naken. 

Kropp er ikke en veldig stor greie her hjemme. Det har det aldri vært. Jeg prøver å fortelle mine barn at de må "ro med de årene de har fått". Altså du må godta den kroppen du har fått. 

Men å være sexy er ikke akseptabelt. Det skjønte jeg i dag tidlig. Jeg har gjennom hele dagen fått meldinger som: Dit helvetes kvinnemenneske, flere forskjellige ord på kjønnsorganer har jeg blitt kalt og på snap har jeg regelrett blitt skjelt ut. Noen har vært forbannet, andre skuffet. Det er helt feil å være sexy. 

Mange var så illsinte for at jeg viste hud og nakenhet at de sluttet å følge meg. Beklager til dere. 

Du skal ikke tro du er bedre enn oss!

Det har vært vanskelig å stå i all denne kritikken. Vanskeligere enn jeg trodde. Planen min var å legge ut det andre bildet først på søndag, men jeg klarte rett og slett ikke mer stygge kommentarer. Så jeg la ut bildet av mammamagen min. Bilde nummer 2 over her. Ikke en nydelig, stram liten mage 4 dager etter fødsel slik Caroline hadde men en slapp, altfor stor og tung lefse, som etter 5 graviditeter har blitt det jeg liker aller minst på kroppen min. 

Hva tror dere skjedde?

Det er helt greit å vise nakenhet!

Jeg har den siste timen blitt HYLLET. Snappen min flommer over av kvinnemager. Mødremager, døtremager og mannemager. Så flott du er, du er fantastisk, du er herlig, du er en inspirasjon, du er min helt, du er topp. Menn som skriver til meg at det er søtt med mage, kvinner som sier takk. TAKKER meg for at jeg viser hud og nakenhet. 

Takk for at du gjorde kvelden min fantastisk. Takk for at du viser hvordan det er å være mamma. Takk for at du viser hud. 

DA ER DET GREIT!

Når kroppen er herpet og ødelagt. Da skal det være greit å vise hud? Men om du er sexy, snerten og ser ut som en million så blir du hetset og kalt prostituert.

Det var mange som var bekymret over meg i dag tidlig. Har det rablet for Anne Brith? Barna mine visste om dette. Jeg har snakket med dem masse om denne ideen og jeg sa at jeg ville prøve å få frem et budskap. Rett og slett fordi jeg føler det er på tide å si noe. Mine venninner ringte og spurte hva som hadde skjedd og jeg sa bare at de måtte være tålmodige. De ville skjønne hvorfor. 

Jeg er ikke sjokkert. Ikke i det hele tatt. Men jeg blir litt trist. Hvorfor skal det ikke være greit å være sexy eller snerten, når det er greit å vise mammamagen?

Vi må være mer rause med hverandre i medgang og solskinn. Når noen vinner, når mål eller rett og slett bare ser smashing ut så er det også lov til å HYLLE det! Når andre skinner så er det lov å heie. Vi må ikke rakke ned og hate de som gjør det bra eller ser bra ut. 

Kroppen må vi kunne snakke om uansett om den ser sexy eller herpet ut. Vi er forskjellige. La oss respektere det!

Jeg vet at jeg ikke skal tro jeg er noe bedre enn dere. Tro meg, jeg går ikke rundt og tror det heller. Men jeg snakker gjerne om kropp, men da må vi kunne snakke om alle. Ikke bare hylle "de stygge".

Vi må hylle alle. Store, små, lefser og sexy.

Takk for meg og takk for at du leste!

Jeg kan ikke love at det aldri mer blir nakenhet på min snap, men følg meg gjerne på annebrith.no. På Instagram lover jeg derimot at det kun er kaker og andre søte saker som deles :P 

 

 

Prøv Storytel gratis i 30 dager!

Annonse

Jeg og barna har testet ut Storytel de siste ukene. 

Kanskje du ikke vet hva Storytel er? Storytel er bøkenes Spotify! Altså en app fylt med lydbøker og e-bøker.

Her hjemme er det Espen og Annika som er mest gira og med Storytel fikk vi plutselig tilgang til tusenvis av lydbøker og e-bøker på norsk, svensk og engelsk.

Vi har begynt å ha på en lydbok når vi spiser kvelds. Alle samles rundt bordet og så hører vi på en god bok. Stillheten senker seg og vi koser oss. Men som sagt så er det Annika og Espen som har funnet mest glede i denne appen. Annika er mer fokusert på faktabøker mens Espen koser seg med barnebøker. Akkurat nå er det vitseboken: Vitseløve av Steffen Sørum som er mest populær. 

Hvordan fungerer det? 

Du laster ned appen Storytel. 

Du kan lytte direkte fra mobil eller nettbrett, og veksle enkelt mellom lytting og lesing. Last ned bøkene offline, så slipper du å bekymre deg for nettdekning. Dette er nokså viktig når du har barn.

For 199,-/mnd. får du ubegrenset tilgang til hele biblioteket og kan lytte så mye du vil, når du vil. Det er ingen bindingstid.

Nå kan du prøve Storytel gratis i 30 dager via denne linken

Det er så rart egentlig, for det er som å gå rundt på et bibliotek. Bare at du er hjemme i stua di. Jeg elsker å lese og elsker bøker og jeg er glad for at mine barn også liker dette. Selv om barna selvfølgelig også har hver sine preferanser. Annika er litt som meg. Hun vil ha fakta på bordet. Så hun blar seg gjennom alle bøkene hvor hun lærer mye. 

Espen liker også å høre historier, så han lytter ved siden av vitseboken til boken Kurt blir grusom av Erlend Loe. Vitseboken er noe han lytter til når det ikke er mye tid, mens Kurt blir grusom tas frem, når vi legger oss ned på sofaen for å slappe av. 

Jeg har merket en tydelig forandring i roen hjemme i stua etter vi lastet ned denne appen. Vi har en time etter at minsten har lagt seg hvor vi har "egentid". De siste ukene har lydbøker blitt prioritert foran spilling på Playstation. Og det føler jeg er litt deilig. 
 

Prøv som sagt Storytel gratis i 30 dager du også. Last appen og la barna høre på. Kjempegøy!

Her er det Annika og Espen som sjekker hvilken bok de skal høre på:





Latterbrøl i stua: 




Min og Annikas favoritt: FAKTA


Håper dere har en nydelig dag!

Gode klemmer. 

Number One ♥

Annonse


Det kunne ikke passet bedre å skrive om Atle Pettersen sin nye låt, Number One, enn i dag. Hele familien er fullstendig hekta på sangen og har vært det siden første gang vi hørte den. Det tar lang tid før vi kommer oss over denne låten :O  For akkurat i dag, da vi hørte den sånn typ 500 ganger i bilen til Winter Open, vant Annika gull. 

Number One ♥

Sangen finner du på spotify og den er så utrolig fin. Jeg har den i hodet hele tiden. Du vet, en sånn sang som bare fester seg i hodet?

Annika var så nervøs før hun skulle på matta, men sa bestemt til meg før vi dro at hun skulle ta gull sammen med laget i dag. Jeg var mer nervøs enn henne fordi jeg var helt sikker på at nå kom hun kanskje til å falle. En gang må jo være den første liksom. Men de hadde en feilfri rutine og ble ropt opp som vinnere. 

Jeg er hes både av all ropingen i hallen og syngingen i bilen. 

Sangen er så fin, særlig refrenget: 

You are my, my, my, my, my, my number one ♥



Sangen Number One kan du altså finne på spotify og legge til i din egen spilleliste. Vi DIGGER sangen! Du MÅ høre den!

Følg Atle Pettersen på Facebook og Instagram

Har du hørt sangen allerede? Hva synes du?

#ELSK

Når et av barna har det vanskelig....




Jeg hadde en dårlig magefølelse da jeg var på fjellet i helgen. Jeg dro derfor hjem tidlig. 

Det var bare noe inni meg som sa at jeg var på feil sted. 

Jeg angrer litt på at jeg dro faktisk for jeg følte vel allerede på fredag at jeg kanskje burde ha vært hjemme. Men så tok jeg meg i å tenke at, neida dette må du ikke henge deg så opp i Anne Brith. Det går helt fint. 

Men magefølelsen min var riktig. 

Hva som skjer blir innenfor disse fire veggene men jeg vil dele noen tanker med dere rundt mine følelser.

Når man har barn så kommer man hele tiden i situasjoner hvor barna møter motstand eller urettferdighet. Det er en del av livet. Også for barn. Men barn er ikke så motstandsdyktige som vi voksne er. Kanskje det er aller første gang de møter akkurat denne typen utfordring?

Livet er på godt og vondt og det skal også barna lære. De skal lære seg å håndtere mobbing, de skal lære seg å godta skuffelser og de skal lære seg å møte motgang på skole og i fritidsaktiviteter. De skal også lære seg å kjenne sin egen kropp og dens begrensninger. 

Barn gråter, voksne gråter. 

Som mamma føler jeg at dette går sterkt inn på meg. Jeg kjenner frustrasjonen og skuffelsen til dem alle fire. Enten det er en leke han ikke klarer å sette sammen på riktig måte eller et regnestykke hun ikke klarer å forstå. Når barna gråter, gråter også jeg. 

Å stå og se på sidelinjen at et barn erfarer motgang er tøft. Jeg vet så inderlig at ting ikke varer for alltid men det er likevel både vondt og sårt. Man gråter og føler veldig med det den lille kroppen gjennomgår. For selv om det er en gutt på snart 14 eller en jente på snart 13 så er de i mammas øyne enda små og skjøre. 

SÅ når et av barna har det vanskelig, så har jeg det også vanskelig. 

Vi mødre bærer den byrden med oss. Okke som. Det finnes ikke noen knapp vi kan slå av. 

Så derfor klarte jeg nok ikke nyte helgen helt. 

Fordi jeg visste at det var noe. 

Og med tiden vil også dette bli bedre. Bare akkurat nå føles det veldig trist og urettferdig. 

God mandag til dere!

Titt innom litt senere! Det kommer noen bra oppskrifter her i dag og videre i uka. Jeg skal lage en troikakake og en sjokoladekake med SMIL, så blir det noen marengsdesserter og en ny bolleoppskrift!

Vi snakkes! Masse klemmer!

Kan man elske et barn mer enn de andre?

Jeg er ikke så sterk som du tror. 


 

Slik fant jeg han på sofaen



På kveldene går det ofte i 100 her hjemme og de eldste 3 har blitt så store at jeg følger dem mindre opp enn det jeg gjør med minstemann. Noen kvelder kan Sven styre med sine egne saker og snakkes vi ikke før rett før vi legger oss. 

Jeg styrte inne på kjøkkenet og i stua ble det nokså stille. Jeg gjorde mitt og hadde musikk på.

Plutselig fikk jeg et støkk i magen og tenkte: Det var da voldsomt stille der ute. 

Du vet når du som mamma bare VET at det er noe galt?

Hva det var som fikk meg til å gå til stua, vet jeg ikke men jeg fant han altså slik på sofaen.

Jeg skvatt skikkelig til og ble kjemperedd. 

SVEN!

Jeg ropte høyt. 

Det er den verste følelsen man kan ha som foreldre tenker jeg. Man krisemaksimerer alt veldig raskt. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg gjør ofte det. 

Jeg ropte enda høyere.

Så åpnet han øynene. 

Han hadde sovnet slik. Haha. All treningen den siste tiden har gjort sitt. 

Jeg holdt på å le meg i hjel og da Sven så bildet jeg hadde tatt lo han godt selv. Han er den fødte komiker, helt seriøst han er så morsom. 

Han trener veldig mye nå og det er treningsturer og cuper fremover og han har mye å følge opp på skolen også. Da kan det til tider bli litt mye og sovner man sittende som dette. 

Ha en strålende kveld. 

Vil du lese en rørende historie? Les da innlegget jeg skrev da Sven lå på sykehus: Kjære Gud, ikke kom og hent sønnen min nå. 

Mandag morgen!



En ny uke ligger foran oss. Er det ikke fantastisk?

Alle feil vi gjorde forrige uke kan rettes opp denne uken!

Jeg lå og tenkte på det i går før jeg sovnet. Hva er meningen med at jeg er her på denne jorden?

Jeg sovnet før jeg kom så langt at jeg fikk et svar på det haha. Jeg er helt håpløs når jeg først har lagt meg. Legger jeg hodet mitt ned på puta så er jeg i drømmeland innen et minutt. Jeg tuller ikke. Dette har jeg fått så mye pes om opp gjennom årene. Særlig om jeg har hatt en som lå ved siden av. Om han skulle si noe måtte han si det kjapt for la jeg hodet på puta så var det: NATTI.

Jeg har aldri hatt store problemer med å sovne inn eller søvn generelt. Som småbarnsmor så får man jo så lite søvn at man i år er underernært på dette og kan sove stort sett overalt. Jeg sovnet en gang stående hjemme haha. Da er det ille altså. 

Noe ingen vet om meg som jeg egentlig ikke liker så godt ved meg selv er at jeg faktisk nesten hver natt prater i søvne. Jeg kan til tider ha lange diskusjoner med meg selv og den som ligger ved siden av haha. Hvorfor prater man i søvne egentlig? Har man ikke fått pratet nok i løpet av dagen liksom? Ikke vet jeg men det har til tider ført til hysterisk morsomme øyeblikk. Særlig når jeg har blitt filmet i søvne :P 

Det beste med denne uken er at jeg skal teste alle de nye bakeformene og cookiesformene jeg har kjøpt meg i forrige uke. Ja, jeg kjøpte noe nytt selv om jeg har kjøpestopp. MEN må skynde meg å si at det faller på jobbkontoen. Det er ikke en kostnad jeg tar privat. 

Denne uken blir fantastisk! Det er vilt mye jobb og jeg skal bake utrolig mye. Det beste av alt er at på fredag skal jeg reise bort. Jippi. En hel helg på hytta i Sälen. Det blir magisk. Snø, fjell, ski, hytte og badstue. Total relax. 

Håper dere får en knallfin uke. 

Bloggen blir like mye oppdatert denne uken som forrige så titt innom innimellom for baketips, oppskrifter og morsomme historier. 

Gode klemmer!

PS. Snart er det fastelavn og jeg lagde mine boller i fjor som roser. Det slo veldig godt an. Her er oppskriften. 

 

Jeg svarer på kritikken:

Det er på tide å vise litt muskler.

Svare på noe av spørsmålene dere stiller i løpet av en slik travel uke og komme tilbake på noe av kritikken jeg får. 

Denne uken har jeg vært i 3 større mediesaker. 

Den første dreide seg om våre husregler. Så kom saken om at jeg gir kr. 1000.- per sekser.  I går ble saken om vårt matbudsjett lagt ut med overskriften: Vi bruker kun 4000.- i mnd på mat.

Det er klart med så mye publisitet rundt vårt liv, at det vil komme spørsmål og bli debatt. Det er helt greit.

Det er jo derfor jeg gjør dette. Blogger, skriver og deler mine erfaringer. Noen er enige og andre er uenige. Jeg må innrømme at det har vært en knalltøff uke på mange måter. Det er samtidig denne uken Christianuke og det er mye jobb som skal gjøres. Men mest av alt har det vært en morsom uke. 

Travelt.

Jeg har også lært mye. 

Noe putter jeg i sekken min for å prøve å lytte til, noe lar jeg ligge og så går jeg videre. Det håper jeg du også gjør. 

Jeg må ærlig innrømme at det har vært utrolig lite "hatefulle" kommentarer. Det virker som om de fleste har begynt å skjønne at det kan være greit å diskutere saklig.

Jeg har klart meg alene med barna i 7 år. Når man er alene med barn så må man prioritere. Det å ha regler i hjemmet betyr ikke at man ikke bøyer seg for barna innimellom. Mange av de som har kommentert på mine husregler følger meg ikke daglig og vet jo ikke at barna har en mamma som faktisk lytter til deres argumenter. 

Den siste uken tror jeg at mange har fått et litt feilaktig bilde av meg som person. Det må jeg bare leve med. Jeg bruker ikke tid eller energi på å prøve og forandre på den oppfatningen. Jeg vet jo selv hvordan jeg er som mamma. Jeg ser på meg selv som en kjærlig, inkluderende og omsorgsfull mamma. Jeg gir barna mine mye kjærlighet og oppmerksomhet. Jeg er tilstede. 

Mine barn har heller ikke vondt av at de får penger som belønning. Jeg gir ikke min tid som belønning og det er mange som freste pga det. Kanskje noen følte seg truffet? Ikke vet jeg. Husk: Vi tar valg for våre egne barn. 

Jeg behandler heller ikke mine barn likt. Livet er urettferdig og det skal de få lære seg her hjemme. Det betyr ikke at jeg går inn for forskjellsbehandling men det kan fint være slik at en får en dyrere julegave et år enn de andre. Eller at noen får være med på noe gøy og ikke de andre 3. Sånn er livet. Kill me! Men det er min oppriktige mening.

Sparetips skal det bli mye mer av her i ukene fremover. Jeg fniser litt av appen Æ og har lastet ned alt annet av apper for å oppdatere meg godt på dette med matbudsjett. 

I januar ser det ut som om vi faktisk kommer til å klare mindre enn kr. 4000.- Men mer om det i et annet innlegg. 

Vaskehjelp har vi også ja. Ikke for at jeg føler meg bedre enn noen andre men rett og slett fordi jeg jobber såpass mye. MEN også det er ikke skrevet i stein at det MÅ være sånn. Jeg sparer faktisk kr. 2400.- i mnd om jeg avslutter det så det skal jeg ta opp på møtet jeg og barna skal ha i morgen kveld.

For de som tror at alt i dette huset kun dreier seg om struktur, det å være best og prestasjoner: Her hjemme flyter det til tider. Vi trøster hverandre når vi føler vi ikke strekker til og jeg er veldig opptatt av å fokusere på det at vi finner godfølelsen i hverdagen. Dette betyr at jeg lærer barna mine at de er gode nok akkurat som de er. Jeg har en datter som hver dag får høre at det å ha fregner og være minst er helt fantastisk. Å være a4 er kjedelig. Om vi er annerledes og føler oss slik så skal vi være stolte av det, og oppnår vi ikke resultatene som vi håpet på så er også det bra nok. Kanskje vi er bedre neste gang? 

Min datter vet at hun aldri trenger å være avhengig av en mann, og mine sønner lærer seg å behandle jenter slik de behandler sine kompiser: Likt og med respekt og omsorg. 

Det som skrives her på bloggen er kanskje 5% av vårt liv. 

Vil du virkelig bli kjent med meg så tror jeg du må følge meg her på bloggen over tid. Følge meg bak fasaden på snapchat og kommunisere med meg i kommentarfeltet og på snap. Først da tror jeg at du kan ha grunnlag for en oppriktig mening som meg som person. 

Jeg er ikke noe annerledes enn noen andre føler jeg. Jeg strever med akkurat de samme tingene som alle andre. 

Forskjellen er bare at jeg deler det med 150.000 mennesker i uken ;) 

Og ja det skaper debatt. 

Og det er helt greit.

Ha en nydelig lørdag dere!




 

Jeg er så forbanna!



Akkurat nå sitter jeg på madrassen på rommet mitt og ser under senga. Det ser helt forferdelig ut under der. Jeg skrev først at det så for jævlig ut. Men så tenkte jeg at jeg måtte moderere meg litt og fjernet det. 

Men hvorfor skal jeg moderere meg hele tiden?

Huset ser faktisk helt bombet ut og jeg klarte å helle en hel boks med Redbull rett i senga i ste. Madrass og alt ser ikke ut. 

Heldigvis kommer vaskehjelpen om ikke så mange timer. 

Men så tittet jeg under senga. Herregud, Anne Brith. Sånn går det ikke an å ha det under en seng. Et støvhelvete herfra og til månen. Flaut. Rett og slett. Godteripapir, ladere og alt mulig annet søppel. 

Hvem spiser godteri i senga mi?

Jeg måtte bare poste et annet bilde i dette innlegget for akkurat slik det ser ut her hjemme nå er helt grusomt. Mulig jeg deler noe av det på snapchat i dag men det var jeg ikke enda. 

Jeg blir så sint. Så forbannet. 

Og ettersom jeg er fra nord så fyrer jeg av en del nordnorske gloser her hjemme. De hører ikke du...heldigvis. 

Så tenker jeg litt på alt annet jeg ikke klarer å få til å fungere. Du vet når noe går litt imot så tenker du jammen meg på alt annet som du ikke får til? Og jeg lover deg i dag har jeg sympati med alle aleneforsørgere der ute. Og da tenker jeg ikke på de mødrene og fedrene som deler 50/50 men på alle de foreldrene som har barna sine 100% - HELE TIDEN!

Dere som ikke har noen dere kan spørre. Dere som ikek har familie i nærheten som stiller opp regelmessig. Dere som tar det fulle og hele ansvaret selv.

Fy faen for en jævla bra jobb dere gjør!

Sorry språket men jeg har innsett:

Skal du få noe gjort må du gjøre det selv. Du kan ikke regne med hjelp fra andre enn deg selv. 

Sånn er mitt liv akkurat nå. 

Det er jeg. Jeg har ansvaret for å handle inn riktig sokker til Winteropen i cheerleading, jeg har ansvaret for å sjekke at madrassen som skal pakkes inn til treningsleir i Kongsvinger i helga fungerer som den skal, jeg har ansvaret for at det blir sendt med en leke på ha-med-dagen og jeg må sørge for at det er penger klart til en bursdag. Det må ligge en smurt matpakke til avreise klokken 17.00 og det skal bakes boller. Kvitteringer fra november og desember skal legges i riktig rekkefølge og jeg skal helst ha ryddet før vaskehjelpen kommer. 

Vi er fri for smør og brød og om jeg skal klare å holde meg til budsjettet bør jeg helst bake brød og Espen trenger tykkere votter. Bilen har en lykt osm ikke fungerer som den skal og bilen skulle strengt tatt vært vasket. I mellomtiden så kommer det en mail inn med spørsmål om å se på en tomt og om jeg kunne tenke meg å spise frokost med verdens beste kokk?

Så mens jeg avtaler et frokostmøte så tenker jeg på de vottene, og den madrassen. Jeg klarer ikke glemme de sokkene Annika må ha og hvilke bager som skal sendes med de forskjellige barna. 

Og jo mer jeg har å gjøre jo sintere blir jeg. 

Ikke på andre men på meg selv. 

Og noen ganger må det være lov å være litt sint og forbanna. 

Jeg vet i alle fall om en dame som liker at jeg strever. Hun sier stadig: Du er best når du strever. 

Jo, takk skal du faen meg ha!

Det har gått 7 år nå.

7 lange år meg meg og barna alene. Det er mange år. Jeg prøver så godt jeg kan.

Nå har sinnet lagt seg og tårene kommet. De renner i strie baner nedover kinnet mitt. 

Noen dager er helt jævlige. 

Men jeg trøster meg med at jeg ikke er alene. Jeg vet det finnes andre der ute som strever like mye som meg. Og dere skal vite at jeg dette innlegget er til dere: Fy faen for en jobb dere gjør!

Hver eneste dag! Vær stolt.

Nå skal jeg gå og tørke bort tårene, støvsuge den skiten som ligger under senga og ta meg en kaffe. 

Takk Gud for at det er fredag!

KLEMMER.

Orker ikke mase om du vil følge meg på facebook eller på snap. Akkurat nå driter jeg i det.

God fredag, uansett hvor du er!

Kino med mamma skal ikke være belønning



Diskusjonen om belønningssystemer i hjemmet er hetere enn noen gang, og dette engasjerer de fleste.

Alle har vi en mening om hva som er best.

Vi vet jo ofte hva som er best for våre egne barn og det er greit. Men når man skal mene hva som er best for andre barn at det blir feil. Vi kan jo ikke mene hva som er best for naboen?

Dessverre er det  sånn det er i Norge. Vi mener og synser om naboen, om kollegaen og om alle de andre. 

Jeg belønner med penger. Jeg belønner også med gaver. 

Jeg belønner ikke med min tid. 

Jeg skal prøve å forklare hvorfor. 

Bake med mamma, middag med mamma, kino med mamma. Det skal ikke være en belønning!

Barna skal vite at selv om de oppfører seg dårlig en dag, så skal de få lov til å være sammen med meg. 

Hvilken mor vil jeg være om jeg bare lar barna gjøre gøye ting sammen med meg når de er snille og oppfører seg eksemplarisk. Hvilke følelser vil det vekke i et barnesinn?

Du gjorde noe dumt, du gjorde noe slemt. Ja, det går til og med an å bli illsint, si ting vi angrer på. Men også da elsker jeg deg. Og kanskje det faktisk da er mest på sin plass med litt mammatid? En tur på kino, en time i svømmebassenget, spa på badet eller bake sammen på kjøkkenet. 

Tiden min skal ikke være en belønning. 

Flere har påpekt i kommentarfeltet både her på bloggen og på facebook at jeg burde belønne barna mine med tiden min. 

Jeg skjønner at mange i dagens samfunn gjør dette. Er det fordi dere ikke har tid eller prioriterer barna i hverdagen at dere belønner barna med tiden deres? 

Det er jo helt vilt egentlig. At barna skal måtte få tiden til den voksne som en premie. 

Jo mer jeg tenker på det jo villere synes jeg at det er. 

Den tiden skal være tilgjengelig uansett. For alle sammen, uten å tenke på om man har vært snill, gjort sine oppgaver tilfredstillende eller oppnådd gode resultater på skolen. Mamma gir ikke tiden sin ut som belønning. 

Mammas armer er åpne uansett. 

Slik er det her hjemme.

Slik var det også hjemme hos meg da jeg var liten. Mamma benyttet all den tiden hun kunne på meg og mine søstre. Vi fikk være sammen med henne uansett. Slik gjør jeg det også med mine barn. Kinoen, shoppingturen eller turen til badeland. Den får de uansett. Den henger ikke som en trofe på en vegg. Og er du snill gutt så skal du få gjøre noe morsomt. For meg blir det helt feil. 

Hvordan gjør du/dere det?

Belønner du med tid? Synes du at barn skal måtte oppføre seg bra, oppnå gode resultater for å få en opplevelse sammen med en av foreldrene?

Jeg bare spør!

Ha en fin kveld!

Les innlegget som skaper debatt: For hver sekser gir jeg han 1000.-  og dette: Våre nye husregler for 2017

For hver sekser han får, gir jeg han 1000.-



Julen er over og det som kanskje var mest spennende før vi tok ferie var det aller første karakterkortet. 

Sven kom fornøyd hjem siste skoledag. 

Avtalen var og har alltid vært at toppkarakterer belønnes med kr. 1000.-

Det er ikke belønning på prøver ila året men å få seksere på karakterkortet betyr at man får en ekstra penger inn på sparekontoen. 

Jeg vet at mange gjør det samme både med skolen og med fritidsaktiviteter. Jeg har ofte hørt at gutter blir belønnet på kamper med fotballkort, is, brus eller penger. Da gjerne en pakke fotballkort for hvert mål de scorer. Jeg har aldri gjort dette men har flere ganger hørt trenere som belønner lagene med is om de vinner eller fedre som gir kr. 20.- om poden spiller bra. 

Sven fikk en bra sum inn på sin sparekonto og vi må si oss fornøyde. Jeg er stolt over hvordan Sven har klart seg det første halve året på ungdomsskolen. 

Ikke bare har han fått gode karakterer i fag han kanskje følte han ikke var så flink i, men han har også trent mye fotball og vunnet cuper sammen med fotballgutta. Å sjonglere skole og så mye fotballtrening har vært krevende. 

Derfor var det veldig enkelt å gi han pengene for vel utført jobb. 

Det er mulig kr. 1000.- er i vel høyeste laget og om det blir mange seksere etterhvert tror jeg at jeg må justere dette beløpet men før jul gikk det greit. 

Jeg har ikke problemer med å belønne gode karakterer med penger. Mulig jeg kunne kjøpt ting til han eller hatt andre "belønninger" men vi har nå bestemt at det aller første året på ungdomsskolen skal være slik. Det blir selvsagt likt for alle. 

Dette er jo nytt for meg. Det å ha et barn på ungdomsskolen og mulig det er noen av mine lesere som har andre erfaringer. Kom gjerne med tips. 

Hvordan løser dere dette? Hvordan belønner dere gode prestasjoner? Har dere gulrøtter som henger foran barna slik at de jobber ekstra? 

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet under.

Ha en strålende kveld :)

 

Det er min dag i dag men han kommer ikke....



Det er min dag i dag. 

MIN planleggingsdag. 

Slik blir det ikke. 

Det var også MIN julaften denne gang, men slik ble det heller ikke. 

Da minstemann for noen år siden skulle deles 50/50 bestemte jeg meg for at han aldri, og jeg mener ALDRI skulle kjenne på følelsen at han måtte deles likt. Jeg har nemlig sett så mange kamper mellom foreldre rundt meg hvor det knives om dager og helger med barnet. Stressende samtaler om min uke og dine dager gjør ikke noe bra for barnet som er involvert. 

Barna merker dette. Skjønner dere ikke det? Dere som krangler om dagene? 

Å dele et lite menneske likt er ikke noe hokus pokus. En uke til deg, en uke til meg. Bytte på mandager. Ferdig snakket! Ned på papir. Dette er løsningen for mange. Gjerne for de som tenker kun på seg selv først. Altså voksne som tenker på seg selv i stedet for å sette barnets ønske først.

For hva med helgene hvor tante stikker innom og det egentlig er pappahelg? Barnet vil da ikke treffe tante fordi han ikek er hos mamma. Eller julaften hvor barnet faktisk ønsker å se pappa? Eller uken hvor det er en kul greie i svømmebassenget og det ikke er pappauke? Pappa er den som er kulest i bassenget. 

Hva med alle de dagene hvor det er et eller annet som skjer men som barnet da ikke kan ta del i fordi vi voksne har bestemt at det skal være mammauke eller pappauke? 

Jeg lovet meg selv i vår, da Christian fortalte med et lite sukk, at han hadde to hjem, at han skulle slippe å føle på det å måtte "tilfredstille" oss voksne. Jeg skal ikke legge mitt savn over på han, slik at han føler at han må komme hit når tiden er inne for det. 

Han skal slippe å tenke på det. Om han vil være med pappa på julaften så skal han få det. Selv om det er MIN jul. Han har også vært sammen med pappa på nyttårsaften to år på rad. Pappa er kulere og mye flinkere til å sende opp raketter enn mamma. 

Selvsagt skal vi ha en viss planlagt struktur, men det skal og bør være rom for at barnet får uttrykke egen mening. Det er utrolig hvor tidlig sånt kan komme. Hos Christian så vi at det kom allerede i sommer. 

Så i dag var ønsket fra Christian å dra til badeland. 

Jeg fikk en melding med spørsmål om en ekstra dag. Den kom i går kveld. Med et stort smilefjes bak. :P

Det var selvsagt helt greit. Selv om jeg nå kjenner at det skal bli godt å ha minsten her så vet jeg at denne dagen blir deilig for han. 

Å være en god mamma regnes ikke ut fra antall netter man har et barn. Det gjelder å se og kjenne på behovene til barnet. Noen barn trenger de faste rammene og da kan 50/50 med faste byttedager være det riktige. Men det blir ikke riktig å presse frem en 50/50 løsning fordi du som voksen ikke klarer tanken på å ha barnet ditt mindre enn den andre parten. 

Det er ikke en kamp som skal vinnes. Og du har ikke tapt om du har barnet ditt mindre enn den andre forelderen. 

Du er en like god mamma eller pappa selv om barnet er mer hos den andre. 

Det har tatt tid å komme dit jeg og faren til Christian er i dag. Vi har et helt fantastisk samarbeid. Med god hjelp fra barnehagen som stiller opp når vi lurer på ting. Ingen av oss teller dager, netter eller helger. 

Vi teller opplevelser. 

Både for oss selv men også for den andre parten og ikke minst for Christian. 

Ha en strålende mandag. 

Les også: Når Christian og jeg baker har han alltid de mest kreative løsningene

Skal man lytte til en 4-åring?















 

I alle dager?



På bildet over ser dere en familie. 

Mamma og fire barn. 

I flere år har det kun vært oss fire og i flere år har vi måtte jobbe hardt for å få endene til å møtes. 

Sammen har vi bestemt oss for å spare til hus og spare til en kanonferie i sommer. 

Sven sa i julen: Mamma, jeg har nå lyst til å reise på en fin ferie dette året. Det er noen år siden sist. 

Selv om barna har reist til nederland hvert år så føles ikke det som en ferie de drømmer om. Selvsagt koser de seg med familie og venner i Nederland og de er takknemlige for disse turene men innerst inne vet jeg at de ønsker seg en skikkelig ferie til sol og varme. En ferie med all-inclusive, svømmebasseng og surfing. 

Så det vi har bestemt oss for er å skjerpe oss i 2017. Ikke sløse så mye. Være mer bevisste. 

Ikke hadde jeg trodd at det var så mange som skulle bli så sinte og forbannet på meg fordi jeg setter krav til barna.

Jeg skrev innlegget: Nye husregler for 2017 og står virkelig for det jeg skriver her. Jeg brenner virkelig for det å lære barna i tidlig alder hvordan de skal omgås med sine penger. Jeg brenner for å lære barna å ta ansvar og jeg brenner for å lære barn det virkelige livet. 

Det virkelige livet betyr at man må spare for å få ting. Man må godta at man ikke kan få ha alle goder og man må kjenne på "tæring etter næring"

Jeg hadde virkelig ikke trodd at jeg skulle få så mange kommentarer på hvor dårlig mor jeg er. At jeg må komme ut fra boblen jeg lever i og bruke tiden min sammen med barna. 

Hvor er dere som ikke ser hva jeg gjør sammen med mine små? Tror dere virkelig at jeg gjør dette for å "straffe" barna mine? 

For en ufyselig streng mamma jeg er! Som lar barna ta alt av husarbeid. Hva skal du gjøre da? Sitte bak pc og blogge?

Jeg synes rett og slett ikke at jeg er så forferdelig streng jeg. Jeg ser også at det er en del som er enig med meg og som føler samme prinsippene som det jeg gjør men jeg er overrasket over hvor mange som mener jeg er en dårlig mor for mine barn.

Noen av dere tror virkelig at jeg lar et av barna bli igjen hjemme om barnet ikke har spart nok penger til ferien. Hva tror dere egentlig om meg? At jeg ikke følger med på utviklingen av sparingen og lar et av barna sitte hjemme mens vi andre reiser på ferie?

Dette kommer jeg til å ha full kontroll på. Jeg kommer til å følge med på sparingen til barna og hvordan det går.

Hvilken verden har vi kommet i om vi synes synd i barn som må spare og som blir satt krav til?

Jeg bare spør?

God natt herfra!

Les også: Ikke rydd opp etter ungen din!

Skal jeg fortelle henne sannheten? Et moralsk dilemma.

Nye husregler for 2017!



I dag har jeg presentert de nye reglene i huset for barna. 

Nytt år, nye regler. 

For å si det mildt: De fikk sjokk :P

Jeg har lært mye det siste året og det jeg vet er at barn ikke må ha for mange regler å forholde seg til. Blir det for mye så klarer de ikke gjennomføre det. Derfor har vi hver 3-4 måned nye "regler"

Alt etter hva jeg som voksen føler vi trenger å ha fokus på. 

Barn trenger å ha regler å forholde seg til samtidig som de trenger å bli satt krav til. Derfor har jeg mer eller mindre forberedt dem i julen på at de kom til å få det "tøft" i 2017.

Det har de ikke vondt av. MEN det var mer enn en som sa: NEI, mamma. Da jeg fortalte hva som gjaldt. 

Organisering

Her hjemme organiserer vi oss på følgende måte fra 2017: 

  1. Hver søndag møtes vi til en samtale eller "familieråd". Alle uenigheter blir tatt opp, uken planlegges og ukelønn blir ført over til kontoer. Fordelen med å parkere uenigheter fra uka er at veldig mange blir glemt. Kun de viktigste tingene blir tatt opp og barna lærer seg å fordøye ting, samt å svelge noen kameler. 
  2. Uka planlegges mht aktiviteter, middager og en gjennomgang av lekser og status på egne mål. Ukelønn er satt til: Sven: 110.-, Annika 100.-, Espen 80.- og Christian 20.-

Regler 2017

Vi har 3 viktige regler vi skal ha fokus på de 3 første månedene av året:

  1. Vi skal ikke kaste mat. Mat som nesten går ut på dato skal fryses eller spises opp før vi åpner/kjøper noe nytt. 
  2. Vi skal kildesortere.
  3. Mamma kjøper ikke noe mer. Dette gjelder også godteri. Smågodt må kjøpes av egne penger. 

Det siste punktet var først at vi ikke skulle spise godteri i det hele tatt men det ble så til de grader nedstemt at jeg måtte bøye meg slik at de fikk lov å bruke litt av egne penger på dette. Da kun på lørdager. 

Oppgaver

Det første kvartalet skal vi ha samme oppgaver. Vi skal altså ikke rullere noe mer slik vi har gjort. 

Mamma: kjøkken

Sven: Gang og bretting av klær

Annika: Bad og henge opp klær

Espen: Stue

Oppgaven til hver enkelt gjelder også støvsuging etter helg og generelt holde det området ryddig gjennom hele uken. 

Spill

Når lekser og oppgaver er unnagjort så kan hver enkelt få spille 1 time hver dag. I helger kan dette utvides om oppgaver er tilfredstillende utført. Maks spilling i helger er 2 timer hver dag. 

Barna er også med på å bestemme middager og lage budsjetter. Vi skal selge unna en hel del i månedene som kommer. VI har mye som vi rett og slett ikke bruker og det er ingen vits å ha ting liggende om det kan selges unna. 

Slik ser altså våre arbeidsoppgaver for 2017 ut. 

Barna må også spare 30% av ukelønnen sin til ferie for å få lov til å reise på ferien vi har planlagt. Men mer om dette siden :)

Håper dere har en herlig dag!

Gode klemmer!

Les også: Slik lever vi på 1000.- i uka på mat. 

Mine beste tips til å halvere kostnadene på matbudsjettet

 

 

GODT NYTT ÅR



I fjor startet året med at jeg fikk et bilde av barna tilsendt på mobil. Godt nytt år, mamma.

I år ligger de enda i sengene sine mens jeg skriver dette. 

En nydelig kveld hadde vi i går. 

2016 har vært et tøft og givende år. Tøft fordi drømmer ble knust. Men givende fordi man lærer at man kan reise seg og kjempe videre. Jo mer du kjemper, jo mer oppnår du. 

Starten på fjoråret var den tyngste. Å avslutte et forhold hvor man forventer at det skal vare livet ut er ikke lett. Men etter mange måneder klarte jeg å komme meg videre. 

Jeg slanket meg noen kilo også. På facebookgruppen Knekkebrøddietten kan du få inspirasjon og møte andre likesinnede. Gruppen har nå nesten 2000 medlemmer. 

Jeg slanket meg altså over 10 kilo ved å spise knekkebrød og trene. Hver ettermiddag spiste jeg vanlig middag. Bare så det er sagt.

Sommeren kom og gikk. Nye bekjentskaper ble stiftet og jeg brukte mye tid på meg selv.

Sammen med barna har jeg opplevd de mest herlige oppturer. Mye har blitt filmet til Bloggerne som kommer på TV. Og rett før jul ble det skrevet en ny kontrakt på et samarbeid for TV. 2017 blir magisk. 

I juni var jeg også med på Kakekrigen. For et fantastisk crew som holdt i trådene under innspillingen. Jeg har aldri følt meg så velkommen på set som det jeg var da jeg gjestet Kakekrigen. Jeg skal selvsagt fortelle dere når dette kommer på tv. 

Bloggerne og TV2 har vært en stor del av livet vårt her i 2016. Jeg føler jeg har snakket til det videokameraet så mye at jeg nå faktisk har litt angst for hva som blir sendt på tv haha. 

Livet har stabilisert seg. 

Økonomien er stabil og jevnt stigende, mål som ble satt for 2016 har alle blitt nådd. Jeg vet hvilken oppskrift jeg skal følge for 2017.

Drømmen for 2017 er hus, men det er ikke det viktigste. 

Reisen frem til det er viktigere. 

Sven begynte på ungdomsskolen i høst og har for første gang fått karakterkort med hjem. Vi er veldig stolte av hans prestasjoner. Også overrasket over at noen fag skiller seg mer ut enn andre, men slik er det i alt man gjør i livet. Fotball er fremdeles hans idrett og med guttene på laget satser de friskt i 2017. Det er treningsleir, cuper og 1. divisjon på gang. Vi foreldre, vi heier!

Annika er på sitt siste år på barneskolen. Hun går i en fantastisk flott klasse. Et samhold blant jentene som er helt unikt. Hun brenner fremdeles for cheerleading og jeg tror 2017 blir fylt av gode minner rundt dette. Hun skal også kickstarte 2017 på treningsleir og forhåpentligvis få delta i NM senere i år. Hun er og blir gulljenta mi!

Espen er den glade, gode gutten han alltid har vært. Han drømmer om å få begynne på ishockey men jeg har sagt nei sålangt. Han må nemlig da kjøres til Lillestrøm eller Skedsmo. Vi får se om kabalen går opp til høsten. Han spiller fotball og er nesten aldri hjemme. Han overnatter både her og der og er nok den av barna som er med på mest gøye ting. Som alenemamma er jeg takknemlig for alle de foreldrene som stiller opp og åpner hjemmene sine for han og de andre barna. 

Minstemannen Christian er en deilig gutt blitt. Snart 5 år. Bursdagen hans skal jeg og pappaen planlegge sammen i år. Vi gleder oss til det. Det blir hans første barnebursdag. Han har blitt en skikkelig flink, liten kar. Han nyter hvert minutt sammen med sine søsken og gir klart uttrykk for at han har det bra. Han løper utrolig fort og til sommeren er det endelig hans tur til å få starte på fotball. Han gleder seg vilt!

Det nye året har akkurat startet. 

Jeg og Johan skålte i Champagne i går. 

Takknemlig for så mye. 

Jeg tror det blir et magisk år!

Håper dere blir med på reisen!

Gode klemmer, 

Brith & barna ♥

 

For en dag!



For en dag det har vært dere.

Jeg tror dette må være første dagen på 2 uker hvor jeg føler meg helt 100% frisk!

Det er så deilig når man etter noen uker med hoste og feber endelig føler at man har energi. 

Det eneste jeg har å gjøre før jeg tar helg er å kjøpe noen roser og ingredienser til middagen. Jeg skal teste ut en ny oppskrift på kyllingsalat i dag og skal lage hjemmelaget foccacia.

Det nærmer seg jul med stormskritt og i helgen skal vi bake noe godt til jul tenker jeg. Det blir noen typer med brød samt en del nye småkaker. 

I helga skal vi også pynte juletreet her hjemme. 

For dere som venter på oppskrifter på Sara Bernard og det deilige brødet jeg lagde på snap tidligere i uka så skal det komme så fort jeg har fått barna i seng her. 

Håper dere har en fin fredag :)

KLemmer!

Klokken som ringer!

Annonse

Stor stas i heimen. 

Minstemann har fått seg "telefon" og kan ringe pappa, mor og far. 

Vi kaller det bare "klokken som ringer" her hjemme. 

I samarbeid med Gator Norge har jeg nå i noen uker testet ut disse GPS-klokkene til barn. Barna har fått utdelt hver sin og det har vært noen morsomme uker. 

Hvorfor kjøpe en slik telefonklokke til barn?

Barn i alderen 4-12 år klarer ikke alltid å huske på telefonen sin. Det er også slik her hjemme. Derfor er det ofte slik at både Annika og Espen, på 11 og 10 år, legger mobilene sine igjen hjemme. Men man vil jo gjerne ha tak i barna om noe skulle oppstå. Eller om de bestemmer seg for å avvike fra den avtalte planen. 

Med GPS-klokkene fra Gator kan du ringe og bli oppringt av nummer du selv registrerer i appen. For Christian ble det hans første telefon. 

For meg som ikke er særlig teknisk så var dette faktisk lett. 

  1. Du kjøper et kontantkort og legger i simkortet på GPS-klokken
  2. Du laster ned appen Gator Norge
  3. Registrer klokken i appen og legg inn telefonnummer
  4. Om ønskelig legg inn "safty arenas" altså steder der det er trygt. 

Når det kommer til GPS og lokasjon så har jeg hatt denne PÅ i testperioden. Dette har jeg hatt på alle barna, men du trenger ikke aktivere den. Det velger du helt selv. 

På minstemann går det en alarm om han går utenfor området jeg har registrert som "trygt". For meg er dette en ekstra sikkerhet da vi bor veldig nære Glomma. 

Ingen mobil som blir glemt eller ødelagt mer. Det er jo sånn, at de minste barna ofte legger bort mobilene sine under lek. Eller glemmer å lade dem. Da er jo hele poenget med mobil borte. 

Vi er i alle fall veldig fornøyde. Både Annika og Christian koser seg med samtaler fra mor og far i Mosjøen.

 









 





















Følg Gator Norge på facebook.

Den engelske siden til klokkene er her: gps watch for kids 

Da han så stjernen sa han:



Jeg tror dette må være et av mine fineste øyeblikk som mamma på lenge. 

Å være mamma kan til tider være utfordrende. DU prøver så godt du kan å få barna til å oppføre seg. Takk for maten, være snille mot hverandre. Legge seg tidlig, pusse tenner, ta på nok klær, være hyggelig mot andre, ikke krangle hjemme osv. 

Det er MYE å huske på for de små og jeg føler at det er en evig runddans. 

Har du gjort lekser? Har du med gymbag? Har du husket matpakke? Rydd opp rommet ditt! Ikke rop til hverandre, vær så snill. La den andre låne dine ting. 

Jeg kan fortsette i det uendelige. 

Så hva er det som gjør at vi mødre holder ut da? Dag ut, dag inn. Med de samme oppgavene som repeteres til man blir grønn. Hva er det som gjør at vi holder ut, når vi selv føler oss utilstrekkelige? 

Når du står midt på kjøkkenet og gulvet er fullt av mel etter en overivrig 4-åring som bare måtte veie opp melet selv. Og oppvasken på kjøkkenbenken har bygd seg opp til å bli nesten et umenneskelig oppdrag. Hva er det som da gjør at vi ser lyset i tunellen?

Små øyeblikk. Som setter så dype spor langt inn i hjerterota. De nydeligste ordene som kommer spontant og helt uforberedt på deg. 

Christian gikk bort til stjerne og klatret opp på stolen. Han tok i den og sa:

Den er aldeles nydelig, mamma! Helt fantastisk, så fin er den. 

Stjernen henger såvidt sammen. Jeg ville egentlig kjøpe en ny men i år skal vi ikke bruke noen penger på pynt. Vi skal bruke det vi har og være fornøyd med det. Så da ble denne gamle, nesten ødelagte og utslitte julestjernen hengt opp. 

For vet du hvorfor vi feirer jul, mamma? 

Det er fordi da ble Jesus født. 

Han fikk det jammen sagt. 

Og mens jeg sto og så på den lille karen som betraktet den gamle julestjernen som om det var den vakreste diamanten han noen gang hadde sett så kjente jeg hvor lykkelig jeg faktisk er. 

Akkurat nå. 

Lykkelig.

Og plutselig ble jobben som skal utføres som mamma, helsesøster, rådgiver, heiagjengleder, dugnadsansvarlig, bollebaker, vaskehjelp, sjåfør, samtalepartner, general eller lærer ikke så utfordrende mer. Alle de forskjellige rollene har jeg i løpet av en uke, mulig flere. Men det skal jeg klare helt fint en stund til fremover.

Bare fordi de ordene traff meg og gjorde meg glad!

Håper dere også der ute innser hvor bra jobb dere gjør som foreldre!

Gode klemmer!



 


 

Vil du ha gratis parkering ut året?

Annonse


Jeg er som regel på farten 2-3 ganger hver uke. Noen ganger er det møter som drar meg fra kjøkkenbenken eller så er det juleshopping. 

Uansett hva som tar meg ut så er jeg glad for at jeg alltid har med meg EasyPark. 

Jeg har brukt appen i over 1 år nå og er så utrolig fornøyd og har ikke noe vanskeligheter med å anbefale denne appen til andre. 

Du trenger faktisk ikke gå ut av bilen for å betale parkeringen. Du bare åpner appen, finner lokasjon eller taster inn takstgruppe som står på automaten og vrir på hjulet for ønsket parkeringstid. 

Jeg bruker som regel å ta godt i og har før jeg fikk denne appen som regel "mistet" de pengene fordi jeg da har tid til overs. Men med EasyPark så avslutter man bare parkeringen når man trenger det og betaler KUN for tiden man står parkert. 

DIGG!

Det fine er, at jeg får beskjed på sms at parkeringen snart utløper. Ja, for noen ganger bruker jeg lengre tid i et møte eller på shopping, og da får jeg beskjed på telefonen at parkeringen snart stopper og da vrir jeg bare på hjulet på appen og vips kan jeg fortsette møtet eller shoppingen. Uten å må gå tilbake til bilen. 


Jeg klarer meg rett og slett ikke uten denne appen mer. Noen ganger skjønner jeg heller ikke hvordan jeg klarte meg uten appen. Frem og tilbake med mynter, kort og lapper for å legge i ruten på bilen og veldig ofte overbetalt parkering. 

Heldigvis er det slutt på det nå :)





Jeg har også en egen firmakonto så jeg kan skille mellom parkeringer på jobb og privat. Trykker jeg på firmakonto kommer alle disse parkeringene samlet på en månedlig faktura, som jeg enkelt sender til min regnskapsfører.

Easy! JA!

VINN GRATIS PARKERING UT 2016

Nå kan du vinne parkering ut 2016! Gå inn på EasyPark-appen og start en fiktiv parkering med takstgruppe 99 og du er med i trekningen om gratis parkering ut 2016. 











Gode klemmer!

PS Følg EasyPark på facebook

 

Føler du at du ikke strekker til nå før jul?

Her hjemme er det ingenting som er klart før søndag. 

Det er 1. søndag i advent og jeg tenker med gru på alt hva jeg må gjøre. Jo mere jeg tenker på det jeg skal ha gjort jo mer kjenner jeg at det stresser meg at det snart er jul.

Jeg tror de fleste mødre har det slik. 

Vi føler oss utilstrekkelige. 

I går snappet jeg sannheten og baksiden av medaljen her hjemme. På det ene bildet fikk følgerne se et perfekt ryddig kontor og soverom mans baksiden var at stua så ut som den var bombet. På kjøkkenet viste jeg den ene siden som var ryddig og i neste snap vite jeg hvor mye som kan samle seg opp på kjøkkenbenken av kopper og kar. 

Vi tror alltid at alle andre har det så mye bedre enn oss selv. 

TRO MEG, det er ikke slik. 

Jeg så en film som svirret på facebook hvor en mor fra USA fortalte om hvor utilstrekkelig hun følte seg. Hun måtte få hjelp og i samtalene så sa hun at hun hatet seg selv for at hun laget middag med poser. Psykologen fortalte henne hvor flink hun var som faktisk lagde mat. Selv om hun var dødssliten. Så sa hun at hun bare satt barna foran tv og gikk og gråt på rommet. Psykologen vridde det hele til noe positivt og sa: Tenk hvor flink mamma du er som faktisk bryr deg så mye om barna dine at du ikke vil gjøre dem utrygge ved å la dem se at du gråter. Du er en sterk mamma. Slik fortsatte han og fortalte henne hvor flink hun var. 

Jeg har skrevet innlegget: Er 80% bra nok Les gjerne det og se hvordan jeg takler å være "flink pike"

Tilbake til julestresset. 

For første gang på flere år så begynner jeg å nyte tiden frem mot jul. Jeg gleder meg mer og mer til å bake og bruke tid på det som betyr noe, nemlig å være sammen med de jeg er glad i. 

Her er noen tips for deg som føler du ikke strekker til. Gjør du dette tror jeg du kan slappe mer av i tiden frem mot jul. OG det er lov til å ta noen raske løsninger som mamma. 

  • Dropp pakkekalender. Har du flere barn vil du spare deg selv mye tid. Lag heller en kalender for hele familien. Selv droppet jeg 96 pakker. Ingen av barna har sagt noe på dette. 
  • Det er ok å spise raske middager. Vær fornøyd med innsatsen du faktisk gjør som mamma eller pappa. Barn har ikke vondt av å spise pølser eller en omelett en dag. 
  • Kjøp ferdig pepperkakedeig. Du sparer tid. Rett og slett og hvem bryr seg egentlig om det ikke er "fra bunnen"? Kanskje du får en mindre stjerne hos Pascal men han kan ta seg en bolle!
  • Si til barna at de må bidra. Her hjemme må alle bruke 15 minutter på å rydde og legge klart ting til neste dag. Dette gjør at vi slipper stress. 
  • Bestill julegavene på nett. DET sparer du tid på. Har du noen oppsparte midler kjøp gavene i morgen når det er masse tilbud så sparer du enda mer. 
  • Dropp den store rundvasken. Eller sett av en dag hvor du tar vasken sammen med barna. 

Les innlegget: Slik fordeler vi oppgavene hjemme

MED skjema for hvordan hvert enkelt barn skal bidra. 

Tenk litt på deg selv også i denne travle tiden. Ingen er tjent med at du kollapser. 

Gode klemmer!








 

Har du lyst til å feire jul med meg?


Julen.

Noen gleder seg.

Andre gruer seg. 

Jeg blir alene i julen jeg. 

Mitt eget valg, jeg vet. Men jeg synes det er vanskelig uansett. Denne julen har jeg alle barna, så helt alene blir jeg jo ikke men jeg føler meg jo alene selv om de er her. Alene som voksen. 

Når jeg tenker på akkurat det så kjenner jeg at det er litt trist. Mine foreldre bor i nord og barna har lyst til å feire julen her sørpå så da må jeg nesten lytte til dem. Jeg har dratt dem med på reiser nesten hver jul og jeg skjønner at de har lyst til å feire julen hjemme. 

Men så tenkte jeg: Kanskje er det noen der ute som har lyst til å feire julen sammen med meg? Kanskje er det en ensom alenemor der ute som ikke har noen å feire med? Kanskje du som meg gruer deg litt til julaften? Kanskje har du et eller to barn du ikke vet hvordan du skal klare å skape en fin jul for? 

Kanskje det faktisk i år blir en fin jul allikevel?

Send meg en mail på post@annebrith.no 

Så tar vi det derfra!

Gode klemmer!




 

Endelig kan jeg fortelle dere dette:



Etter så lang tid er det faktisk ufattelig deilig å kunne fortelle dere hva vi har vært med på det siste halve året. 

Jeg og barna skal være med på neste sesong av Bloggerne. 

Jeg gleder meg så utrolig mye til å se hva som kommer. Her har jeg ikke lagt skjul på noen tanker. Akkurat som jeg gjør det her på bloggen. Alle mine opp og nedturer har blitt filmet. Noen dager når det har vært veldig tungt har jeg virkelig lurt på om jeg blir den som griner mest på tv. 

Men det har vært ufattelig gøye ting også. Jeg har ledd så mye at jeg har tisset på meg. Jeg har blitt utfordret på ting jeg ikke har turt å gjøre og jeg har gjort mange flauser. 

I denne perioden har jeg innimellom slitt med å dele ting her, fordi jeg har følt meg litt tom. 

Jeg har nemlig nokså ofte tømt meg på TV og da har det ikke blitt mye energi til overs. Derfor merker dere som følger meg tett nok en forandring de siste  ukene. Filmingen er snart ferdig og det er ikke så mye mer igjen å gjøre.

Nå gleder vi oss bare maks til alle klipp kommer ut og vi får lov til å dele noe av det vi har opplevd med dere. 

Barna synes jo dette er råfett og har alle hatt vanskeligheter med å holde det hemmelig så derfor er det ekstra deilig å kunne si det nå.

Mye mer om Bloggerne fremover her på bloggen! Så følg med!

Gode klemmer!



 

Førjulsgaver til barna ♥




På kjøkkenet henger det 4 forklær. 

De er så fine. 

Jeg smiler hver gang jeg går forbi.

Vi bruker dem flittig. Nesten daglig. De har blitt symbolet på både bakeglede og matglede. 

Sven, Annika, Espen og Christian har fått hver sitt. 

Jeg valgte å bestille like farger til dem alle 4 da jeg synes det er mer ryddig. Det er i huset vårt ingen jente og guttefarger. SÅ da jeg skulle velge falt valgte fort på de mørke blå. Litt konservative kanskje? Jeg liker dem slik. 

Det er så rart hvor mange fine minner man lager sammen i slike stunder. Christian kjevlet sine første pepperkaker helt alene i går. Mel under deigen, litt mel oppå. Du kan se hvor bra han gjør det på min snapSTORY => Annebrith.no

Julesteming. 

Eller kanskje førjulsstemning?

Vi er litt tidlig ute i år. Mye som skal bakes og forberedes. Når jeg har dem alle 4 samlet på kjøkkenet så innser jeg hvor heldig jeg er! Fineste barna ♥

Navnene gjør også at det heller ikke blir krangling om hvem som skal ha på hvilket. Haha dere som har flere barn kjenner kanskje til "problemet" Alle har sitt. 

Kokkeluer har vi også kjøpt. Alle med hvert sitt navn. Jeg digger det.

Nå er det bare å bake seg frem til juleaften. 

Vi gleder oss masse ♥

Har du forresten fått med deg disse sommerfuglpepperkakene eller Twixkaken jeg laget? Pepperkakene er verdt å teste ut. Oppskriften er MAGISK!

Jeg har bestilt mine forklær nameon.no 

Snap =>  Annebrith.no 

Følg meg på =>  Facebook

Følg meg på =>  Instagram 





 

 

 

 

Avgjørelsen er tatt, pappa tar ansvaret....




Jeg har innsett mine begrensninger. 

Det har vært en lang prosess, men det er godt at endelig ting er på plass. 

Jeg har kjent på det i lang tid nå og jeg skrev jo innlegget: Skal han få bo hos pappaen sin?

Det er tøffe tak i heimen nå denne høsten. Sven har begynt på ungdomsskolen og trenger ekstra oppfølging. Han skal spille fotball på et lag som spiller i 1. divisjon og det er mye mer treninger også. Annika satser på cheerleading og trener nå 3 ganger i uka der samtidig som hun skal legge grunnlaget for gode resultater siste året på barneskolen. Midt oppi dette er det Espen som også skal ha sitt og til slutt Christian. 

Det har blitt for mye. Jeg må innrømme det.

Det vanskelige har vært å si det høyt. Si det til venner og familie. Men jeg har hatt en god prat med pappaen til Christian og vi har blitt enige om at han skal ta et større ansvar for Christian frem mot jul slik at jeg kommer meg på bena og får pusterom til å få unna både jobb og alt med barna. 

Jeg er så glad for at vi har en så bra dialog og at alt går så knirkefritt. 

Så frem til jul skal minstemann ikke være her så mye som han har brukt å være. Jeg skal i en periode få lov til å kun gjøre de gøye tingene med han. Være ekstra opplagt når han kommer slik at han faktisk får den oppmerksomheten han fortjener.

Dette satt langt inne. Det har føltes litt som et nederlag. Jeg må innrømme det. Men nå har vi hatt det slik i noen uker og det går overraskende bra. Jeg gråter litt innimellom enda fordi jeg har gitt litt mer slipp, men jeg vet at det er til beste både for han, mine andre barn og til slutt for meg. 

Ha en strålende dag videre!

Snap =>  Annebrith.no 

Følg meg på =>  Facebook

Følg meg på =>  Instagram 

Å nei, nå blir det hvite hus malt gull!

Jeg fikk streng beskjed om å vekke Annika tidlig.

Det var ingen av oss som klarte å være våkne hele natten men resultatet på slutten ville hun følge.

Det første jeg gjorde da jeg selv våknet var å sjekke nyhetene på mobilen og det var for oss dessverre ingen gode nyheter å våkne til. Det må jeg ærlig innrømme. Så jeg ruslet inn på rommet til Annika og sa:

Jeg har ikke så gode nyheter på morgenkvisten til deg! Trump ligger an til å bli president i USA.

Annika spratt opp fra sengen og utbrøt: NEI!

Så kastet hun seg bakover og holdt begge hendene foran ansiktet. Det tok 10 minutter før hun klarte å si noe som helst. 

Hva vil skje hvis Trump vinner, spurte jeg henne. Det er spennende tanker denne jenta har. Hun går på skole i en meget oppegående klasse hvor valget og meninger generelt er både mangfoldige og sterke. 

Trump vil male det hvite hus gull, tipper jeg. 

Han har nå 4 år og vi må bare håpe på at disse årene går bra og at Michelle Obama tar over etter Trump, sier Annika. 

Hva gjør vi nå, spør jeg. 

Norge er ferdig, roper Espen fra kjøkkenet. Det er veldig tydelig hvem barna ønsker å ha som president. 

Annika fortsetter. Vi får jo håpe at han ikke gjør det han har sagt han skal gjøre da. Som å sende ut alle muslimer og bygge en mur ved Mexico. 

Vi snakker om en eventuell 3. verdenskrig her hjemme, om demokrati, om samarbeidet med USA fremover og gullmaling. Annika og Espen er begge dystre og det er en trykket stemning her nå. 

Jeg kaster opp spørsmålet: Hva er bra med Trump?

Det er lite bra med Trump, kommer det fra Annika. Men jeg tror han har noe godt inni seg, fortsetter hun. Alle har det, også Trump. Jeg håper vi får se noe av det fremover og at OM han blir president så vil han moderere meningene sine. Det håper jeg. Så tror jeg at det er mange mennesker rundt omkring i USA og elelrs i verden som holder pusten og som er redde nå.

Vi holder også pusten her hjemme.



 

Annika kom bort med en pepperkake og sa:

Noen ganger er det fint å bare stå og bake. 

Pepperkaker er noe av det jeg kan best tror jeg. Særlig det å pynte dem. 

Så når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre og alt går i stå så blir det litt "back to basic" og gjøre det man vet man er gode på. Nemlig bake og pynte pepperkaker. 

Det er heller ingen tvil om hvor Annika har fått talentet sitt fra når det kommer til pynting av pepperkaker. 

Men det som overrasket meg mest var det hun sa etter hun var ferdig å pynte dem.

Hun kom bort til meg og ga meg toget hvor det sto mamma og sa: 

Mamma, du er den tøffeste jeg vet om!

Gode klemmer fra meg!




 

Julekalender

Sponset kalender

I år blir alt snudd på hodet for mine barn. 

Vi skal ha fokus på helt andre ting enn det vi har hatt tidligere. Før var det hver dag en ny pakke og stor ståhei. I år blir det en kalender, eller mulig noen flere, men med helt annet budskap enn det de har hatt før. Hva kan jeg ikke røpe enda.

MEN det som er sikkert er at vi sammen skal ha kalenderen fra Forskerfabrikken

Sven hadde den i fjor og var storfornøyd. I år skal vi gjøre alle disse prosjektene som er i hver luke sammen. 

Det er ikke mange eksemplarer igjen av kalenderen så om du ønsker en må du kjøpe den i dag. Så populær har den altså blitt. Kanskje Forskerfabrikken skal lage enda flere neste år? :P 

Kalenderen har 24 spennende gaver og dermed inneholder kalenderen alt man trenger til en morsom men samtidig lærerik førjulstid. Her kombineres vi lek med læring. 

Det er mye å lære her for små forskere. Jeg tipper at Christian kommer til å elske det!

Kalenderen kan du altså kjøpe HER

Vi gleder oss!










 

Det mangler alltid en....



Det de ønsker seg mest, kan jeg ikke gi dem. 

Jeg vet hva og jeg tenker ofte på det. 

Hver gang et skuespill avsluttes og applausen fra publikum brer seg gjennom rommet så mangler det en. Hver gang en toppkarakter skal vises frem og det skal roses så mangler det en å vise det til. Når bordet dekkes til julemiddag er det alltid en tallerken for lite og når heiaropene fra sidelinjen overdøver alt annet og seieren er et faktum så er det alltid en for lite ved sidelinjen. 

Vi var 5. Nå er det minus 1. 

5 - 1 = 4

De ønsker seg 4 + 1 = 5

Det de ønsker kan jeg aldri gi dem. 

Det er et faktum.

Har jeg vurdert det?

Selvsagt har jeg det. Men et ønske fra et barn kan aldri settes høyere enn egne følelser. Uansett hvor hardt og brutalt det høres ut. For det gjør det. 

Hvorfor kan du ikke bare gi barna dine det de ønsker seg?

Det kverner ofte i hodet. Selv etter alle disse årene. Når jeg er sliten og stuper i seng, men vet at jeg ikke kan legge meg fordi jeg har oppgaver som må gjøres. Så tenker jeg ofte: Hvor deilig hadde det ikke vært om jeg hadde hatt han her nå. Han som elsker barna like høyt som meg og som ville satt jord og himmel i bevegelse for at de skal få det godt. 

Han ville nok tatt ut av oppvaskmaskinen, laget matpakkene og hengt opp klærne. Så ville han helt sikkert ryddet opp lekene ute og sjekket at bilen var låst. 

I stedet tusler jeg rundt i pysjamas i halvmørket. Ser på veslejenta som sover søtt i sengen sin. Henger opp klærne og tar ut av oppvaskmaskinen. Kaster en vinterjakke over meg og dytter føttene ned i vinterskoene. Rydder det som skal ryddes ute og haster iskald inn igjen.

En varm kopp kakao på sofaen før jeg legger meg. 

I det jeg legger hodet på puten tenker jeg:

Skal vi kanskje feire julen sammen? Er det en løsning?

Takk for at du leste!

 

Plutselig ble min barneoppdragelse en offentlig sak



Frem til denne uken har måten jeg har oppdratt mine barn vært min sak. Jeg har kun hatt noen få referansepunkt å forholde meg til rundt dem. Tilbakemeldinger fra skolen i elevsamtaler,  fra trenere i fritidsaktiviteter og fra foreldre i klassene eller i vennegruppene. 

Jeg har oppdratt mine barn ved å følge hjertet og ved å gi dem mye av oppdragelsen jeg har fått med meg hjemmefra. Fra mine to hardbarkede nordnorske foreldre. 

Når jeg hører lærere og trenere snakke om barna mine så får jeg et inntrykk av at de både er omsorgsfulle, veloppdragne og glade barn. Ordene frekk, bortskjemt og ufyselig har jeg aldri hørt. Nå må jeg skynde meg å si at gutta selvsagt til tider har trått over streken både på skolen og i fotball men det har ikke vært store eller nevneverdige ting. 

I går ble jeg fortalt på melding på facebook at jeg måtte passe meg for barnevernet. Hvis jeg fortsatte å være en så dårlig mor så ville barnevernet stå på døra mi om ikke lenge. 

Jeg satt meg ned og tenkte litt på denne meldingen som kom tikkende inn fra en vilt fremmed. Den var i beste mening. Ikke for å skremme meg. 

Jeg ble ikke skremt i det hele tatt. Jeg tenker at om barnevernet vil komme inn hos oss så er døren åpen. De er hjertelig velkommen. Jeg har ikke noe å skjule. Jeg har heller ikke noe å frykte. De vil, som alle andre rundt oss se at barna har det bra!

I går var det mange som prøvde å dra meg ned. Fortelle meg igjen hvor dårlig person jeg er. Redaksjonene i nettavisene som har lagt ut saken spurte om jeg ville at de skulle gå inn og slette de verste kommentarene. Men jeg sa nei. Jeg sitter faktisk ikke og leser alt som blir kommentert. Hvis jeg skulle tatt alt det negative inn over meg så ville jeg blitt deprimert. 

Det er unødvendig bruk av tid. 

Men jeg må si det var godt da mine aller beste venner tok kontakt. Bare for å sjekke om alt sto bra til. bare for å si: Vi er her for deg og er glad i deg. For innimellom så kjente jo jeg også på sinnet som koker hos noen mennesker. 

Men du verden så mye gode meldinger jeg også har fått. Hjerter og heiarop. Det er tydelig at dere som virkelig har fulgt meg lenge vet hvordan jeg er som person og det er jo dere jeg er på denne reisen med. 

Jeg kommer jo ikke til å slutte og blogge fordi noen mener noe annet enn meg. Jeg vil jo fortsette å dele ting fra vår hverdag. 

Er barna enige? Vil barna legges ut på bloggen? 

De 3 eldste barna får alltid lese gjennom alt som publiseres. De godkjenner også alle bilder. Vi snakker mye om dette. Men det preger ikke vår hverdag. For hverdagen vår er fylt med latter, glede og kjærlighet. Vi har sammen fokus på målene vi har satt oss, hvor vi drømmer om å reise på ferie og hva vi ønsker oss til jul. Vi har mange ting å takke denne bloggen for. Vi får sammen være med på premierer, vi får reise på ting, teste ut nye varer. Vi elsker det alle sammen. 

Den dagen en av barna sier nei. Da stopper vi også. Det er et alternativ. Det vet de. 

Tro meg, det er veldig trygge og sterke barn. De har sterke meninger og tåler mye. Det ser jeg på måten de er på og utfordringer de tar på skolen og på trening. Og ja, jeg skryter gjerne av dem. Det er noe unorsk jeg vet. Men ikke glem at jeg har bodd 1/3 av livet mitt i Nederland og at 3 av mine barn faktisk er halvt nederlandsk. Vi ER unorske. Vi gjør ting på en annen måte. 

At min måte å oppdra barna på skulle bli en offentlig sak var jeg jo egentlig forberedt på. Jo større bloggen blir jo sterkere blir meningene og jo flere mennesker tar del i kommentarfeltet. Jeg prøver å godkjenne alle saklige kommentarer. Men når det blir kommentert om barna så vurderer jeg dem nøye. En dag kommer de kanskje til å sette seg ned og lese bloggen? 

Nå leser de ikke noe av det jeg skriver. Det snakker vi mye om. De 3 eldste har også travle liv og har annet å gjøre enn å lese mammaen sin blogg. 

Det er heller ikke slik at barna mine må forsvare mine meninger i skolegården.

Barna har venner rundt seg med oppegående foreldre så både mobbing og skittkasting er noe som nesten ikke foregår. Det er jeg veldig glad for. Slik er situasjonen nå. Hvordan det blir når Annika og Espen kommer på ungdomsskolen det vet jeg jo ikke men vi forholder oss til situasjonen akkurat nå.

Barna mine har det fint. De sover trygt om natten, de har mat og klær, fritidsaktiviteter og venner. De er glade og gjør det meget bra på skolen og de er rause medmennesker. 

Selvsagt er det situasjoner hvor jeg feiler som mamma men i grove trekk føler jeg at jeg gjør en sabla god jobb og er godt rustet for at offentligheten skal ta del i min måte å oppdra dem på. Vær gjerne uenig, kom med tips. Jeg lærer hver dag. 

Men så lang føler jeg at jeg er godt på vei med å skape noen herlige eksemplarer.

Jeg gleder meg faktisk til å se hva de skal utrette i fremtiden for jeg tror faktisk de, som meg, kommer til å gjøre akkurat det de drømmer om.

Så får du som sitter der hjemme bli kvalm av måten jeg er på, det er helt greit. 

Det viktigste for meg og barna er at vi her hjemme har det bra og at vi kjenner at hjertet sier ja. 

Og det kan jeg hilse dere fra oss alle og si at det gjør det!

Ha en nydelig dag!

Gode klemmer!

PS Jeg bakte rundstykker i går igjen. Oppskriften ligger for publisering på søndag morgen. I dag kommer det et skikkelig bra tips om hvordan du best får hevet din gjærbakst. Så titt gjerne innom litt senere utpå formiddagen.


 

Kvalm og syk alenemor som er jævlig med barna sine!



Dette er meg.

Anne Brith, 41 år og alenemor til 4 barn.

Jeg husker den dagen da jeg sovnet trygt på puten min med alle barna mine i dobbeltsengen. Jeg hadde grått hele dagen og var utmattet. Sliten, redd og bekymret. Uten sikkerhet for fremtiden. 

En ting visste jeg og den tanken var soleklar og skulle jeg aldri vike fra: Jeg skulle for alltid ta meg av barna mine og gjøre det som sto i min makt slik at de barna skulle få et godt liv. 

Les gjerne: Det blir ikke ferie i år, jenta mi for å forstå hvor ille det har vært. 

Jeg sluttet i jobben min og søkte ny jobb nærmere hjemmet. Dette for å kunne følge opp barna hver morgen og ettermiddag. Være tilstede. Ikke bare for å vise dem egenskaper jeg selv hadde som jeg ville bringe videre til dem, men også for å gi dem kjærlighet. Etter de vanskelige årene følte jeg på det at jeg måtte gi dem dobbelt dose av nettopp dette. 

Jeg har ingen familie her jeg bor og jeg har kun vært prisgitt noen få gode venner som har stilt opp. For det meste har jeg måtte klare meg selv. 

Det er ikke synd på meg. 

Men jeg vil du skal vite at jeg aldri har hatt et valg. 

Alle foreldremøter, skolesamtaler, barnehageoppvisninger, avslutninger, håndballkamper, fotballkamper, cheerleadingoppvisninger har jeg reist til alene. Alle dugnader, kakebasarer, kioskvakter på fotballbanen, kostymesying og 17-mai-komiteer har jeg måtte bidra til alene. Har jeg vært så uhelig at jeg ikke kunne komme fordi jeg hadde flere barn å ta meg av så har jeg fått kjeft. 

Ja, jeg har stått på 17. mai og vært forsinket til standen hvor jeg skulle stå og være ansvarlig med 2 andre fedre og fått kjeft. Ringt opp av den ansvarlige som kjeftet meg huden full fordi jeg ikke var der jeg skulle være. At jeg prøvde å si at en av mine barn hadde slått seg og var blodig nyttet ikke. 

Jeg er alenemamma og må alltid ta det som er viktigst først. 

Det betyr at jeg hver dag må ofre andre kanskje like viktige ting. 

Jeg har bare to armer og et hode. 

Jeg prøver å være en god mor for mine barn. Jeg prøver å sørge for at de har med seg alt de skal på skolen. At de gjør skolearbeidet etter beste evne, at de gir 200% i det de brenner for, at de er omsorgsfulle mot andre, at de viser nestekjærlighet, at de ser på alle mennesker som like og at de opp i alt dette her tør å tro på egne drømmer om suksess. 

Jeg møtte en mann og forelsket meg i han. Han bodde i Trondheim og ville at jeg skulle flytte til han. Jeg valgte barna foran kjærligheten. 

Det gjør jeg hver dag. 

Det er nok derfor jeg enda er singel. Når menn reagerer med å si at 4 barn er mye blir jeg provosert. Skal jeg unnskylde meg for at jeg har 4 barn? NEI. Skal jeg møte noen må han være glad i barn. Jeg kan ikke gå rundt og skjemmes over at jeg har "mange" barn. De er mitt ansvar nå og det ansvaret må jeg ta. Det finnes ikke noe alternativ.

Å bli kalt hurpe, jævla dårlig mor, fitte, syke faen osv vil aldri kunne måle seg med frykten jeg hadde i innlegget jeg henviste til over. 

ALDRI

Så kall meg det dere vil kalle meg. Jeg har vært gjennom så steike mange tøffe ting i livet at ingenting kan måle seg med usaklige uttalelser på nett. Jeg tåler det. Men ta meg. Ta ikke barna mine. 

Når jeg skriver så skriver jeg ikke for å få klikk. Hadde jeg gjort det ville jeg ligget på topp på blogglisten hver uke, noe jeg ikke gjør. Jeg skriver om det som engasjerer meg og barna. Men jeg tør ofte å si høyt det andre ikke tør. Jeg er uredd. Nå vet du kanskje hvorfor. Det skal liksom ikke så mye til for å skremme men nå som jeg vet at jeg sover trygt hver natt. Jeg vet at jeg har mat på bordet, et hus, klær og nok penger til mat. 

Jeg har fremtidsplaner og trygghet. 

Uansett hvor sint du blir på meg så klarer du ikke ta fra meg det. 

Jeg passer på barna mine og gjør det jeg tror er best for dem. Jeg vet at Espen er en gutt som lett kan få reaksjoner på godteri i løs vekt. Jeg er ingen lege så jeg kan ikke vite hvorfor det har skjedd. Men det har skjedd, derfor tok jeg valget. Kunne jeg gjort ting annerledes? Ja, helt sikkert. Kunne jeg spart godteriet og kjørt til et sykehus med det, ja. Kunne jeg gått Halloween sammen med Espen? Kunne jeg forberedt han bedre? Kunne jeg fortalt han at han bare skulle ta godteri som var innpakket? JA, på alle spørsmål. selvsagt kunne jeg gjort det mye bedre enn jeg gjorde det. Det er alltid slik.

Men gjør det meg til en syk faen? Jævlig dårlig mor? Fitte som bare tenker på seg selv. Jævla hurpe? Nei!

Les gjerne innlegget som skapte rasende mennesker og les gjerne mange av de vanvittig usaklige kommentarene som ligger i kommentarfeltet. 

Jeg står opp hver morgen klokken 5. 

Fordi jeg da skal jobbe før barna våkner slik at jeg kan være tilstede for dem når de åpner opp øynene. Et vennlig smil, en påsmurt brødskive, et tent stearinlys på bordet og gode råd før dagen går i gang. En god start på dagen. Vi snakker om alt her hjemme. Kjærester, urettferdighet, sykdommer og utfordringer i hverdagen. 

Mine barn har vært gjennom det jeg har vært gjennom.

De glemmer ikke det som har skjedd.

Derfor var det greit å kaste 1 kg godteri. 

Det var ikke noe big deal. Jeg skrev om det og hadde aldri i min villeste fantasi tenkt at over 100.000 mennesker skulle bli så rasende. Bør jeg beklage meg? Nei, føler ikke det. Jeg tok et valg som jeg følte var best for mitt barn. 

Hat meg gjerne i kampens hete, men ikke kall meg en dårlig mor for du har ingen anelse om hva jeg har ofret for de 4 barna!

Følger du meg på snap? Annebrith.no heter jeg der. Om du vil se noen av det jeg opplever må du klikke deg gjennom MYSTORY

Ellers blir jeg veldig glad om du trykker LIKER på min facebook. Der skal vi snart begynne å teste ut livestreaming med baking så følg meg gjerne der også om du vil se hvordan det står til på kjøkkenet :) På instagram er det kun kaker og oppskrifter som serveres :)

Sykehusklovnenes jubileum!

Sponset plakat

Jeg og barna støtter ofte gode formål. VI snakker mye her hjemme om barn som kanskje ikke har det bra og hvordan vi kan hjelpe andre. Vi 4 har også vært i en situasjon hvor vi hadde det ekstra vanskelig og jeg tror det har gjort barna veldig ydmyke. 

Å hjelpe andre barn er noe vi brenner veldig for alle sammen her hjemme og derfor var det ingen tvil om vi skulle hjelpe da jeg ble spurt om å skrive om Sykehusklovnene. 

Sykehusklovnene har i år 15 års jubileum og det skal feires. Fødselsplakat.no dobler frem til 25. oktober støtten til Sykehusklovnene. SÅ det betyr at om du kjøper en slik plakat som du ser på bildet så støtter du en kjempebra sak!

Her i huset ble plakatene tatt godt imot. 

Jeg har samlet dem sammen på en vegg men tror nok at barna skal få dem på sine rom i det nye huset når den tid kommer.

Det er helt utrolig hvor fort barna vokser. 


Plakatene kan altså kjøpes HER

Ha en strålende dag videre!

Oh no - NO INTERNET



Lørdag kveld mistet vi tilgang til bredbåndet. Full krise i heimen :P  

Ikke internettforbindelse! Hva nå?

Det første Annika sa til meg søndag morgen var: Vi har ikke internett, mamma. Kan du fikse det? Det var tydeligvis en større feil enn vi først antok og da Telenor sa at vi antageligvis måtte vente til nokså langt utpå mandagen før vi fikk nett ble det stille i heimen. 

Det kom flere spørsmål fra disse tre om hva de skulle finne på. 

Hva skal vi finne på?

Normalt sett sitter alle på hver sitt rom på søndager og glaner på skjermene sine. Nå samlet alle seg i stua og begynte å spille et spill. Etter de hadde holdt på noen timer så begynte de å prate med hverandre. 

Ja, det høres sikkert helt teit ut at jeg skriver dette men når man har tenåringer i hus så er det faktisk ikke veldig mye prat på en slik fridag. Alle er liksom opptatt med sitt. 

Jeg hørte høy, prat og diskusjoner fra stua. Latter og fjas. En stemning jeg faktisk ikke har følt eller kjent på, på veldig veldig lenge. Jeg tok meg i å tenke at dette faktisk var en veldig fin søndag. 

Nå har jeg bestemt at søndager skal være delvis mobilfri og at vi på ukedagene også skal begrense oss. Vi ser altfor mye på mobilene våre.

Dog sitter jeg uten bredbånd på 3. dagen og er litt bekymret for at jeg ikke får jobbet såpass mye som jeg trenger. MEN det var kanskje veldig riktig å få noen dager for å tenke gjennom ting. 

Håper dere får en nydelig tirsdag!

Gode klemmer ♡

Til guttene mine:


Jeg trenger å fortelle dere noe. Noe veldig viktig. Kom og sett dere her på sofaen sammen med meg. Jeg håper dere ser hvor alvorlig jeg er når jeg sier dette for denne samtalen vil jeg at dere skal huske så lenge dere lever. 

Dere vil komme i mange situasjoner i livet hvor dere vil ha muligheten til å påvirke situasjoner. Dette heter påvirkningskraft. Denne kraften er veldig sterk. Med denne kraften kan dere klare å snu situasjoner, redde mennesker og gjøre en forskjell. 

For å bruke påvirkningskraften må dere tørre å ha en stemme. Dere må tørre å si ifra når dere ser at noe er galt. Tørre å stå alene mot flere andre. Dere må rett og slett være tøffe. Være en mann!

Det betyr at om du ser at noen gjør en jente vondt så skal du si ifra. Du skal ikke stå stille og se på at noen blir mobbet eller blir antastet. Du skal aktivt si ifra at dette ikke er greit. Når noen snakker nedlatende om jenter skal du også si ifra. Selv om det er i en guttechat på whatsapp og gutta synes det er tøft. Det er IKKE greit. Du skal åpne munnen din og aktivt være den som sier at dette vil du ikke være med på. Så skal du forlate chatten. Da har du aktivt brukt din påvirkningskraft og vist andre hva du står for.

Dette gjelder også Jodel, Facebook, Snapchat, Instagram osv. 

Hver gang du blir konfrontert og ser noen mobbe en jente, snakke nedlatende og kalle en jente stygge ting så skal du bruke din stemme til å si at dette ikke er ok. Jeg håper du skjønner hvor viktig dette er? Se på meg! Er det forstått?

Du må være en mann!

Jeg håper dere skjønner at en jente er like viktig i dette livet som dere selv. Vi er ikke likt laget men vi er like mye verdt.

Du skal møte jenter med respekt. 

Respekt betyr at om du en dag får lyst på en jente så må du spørre først. Blir du med meg hjem? Har du lyst til å spille fifa sammen med meg? Hvis jenta sier nei så må du respektere det. Dette skal du gjøre om du er 13, 16, 21 eller 26 år. Uansett hvilken aktivitet som frister hjemme skal jenta få et valg. Hvis hun sier nei så betyr det nei. Det betyr ikke ja eller kanskje. Om hun ikke svarer så er det heller ikke et ja. Forstå det. 

Du skal aldri gjøre noe mot en jente som hun ikke har samtykket i. Uansett hva hun har på seg så betyr ikke det at hun har samtykket i noe. HUSK DET!

Jeg trenger å fortelle dere noe som egentlig burde vært innlysende men som jeg må si:

En jente skal ikke voldtas. Du skal heller aldri spøke med de ordene for å være tøff. Du skal heller aldri skrive på en chat at noen fortjener å bli voldtatt. Voldtekt er straffbart og jenter som har blitt voldtatt har fått sine liv ødelagt. 

En jente skal heller aldri bli slått. Du skal heller aldri spøke med at du skal slå jenter for å være tøff. Du skal ikke true jenter med at du en dag vil slå dem. Å slå noen er et tegn på svakhet hos deg og jeg vet dere er bedre enn det. 

Du skal heller aldri kalle en jente hore eller ludder. De ordene skal du aldri bruke til å beskrive en jente med. Forstått?

Det er trist at jeg må ta denne samtalen med dere. Men i Norge i dag er det altfor mange menn som gjør forferdelige ting med kvinner. Noen av disse mennene har samlet seg i en gruppe som de har kalt Mannegruppa Ottar. De ler av kvinner. De snakker nedlatende, poster nakenbilder av jenter uten tillatelse og sier at jenter fortjener å bli voldtatt. Noen jenter har faktisk fått drapstrusler fordi de tok til motmæle. 

Det er slik verden og Norge er i dag. 

Dette gjør meg kvalm og jeg håper dere, guttene mine forstår at slike grupper ikke er noe man skal være med i. Selv ikke bare for gøy. Selv ikke om du bare leser det som står der og ikke deltar. Du skal bruke påvirkningskraften din og si ifra at dette ikke er ok eller forlate gruppen. 

Vær bedre enn det!

Bruk påvirkningskraften din og si ifra når noe er galt. 

Kjenn på samvittigheten og magefølelsen. La det gode inni deg lede deg. Vis ømhet, omsorg og nestekjærlighet. 

Vær en ordentlig mann! 

Dette var det jeg ville dele med dere i dag. TAkk for at du leste!

 

I dag skal jeg fortelle barna om en mann....



I dag blir det en litt annerledes dag.

Jeg har holdt noe hemmelig for barna og det er på tide å fortelle dem hva det er. 

Jeg har bestemt meg for å holde det hemmelig så lenge som jeg klarer og så skal de få lov til å treffe han og se hva de synes om akkurat det. 

Mannen de skal få møte er en av de viktigste personene i livet deres, nemlig pappaen.

Barna tror at pappa kommer sørover i morgen men jeg kjøpte flybillett til han en dag tidligere slik at vi sammen kan overraske dem og ha en fin dag alle sammen.

I sommer da jeg var nordpå spiste vi middag ute på restaurant og barna likte det veldig godt. Jeg så hvor glad Espen var og det tror jeg han blir i dag også. Så i dag legger vi voksne bort uenigheter vi kanskje måtte ha om hverandre. Ikke det at jeg føler det er noen. Vi har fått, etter alle disse årene et godt og stabilt forhold. 

I dag skal jeg altså overraske barna med å ta dem til flyplassen og si at pappa er her :)

Så skal de få masse fin alenetid i Sørumsand sammen med pappa og få vise han hvordan de har det her. Pappa skal få være med på fotballtrening og vi skal spise middag sammen ute :)

Det eneste jeg ikke har tenkt på er hvor jeg skal sove i natt. Det er liksom bare en ekstra plass i huset og den sengeplassen er i min dobbeltseng. Haha. Vi får se hvor det bærer. 

Jeg gleder meg veldig til reaksjonen deres :)

Gode klemmer!

Følg meg gjerne på snapchat: annebrith.no for å se reaksjonen til kidsa :P

 

 

 

Det nye huset vårt!



Husjakten er i gang! 

Så utrolig mye å sette seg inn i. Det er mange spørsmål som kommer opp i denne prosessen. Skal vi bygge eller skal vi kjøpe hus?

Drømmen er jo å bygge så vi ser på mulighetene for det først. 

I mellomtiden tikker det inn meldinger fra finn om hus til salgs. Jeg har vært på en visning men beliggenhet er viktig for oss. 

Jeg har også skjønt at om vi vil bygge drømmehuset så er det mulighet for at vi må flytte ut av Sørumsand. Her i kommunen er det tydeligvis restriksjoner på høydene på eneboliger og det er lite tomter til salgs. Det kommer rekkehus til salgs i et byggefelt snart men det er liksom innflytting om 2 år. Da er et rekkehus for lite for oss. 

Det er flere tomter til salgs på Sørumsand men dessverre er de for små for at man overhode kan bygge et hus der. At man får lov til å selge en tomt på 500 m2 er for meg et stort spørsmålstegn når det må søkes i det vide og brede før man overhode kan bygge. Og får man tillatelse til å bygge så blir huset altfor stort på den lille tomta. Mulig vi må finne et gammelt hus med stor tomt så bare rive huset for så å bygge nytt. Beliggenhet er det viktigste uansett. 

Vi er i alle fall i gang. 

At et større hus snart er innenfor rekkevidde er veldig tydelig. Jeg har hatt samtaler med forskjellige banker som sier at alt ser fint ut. Min regnskapsfører har sett på tallene og alle sier at nå ser ting ut til å ligge til rette for kjøp av en bolig. Men jeg må si det er skummelt. Jeg kjenner veldig på det at jeg er alene og tar disse avgjørelsene alene. 

Enn om jeg velger feil? 

Skal vi sette husdrømmen på vent og reise bort et år? Nå er muligheten der. Ingen som holder oss her. Vi kan bo et år et annet sted i verden mens huset bygges så sånn sett er det perfekt! 

Det er mye å sette seg inn i og det hele starter med en drøm. Sammen med barna har jeg noen drømmer og jeg får kommentarer fra lesere om at jeg ikke skal involvere barna i mine drømmer ofr de skal få lov til å være barn. Hva slags pisspreik er det? Skal vi ikke lære barn hvordan man setter seg mål og realiserer drømmer? Skal ikke barn på lik linje med oss voksne lære seg å spare, kjenne på at det koster å nå noen mål? For å nå det du drømmer om må du ofre noe. 

Jeg ser absolutt ikke noe negativt i det å involvere barna mine i disse planene. Jeg tror tvert om det gjør dem til meget reflekterte barn og selvstendige individer. Til og med Sven har begynt å spare til større ting. Han reflekterer mye mer over kjøp og salg av ting enn det han gjorde. Han begynner å se verdien i ting. Jeg fatter og begriper ikke at noen vil prøve å ta meg på det. Men seriøst jeg må vel bare godta at uansett hva jeg skriver om eller gjør så er det noen som er uenig og vil påpeke hvor dårlig mor jeg er.

Uansett, vi er i alle fall i full gang med planlegging. Vi har bestemt oss sammen for hvordan drømmehuset skal se ut og det går vi for! Sammen!

Ha en nydelig dag alle sammen!

Følg meg gjerne på snapchat: annebrith.no. Ellers blir jeg veldig glad om du trykker LIKER på min facebook. Der skal vi snart begynne å teste ut livestreaming med baking så følg meg gjerne der også om du vil se hvordan det står til på kjøkkenet :) På instagram er det kun kaker og oppskrifter som serveres :)

 

 

 

 

 

 

Derfor leser ikke barna bloggen min:



Mange har de siste månedene spurt om jeg kunne skrive litt om hva tankene mine er rundt det å eksponere meg selv og barna på bloggen.

Hvis jeg skulle spurt noen om råd i denne situasjonen så ville jeg antageligvis fått like mange forskjellige svar som mennesker jeg spurte om råd. Det betyr at vi mennesker tenker ulikt og har ulike meninger og grenser. 

Mine barn har vært med i reklamer, de har vært filmet på tv og de er med på bilder til intervjuer. Alt på deres premisser og etter deres ønsker. Om en av dem ikke har lyst til å stille opp så er det ok. Det har forekommet. 

Bloggen min har blitt jobben min. 

Det er ikke en morsom liten hobby mer. Det er en fantastisk herlig jobb som jeg gleder meg hver dag til å utføre. 

Når jeg jobber er jeg ikke mamma. Da er jeg Anne Brith. Og når jeg ikke jobber er jeg mamma. 

Snakker dere der ute veldig mye om jobbene deres med barna deres? Jeg gjør ikke det! Vi bruker tiden her hjemme til å snakke om hva som skjer i barna sine liv, hvilke planer vi som familie har for uken og for den neste måneden og hvilke ferier vi drømmer om. Vi setter oss mål for fremtiden sammen og følger disse. 

Hvis mine barn skulle fulgt med og lest hvert eneste innlegg jeg har skrevet så ville de ikke gjort noe annet. Det er en heldagsjobb å lese alt jeg skriver, følge med på kommentarer og sjekke alle flater på sosiale medier. Mine barn er ikke opptatte av det. De lever sine liv med sine venner. 

Selvfølgelig får de med seg ting som feks et førstesideoppslag i VG eller en greie på tv, men da heier de og er glade for mulighetene det gir. 

Når barna omtales på bloggen har de alltid fått lest innleggene og sett bildene. Det er ikke noe som går ut her på bloggen som ikke er avtalt med dem. 

Det forekommer at barna blir spurt om meg og det som skjer i livet mitt på skolen. Frem til i dag har de ikke fått noen særlig ubehageligheter eller vanskelige spørsmål. Barna er sterke personligheter med god selvtillit og de står alle sammen sterkt i gruppen av venner. De har en god del nære venner som de er mye sammen med som også har beskyttende foreldre som skjermer barna og meg og passer på at vi har det bra. 

Mine nærmeste venner og familie leser heller ikke bloggen min. Jeg har sagt ifra om det at når vi er sammen så vil jeg bruke tiden min på å snakke om det som skjer i livene våre i stedet for å snakke om "jobben" min og det som har blitt skrevet på bloggen. Det er aldri noen av mine venner eller familie som starter en setning med: Jeg leste på bloggen din.... Det skjer ikke. Mulig det er fordi jeg alltid innleder samtaler med venner med: Fortell meg hva som skjer i livet ditt for tiden... 

Lever jeg 2 liv? 

Noen ganger føles det slik men så tenker jeg på det så finner jeg ut at jeg faktisk ikke gjør det. For den personen jeg er her er også den personen jeg er hjemme. 

Jeg og barna har valgt å se på mulighetene bloggen har gitt oss i stedet for å fokusere på begrensningene det gir. Det er litt slik jeg oppdrar barna også. Det er også min personlighet. Jeg ser alltid etter det som gir meg glede og positivitet fremfor å fokusere på negative ting som kan skje. 

Vi tok sammen et valg for 1 år siden. Det var et valg om hvor vi skulle være om 2 år. Neste sommer altså. Vi viker ikke fra den planen og vi gjør alle det som skal til for å nå det målet. Alle har fått sagt sin mening her hjemme og da vi hadde samtalen var alle enige. Innimellom spør jeg barna hvordan de føler ting går og om de har lyst til å forandre mening men så langt har ingen tenkt i de baner.

Jeg tror det er noen få som leser bloggen som danner seg bilder i hodet av hvordan ting foregår her hjemme. Det skjønner jeg jo godt utifra mange av kommentarene jeg sletter. Det settes spørsmålstegn ved meg som mamma og det er helt greit. Jeg legger meg hver kveld enda med følelsen av at jeg gjør en fantastisk jobb med barna mine. Den dagen jeg er usikker på meg selv og rollen som mamma skal dere få høre det. For det er da også den dagen jeg slutter å blogge. 

For selv om mange tror det så er dette kun en jobb og den skal ikke gå på kostnad av mine barn. 

Enn så lenge trives både jeg og barna med tilværelsen og de kommer i månedene fremover til å ta en enda større rolle her på bloggen enn det de har gjort. SÅ det er bare å feste setebeltet!

Ha en nydelig dag dere!

Følger du meg på snap? Annebrith.no heter jeg der. Om du vil se noen av det jeg opplever må du klikke deg gjennom MYSTORY

Ellers blir jeg veldig glad om du trykker LIKER på min facebook. Der skal vi snart begynne å teste ut livestreaming med baking så følg meg gjerne der også om du vil se hvordan det står til på kjøkkenet :) På instagram er det kun kaker og oppskrifter som serveres :)

Utslitt 4 barnsmor kollapser på sofa og dør



Jeg ble mamma for første gang for litt over 13 år siden. En nydelig langfredag i 2003. Sven kom til verden på soverommet hjemme og han var helt perfekt. Mitt liv var komplett. Jeg hadde alltid hatt et stort ønske om å få barn og var overlykkelig. 

Alt i mitt liv dreide seg om den lille krabaten. Hva han spiste, hva han drakk, hvordan han lekte. Favorittleker, favorittfarger, ja alt ble notert i den søte boken: Livet om meg.

Det gikk ikke lang tid før Annika kom. Alt var annerledes da. Sven ble født på en solfylt dag hvor gradestokken viste 30 grader. Annika kom på motsatt side av året og det var snø og 28 minusgrader. Hun var i motsetning til Sven helt svart. Mørk i huden og full av sort hår. Det var nesten som om jeg trodde det ikek var mitt eget barn. 

Der Sven hadde vært rolig var Annika et mareritt. Hun sov ikke en natt i strekk de første 4-5 månedene. 

Jeg var på randen til å få nervesammenbrudd. 

At vi fikk Espen bare drøyt et år etterpå er enda for meg et under. Heldigvis stabiliserte tilværelsen seg med Espen. Han var en "snill" baby. Sov fra dag 1. Lå stille og pludret i vogna si og gjorde ikke en flue fortred.

3 barn på litt over 3 år. 

Galskap. 

Livet gikk ikke som planlagt og en ny mann kom inn i bildet. Han ønsket seg et barn og jeg stilte min livmor til disposisjon. 

Noen har spurt meg om jeg i dag angrer på at jeg fikk 4 barn og har dette med 2 forskjellige menn. Man kan ikke angre på å ha fått en så nydelig gutt som det Christian er. Det klarer jeg ikke si, men selvsagt hadde det vært lettere om jeg bare hadde en pappa å forholde meg til. 

Men livet er uforutsigbart og jeg fikk 4 herlige barn. 4 barn som i mer eller mindre grad har spist meg opp de siste 13 årene. Litt etter litt har jeg latt meg bli dratt inn i en virvelvind av aktiviteter og har vanskeligheter med å komme meg ut. 

Barna tok over livet mitt. 

Jeg følte at jeg ikke var en god mor om jeg ikke var der for dem hele tiden. 

Det startet på morgenen. 4 frokoster som skal lages klare, matpakker som skal legges i sekker, sekker som skal sjekkes, gymbager som skal settes klare, riktige uteklær, kjøre barna til skole, hente dem tidsnok, støtte dem i lekser, sørge for at lekser blir godkjent, vaske klær, bake boller, kaker til lotterier, bursdagsfester som overgår andres, nye klær til hver sesong og slik kan jeg fortsette i det uendelige. 

Ikke bare skulle det materielle være på plass. Jeg måtte selvsagt også bake med de små, ta de med ut på kino, museum, vise dem Norske byer, fjellheimen, lære de å sykle, svømme og sette opp telt. 

Når alt av aktiviteter var på plass kom det indre. Jeg måtte bruke nok til på å få barna mine til å være omsorgsfulle, rause og kjærlige. For å klare dette måtte jeg alltid snakke positivt om mennesker jeg kanskje inni meg hatet. Jeg måtte gå foran som et godt eksempel. Aldri banne, smile og framsnakke naboen, gi dem eksempler på hverdagsproblemer, hjelpe dem å løse dette og få dem selv til å reflektere. 

For å få dem til å bli kjærlige mennesker måtte jeg altså ta meg tid til å være sammen med dem. 

Som alenemor var dette kun en jobb jeg måtte gjøre. Det var ingen som kunne ta halvparten av jobben. 

Det betyr at fra den dagen i 2009 at jeg ble alene med barna så har min verden stort sett dreid seg om dem og deres ønsker. 

Jeg hadde ikke noe liv mer. 

Hva med meg? Hva med mine ønsker? Mitt liv? Hva vil jeg? Er det dette jeg vil? Bare løpe rundt som en gal for å tilfredstille barna. 

Det er jo min jobb å sørge for at de har det bra og blir fine skapninger. 

Tro meg jeg tok jobben veldig seriøst. Jeg skulle være den beste mammaen av alle!

Men hva skjedde?

Jeg mistet meg selv. 

Jeg ble sur, grinete og furt. Jeg ble sliten og lei meg. Kjente meg selv ikke igjen. Jeg ser det på bilder fra i fjor og helt frem til i mai i år. Utslitt 4-barnsmamma kollapser på sofa og dør. Det kunne vært overskriften. Jeg tuller ikke engang. 

Livet mitt dreide seg kun om de små og hvordan de hadde det. 

Men jeg våknet. Det var en prosess. Jeg vet ikke om det skjedde da jeg ble 40 år eller hva men jeg begynte å tenke mer og mer på konsekvensene av livet mitt. Lene Alexandra utfordret meg på dette hele tiden. Hva med deg Anne Brith? Jeg bare veivet det bort med: Du forstår meg ikke, for du har ikke barn. Men hun hadde rett.

Hva med meg og mitt liv? Var ikke jeg også viktig? Kanskje den viktigste personen i mitt eget liv? Var jeg lykkelig? Langt derifra. 

Jeg vil ha tilbake livet mitt!

Det var da jeg fant ut at jeg ville ha tilbake livet mitt at vi begynte med strengere regime i heimen. Arbeidsoppgaver, dele på matlaging, dele på klesvask, støvsuging og innkjøp. Barna fikk og har tatt ansvar. Jeg har flere dager i uken hvor kvelden bare er min og jeg drar oftere ut av huset. Barna klarer seg. 

Langsomt begynte jeg å puste igjen. Jeg fant meg selv. Anne Brith. Jeg trenger å være litt for meg selv innimellom. Jeg trenger å være med venninner. Fnise og le. Treffe en kjekk fyr, bade i Glomma eller bare gå på date og rusle hånd i hånd langs stranden. 

Jeg er på langt nær der jeg skal være. Men jeg har fått en rutine på pusterom. Jeg har klart å spørre venner om hjelp. Og jeg klarer å overlate ansvaret til både barna og venner. Selv om det er fryktelig vanskelig. 

Jeg begynner å skimte noe jeg kjenner igjen i speilet hver morgen. Et smil som ikke har vært der på mange, mange år. Glansen i håret og gløden i huden. Jeg sover bedre enn jeg har gjort på lenge og jeg har opplevelser i hverdagen som gjør at jeg smiler ekstra. Jeg har fått venninner. Herreguuud. Hvor ble det av vennene i tiden med barn? De forsvant jo også. Like mye min feil. Mest min feil. 

Nå har jeg flere gode venninner. Noen snakker jeg business med, noen baker jeg med, noen fra barndommen har kommet inn i livet mitt igjen og jeg føler at det virkelig var på tide. 

Jeg tok tilbake livet mitt.

Det betyr ikke at jeg er en dårlig mor. Tvert imot!

Ha en nydelig dag!

Følg meg gjerne på instagram der er det kun kaker og oppskrifter som serveres og på facebook skal vi snart begynne å teste ut livestreaming med baking så følg meg gjerne der også om du vil se hvordan det står til på kjøkkenet :)

KLEMMER!

 

 

Hvor skal vi bo nå?




Vi skal ikke bo her mer. 

Det var jo en midlertidig løsning. Det visste vi alle.

Men hvor skal vi bo nå?

Det er så mange tanker om dagen!

Skal vi flytte nærmere Oslo? Skal vi bli boende her på Sørumsand? Hva ønsker jeg? Hva ønsker barna?

Det er en kabal som skal gå opp. Minsten har jo sin kjære pappa her så det veier tungt for at vi skal fortsette å bo her på Sørumsand. Og hva med drømmen om å bo 1 år i utlandet. Det er NÅ den kan realiseres! Nå er vi klare for å finne oss et hus. Kanskje vi skal vente med drømmehuset til vi kommer tilbake fra et utenlandsopphold?

De siste årene har eget hus og drømmen om dette vært et så sykt langt borte mål. Det har hengt der oppe og jeg har ikke klart å ta tak i det. Bare hatt bildet i hodet og sett målet foran meg. Dit skal vi barna mine! Eget hus. Drømmehuset. 6 soverom og 3 bad. Bygge eget hus. 

I mellomtiden har vi spart. Ja, for det er VI som har spart. Barna har ofret de også. De har måtte kjenne på at også de ikke fikk alle goder. Vi kunne reist på en dyr ferie i år, men det valgte vi bort. Vi gjorde det for at vi skulle få lagt oss opp egenkapital og betalt ned all gjeld.

I går ble regningsbunken tom.

Mappen som har inneholdt så sykt mange regninger ble tom. Jeg klarte ikke fatte det. Jeg ringte til banken og måtte høre om det stemte. Jeg dobbeltsjekket nedbetalingsplanen og fikk det bekreftet. Jeg kan love dere at når den regningsbunken var på det feteste var den 5-6 cm høy. 

Søvnløse netter har det vært.

Men i natt sov jeg heller ikke. 

En helt merkelig og tom følelse inni meg. Jeg skal kjøpe hus! Jeg kan bygge hus! Jeg har nå muligheten til å gjøre akkurat det jeg selv ønsker! 

Min første tanke er: Hvor skal vi bygge? Vi kan ikke vike fra byggedrømmen vår. Jeg må ut å finne tomt. 1000 tanker. Eller skal vi gå på visning? Finne oss et lite rekkehus først? Tør vi 1 år i USA? Eller er 6 mnd i Hellas det vi skal gjøre? Jeg har ingen mann som holder meg fast her og barna har den perfekte alderen nå. 

Det er så mange tanker. Drømmen er plutselig rett foran oss. Vi kan ta og føle på den. Den som har vært så langt borte og så uoppnåelig. Nå er den her. 

Det føles så rart. 

Døren er åpnet og det er ikke noen hinder mer foran. Vi kan valse rett inn og starte og leve den drømmen. 

Dog klarer jeg ikke glede meg over det riktig enda. Hvor rart er det egentlig? Man skal jo juble når man når et mål? Et så stort mål. Men jeg klarer bare ikke fatte det enda. Det er for fjernt. 

Hva skal jeg bekymre meg over nå fremover når jeg ikke trenger å lure på om regningene blir betalt? Det dukker sikkert noe opp. Jeg lurer på om vi feirer jul i et nytt hus jeg? Hvordan vil vårt nye kjøkken se ut? Vil barna elske å få egne rom eller vil de fortsatt samle seg i en stor dobbeltseng slik de gjør hver helg nå. 

Skal vi endelig få oss en hund, slik vi alltid har drømt om? Eller skal vi få oss en katt? Hvordan vil hagen i det nye huset være? Vil det være plass til et basseng der? 

Jeg lurer mest på hva han fyren i Boligpartner kommer til å si om jeg ringer og sier jeg har kjøpt meg tomt. Han som ikke ville sende meg huskatalogene fordi jeg var alenemor og enda ikke hadde kjøpt tomt. Han sa ikke direkte at han ikke trodde jeg klarte å bygge et hus alene men han insinuerte vel at jeg kunne ringe han tilbake når jeg hadde fått meg en partner jeg kunne dele kostnadene med og når tomten var i boks. Egentlig har jeg litt lyst til å dra til kontoret der han jobber og peke på huset jeg ønsker meg. 

Det han ikke vet er at den telefonsamtalen hvor han mer eller mindre disset meg og mine drømmer gjorde meg så forbanna. Jeg har tenkt på den samtalen med jevne mellomrom, hatt kopi av huset jeg ønsker meg på veggen på soverommet og hver gang jeg har tittet på det har jeg tenkt på den idioten som fortalte meg at jeg ikke kom til å klare det. 

Rart egentlig hvor motivert man kan bli av idioter.

Jeg har møtte flere slike idioter på min vei de siste årene. Kunsten er bare å bli forbanna. Snu den frustrasjonen til noe bra og bite tennene sammen.

Den som ler sist ler best heter det. 

En dag skal jeg også le.

Bare ikke riktig enda.

Jeg må nok bruke litt tid på å fordøye dette og finne ut hvor vi skal bo.

Gode klemmer fra hun som har vært våken i 3 timer alt!

Livet ass!

Love it!

 

Når 4 stykker står opp med feil fot!



Bildet ovenfor lyver!

Slik var stemningen i går rett før vi la oss. 

Idyllisk og harmonisk.

Hva skjedde i løpet av natten? Ikke vet jeg.

Men i dag tidlig da vi våknet var det kun minstemann som var happy. Jeg tror ikke han er skapt til å være sinna eller sur. Han er immun for akkurat det.

Alle vi andre var på krigsstien. 

Ikke bare en dårlig dag men 4!

Haha ja de dagene er der også. Hvor alt bare går skeis. En finner ikke buksa, en annen finner ikke hjelmen, en blir sur og kaster en mobiltelefon, et speil knuses, oppvasken fra i går står på bordet og en smaller med døra. 

En kake har blitt prøvesmakt før den var fotografert, en sekk var borte, noen haddeikke hengt opp de riktige klærne slik at alt var enda vått, en telefon var ikke ladet. En mobillader var borte, hvor i svarte blir de laderne av? Noen som vet? En sokk hadde ikke make og et par joggesko var ryddet bort. 

Ja han som hadde gangen hadde vært overivrig og ryddet bort alt slik at prinsessen sine sko sto der de skulle stå haha. 

En hadde vært grådig og drukket all juicen og en annen hadde tatt siste rest av melken. Det er midt i uken så mye pålegg er det heller ikke igjen. 

Favorittmatboksen var ikke ren og vi trenger flere vannflasker. 

Minsten fikk ikke kos av storebroren da han dro og gråt hele veien til barnehagen. 

Ler meg i hjel men sånn er livet.

Håper dere fikk en bedre start på dagen! Jeg er glad "krapylene" har dratt og at det er stille her hjemme nå!

KLEMMER! 

Jeg er en mann!



Det høres helt utrolig ut men det er faktisk sant!

Jeg er mannen i mitt eget liv!

Hver vår rydder jeg bort snøskuffen. Det er jeg som har brukt den hele vinteren. Jeg skifter dekk på bilen, fikser lamper, sjekker batteri og fyller bensin. Jeg klipper gresset og rydder hagen. Jeg steller hekken og plantene. Jeg skrur opp postkassen når den ramler ned. 

Jeg skifter lyspærer, reparerer et ødelagt vindu, skifter dekk på syklene til barna og tømmer søppel på fyllinga. 

Jeg bærer vaskemaskinen ned i 1. etg når den er ødelagt og jeg henger opp gardinstenger. 

Når kjøkkenet skal males så er det jeg som handler inn, jeg som forbereder og rydder kjøkkenet og det er jeg som maler og vasker etterpå. 

På varme sommerdager så handler jeg maten, legger den klar på tallerkener og, jepp det er jeg som griller! 

Jeg sjekker forsikringer, betaler regninger og sørger for at avtaler holdes. 

Nå er det ikke slik at jeg ramser opp ting jeg mener er typiske manneting her, men noen ting liker jeg faktisk som kvinne ikke å gjøre. Men som alenemor så har jeg faktisk ikke noe valg. Jeg MÅ være mannen!

Jeg er den tøffe stemmen til gutta, når de henger på sofaen med kompiser. Da må jeg være like kul som en eventuell pappa hadde vært og jeg må være kul når det blir snakk om jenter. Når gutta sier: Du skjønner ikke det, mamma, fordi du er dame, så sier jeg kjapt: Joa, jeg skjønner det. Er du GAAAAL. Seff forstår jeg jeg det. Kult!

Og når jeg er på fotballkamper så prøver jeg å være den kule. Ikke bli for overivrig og typisk mamma som står og heier og jubler med lys stemme. Du vet, hun som griner når poden scorer. Nei, da prøver jeg å være den rolige og litt harde typen da vet du. Som tørker tåren fort bort fra øyekroken og knytter neven og flexer. Det er meg!

Jeg snakker om damer, pupper og lår uten å fortrekke en mine. Jeg har også sluttet å spørre så mye om samtaler avsluttes helt brått. Det er en guttegreie. Forstå det, mamma! Jepp, jeg forstår.... jeg er mannen også...i alle fall prøver å være :P

Jeg er kniv, tennveske og bål på tur. Jeg er ryggsekken og kartet. Og når vi ikke finner veien så prøver jeg så godt jeg klarer å være roen som ikke friker ut fordi det ikke er dekning på mobilen. 

Jeg er kompis på sofa når det spilles fifa og jeg er kul når 12 gutter overnatter i den altfor lille stuen. 

Jeg ordner og fikser. Jeg er mann. 

Jeg er så sykt mann. 

Som alenemor så har jeg faktisk ikke noe valg. Jeg må være mann også. 

Det er jammen ikke alltid like enkelt!

Heia alle alenemødrene der ute som sjonglerer livene slik at de også faktisk klarer å være mannen!

Ha en fin dag 

 

 

 

 

 








 

GET INSPIRED

God lørdags morgen!

Jeg ble så inspirert i går kveld! Hele gjengen i Anti Brandpeople var samlet. Vel Sophie Elise var på oppdrag så hun var ikke der og det var en par andre som også var ute på jobb. MEN vi som var der koste oss maks med den fantastiske opptreden til både Atle og Stian i Singing in the rain.

MEN det jeg liker så godt ved slike eventer er at du aldri vet hvem du møter og hvilke mennesker som inspirerer deg. I går var det en barndomsvenninne Gerd Anne, Vibeke, Marcus og Lene som virkelig ga meg en vitamininnsprøytning. 

Selv om selve eventet ikke hadde veldig mye å gjøre med hva jeg gjør i hverdagen min så ble jeg så inspirert over hva de andre får til. 

Gerd Anne, som har en megatravel hverdag hvor hun sjonglerer rollen som mamma, jobber og reiser rundt hit og dit med gutta ( Marcus & Martinus) og samtidig bare stiller opp og løper KK-mila. DET gjorde at jeg selv bestemte meg for å løpe neste år! Det skal jeg også være med på. Takk for spark i ræva Gerd Anne :P

MYE som skal skje fremover og enda mer gøy ble planlagt i går. 

Ble liksom enda mer bestemt på å gjøre en bra jobb om dere skjønner? 

Våknet opp frisk og fresh i dag og bestemte meg for å ta en liten joggetur mens Espen spiller sin første kamp borte på Cupen som arrangeres i dag. Så blir det bakings! Følg med på snap!

Klemmer!













 

Hvert 5. barn ser for dårlig!

Annonse

Jeg visste det faktisk ikke men hvert 5. barn ser for dårlig. Jeg har heller ikke tenkt på at om et barn har for dårlig syn og ikke får gjort noe med dette, kan det hemme utfoldelsen til barnet i lek og aktiviteter samt svekke læreevnen. 

Det er jo nokså naturlig at et barn som ser dårlig ikke alltid vil være like "på" i situasjoner hvor man faktisk trenger å se bra, som feks fotball, håndball eller annen sport. Jeg husker selv da jeg var 12 år og fikk briller. Det var så deilig endelig å se det som sto på tavla klart. 

Med min egen historie i bakhodet så har jeg vært ekstra alert på mine barn. Det har vært viktig for meg å undersøke barnas syn tidlig slik at eventuelle feil på synet kan oppdages tidlig. 

Barna bør sjekkes før de starter på skolen og etter det er det faktisk anbefalt å sjekke synes til barna hvert år.

Vi booket en synsundersøkelse med Optomap hos Interoptik for å få en ordentlig helsesjekk på øynene til  barna før skolestart. 

Sven endte opp med disse kule brillene fra New York Yankees fra Interoptik. Han fikk også et ekstra par reservebriller gratis med på kjøpet! 

Sven har akkurat begynt på ungdomsskolen og har mye mer lekser enn det han hadde på barneskolen. Det betyr at han leser mye mer enn han gjorde tidligere. Etter at han fikk nye briller og justert styrken på brillene klarer han å lese mer enn han gjorde tidligere. 

Det lover godt for høstens utfordringer på skolen!

Føler du også at det er på tide å ta med ditt barn til en synsundersøkelse? Bestill time her.

Lik også gjerne Interoptik på Facebook







 

Fredag, planlegging og målsetting!

Inneholder sponset produkt


Innimellom kan det være greit å ha en oppsummering. Hvor er jeg nå? Hvor står jeg? Hvor skal jeg og hvordan kommer jeg meg dit jeg ønsker å være?

I går hadde jeg en slik dag hvor jeg hadde et 2 timers langt møte med mitt management og vi hadde en liten oppsummering. Jeg har som vane å nå alle mål jeg setter meg. Kanskje ikke alltid innen tidsfristene men det er ikke langt unna. Men det er en hårfin grense mellom å være målrettet og ambisiøs og det å være en raus og inkluderende mamma og venninne. 

Jeg har liksom ikke klart å være begge deler samtidig. Når jeg blir for målrettet og ambisiøs så føler jeg at jeg liksom stenger litt for den åpne og rause Anne Brith. Vet ikke om dere forstår det men det blir liksom slik at man har mer fokus på seg selv enn andre. 

Å finne balansen i akkurat det har jeg brukt tid på. Man må ikke bli for snill heller, for da blir man både utnyttet og utslitt. Samtidig skal man ikke gå over lik heller for å oppnå det man ønsker. 

Mine mål har nå den siste uken blitt veldig mye mer klare og jeg har bestemt meg for å sette meg selv og barna i sentrum. Det betyr at jeg ikke har sagt ja til veldig mange frokosteventer eller middager med andre bloggere. 

Men hva vil jeg? Hva vil barna?

Det er bare en ting som står høyt oppe på lista og det er et hus. Det er det aller første målet som nå skal realiseres. Det blir ikke noe ferier, noen utskeielser eller andre ting før det er på plass. 

For å kunne få huset vi ønsker må økonomien være i orden. Alt av egenkapital må være på plass og alt av budsjetter og regnskap skal være i orden. Jeg er en kreativ person som bare hater å legge kvitteringer pent bort. Reiseregninger blir alltid skrevet i siste liten og jeg kvier meg for å gjøre sånne kjedelige ting. 

I dag gikk turen til min regnskapsfører Knut og jeg fikk klar beskjed: Alt av kvitteringer skal ligge pent fordel på måneder. Så det var bare en ting å gjøre. Sette seg ned og få det overstått. Nå skal vi fra 1. september ta i bruk epost for å sende inn bilder av kvitteringene. SÅ heretter tar jeg bare et bilde på min Iphone og mailer det over til en adresse i Tripletex og så er det registrert inn i regnskapet. DET blir en helt ny verden. 

Så dagen i dag har gått til å rydde i papirer. Planlegging i min nye planner fra poppydesign. Denne helgen får du 20% rabatt i nettbutikken poppydesign.no ved bruk av koden: annebrith20

Nå skal jeg hente minstemann i barnehagen og kose meg med å vaske hus i noen timer. 

Så deilig følelse når ikke noe henger over deg noe mer! Snakkes i kveld dere!

 


  













 

Hysj, mamma sover!

Annonse


I ferien har jeg lagt meg til en forferdelig dårlig uvane. Jeg tar en siesta midt på dagen. Den er ikke så lang men jeg er så forferdelig trøtt og det er det samme hver eneste dag. En time etter lunsj sånn rundt to eller tre kjenner jeg at jeg mister energien min helt og bare faller sammen. 

Som regel har jeg fått gjort unna jobben min da og ligger og slumrer. 

Barna kommer rundt den tiden hjem fra skolen og ofte hører jeg dem si: Hysj, mamma sover. 

Jeg har alltid hatt en slik periode på slutten av arbeidsdagen min. Tom for energi rett og slett. 

Den siste tiden har jeg, når jeg har kjent at jeg ble sliten drukket en Battery nocal Rett og slett for å få opp energinivået.  Litt energi i hverdagen! Jeg har ingen problemer med å si at jeg drikker dette og jeg drikker aldri mer enn 1 boks. Men det hjelper meg gjennom en travel dag. 




Det er viktig for meg å fortelle mine følgere under 15 år at dette ikke anbefales for dere. Selv er jeg en godt voksen mamma som ikke har problemer med høyt blodtrykk og bruker denne drikken som hjelp for å komme gjennom dagen om den er litt slitsom.

Jeg blir alltid kvikk og er etter bare en kort stund klar for ettermiddagen eller videre jobbing. 

Det er nå to nye smaker av Battery no calories på markedet: Lime og original. Begge er uten sukker og kalorier, altså som en lettbrus bare med ekstra energi i form av koffein og B-vitaminer. Det liker jeg veldig godt.











 

 

 

 

 

Fordeling av oppgaver hjemme



Her hjemme må alle barna bidra. Det nytter ikke at jeg skal gjøre alle oppgaver samt jobbe 60-70 timer i uka. Det er alle også enige i. 

Vi har derfor fordelt oppgavene likt her hjemme. 

Vi har fordelt alle oppgaver på 4 og slik har hver person et eget område hver uke. Hver uke rulleres disse oppgavene slik at alle gjør forskjellige ting hver uke. Barna får ukepenger satt inn på konto og alle har et eget VISA-kort. 

Sven som er 13 år får 200.-, Annika på snart 12 år får 150.- og Espen på snart 10 år får 100.- Disse summene har vi diskutert og blitt enige om og vi tar dem jevnlig opp til diskusjon. 

Ved siden av dette er det to regler: 

  1. Lekser gjøres med en gang de kommer hjem fra skolen
  2. Alle rydder sitt eget rom og legger klær klart til neste dag.

Oppgavene er fordelt slik:

BAD

Den som er ansvarlig her sørger for at badet er rent og ryddig og klart til vask hver fredag og mandag. Den som har badet skal også henge opp klær når de er ferdige i maskinen. Det skal støvsuges annenhver dag her. 

GANG

Gang og yttergang skal ryddes og sekker skal henges bort. Her skal det også støvsuges. Dette er den letteste oppgaven og barna digger denne uken. 

STUE

Stuen skal ryddes og holdes ren. Klær skal brettes og legges bort. Vi bruker nemlig veldig ofte stuen til å henge opp våte klær sent på kvelden og da henger det klær overalt haha. 

KJØKKEN

Dette er nok den verste uken. Den som har kjøkkenuke må ta ut av oppvaskmaskin, sette inn og ta ut søppel. Han eller hun må også sørge for at det er rent på benk til vi skal stå opp hver morgen. 



Så et spørsmål veldig mange spør meg:

Hvordan klarer du å få barna til å gjøre oppgavene sine?

Vel, det er ikk enoe hokus pokus svar men dette sier jeg: Nå må alle gjøre oppgavene sine. Så gjøre de. Blir de ikke gjort blir det ikke ukelønn eller mobiltelefon neste uke. 

Her hjemme må vi bidra for at ting skal gå bra. Det betyr at alle må gjøre sine oppgaer. Om en glemmer så skjer det ofte at en annen hjelper til og fikser det for den som har glemt. 

Menn har heller ikke vondt av å være med i en slik fordeling!

Han en strålende kveld :) 


 

Jeg ser ikke klart mer, mamma!

Annonse

Jeg husker veldig godt den dagen jeg fant ut at Sven hadde dårlig syn. Jeg holdt opp en gul saks i hagen og ropte på Sven. Han ropte fra en avstand: Hva er det du har i hånden din, mamma? Annika sto ved siden av og sa: En gul saks!

Jeg hadde ikke tenkt på det med dårlig syn på han, selv om han sto bare 1 meter fra den store Tv-en i stua da han så på den. Men hallo, det er jo flere barn som står klint inntil for å se på barne-tv har jeg hørt fra venninner. 

Sven har siden den dagen hatt briller. Og nå når han har blitt litt eldre har han også linser han bruker når han spiller fotball eller er på skolen. 

Som mamma til 4 barn passer jeg på at barna får sjekket synet og derfor booket jeg en synsundersøkelse med Optomap hos Interoptik for å få en ordentlig helsesjekk på øynene til barna før skolestart. Espen har akkurat hatt en undersøkelse og minsten skal selvsagt sjekkes før han begynner på skolen. 

Henriette tok imot oss og startet med Annika. Henriette fortalte Annika mye om forskjellige situasjoner og spurte mye rundt læresituasjonen på skolen. Om Annika har opplevd å se dårlig? Eller om hun har hatt hodepine? Om alt går fint når hun spiller på Ipad eller ser på Iphonen sin? 







Synet ble undersøkt både for avstand og nær, samt dybdesyn. Samsynet ble også sjekket, det er viktig for lese- og skriveferdighetene. Til slutt kontrollerte hun fargesynet. Henriette la særlig tilrette for å finne situasjoner i Annikas liv som hun selv kunne relatere til. Noe som gjorde at undersøkelsen føltes veldig kort. 





Ved hjelp av et optomap-scan tok Henriette et bilde av innsiden i øyet for å sjekke at øyet er friskt. Ved å se på et slikt bilde kan man finne ut om det er sykdommer på netthinnen  som kan være skadelig for synet. Annika fikk se bildet av eget øye og det var selvsagt godt å se at det var et friskt øye tross for at hun har fått en pil inni det og skadet netthinnen for 2 år siden. 



Henriette forteller hva de forskjellige tingene i øyet heter og hva de gjør. Sven som er over gjennomsnitt interessert i både hjernen og øyet fulgte nøye med.

Bildene ble lagret slik at vi neste gang kan sammenligne og se etter forandringer. 

Så kom valg av briller. DET er jo noe av det gøye man gjør etter en synsundersøkelse. Det var flere briller som passet Sven. Inkludert disse.

Sven får også et ekstra par reservebriller gratis med på kjøpet! 

Både Annika og jeg falt for Chanel men ettersom Annika har perfekt syn så ble det ikke briller på henne i denne omgang. Hun ønsker seg jo vilt et par kun med glass i men det blir ikke i denne omgang. 


Jeg er veldig glad for at jeg tok meg tiden til å dra på en synsundersøkelse nå før skolestart. 

Føler du også at det er på tide å ta med ditt barn til en synsundersøkelse? Bestill time her.

Lik også gjerne Interoptik på Facebook




 

Hverdagslykke

 

Helt siden jeg møtte HJL har vi begge vært opptatte av å "stjele tid". 

I en hverdag fylt med travle jobber, trening, masse venner og det viktigste av alt barn lever både han og jeg ufattelig travle liv. Jeg bruker å si innimellom til han: Jeg skjønner ikke at vi har klart å få gjort så mye bra på bare 3 måneder. 

Men det gjelder altså å "stjele tid".

Bestemme seg for å prioritere å komme seg bort, ta en bedre middag, flytte litt på avtaler og være litt sammen i hverdagen. Det er jo flest av dem. Samtidig så vil vi begge ha det beste ut av det meste og da blir det som regel topp stemning og magiske opplevelser. Man bare gjør det. 

Slik var også teltturen vår. 

Bare en kort times kjøring fra Oslo, på Jevnaker, ligger det nydelige hotellet Thorbjørnrud Hotell. Jeg vet ikke om det er en del av de historiske hoteller, men det kunne gjerne vært det! I hotellhagen, ved vannet står det noen nydelige og luksuriøse telt. 

Det kalles Glamping. 

Camping med glam altså, for oss som rett og slett vil ha litt komfort når vi er ute på tur. 

Vi fikk teltet "romance" og kunne ikke hatt det bedre. Vi var ekstremt heldige med været og koste oss maks. 

Da vi ankom skiftet vi og tok turen opp til Svarttjernshøgda. Det er Nordmarkas høyeste topp. En fin tur, også for de som ikke er så godt trente. Jeg tror vi brukte 2 timer på turen totalt. På toppen har de bygget et utsiktstårn hvor du ser godt utover Randsfjorden. 

Å stå på toppen og se utover var helt herlig. 

Da vi kom tilbake var grillen klargjort til oss og vi badet i fjorden før vi grillet deilig ørret (forrett) og tiur (hovedrett). Desserten besto i grillede mega-marshmallows og kirsebær. Fantastisk altså! Kunne ikke blitt bedre. 

Dette er en perfekt "stikke-av-tur" man kan ta på en hverdag. Reise opp på ettermiddagen og utsette eventuelle møter neste dag og så dra opp og kose seg for så å komme tilbake til hverdagen dagen etter. Perfekt avstand fra Oslo. Reiser du en helg anbefaler jeg deg å låne syklene de har og ta turen inn i Nordmarka.

Som dere alle vet så er jeg jo ikke særlig flink på sykkel så turen som bare skulle være i noen timer endte opp med å vare i hele 5 timer. Den sykkelturen fortjener et eget blogginnlegg for jeg kan fortelle dere at når jeg ikke har spist på 3-4 timer, det regner, jeg er iskald og finner ut at vi har over 2 timer igjen å sykle og at veien stopper opp og at vi må bære syklene gjennom skogen....vel da var det vanskelig å holde humøret på topp kan jeg love dere. 

Uansett, det er nydelige sykkelstier der oppe, bare sørg for å ha med mat :P

Lysene i teltet tennes når solen går ned og holder det godt og varmt i teltet. Stearinlysene gjorde alt veldig romantisk. 

Vi hadde en helt nydelig opplevelse som det skal mye til for å toppe. 

Anbefales!

Vi booket via www.glamtents.com og har allerede bestemt oss for at vi skal tilbake før sommeren er over. 

Ønsker dere en strålende dag, og følg meg gjerne på snap: annebrith.no 

Klemmer ♥












 

Mamma, har du fått deg kjæreste?




Annika ser spørrende på meg.

Ordene hennes henger i luften og jeg merker jeg ikke har lyst eller tid til å svare på dette akkurat nå. 

Hva skal jeg si?

Hvordan skal jeg legge dette frem?

Barna er jo godt på vei inn i tenårene og har vel skjønt at jeg ikke bare har vært hos venninner den siste tiden. Det har vært mer barnevakt her den siste måneden enn det har vært på det siste året. Heldigvis har det vært tante, mor og far som har stilt opp så de har ikke hatt noen fremmede sammen med seg. 

Men de har blitt så store nå at de skjønner at det er noe.

Inni meg kjenner jeg at jeg faktisk ikke er klar for å dele noe med dem. Det er for tidlig. Jeg må være 100% sikker før jeg deler noe. Kanskje ikke engang etter sommeren? Kanskje tar det et helt år før jeg sier noe? Jeg trenger tid. 

Men ordene henger fremdeles i luften:

Mamma, har du fått deg kjæreste?

Vi haster avgårde til Cheerleading og sitter i bilen sammen. Hva starter man en slik samtale med? Jeg har truffet noen, men vet ikke om det er riktig? Det er en person som får meg til å smile litt ekstra om dagen, men vi kjenner hverandre knapt. Slik vil jeg ha det en god stund til. Hvordan skal man forklare sånt til barn slik at de skal forstå?

Sannheten er vel kanskje bare det beste?

Så jeg starter forsiktig med å si:

Kanskje jeg en dag skal gå ut på en date? Hva tenker du om det?

Hun ser lettet på meg og sier: 

Mamma, så lenge du kun dater så er det helt greit. Bare si ifra når det blir seriøst. Sånt vil jeg gjerne vite først, før alle andre ok?  

Det var nokså klar tale fra en smart liten jente på snart 12 år. 

Jeg puster selv lettet ut og vi starter å snakke om ferie, hvor teite gutter kan være og hvilket antrekk vi skal ha på oss ved neste fotoshoot. Helt vanlige ting altså med andre ord og jeg skjønner jo at denne jenta faktisk trenger at jeg er åpen og ærlig med henne og ikke skjuler ting. 

De er små, men de ser og hører mye. 

Kan du fortelle meg hva han heter....? Men der stopper samtalen for vi er fremme ved Tigershallen og heldigvis må hun løpe inn på trening. Så den historien kommer en annen dag :P

Klemmer!



 

Lykkelig med sukker på?




God søndags morgen!

For en herlig start på dagen dere: Sola skinner fra skyfri himmel. Jeg skal snart nyte en frokost med smoothie og deilig kaffe. Det blir ikke bedre. 

Søndager er så herlige. Da sover vi alltid litt lengre her hjemme. Annika og Sven sover faktisk enda mens Espen allerede har dratt på fotballbanen. 

Jeg holder på å fikse skapet mitt og tar ut alle klær jeg ikke trenger mer. Stryker alle bluser som skal brukes denne uken og skal faktisk bake en langpannekake i dag. Om jeg får tid blir det også en sukkerfri variant. 

Livet er ganske deilig for tiden. Det er travle dager men akkurat nok passe travelt til at jeg får tid til barna, meg selv, trening og gode venner. 

Terrassen ute er også helt ferdig og jeg har tatt en del bilder. De kommer på bloggen så fort jeg får redigert dem. 

Jeg har tenkt litt i det siste. Tenkt på en ting jeg kunne tenke meg å gjøre. Nå som jeg har kommet til et sted i livet hvor jeg har det bedre enn jeg noen gang har hatt det. Ting er i balanse og økonomi er ordnet. 

Det jeg tenkte på og har gått og tenkt på var at jeg skulle finne en alenemor jeg kunne hjelpe. Jeg vet ikke om dere husker det jeg gjorde rett før jul, da jeg oppfordret dere til å hjelpe alenemoren som var helt fra seg og ikke klarte å betale barnehageregningen. Sammen samlet vi inn over kr. 20.000.- og ga henne en nydelig start på 2016. 

Jeg vet ikke om det finnes en alenemor der ute som kanskje har barn i samme aldersgruppe som det jeg har og som føler det kunne være godt å få litt hjelp av og til? Det mest praktiske hadde vært om hun bodde i nærheten for da kunne jeg om det passet seg kommet innom med ting. Jeg overøses ofte med ting i forbindelse med oppdrag jeg gjør eller eventer jeg er med på med varer jeg rett og slett ikke har noe bruk for. 

Jeg har muligheter andre ikke har og derfor kunne jeg tenke meg å hjelpe en familie på fast basis. 

Jeg kan ikke hjelpe alle men jeg kan hjelpe en tenker jeg. Og ettersom jeg selv har strevd med økonomien min siden jeg ble alene med barn vet jeg så altfor godt hvordan det er. Jeg ser for meg at personen forblir anonym men at jeg vet hvem dette er. 

Jeg ga et større beløp til et godt formål i forrige måned men tenker jeg like greit mye heller kunne betalt en regning for en person som trengte det. 

Det kan jo hende at det sitter en alenemor med 2 eller flere barn og leser dette nå? Som bor i nærheten av Lillestrøm og som kunne tenke seg å ta imot hjelp. Eller kanskje du som leser dette vet om en person? 

Send meg gjerne en epost: post@annebrith.no

Jeg klarer nok ikke å svare alle så får du ikke svar så har jeg funnet en jeg kan hjelpe. 

Det er en fordel om barna er yngre enn mine for da kan de eventuelt arve klær og utstyr. 

Solen har virkelig begynt å varme opp her nå og jeg tror faktisk jeg må ta meg et bad i dag. Har allerede fått en invitasjon på snap om å dra og bade så jeg tror det blir et ettermiddagsbad på denne jenta her i dag. 

Livet altså. Er det ikke deilig?

Sol, sommer og sjø!

Men først litt baking og litt frokost.

Sees på snap dere: annebrith.no

Klemmer!

 

 

Vi må snakke med barna våre om nakenbilder!



Sophie Elise er ikke den første som har fått intime bilder av seg selv spredt på nett. Og hun vil nok dessverre ikke være den siste. At dette skjer vet vi og det føles som om det bare blir mer og mer vanlig.

Det blir liksom godtatt.

I alle verden, tenker jeg. Her har vi voksne et ansvar. Og det er på tide vi tar det ansvaret. 

Da snakker jeg ikke om at vi bare skal ta en samtale og fortelle våre håpefulle at dette ikke er greit. For med en samtale kommer vi ingen steder. Nei, vi må fysisk gripe de mobilene ut av henda til barna våre og sjekke hva som finnes på de mobilene. Vi må inn på samtaler mellom kompiser og chattråder for å se hva som skjer. Hva snakkes det om? Hva deles?

Fy og fy tenker sikkert mange nå. Barn må ha rett på et privatliv.

Men vet du hva din håpefulle, søte litte snuskebass egentlig driver med når du snur ryggen til? Nei, det tror jeg faktisk mange av oss ikke gjør.

Å få ha en mobiltelefon er her hjemme er et privilegium. Det er noe barna her i huset har gjort seg fortjent til å få ha. De har vist meg at de er voksne nok til å ta del i den interaktive verden. De oppfører seg på samme måte som de rydder etter seg hjemme og sier takk for mat osv. 

Det er i alle fall det jeg som mor både tror og håper. 

Men en vinterdag skulle jeg få et aldeles så lite hakeslipp. Jeg logget meg på en av mobilene og fant ut at språkbruken til en av de små virkelig ikke var slik jeg hadde oppdratt han. Det var forferdelig ord som sto i en chat. Svart på hvitt. Jeg ble rasende. Ja, jeg ble faktisk det. 

For i undersøkelser så viser det seg at å være voldelig mot en jente senere i livet starter med å bruke ord som hore og fitte. Beklager så mye til alle som blir støtt men jeg må skrive de ordene for å få dere til å forstå. Det er ord jeg aldri vil høre noen av mine barn kalle noen. Og veien fra de stygge ordene til et slag i ansiktet viser seg å være nokså kort. 

Se videoen fra kampanjen #kjærepappa her.

Det betyr ikke at alle som noen gang har brukt disse ordene ender opp som voldtektsmenn. Men vi som er mødre til gutter vi bør følge med. Hvordan behandler guttene våre jenter? Hvordan kommuniserer de med dem og behandler dem? Vi må sørge for at de skjønner dette! Det er ingen andre sitt ansvar. 

Det betyr da at du må ta den telefonen, eller åpne den chatsamtalen for å se hvordan sønnen din faktisk snakker. Hvilke bilder finnes på den mobilen?

Hvis gutta aldri hører fra noen at dette er ugreit, så vil de heller aldri skjønne at det faktisk ER det. Vi som er foreldre vi må tørre å ta den diskusjonen med barna våre. Vi må faktisk tørre å tro at barna ikke er så uskyldige som vi tror de er. Å sjekke en telefon er ikke et overgrep, det kalles faktisk å ha kontroll. 

Det er vår oppgave som foreldre => ha kontroll på våre barn.

Jeg vet ikke med deg, men jeg skal i alle fall ha en samtale her hjemme i dag. Vi skal snakke om at det faktisk ER ulovlig å spre og oppbevare nakenbilder av andre uten samtykke. 

Så enkelt, så vanskelig!

Vet du om ditt barn har nakenbilder på sin mobil? Eller om han eller hun har sendt et nakenbilde videre til en kompis? Jeg tror ikke det. Kanskje på tide å gjøre noe med det?

Ha en fin dag!

Hvorfor sier du mamma til mormor?



Mormor er på besøk!

Alle hjerter gleder seg. 

Vi sier egentlig mor og har gjort det i alle år men av en eller annen merkelig grunn så mener Christian at hun skal kalles mormor. 

Det betyr egentlig ingenting. Det som betyr noe er at hun er her, sammen med far. Og det gleder oss. 

Mormor er nybakt brød, ferdigsmurte matbokser og rene klær. Mormor er oppredde senger og fylt kjøleskap. Mormor er saus laget fra bunn og saft til hvert måltid. 

Alle elsker mormor. 

Christian skjønte ikke at jeg kalte mormor for mamma og kunne heller ikke fatte at far var min pappa. Det skal ikke være enkelt. 

Årene går og mormor vil som alle andre heller ikke forbli ung. Men både i mitt hode og i barnas forblir hun en ung blomst. Hun klarer alt, uansett hva årene gjør med henne. Hun blir liksom aldri eldre. 

Det er godt å våkne til frokost laget av henne. Varme kjærlige armer strekker seg mot de små og jeg minnes plutselig egne øyeblikk idet jeg hører henne fortelle barnebarna at dette klarer du. Hun motiverer som få. 

Jeg innser at det er henne jeg har arvet pågangsmotet fra. Du vet, du bestemmer deg på ettermiddagen at du skal fikse balkongen og 3 timer senere er alt i skjønneste orden. 

Mormor får ting gjort og den egenskapen har jeg vært så heldig å ha arvet. I bøtter og spann. 

Solen skinner ute. Jeg føler meg heldig som har en jobb hvor jeg kan ta meg noen fridager. Jeg har ikke sett mine foreldre på et år nå. Det er altfor lenge. Det er deilig å ha dem her. Og vi skal nyte noen uker sammen nå før de reiser tilbake til nord. 

I to uker skal vi nyte deilig mat, et koselig ansikt på kjøkkenet og vennlige ord om hvor flinke vi er. Det kan bli en is til frokost, brus til lunsj eller leker kjøpt midt i uken. Det får vi tåle.

Det er jammen deilig å ha en mormor. 

Ha en finfin dag!

Klemmer.

Mamma, har du tid?

Annonse



Spørsmålet stilles så altfor ofte.

Har du tid, mamma?

Jeg har blitt veldig bevisst på tiden min de siste månedene og bestemmer meg ofte for å prioritere tid sammen med barna foran andre ting. Vi får tid til det vi vil ha tid til. Sånn er det bare.

Den tiden jeg og Annika bruker på kjøkkenet sammen er viktig. Selv om vi noen ganger ikke lager mer enn enkle kjeks så bruker vi tiden godt. Jeg får høre hvordan uken hennes har vært, hva hun tenker på og hvor hun er i livet sitt. Det er lettere å snakke sammen når man baker synes jeg. 

Tiden flyr og om ikke lenge så er hun tenåring. 

Jeg ser plutselig inn i to veldig "voksne" øyne. Både klær og klokker skal bære preg av det litt "voksne" mener hun nå. Rosa og lillafasen har vi lagt bak oss og jeg begynner å se en konservativ liten frøken som gjør seg klar for ungdomsskolen og karakterer.  

Mammahjertet bobler over. 

Hun og jeg har samme smak, samme stil når det kommer til klær og akkurat samme ønsker når det kommer til klokker. 

Daniel Wellington har vært et naturlig valg for meg i flere år og derfor ble det også slike til de eldste barna. 

Annika har fått Classy Glascow en mindre variant av min klokke. Med et blått og hvitt bånd på gjør klokken henne litt jentete. Enda - heldigvis :P





Jeg liker klokkene fra Daniel Wellington. veldig godt. Når jeg nå fikk muligheten til å gi både Annika og Sven en i gave var det stor stas. 

Til Sven på 13 år valgte jeg denne. Det er så han og han bruker den allerede flittig. Han er liksom litt kul da :P

Min absolutt favoritt er Classic Southampton med rosa, hvitt og blått bånd. 







FÅ 15% RABATT!

Frem til 30. juni får du 15% rabatt på klokkene hos www.danielwellington.com ved bruk av koden: ANNEBRITH

HUSK: Det er fri frakt på nettsiden! 

Og mens klokkene våre tikker og går og viser oss at vi er langt på overtid med det vi skulle gjøre, fant vi ut at vi glemte å sette ovnen på riktig temperatur. Vi begynte å smake på deigen og ble altfor opptatte med det.  Vi tullet og lo da bakepapiret satt seg fast og ingenting ble som det skulle på kjøkkenet. 

Men gjorde det noe? Det viktigste i dag var bare å være sammen, nyte tiden vi egentlig ikke hadde,men som vi bare prioriterte fordi vi trengte litt "jentetid".

Ha en strålende søndag!

PS: Ikke glem å legge inn rabattkoden ANNEBRITH om du skal bestille klokke da. Så får du 15% rabatt!

Gode klemmer fra Anne Brith & Annika!




















 

Jeg har lyst til å fortelle deg....


I dag er det 25. mai 2016.

Du er 11 og et halvt år. 

Du har Instagram, snapchat, whatsapp og Heyo. Du vokser opp i en verden hvor likes og antall følgere er fokus. Du trenger ikke se lengre enn til meg, mammaen din for å se hvor fokuset ligger. Store deler av min hverdag fylles av likes, målinger og nye følgere. 

Du har allerede knekt koden på Instagram og er veldig bevisst på hvor du vil. 

Bilder deles, selfies tas, videoer lages og legges ut slik at alle kan få en bit av ditt liv. 

Jeg prøver så godt jeg kan å fortelle deg hvor viktig det er at du er deg selv. At en vellykket dag ikke måles fordi du fikk 200 likes på et bilde. Men fordi du gjorde noe som fikk deg til å smile eller le. 

For når kvelden kommer, og du ligger i sengen din, så betyr likes og hjerter ingen verdens ting. Du har logget av. 

Logget av det kunstige livet og logget på det ekte. 

Det ekte er her og nå. Hva du sier, hva du gjør og hvem du møter og ser på. Hvem du ler med og hvem du klemmer. 

Jeg vil at du skal klare å kjenne forskjellen på gleden over å ha vært sammen med venninner på kino og gleden over å få 200 likes. Det er ikke den samme gleden. Gleden er så mye mer kortvarig på nett. Og den er ikke ekte. Selv om vi tror det. 

Det er ekte å si at jeg liker deg. Det er ekte å plukke blomster. Det er ekte å gå barbent i vannkanten. Snakke med en venninne om hvordan dagen var. Hoppe på trampolinen med bestevenninnen.

Ingenting kan måle seg med opplevelsen av å ha gode venner og familie som varmer. 

Noen ganger har vi lyst til å ta vare på et øyeblikk. Lagre det på mobilen for å kunne se på det, eller for å kunne dele det på sosiale medier. Men delingen kan ikke måle seg med opplevelsen. Bildet som deles forblir minnet om hvor godt ting var. Og det er DET du skal hige etter, jenta mi. 

De gode opplevelsene. Minnene som henger som perler på en snor bortover livets landevei. Det er de du skal plukke og ta med deg videre. 

Når du da tenker tilbake på minnene du har plukket med deg så er det ikke antall likes som gjør at du blir varm i hjertet ditt. Du blir varm i hjertet ditt fordi du føler kjærlighet og godhet fra mennesker du delte en opplevelse med. Gleden kommer innenfra. Inne i deg selv. 

Og uansett om minnet du har delt med dine følgere kun har fått 5 likes så vil jeg at du skal bestemme deg for at det er DU som velger hvor viktig noe er. Ingen andre. Du skal ikke la deg styre eller la deg føle deg noe mindre bra fordi bildet du delte ikke nådde mange likes. Du er like bra uansett. 

Du er så bra som du bestemmer deg for å være. 

Jeg håper du skjønner hva jeg prøver å si. 

Det er ikke så lett å forklare deg, fordi i dag så lever vi for fasaden. Det glamorøse og det uoppnåelige. Vi streber etter å være perfekte. Vi tar 100 selfies før det beste blir delt og vi heier ofte fordi vi heier synlig. På nett. 

Men å heie på noen i virkeligheten er å fortelle dem face to face at uansett hvordan dårlig dagen er, så er du der for dem. Du åpner armene uansett antall likes og uansett merke på klærne. 

Det virkelige livet teller ingen likes. 

Det virkelige livet er deg, på ditt beste. Åpen, varm, ærlig og imøtekommende. Mot alle. Uansett antall følgere.

Det er det jeg har lyst til å fortelle deg i dag.

Se menneskene, vennene dine, for det de er og står for. Ikke mål dem i antall likes. 

Håper du forstår.

Klemmer fra mamma.

LIK & DEL gjerne.

Følg meg også gjerne på snap: annebrith.no







 

Angry Birds => super familiefilm

Annonse



Lørdag var jeg sammen med barna på førpremieren på Angry Birds. Jeg trodde først at Angry Birds var en film kun for gutter men jeg må innrømme at jeg tok feil. Dette er en film for hele familien. Minstemann var også med og synes det var stor stas. 

Filmen starter med at Red får litt sinneproblemer, noe som er et velkjent fenomen her i heimen haha. Red må på sinnemestringskurs. Mens han prøver å få bukt med sinnet sitt invaderer de grønne grisene øya og tar helt over. Etter en heidundranes fest begynner en spennende jakt. Mer kan jeg ikke røpe. 

Her satt barna stille som julelys hele filmen.

Det er mange fine læringsprosesser fra filmen man kan ta videre inn i familesamtalene. Stole på egen kunnskap, heie på hverandre, bry seg om hverandre og at det faktisk er greit å være sinna innimellom er ting jeg kan trekke ut av filmen, og som jeg i etterkant kan snakke med barna om. 

Fin film med gode holdninger og verdier. En skikkelig feelgood familiefilm som jeg anbefaler!

Angry Birds har premiere i Norge fredag 13. mai

Billetter kan du kjøpe her. 

Espen forelsket seg i Red og klemte mer enn en gang på han. 

Dette mente barna om filmen:

Christian 4 år: Den var litt kort. ( Han sovnet midt i filmen haha)

Espen 9 år: Feteste filmen på lenge

Annika 11 år: Filmen er bra. Passer godt for hele familien. 

Sven 13 år: Jeg synes den var kjempegøy. Jeg lærte at uansett hva som skjer må man ikke gi opp. 

Under kan du se hvordan to mødre oppfører seg om de får helt frie tøyler og er høye på sukker. damen på min høyre side er Marte fra Casakaos.  





 

Møt vår nye venn Olaf!



Mamma, kan vi få en hund?

Spørsmålet kommer ukentlig fra både Annika, Espen og Sven.

Jeg har forklart dem klart og tydelig at vi må ha tid og overskudd for å ha en hund. Og helst en stor hage. Jeg jobber jo hjemmefra så en hund vil definitivt komme i fremtiden... bare ikke akurat nå. Kanskje neste år?

Men Olaf har frem til da definitivt tatt plassen som husets kjæledyr frem til da og det synes jeg er helt perfekt!

Da Christian pakket han ut ropte han med en gang: DET ER OLAF! 

Så det ble Olaf og sjekk så søt han er da: 



Jeg tenkte ikke at Christian kom til å ha SÅ stor glede av Olaf men sjekk denne videoen da :) Christian gir fart ved å reise seg opp og ned og styrer med håndtakene slik at han kjører rundt i stua alene. Stor stas!

LuYgTZK6xnk

















Olaf er fra Miniponni og vi er veldig fornøyde med leveringen som var utrolig rask. 

Christian digger Olaf.

Jeg digger Olaf enda mer for på kvelden settes han bort og er rolig frem til han tas frem igjen haha.

Ha en strålende dag <3 

Klemmer

Vinn tur til Gullruten!

Annonse


Det var full fest hjemme hos oss i går. Taco på en torsdag liksom? Vi spiser det alltid på fredager som resten av Norge. Men i går var det fest. Hvorfor vil du skjønne når du har lest hele innlegget. 

Det er ikke noe hokus pokus hos oss når vi koser oss med taco, burritos eller fajitas for den saks skyld. Vi hakker opp grønnsaker som agurk, paprika og tomat, og fyller på med mais, løk og ost. 

I går testet vi ut alle dippene og sausene til Tex Mex - Santa Maria. Vi testet også alt annet av tilbehør du kan ha på og jeg har blitt hekta :P

KLAR - FERDIG - SANTA MARIA TACO

Taco er jo også en utrolig koselig rett å klargjøre for alle kan stå på kjøkkenet og ta hver sin oppgave. Her hjemme er det alltid gode samtaler på slike dager. Ofte er det jo fredager vi spiser dette, skolen er ferdig for uken og det er helg. Skuldrene senkes og latteren sitter løst. 

Sammen tilberedes måltidet alle i huset digger. 

Nå med en ny favoritt: DIP - Nacho Chees Style



En annen veldig uventet favoritt ble: Yellow Chili - Mild



Jeg overspiste så godt var det haha... Ja til#fredagheleuka

Vil du ta den helt ut og lage feks tortillapizza eller enchilada bbq-chicken må du sjekke disse oppskriftene.



 

VINN TUR TIL GULLRUTEN!

Dere som følger meg på snapchat fikk jo med dere i går at jeg prøvde på forskjellige kjoler. Jeg valgte gullkjolen og nå skal du få vite hvorfor:

Jeg skal nemlig være sammen med Santa Maria på Gullruten i Bergen!  Og nå kan DU også bli med! 

YES, du leste riktig, uansett hvor du bor i Norge så kan du vinne en VIP-tur for to til Gullruten i Bergen. Der treffer du selvsagt meg :)

For å vinne må du:

En heldig utvalgt får altså ta med seg en venn og reise på VIP-tur og oppleve Gullruten i Bergen. Du må være over 18 år og kunne reise til Bergen fredag 13. mai. Jeg trekker vinneren 4. mai - på min bursdag :) 

Folkens nå må dere kaste dere rundt og dele bilder på Instagram og tagge riktig slik at jeg finner bildene. Jeg gleder meg virkelig til dette. Hvem blir med til Bergen?

Jeg har gullkjolen klar :P

Klemmer!



 

Espen 3 år hoppet i havet

Hva gjør du når din 3-åring hopper i havet?

Har du noe valg?

Hvordan reagerer man? Hvor fort klarer man som forelder å reagere?

Dette skjedde en varm sommerkveld i 2009. Vi hadde bestemt oss for å ta turen ut i fjorden. Vi skulle grille og kose oss med mange andre og det var selvsagt veldig spennende med så mye vann.

For mine barn er ikke dette fremmed, for jeg er svømmetrener og vi er i bassenget hver eneste uke. Derfor er jeg også nokså avslappet når vi skal grille ved vann eller i havgapet. Jeg er alltid nær nok til å kunne gripe inn men ikke så nært at jeg ser hysterisk ut. Jeg vil ikke skremme barna. De målære seg hvor farlig dette er og at ulykker kan skje.

Det lærte vi oss definitivt den ettermiddagen. 

Jeg sto og snakket på berget med en annen pappa. Espen gikk bare litt rundt meg. Rett nedenfor oss var det et stykke hvor det var nokså dypt men det var langt ned så jeg fulgte med Espen med et halvt øye. Det var liksom en kulp i vannet før det virkelig ble dypt. Det var i alle fall slik det så ut. Det var mye tang også der så det er helt klart at jeg tolket situasjonen feil på grunn av akkurat det. Det så ikke så dypt ut. 

Plutselig ser jeg Espen hoppe uti. med klær og alt. 

Vi som er svømmetrenere vet at små barn ofte kommer rett opp igien når de hopper nedi. Dette øver vi ofte på når vi har småbarnssvømming. Så i et brøkdel av et sekund tenktejeg at jeg tar han med på vei opp. Jeg gjorde meg klar til å hoppe uti. Mulig jeg allerede var i luften da men det føltes veldig lenge. 

Den dag i dag kan jeg spole hele seansen på kanskje 20 sekunder i hodet mitt og bruke flere minutter. Så klart ser jeg det for meg.

Det som skjedde med Espen var at han faktisk ikke kom opp igjen. Han forsvant rett ned. Jeg har aldri opplevd at noen gikk så raskt rett ned. 

Jeg kjente ikke engang hvor kaldt vannet var men jeg husker at jeg hadde hele hodet mitt under vann. Alt jeg så var brun tang og tare.

Panikken grep meg men lengt under vann så jeg noen lyse hårstrå. 

Jeg grep tak i dem med hånden min og dro han rett opp etter hodet. Jeg tenkte ikke på at det kanskje var i vondeste laget. Jeg måtte ta to svømmetak for å komme meg opp og det er nokså mye når man snakker om sekunder eller bare deler av et sekund. 

Jeg fikk Espen opp på land og han hostet bare litt. Han hadde heller ikke fått tid til å tenke på alvoret i situasjonen så da vi kom på overflaten ga jeg han en high-five, slik vi brukte å gjøre på småbarnssvømmingen. 

Vi kom oss opp på land og fikk tørket oss. Vi hadde skift med så vi satt bare en kort stund og snakket om det før vi fortsatte kvelden som planlagt, med grilling og andre aktiviteter. 

Men hendelsen satt en skikkelig støkk i meg. Også fordi jeg er svømmetrener og virkelig fikk se hvor raskt en person virkelig kan drukne. Det er ikke tid til å tenke over om man skal hjelpe eller hva man skal gjøre. Som mor kastet jeg meg uti. Jeg vet jo ikke hva jeg ville gjort i en annen situasjon. 

Nå er sommeren snart her. Små barneføtter skal ut og utforske. Jeg ser det hvert år, barn ved vannkanten med foreldre som ikke er tilstede. Også ved badeanlegg. 

Det er ikke alltid slik at man ser noen kave i vannet før de drukner. Det er ikke alltid du ser armer eller hører noen rope om hjelp. Følg med barna dine. Ikke la dem bade alene om de ikke er svømmedyktige. Ha blikket rettet mot vannet eller vær aktiv med dem i vannet. 

Når kroppen har kommet under vann er det vanskelig å oppdage personen. Særlig når du er ute i en fjord. 

En ulykke skjer så ufattelig fort og vi har ingen barn å miste ♥

I dag skal jeg faktisk bade i Glomma. Følg meg på snapchat: annebrith.no 




 

Er du alene med barna dine?



Noen ganger gråter jeg. 

Jeg er så sliten. Det skjer som regel etter at barna har lagt seg. Jeg vil ikke at de skal se meg gråte, bli usikre og være redde for at jeg ikke har det bra. For livet er jo ganske greit. Det er bare det at noen ganger så er det vanskelig å være alene. Har du det også kanskje slik?

Alene er veldig alene noen ganger. 

Jeg tror ikke det er så mange som tenker over hva det faktisk betyr å være helt alene med barn. Ikke dele på, slik mange gjør, men helt alene. 

Når livet blir vanskelig blir det ekstra mørkt. Du kan ikke bare melde deg ut heller. Ta deg en "frihelg" og slappe litt av på spa. Reise på jenteturer, treningsturer eller andre ting. Det må planlegges. Helst 2-3 måneder på forhånd. 

Får barna nok kjærlighet? Vil de klare seg bare med en voksen rollemodell? Klarer jeg alene å gi dem nok lærdom slik at de er godt nok rustet? 

Jeg forbanner meg over at jeg ikke er teknisk. Ledningen som går fra datamaskinen til bredbåndet ligger og slenger og det skulle vært boret et hull i veggen slik at ledningen kunne gått gjennom der, men jeg vet ikke hvordan det gjøres. Den ledningen fikk meg til å gråte i går. Hvorfor skal jeg grine om en ledning? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne? 

Så er det brannalarmen. Den skulle nok også vært byttet. Og lampene i gangen. Men i stedet for å bytte batterier og lamper så var det en lekse som skulle gjøres. Jeg måtte lese, snakke om håndballtreningen til Annika, sette på en vask og sjekke at alle fikk pusset tenner skikkelig. 

Det ble ikke tid. Og mens jeg skriver dette så renner det en tåre for de fandens lampene som ikke virker. 

Vi fikk ikke ryddet av middagsbordet skikkelig i går. En middag måtte planlegges. Lekene etter minsten ligger enda utover gulvet og jeg har enda ikke lagt planer for når grill og utemøbler skal fikses. 

Kanskje blir det sommer uten møbler på terrassen i år?

3 sekker henger klare for en ny skoledag. Matpakkene lager barna selv mens en leker, en øver på gloser og den siste vil ha meg til å flette hår. 

Er du hjemme fra Oslo i tide til tannlegen, mamma? Jo, alle skal bli fulgt i tide. Vi rekker akkurat å spise middag før det er trening for Sven og Espen. Jeg husker ikke sist jeg var på en fotballtrening. Skulle ønske jeg også kunne stå der. Men jeg er bare en ikke to, som alle de andre. 

Det er ingen andre av mine venner som bare har en forelder. Han tenker nok ikke på hva ordene gjør med meg, men jeg tenker på det. Hver dag. Hver eneste dag tenker jeg på om jeg gjør nok? Får de alt de trenger? 

Det er mailer, påmeldinger til cup, leirskole, valentinesball, sommerskoler og foreldremøter. Avslutninger, 17. mai-komiteer, kakelotterier og overnattinger. Bursdager, håndballkamper og fotballtreninger. 

Klesvask, skolesekker, matpakker, varm kakao, baking av boller, skolearbeid, trampolinehopping, sykkellappen, middager og tv-kvelder. Alt skal på en eller annen måte forberedes og deltas på. Og mens jeg prøver å sjonglere alle ballene som er i luften til enhver tid så kjenner jeg ofte på følelsen av at jeg ikke strekker til. 

Jeg er med på et maraton som jeg vet jeg ikke vil klare å fullføre. Det blir ikke slik jeg ønsker det. Uansett hvor hardt jeg prøver å organisere det. Noe får jeg rett og slett bare ikke tid til.

Jeg tviler. På meg selv. Er jeg god nok? Klarer jeg å gi dem nok? Være nok tilstede. Jeg vet ikke, eller jo kanskje jeg vet. 

For i går kveld, altfor sent skjedde dette:

Vi måtte sette oss ned og lese en lekse til Espen. Klokken nærmet seg ti. Sven satt enda på mobilen sin og Annika tuslet rundt i stua. Jeg begynte å lese høyt fra lekseboka til Espen. Han satt seg godt inntil meg i armkroken. Vi tok pleddet over oss og jeg fortsatte å lese. Annika kom og satt seg på den andre siden og klemte seg inntil meg og mens jeg leste i boken så jeg at Sven la bort telefonen og krabbet under teppet han også. 

Der satt vi da. Vi 4. Med leker og rot rundt oss. Et vindu fylt med spor fra skitne barnehender, middagsmaten enda på bordet, klær som hang til tørk over gardinstengene, et sofatrekk som absolutt var alt annet enn hvitt og en tv foran oss dekket med støv. Jeg leste høyt og innså akkurat i det øyeblikket at det jeg gjør er helt riktig. 

En altfor liten sofa ble fylt med altfor mye kjærlighet. 

Jeg skjønte noe viktig.

Nærhet, omsorg og varme. Tilstedeværelse i hverdagen og rosende ord betyr mer enn noe annet. Som aleneforelder er det mine verdier og eksempler som er det viktigste. Det jeg gjør smitter over. Ikke det jeg ikke gjør.

Så er du alene med dine små, husk på det! Det er tungt ja, men hvor mye du rydder, kjøper eller fikser så betyr det så lite. Det er det tiden du tilbringer med dine barn, ordene du snakker og omsorgen du viser som er det viktige. Ikke hvilke klær de har, eller hvor fete ferier dere reiser på.

Og varmen fra 3 barn, selv på en skitten sofa, har aldri følt så godt som akkurat i går.

Ønsker deg en strålende dag. 

TUSEN TAKK for alle herlige snaps dere sender meg på: annebrith.no

LIK og DEL gjerne innlegget ♥

 

 

Tenåring i hus!



I dag skinner solen for deg Sven!

13 år.

Jeg husker dagen du ble født. Da skinte solen også om kapp med naturen. Det var nydelig vær og varmt da. Så varmt at det i Nederland ble snakket om varmerekord. 28 grader sto det på gradestokken. Kanskje det er derfor alltid solen skinner på deg?

Det første jeg ropte da jeg fikk se deg var: Så liten han er! 

Du var langtfra liten. 4 herlige kilo veide du og du var fra første dag en sterk kar med egen vilje. Vi lærte oss fort at når du hadde bestemt deg for noe så gjennomførte du det. Uansett hva andre sa. Jeg lurer på hvem du har arvet det fra? :O

Favorittfargen din var gul. Akkurat som solen og det var en stund vi faktisk var litt bekymret for deg fordi du bare skulle ha gule leker. Ingen andre farger fikk plass i lekekassen din. Var det ikke gult ble det ikke lekt med. I dag ler vi litt om akkurat det. Kanskje du en dag kommer til å spille for LSK?

Du var bare 5 år da du kom hjem og fortalte oss at du skulle bli lege. Du var god venn med sønnen til fastlegen vår og overnattet støtt og stadig på brygga der de bodde. Jeg mistenker dere for å ha brukt legekontoret som lekeplass for drømmen om å bli lege har satt seg så kraftig i deg at du fremdeles den dag i dag er bestemt på det. Du har funnet din interesse i hjernen og har et stort ønske om å bli hjernekirurg.

Flere ganger har jeg funnet deg bak en skjerm hvor du sitter og studerer hjerneoperasjoner på youtube. Du ønsket deg til og med skalpell og sprøyter i fjor til bursdagen din, men det er for tidlig. Vi vet at du ønsker å ta blodprøver av oss men det får vente noen år. 

De siste årene har en ny kjærlighet vokst i livet ditt. Gleden over å spille fotball har nesten overtatt ethvert minutt av livet ditt. Mye har de siste månedene måtte vike for akkurat denne interessen. Det har ikke alltid vært like lett. For en gang for lenge siden var du en av "de dårlige" og kjente dette godt på kroppen. Du var lei deg og ville slutte på fotball. Men en sommerdag bestemte du deg for å trene mer og være mer målrettet og bare 2-3 måneder senere fikk du resultatet: Du scoret ditt aller første mål i en kamp. 

Jeg var stolt av deg da. 

Jeg er stolt av deg nå.

Uansett hva du ender opp med.

I dag er du 13 år. Du har gode og nære venner. Noen av dem skal du få reise bort med i sommer. Det er vår bursdagsgave til deg i år. DU skal få delta på Sommereventyret i Meråker, hvor spillere fra selveste AJAX kommer og underviser i fotball. Harde treninger, tidlige morninger og sikkert sene kvelder skal det bli. Sammen med dine venner skal du fly alene og være der oppe i 5 dager og lære deg mer av det som er det aller beste i livet ditt akkurat nå. 

Pappa og jeg unner deg en herlig uke. Og gaven er fra oss begge. Fordi vi begge elsker deg :)

Jeg er stolt av all omsorgen du viser for andre rundt deg. Du er en gentleman. Jeg husker spesielt en episode her hjemme. Annika og du skulle ut gjennom døren samtidig. Du stoppet opp og sa: Damene først. Det er så klasse! Du vil nok ikke skjønne hvor bra det er i dag, men når du blir eldre vil du se at å respektere jenter, gi dem de samme mulighetene slik du gir din søster muligheten til å ha sin stemme. Den egenskapen vil være viktig og gjøre deg godt likt. Og for meg som mamma betyr det mye at du allerede nå går foran som et godt eksempel på hvordan man skal behandle jenter. 

Du er sterk. 

Du har troen på deg selv og du er tydelig. Du tar ansvar og støtter opp når det trengs. Samtidig som du innimellom pusher grensene. Det skal man gjøre. Det betyr bare at du utvikler en egen mening og at den meningen er forskjellig fra min er bare friskt. 

Jeg kjenner at jeg har gitt litt slipp på deg. Det er vanskelig og skummelt for en mamma, men det er riktig. De neste årene skal du forberede deg på voksenlivet. Du skal prøve og feile og du skal få all trygghet og støtte fra meg, slik at når du bestemmer deg for å reise ut i verden så er du klar til det. 

For det finnes ikke tvil i min sjel på at du ikke kommer til å reise. Jeg ser det på deg og jeg holder pusten. Akkurat slik en mamma holder pusten når et barn går sine første steg, slik vil jeg nok holde pusten når du reiser avgårde. Allerede rett etter skoleslutt skal du ut på din aller første tur med venner. 

Galskap å la en 13-åring reise alene? Nei, det er helt riktig. 

Jeg håper bare ikke du kommer hjem og har bestemt deg for å bli fotballproff :P

I dag er det din dag! Gratulerer så mye med dagen. 

Jeg er så glad i deg og heier på deg!

Klemmer fra mamma. 



 

Jeg ser deg ♥

Ser du meg, mamma?

Ja, jeg ser deg. 

Ser du ikke at jeg ser deg? Jeg legger telefonen bort.

Nå ser jeg deg ♥

Jeg vet at du er den som trenger å våkne litt tidligere enn alle andre. Du er som meg. Du trenger litt tid for deg selv hver morgen. Så jeg vekker deg alltid før de andre. Slik at vi to har litt tid alene på kjøkkenet.

Begge i hver vår rosa pysj. 

Jeg ser deg ♥

Du har samme kjærlighet for mat som jeg har. Forsiktig ser jeg du legger pålegg, frukt og nøtter i matboksen din. Du smiler. 

Jeg kjenner igjen det smilet der. Jeg gjør akkurat det samme når jeg avslutter pynten på en kake. Samme bevegelsen. 

Jeg ser deg ♥

Jeg prøver å gi med deg verdiene jeg selv føler er viktige. Inkludering og rettferdighet. Å være en god venn er viktigere enn 400 følgere på Instagram. En god gjerning for en som er svak er bedre enn å sanke 200 likes på et bilde. 

Jeg snakker aldri om antall likes eller antall følgere til deg.

Jeg snakker om å følge hjertet og magen. Være best på noe du brenner for. Da kommer suksessen av seg selv.

Mamma, kan du flette meg i dag?

Egentlig har jeg ikke tid til det men jeg legger bort alt av jobb og kammer det nydelige blonde håret ditt. Jeg fletter fletten du har funnet på internett og du ler når jeg sier du er den søteste jenta på skolen. 

Jeg ser deg ♥

Å være pen er ikke noe du trakter etter. Men du er vakker, og jeg forteller deg det hver dag. For du er vakker både på innsiden og utsiden. 

Blir du med ut på trampolinen etter skolen, mamma? 

Jada, jeg kan nok sikkert ta meg tid til det også, tenker jeg. 

Og mens tiden virker å stå stille ser jeg deg ♥

Jeg ser en jente vokse seg til. En ung liten frøken har du blitt. Med en tydelig stemme blant brødrene. Ingen kjære mor når det kommer til oppgaver eller lekser. 

Jeg står og ser på at du langsomt begynner å bli voksen.

Altfor fort.

Det skjer rett foran nesen min og jeg prøver å gjøre det jeg kan for å påvirke det, men det virker som om for hver dag som går så blir det mindre og mindre kontroll fra min side. Du får en sterkere mening. Og min mening blir svakere. 

Jeg bare håper at når dagen kommer og du er klar for å reise ut i den store verden, så er jeg også klar. 

For at du kommer til å klare det, det er det ingen tvil over. 

Det er verre med meg. 

Derfor tar jeg meg tid til å se deg ♥

Se deg vokse, mestre, smile og le. Se deg glede deg, juble og ønske å vinne. Se deg smøre matpakken din, se deg smile i speilet med nyflettet hår og se at du vinker før du går på skolen. 

Tiden står stille og jeg ser deg ♥

Det vil jeg alltid gjøre!

Dette er det jeg ser når jeg legger telefonen bort!

Hvor ofte legger du din telefon bort?


 

Flytteplaner?



Skal dere flytte?

Det raste inn meldinger på snapchat i går.

Ikke så rart kanskje fordi jeg la ut tegningene av huset. 

Vi bor i en knøttliten leilighet nå som jeg leier. Jeg har ikke hatt nok oppspart egenkapital til å komme meg ut på boligmarkedet. 

Men det jobber jeg fryktelig hardt med akkurat nå og jeg ser at god kontroll på økonomien og sparing gir resultater.

Det vil derfor ikke ta veldig lang tid før vi skal kjøpe og vi har startet planleggingen.

Skal vi bygge hus? Skal vi kjøpe et lite hus? Og så bygge hus etterhvert? 

Det er mange spørsmål å svare på og jeg er bare alene og har ingen mann å rådføre meg med. Jeg synes dette er vanskelig. Jeg er livredd til tider. 

Klarer jeg meg? Vil jeg klare meg økonomisk? 

Det som er 100% sikkert er at vi skal bo her på Sørumsand. Det er et valg vi tok allerede i høst. Barna ble jo for 6 år siden revet bort fra sitt miljø på et nokså dramatisk vis og det er ingen grunn for å gjenta den prosessen. Selv om det da faktisk var nødvendig. 

Nå MÅ vi ikke bo andre steder enn akkurat her og det er her vi alle sammen trives. 

Så derfor skal vi også begynne å planlegge huset. 

Vårt fremtidige drømmehus.

Vi trenger minst 5 soverom, et stort kjøkken, 2 bad og helst 2 stuer. 

Jeg har hengt opp tegningene på det huset vi alle synes var det mest nydelige huset rett ved siden av sengen min. Hver dag ser vi på det og minner oss selv om det som må gjøres for å oppnå akkurat det. 

Skal vi klare å få det huset kan vi ikke kjøpe godteri på fredager, vi må si nei til noe, ofre en ferie og kanskje være litt mer bevisste i tiden fremover på hvor mye penger vi faktisk bruker. 

Du vil ikke tro hvor mye penger du klarer å spare hvis du bestemmer deg for å slutte å bruke VISA-kortet ditt. 

Vi sier til hverandre:

Trenger jeg det? Trenger jeg det virkelig?

Er svaret nei, så står vi over den handelen. 

Det er slik vi lever nå. For vi alle 4 har bestemt oss for at huset skal planlegges og realiseres.

Og jeg kan i mitt liv ikke huske at jeg IKKE har nådd et mål jeg har satt meg så derfor når vi også dette målet. 

Så nå følger vi flittig med på hva som legges ut for salg i nærområdet og sjekker planer kommunen har for utbygging av eneboliger. 

Vi gleder oss vilt!

Hvis du vil se huset må du nesten sjekke MYSTORY på snap: annebrith.no 

Er det noen der ute som vet hvilken leverandør det er som har huset så kommenter gjerne. Jeg må kontakte dem til uka.

Ha en nydelig fredag dere <3 

PS Vinneren av facebookkonkurransen ble: Heidi Kristin Bråte Dahl send meg en epost med din adresse <3

Foreldredilemma: Hva gjør du når barnet ditt stjeler fra deg?



Møt de skyldige!

Dette er en historie dere som er foreldre skal lære av. Dere som er små skal skremmes av den og dere som har gjort noe lignende skal skjemmes.

Problemstillingen er høyst aktuell: Kan vi stole på våre barn?

Kan vi stole på dem så mye at de kan ha tilgang til vår Apple-konto eller at de vet våre passord.

Vi som familie har lært mye av denne hendelsen og jeg skal fortelle dere hvordan det gikk for seg at nesten kr. 5000.- ble trukket fra min konto en januardag for noen år siden.

Annika visste passordet mitt på Apple. Jeg hadde samme passord overalt. Barna mine spurte meg innimellom om de kunne få kjøpe ekstra penger i spill og innimellom sa jeg selvsagt ja til dette. Men akkurat i januar måned var det ikke rom for det så da jeg var borte en lørdags morgen så fikk gutta vite mitt passord av Annika og så startet moroa.

Det var bare en dollar her og en dollar der. Og kjøpene gikk over 2-3 timer. Men samlet var det altså kr. 4800.-

Jeg merket ikke noe den dagen. Det var lørdag.

Ikke før jeg åpnet mailen min søndag og det raste inn mail om kjøp i app. Den ene mailen etter den andre. Jeg holdt pusten da jeg så at det var over 30 forskjellige kjøp. Jeg telte raskt opp og kunne ikke tro det som hadde skjedd.

På den tiden var jeg også alene og hadde ikke halvparten av inntekten jeg har i dag. Vi levde på 4000.- i mat i måneden og et beløp langt over dette var trukket fra konto.

Jeg var rasende. Jeg klikket.

Heldigvis for barna var de ikke hjemme. For jeg hadde ikke klart å holde meg i skinnet så forbanna var jeg. 

Da de kom hjem skjønte de jo med en gang hva som hadde skjedd og de la alle 3 kortene på bordet. 

Jeg freste og sa: Dere skal være glade dere ikke var hjemme for 3 timer siden for det hadde ikke vært trygt for noen. 

Jeg var så sint som jeg aldri hadde vært. Ikke bare fordi de hadde gjort noe galt men også fordi konsekvensene var så store for oss som familie. 

Jeg måtte få barna til å skjønne at dette ikke var greit og selv om det var eldstemann som hadde gjort "mest" så var de alle 3 med på moroa og alle 3 måtte de få en konsekvens. 

Det de likte minst var at jeg fortalte dette både til lærere og til klassekamerater. Jeg "hang" dem ut ved å være åpen om hva de hadde gjort. Det likte de veldig dårlig og det er nok det i etterkant som ga dem følelsen av at dette var skikkelig galt.

Det beste hadde jo vært om jeg holdt kjeft og at englebarna fortsatte det fantastiske livet sitt som englebarn. Men uansett hvem jeg møtte og hvor jeg møtte folk så fortalte jeg om saken. Gutta fikk reaksjoner fra kompiser og det ble snakket mye om hendelsen i venne-gruppene. Jeg tror alle lærte noe av det. 

Men den største "straffen" fikk nok Sven. Som måtte tjene inn 4500.- og det ved å vaske hus, brette klær. ALT absolutt alt i huset måtte han gjøre i 9 uker i strekk. Han støvsuget, vasket til helgen. Brukte hver lørdag i 9 uker på å rengjøre hele huset til helgen. For jobben fikk han kr.500.- 

Og på slutten av disse 9 ukene var han så lei all vaskingen. Han skulle få reise nordover til mor og far og pakket kofferten sin. Han sto inne på soverommet sitt og snakket til seg selv og sa: Endelig ferie, nå skal vaskehjelpen reise til et friere sted. 

HAHA

Vi snakker enda om denne episoden hjemme innimellom. Mest av alt snakker vi om hva vi lærte og hvordan vi lærte mest. 

Det beste for barna var at det fikk en såpass stor konsekvens som svei såpass at de aldri mer kommer til å gjøre noe lignende. Samtidig som vi var åpne til alle om hva som hadde skjedd. Kanskje ikke pedagogisk riktig og mange av dere vil kanskje si at jeg aldri burde "hengt" han ut på den måten ved å fortelle alle om det, men det ble ubehagelig og det skal det jammen være når du stjeler nesten 5000.- fra mora di!

Vær enig eller ikke. Slik gjorde jeg det!

Kommenter gjerne men ikke bli usaklig :P

Klemmer!

Vi flytter til Spania!



Endelig kan jeg dele dette med dere: 

Jeg og barna flytter til Spania!

Det var selvsagt ikke vanskelig å ta valget da jeg fikk tilbud om jobb men jeg måtte jo få barna med på dette. 

Selv har jeg alltid hatt lyst til å bo i utlandet et år og ettersom jeg elsker varmen falt valget på Spania. 

Jeg har i noen måneder nå  tittet rundt etter hvor vi kunne tenke oss å bo og i påsken fikk vi lagt de siste brikkene på plass. 

Vi flytter til Alicante!

Jeg skal bare jobbe 2 dager i uka så resten av tiden skal jeg blogge. 

Barna gruer seg litt men jeg tror at dette vil gå strålende når de blir kjent der nede. Vi reiser allerede uken etter skoleslutt.

Det kommer til å bli et utrolig spennende år og jeg tror både jeg og barna kommer til å vokse på denne erfaringen. Selv kjenner jeg det skal bli godt med litt annet klima og badebasseng i hagen er nok noe av det vi gleder oss mest til.

Da jeg fortalte til barna at jeg hadde lyst til å flytte sa alle nei, men jeg overtalte dem med badebassenget og dyre gaver. Noen ganger må man bare "kjøpe" barna sine meninger og så får man det som man vil som voksen. 

Så nå går vi en spennende tid i møte dere. Spanske apper har blitt lastet ned på mobilene og allerede etter 17. mai skal vi begynne å pakke. 

Vi gleder oss skikkelig!

Ha en strålende dag!

 

Enn hvis jeg faller, mamma?





Kvelden før NM i Cheerleading kom Annika bort til meg og var litt smånervøs.

Hun sa: Enn om jeg faller, mamma. 

En helt vanlig situasjon vi med barn som er med på idrett og andre konkurranser blir konfrontert med. 

Ja, enn hvis hun faller tenkte jeg inni meg. 

Jeg har tenkt mye på det. Flyer i Cheerleadin. Det er ikke lite høyt de jentene kastes opp i luften og selv om disse jentene ikke er så store enda så er det kraft i dem. Og Annika har jo ikke tenkt til å gi seg med det første og drømmer om uttak til juniorlag og tur til Paris. 

Ja, enn hvis du faller jenta mi. Jeg hadde lyst til å si så mye mer. Jeg hadde lyst til å si:

Enn hvis du ikke faller? Enn hvis du gjør din beste opptreden noen gang? Enn hvis du trer utenfor komfortsonen din og finner ut at du mestrer noe du aldri trodde du kom til å gjøre. Enn om du faktisk når alle de målene du har satt deg og flyr til himmels?

Det å tørre å satse selv om noe er skummelt gir deg en skrekkblandet fryd. En kile-i-magen-opplevelse. Du vil vokse, vokse og vokse så mye at du får mer og mer tro på deg selv. Og tro kan flytte fjell. Jeg vet. Du bestemmer deg og gjennomfører og blir det ikke perfekt denne gangen så øver du mer, og så litt mer helt til du klarer det. 

Men alt dette sa jeg ikke. 

Jeg satt meg ned og sa: Ja, enn om du faller? Enn om du gjør det. Det kan skje. Men du er ikke dårligere på grunn av det. Alle gjør en feil innimellom og det er helt menneskelig. Men du har jobbet så hardt sammen med basen din. Dere har vært på alle treninger og har trent så godt dere kunne. Dette er første NM, det kommer mange flere. Dette klarer du. 

Jeg klarer enda ikke se filmen uten å gråte. 

For et lag. Husk at noen av disse jentene startet i fjor høst. 6 mnd har de vært med og så gjør de en så fantastisk opptreden. Jeg er så imponert og stolt.

Jeg vet også at det er hundrevis av stolte foreldre som deler mine tanker rundt akkurat denne dagen. 

Her er videoen. I starten står Annika fremst, litt mot venstre og på slutten er hun helt i midten. Sjekk også når de er ferdige hvor glade de er for å ha gjort en feilfri opptreden sammen. Skikkelig mestringsfølelse. 

j_9UgiNx4Tw


 

 

Hva om vi spurte barna hva de ville?



Denne lille karen fyller 4 år neste lørdag. 

Da jeg så i kalenderen at det falt på "min uke" ble jeg veldig glad. Å savne en liten kar på bursdagen hans er ikke noe gøy.

Men gleden ble fort snudd til frustrasjon da han kom hjem for noen uker siden og fortalte at han skulle feire bursdagen sin hjemme hos pappa. Alle barna fra barnehagen skulle få komme og det skulle være ballonger og kake.

Jeg kjente at det vrei seg i magen min og begynte å lure på hva i alle dager dette var for noe. Men Christian var så glad og entusiast over dette at jeg ikke klarte å "ta fra" han gleden over at pappa skulle invitere alle barna i barnehagen.

Dette er nemlig første gang han skal invitere noen med hjem så det er ekstra stas. 

Jeg så hele min planlagte bursdag renne ut i sanden.

Jeg ble litt lei meg, det må jeg innrømme men så begynte jeg å tenke. Skal vi feire 2 bursdager da? Først  har vi bursdagen hans her og så uken etterpå hos pappaen? Eller skal jeg være raus og la han få dra til pappa på "min" dag og feire og ha den aller beste bursdagen EVER?

Jeg satte mitt eget ego til side en stund og svelget en kamel eller to og fant ut at vi måtte finne en løsning. For i samtaler med Christian så var det et ønske om bare en bursdag og både mamma og pappa skulle være der. 

Så kom tankene da. Hvordan er det vi som deler på barn har det? Hva driver vi med når vi deler og styrer med disse håpefulle. Bursdag her, bursdag der. De reiser med bag den ene uken hit og den andre uken dit? Vil de virkelig dette, eller er det våres eget ego vi har satt så høyt at vi ikke klarer å se barnas ønsker først? 

Jeg bare lurer. 

Eldstemann blir 13 år om noen uker. Vi har alltid feiret dagen hver for oss og gitt gaver hver for oss også. Men man lærer litt heldigvis etterhvert. Man blir mer raus og ser at jo bedre man samarbeider jo bedre er det for barna. Det er også grunnen til at min leilighet alltid er tilgjengelig for pappa om han er her sørpå. Og nå som det blir en veldig dyr gave til Sven har vi bestemt at han skal få den av oss begge. Så på kortet vil det så: Klem fra mamma og pappa. 

Jeg tror det vil glede han enormt.

Christian har bestemt seg. Jeg skal få dele ut invitasjoner i barnehagen. Jeg skal også få lage kaken hans. Hva det blir får dere vite ila uken som kommer. Han sover her natt til lørdag og får sin obligatoriske cupcake på sengen men resten av dagen skal han få feire hos pappa. Han skal få ha hele familien samlet under et tak og om han blir for sliten og det blir for sent så skal han få lov til å sovne utslitt men glad på sofaen hos pappa og jeg skal ikke stresse med å rive han ut av den bursdagsboblen. Han skal få våkne neste dag og leke med alt han har fått. 

Selv om han er bare 4 år så har han på sin måte gitt uttrykk for hvordan han ønsker å ha det og det skal vi som voksne respektere.

Selv om det gjør litt "vondt".

En dag reiser de for godt. Du er kysten som de engang seiler fra.... si meg hvem er stor og hvem er liten da? Tipper den avskjeden der er verre enn å "miste" en bursdagsfeiring ;)

God lørdag!

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no for å se hvordan forberedelsene til bursdagen neste uke blir :)

 

 

I dag reiser disse 3 til Amsterdam



Her hjemme snakker vi to språk. Norsk og nederlandsk. Det har alltid vært en god blanding. Til og med Christian strekker armene opp og sier: mamma tillen. Det betyr, løft meg opp mamma. 

Pappa er på vei og kofferten står klar. Det skal pakkes. 

Men først skal det klemmes og koses. 

Å kunne snakke to språk har vært en stor fordel for disse tre. De har enkelt forstått engelsk og både Annika og Sven interesserer seg for både spansk og tysk for tiden. 

Vi skulle kjøpe en bok i går til Annika. Slik at hun kunne lese litt i påsken. Hun lette i over 30 minutter og jeg begynte å bli litt utålmodig. Hun ville ha enten en bok om USA og historien eller så ville hun ha en bok om 2. verdenskrig. Jeg tenkte liksom mer på å kjøpe en pinles dagbok eller noe, men det fikk jeg klart og tydelig beskjed om at det ikke passet henne. 

Skulle hun lese måtte hun lære noe hun kunne bruke ved en senere anledning. Om noen av dere lesere har tips til bøker som passer for barn i nevnte kategorier så kommenter gjerne. Vi kjøpte Anne Franks dagbok. 

Amsterdam og Nederland er nydelig rundt denne tiden. Tulipanene, sjokoladen i hyllene rett før påske og de deilige pølsene. Echt HEMA, for de som har kjennskap til landet. Jeg har jo bodd der nede i nesten 10 år og jeg håper mine barn blir like fasinert og glad i landet som jeg er. 

Sven snakker allerede nå om at han ønsker å studere der nede og jeg er ikke i tvil om at han får det til om han ønsker. Jeg var jo selv bare 19 år da jeg stakk fra gamlelandet og det er bare 6 år til han er der. 

Nye eventyr venter altså for disse herlige 3 og jeg vet at med oma, opa og pappa så vil påsken bli magisk. 

Vi snakkes så fort jeg har fått krapylene ut døra! :P

Klemmer

Mandag morgen! Full fart!



Nå har jeg akkurat satt meg godt tilrette under dyna med en kopp kaffe. 

Jeg våknet altfor tidlig i morrest og ble liggende å tenke på alt jeg skal gjøre denne uken. 

Jeg fikk se det nye designet på bloggen i forrige uke og jeg gleder meg sånn til alt er ferdig og det blir mer struktur her inne haha. Apropos akkurat det så skal denne uken brukes til å rydde litt på bloggen. 

Barna reiser lørdag på påskeferie og jeg selv skal nyte noen deilige dager alene uten barn. 

Jeg knuste en veldig fin ting i vinter. Da det skjedde så plukket jeg bitene sammen og tok vare på dem. Spørsmålet er om jeg bør bruke tid på å lime det sammen igjen eller om det ikke funker. Når noe har verdi så vil man jo rett og slett ikke kaste det, man har jo lyst til å ta vare på ting, sant? 

Spørsmålet er jo om det blir pent å lime det sammen? Du vil alltid se merkene etter limet der ting har vært knust, om du skjønner? Og så lurer jeg på om det fortsatt vil ha like stor verdi som det hadde? Mulig jeg for alltid vil tenke at jeg var en klums som lot det falle og bli ødelagt? Kanskje jeg skal bruke litt tid i påsken på å se om det kan fikses? Vi får se.

Det blir en uke med pakking til barna. De gleder seg jo til å se familien i Nederland. I Amsterdam er det jo vår nå.

Jeg kjenner det skal bli godt med litt tid alene nå også. Hva jeg skal gjøre i påsken har jeg ikke bestemt meg for men blir jeg alene hjemme så er det fordi jeg har lyst og ønsker å ha det litt stille rundt meg. Jeg har fått nok av tilbud om å reise så jeg trenger ikke bli sittende alene men kjenner på følelsen av at det kan være godt å få noen dager helt for seg selv. 

Minstemann Christian har jo bursdag snart og alle hjerter gleder seg. Han har ytret et ønske om å få spidermankake. Jeg skal hente han i dag i barnehagen og jeg tipper jeg står der nokså tidlig haha. Det er stas å bli hentet først tror jeg for han kommenterer alltid at når jeg kommer tidlig så er det bra og er det for sent så er det ikke bra haha. 

Vi gleder oss i alle fall alle sammen til å se han igjen. 

Ellers blir det litt baking i dag og det kommer noen oppskrifter her. 

Håper dere har hatt en herlig helg. 

Klemmer!

 

Fotoshoot med barna ble ikke som planlagt haha



Sponset 

Dagene er nokså fulle for tiden og det er alltid en eller annen som skal på trening eller som skal på noe annet. 

Tirsdagene derimot er dager hvor vi ikke har noen aktiviteter og annenhver tirsdag er det bare oss 4. 

Men få 3 slitne barn, i litt for lite klær til å gjøre det som skal og bør gjøres før lyset forsvinner.... det var ikke så lett haha.

Espen er alltid humørsprederen og sier alltid ja til ting. 

Elsker dette bildet:



Det er litt slik det er her hjemme alltid. Han går liksom foran og bare GJØR DET! Hvis det ikke er noe som man trenger å ta ansvar for å gjøre for da er det som regel Sven som tar ledelsen.

Snøballkrig ble det også og 3 mot 1 er rått parti og jeg tapte selvsagt. 








Klær fra Kappahl   //  Foto: hpskurdal

Hvilket bilde likte du best?

Jeg tror jeg likte det øverste best jeg...om ikke det nederste...

I dag skal jeg i et spennende møte og håper jeg kan fortelle dere mer om noen uker haha. Mye spennende som skjer i kulissene :)

Følg meg på snap: annebrith.no 

PS. Har du lest innlegget om hvordan vi klarer å leve for kr. 1000.- i uka på mat? Det er det mest leste innlegget her på bloggen denne uka.

Priskrig i Norge! "Gratis" godteri til alle!



Seriøst folkens? Hvor lettlurte er vi?

Helt ærlig må jeg si jeg er skuffet over den norske befolkning i dag.

Jeg hadde ikke tenkt til å menge meg i denne debatten om priser på smågodt men etter å ha vært på butikken i kveld så må jeg bare fortelle dere hva jeg tenker om dette. I dag har det vært kunder rundt omkring som har vært helt gale og har handlet 30 kg godteri.

Seriøst? Her hjemme handler vi ikke engang 1 kg godteri til alle på en helg. Hva skal en familie med 30 kg godteri?

Butikken var helt rensket for godteri. Det var stablet esker til langt utover gulvet og nesten alt var borte.

Da jeg hørte at godteriet kostet kr. 2.90 pr kilo tenkte jeg: Ok, nå må jeg skynde meg til den butikken for å handle. Men så tenkte jeg meg om. Anne Brith hvor mye godteri skal jeg kjøpe? 1, 2 eller 3 kg? Mulig jeg tilsammen sparer en hundrelapp på å hamstre godteri. 

Joda, jeg er for å kjøpe billig men når det blir godteri så er det ikke akkurat det vi trenger mest av. Et resultat av dette vil absolutt være at jeg handler mer enn jeg virkelig trenger. Overflod, velkommen skal du være. Og igjen om det ligger 3-5 kg godteri i skapet vil jeg da klare og holde meg unna dette i ukedagene?

Jeg tviler. Så enden på visa er at vi spiser mer sukker enn det vi absolutt trenger. 

Hvorfor kan det ikke bli priskrig på frukt? Eller grønnsaker? 

Jeg skjemmes når jeg tenker på hvor mye godteri det antageligvis har gått ut av butikkene i dag. Er dette noe man bør glede seg over?

Jeg vet jeg driver en kakeblogg og frister med all mulig kakeoppskrifter men alt med måte. 

Priskrig på godteri er ikke med måte.

Jeg fatter og begriper ikke at noen ikke griper inn og avslutter dette. 

Hvem er det som kjøper dette? Jeg tipper det i hovedsak er barn og unge som har handlet store deler av dette og bare det er en trist sak i seg selv og når jeg hører at mennesker har kjøpt flere titalls kilo på butikkene så blir jeg alt annet enn glad som forbruker. Jeg skjønner at du som leser dette kanskje har handlet inn godteri til påskeeggene men trenger man virkelig 1 helt kilo goderi hver i påsken?

Jeg synes det hele rett og slett er litt flaut. 

Men når helseministeren ikke engang reagerer så er det vel ikke håp for at andre skal ta tak.

Hva mener dere?

Har dere hamstret godteri og hvor mye har dere handlet?

Følg meg gjerne på snapchat: annebrith.no 

 

Dette fant jeg bak putene i sofaen vår:



Jeg gir opp.

Jeg gir herved opp.

Håndkleet kastes inn og jeg kapitulerer.

Er det mulig?

Jeg vet når det skjedde. Det må ha skjedd sist lørdag. For vi spiser kun nugatti på lørdager.

Og jeg sov halvt. Tv på og Sven fikset frokost. 

Jeg hadde brukt store deler av natten til å vaske sengetøy etter et sykt barn.

Omgangssyken var på vei ut av huset men jeg var dødssliten og det var liksom ikke en pappa som kunne stå opp og ta ansvaret.

Resultatet er til å grine av :P





 

Men inni meg ler jeg jo bare da. For ja, jeg burde ikke ha en hvit sofa med små barn. Men sofaen er nå der og det blir ikke ny før vi flytter.

Og jeg må vaske trekk igjen.... haha.

Elsker livet med små barn som setter spor overalt.

Noen med tips til hvordan dette kan vaskes bort? 

Klemmer.

PS Har du sett den kule filmen jeg la ut i dag på Instagram? Der jeg lager blomster av marengs? Sjekk den HER

 

Dette sa hun da han begynte å kjefte på meg:




Diskusjonene tar nye høyder her hjemme. Det er tydelig at det er tenåringer på vei inn i huset. 

Arbeidsoppgaver og utførelsen av disse er et stadig omdiskutert tema som ofte får temperaturen til å stige.

Og jeg vil den skal stige. Jeg vil at vi bruker tid til å argumentere, diskutere og si våre meninger. Noen ganger gir jeg meg også fordi jeg vil at de skal kjenne på det å ha vunnet en diskusjon. Kjenne følelsen av mestring også på et slikt område. Jeg tror de lettere tar diskusjonen i klassen og senere på arbeidsplassen om jeg gir dem rom for akkurat det. 

Men gjøremål i huset er og blir en fast rutine vi ikke kan vike på. 

Minstemann i 3-kløver-flokken, Espen synes det er altfor meget at han må ta ut av oppvaskmaskinen og kaste søppel. 

Det synes langtfra jeg, og i går kunne han fortelle at læreren hans, som også var mamma, gjorde dette. Hun hadde sagt høyt og tydelig at mødre tar ut av oppvaskmaskinen. Som om det var blitt en sannhet som også skulle gjennomføres her hjemme. Hun hadde også barn og var om ikke mer opptatt enn meg på fritiden.

Argumentene strømmet på og jeg lot dem komme.

Helt til det ble for mye for Annika.

Hun reiste seg opp fra sofaen og sa med en streng stemme:

Mamma er alene med 4 barn. Hun jobber hele tiden. Visste du det? HELE TIDEN. Hun går ikke på jobb på morgenen og komme hjem et sted rundt fire slik læreren din gjør. Hun fortsetter. Hun jobber alltid. 

Har du sett at hun noen gang gjør noe her hjemme kun for seg selv? 

Annika kom nærmere og stemmen ble enda strengere: Du tar ut av den oppvaskmaskina EN gang hver dag. Mamma gjør det hver morgen og hver kveld etter vi har lagt oss. Når jeg legger meg så hører jeg mamma stryke klær, fikse sekkene våre og rydde kjøkkenet. Når hun er ferdig med det så fortsetter hun å jobbe, slik at du kan få deg nye fotballsko.

Hun veivet oppgitt med begge hendene og plutselig så jeg en helt ny side hos min datter. En side fylt med omsorg og takknemlighet. Rettferdighet og tydelighet. Egenskaper man ønsker skal stå høyt hos barna men som man aldri helt kan være sikre på blir en del av deres personlighet. Man prøver så godt man kan å få dem til å forstå hvilke egenskaper og verdier som er viktige, men om de virkelig skjønner det er noe annet. 

Og der, på en helt vanlig tirsdag, sto hun da. 11 år gammel, og støttet mammaen sin. Som en liten advokatspire som argumenterte for sin sak for aller første gang. Og jeg merket hvor stolt jeg var. Ikke fordi hun tok min side, men fordi hun var så tydelig og korrekt. 

Så ble det stille. Veldig stille. 

Hun pekte mot kjøkkenet og Espen ryddet med seg sin tallerken og gikk.

Etterpå var oppvaskmaskinen tømt.

Ha en herlig onsdag dere!



 

 

 

Hemmeligheten jeg aldri skulle dele....

 

Jeg hadde bestemt meg. 

Jeg skulle ikke fortelle det til barna. 

De ville ha det mye bedre uten å vite. 

De skulle ikke få vite fordi å vite ville sikkert ikke gjøre noe godt. 

Så for hvert år som har gått har jeg unngått å komme inn på tema som berører hemmeligheten og jeg har klart det helt fint. 

Jeg har tatt støyten, jeg har tatt på meg skylden.

Hvor lenge ville det ta før de begynte å spørre? Kanskje kom de aldri til å tenke på det og ville vi unngå det for all fremtid. 

Det var best slik. 

Årene gikk og hemmeligheten ble visket bort. Minnene ble svakere og jeg ble sterkere. Det var lettere og lettere for hver dag å stå i det. 

Alene.

Jeg hadde jo bestemt meg, så da måtte jeg stå i det.

Ingen spørsmål kom.

Ingen minner dukket opp i skuffer eller esker. Ingenting som kunne få noen til å spørre om det. 

Hemmeligheten var trygt bevart hos meg. 

Men det som ikke skulle skje, det skjedde. Helt uventet og ikke planlagt. 

Vi satt og spiste middag. 

Jeg tenker nå at mulig det bare kom fordi vi hadde hatt en så fin helg. Vi hadde kommet så nære hverandre. De stoler på meg. Tør å åpne seg helt opp. Være seg selv. 

En reaksjon på en liten filleting. En helt lik reaksjon som flere år tilbake og vi skvatt alle sammen til. Som om vi alle husket det. Det var som om vi alle tenkte samme tanken og det bare falt ut av meg. 

Hemmeligheten jeg skulle beholde inni meg. Den som var lukket og låst inn og som ikke skulle deles ble delt. Ordene ble hengende i luften og jeg kjente at tårene presset på. 

Det jeg ikke skulle si sa jeg høyt. 

Jeg sa det.

Jeg ville aldri kunne ta det tilbake. 

Det ble ikke sagt noe på en lang stund, før en skjelvende stemme sa:

Takk, mamma. Takk for at du endelig fortalte sannheten.

 

 

Derfor trenger vi ikke kvinnedagen:


Folkens vi er i 2016. Ikke i 1814.

Vi trenger ikke kvinnedagen fordi når vi kvinner trer inn i arbeidslivet så blir vi likestilt menn. Vi får de samme godene, samme mulighetene og den samme lønna.

Eller får vi det?

Vi trenger ikke kvinnedagen fordi vi som kvinner, over hele verden har rett til å bestemme selv hvem vi skal gifte oss med. Vi kan velge vår utkårede selv. Vi kan velge når vi vil gifte oss eller med hvem.

Eller kan vi det?

Vi trenger ikke kvinnedagen fordi vi selv kan besstemme hva vi gjør med vår kropp. Vi kan selv bestemme om vi vil ta bort eller velge å beholde et barn. 

Eller ikke?

Vi trenger ikke kvinnedagen fordi vi kan dele vår permisjonstid likt med en eventuell far. Vi kan være like mye sammen med babyen vår som pappaen kan.

Eller kan vi det?

Vi trenger ikke kvinnedagen fordii vi faktisk i hvilket som helst land kan gå ut på kvelden og være trygge mot å bli arrestert.

Eller er vi det?

Vi trenger ikke kvinnedagen fordi nå blir det valgt et likt antall kvinner inn i styrer i Norge i dag.

Eller blir det det?

Vi trenger ikke kvinnedagen fordi når du nå søker på jobb så vil din søknad aldri bli lagt nederst fordi du ikke har barn. En fremtidig arbeidstaker kan ikke diksriminere deg fordi du antageligvis om noen år vil ha barn. Han har ikke engang lov til å spørre deg om en familieforøkelse.

Men skjer dette?

Vi trenger ikke kvinnedagen fordi i Norge i dag har vi Erna, en kvinnelig statsminister og det skal vi være stolt av!

Men hva med de andre ministerne?

Vi trenger ikke kvinnedagen for når kvinner blir voldtatt så blir de trodd, de blir hørt og fulgt opp.

Eller blir de det?

Vi trenger ikke kvinnedagen fordi i Norge i dag har vi utmerkede krisesenter som driftes optimalt og som prioriteres av de respektive kommunene.

Eller blir det bevilget nok penger til det?

Vi trenger ikke kvinnedagen fordi verdens mektigste land kommer til å få sin første kvinnelige president til høsten i Hillary Clinton.

Eller gjør det det?

Jeg kan skrive i det uendelige virker det som. 

Vi er i 2016 og fremdeles er det ikke slik at kvinner og menn har lik lønn. Kvinner blir arrestert på gaten i land fordi det er for sent og de har ikke lov til å gå ut. Jenter blir giftet bort mot sin vilje og det dør tusenvis av kvinner som følge av usikre aborter.

Vi er underrepresentert i regjeringsapparatet, vi mottar 10% av verdens lønnsinntekter og kvinner eier 1% av verdens eiendom. 

Ja, vi er i 2016 men vi har enda ikke klart å dele vår permisjon likt slik at faren til dette nydelige barnet kan ta halvparten av permisjonen og altfor mange av voldtektsanmeldelser blir henlagt. Det er for lite fokus på vold i nære relasjoner og krisesenterene i Norge er til å GRINE AV. Jeg vet det for jeg har bodd der!

Gutteklubber regjerer overalt og jeg trenger ikke se lengre enn min egen lokale klubb for å se gubber som innhenter "egne" til styreverv. Og når Telenor gjør det samme og det godtas så er det jammen ikke rart at det sprer seg til lang ned i grasrota. 

Det er trist å si, og jeg skulle ønske jeg kunne si at ja, nå har vi kommet til 2016 og nå kan vi avslutte arbeidet for kvinner, men dessverre så kan vi ikke det.

Vi må jobbe om mulig enda hardere, bli enda tøffere og vise at vi er likeverdige!

GRATULERER MED DAGEN!

Og takk til alle som har kjempet kampen sålangt.

Kilder / inspirasjon:

Susanne Kaluza, 12 gode grunner til å feire Kvinnedagen

Ingeborg Huse Amundsen: 10 grunner til å markere Kvinnedagen

 

 

 

 

For første gang på lenge....

Jeg kan ikke huske at jeg har følt det slik noen gang.

Jeg tenker tilbake på tiden da jeg bodde i Amsterdam og går tilbake år i tid for å prøve og huske om jeg noen gang har følt det slik?

Kanskje da jeg var lita? Men uansett hvor mye jeg husker tilbake så kommer ikke den samme følelsen opp.

En indre ro. 

Jeg har alltid jaget fra det ene til det andre og sagt til meg selv at nå fikk jeg ikke tid til det eller det. Og på slutten av dagen så har jeg følt meg helt utslitt ofrdi jeg selvfølgelig ikke rakk å gjøre alt jeg skulle. 

Hvorfor skal ikke jeg ta meg fri innimellom. Nei, blogg må oppdateres og bilder må legges ut på Instagram, Facebook og snap.

NEI!

Jeg må ikke jobbe 7 dager i uka, 52 uker i året. Det klarer ingen. Ikke jeg heller.

Så denne flinke piken har tatt seg fri i helgen.

Og jeg har satt meg ned for å spille spill med gutta, og sett Leagally Blonde med Annika. Som forøvrig har bestemt seg for at Harvard er skolen hun skal inn på :O

For en helg! 

Jeg har hatt barna inntil meg 24 t i døgnet og ikke hatt særlig tid til meg selv men det har vært befriende rolig. Gode samtaler, men også triste. Det er rart hvor mye du faktisk får høre når du virkelig setter deg ned og prater med de små. De har mange tanker. 

Sven har vært på overnattingsbursdag, Espen på bursdag og fotballtrening og Annika hadde generalprøve til NM. 

Hun har kun vært med på cheerleading i 6 måneder nå men hun elsker det. Og at hun allerede klarer araber flikk flakk er utrolig gøy. 

I går kveld satt jeg meg også ned for å bestille fotballsko til gutta. 

For første gang på mange år skal gutta få egne sko. Ikke det at det å arve fotballsko fra andre har vært galt, men det er noe med det at de faktisk får det de ønsker seg allermest. Selv er jeg skikkelig stolt over at jeg faktisk har kommet i en posisjon hvor jeg nå KAN kjøpe det de trenger.

Vi skeier ikke helt ut, for vi prøver enda å bruke kun kr. 1000.- på mat hver uke og JA det er mulig. Jeg er veldig bevisst på hva jeg gjør og bruker mine penger på for vi sparer til hus. En stor sum med egenkapital må stå på konto for at vi skal kunne kjøpe drømmehuset vårt. Og vi er ikke langt unna målet. 

Jeg gjorde noe skikkelig crazy i går også. 

Jeg bestilte en rosa airtrack til Annika. 4 meter rosa sak som skal inn i stua. Ja, jeg vet jeg er gal, men jeg digger det. 

Hvem sier at vi ikke kan ha en 4 meter lang rosa airtrack i stua?

Nei, vi bestemmer det selv og det er akkurat det som gjør huset vårt helt fantastisk. 

Jeg har bakt og fotografert masse i helgen og kommer med noen fine oppskrifter denne uken.

Håper dere har det helt flott.... Oppskriften på min superfrosting kommer også så stikk innom innimellom dere. 

I dag kan dere følge meg på snap og se at jeg får langt hår, velger ut klær til fotoshoot og at jeg åpner en fotoutstilling. Det blir en travel dag men jeg skal prøve å blogge fra frisøren om jeg rekker :P

Snapchat: annebrith.no








 

Jeg skulle bare skynde meg på butikken en tur....



I går ettermiddag fant jeg ut at jeg hadde glemt å kjøpe melk på butikken og ettersom eldstemann var hjemme så svippet jeg bort på butikken en liten tur. 

Christian satt pent pyntet på sofaen og så på Thomas-toget og jeg hastet ut døra.

Jeg tror jeg var borte i 10-12 minutter og da jeg kom hjem var det rett på middagen.

Men plutselig følte jeg at noe ikke var helt som det skulle.

Du vet når det er 4 barn i huset og det blir unormalt stille?

Jeg ropte på Christian bare for å få bekreftet at han hørte meg og visste jeg var hjemme igjen, men han svarte ikke. Jeg ropte på nytt, men ikke noe svar.

Jeg kikket raskt bort på sofaen og så at han ikke var der. 

Innimellom middagslagingen sjekket jeg rommet, badet og Annikas rom. 

4 ganger ropte jeg og så tenkte jeg: HAr han satt seg ned et sted med en Ipad, eller begynt å leke med toget?

Men på den vanlige plassen hans sånn halvt under bordet var han heller ikke og jeg begynte virkelig å lure. 

Han kan da ikke ha gått ut? 

Men neida, selv om klokken bare var 17.30 så hadde han hentet dyna si fra sengen og lagt den halvt på sofaen. Der, under dyna, sammen med kosebamsen hadde han sovnet. Så idet han sovnet hadde han sklidd ned fra sofa og lå halvt under dyna, slik at jeg ikke så han.

Han sovnet altså litt over fem. Og jeg fikk han ikke våken. 

Han fikk altså ikke middag eller kvelds og jeg følte meg som en skikkelig dårlig mamma som la han uten mat. Men hva var alternativet?

Jeg gjorde meg derfor klar til frokost klokken 4.00 i dag jeg, men han våknet ikke før 6.30

Er det mulig?

Sånn blir det når han ikek sover i barnehagen tenker jeg haha.

Ønsker dere en herlig dag!

Følg oss gjerne på snap: annebrith.no

Nå har det klikket for Anne Brith haha

Hva gjør jeg nå?

Jeg har grublet og tenkt og ikke helt visst hvor jeg skulle snu meg.

Fastlåst i en situasjon.

Så plutselig kom løsningen. 

Tanken har ligget i bakhodet lenge. Et ønske, en pirrende følelse som gjorde at det kilte i magen.

Men jeg har frem til nå slått det fra meg. Jeg kan ikke gjøre DET med 4 barn.

Men hvem skal sette begrensninger for meg? Og for mine barn?

Ikke jeg i alle fall.

Så i dag tidlig spurte jeg barna. 

De hylte JA!

Jeg sendte en melding til min beste venninne og hun svarte med å si: Jeg skjønner at du trenger en prat. HAHA

Har det klikket for deg?

Nei det har ikke det.

Herlighet, nå gleder jeg meg til å finne ut av dette og om dette virkelig er mulig å realisere. 

Jeg har troa.

Sorry for at jeg ikke sier hva det er men jeg må ta noen telefoner først....

To be continued.....

 

Hva er oddsen for å miste et barn på et kjøpesenter?



 

Vi har akkurat ankommet Oppdal og så skulle vi bare innom Intersport for å kjøpe en hjelm til Annika. Espen var ikke interessert og satt seg på en krakk. 

Ting tok litt tid og plutselig var Espen borte. Han tullet litt med dette og vi tullet tilbake med at vi måtte bare bli vant til dette for Espen er den som blir borte i bakken i morgen også. Han klarer ikke vente på trege oss haha.

Men etter en stund gikk vi videre til Rema 1000 og Espen var som sunket i jorden. 

I fjor da vi var på Røros mistet vi Christian i noen minutter og hjertet begynner å slå noe voldsomt når du ikke finner barnet ditt. 

Jeg var først veldig rolig og sendte Sven og Annika tilbake for å finne han men dengang ei. Espen var borte.

Han hadde ikke sagt ifra hvor han skulle heller. 

Så vi hastet oss gjennom Rema og lette i hele bygget men ingen Espen. 

Herregud, hvor kan en 9-åring ha tatt veien? Han er jo så gammel at han vet han skal si ifra hvor han er.

Jeg løp som gal tilbake til hotellet og gjett hvem som hadde tatt turen tilbake på egen hånd?

Jeg ler nå men når man står midt i det så er det den verste følelsen du kan ha som mamma.

Her fant vi Espen....



 

 

 

I dag våknet jeg med en klump i magen....

Jeg hadde tidenes mareritt i natt. Eller rett før jeg våknet måtte det ha vært for jeg badet i svette og hele dyna var kliss våt. 

Det var tydelig at jeg hadde hatt det varmt for både bukse og overdel til pysj lå ved siden av meg.

Så husket jeg hva jeg hadde drømt. Herregud for en drøm. 

Jeg skjønner at jeg var svett som f, for å si det slik for det er en tingjeg har vanvittig angst for her i livet og det er høyder.

I drømmen min tok jeg sats fra Prekestolen og kastet meg utenfor. 

Seriøst, med en fallskjerm på ryggen! Helt vilt. Aldri tenkt tanken og nå drømte jeg det.

Tror dere det var rart jeg var svett eller?

Haha det siste jeg husker før jeg våknet var altså at det rant svette fra panna mi mens jeg hylte høyt .... skrekkblandet fryd heter det visstnok.

Jeg tror det er fordi jeg leser en bok for tiden om akkurat det å fly.

Men mer om det senere. 

Jeg våknet med en klump i magen, fordi jeg vet det kommer ting de neste ukene som jeg gruer meg til. 

Men vet dere hva?

Du bestemmer selv hvor stor inflytelse tankene dine skalfå ha rundt temaer som ikke gjør deg godt. Så i det øyeblikket jeg tenkte at Gud, jeg gruer meg til akkurat det der... så tenkte jeg bare på noe annet. 

Så enkelt, så vanskelig!

Du må finne noe som du lagrer helt foran på netthinnen, en "call to action", som gjør at når tankene vandrer et sted hvor du ikke vil de skal vandre, så husker du det som ligger helt foran og får tankene på noe annet. 

For meg har det siden torsdag denne uken vært 4 grønne strek som former en firkant. Inni den står jeg. Og målet med den firkanten er å få den så stor som mulig. Og eneste måten å få den større på er å putte positive ting inni boksen.

Høres sikkert helt rart ut men jeghar tatt et valg om å forstørre min grønne boks. 

Og jeg er helt sikker på at det å face min største frykt, som er basehopping og høyder, selv om dette var en drøm så sier dette meg noe om at tankene mine jobber noe voldsomt for tiden og at jeg er på vei mot noe bra!

Rett etter jeg våknet, fant jeg en nydelig kommentar her på bloggen som varmet mitt hjerte. OG vit at alle kommentarer fra dere leses og settes pris på. Uendelig stor pris. 

Tør å påstå at støtten fra dere har hjulpet meg noe enormt de siste dagene.... så TAKK <3

Nå pakker vi bilen og kjører mot Oppdal.

Shit jeg gleder meg virkelig. Skal puste inn fjellluften og rense sjela.

Følg oss gjerne på snap i dag: annebrith.no

Legger ved noen bilder som gjør meg glad: MY HOME




 

Jeg klarte ikke å svare da han spurte: Henter du meg i dag, mamma?


Dagens lille høydepunkt er parkeringen i barnehagen. Christian får velge hvor bilen skal stå.

Det er stor stas og hver dag like moro når plassen velges ut.

Vi parkerte og Christian hylte av latter fordi det var så langt unna denne gangen at vi sikkert måtte gå en time for å komme oss inn i barnehagen. 

For meg var det helt greit.

Helt til han sa: Når du henter meg etterpå så parkerer du også her mamma. Er det greit mamma?

Jeg svare: mhm.

Sannheten var at jeg var ikek den som skulle hente han i dag. Vi resier på ferie i morgen og pappa skal være med han hele uken. 

Men jeg er så følsom for tiden at jeg griner bare av å se regndråper på vinduet og jeg kjente at jeg ikke var forberedt på skuffelsen at det ikke ble fredagskos.

Der og da kjente jeg at det var best at de ansatte i barnehagen fortalte han det at det var pappa som kom. Så slapp jeg akkurat det. Det føltes bedre slik. Bedre for meg. 

Turen mot barnehagen tok lang tid. Vi fikk snakket om sola, og verdensrommet. Stjernene og månen. Det hele begynte med månen. For hver dag sier jeg: Jeg elsker deg herfra og til månen. Og det er MYE og LANGT.

Vi brukte også ekstra lang tid på håndvasken i dag. Vi telte over 100 såpebobler.

Inni meg surret tankene. Det er best for deg nå at du ikke sier noe. Om du sier noe nå vil du begynne å grine i barnehagen og det har ingen godt av. Det vil ikke være bra for noen. 

Men livet vårt er fylt opp med valg. Hvem vil vi være? Hvilke valg tar vi. Tar jeg valg som er best for meg eller best for mine barn? Setter jeg med selv og egne følelser foran mine barns? Man velger sin egen sti, vei og løp. Hvor du skal gå bestemmer du selv.

Vi kom inn på avdelingen og jeg bestemte meg. 

Han skal vite at det ikke er jeg som henter han. Han skal kunnestole på meg. Når jeg går skal han også vite når han ser meg igjen. Jeg vil gi han den tryggheten. Selv om det er vanskelig for meg. 

Jeg hvisket i øret hans: I dag er det pappa som kommer og henter deg. Pappa gleder seg masse til å se deg. Og jeg skal telle dagene til du er her igjen. Jeg savner deg og har deg inni hjertet mitt. 

Ok, svarte han.

Da er jeg ikke mer hos deg da, mamma? Hva skal vi bake neste gang vi sees? 

Det kan du bestemme, svarte jeg. 

MUFFINS! Ropte han ut, og vi klemte på hverandre en gang til.

Ved vinduet ble det ekstra hjerter, slengkyss og vindusklemmer.  Jeg hater det vinduet. I dag hater jeg det. 

Men neste uke så elsker jeg det igjen!

Takk for at du leste <3

PS. Neste lørdag skal jeg ha bakekurs på fantastiske Mathallen. Vi skal både lære å bake og dekorere. Det blir franske makroner og petit fours så har du alltid drømt om å bli en bakedronning så må du hive deg på. Bli med på kurs! Les alt om kursene her.

 


 

Dette sa hun da hun hørte at jeg var alene med 4 barn:

Jeg husker det så godt. Jeg sto i garderoben inn til bassenget. 

Foran meg sto en eldre dame og betraktet meg. jeg hadde minsten og Annika. Gutta var sendt inn i den andre garderoben.

Har du 4 barn jenta mi?

Ja, jeg har det.

Oj, hun så på meg med begeistring. 

Du må ha en mann som hjelper deg godt da, tenker jeg? 

Jeg så på henne og svarte: Nei, jeg er alene med disse jeg. Det går veldig fint. 

Hun sperret øynene opp og fortsatte: Da tenker jeg du har familien din rundt deg her på Sørumsand?

Jeg trakk på smilebåndet og svarte at min familie bodde i Nord Norge og at jeg sjelden så dem. 

Jeg tror dette var dråpen for henne men det verste var at hun ga seg ikke. Hun spurte et siste spørsmål:

Da må du sikkert ha masse venner da som stiller opp?

Sannheten er jo at jeg har noen få gode venner og at jeg faktisk liker det slik. 

Jeg så på henne og sa: Vet du, jeg ofrer store deler av fritiden min og hverdagene mine for å gi de 4 små en god start. Jeg plasserer dem sjelden hos barnevakt og jeg klarer meg fint.

Hun var fra seg av beundring sa hun og ga meg en skikkelig god klem da hun gikk. Jeg kjente at jeg faktisk var stolt av meg selv.

Stolt av at jeg faktisk klarer meg, selv om det til tider er tungt. Jeg står opp hver morgen klokken 5. For å rekke alt. Rene klær, lesker, skoleprosjekt, gymtøy skal pakkes, prøver skal skrives under. Jeg hjelper til med frokost og jeg pakker til tider 4 matpakker. 

Jeg gjør ufattelig mye i løpet av en dag og i løpet av en uke har jeg støttet disse 4 samtidig som jeg har gjort en fulltidsajobb. Jeg tar aldri fri i helger men går heller aldri ut med venninner. Jeg gjør jobben som trengs. 

Jeg føler ofte at jeg ikke strekker til, men det skal jeg jammen meg slutte med å tenke. For det jeg gjør er det ikke mange andre her i Norge som gjør. De siste 2 ukene har jeg jobbet 82 timer. Jeg har vært tilstede for barna og jeg har hatt dem tett inntil meg om natten når de har hatt mareritt. 

Alene føles så alene til tider.

Og jeg glemmer å si til meg selv at jeg søren meg gjør en god jobb. 

Jeg er ikke bare bra nok, jeg er mer enn det. 

Og den klemmen jeg fikk i bassenget av den eldre damen skal jeg minnes oftere.

Hun så hvor bra jobb jeg legger ned og det er jammen meg på tide at jeg ser det selv også.
 

Karneval og våkenatt



Kostymet jeg hadde kjøpt ble tatt med i barnehagen og lagt pent i hyllen hans.

Han skulle ikke ha det på da vi kom inn. 

Det var helt greit. 

Men det tok ikke lang tid før lille Christian ville ha på kostymet og lekte sammen med de andre barna. Bilder fikk de også tatt.

Kronen ville han ikke ha på og det er helt greit. 

Da jeg hentet han var det et eneste stort smil og han hadde hatt en herlig dag.

Jeg skrev om dette fordi jeg synes det er morsomt å se hvordan små barn forandrer mening når de ser at flere er påkledd i kostymer. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle få reaksjoner på at jeg skulle latt en 3-åring velge selv og være med på å handle kostymet.

I en ideel verden skulle jeg selvsagt hentet han, tatt han med på butikken og latt han velge. Om han angret seg, noe små 3-åringer gjør så skulle jeg dratt tilbake til butikken og byttet det fordi hans mening er viktig.

Ja i en ideell verden skulle jeg gjort det. 

Men med 4 barn alene så ble det slik. Hva vil du være på karneval? Han ville være prins. Jeg kjøpte kostyme og byttet det ikke. 

Da velger han noe annet neste år.

Det var litt om karnevalet.

Nå litt om meg.

Jeg er dårlig på å være i avstandsforhold.

Jeg visste det allered da jeg startet men trodde ikke det skulle vare så lenge.

Nå vil det vare lengre enn jeg trodde og jeg har valgt å gi slipp.

Rett og slett fordi avstand skaper utrygghet og tvil. 

Og slik vil jeg ikke leve mitt liv.

Jeg ga opp.

Beklager det.

Ha en fin dag.

 

 

 

Tante Siv, hva har du mellom puppene dine?


I går var det en slik dag hjemme hos oss.

Kaos fra ende til annen. 

Jeg fikk såvidt kommet hjem fra Oslo før kaoset med middag, storskolefest og treninger begynte.

Søsteren min Siv Elin lagde middag og Christian satt pent og ventet. 

Jeg sto på kjøkkenet og ryddet. 

Så hører jeg han si:

Tante Siv, hva har du mellom puppene dine?

Jeg tenkte: Eeeeh har hun lagt noe mellom dem liksom? Har hun noe oppi der? Barn ser jo alt så mulig han mente å vite hva en BH kaltes?

Så hører jeg henne si: Christian dette er en kløft.

Som om det var det mest normale svaret i verden. Ingen ved bordet reagerte ettersom hun sa det så naturlig. 

Så spør Christian videre:

Hva er en kløft?

Jeg hører hun svare like rolig: En kløft Christian det er noe som kommer mellom puppene til damene.

Ok, svarte han.

Så ble det stille rundt bordet men Christian ga seg ikke og spurte videre:

Har mamma også en kløft?

Tante Siv svarte like rolig: Ja, mamma har også en kløft.

Da brast det for 9 åringen som satt ved siden av og hele bordet hylte ut i en latterkule som ikke kan beskrives med ord. 

Det tok lang tid før vi fant roen igjen og alle barna visste fra i går betydningen av et nytt ord.

Dog skal det siser at mamma ikke har den største kløfta i verden :P

Ler meg i hjel!

Følg meg på snap: annebrith.no, for i dag skal det bakes <3

Hjelp, han vil ikke være "Prince Charming"



 

Kostymet har ligget fremme i flere uker og det har vært delte meninger fra dag en om han skulle være prins eller ikke. 

Den ene dagen var det ok mens den andre dagen var det ikke ok.

I morgen er den store dagen og i dag skal han ikke være prins.

Han hater kostymet og skal absolutt ikke ha det på. Det er teit, kronen er teit og karneval er teit.

Hva gjør jeg nå?

Jeg kjøper ikke noe nytt. Da får han gå uten i morgen. Jeg presser ikke kostymet på, det orker jeg ikke. Men jeg tipper at jeg tar han med i barnehagen og når han kommer dit og ser alle de andre barna påkledd i kostymer så vil han også ha sitt.

Kan du kanskje prøve kostymet på Christian?

Jeg prøvde å si det med den lyseste stemmen og med det største smilet.

NEI, NEI, NEI... var svaret jeg fikk.

Hva gjør en mamma i krisesituasjoner?

Er det greit å ty til "ufine" metoder når poden ikke vil noe du vil han skal gjøre?

Jeg mener JA, så jeg fristet han med en skål med godteri. 

Jeg er ikke stolt av det.

Kronen måtte Bamse ha på seg.

Prince Charming .... oh no. I don´t think so

Hva gjør vi i morgen?

Nå er gode råd dyre....

Hilsen fortvilet mamma.









 

Espen, Annika og Sven skulle på sin aller første harryhandel....


Det gikk ikke helt etter planen.

Jeg holdt på å le meg i hjem da min søster fortalte meg om deres tur til Sverige.

Jeg var jo borte og koste meg i Trondheim og hadde overført litt ekstra på kontoene til barna. De har hvert sitt bankkort nå og styrer det med ukepenger selv.

Selv har jeg gått nesten 3 år uten lønn da jeg drev konditoriet og i den verste perioden fikk vi mat som var gått ut på dato fra den lokale Rema 1000. I ettertid er jeg veldig takknemlig for hjelpen jeg fikk da alt så veldig mørkt ut men det har også preget mine barn.

De er glade for at kjøleskapet fylles hver helg og når det er godt pålegg som feks salami eller skinke så gleder de seg over å ha gode matpakker på skolen.

De vet verdien av 100 kroner for å si det slik.

Vel, søsteren min Siv elin tok dem med på harryhandel til Sverige og etter 30 minutter sa Espen at han ville hjem. Det mente Sven også var en god ide. 

La oss bare kjøpe litt godteri og reise hjem. Alt var veldig dyrt og det var lite vits å bruke penger akkurat nå.

Så enden på visa var at det ble kjøpe en liten vogn med kjøtt og middager og noe godteri.

Barna brukte sånn cirka hundre kroner hver haha.

Det var den harryhandelen :P

Det er tydelig at det å ha lite penger og dermed også snu krona mer enn en gang enda sitter i og jeg håper de forblir så økonomiske... dog tviler jeg :P

Ha en fin kveld! 

Følg meg gjerne på facebook, instagram eller snapchat: annebrith.no

Jeg trenger å være åpen om akkurat dette: Skal vi flytte?



Dette er tungt for meg å skrive. Det er mange følelser.

Men jeg føler jeg skylder barna tydelighet og oppklaring.

Jeg føler også et sterkt behov for å fortelle dere mine tanker rundt det å flytte. 

MINE TANKER!

La meg først si at jeg er en raus person, jeg prøver alltid å finne løsninger som passer for de fleste og jeg prøver også alltid å strekke meg langt.

Det har jeg også gjort i denne saken. 

Dette har tynget meg i flere måneder.

Jeg møtte jo Kim. Jeg skulle ikke starte et forhold med en som bodde på andre siden av landet. Men kjærligheten gjorde det slik at jeg falt pladask. Det er ingen andre jeg heller vil dele resten av livet med. Vi to har det så fint sammen.

Med en ny kjærlighet kom tankene på å komme nærmere hverandre. 

Hvem ville jeg være om jeg bastant sa at han måtte flytte til meg?

Jeg måtte selvsagt også stille meg åpen til en eventuell flytting. 

Derfor har jeg vært litt åpen rundt dette med bosted. Holdt mulighetene åpne også her på bloggen.

Ja, min jobb kan utføres lett i Trondheim. Så det var ikke noe problem. 

Men så til den største grunnen for at jeg hver dag står opp: De 4 nydelige skapningene som tross forskjellige fedre har fått eksakt de samme herlige, krystallklare og blå øynene.

Mine barn. Sven, Annika, Espen og Christian.

Mange sier: Barn kan flytte.

Flere sier: Barn venner seg til en ny skole, nye venner og nye fritidsaktiviteter.

Jeg vet.

Det er forskjellige, kanskje utallige eksempler på at det kan gå helt strålende.

Jeg har snakket varmt med dem om byen Trondheim. Byen jeg i jula forelsket meg helt i.

En herlig by. Rett og slett. Jeg føler meg hjemme der. Så jeg har prøvd å snakke positivt om hvordan skolene er der, hvilke aktiviteter man kan gjøre og hvilke muligheter det er for studier.

Men jeg lovet meg selv en ting, før jeg tok samtalen med barna, at jeg ikke skulle lokke dem med på noe. Ikke love nytt rom, nye ski, nye ditt og datt. For det er ikke slik jeg er. Gull og grønne skoger i Trondheim kan fort bli til sorg og fortvilelse om man ikke er fullstendig ærlig.

Og det har jeg alltid vært med mine barn og det kommer jeg alltid til å være. 

Så i høst en gang satt vi oss ned og snakket sammen. Jeg kunne sikkert klart å overtale dem men jeg kjenner dem så godt og så på både reaksjon og måten de snakket på at dette ikke var aktuelt.

Jeg hadde ikke tenkt til å nevne minsten men Annika tok det med en gang opp. Det var det første hun sa: Hva med Christian?

Christian bor her bare halve tiden og reise fra han føltes ikke bra for noen av oss 4.

Vi er en familie. Selv om vi bare er det 50% av tiden. Og familie holder sammen.

Jeg klarer ikke tanken på å se minsten kun i ferier. 

Så vi bestemte oss, forseglet i en gruppeklem, med noen tårer på kinnet hos en mamma, at vi blir boende på Sørumsand.

La meg si det igjen slik at det ikke er noe tvil. .

Verken hos dere som leser denne bloggen, venner av mine barn, lærere på skolen eller andre:

Vi blir boende på Sørumsand.

Vi flytter ikke til Trondheim.

Jeg har sammen med mine barn tatt dette valget og det var viktig for meg å fortelle dette da det den siste tiden har begynt å oppstå tvil rundt dette med bosted. For meg er det viktig at mine barn føler seg trygge på meg og at de skal slippe å svare på spørsmål om en eventuell flytting fordi jeg ikke har vært tydelig på bloggen.

Ønsker dere alle en nydelig søndag videre!

 

 

 

 

Kjære mamma,

I dag er det din dag!

Det er mange ting jeg tenker på når jeg tenker på deg og i dag vil jeg fortelle deg noen av stundene sammen med deg som har satt spor i meg.

Mitt aller første minne av deg er fra Sørumsand. Det må ha vært på slutten av 70-tallet. Du hadde slengbukser og knallgul topp. I mine øyne var du nydelig. Solen skinte og du romsterte inne på kjøkkenet. Jeg var tørst. Jeg spurte deg om du hadde noe jeg kunne drikke og etter noen minutter som du ut med en stor kanne saft og mange glass. Jeg husker jeg tenkte at det var altfor mange glass men det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at glassene var til nabobarna. Alle strømmet til. 

Det er slik du var: Inkluderende. Alle skulle få. 

Årene gikk og vi flyttet til Mosjøen. Jeg husker jeg skulle begynne på skolen. Jeg gruet meg veldig til den første dagen. Du hadde kjøpt en blå sekk til meg. Akkurat den jeg ønsket meg. Jeg var stolt. Men skoleveien var skummel og jeg ville absolutt ikke gå alene. Du satt deg ned på kne og fortalte om alle som skulle gå samme vei, om veien vi hadde gått på før og at dette klarte jeg. Jeg var stor jente nå. Du klarer det Anne Brith!

Det var slik du var: Du hadde troen på meg. Alltid.

Jeg vokste opp og begynte å spille håndball. Hallen på Kippermoen var mitt 2. hjem og det var mer enn en gang jeg fikk kjeft for å komme for sent hjem. Det var ikke mobiltelefoner da for å fortelle at jeg var på vei. Jeg hadde til tider såvidt tid til å spise hjemme eller gjøre lesker før jeg hastet til håndballhallen og i en periode trente jeg med flere lag. Du pakket matpakker og laget vaffelrøre til kamper. Du var støtten. 

Det var slik du var: Du var like oppslukt i mine interesser som jeg var. 

Jeg bestemte meg for å reise alene på sommerferie. Jeg var akkurat fylt 15 år. England var langt unna. Men du sa ja. Du pakket og levde med drømmen min. Jeg husker siste klemmen. Det går fint, sa du til meg. Som om du sa det til deg selv også. Da jeg kom til Bergen og skulle bytte fly alene fant jeg ikke frem. Men jeg fant en telefonkiosk og ringte hjem til deg. Mamma, sa jeg og gråt. Du ga meg trygghet og tro selv om du var over hundre mil unna. 

Det var slik du var: Alt løser seg. Ha troen.

Jeg valgte matte, kjemi og fysikk på videregående. Det var tøffe år for meg. Men du motiverte meg på din måte til å få gode karakterer. Vi avtalte nye bukser og nye sko. Hver sekser ga en ny påskjønnelse. Noen ganger stor andre ganger små. Du valgte gulrøttene som hang som inspirasjon foran meg. Og jeg innfridde. 

Det var slik du var: Du ville det beste for meg. Uansett!

Jeg ble 18 år og forelsket i en gutt fra Nederland. Studier i Norge måtte vike for lysten til å reise til Amsterdam. Bare et år mamma, så starter jeg på NTH. Du så gleden og reiselysten og kjærligheten. Sammen med meg ryddet du rommet og pakket kofferten. Da vi tok farvel kjente jeg at du klemte meg ekstra hardt. Jeg begynte å gråte og tårene kom hos deg også. Vi sees snart, sa du. Men ingen visste når vi skulle sees igjen. Jeg skulle ut på eventyr.

Det var slik du var. Du ga slipp når du kjente jeg var klar.

Jeg kom aldri tilbake fra Nederland. Årene gikk og en dag skulle jeg selv bli mamma. Jeg husker jeg spurte deg om dine fødsler og du var ikke alltid like snakkesalig. Etter min egen fødsel skjønte jeg hvorfor. Jeg ringte hjem i sinne og sa: Hvorfor fortalte du ikke at det var så vondt. Du lo og forklarte at du ikke ville skremme meg. Jeg måtte få oppleve det selv. Og etterpå kjenne at det vonde ble visket ut av den nye kjærligheten for et barn. 

Det var slik du var. Du lot meg erfare selv, på godt og vondt.

En dag ble jeg alene. Jeg gråt og følte livet mitt raste sammen. Hvordan skulle jeg klare meg nå? Helt alene. Du satt og holdt rundt meg og tørket tårene. Du lyttet til meg og var ømheten og tryggheten jeg trengte. Det kommer til å bli tungt, Anne Brith. Men om noen klarer det så er det deg, sa du. Og gjett hvem som klarte seg helt flott? Det var meg det. 

Det var slik du var. Da jeg mistet troen, viste du meg veien.

Jeg hadde det vanskelig. Jeg klarte nesten ikke mer. Jeg ser ikke noe lys i tunellen, mamma. Du pakket din koffert og reiste over 100 mil for å hjelpe meg. Du bakte brød, du laget middag, vasket tøy og var tilstede for barna mine da jeg ikke selv klarte. Du tok over roret mens jeg lå nede for telling. Jeg husker jeg var så sliten og du jobbet på. Sakte men sikkert ble jeg bedre og etter 3-4 uker reiste du og pappa hjem igjen. 

Det var slik du var. Omsorgsfull og hjelpende.

Så kom bloggen. Du synes det hele var veldig rart. Hvordan kan du tjene penger på noe slikt? Men du fulgte med. Du lastet ned snap og klikker deg inn her hver eneste dag. Du sender sms med bilder av kaker du har laget og forteller meg hvor gode oppskriftene er. Du liker mine oppskrifter. Du engasjerer deg i alt som skjer og alt jeg er med på. Du leser alt. 

Det er du som har gjort meg til den uovervinnelige personen jeg er. Den personen som aldri gir opp. Den som gir seg har tapt, sa du alltid. Du har lært meg at viljestyrke er viktigere enn kunnskap og at troen på meg selv og at jeg faktisk kan klare alt her i livet er grunnlaget for enhver suksess.

Det er slik du var, er og slik du alltid vil være.: Du er verdens beste mamma.

Gratulerer med morsdagen din, mamma!

Jeg er så glad i deg!

 

 

 

Valentinesballet ble ikke helt som forventet...




I går kveld var den store kvelden. 

Valentinesballet har blitt diskutert over flere middager her hjemme og både yngre bror og yngre søster har sperret øynene opp og hatt høye forventninger til dette. De skal jo også på dette ballet om noen år. Annika allerede neste år så hun har vært mer enn gjennomsnitt interessert i dette. 

Det har vært øving på forskjellige typer dans, det har vært samtaler om hvem man skulle danse med og det har vært oppmerksomhet på den nydelige dressen Sven skulle ha på.

For meg som mamma har dette også vært et følsomt innslag i hverdagen for plutselig ble vår førstefødte stor og skulle på ball. 

Dette ballet vil han antageligvis huske resten av livet sitt. 

Så da jeg tok disse bildene hadde jeg vanskeligheter med å holde kamera stille og øynene tørre.

Jeg dro med Espen på et show så jeg fikk ikke høre noe om kvelden før jeg kom hjem. 

Jeg spurte han hvordan han hadde hatt det og han så på meg og svarte: 

Mamma, ballet ble ikke slik som forventet.

Jeg kjente at jeg fikk hjertet litt i halsen og gjorde meg klar for en støttende samtale og gode ord.

Så smilte han mot meg og sa: 

Det ble mye mye bedre!

Jeg spurte han om han kunne beskrive kvelden med 3 ord og han sa: Fett, kult og gøy.

Mammahjertet har kjent på mye stolthet denne uken og jeg har beskrevet mine følelser i et eget innlegg som kommer i neste uke. 

Her er noen bilder, jeg klarte ikke velge :P

















Å være mamma



Hva er en mamma?

Jeg ble mamma allerede da jeg fikk vite at du hadde festet deg inni magen min. Jeg var jo ikke mamma før jeg fikk holde deg i armene mine men da den ekstra blå streken på pinnen viste seg begynte jeg å leve annerledes.

Du sto i fokus. Jeg passet på at jeg fikk i meg nok vitaminer, nok grønt og riktig mat. Slik at du skulle vokse deg sterk.

Allerede inni magen kom bekymringene, mange av de har jeg enda den dag i dag. 

Har du det bra? Hva tenker du på? Vokser du slik du skal?

Var jeg klar for å være mamma? Er man noen gang klar for det?

Hvis jeg hadde visst hvor mye jobb det var og hvor vanskelig det skulle være før jeg valgte det så hadde jeg kanskje aldri tatt valget. Jeg tror det er godt at man ikke vet. Først er det godt at man ikke vet hvor vondt en fødsel faktisk er, så er det godt man ikke vet at man blir et følelsesmessig vrak av å være mamma og til slutt tror jeg det er bra at man ikke vet hvor bekymret man skal gå rundt å være resten av livet.

Å være mamma er en 24 timers jobb. 7 dager i uka. 365 dager i året.

Ingen lønn.

I alle fall ikke med det første.

I starten er mamma alt!

Best, vakrest og helt spesiell. Ingen er som du.

Klemmer deles ut, du er den første de kommer til når de er såret.

Du er sangen som synges før de sovner. Du er brødskive uten skorpe, du er koppen med riktig tut, du er to armer som strekker seg når de første skritt blir tatt og du er klistremerkelappen i en bleiesluttfase.

Du er hjertet som formes når det tas avskjed i barnehagen og du er termosen med kakao som drikkes når de er på tur. Du er karnevalskostymet og et pent strøkent flagg på 17.mai. Du er feridgsmurte ski og sjokoladen i sekken. Du er sjåføren som henter og bringer fra trening og du er heiaropet på sidelinjen når det spilles kamp. 

Du er kjeften som smeller når de er for sene, og du er lua som tres nedover ørene når det er for kaldt. Du er nystekte boller og bursdagskake med lys. 

Du er eventyret før nattasangen og du er tannpussen som varer i to minutter. Du er plasteret på såret etter fall på sykkel og du er hånda som ikke slipper når ambulansen kommer for å hente. Du er tårer når noen har blitt lei seg og du er high fiven når et mål har blitt nådd.

Du er klokka når det blir for sent og du er alvorspraten når grensen har blitt tøyd. Du er handlelista før en pizzakveld og du er puten som ble med på leirskole. Du er lappen i matpakka og du er gleden over å få alt riktig på en gloseprøve.

Du er toppen av bakken de gruer seg til å ta fart fra men du er også stemmen som sier at dette klarer du. Du er lommetørkle når noen har vært slemme og du er hjertet i halsen når det gjøres araber flikk flakk for første gang. 

Du er julekjole og tiara. Du er nye fotballsko og ny skolesekk. Du er klagemur og helsesøster. 

Du er pakken under juletreet og du er bildet som klistres inn i en minnebok. Du er den første bh-en og du er frykten når de er på fest. Du er en sms og en snap. 

Du er kveldsjobbing for å få kake til avslutningen og du er biltur til Danmark. Du er håndduken etter årets første bad og du er 14 is på 17. mai. 

Du er dyna etter et mareritt og du er klemmen som trengs for ekstra støtte. 

Du er selvtilliten og vinnerinstinktet. Du er hjertevarmen og omsorgen. Du er rausheten og lykken.

 

Alt dette er en mamma. 

Så kjære mamma, selv om du ikke får utbetalt noe i kroner og øre for jobben du gjør hver dag så husk at du faktisk gjør den mest viktige jobben i verden.

Nemlig: å være mamma!

Gratulerer med Morsdagen kommende søndag, til alle nydelige mødre der ute!

LIK & DEL gjerne om du vet om en mamma som trenger å bli satt pris på!

 

 

Jeg glemte Valentinesballet til sønnen min :(



Det finnes ikke en god forklaring på dette.

Jeg er alene med 4 barn. Noen ganger glemmer jeg.

Noen ganger får det større konsekvenser enn andre ganger.

Jeg blir sint på meg selv fordi jeg ikke klarer å få med meg alt hele tiden men trøster meg innimellom med at jeg bare er et menneske. Men det er like forbanna trist å se skuffelsen i øynene på barna idet jeg får høre at jeg glemte noe.

Valentinesballet kom egentlig ikke som et sjokk for vi har jo fått nok av mail og påminnelser. Likevel har jeg ikke prioritert å kjøpe det som skal kjøpes til sønnen. Jeg har sett med et halvt øye etter en dress hos både Kappahl, Cubus og Lindex men ikke funnet noe. Hele tiden har jeg hatt i tankene at jeg antageligvis måtte innom en butikk som hadde klær til bryllup.

Men jeg har bare ikke hatt tid. Jeg har hastet fra det ene møtet til det andre. Oppgaver for 2016 og 2017 har blitt planlagt og det foregår altfor mye i kulissene akkurat nå.

Det er ingen unnskyldning.

Tiden strekker ikke til.

Det er heller ingen unnskyldning.

Så i går tidlig sier Sven: Husker du at jeg skal på ball på torsdag, mamma?

Herregud, tenkte jeg. Den dressen. Hvor skal jeg finne den? Jeg har fullbooket hver dag denne uken og ettermiddagene er satt av til aktiviteter. 

1 time hadde jeg i Oslo i går og etter at jeg hadde vært på 5 forskjellige butikker samt Sten & Strøm og ikke funnet noe slo panikken meg. 

Hva gjør jeg nå?

Han må jo ha dress? 

Jeg kunne vel lynsjet meg selv for at jeg gjør sånt i siste liten. Det er så unødvendig.

Mens jeg sto på Benetton og nærmest gråt sto det en eldre mann foran meg i kassen og han sa: Jeg vet at de har dresser til barn på Eger. Det er rett borti gata her. 

Så jeg hastet bort dit og kom meg inn på herreavdelingen.

Da jeg spurte hvilken dress jeg trengte sa jeg bare at jeg ville ha en til en gutt på 13 år. 

Hun som sto i butikken så på meg og sa.

Du vil vel ha en på salg du?

HAHA fy fader, seriøst. Så jeg slik ut at jeg trengte en dress på salg? For en syk ting å si til en kunde. Aldri mer om jeg setter min fot inn på den herreavdelingen. Frekke folk ass. Men vi fant fort ut at selv den minste størrelsen var for stor. Og jeg var like lei meg igjen. 

Jeg kunne jo prøve barnebutikken nede i 1. etg? Og det gjorde jeg. 

3 trinn, heter den. Der møtte jeg en meget hyggelig dame som hjalp meg etter kunstens regler. 

Det var ikke noe spørsmål om jeg trengte en dress på salg eller ikke. Hun spurte meg rett ut, hvor stort budsjett har du? 

For meg var ikke det et tema fordi Espen kan arve dressen etter Sven så om det kun hadde hengt en Armanidress der til 6000.- så hadde jeg kjøpt den tvert. Men de hadde et billigere alternativ. En fin dress fra merket Pascal kjøpte jeg. Med passende sløyfe. Dressen kostet kr. 1500.- og jeg smalt til med en skjorte fra Armani. 

Jepp, det gjorde jeg. For å lette på den dårlige samvittigheten min. Fordi jeg nå etter å ha gått uten lønn i nesten 3 år har muligheten og fordi sønnen min skal på sitt første ball. Han får nesten ingen ting gjennom året. Mine barn har ikke mye klær eller utstyr. De har akkurat nok.

Så ja, jeg kjøpte den skjorten, og jeg er damn proud of it too :P

Jeg er enda mer stolt over at jeg ikke dreit meg ut. Jeg vet ballet ikke hadde blitt mindre bra om han hadde måtte låne en dress eller arve en. Det hadde gått fint, men jeg er litt glad for at ting løste seg for meg. Det var viktig for meg :)

Gutten skal på ball på torsdag og dermed har vi hele 2 prince charming her de kommende ukene.

Bilder av prinsen kommer! Jeg prøvde meg i går men fikk et klart NEI, mamma. Ikke bilder enda. Og det skal jeg respektere.

Ha en herlig morgen dere!

Sees etterpå... en Valentinesoppskrift er på vei!

 

Jeg dør litt inni meg annenhver mandag.....



Det er den dagen i dag.

Sist ble det skikkelig krise med krokodilletårer og hyleorkester. Annika startet mandagen for 2 uker siden med å fortelle deg at i dag, i dag skulle du til pappa igjen. Ikke på tale mente du. Du skulle forbli her. Det ble så mye styr allerede fra tidlig morgen at vi bestemte oss for at neste gang du skulle dra så skulle vi ikke si noe før vel fremme i barnehagen.

Det er den dagen i dag.

Det ble en helt vanlig morgen. Fine klemmer. Brødskiver og melk. Litt tv og enda flere koseklemmer. Du våknet som vanlig og smilte og lo. Fikk Espen og Sven med på en tullelek og dyna di ble som vanlig dratt fra sengen og opp i sofaen.

Ingen sa noe, men jeg tror vi alle tenkte på det.

Det er den dagen i dag.

Ytterklær blir tatt på og bag pakkes. Alt skal med. Bagen er ekstra stor på disse dagene og jeg kjenner at jeg irriterer meg for akkurat det. Må den være så stor? Kunne vi ikke bare hatt alt x 2 så hadde vi sluppet dette med å pakke så mye. Jeg vil at du ikke skal kjenne på at du "flytter" hver uke. Mens jeg pakker det siste skjerfet tenker jeg på at det kanskje blir kaldt igjen denne uka og du vil trenge ekstra votter. 

Det er den dagen i dag.

Vi rusler til bilen. Det regner. Dråpene kommer i enorme mengder ned fra himmelen og samler seg i store dammer. Det er ikke jeg som gråter men slik det ser ut på gårdsplassen nå slik føler jeg meg innvendig. Men ingen ser det. Du elsker vannet. Se mamma, en dam. Du står midt i den og setter deg ned for å kjenne på det. Jeg skulle sagt at du ikke bør gjøre det for du kan bli våt, men øyeblikket er så vakkert. Det nydelige og barnslige smilet ditt kommer frem når du viser meg hvor mye vann det faktisk er i dammen. Duskene på skjerfet ditt henger ned i dammen men akkurat det bildet av deg blir fryst fast på netthinnen min. Vil det ligge der i 2 uker. Vil jeg minnes deg akkurat slik til jeg ser deg igjen?

Det er den dagen i dag.

Du sitter i bilen og spør meg: Mamma, hvem skal hente meg i dag? Jeg tenker meg om før jeg svarer. Skal jeg si det nå? At det ikke er min tur til å pusse tennene dine i kveld? At det ikke er jeg som skal hjelpe deg med å ta av skoene dine etter barnehagen? Skal jeg si at det ikke er jeg osm skal synge nattasangen din i kveld? Skal jeg fortelle deg hvor vondt jeg har det inni hjertet mitt for at jeg ikke skal få våkne opp med deg i morgen eller at jeg synes det også er urettferdig at de andre barna får være mer hos meg enn du? Jeg sier ikke noe. Jeg holder det inni meg og svarer: Pappa gleder seg til å treffe deg og han henter deg i dag. 

Det er den dagen i dag.

Skal du også til pappaen din, spør du Annika og hun ler litt. Nei. Det blir stille i bilen. Hvorfor ikke det, fortsetter du. Så sier du: Jeg liker pappa også. Jeg tror det er din måte å si at du elsker oss like mye. Akkurat slik vi elsker deg og deler på deg, så deler du av din kjærlighet til oss. 

Det blir en ekstra lang og god klem i barnehagen i dag. Du vet det, jeg vet det. 

Det er dagen i dag.

Takk for at du leste!

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no 

 

 

 

Skulle tro jeg som 4-barnsmor visste bedre, men jeg gikk rett i fella....


At jeg aldri kan lærer. 

Dette har aldri fungert. 

Ikke på Sven som nå er snart 13 år, ikke på Annika på 11 år og heller aldri på Espen som er 9 år.

Så hvorfor i alle dager skulle det fungere på Christian?

Haha ler av meg selv og hvor fjern jeg kan være.

Som dere leste i går har søvn og mangel på dette vært et tema de siste dagene. Christian har startet å komme ut av senga langt før hanen galer og alt før klokken 5.00 i ukedagene er natt. I helgene går denne grensen klokken 6.00

Så i går kveld var jeg nokså sliten selv om jeg hadde sovet sammen med han på dagen. Han var jo ikke trøtt heller klokken 19.30 og jeg tenkte i et svakt øyeblikk:

Om jeg holder han våken til klokken 21.00 eller senere... så sover han sikkert lengre.

Hvorfor tenkte jeg det? Når jeg har erfart sikkert over 100 ganger at et barn som legger seg sent, våkner like forbanna tidlig hver morgen uansett. Det er ikke slik at om jeg legger mine barn rundt 22.00 så sover de til 10.00 neste morge. 

Det har aldri vært slik og det kommer aldri til å bli slik.

Haha. 

Men jeg glemmer jo alltid. Og går i denne sove-fella.

Igjen og igjen.... prøver og prøver.

Morgenen etter har jeg bare anger. Irritasjon fordi jeg ikke klarer å huske hvor ille det faktisk kan bli når små barn er helt ute av rytmen sin haha.

Sent i seng betyr altså ikke sent ut av senga på morningen. 

For dere som ikke har testet dette ut enda så vet dere. Prøv gjerne men jeg tror dere blir skuffet haha.

I dag våknet Christian 5.45.

Jippi, så digg. 

Det som var kos med dette var at vi fikk en kveld på sofaen i går sammen. For han koste seg med dyna si i nesten to timer på fanget mitt mens han nøt å få være våken like lenge som de andre barna.

Jaja, heldigvis sover han enda på dagen og mora tar seg nok en dupp sammen med han da også.

Er det bare jeg som blir grinete av lite søvn?

Fatter ikke at jeg kunne være så fjern å tro at denne gangen, denne gangen skulle han sove lenge haha....

Flere som har opplevd dette eller funker det for deg å legge barna sent?

Snakkes om litt...skal bare slumre litt på senga men Blaze og monstermaskinene runger i bakgrunnen.

Når en morragretten unge....



Dette ble frokosten i dag. Kjenner at det ville tatt for mye på å lage rundstykker i ovnen i dag. 

Kanskje i morgen. 

Hørte dere: Kanskje. 

Bare kanskje!

Tv-skjermen har aldri følt så digg heller. Takk gode Gud for den akkurat nå. Monstermaskinene eller tikk-takk, jeg bryr meg ikke. 

Bare ikke snakk til meg, akkurat nå.

Kan jeg få melk i flaske, mamma?

To nydelige øyne stirrer på meg og det er som om han leser tankene mine for idet jeg sier nei inni meg så holder han rundt låret mitt og sier: Du er vakker du, mamma!

Vakker?

Herregud har dere sett meg i det siste. Det er en grunn for at hudpleieren min Desiree sa at jeg måtte komme en ekstra gang innom neste uke. Jeg ser ut som et vrak. Ikke nok med at jeg ser helt forferdelig ut så har jeg fullt av grå hår på skallen. 

Og de grå hårene skal Carina få fjerne denne uken. Jeg burde vært innom henne oftere kjenner jeg men så er det tiden da. Og følelsen av at når du er så heldig å bli sponset av en flott frisør så vil jeg ikke komme dit for ofte. En gang hver 2 måned er liksom nok. Det ville jeg gjort om jeg ikke ble sponset også. Skjønner dere?

Så nå er altså topplokket fylt med grå hår og minstemann står og ser på meg og sier jeg er vakker.

Smeltet mammahjertet han og flasken ble fylt med melk. Selv om det var melk i frokostblandingen som inneholder altfor mye sjokolade.

Men det er lørdag.

Kjøkkenet er ryddet og idet jeg setter de siste koppene i skapet og drar kluten over den rene kjøkkenbenken roper Christian fra stua:

Mammaaaaa!

Flaska falt. Melken ligger i sofaen.

Heldigvis tar det 10 sekunder for meg å gå fra kjøkkenet til sofaen og før jeg får sagt noe sier han, og igjen ser han på meg med sine blå øyne:

Mamma det var ikke med mening!

God lørdag folkens!

I dag blir det litt aktivitet på snap så følg meg gjerne: annebrith.no og send gjerne en snap :)

 

Endelig kan jeg fortelle dere....



Reklame

I går fikk jeg vite det. 

Nyheten gleder mitt hjerte stort.

Både Kim og jeg har følt på oss de siste ukene at dette kom til å skje men man skal ikke feire før man vet noe 100% sikkert.

Nå kan jeg si det:

Jeg er stolt Kappahl ambassadør!

Jeg er så glad!

I går ble jeg invitert med til Sverige for å få se sommerkolleksjonen og vi reiser allerede om 2 uker. 

Da jeg startet å blogge for fullt i fjor rundt denne tiden satt jeg meg et mål: Samarbeide med en kjede på klær. Det falt seg veldig naturlig for meg å velge Kappahl. Jeg kjøper mye der, elsker flere av kolleksjonene og har barn i alle aldre som også passer klærne. Jeg har handlet klær der siden tidenes morgen.

Men man går jo ikke bare å banker på hos noen og sier: Hei, her er jeg :P

For meg har det alltid vært veldig viktig at de jeg skal samarbeide med har produkter jeg kan stå 100% inne for. Hos Kappahl har jeg i flere år funnet undertøy, nattklær, sommertøy, festklær og klær til daglig bruk.

Som alenemor til 4 barn har også pris VS kvalitet vært viktig og jeg har alltid vært fornøyd med dette. Kjoler til 17. mai, til jul og jeans. Den ene mørkeblå buksen jeg kjøpte i fjor vår har jeg bodd i siden. Den er helt rå på passform.

Så etter jeg hadde banket på for å si hei, så fulgte det mange møter og selvsagt noen tester. Kjemien har vært upåklagelig og jeg gleder meg veldig til å fronte de forskjellige kolleksjonene i 2016.

Så nå skal jeg og barna heises opp i Kappahl, slik vi alltid egentlig har gått kledd. Det bare står ambassadør foran navnet mitt og det er jeg vanvittig stolt av.

Jeg gleder meg veldig til fortsettelsen!

Masse klemmer!

PS. Det er ikke ofte jeg finner gensere som sitter pent på men denne gjør det. Armene er det litt sleng i og det gir en litt kul effekt. Jeg snappet den i går og holdt meg på magen slik at dere kunne se at det var sleng på den noe jeg synes er utrolig pent. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at halvparten av dere på snap kom til å tro at jeg skulle fortelle at jeg var gravid. Haha. Jeg holdt meg på magen for å vise formen på genseren. Jeg er ikke gravid. 

Genseren min er dødsfin på og finner du her



 

 

 

 

 

Skal jeg være en prins?


Det er snart karneval i barnehagen og i forrige uke fikk vi en mail hvor det sto at tema for dagen var: Litteraturens verden.

Det var ikke vanskelig å finne et eventyr jeg vet Christian elsker, for hver kveld når jeg legger han velger han det samme eventyret.

Snehvit og de 7 dvergene.

Han elsker det eventyret og jeg forteller det noen ganger i en kort versjon og andre ganger i en lengre versjon. Favoritt øyeblikket er når prinsen kommer og vekker Snehvit. Så sier vi sammen i kor: Så levde de lykkelig alle sine dager.

Men dere som har 3 og 4-åringer i hus vet også det at det kan være litt vanskelig å få kledd på barna kostymet den aktuelle dagen. Jeg har med flere av mine barn opplevd at de ikke ville ha på noe hjemmefra men vel ankommet i barnehagen så har de sagt at de ville kle på seg. 

Så det jeg har gjort er å henge kostymet klart og satt kronen klar slik at Christian kan få prøve det på og se hvor flott han blir. 

I går kom han etter en uke til oss og spurte: Hva er det der, mamma!

Jeg svarte at det var kostymet han skulle ha på seg på karneval, men det var ifølge han helt uaktuelt haha.

Jeg skal IKKE være prins!

Vi får se tenkte jeg.

Så i dag tidlig hører jeg han og Annika ved forkosten. 

Christian spør Annika: Hva er dette her?

Annika svarer: Det er de fine hvite hanskene til prinsen. Dette er et nydelig kostyme som mamma har kjøpt til deg. Ser du hvor fin du kommer til å bli? En vakker prins!

Christian roper nokså overrasket ut: Skal jeg være en prins?

Annika ler og forteller han at han skal være prinsen i eventyret til Snehvit og han danser gjennom stua med kronen på hodet.

Det er enda 2 uker til karnevalet og det blir spennende å se om han er villig til å prøve kostymet på i kveld slik at vi får knipset noen fine bilder. Uansett skal kostymet henge fremme slik at vi kan snakke om eventyret og glede oss sammen til karnevalet.

Ha en finfin dag dere!

Flying Superkids



Sponset innlegg

Torsdag 11. februar kommer flying Superkids til Oslo og jeg skal ta med meg noen av mine barn med venner for å se på dette forrykende showet!

Da jeg ble kontaktet om jeg ville bli med på dette sa jeg JA med en gang. Dette passer midt i blinken for meg og mine barn.

Et show som har besøkt over 35 forskjellige land og som har fått helt supre kritikker fra aviser. 

Jeg vet ikke helt hva som venter oss men jeg tipper det blir trykk fra første stund etter å ha sett bildene på hjemmesiden deres. 

Her er det mye turn, spreke farger og høyt nivå. 

Vi elsker å inspirere barn til å gjøre noe med kroppen sin,  sier daglig leder i Flying Superkids, Lars Godbersen.

Flying Superkids er en eksplosiv cocktail bestående av turn, akrobatikk, hopp, dans og sang utført av barn og ungdom i alderen 7-18 år. Barnas livsglede kombinert med deres unike kunster og et fantastisk lyd- og lysshow, gjør arrangementet til en ren festforestilling for hele familien.

På Norgesturneen vil Flying Superkids også besøke Langhus, Skien, Arendal, Drammen samt Tønsberg.

Vi gleder oss stort til dette! er det flere av dere som har tenkt dere på dette? 

Da sees vi i alle fall i Oslo :)

Billetter til forestillinger kan du kjøpe HER

 





 

 

 

 

http://www.flyingsuperkids.com/

That Sunday morning feeling




Sponset produkt

Søndag morgen er alltid en morgen jeg koser meg og tar meg tid til å lage noe ekstra godt til de som er hjemme. 

Med 4 barn så er det alltid en eller annen som skal på en aktivitet eller som har overnattet et sted. 

Men i dag var alle de 3 eldste barna hjemme og smoothie som er favoritten til både meg, Annika, Espen og Kim ble laget.

Kim elsker jordbær og de små foretrekker også "rød" smoothie foran andre smaker.

For å unngå at den ble så søt så brukte jeg eplejuice fra Coop Extra. Men du kan like gjerne bruke en sukkerfri safttype som feks Zeroh om du foretrekker det. Jeg bruker som regel å ta det jeg har. 

Enkelt og lett, jordbær, bringebær og litt blåbær. Juice oppi og 1 minutt i Fro-Go og så ferdig!

Jeg serverer disse i små melkeflasker men ser at de også serveres i små shotglass til frokoster. Så blir det liksom bare en liten smaksprøve. Lager man et dekket bord med deilige pålegg og flere typer rundstykker så er en liten smaksprøve på smoothie liksom nok.

Nå skal vi ut å gå oss en tur i solskinnet.

Himmelen er blå og jeg trenger virkelig å fordøye noe av det som har skjedd den siste uken. 

Det er synd at jeg enda ikke får snakke om alt som skjer, men jeg lover dere at jeg skal fortelle dere ting så fort jeg kan. Jeg hadde aldri trodd at noe så bra skulle skje med meg og bloggen. Jeg hadde et lite håp om at jeg skulle få sjansen men at det skulle skje så fort hadde jeg ikke drømt om og jeg er så takknemlig. 

Tror det er derfor solen skinner i dag. 

Huset er i alle fall fylt opp med blomster og gratulasjoner og i går feiret jeg og Kim. 

De siste dagene har jeg altså jobbet på spreng men jeg har ikke kunne vist hva jeg har jobbet med haha. Så for dere som tror at jeg falt ned i en brønn og døde må dessverre tro om igjen:P Jeg gir meg aldri :P 

Manga av dere har også spurt om hvordan det gikk med Annika i forrige uke. Guri hun nailet den presentasjonen så og kom hjem med et stort smil. Uansett hva hun velger i fremtiden så er jeg stolt. Men jeg må ærlig innrømme at jeg blir ekstra stolt av henne når hun engasjerer seg i samfunnet og det som skjer i Norge. 

Sven har fått dilla på rubiks kuber igjen og drømmer om NM mens Espen bare har fått grønne kort i 2016. 

Christian kommer hjem igjen i morgen og det henger et kostyme klart til han til karneval. Han skal få være: Prince Charming. Mer om mitt kjønnsstereotypiske valg i et eget innlegg. Boys will be boys :)

Klemmer fra et mammahjerte











Dette sa hun da jeg spurte hvilken bok hun skulle presentere på skolen:



Jeg har ikke helt bestemt meg enda.

Kan jeg presentere en bok jeg ikke engang har lest?

Jeg er mammaen som alltid sier ja når barna tviler på om ting kan virkeliggjøres. For meg er det viktig at de klarer å tro på seg selv og at alt virkelig er mulig.

Annika har vært bestemt på å bli advokat i flere år. Hun har en fin egenskap som gjør at hun alltid klarer å se saker fra to sider. Hun hjelper ofte oss i familien med argumenter for våre meninger om vi er uenige ved middagbordet eller lignende. 

Hun var 8 år da hun skrev sin første kontrakt i 3 eksemplarer, hvor hun fikk brødrene til å skrive under rombytte mot rydding. Hun hadde sett seg lei av å bytte rom ute å få ryddingen som lovet tilbake. På den måten hadde hun det hun kalte sterkt bevis haha.

Så da hun sa at hun ville presentere boken: Norges lover på skolen sa jeg at det burde hun definitivt gjøre.

Så mye historie og kamper ligger i den boken. 

Hun valgte selv 3 lover hun ville snakke mer om: Grunnloven, Barneloven og Åndsverkloven. 

Nå har hele familien fått sett presentasjonen flere ganger, hun har kledd seg opp slik hun ser for seg at hun vil kle seg når hun blir advokat og den nesten 3 kg tunge boken ligger i sekken. Boken har 4000 sider og leser du i den 1 time hver dag tar det deg 1 år å lese hele!

Advokat eller ikke. det spiller liten rolle for meg. Å engasjere seg i lover og regler allerede som 11 åring viser for meg et stort engasjement for samfunnet og mennesker. 

Jeg sto og så på henne da hun kammet håret bak i en stram hestehale i ste på badet og jeg spurte henne: hvis du i fremtiden skal bli advokat, hvem skal du da hjelpe?

Hun så på meg, sperret øynene opp og sa: 

BARNA mamma! Barna må få en egen advokat de kan ringe når det er problemer. Det er altfor få som lytter til barna, særlig når det kommer til hvor barn skal bo når foreldre skilles.

Jeg må si jeg gleder meg til fortsettelsen og gleder meg også til å høre hvordan presentasjoenn gikk i dag :)

Heia deg, jenta mi!

 

Kan man elske hvert barn like mye?



Hvorfor elsker jeg deg?

Fordi du er mitt barn.

Jeg har hatt deg 9 måneder i magen min. I disse månedene har jeg bekymret meg over hva jeg spiste. Ville mine avgjørelser påvirke din spede utvikling?

Søvnløse netter med mange tanker om deg som lå trygt inni magen. Hadde du det bra? 

Jeg visste ikke.

Jeg hadde et håp. Et håp og et ønske om å få et barn å elske.

Ikke før 9 måneder er over og en liten velskapt, slimete bylt ligger i armene dine. 

Da vet du. 

Det er så rart. Når jeg ser bilder av meg selv før min aller frøste fødsel og etter så er det som om jeg ser på bildene at jeg har blitt mor. Noe i ansiktet mitt ble annerledes. Kanskje du ser det på deg selv også?

Kjærligheten for deg var der fra aller første blikk. Hjertet boblet over. Lukten din, smilet ditt og dine bevegelser. Du kunne ligge i vuggen din og pirke med lillefingeren mot øret ditt. Nå 10 år senere ser jeg deg sitte slik når du leser en bok. 

Blikket i øynene dine da jeg slapp deg for å gå dine første skritt var det samme blikket jeg så da jeg slapp sykkelen din uten støttehjul og da jeg slapp hånda di for første gang i skolegården. 

Jeg ser når du er trist og når du er glad. Jeg føler når du har blitt urettferdig behandlet og når du er forelsket. Jeg kan til og med oppdage dine skrøner. 

Men elsker jeg dere like høyt?

Kan man elske hvert barn likt?

Den ene har jo satt spor i nesten 13 år mens yngstemann har bare vært hos oss i 4 år. Det har blitt gitt uendelig mye mer kjærlighet til eldstegutten enn til den minste. Men det trenger ikke bety at jeg elsker han mindre!

Kjærligheten forandrer seg ettersom årene går. 

I starten er det som en ny og herlig forelskelse. Syvende himmel. 

Årene går og du ser egne trekk i barna. Du kjenner igjen deg selv på godt og vondt. Du opplever kanskje et sykehusbesøk som gjør at kjærligheten vokser. Når frykten for å miste et barn går over i lettelse over å ha unngått det mest utenkelige viser kjærligheten seg fra sin største side. 

Et av barna trenger kanskje mer hjelp på skolen og du som mor ser at ting er vanskelig. Barnet jobber iherdig og etter flere år med frustrasjon løsner det. Det kan virke som om du heier mer på det ene barnet fordi du vet hvor mye han har slitt for å oppnå det han nettopp klarte. Men inni deg er du like glad i dem alle. Du bare vet som mamma at du må legge inn litt mer omsorg hos den ene akkurat der.

Jeg fikk en jente. 

Såklart jeg var stolt. En liten prinsesse. Min prinsesse.

Du lignet ikke meg ved fødselen, for da hadde du sort, langt hår. Men ettersom årene gikk ble du mer og mer lik meg. Noen ganger blir jeg skremt av hvor lik meg du egentlig er. Men du er tøffere. Mye tøffere. Det er klart jeg passer på deg. Noen ganger kan det virke som om jeg foretrekker deg fordi vi to gjør så mange jenteting sammen, men jeg elsker dere like mye. 

Jeg elsker deg fordi du er jenta mi. Ja, det er annerledes, men er det mer eller mindre? 

Slik er det også med guttene. Den ene får mer hjelp med lekser mens den andre får mer tid til spill og aktiviteter med mamma. Et barn trenger kanskje i en periode mindre enn et annet og da blir det slik. Det er aldri likt. Det vil aldri bli likt. Men jeg elsker ikke mer eller mindre fordet.

Kjærligheten kan ikke legges på en vekt eller deles opp med en kniv.

Kjærligheten er der. 

Hos hver enkelt på hver sin forskjellige måte.

Jeg elsker deg, for den unike personen du er. For dine egenskaper. Din omsorg og din godhet. Jeg elsker deg på godt og vondt og kanskje mer når du fortjener det minst, fordi jeg vet at det er da du trenger det mest. 

Takk for at du leste.

PS. Jeg elsker ikke Christian mindre fordi han ikke er på dette bildet. Jeg ble bare veldig glad av dette bildet og ettersom ejg hadde en nydelig ettermiddag med mine eldste 3 barn i går ville jeg bruke et bilde kun av de 3. 

 

Gjensynsglede & barnelatter



Det er 4 trøttiser som sitter ved frokostbordet akkurat nå.

Si meg har du vokst, tenker jeg inni meg om Annika som plutselig ser 5 cm høyere ut på 2 uker.

Idet jeg hentet Christian så kunne han fortelle meg at alle barna skulle komme hjem til mamma i dag og at han gledet seg. Han løp nesten gjennom glassdøra på OSL da han så Sven og vel hjemme rundt middagsbordet utbrøt han: 

Nå koser vi oss!

Og det gjorde vi.

Årets første middag besto av kjøttkaker, kålstuing og potet. Og alle spiste opp! 

Vi fikk ryddet bort jula, ryddet bort kofferter og installert oss klare for en ny uke. 

Sven virket plutselig litt mer ansvarlig. Espen dekket på bordet helt av seg selv. Annika fikk vist frem hva hun hadde øvd på i julen og Christian sovnet ikke før 21.30.

Det siste han sa før han lukket øynene var at: Du må spørre mammaen til Amanda om hun kan få være med meg hjem denne uken. 

Han er snart 4 år. Det starter nå. 

Plutselig var alle blitt litt større, litt mer glade og litt mer omsorgsfulle.

Kanskje det var jeg som bare hadde fått litt tid for meg selv?

Frokosten er nå inntatt. Barna har laget skolematen sin, en har vært flink å spise opp alt og får se litt på tv. En har kuttet seg i fingeren og en annen finner ikke den sorte buksa. Og om du trodde en blå eller en grønn bukse kunne duge så tar du feil. 

Vi er altså tilbake til normalen her.

Håper dere har det fint! 

Klemmer

Home Sweet Home


Det ble en lang dag i går. 

Ville ikke bruke noe av tiden jeg hadde før jeg dro fra Trondheim på blogg eller andre sosiale medier. Som jeg har skrevet før prøver  jeg å være litt mer tilstede her og nå.

Da jeg omsider kom meg hjem bestemte jeg meg for å ta turen innom min venninne Trine :)

Det var godt med påfyll av venninneskravling igjen.

Ting blir liksom litt klarere etter å ha snakket med venninner om ting man grubler på. 

Det var stille her hjemme i går da jeg la meg for å sove. Jeg startet å tenke litt på alt som har skjedd den siste tiden og hvordan jeg som menneske er satt sammen. Hva som er viktig for meg og for barna mine. 

Kim og jeg hadde en lang prat på telefon i går og ting har blitt litt snudd på hodet. Vi har måtte snu litt på vår opprinnelige plan. Jeg må ta en prat med mine barn om hva som skal skje i 2016. Vi må bli enige om hvordan ting skal gjøres, slik at også de før følelsen av at de er med på å bestemme hva som skjer. 

I ettermiddag skal jeg hente dem på OSL og rett før det skal jeg hente lille Christian i barnehagen. Gleder meg veldig til å se dem igjen. Klemme på dem.

2 uker er lenge.

Men i dag er det oss 5 igjen. 

Og de 4 er viktigere enn noe annet!

Snakkes om litt!

Det er jo smoothietema her på bloggen denne måneden og jeg har noen deilige oppskrifter som dere skal få servert, samtidig som det kommer noen baketips. I går kveld sent fant jeg ut hvordan jeg kunne legge innlegg på planlagt publisering hehe så da blir det litt lettere her hver dag :P

Tenker på dere og håper dere har det bra,

KLEM!

 

Jeg visste det ville komme reaksjoner!



Jeg har jo begynt å bli vant til kritikk. Det er helt greit at vi ikke er enige, men det gjør alltid ekstra vondt når kritikken gjelder barna.

Det svir langt inn i hjerterota.

Jeg snappet avskjeden med mine barn i går.

Ja det gjorde jeg faktisk.

Du kan se alt på mystory: annebrith.no 

Så kan du jo gjøre deg opp selv en mening om jeg gikk over streken. Husk: Du som ser på min snap eller leser min blogg, du leser ikke alt eller ser alt.

Det har skjedd mye før en snap og etter en snap. 

Ta for eksempel avskjeden med minstemann.

Hvordan kan du snappe et så spesielt øyeblikk?

Vet du hva? Jeg filmer og har alltid filmet barna veldig mye. SLik at når jeg er alene så kan jeg sitte og se på det siste øyeblikket. Det er koselig når savnet blir stort. Det siste øyeblikket er alltid veldig spesielt ja, men hva vet du som kritiserer om hva som skjer etterpå eller hva som skjedde før?

INGENTING

Du ser bare at en liten gutt sier hadet og klemmer sin mor.

Jeg har INGEN opplysningsplikt til dere, men det er lov å tenke litt folkens!

Hva om jeg brukte over 1 time på å sitte og kosemose med minstemann før han dro? Kanskje la jeg meg tett inntil han da han skulle ha middagsluren sin og sov sammen med han i 2 timer bare for å være nær han? 

Kanskje etter vi hadde sagt hadet på snap la jeg bort telefonen og holdt han fast i en halvtime, kanskje så hardt at pappaen til slutt måtte si at nå må vi dra? Du vet INGENTING om alt det som skjer. Du ser 5% Kanskje mindre.

Men likevel så klarer du ikke holde kjeft, eller spre dritt om meg på nett?

Jeg skjønner det må være vanskelig å være så opphengt i en person at du må kommentere hver eneste filmsnutt a 10 sekunder som legges ut. 

Hva med å tenke litt?

Du tror jeg er så ukritisk til hva jeg legger ut. Om du bare hadde visst så hadde du hørt spørsmålene jeg stiller til barna HVER eneste dag: Hva tenker du om dette, er dette bildet greit? 

Du ville skjønt at jeg faktisk ikke er så ukritisk som du skal ha meg til å være. 

Jeg har sagt det før og sier det igjen:

Den dagen jeg blogger for å please deg som leser eller skriver etter et skjema for å tilfredstille leserne her på bloggen er også dagen som jeg slutter å blogge. Jeg blogger om det jeg tenker, føler, baker og gjør med barna. Det jeg selv ønsker og engasjerer meg i kommer her på bloggen.

Ikke det du mener jeg skal skrive om. Det vil aldri fungere.

Det er fritt frem å følge meg, og Gud forby at jeg sier det men du kan faktisk også trykke UNFOLLOW om du irriterer deg grenseløst over meg. 

Jeg tror faktisk ikke det er sunt å gå rundt å ha en slik sykelig fokus på et menneske, særlig når fokuset er så til de grader negativt.

God mandag til alle!

Følg meg gjerne på Instagram eller snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

Sammen er vi sterke!



For noen powerladies vi er! 

Jeg er rørt, overrasket og glad for at så mange av mine følgere viser godhet og nestekjærlighet.

Etter innlegget jeg skrev i går har alenemammaen fått inn flere meldinger enn det hun klarte å svare på. Hun hadde også i stresset klart å sende feil kontonummer til noen. Vi må bare smøre oss med litt tålmodighet til hun får sendt datteren i barnehagen i dag. Da tenker jeg hun får satt seg ned og svart, samt takket alle.

I går gråt hun. Jeg fikk en lang melding som jeg ikke skal gjengi. Vi skal respektere at noen vil forbli anonyme. Det er mange grunner til det.

I går gråt jeg også. Jeg fortalte Kim i går hva jeg hadde gjort og leste opp meldingen fra denne alenemoren. Da jeg leste den opp rant tårene nedover kinnet mitt. 

Jeg kjente meg så godt igjen. Jeg var der hun er nå. Det er vondt. 

Ikke kunne betale regninger, inkassovarsler og frykt for å miste barnehageplass. 

En slik situasjon bringer med seg vonde tanker. 

For meg var det viktig å vise denne personen at hun ikke er alene. Sende en melding: Hei, jeg vet ikke om jeg kan hjelpe men jeg tror det. 

Makten jeg har som blogger vil jeg bruke til noe bra. Og i dette tilfellet ble det over all forventning bra. Sammen gjorde vi noe skikkelig bra her dere. 

Ja, det er slike opprop overalt og nei, vi kan ikke hjelpe alle. Det er umulig, men noen kan gjøre litt.

Og jeg håper langt inni hjertet mitt at det vi gjorde i går var nok til å hjelpe henne både med barnehageregningene og litt til.

I dag tar jeg opp telefonen og ringer Coop Extra for å høre om de vil sponse denne mammaen med litt mat. Jeg har også tenkt til å ringe Kappahl for å høre om de kan bidra med litt nye klær.

Jeg har hatt tekniske problemer siden vi gikk over fra United Influencers og har med dette havnet langt ned på blogglisten, men for å være ærlig så har det vært mye mer givende å kunne hjelpe et menneske slik som denne alenemoren enn å sitte og jage klikk. 

Jeg sender dere alle en super, duper, knallgod klem i dag!

Sammen er vi powerladies altså!

Klemmer!

Følg meg gjerne på Instagram eller snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

 

Hvorfor har vi det så rotete hjemme?

Vi vet ikke datoen når vi skal flytte, men en ting er sikkert: Vi kommer ikke til å bo i denne leiligheten veldig lenge mer.

Den er for liten.

2 soverom, et knøttlite bad, et helt greit kjøkken og en stue som er provisorisk "omgjort" til både spisestue, stue og soverom til mamma. Med 4 barn betyr det at 2 og 2 deler rom. Det har gått fint i litt over 2 år nå.

Det var aldri meningen at det skulle ta så lang tid før vi fant oss noe annet men sånt er umulig å planlegge. Det viktigste er ikke hvor stort hus vi har men hvordan vi har det sammen. Vi har vært trygge her, har malt kjøkkenet i en koselig blåfarge og barna har fått et stabilt hjem.

Livet har kommet til det punktet at vi kan begynne å løfte blikket og se fremover.

Det føles deilig.

Du kjenner kanskje til følelsen av ikke kunne løfte blikket fordi du har for mye å håndtere. Så en dag så kommer du til det stedet hvor du faktisk ikke synker under vann mer men svømmer med hodet over vannet hele tiden. Eller som en 100 m at du etter 20-30 meter faktisk løfter blikket og ser fremover.

Dit har vi kommet nå.

Vi har sånn smått begynt å tenke på at en dag skal vi bo i et større hus. Barna skal få lov til å få sitt eget rom og kanskje vi til og med får 2 bad? Luksus og vill jubel.

Jeg sitter innimellom på finn.no og ser på hus både her og der ( nei dere får ikke vite alt enda ) og Sven sier: Se på det huset da mamma, det er 350 m2. Hvor stort er det egentlig?

Jeg svarer: Det er 4 ganger så stort som her vi nå bor.

Han ser på meg alvorlig og sier:

Du skjønner at i et nytt hus kommer det aldri til å bli rotete?

Jeg ser forundret på han og lurer fælt på hva han skal fortelle videre. Han fortsetter: Det er derfor vi har det så rotete nå mamma. Vi har for liten plass å ha tingene på.

Haha, han har jo helt rett. Vi har en fryktelig liten leilighet. Det minste "huset" av alle i klassen. Kjipt lite. Men selv om husrommet har vært betydelig lite så har det ikke stått på hjerterom her.

Og det er det viktigste!

Men i dag skjer det noe spennende som kanskje vil forandre vår fremtid.

#visning

Jeg gleder meg!

God søndag!

Følg meg gjerne på Instagram eller snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

 Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

Bør vi lære barna våre å bryte reglene?

Instinktivt svarer du mulig nei på dette. Vi vil jo at barna våre skal følge reglene.

Hadde noen spurt meg dette hadde jeg også svart nei.

Jeg kjøpte et skilt for å henge opp på kjøkkenet. Husregler startet det med.

Videre sto det: Vær glad i hverandre, le mye sammen, tilgi selv om det er vanskelig, rygg opp etter deg, tygg-svelg-snakk, ingen telefoner på bordet, gi aldri opp, hold det du lover, gjør det du elsker, vis respekt og helt nederst står det:

BRYT REGLENE AV OG TIL

Hva betyr det egentlig når vi oppfordrer til å bryte reglene?

Jeg mener det får barna til å tenke litt selv. Ta egne avgjørelser og så lære av dem.

En sønn i huset kom hjem med rødt kort for ikke så lenge siden. På skolen får de utdelt grønne kort hver uke når de har oppført seg slik de burde. Han får med et grønt kort også en premie. VI bestemmer den hver mandag. Så har han noe å se frem til. I 2 år har han kommet hjem med grønne kort. Helt til han en dag kom hjem med et rødt.

Det hadde vært en travle uke. Hektisk. Jeg hadde hatt lite tid og da han kom hjem var han selvsagt litt deppa. Han hadde "brutt reglene" og kom hjem med et rødt kort. Det svei og han gruet seg selvsagt til å vise det til meg.

Da han kom med det røde kortet så viste jeg han hadde tenkt på reaksjonen min hele veien hjem fra skolen. Jeg husker selv tilbake 25 år, da vi på en fest ødela lampen til mamma og skulle fortelle henne at vi hadde ødelagt den nydelige lampeskjermen hennes. Den følelsen sitter godt i enda den dag i dag. 25 år etter.

Jeg vet hvordan han følte seg.

Så da han kom med det røde kortet ga jeg han 200 kroner. Jeg sa: Gratulerer Espen, denne uken har du brutt reglene, du har lært noe viktig og du har jammen kjent på følelsene av det å gjøre noe som ikke er greit.

En viktig lærdom!

Vi snakket ikke mer om det røde kortet før søndagen og han skjønte hva jeg mente. Det var jo ikke slik at han i fremtiden kom til å bli belønnet for å komme hjem med røde kort, men det å bevege seg utenfor grensen til hva som er lov gjør at man finner ut selv, hvor den grensen er.

Han lærte noe viktig.

I dag var det vanskelig å forklare minstemann at pakke 23 var til lille julaften. I dag skulle han åpne pakke nummer 5. Det kom ikke på tale. Pakke 23. var jo mye mer flott og mye større enn alle andre. Tingen var bare at med pakke 23. måtte også pakke 22. åpnes.

Så da ble det slik i dag. Christian åpnet 2 pakker. Det er ikke slik det skal være men alle lærte igjen at det kan finnes alternative løsninger til noen situasjoner. Det som mulig kommer til å svi er jo at minsten ikke har noe pakke på lille julaften.

Det er lærdommen av det hele.

Mamma kommer nok til å finne en alternativ løsning for han da han enda er litt liten til å forstå konsekvensene av dette men de eldste i huset forstår. Og de skjønner veldig godt at om man åpner 2 pakker en dag vil man måtte være uten en pakke en annen dag.

Så derfor sier jeg ja til å lære barn å bryte reglene. Og merk når jeg sier dette mener jeg av og til. Ikke konsekvent. For at de selv skal lære seg å kjenne konsekvensene av egne valg og at egne valg ofte kan svi. Eter den søte kløe kommer den sure svie.

Jeg er overbevist om at det styrker barna og gjør dem mer rustet til voksenlivet.

Vær gjerne uenig men hold kommentarfeltet uten sinne og sjikane.

Klemmer til alle og et stort ønske om en herlig lørdag!

Følg meg gjerne på Instagram eller snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

 Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

 

Dette svarte barna da jeg sa jeg skulle være alene på julaften:

Jeg samlet barna i stua i går og snakket litt om julen.

Målet mitt med samtalen var å høre hva de tenkte om at jeg skulle være alene på julaften.

Jeg bruker aldri gå rundt grøten når vi har samtaler og sa rett ut:

Hva hadde dere tenkt om jeg hadde bestemt meg for å være hjemme her på Sørumsand alene i julen?

Det var faktisk litt vittig å se reaksjonen deres for så forskjellige kan barn og voksne altså være. De så på hverandre som om jeg hadde sagt noe urteit og himlet med øynene. Men så kom kommentarene:

Nei, mamma. Det blir trist for deg. Du må jo være sammen med Kim. Annika sa at hun ikke trodde hun kom til å ha det noe bra om hun visste jeg var alene og det var gutta skjønt enige i.

Før denne samtalen hadde jeg ikke tenkt så veldig mye på mine barn og hvilke tanker de gjorde seg opp rundt dette temaet men det var en av dere lesere som kom med en kommentar fra sitt eget liv om at det ikke var en hyggelig erfaring for et barn.

Så da jeg spurte dem fikk jeg også det bekreftet. Jeg så det tydelig på ansiktsuttrykkene og måten det ble snakket på etterpå. Jeg trenger ikke være rakettforsker for å forstå at det ikke var greit.

Så her sitter jeg nå og ser på billetter til Trondheim. 2 hele uker på "slottet" med prinsen. Kanskje jeg til og med vil like byen så godt at jeg en dag i fremtiden har lyst til å bo der?

Hvem vet?

Ønsker deg en fin dag og takk til alle som legger igjen en kommentar!

Følg meg gjerne på snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

 Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

Familiehverdag - kalenderbok for inspirerende planlegging

Jeg er en typisk planlegger. Hvis jeg ikke skriver ting fysisk ned, så glemmer jeg det.

Med fire barn i hus er det selvsagt noe som glemmes innimellom, haha, men målet er jo hver uke å glemme så lite som mulig. Fniiis.

Med et nytt år like rundt hjørnet, har jeg satt meg ned med boken Familiehverdag for å planlegge desember og 2016.

Boken er perfekt for oss. Det er god plass til å fylle inn alle navn, og hver person har også da litt plass hver dag. Slik kan vi da enkelt fylle inn hva som skal gjøres. Det er plass til middagstips, noe som gjør hverdagen vår mye enklere.

Hver uke er det også plass til notater.

For å komme igang, har vi bestemt oss for en fast dag som vi planlegger uken på. Hos oss passer dette best på søndager.

Boken starter også med noen tips:

Det som gjør at jeg liker den så godt, er at jeg og barna har bestemt oss for å dele på alle oppgaver, også planleggingen. Derfor lærer ikke barna bare å gjøre arbeidsoppgavene sine, men de lærer også hva som skal til for å få ting gjort.

Boken har også en egen del som omhandler sunne og raske middager for familien. Med en fireukers kalender hvor middager blir fylt inn etter ønsker, og på en slik måte spiser man variert. Det er også noen gode tips til hvordan man faktisk får barn til å spise mer grønnsaker. Har du for eksempel prøvd å handle inn grønnsaker etter regnbuen?

Tipper de minste vil synes det er stor stas!

Jeg gleder meg til å ta fatt med planleggingen i denne boken og håper vi som familie får litt mer struktur heretter :P

Boken koster kr. 250,- og kan kjøpes via denne linken.

Bla gjerne i boken HER

Familiehverdag.no

Alene igjen...

Du har jo barna, Anne Brith. Ja, selvsagt har jeg barna!

Det er liv og røre her i huset fra klokken seks hver morgen. Og det blir ikke stille før langt etter ni. Når minsten har lagt seg i syvtiden er det de eldste 3 som trenger en å prate med.

Sånn har det vært i flere år nå. Noen ganger kommer den følelsen av at jeg ønsker meg noe mer. Jeg er ikke fornøyd med hvordan jeg har det. Kjenner du den følelsen? Du gjør de samme tingene hver eneste dag, om og om igjen. Alt har blitt en rutine og livet ditt i dag er akkurat likt slik det var i går.

Jeg står opp, spiser frokost, er sammen med barna, leser, synger, danser, jobber selvsagt, middag, aktiviteter, lekser, bretting av klær, legging og så dusjer jeg meg selv og legger meg for å lese en bok.

Så kommer den tanken da, at jeg egentlig ikke er fornøyd med situasjonen slik den er. Jeg vil ha noe mer. Samtidig tenker jeg på hvor langt vi er kommet som familie. Det var en dag for ikke mange år siden at trygghet var det eneste vi tenkte på. En god natt søvn. Et hus og en seng.

Årene har gått og livet har endret seg. Mon tro hvor vi er neste år rundt denne tiden?

Jeg håper familien teller 6 og ikke bare 5.

Annika sa i forrige uke: Nå er vi seks i familien mamma. Hun ramset opp alle barna og så pekte hun på meg. Så sa hun: og så Kim da. Han er jo en del av familien nå.

For meg så er vi ikke en familie før vi bor sammen. Det høres sikkert hardt og brutalt ut men det er slik jeg føler det. Vi er på og av og av og på igjen. Vi er sammen, som en deilig og frisk vårvind, og så er vi ikke sammen mer og da er det som om vinteren varer evig. Mørkt og trist.

På og av. Når blir neste gang? Ingen vet. Hvordan føles det? Det er kjipt, samtidig som jeg er lykkelig er jeg lei meg.

Kan du forstå det?

Jeg kjempet for barna, ville gjort det om og om igjen om jeg måtte. Når man vinner "en kamp" om barna så betyr det også at du må ta ansvaret. Hver dag, 24 t i døgnet, alene. Jeg valgte det, så jeg må stå i det. Det er snart 7 år siden. De 4 går foran alt, hele tiden. Ikke tro noe annet.

Men jeg kjenner sakte at livet begynner å normalisere seg. Bli litt kjedelig. Det er godt.

Det er så lenge siden jeg la hodet på puta og var redd at jeg har nesten glemt hvordan det var. Skummelt og deilig på samme tid. For jeg vil aldri glemme. For glemmer jeg så er jeg ikke taknemlig for hvordan jeg har det. Men glemmer jeg ikke så vil jeg ikke være klar for å leve igjen. Og livet må leves.

Så kom Kim inn i livet vårt. Først som en kjæreste så for fremtiden. Tryggheten kom snikende. Samtaler om helt dagligdagse ting.

Men vi er på og av, og av og på igjen. Som om noen der oppe bare sitter med fiskestanga og kaster ut for så å dra det inn så kjapt at jeg ikke klarer å bite på. Du får det ikke enda. Jo, du kan få litt av den gode følelsen, bare noen dager, så skal du kjenne på hvordan det er å være alene igjen.

Hva skal jeg lære av denne situasjonen mon tro?

Du er så hard, Anne Brith. Det sier Kim når jeg blir rasjonell. Ja, jeg blir hard. Livet er hardt. Se hvor jeg kommer fra. Men jeg blir mykere, jeg kjenner det. Jeg begynner å slappe av igjen. Jeg ler mer og savner.

Savner han når han ikke er her.

Jeg tror det er det jeg skal lære. Jeg har vært hard som en isklump og nå skal jeg tines.

Takk for at du leste!

Klemmer.

Følg meg gjerne på snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

 Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

Hvordan går det med barna i Paris?

Barna reiste til Paris på mandag. Det var en tung avgjørelse å sende dem ned dit. Men de dro og slik det ser ut på bildene så har de hatt det helt fantastisk.

Mange mennesker har selvsagt valgt å booke om reisene sine og det var nok ikke så folksomt i Disneyland som det bruker å være.

I kveld sent kommer de hjem og jeg gleder meg.

Før de dro spurte vi dem om de hadde lyst til å bytte rom? Slik at gutta kunne få det store rommet og Annika det som er litt mindre. Senga til gutta var ødelagt og Kim har brukt denne uken på å skru sammen en køyeseng og en seng til Annika.

Uken har gått så forferdelig fort. Kim og jeg har vært fornuftige og lagt oss hver kveld klokken 22.00

Å få nok søvn har vært så utrolig deilig.

På dagtid har vi jo løpt fra det ene til det andre og vært på Ikea og i Oslo på møter.

Kim har jobbet og jobbet haha og jeg har sittet som en primadonna i sofaen og blogget. Deilig har det vært.

Jeg kjente jeg fikk litt tårer i øynene da jeg så Annika og Sven sammen med Mikke Mus. Ikke fordi jeg ikke unner dem den gleden men fordi jeg har vært redde for dem. Det var vanskelig å sende dem avgårde og det var mye inni meg som sa at jeg burde holdt dem hjemme men jeg tok nå det valget....

Jeg gleder meg til å høre hvordan de har hatt det. 4 søte små sover søtt i hver sin seng her i natt igjen og jeg gleder meg....

Vi snakkes snart dere! Har flere nyheter å komme med <3

Klemmer!

Følg meg gjerne på snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

 Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

Ut på eventyr

Disse 3 ♥

I går kveld kom de frem til hotellet hvor de skal overnatte og jeg fikk et bilde sendt over. Minni som klemmet på Annika.

Kjenner jeg Annika rett så var det et stort øyeblikk.

Selvsagt var det med blandede følelser at jeg sendte de avgårde. Jeg ville si mye mer enn et hadet og kos dere og da de gikk mot inngangen på Gardemoen ble jeg sittende i bilen og tenke over ting.

Jeg har alltid vært en person som bekymrer seg over hva fremtiden skal bringe. Vil jeg kunne oppnå det? Hva vil skje om? Jeg legger planer og lever mer om 2 uker, 1 måned og neste år. Når vi gifter oss, etter jul, til sommeren osv.

De siste ukene har jeg bestemt meg for å lukke døren til fortiden. Men jeg har også bestemt meg for å lukke døren til fremtiden. Alt som jeg skal være er her og nå. Jeg lever nå, jeg er her, i dette øyeblikk.

Det betyr at det jeg skal tenke på og være opptatt av er det som skjer her og nå.

Jeg er overbevist på at det vil gagne meg og jeg ser allerede hvor mye større tilstedeværesle jeg har når jeg tenker slik.

Det betyr ikke at je gikke skal jobbe mot mål i fremtiden, det betyr bare at jeg bryr meg mer om det som er nå.

Og akkurat nå skjer det spennende ting.

Jeg gleder meg masse!

Håper dere får en herlig dag!

Sjekk bloggen litt senere for jeg skal annonsere vinneren av Forskerfabrikkens Julekalender OG giveaway fra Toneliseakademiet :)

Følg meg gjerne på snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og semifinalist til årets Vixen Blogaward? Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det :)

Kategoriene er:  Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

Barna skal reise til Paris i morgen...

Denne reisen har vært planlagt i nesten 1 år nå. Oma og opa i Nederland har stor dag og feirer dette sammen med barn og barnebarn. Sammen skal de være i Eurodisney Paris i nesten 1 uke.

Barna gleder seg vilt. Det er også planlagt at de skal inn til sentrum av Paris de siste dagene.

Det er med blandede følelser jeg pakker koffertene.

Vi snakket mye om Paris i går. Hva har skjedd. Hvorfor har det skjedd. Hvordan kan vi unngå at slike ting skjer? Kan vi unngå det mamma?

Det er altfor mange spørsmål som ikke kan besvares og jeg forteller dem det ærlig. Hvis man for all fremtid skal unngå store folkemengder eller byer som kan være utsatt for angrep går man dessverre glipp av noe av det vakreste som finnes.

Da jeg var 19 år flyttet jeg alene til Nederland. Der bodde jeg i nesten 10 år. Jeg gikk flere ganger midt på natten gjennom noen av de mørkeste gatene i Amsterdam. Jeg har aldri opplevd noe ubehagelig.

Jeg valgte etter noen år i Amsterdam å jobbe som flyvertinne i KLM. Vi fløy på Beirut, Teheran, Damaskus, New York, Singapore og Bangkok. Hele verden har jeg vært i. Storbyer med et liv som nesten tar pusten fra deg når du står midt i dem. Byer som MÅ oppleves. Mennesker som MÅ oppleves.

Kulturforskjellene, møter med mennesker, ny mat og fremmede kår. Det vil forandre seg som person, både på godt og vondt. Du vil oppleve steder som gjør at du blir lykkelig for å være tilbake i Norge men du vil også oppleve steder som fester seg så på netthinnen at du i hvert eneste grå øyeblikk tilbake i hjemlandet ditt drømmer deg tilbake til paradiset du ble forelsket i.

Vi må ikke la frykten vår hemme oss i å være imøtekommende og åpne mot andre mennesker. Vi må reise, erfare, bli kjent med, lære av og klemme på mennesker. Jeg har klemt på kinesere og amerikanere. Grått sammen med barnehjemsbarn i Ghana, laget mat til prostituerte i Amsterdam. Mulig du blir sjokkert av det siste jeg skriver men da jeg bodde i Nederland jobbet jeg noen helger hver måned midt i Amsterdam i det mange turister kjenner som Red Light District. I et hus med 3 etasjer kan altså jenter som jobber som prostituerte komme og hente mat og få seg et trygt sted å sove, og frivillige stiller opp hver helg.

Noen av samtalene som har truffet meg mest i mitt liv har vært med jenter der.

Hvis vi ikke åpner oss vil vi ikke erfare det aller største i livet, nemlig kjærlighet.

Og den er størst uansett hva som skjer.

Så jeg pakker nå klær, til 3 søte små. Som skal ut på en spennende reise, til en by som blør. Jeg prater om alle de vakre tingene de skal få oppleve, men også om at de helt sikkert sammen med oma eller opa kommer til å legge ned roser.

Å reise er å leve. Du pakker kofferten din med klær og toalettsaker men underveis på reisen fylles den med så mye mer. Nye matopplevelser, møter med vilt fremmede, et vennskap på tvers av landegrenser kan oppstå, annen arkitektur og nye lukter. Og det er disse øyeblikkene og erfaringene som gjør livet spennende.

Tigers-jenta mi ♥

Jenta mi!

Flotte og fine jenta mi.

Det er vanskelig å beskrive hva kjærlighet er.

Kjærlighet er deg. Ditt lyse lange hår, smilet ditt og gleden din. Energien din smitter over og det er umulig ikke å bli i godt humør når du starter med din latterkule. En herlig og smittende latter.

Mammahjertet bobler over. Jeg er stolt og rørt på samme tid.

Se på meg, mamma. Synes du jeg ble fin?

Jeg ser den hvite og sorte toppen med ordene Tigers printet på og jeg tenker:

Fy søren så vakker du er.

Jeg har lyst til å fortelle deg hvor flott du egentlig er. Du er ikke bare en flott jente å se på men du er en god venninne. Her om dagen kom duhjem og fortalte at du har en hemmelighet. Du og venninnen din. Jeg spurte hva den hemmeligheten var og du smilte lurt mot meg å sa: Hvis jeg fortalte deg det så ville det ikke være en hemmelighet lenger, mamma. Det er mellom meg og min venninne.

Og du har så rett. Det er en trygghet å vite at du aldri kommer til å falle for fristelsen å røpe hemmeligheter. Jeg ser den lille advokatspiren i deg allerede. Det er riktig, det er galt. Du argumenterer både for og imot. Til dine brødres fortvilelse. Hvilken side er du på sier de ofte. Finnes det noen side da? Svarer du. Det er alltid noen FOR og noen IMOT. Jeg kan være begge deler sier du. Imponerende.

Jeg har lyst til å fortelle deg at jeg vil du skal være forsiktig. Cheerleading er en sport hvor det er mange ulykker. Men jeg vil heller ikke hemme deg i din utvikling. Høyere, høyere og høyere. Du skal bli flyer en dag. Like god som Julie skal du bli. Hun er Norges beste mamma. Det blir jeg også!

Det er ikke noe spørsmål hos deg. Du har bestemt deg. Pågansmotet ditt overgår frykten min så jeg holder det for meg.

Go Tigers GO! Du øver på et heiarop og jeg ser på deg.

Mamma! Hva synes du?

Det hadde vært likegyldig for meg hvilken drakt du har på deg men når jeg ser hvordan du stunter, og forteller meg om at du er den eneste på PeeWee laget som skal gjøre en araber flikk flakk på Peewee Star Open til helga så blir jeg både nervøs og stolt.

Jeg gleder meg så til å se deg.

Jeg må i alle fall pakke ned masse servietter for bare å skrive om dette gjør at tårene triller.

Håper jeg i alle fall får filmet noe ;)

Du er elektrisk!

Du gir meg støt når e tænke på de!

Fine jenta mi!

Tigers-jenta mi ♥

 

Sorry for litt mange bilder.... er bare så ...

#stolt

Følg meg på snapchat: annebrith.no

Du er vakker mamma!

Det ble sent i går kveld. Vi var på åpen skole og du sovnet ikke før langt over ni.

Litt var vel min feil også for jeg glemte nattasangen din.

Så viktig er rutinen din.

I dag var du ikke helt i form så jeg fant ut at du like greit kunne få bli hjemme med mamma.

Mamma, du er vakker!

Jeg vet ikke om du skjønner det men når du sier sånt så har du snurret meg så godt rundt lillefingeren din at du antageligvis hadde klart å få meg til å gjøre alt for deg. Også leke hest. Leke hest i over 1 time! Helt klart! Jeg smelter når du sier: Du er så vakker!

Du har blitt et speilbilde av Sven, Annika og Espen. Jeg ser så mye av dem i deg. Du roser og sprer så mye godt rundt deg. Det er så tydelig at du får dette fra både meg og pappa. Du får dobbel dose.

På dager som dette er det bare du og jeg. Det er altfor lenge siden sist. Jeg er glad for denne dagen.

Vi lekte Tornerose og jeg sov i hundre år. Du var prinsen som kom og vekket meg. Min vakre prinsesse, er du død!

Jeg våkner og får applaus!

Applaus, roper du! Hurra. Så levde de lykkelig i alle sine dager!

Jeg klarte ikke dy meg og måtte prøve å få deg til å ta noen julenissebilder.

Det gikk ikke helt etter planen.

Vi prøver på nytt i morgen.

En helt vanlig torsdag.

Så fin og så rolig.

Jeg har senket skuldrene og sov for første gang uten å anspenne meg. To timer med deg midt på dagen. Med pusten din helt inntil øret mitt. Slik du lå da du bare var 6 uker.

Du og jeg.

Jeg og du!

Takk for at du leste :)

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no

 

Jeg glemte bursdagen til min datter!

Du har bursdag 28. november. Vi feiret 10. årsdagen din i mars i år.

Det eneste jeg ønsker meg til bursdag er å feire bursdagen min i år sa du lekent. Du tenkte nok ikke over hvor dypt det stakk for meg. Jeg måtte svelge flere ganger. Tårene presset på.

Det er så mye å huske på. Den ene dagen er det en sekk med ved og kakao som skal med, den andre er det et syltetøyglass som må legges i sekken. Det er ikke en unnskyldning, for jeg burde prioritert annerledes. Jeg burde husket på deg og lagt planer. Men juleforberedelsene tok meg, tiden gikk og plutselig var vi inne i et nytt år. Ukene raste forbi og jeg hadde så mye å gjøre. Det er ingen unnskyldning.

Bursdager er viktige.

Du er viktig!

Jeg har latt ordene dine feste seg. Langt fremme ligger de. Jeg glemmer ikke i år. Ingen flere tårer mer. Et skuffet ansikt som ser opp mot den viktigste personen i hennes liv. Det er meg det, Anne Brith. Ja, jeg skuffet deg. Og det går ikke en uke uten at jeg tenker på det.

Jeg vant ikke prisen for årets mamma.

Men i år, i år er jeg på G!

Gaven er bestilt og den er på vei. Jeg har spart i 9 måneder. Like lenge som jeg sparer til julegavene hvert år. I år sparte jeg dobbelt til deg.

Bursdagen er planlagt. Jeg håper så indelig at planen min er gjennomførbar. Så mange involverte.

I dag er det 1. november. Om 27 dager blir du 11 år jenta mi.

Jeg skal huske på deg i år.

Kanskje blir jeg årets mamma igjen?

I alle fall for deg, for du betyr alt ♥

Ut av ensomheten.....

I kveld kommer Kim! Jeg gleder meg sånn.

I går sendte han meg en melding på snap hvor det sto: Jenta mi. Ut av ensomheten og inn til kjærligheten i morgen ♥

Bare å lese de ordene fikk øynene mine til å produsere nok væske til at det ble for mye for øynene mine Det overflødige rullet nedover kinnet.

Det er 14. dager siden nå og legge seg inntil en varm kropp etter en slitsom dag er lykke. Når man vrir seg på natta og kjenner varmen fra den andre personen. Eller en hånd som bare er der.

Det skjer så mye nå. Jeg kan ikke dele alt med dere enda.

Livet er fint.

Tenk at solen også skulle skinne igjen for meg! Jeg er heldig.

Jeg våknet opp en dag og fikk en mac. Kim smilte. Jeg smilte mer. For meg så har det vært et av mine viktigste verktøy. Jeg har den med overalt og kan jobbe når jeg trenger det. Kim skjønte det. Han har fikset alle slike tekniske ting i det siste. Lightroom, photoshop, trådløs overføringer fra kamera. Jeg er heldig. Jeg glemmer ikke det. Hver kveld før jeg legger meg takker jeg for det jeg har.

Det har vært tunge tider de siste årene. Vi er ikke helt ferdige med alt. Jeg kjenner at det tar tid før vi er gjennom den mørke tunellen. Men alt blir så mye lettere når man er to.

Jg hadde helt gitt opp menn jeg. SÅ plutselig en mandag ettermiddag var han der. Gud jeg var så forelsket. Jeg var dødsforelsket bare i samtalene våre på telefonen. Det er så meg! Følelsesstyrt.

Det som fikk meg til å satse var at jeg kunne stole på han. Alt han sa fulgte han opp. Det var en trygghet og det er en trygghet også nå. Jeg gleder meg til livet vårt sammen begynner men først skal vi nyte å savne hverandre.

Bo på hver sin kant av landet.

Denne perioden vil vi ikke glemme. Husker du da du brukte hele lønna di hos SAS? Slik blir samtalene våre i fremtiden. Vi skulle vært sponset av SAS vi hahaha. Vi vil sitte sammen i en sofa et sted og se flammene i peisen og minnes disse dagene. Frem og tilbake fra Trondheim.

Nå er det 1 time til han står utenfor. Det kiler i magen, han er så fin. Når jeg tenker på hvor forskjellige vi er så tenker jeg ofte hvor heldig jeg er at han falt for meg. Jeg har jo 4 barn og er en vimsete frøken uten sidestykke.

Jeg er heldig! Vi er heldige.

Snart blir en crazy mamma, 4 barn og en finansmann familie.

Så rart og så deilig på samme tid!

Ha en herlig kveld!

Snap: annebrith.no

 

 

Askepott lever!

Askepott lever i beste velgående!

Det er ikke mange gresskar i hagen for øyeblikket men 4 slitte sykkeldekk kan gjøre susen.

Askepott fikk 4 barn, med 2 forskjellige menn.

Menn var aldri Askepott sin sterke side. :P

Asken har blitt byttet ut med mel og godheten for små mus ble til kjærlighet til 4 søte små.

Slik har den moderne Askepott det nå.

Prinsen er en finansmann som bor 500 kilometer unna og hver gang Askepott er på slottet hans lever hun en eventyrverden med stappfullt kjøleskap og flotte gulvfliser.

Prinsen sin verden og Askepott sin kan ikke sammenlignes.

Prinsen har bil, noe Askepott ikke har. Hun sykler på en slitt Diamant med vogn på slep. I vær og vind, hver eneste dag. Til og fra barnehagen, til og fra butikken, til og fra møter, til og fra barnehagen og så til og fra diverse treninger.

Ingen andre på skolen bor i en så slitt og liten leilighet, får Askepott ofte høre.

Hun prøver å lære barna at det ikke er hvilke klær man har på og hvor stor lommeboken er som er viktigst. Men at det fineste i livet faktisk er gratis og at man med drømmer kommer langt.

Drømmer.

Det er viktig å tro på drømmene. Kan du drømme det så kan du realisere det.

Snart Sven, snart. Bare vent. Det er ikke lenge igjen nå. En dag om ikke veldig lenge bor vi i et eget hus.

Frem til da skal vi lære av alt livet har gitt oss. Både på godt og vondt.

Prinsen i slottet har det heller ikke alltid så flott. Savnet til det livlige huset på Sørumsand er ofte stort. Og selv om kjøkkendøren i den slitte leiligheten ikke er montert, senga er for hard og sofaen er 25 år gammel så er det latteren og kjærligheten som deles i den lille leiligheten som settes høyest av alt. For kjærligheten er størst, uansett.

Gutta deler rom, de har lært å respektere hverandre. En dag vil de nyte hvert sitt rom og virkelig kjenne på den deilige følelsen det er å ha noe eget. Annika våkner med minstemann hver dag. Han fyller hennes rosa rom med en stinkende lukt hver eneste morgen. Men hun har lært å være omsorgsfull og god. En dag vil hun elske at hun kan sove så lenge hun vil uten å bli pillet på nesen av en snørrete 3-åring.

Vi drømmer.

Om et stort hus med en hage og eget svømmebasseng.

Vi kan bruke timesvis på å snakke med hverandre om alle drømmene vi har hengt opp i drømmeskyen vår. Og den vokser og vokser og noen ganger er drømmene så nære at vi faktisk klarer å plukke dem ned.

Realisert.

Vi klarte det!

Sammen!

Jubel i stua. Tårer rundt bordet.

Mamma du er best!

Prinsen er ikke bare drømmemannen til Askepott. Han er så smart og rolig at han har blitt en god venn til de eldste 3 barna.

En fisketur eller en skitur. Alltid rolig. Et stødig forbilde.

Kim, har du hørt hva jeg har fått til? Jeg har forsket på pcn og koblet alt opp slik at alt funker. En stolt 12-åring roper ikke på Askepott nei. Hun var aldri teknisk så det er prinsen de roper på :P

Det føles veldig riktig.

Eventyret har akkurat startet. Det er såvidt begynt.

Men jeg er helt sikker på at det ender med:

Så levde de lykkelig alle sine dager....

Takk for at du leste.

Fotokredit:HPSkurdal

 

 

Kjære alenemor, hvem prioriterer du først? Deg selv eller ditt barn?

Jeg husker veldig godt den første tiden da jeg ble alene med barna. Jeg var utslitt og sov mye. Et langt forhold var over og jeg trengte tid. Jeg var langtfra klar til å møte nye mennesker.

Tiden gikk og en dag følte jeg det var riktig å starte på nytt. Kanskje møte en ny mann?

Mange mødre i Norge deler barna med sine ekser 50% og har da 50% frihet til å gjøre hva man vil. Perfekt. Da kan dating og festing legges til uker hvor barna er trygt hos pappa. Barna slipper da å være vitne til fest og fyll.

Men noen mødre har ikke så mye fritid, og noen av oss møter kanskje en mann som har barn motsatt enn det vi selv har. Da oppstår utfordringene. Situasjonene hvor mødre må velge mellom det å møte en ny mann eller å være sammen med barna og det er ofte barna som dessverre blir nedprioritert.

Alenemødre blir så opp over ørene forelsket at de glemmer det viktigste i livet sitt. Nemlig barna. Ruset på kroppens egne stoffer løper de rundt som vårkåte hingster og tenker kun på seg selv og hvordan de skal klare å finne tid til å møte den utkårede.

Misforstå meg rett jeg ønsker selvsagt at mennesker skal få lov til å treffe andre og bli forelsket men det er det som skjer etter dette som bekymrer meg.

Barna blir overlatt til barnevakter, eller man bytter gjerne helger med eksen for at man selv skal få egne behov tilfredstilt. Den utkårede har jo motsatt helg og vi må jo få treffe hverandre? Mødre som har barn kun en uke for så å ha fri en uke etterpå klarer ikke å holde seg alene i en uke så de må også treffe den utkårede i sin egen uke. Så helgen hvor små barn kanskje gleder seg til å være sammen med mamma blir en helg hvor mamma dumper barna hos familie eller andre bekjente. Slik at hun selv skal få den tilfredstillelsen hun trenger.

Fordi vi alle mener det er viktig at også mor får egentid.

Jeg blir faktisk litt oppgitt.

Hvorfor kommer ikke barna først? Hvorfor kan vi ikke sette våre egne behov etter barnas behov?

En lykkelig mamma gir lykkelige barn hører jeg mange si. Men man kan da være lykkelig selv om man må fortelle drømmemannen at han må vente.

Jeg husker da jeg møtte Kim. Jeg fortalte min venninne Trine at han bodde i Trondheim og at jeg var midt i avviklingen av konditoriet. Hun jobber med vanskeligstilte barn og ungdom og sa rett ut til meg: Jeg tror nesten du skal be Kim vente til høsten med å bli kjent med deg jeg.

Jeg husker godt at jeg ble litt snurt. Men hun hadde rett. Det var ikke tiden for at jeg skulle reise mye opp til han og overlevere barna mine til andre. Mine barn trengte meg mer enn han. De måtte komme på første plass. Og slik ble det. Vi hadde heldigvis 4 uker alene i ferien hvor vi var sammen og ble godt kjent.

Om drømmemannen er den rette så venter han.

Barna har ikke vondt av å være sammen med andre. Det kan være riktig og veldig godt for dem også å komme seg litt ut av hjemmet. Men flere ganger i måneden er for mye. Barna trenger deg som mamma!

Jeg tør nesten å påstå at mamma en den viktigste personen i et barns liv. Mamma har en helt spesiell tilknytning til barnet etter å ha bært barnet inni seg og ammet det. En forbindelse menn selvsagt ikke har og aldri vil kunne få. Dette mener jeg gjør at barna på mange måter er mer knyttet til sine mødre fra starten av livet enn til pappaen.

Jeg merker det veldig godt på mine eldste 3 barn. Spesielt på Sven som er min nummer 1. Når jeg skal ut en sjelden gang så er han urolig. Han kan spørre meg spørsmål som: Skal du drikke vin mamma? Jeg husker første gang han spurte meg om dette og vi snakket lenge om det. Han likte det ikke. Jeg hadde aldri tenkt på hvordan barna så på oss som foreldre med et vinglass i hånda. Etter dette har jeg aldri drukket vin foran barna.

Selvsagt skal man få være forelsket og lykkelig for at man har møtt en ny person i livet sitt. Men man trenger ikke miste forstanden og all dømmekraft for det! Barna er viktigst. Punktum.

Ta ansvaret du har fått og tenk deg om neste gang du velger deg selv foran ditt barn.

Takk for at du leste.

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no

 

 

Følelsen av å være en god mamma er ubeskrivelig!

Inneholder sponset produkt

Annika startet på Cheerleding i august. Dette har hun drømt om lenge og da hun endelig fikk plass sto jubelen i taket.

Det jeg ikke tenkte særlig på var at jeg faktisk ikke hadde bil til å kjøre henne på trening :( I sommer ble bilen min ødelagt da søster kjørte den og det har ikke vært snakk om å få seg ny .... enda.

Motoren til den gamle bilen ble ødelagt og det var ikke mulighet til å fikse den da bilen selv var billigere enn motoren som skulle settes i haha.

Livet uten bil startet igjen.

På sommeren er det helt greit at man ikke har bil. Men det er noen ting som virkelig er utfordrende når man ikke har bil. Handle mat feks. Korte besøk til venner. Jeg har følt at jeg i denne perioden har blitt litt mer "isolert".

Hver morgen går jeg til barnehagen og henter med sykkel eller til fots. Det må være slik helt til vi får råd til å kjøpe oss bil. Sist kjøpte vi en gammle Saab til 30.000.- Det tok oss 4 måneder å spare til det. Alle bidro. Ingen fikk ukelønn eller noe nytt. Vi spiste enkelt. Så enkelt at Espen en kveld utbrøt til besøket vårt: Deilig med pizza for en gangs skyld! Her i huset spiser vi kun pannekaker og grøt, for mamma sparer til bil.

Enda den dag i dag snakker vi om perioden vi sparte til bil og hvordan alle måtte bidra.

Igjen er vi tilbake i en slik situasjon men forutsiktene til bil ser litt lysere ut nå enn for 2 år siden. Vi skal kjøpe oss en bil i januar. Eller lease.

I mellomtiden prøvekjører vi noen familiebilder.

De siste 2 ukene har vi lånt en Nissan X-trail 7 seter.

Det fineste med disse ukene har vært samtalene i bilen med Annika. Vi har vært på shopping. Vi har kjørt til og fra Tigershallen og tiden vi sitter i bilen har vært herlig. Vi har snakket så mye sammen som vi aldri har gjort før. Tanker og føleøser om fremtid, om skole og om Cheerleading har blitt delt.

Vi har kommet så nære hverandre.

Smilet fra henne da vi var i Tigershallen og hun hadde sin første privattime med Julie har brent seg fast som et av de aller beste minnene vi to noen gang har hatt. Uten bil hadde jeg ikke kunne være med henne. Jeg hadde selvsagt klart å fikse det slik at hun kunne sitte på med noen slik hun har gjort i hele høst men da ville je gikke fått oppleve det smilet. De stjernene i øynene. Den gleden.

Mammahjertet smeltet.

Følelsen av å være en god mamma er ubeskrivelig!

Dere som har bil i en hektisk hverdan aner faktisk ikke hvor heldige dere er! Tenker dere noen gang over hvor enkelt dere har det?

Gjør det!

I dag skal jeg levere tilbake bilen. Og jeg gruer meg litt til det kjenner jeg. Men om noen måneder regner jeg med at vi har klart å spare nok slik at det blir bil. tror nesten det er litt godt at barna også skjønner at ting ikke kommer fallende ned fra himmelen :)

Her må det jobbes.

Nissan er jo stolt sponsor av Champions Leauge i år også så gutta har vært fullstendig i ekstase disse ukene med denne bilen.

Vi vet at vi nå ønsker en lignende størrelse. Gjerne denne bilen men den må dessverre tilbake til nestemann som skal få gleden av å kjøre rundt i den.

Nå skal vi bruke føttene en stund.

Men øyebikkene vi har hatt og samtalene.

De har jeg lagret i minneboka livets bok.

 

Den kuleste bilen ever!

Tulle litt i speilet!

Nye sko til vinteren fikk vi også tid til å handle!

Mamma i farta!

Det passer faktisk 1 sykkel nesten stående inni bilen. Sorry Nissan men vi har testet ut det meste :P

Ha en herlig dag!

Med eller uten bil ♥

Takk for at du leste!

Jobber du i bilbransjen? Kunne du eller din bedrift tenke dere et samarbeid med meg på bil? Det ville gjort hverdagen til meg og mine 4 barn lettere! Bloggen min annebrith.no hadde i september 2015 1 million sidevisninger og på den mest travle dagen 137.000 unike brukere. Ta kontakt på post@annebrith.no 

Hvordan har NaturalCycles fungert for meg?

Nå har jeg testet ut NaturalCycles i 4 uker. Jeg kan kun snakke for meg selv når jeg sier at det sålangt fungerer helt fint. Jeg skal teste det ut i 2 måneder til før jeg kommer med en endelig konklusjon.

Første gang jeg leste om NaturalCycles var i fjor vinter. Og da jeg leste mege opp på dette tenkte jeg enda sterkere at dette var noe jeg ville teste ut.

Jeg har lest MYE om dette produktet og føler virkelig at det passer for meg og min livssituasjon 100%

Jeg har lenge hatt lyst til å slutte med hormonspiral. Noe inni meg sier meg at det ikke er bra. Mulig det høres rart ut når jeg sier det men jeg vil ikke ha hormonpreparater i kroppen min mer.

De siste 4 ukene har jeg altså målt temperaturen min hver morgen til samme tid. Jeg setter temperatur-tallene inn i en app og får opp røde og grønne dager. De røde dagene er dager hvor sjansen til å bli gravid er store og grønne dager er sikre dager.

Slik fungerer NaturalCycles:

Du måler temperaturen din hver morgen før du går ut av senga. Du kan også måle LH-hormoner med eggløsningstest. Etterpå legger du inn dataen din i appen. NaturalCycles forteller deg om du er innenfor det fertile vinduet og de røde dagene med risiko for å bli gravid, eller utenfor det fertile vinduet i de grønne, sikre dagene.

NaturalCycles kartlegger menstruasjonssyklusen din. Du må være presis og legge inn data til samme tid hver dag. Grønne dager er ok. røde dager da er du fertil. Så om du ønsker å bli gravid kan du faktisk få vite dette via dette skjemaet.

Fra mitt ståsted er dette et produkt som kun passer til kvinner som er i parforhold. Kvinner som har en stabil menstruasjonssyklus og som ønsker et alternativ til hormonpreparater. Jeg anbefaler også alle til alltid å konsultere med en lege før du skifter prevansjonsmiddel!

 

Dommeren er en idiot!

Da jeg var liten spilte jeg håndball. Jeg har så mange herlige minner fra den tiden. Det jeg husker best er ikke kampene vi vant, men alle turneringer vi var på. Vi vant mye men vi tapte også mye. Særlig da vi reiste og var med i Larvik Cup. 32-0 var ofte ikke uvanlig. Men bussturene og vitsene overdøvet de enorme tapene.

Jeg lært mye av å spille håndball. Det viktigste har vært å være en god lagspiller. Å la andre få muligheten til å score mål, en støttende arm rundt en spiller som gjorde noe dumt eller rett og slett gleden av å vinne kamper.

Vi tapte og vant med samme sinn! Men størst av alt var ikke fokuset på å vinne. Størst var det gode vennskapet.

Nå spiller Annika håndball. Idretten i Norge i dag er prisgitt oss foreldre som stiller opp på dugnad. Noen baker boller, noen sjokoladekake, to fedre sitter i sekreteriatet, en mor tar inngangsbilletter og en annen mamma står i kiosken. Min oppgave er å dømme kampene.

I to år har jeg gjort dette nå. Jeg har gått dommerkurs og ettersom jeg selv har spilt håndball i over 10 år så tenker jeg at jeg er godt rustet til kamp. Jeg kan reglene og jeg er  over 40 år, ikke sjenert og tør å blåse i fløyta. Jeg er tydelig og klar på at vi skal hjelpe nye spillere på banen og samtidig sette krav til de mer erfarne spillere.

Hver kamp gjør vi noen feil. Jentene som spiller blir bare flinkere og flinkere og tempoet øker for hvert år. Du klarer ikke dømme en kamp uten å være usikker på om du gjorde noe feil. Derfor har vi en observatør som følger med oss og snakker til oss i hver timeout og i hver pause.

Det er menneskelig å feile.

Jentene jeg dømmer er 11 år. De er nok opptatte av at de skal vinne men på vårt lag er det tap og vinn med samme sinn. Nye spillere blir satt i sentrale posisjoner for å få ekstra ballfølelse. Det resulterer ofte i mange mål baklengs men det er viktig at alle jentene spiller like mye og at alle får lære.

Innimellom møter jentene lag som tar dette med håndball meget seriøst. Det er kjefting på dommeren, tilsnakk til jentene som faktisk ikke hører hjemme på en idrettsarena. Det er også derfor at vi nå har en observatør. Vi vil ha fair play og god stemning. Om vi voksne går foran som gode eksempler så vil barna følge vår væremåte.

Men i dag var det langt fra gøy å være håndballdommer. Det var ikke trenerne som ropte negative ting denne gangen. Ordene kom fra tribunen. Først var det: ta den jævla drittspilleren!

Altså hørte jeg det riktig? Lagene spilte jevnt og adrenalinen bruste både på banen og på tribunen. Men å rope: Ta den jævla drittspilleren synes jeg er å gå for langt. Dette fra voksne mennesker! Ikke lenge etter hørte jeg at de var uenige på dømmingen min og ropte: Jævla fi##e. Rett etter dette ble det spurt om timeout og jeg gikk direkte til laglederne og snakket om at de måtte ta hånd om ropene fra tribunen.

Dessverre stoppet det ikke der. Ropene fortsatte og det ble ikke bedre da vi dømte straffe til hjemmelaget rett før slutt.

Noen ganger er jeg så redd for å være partisk at jeg faktisk føler jeg er for streng med hjemmelaget. Så ofte får jeg høre av observatøren at jeg kan dømme mer i favør for hjemmelaget.

Da kampen var over fikk jeg såvidt gitt en hånd til laglederne fra det andre laget før de raste i garderoben. Jeg fikk tilrop fra foreldre som var tydelig misfornøyde og jeg ble uglesett da jeg kom ut av garderoben og sto oppe ved kiosken.

Jeg er 40 år. Jeg tåler dette.

Men så begynte jeg å tenke. Hva med dommerpartneren min som er nokså ung. Hvordan føler hun seg etterpå? Hva vil hun ha tenkt om det var hun som sto og dømte på siden der jeg sto. Jeg tror ikke mange unge jenter på 15-16 år ville opplevd dette mange ganger før de hadde sagt at nå gidder jeg ikke mer.

Så tenker jeg på signalene vi gir til våre barn. Dommeren er en idiot! Hva sier vi da til våre barn? Jo er du ikke enig så skjeller du ut dommeren? Det er helt greit å snakke nedlatende om dommer og motspillere?

Hvor ble det av idrettsgleden? Og mestringen. Barn som hører at foreldre skjeller ut andre vil faktisk bli usikre. De blir kopier av sine foreldre og blir til slutt usportslige spillere som har det mer i kjeften enn i spillet.

Hva gjør vi foreldre når vi går inn i en håndballhall og skal være tilskuere? Etterlater vi all folkeskikk og spillerglede hjemme?

Jeg er sjokkert! Egentlig burde jeg ikke være det for jeg møter dette ofte! Altfor ofte!

Jeg visste ikke engang om jeg kunne stoppe spillet for å roe ned tilskuerne. Jeg ble faktisk helt satt ut av hvordan noen foreldre er. Da kampen var over var det en så dårlig stemning blandt de voksne at jeg tipper store deler av dagen er ødelagt for de fleste familiene fra bortelaget. Dette pga en kamp?

Etter kampen oppsummerte jeg med observatøren og fant ut at jeg hadde gjort 3 feil. Det var ikke kritiske feil, men et frikast og 2 straffe som jeg ikke dømte men som jeg burde dømt, en for hvert lag.

Jeg gjør dette fordi jeg synes det er gøy. Det gir meg så mye glede å se mestingsfølelsen hos de aller nyeste jentene når de tør å skyte på mål. Selv om ballen er 4 meter unna målet så turte den nyeste jenta å skyte på mål! Jentene applauderer hverandre. De er 11 år!

Seriøst! 11 år. Det er ikke landskamp eller Europamesterskap vi spiller. Og ja dommeren gjør feil.

Men dommeren er jammen ikke en idiot eller en jævla f###e fordet.

Mvh oppgitt dommer!

Hvordan går det med Sven?

Sven fikk starte på skolen mandag etter han kom hjem fra sykehuset.

Les hva som skjedde med Sven her: Kjære Gud, ikke kom og hent sønnen min nå!  og her: Jeg gjemte meg i en gang og gråt

Ettersom klassen hans dro på leirskole den mandagen måtte jeg allerede søndag avgjøre om han fikk reise sammen med dem. For meg var det et vanskelig valg. Legen sa det var greit så lenge han forholdt seg rolig og ikke klatret i trær på en stund :P

Nyren hans var såpass skadet at vi måtte følge med. Helst ville jeg være med på leirskolen men om noe skulle skje så var jeg bare 2 timer unna. Jeg synes det var et vanskelig valg å ta. Det var flere voksne personer rundt meg som ikke var enige i valget mitt.

Enn hvis det skjer noe der ute på øya? Folk vil mene jeg er en dårlig mor! Jeg fikk ha ekstra kontakt med Sven ila av uken men det begrenset seg til 2-3 telefonsamtaler og litt sms mellom meg og læreren. På facebookgruppen fikk vi underveis følge med på bilder lærerne lastet opp. Det var ingen ansikter å se på bildene som ble lastet opp, kun sko, hender, hetter på jakker eller bilder fra avstand slik at vi innimellom kunne skimte vår håpefulle som en liten prikk i det fjerne.

Men vi fikk følge med. Bildene vi fikk se var det samme som våre barn fikk se. Livet i fjæra, solnedgang i horisonten og rominspeksjoner.

Savnet var stort den uka. En kveld ble dette bildet lastet opp på facebookgruppen og jeg har fått tillatelse fra læreren som tok bilde å bruke det:

Uka gikk bra og det var et stort smil om munnen til Sven da jeg hentet han på skolen den fredagen. Nye og gode minner hadde blitt lagret i livets bok. De vonde og skumle minnene fra sykehuset hadde blitt byttet ut mot minner om vennskapsbånd og nye oppdagelser.

I går kom Sven hjem og sa det var på tide at han fikk lov til å begynne å spille fotball. I alle fall trene litt, bevege seg. Det er nok litt tidlig enda men det tar nok ikke lang tid før han er helt tilbake. Jeg spiller jo fotball på skolen i friminuttene :P

Vi planlegger nå en fest på selveste Halloween. Hele fotballaget skal inviteres og han har bedt om å la dem få overnatte :O Hvor det er hjerterom er det husrom sies det!

Livet har normalisert seg. Men jeg er annerledes. Ting har gått tilbake til slik det var. Dagene flyr avgårde. Men inni meg har jeg forandret meg. Jeg har ikke en 5 årsplan mer.

Hver dag er unik. Hver eneste dag med Sven og de andre barna er en gave. Hvor klissete det enn høres ut. Jeg kan aldri fortelle barna nok ofte hvor glad jeg er i dem og hvor takknemlig jeg er for hver dag sammen!

God søndag!

Følg meg på snap: annebrith.no

I dag er jeg håndballdommer for BSK!

Tre brødskiver fra døden!

I natt våknet jeg midt på natta. Jeg badet i svette og våknet av at jeg gispet etter luft. Jeg var livredd. Selvfølgelig fikk jeg ikke sove mer og ble liggende å tenke.

Tankene tok meg til mamma og tiden hun var syk.

Grunnen til at jeg har tenkt så mye på dette i det siste har nok antageligvis vært mitt møte med Hege. Møtet med Hege var veldig emosjonelt og jeg begynte å gråte.

I vår fikk jeg en kommentar på et bilde på Instagram hvor det sto: Kjære Villa Perlesukker, jeg ligger på Radiumhospitalet og får cellegift og vil bare si at dine bilder hjelper meg gjennom dette. I tiden etterpå tenkte jeg mye på Hege og en dag sto hun plutselig foran meg i konditoriet mitt.

En herlig dame med et stor smil. Det var nesten som om jeg så det store hjertet hun bar på. Hun sa: Jeg må nesten hilse på deg. Det er jeg som er Hege. Jeg møtte to like åpne armer som mine og vi ga hverandre en god klem. Det var umulig å holde tårene unna. Det var veldig rørende.

Innimellom cellegiftkurer og faenskap så tok hun altså turen sammen med en venninne for å hilse på meg.

En natt jeg våknet gikk jeg inn på profilen hennes og skrev: Når du er ferdig og frisk så skal jeg bake en kake til deg. Og det skal jeg!

Men i natt gikk tankene mine tilbake til mamma og til tiden da hun var syk.

Kreft.

Et jævlig ord. Jeg hater det ordet. Det vrir seg inni meg når jeg hører det.

Jeg husker godt da mamma ringt meg og sa at det ikke så bra ut. Vi gråt og gråt. Den viktigste personen i livet mitt sto i fare for å bli revet bort fra meg. Jeg ble fortvilet og sint.

Men positiv som mamma er så sa hun: Dette skal jeg komme meg gjennom! Og jeg visst at når mamma bestemte seg for noe så ble det slik :) Hun klarte seg!

Kreft rammer altfor mange!

En god venninne fikk også brystkreft. Hun var altfor ung. Hun var ikke så heldig og da hun lå på sykehuset satt jeg og holdt hånden hennes.Vi snakket om alt mulig. Om barna hun visste hun kom til å etterlate seg og om frykten for å dø. Hver gang jeg var innom henne så jeg at hun mistet gnisten. Langsomt gikk det nedover. Hun mistet mer og mer farge og en dag sa hun: Nå er det bare 3 brødskiver igjen, i dag skal jeg dø.

I går fikk himmelen enda en engel. En mamma. En umistelig mamma.

Nå skal familien prøve å leve uten mamma.

Men hvordan klarer man det? Man klarer ikke det. Man må men man klarer ikke.

Kan du forestille deg at du er tre brødskiver fra døden?

Støtt kampen mot brystkreft! Gå inn og DONER penger i dag!

Takk for at du leste!

 

 

Dette skjer ved middagsbordet hjemme hos oss :P

Har dere hørt siste nytt, sier Sven stolt.

Ingen av oss vet jo hva han tenker på så vi vet selvsagt ikke hva siste nytt er.

Det kan jo være tusen ting den gutten tenker på men i dag dreier det seg om siste nytt innenfor hjerneoperasjoner.

Sven forteller ivrig:

Nå er det faktisk slik at når du skal opereres i hjernen så er det bedre at du ikke blir bedøvd. Slik kan kirurgen se at alt virker og det er lettere å finne feilene i hjernen på den måten.

Annika sperrer opp øynene og stopper helt med å spise.

Sven fortsetter:

Legene skjærer bort skallen din og mens du da ligger der bevisst så kan de altså jobbe inni hjernen din mens du hører at det pågår :P

Småsøskenene og jeg er stumme av beundring over hva den gutten ikke får med seg og når jeg spør om kilde så vises det en link frem .

Han slenger på til slutt med et glis:

Så vær flink å bruke hjelm når du sykler slik at du slipper en hjerneoperasjon! 

Både Annika og Espen var skjønt enige om at hjelm var noe alle faktisk måtte prioritere :P HAHA

Sven interesserer seg veldig for hjernen og ønsker å bli hjernekirurg når han blir stor....vi andre nøyer oss med historiene hihi

For de spesielt interesserte så er dette linken til filmen:

https://www.youtube.com/watch?v=OQ3_IXuhZxQ

Alenemor - dobbel dose

Jeg gjør mitt beste men er mitt beste nok?

Hver kveld prøver jeg å legge ting til rette for at frokost og morgenstell skal gå så lett som mulig. Klær blir lagt klart. Jeg rydder stue og kjøkken. Men innimellom glemmer jeg ting.

Jeg glemte å kjøpe brød i går. Husket på tursekken, melk til kakao og det tomme syltetøyglasset som skulle med i barnehagen. Men brødet husket jeg ikke.

Jeg glemte også å sjekke sekkene før avreise så en av dere måtte få en skive fra en kompis. Mamma, jeg glemte matpakken. Det var ikke du som glemte. Det var meg. Det er min skyld.

Barna blir fort selvstendige. Blir de selvstendige for fort? Skulle jeg gjort mer?

Jeg prøver.

Jeg prøver virkelig.

Hun ser så jævla sliten ut. Fett hår og lite sminket. Hva med de brynene? Hun har jo ikke bryn jo. Kan hun bare ikke prøve å gjøre noe med utseendet sitt? Hun ser jo ikke ut!

Jeg ser det også selv. Men jeg klarer ikke alltid å fikse meg slik jeg vet jeg burde. Det er så mange andre ting å tenke på.

Har plenen blitt ryddet for kvelden? Er alle våte håndduker hengt opp og er uteklær lagt frem?

Det blir regn i morgen. Husk på det, sier jeg til meg selv. Legg frem støvler og regnklær.

I en krok i stua ligger en sekk og en gammel matboks.

Foreldremøtet i forrige uke fikk jeg ikke med meg. Jeg ble ikke med på avslutningen på fotballen. Du kom lei deg hjem. Alle andre hadde en mamma eller pappa der. Jeg skuffer deg. Jeg vet.

Men skuffelser hører med livet. Ingen puter blir sydd fast under disse 6 armene. Også voksne må velge. Denne gangen gikk lillebror foran.

Kjenner du at jeg prøver å gi deg dobbel dose av å ta ansvar?

Jeg er både mamma og pappa. Kjærligheten fra meg som mamma er ikke nok. Jeg må være pappa også. Dobbel kjærlighet er nødvendig.

Kjenner du at jeg prøver å gi deg dobbel dose av min godhet?

Det er ingen som kan avløse meg på ettermiddagen når dere trenger hjelp til leksene. Jeg googler, hører på leselesker og pugger gangetabeller. Lesingen går fremover og jo hardere du jobber jo bedre blir resultatene.

Kjenner du at jeg prøver å gi deg dobbel dose av mitt pågangsmot?

Jeg er alene hver kveld. Det er ingen som stikker på butikken mens jeg leser godnatt historie. Ingen tømmer oppvaskemaskinen eller henger opp klærne mens jeg tar en rask dusj.

Det er ingen på sofaen å legge seg  inntil når stillheten senker seg.

Når dere ligger trygt i sengene så sitter jeg alene med tankene.

Dusjen er ødelagt. Det har den vært litt for lenge nå. Jeg må purre på det igjen. Batteriet til brannalarmen er også dårlig og jeg tror forsikringen må fornyes.

Mamma jeg gruer meg til å gå til tannlegen. Jeg vet det min venn. Jeg skal bli med. Jeg skal holde hånda di.

Kjenner du at jeg prøver å gi deg dobbel dose av min styrke?

Jeg prøver å finne situasjoner hvor barna kan kjenne på det at de er reale mennesker og lar andre få skinne. Å unne andre suksess er en viktig lærdom. En av barna er frampå som få og kanskje han bestemmer for mye? Kanskje du skal la en annen få bestemme i dag?

Har du fortalt noen i dag at det de gjorde var bra? Har du vært en god venn?

Når dagen er over så evaluerer vi det sammen. Hvordan var det å la noen andre få lov til å være med på å bestemme? Kjentes det riktig at alle får ordet hver sin gang?

Kjenner du at jeg prøver å gi deg dobbel dose av min rettferdighetssans?

Innimellom kommer tårene. Vonde opplevelser diskuteres gjerne på sengekanten. Det er vondt å være lei seg. Jeg ser skuffelsen og kjenner ekstra på sårbarheten. Dette klarer du. Du er sterk. Livet er på godt og vondt.

Kjenner du at jeg prøver å gi deg dobbel dose av evnen til å tilgi andre?

Jeg gjør det beste jeg kan og litt mer. Er det nok? Vil dere få alle de gode kvalitetene?

Nå er det nok! Jeg kjefter på latter og lek. Nå er grensen nådd. Jeg freser og river meg i håret. Sent på kvelden så angrer jeg. Jeg beklager. Tålmodigheten min ble satt på prøve og jeg feilet. Jeg er lei meg og jeg beklager.

Jeg vinner ikke årets mammapris dette året heller. En tåre blir tørket bort før sminken fjernes på badet. Alle sover trygt.

Kjenner du at jeg prøver å gi deg dobbelt dose av evnen til å beklage?

For jeg er bare meg, helt alene med ansvaret. Og jeg er langt fra det beste du kan få. Det beste er både meg og pappa. Jeg vet det så inderlig godt. Men dette er slik vi har det og jeg prøver så hardt å få skålene i likevekt.

Jeg prøver å løse det ved å gi deg dobbel dose!

Lik og del gjerne :)

 

Jeg gjemte meg i en gang og gråt!

Jeg hadde akkurat postet innlegget: Hvis jeg dør i morgen, som handlet om Rosa sløyfeaksjonen. Lite visste jeg hvor viktig det budskapet kom til å bli.

Rett etterpå kom Sven inn i hytta. Han la seg på sofa og sa med tung pust: Mamma, jeg falt. Jeg har litt vondt i magen.

Jeg fortsatte det jeg holdt på med og tittet bort på han med et halvt øye.

Legg deg ned på sofaen og hvil du. Du har sikkert fått deg en trøkk.

Dette er ikke en unnskyldning, men en forklaring til deg som leser dette: Jeg har 4 barn. Nesten daglig faller en og slår seg. Som regel ordner det seg med en klem og litt sofatid.

Men Sven fortsatte: Jeg falt skikkelig hardt mamma.

Jeg gikk bort til han og så han var nesten hvit i ansiktet. Jeg tenkte med en gang at han mulig hadde fått en hjernerystelse og ropte på Kim.

Kim satte seg ned for å snakke med Sven og sa i mellomtiden til meg at han ikke likte hvor medtatt Sven så ut. Jeg var helt enig. Men vi fant ut at vi skulle gi det litt tid og se hvordan han følte seg etter middag.

Han var ikke kvalm eller noe. Hadde bare blitt kraftig forslått.

Trodde vi.

Utenpå så han helt fin ut. Men inni han var ting ikke som de skulle være.

Sven sa at han måtte på toalettet og idet han kom ut derfra ropte han til Kim: Kim jeg tisset svart jeg! Det var helt svart oppi der!

Da skjønte Kim og jeg at noe ikke var som det skulle og vi ringte legevakten på Uvdal. Jeg tror ikke det tok lengre enn 10-15 minutter så var ambulansen hos oss.

I mellomtiden så jeg at magen til Sven ble mer og mer hoven på høyre side.

Han hadde falt fra et tre. Han hadde klatret 2-3 meter opp og derfra falt rett ned på en planke.

Jeg husker ikke så mye mer annet enn at jeg synes det var fryktelig mange mennesker som møtte oss da vi kom til Drammen sykehus. Men i ettertid har jeg blitt fortalt at dette kalles et traumeteam.

Etter mange undersøkelser, CT-scan og blodprøver ble vi lagt på et eget rom på intensiv avdeling.

Sven var medtatt men bevisst hele tiden.

Jeg satt og holdt hånda hans flere ganger. Strøk han over kinnet hvor han tydeligvis hadde truffet noe hard.

Mamma, sa han plutselig og slo øynene opp.

Jeg er sulten!

Et såret mammahjerte blir friskt på en brøkdel av et sekund av de ordene der!

Jeg er sulten, sa han.

Akkurat i det øyeblikket visste jeg at han kom til å bli fin. Jeg ble så lettet, så glad og takknemlig på en gang.

Takk, Gud husker jeg at jeg tenkte.

Jeg gikk ut fra rommet hans. Jeg klarte ikke mer. I en gang litt bortenfor stilte jeg meg inntil en vegg og gråt. Tårene trillet nedover kinnet. Jeg husker jeg tenkte: Nå klarer jeg ikke mer. Nå knekker jeg sammen.

Men av en eller annen merkelig grunn så gjorde jeg ikke det. Jeg sto fortsatt oppreist.

Den verste stormen hadde blåst inn i livet mitt og nesten feid over noe av det kjæreste jeg hadde. Men jeg klarte meg. Jeg sto enda oppreist. Stødig som et fjell. Men så frynsete som et tre som akkurat hadde mistet alle bladene sine.

Alle følelser på en gang. Hele registeret på en dag.

Men så takknemlig.

Det hadde blitt mørkt. Lyset inne på rommet var slått av. Vi visste ikke mer enn at ene nyren hadde fått et stort kutt i seg og at vi skulle få høre mer neste dag. Flere undersøkelser ventet.

Jeg lå i en seng rett ved siden av Sven. Det eneste som ga lys i rommet var maskinene han var koblet til.

Ute var det stjerneklart.

Med dyna godt trukket over meg foldet jeg hendene mine:

Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått.

Men jeg trenger mer. Mer styrke for å komme meg gjennom dette. Dette klarer jeg ikke alene.

Gi meg styrke for å komme meg gjennom dagene nå! God natt!

Takk for at du leste ❤

Følg meg gjerne på snap: Annebrith.no

 

 

Kjære Gud, ikke kom og hent sønnen min nå!

To store dører åpner seg.

Mennesker ikledd grønne frakker står klare. Teamleder står det på et vennlig menneske. Hun smiler mot meg.

Bioingeniør, anestesilege, sykepleiere.

Traumebåre ser jeg det står på senga han ligger i. Min lille store gutt: Sven.

Jeg lukker øynene, alt er uvirkelig.

Plutselig står jeg ansikt til ansikt med Gud.

Gud den allmektige.

Et sekund virker som en evighet, og mens jeg ser traumeteamet jobbe med sønnen min er jeg på et annet sted med Gud.

Forhandlingsbordet.

Et stort, brunt og rundt bord.

Jeg på den ene siden,

Gud på den andre.

Kjære Gud, ikke kom og hent sønnen min nå!

Ta alt annet, bare ikke han! Ta meg, ta mine penger, ta alt jeg eier og har. Febrilsk og panisk leter jeg etter verdier i livet som kan være mer lukurative enn en 12 åring.

Jeg skal aldri banne mer, aldri være ond. Jeg skal hjelpe fattige. Alt skal jeg gjøre bare sørg for at den bleke kroppen blir frisk.

Jeg lover!

Æresord!

Jeg "våkner" og ser at jeg har foldet hendene sammen.

Kjære Gud, ser du det? Har du hørt meg? Skjønte du hva jeg sa?

Hørte du min bønn?

Takk for at du leste ❤️

 

 

 

Når øyeblikket her og nå er det viktigste!

En dag skjer det.

Du står midt i en vond drøm.

Ambulanse, sykehus, traumeteam

og intensivavdeling.

Eneste du kan gjøre er å be om at ting ordner seg.

Har du stått på utsiden og sett en venn gå gjennom noe slikt? Du lurer på om du skal ta kontakt? Skal jeg sende en melding eller ikke?

Ikke tenk så mye. Bare send meldingen.

Tro meg alle gode ord blir lest og de varmer ❤️

Hilsen fra Sven og mamma på intensivavdelingen i Drammen ❤️

 

 

Null filter, kun moro!

Vi bor i Enebærbakken denne uken.

Det er alle hoppende glade for :)

Det er ikke alltid like enkelt å få et bra bilde hvor 5 stykker smiler pent :O

Familien har blitt vandt til denne nå: 

Sven kan det like bra mener han:

Alle sammen sammen!

Som sagt ikke alle bildene blir like bra :P

Wohoooo.....

Ta et bilde av meg, mamma!

Annika oppdager at broren tuller bak henne :)

Et kyss? Ja, nei....haha

Hodet litt mer på snei? hahaha

Jeg er og blir grimasedronninga :P

Jeg døøør av meg selv og grimasene mine :P

Jaja, håper du fikk litt positiv energi av å se på bildene.... jeg rister på hodet av disse barna.

Klemmer!

Følg oss denne uka på snap: annebrith.no

Hjelp, vi skal på fjellet!

Inneholder sponset produkt

Vi reiser i morgen. Kim, jeg og de 3 eldste barna.

Vi gleder oss vilt!

Høstferie :)

Turen går til Uvdal denne gangen hvor en herlig hytte venter på oss.

På mandag tenkte jeg plutselig. Oj barna må ha fjellsko og turbukser. Det er så typisk meg å finne ut av sånt bare noen dager før vi reiser. Og det aller verste jeg vet er å ta barna med på butikker. Det er mye mer behagelig å sitte bak skjermen hjemme og bestille klær, sko og utstyr.

Jeg logget meg inn på fjellsport.no

Jeg bestilte på mandag og på onsdag hadde vi allerede varene i hus. Vimsete som jeg er bestilte jeg feil skostørrelse til Sven og måtte stresset spørre om dette var noe vi rakk å fikse? Vi fikk de nye skoene i rett størrelse levert på døra nå akkurat :) Det kaller jeg service! Det jeg liker best med fjellsport.no er at de har så stort utvalg. Mange fine merkevarer, også Norske.

Men tilbake til hytteturen.

Har jeg husket på alt nå?

Ta med på fjelltur:

Ved siden av dette skal vi jo handle inn mat. Men har jeg klart å få med meg alt vi trenger?

Lue til gutta // turbukser // fjellsko

Lue til gutta // turbukser // fjellsko

Fjellsko // kul jentelue  // turbukse // jakke Kari Traa

Pannebånd //

Lue // ull overdel rosa // ull underdel rosa // jakke ( nå nedsatt 40% )

Mange av dere som følger meg på snap har allerede spurt meg hvor det rosa ulltøyet var fra. Jeg digger det. Jeg bestilte XS og det er jeg glad for. I Kari Traa har jeg som regel S.

Fjellsport.no gir nå 15% rabatt på alle varer untatt unntatt GPS, klokker/kamera, sykler, Outlet og kampanjevarer. Rabattkoden gjelder til og med søndag 26. september 2015.

Rabattkode: Annebrith 

Skriv koden i rabattkodefeltet i handlekurven før betaling, og 15% blir trukket fra din ordre. :)

Har jeg glemt noe på huskelisten min? Har du et tips til hva jeg har glemt?

Legg igjen en kommentar davel!

Araber flikk-flakk

Inneholder sponset produkt

En måned har vi hatt trampolinen nå.

Det er ikke mange ukene siden Annika sa: Det er skummelt å kaste seg bakover.

Ikke stress, svarte jeg. Du kan bruke et helt år på å lære deg backflip.

Det tok 5 dager.

Hver eneste dag er hun å finne på trampolinen.

Hun kommer hjem fra skolen, gjør lekser og så er det opp på trampolinen.

Trampolinen vår er stor. Den kalles: Trampoline Fly og er 4,3 m

Det har gjort at Annika klarer å ta en araber flikk-flakk på trampolinen.

Med ekstra sprett gjør dette trampolinen vår perfekt til Annika.

Den er også veldig sikker. Sikkerhetsnettet har dobbelt feste og det gjør at jeg som mor er ekstra rolig når det trenes der :)

Det har skjedd utrolig mye på 4-5 uker.

Annika har også begynt sin reise som cheerleader hos NRC Tigers og vi er strålende fornøyde bare etter 3 treninger. Hun kommer hoppende glad hjem etter hver eneste trening :)

Jeg har jo aldri vært noen turnjente men jeg ser at dette er noe Annika elsker og trampolinen har blitt hennes beste buddy.

Det er så rart egentlig når man bare lar barna holde på med sitt. I sitt eget tempo. Da får dem likosom utfolde seg.

Å ha en trampoline i hagen har vært den beste avgjørelsen jeg har tatt på flere år.

Ikke bare trener Annika der hver dag men de andre barna er også aktive og innimellom er jeg selv oppå.

Har du prøvd å hoppe opp og ned i 10 minutter? Pulsen blir skikkelig høy. Cardio-deluxe haha.

Skikkelig stolt av denne jenta!

Om du følger meg på snap: annebrith.no vil du se at Annika tar en araber flikk-flakk på gresset for aller første gang. Det hadde hun aldri klart om hun ikke hadde en trampoline hun først kunne bli trygg på :)

Ha en herlig kveld dere :)

Sjekk stilen da:

Den fineste dagen....

God morgen!

Jeg hører krangling fra badet. Det er Annika og Christian som er uenige denne gangen.

Det er ikke lett å fortelle en 3-åring hvordan ting skal være og at døren faktisk noen ganger må være lukket.

Privatliv. Hva er det?

Sola har akkurat presset de første strålene gjennom vinduet og nattens våte pledd ligger enda urørt over gresset.

God morgen!

Espen roper fra kjøkkenet: MAMMA! Vi har ikke mer brød!

Sven ligger enda i senga men jeg lukker forsiktig opp døra og hvisker spørrende om han kan være så snill og sykle på butikken.

Han står opp som en staselig kar.

Når ble du så høy?

Hjelpe meg tenker jeg.

Når skjedde dette?

Jeg ser ikke på den vesle gutten med de klønete hendene mer. Jeg ser på en gutt som vet nøyaktig hva han vil. En gutt som har lekser på stell og som etter 6 måneder flittig lesing har nådd et nytt mål. Jeg ser på en gutt som har et eget bankkort, lommebok og mobil.

Der, på soverommet rett foran meg står en ung kar.

Hårklipp som de kule gutta, briller som de smarteste og med klær som er konservative og nøye valgt ut.

Jeg samler meg litt for å unngå at han ser at jeg faktisk sliter med å ordlegge meg.

Kan du sykle bort å kjøpe brød?

Sven fikser brød, gutta spiser polarbrød.

Det ble slik i dag mamma. Jeg tok en sjefsavgjørelse på butikken, sier han kjapt og jeg motsier han ikke.

Jeg er altfor satt ut til det.

Hadde jeg visst hvor flott du skulle bli så hadde jeg aldri trengt å bekymre meg så mye. Hadde jeg bare visst at du skulle bli halvparten så ansvarsbevisst som du er så hadde jeg tatt det mye roligere. Jeg hadde latt deg gjøre mye mer. Gitt deg mye mer frihet.

Men jeg har ikke det. Jeg har vært så streng. Mulig for streng? Streng på leggetider og lekser. Ikke viket på rutiner på gloseprøver eller fotballtreninger. Du må gjøre som mamma sier!

Henge på senteret klokken 20.00 på en ukedag? Ikke på tale! Si takk, rydde opp etter deg, vise omsorg, fortelle en venn at du bryr deg. Har du fortalt en gutt i dag at han er flink i noe? Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sagt til deg at du må gi komplimenter til andre. Har du husket det?

En uke fikk du kr. 10.- for hvert kompliment du ga. Husker du den uken? Du tjente over 800.- den uken.

Men det jeg vet du husker er straffen du fikk da du misbrukte passordet mitt på Itunes og kjøpte diamanter til et spill for over 4000.- Da var jeg rasende. Og med rette. Da måtte du gjøre jobben til vaskehjelpen i 8 uker.

Den straffen svei.

Nå står du her, snart klart for tenårene og jeg ser på deg med en klump i halsen.

MAMMA, du må bytte bleie på Christian.

Virkeligheten kaller!

#rørt

#stolt

Inni meg vet jeg at jeg har gjort noe riktig. Selv om jeg har vært fortvilet og følt meg alene.

#alenemor

Alt har liksom vært verdt det.

Det forsto jeg nå plutselig.

En helt vanlig onsdag ble til den fineste dagen <3

Livet ass!

#hverdagslykke

Les gjerne innlegget: Slik får du barn til å lese bøker. Tips fra Sven 12 år :P

 

Hvorfor gjør det så vondt?

Fingermerkene på vinduet minner om at du sto og klinte deg tett inntil for å se Annika sykle avgårde på trening. Annika sykler! Du heier og slår dine lubne og skitne fingre mot ruten.

Men nå er du ikke her.

Det er den uken igjen.

Uken du er hos pappa.

Stillheten senker seg og vi får tid til andre ting enn å bare løpe etter deg.

Akkurat nå er jeg glad de fingermerkene er der. Slik føles det litt at du faktisk er her hos oss.

En skorpe ligger enda under stolen din og dynetrekket ditt henger til tørk.

Jeg elsker deg, mamma!

Jeg trenger bare lukke øynene så hører jeg ordene du så ofte roper ut. Holder jeg øynene mine lukket så ser jeg de vakreste blå øynene, på verdens vakreste 3-åring.

Du har arvet alt!

Latteren, smilet, gleden, de blå og glitrende øynene og ikke minst humoren.

Men du har også arvet temperamentet, følelsene og konkurranseinstinktet.

Begeret renner over av alt når du er her.

Jeg stuper i seng og klarer til tider ikke fatte at jeg overlever livet med deg.

Det er så MYE. Du er så mye.

Non-stop!

Men så legges du til lading, og jeg får puste igjen.

Helt til neste dag. Det er helt greit. Akkurat lenge nok slik at jeg får samlet meg og gjort meg klar til å finne på nye eventyr med deg.

Men å vente på deg en hel uke.

Det venner jeg meg aldri til.

Er dette uken du skal slutte med bleie? Har du syklet forbi den blå elefanten i dag? Hva smakte du på i barnehagen? Og hvilken nattasang ble det i kveld?

Jeg får bare halve livet ditt.

Det andre halve skal pappa ha!

Vi må dele likt på deg.

Jeg har ikke mer rett på deg enn han. Vi er like gode og like glade i deg.

Men inni hjertet mitt så er du mer enn bare 50%.

Inni hjertet mitt er du 100%

Hver dag!

HELE DAGEN!

Og jeg elsker deg like mye selvom du ikke er her.

Men det er på og av, og på og av igjen. Uke etter uke. Glede, savn, moro og så tristhet igjen.

Non-stop.

Mammahjertet deler seg en uke og limes på nytt uken etter og når du drar så mister jeg en bit igjen for å få den lappet på igjen uken igjen etter det.

Og det er slitsomt å ha det slik. Og jeg klarer aldri å venne meg til det.

Men det er slik det er.

Og det er vondt!

Takk for at du leste.

Flere innlegg om Christian, Espen, Annika og Sven finner du her.

Følg meg gjerne på snapchat: annebrith.no

 

 

Skal hun få vite det?

Jeg husker det enda, selv om det nå er snart 11 år siden.

Natten var iskald. Det var godt over 20 minusgrader den natten du ble født og morgenen etter var byen dekket av et hvitt teppe.

Magisk.

Du var min prinsesse. Jeg sto ved vinduet og fortalte at hele kongeriket var pyntet i hvitt for deg.

Der ute vakre Annika er din lekeplass om noen år. Der skal du vokse deg stor og finne din vei.

Årene gikk raskere enn forventet og i min hjernes minnebok kommer bildet fra 1. skoledag opp.

En smånervøs, liten jente skriver forsiktig Annika Ilona på tavlen og gjør klasse 1A komplett. Lite visste vi da om hvor lærevillig du skulle ende opp å være.

Årene på barneskolen har vært preget av moro.

Her hjemme er det alltid din latter som runger høyest. Vi hører den så ofte at den faktisk har satt seg fast i veggene.

Du var bare 7 år da du formulerte din første kontrakt. Du hadde sett deg lei av at brødrene dine ikke holdt ord etter de hadde lovet at du skulle få overnatte hos dem så du skrev en kontrakt hvor det sto:

Annika skal få overnatte 2 netter hos Sven og Espen mot at rommet deres blir ryddet en hel uke.

Nederst var det 3 navn: Espen, Sven og Annika. Dato var skrevet på og den første offisielle kontrakten var i boks.

Helt fra du var liten har du hatt en utrolig evne til å se saker fra flere sider. Du har vært og er enda fast bestemt på å bli advokat.

Du har vært heldig.

Ja jeg må innrømme det.

Heldig med valg av venninner. Ærlige og redelige slik du vil ha det.

Jeg ser at du etterstreber det selv.

Mest av alt er du en humørspreder som får oss til å le. Jeg glemmer aldri da SFO skulle ha forestilling og det var din tur til å innta scenen. Du gjorde dine ting utmerket men når dere skulle gå av scenen og du innså hvor stor applaus dere fikk ble du stående.

3 ganger bukket du for flere hundre mennesker. Jeg holdt på å le meg i hjel. Til slutt måtte en voksen dra deg av scenen.

Det er min datter det der, sa jeg noe stolt og flau.

Men jeg er mest stolt.

Du har fregner, akkurat som meg.

Du har lyst hår, akkurat som meg.

Du har herlige hamsterkinn, akkurat som meg.

Du er også den laveste i klassen, akkurat som jeg var.

Du klager innimellom over alt dette men jeg har klart å få deg til å skjønne at disse 4 tingene hører under de 7 skjønnhetene.

Riktig!

Du har 4 av de 7 skjønnhetene og det gjør deg helt perfekt.

Det kalles en mors måte å få en datter til å være fornøyd med seg selv!

Med den økende populariteten her på bloggen øker også forespørselen om å få se mer av deg.

Mer, mer, mer roper "gribbene"

Daglig får jeg henvendelser om å la deg overta både blogg og snapchat.

Film Annika, hva gjør Annika nå?

Skal jeg fortelle deg hvor populær du egentlig er i ferd med å bli?

Det står sponsorer klare som vil sponse en eventuell blogg om du vil starte.

Men jeg er ikke klar for å la deg fly riktig enda. Litt etter litt løsner jeg grepet rundt deg. Kjenner jeg at det blir for mye så trekker jeg vingen min fint tilbake igjen slik at du er skjermet og er trygt inntil meg.

Jeg vet du vil klare deg fint der ute, om noen år.

Og tro meg jeg skal være den første som blåser vind i seilene dine når du er klar for det.

Jeg skal juble og klappe for deg, uansett hva du velger å gjøre.

For meg er det viktig å vite at du er sterk nok. Og rustet til en storm eller to. For de kommer.

Om det er et brukket hjerte eller en såret stolthet. Det vil skje.

Og det er min oppgave å sørge for at du er klar for det.

Men ikke riktig enda.

Takk for at du leste!

Jeg blir veldig glad om du LIKER og DELER innlegget <3

KLemmer

Les også innlegget: Mitt 4-kløver

Følg meg på snap for å være med på moroa: annebrith.no

Vi nærmer oss snart 5000 tallet der inne 😛

Om du har lyst til å følge meg på andre plattformer så er linken her: Instagram, Pinterest , Facebook

Jeg er bare en mamma!

Jeg må skrive dette.

Det må bare komme etter det innlegget jeg skrev tidligere i dag: Hjelp, vi blir angrepet!

For en respons! Jeg tenker jeg har fått over 200 videosnutter fra mødre rundt omkring i Norge bare i formiddag.

Alle forteller den samme historien: Vi har det like rotete, livet er ikke alltid et skinnende rent kjøkken.

Og klærne!

De klærne blir det ingen ende på. Klesplaggfjellet blir aldri borte. Det bare vokser seg høyere og høyere i takt med min frustrasjon faktisk.

En av mine venninner sendte meg snap: Tilbake til hamsterhjulet. Slik følte hun at livet hennes var :P

#mammarollen

Jeg har prøvd å dele dungen med klær i flere små. Akkurat der og da ser det litt bedre ut men å ha klær overalt er ikke akkurat særlig beroligende det heller.

Jeg drømmer meg bort til et eget vaskerom, med nok benkplass og hyller.

Ja, tenk det drømmer jeg om.

Et vaskerom...aaaah

DET ønsker jeg meg faktisk til jul!

Jeg er ingen sykepleier. Hvorfor kunne ingen forberedt meg på at å bli mamma betyr at man bør ha sykepleierskills?

Sålangt har det vært: En delt leppe, en ødelagt pupill, tre brukne fingre, en bristet rygg, forvridd kneskål, 2 avrevede tånegler. Og sikkert tusenvis av skrubbsår, men det har blitt så vanlig at det reagerer jeg ikke mer på. Jeg ler faktisk inni meg når jeg hører barn som er hysteriske fordi de får et skrubbsår.

Bare vent, tenker jeg inni meg :P

Jeg er heller ikke psykolog. Hvordan skal jeg vite hva jeg skal råde barna mine til?

Jeg er heller ikke brannmann. Det funker faktisk dårlig å rope: Mamma, det brenner.

Jeg er mamman. Som minstemannen på 3 år sier: Du er mamman du!

Ja det er det jeg er!

Mammaen.

Ikke vaskehjelp eller tjener.

Mor Theresa er jeg heller ikke. Men da jeg fikk barn begynte jeg å bry meg om alle andre sine barn. Hvis jeg leser om en treåring som har druknet så gråter jeg. Jeg tenker på den stakkars moren som nå sitter og har et ødelagt hjerte. Ja for selv om jeg ikke har opplevd å miste et barn så tror jeg at det aldri blir bra. Du er ødelagt. Og så gråter jeg igjen. Noen kunne kanskje sagt på forhånd at jeg kom til å bli en emosjonell klut i øyeblikket jeg fikk et barn?

Men hver dag er jeg den som vekker barna. Da er jeg generalen, så er jeg vertinnen på kjøkkenet og kokken. Noen ganger saussjefen og konditoren. Før alle har kommet seg ut på morgenen har jeg rukket å være megleren, politimannen og sykepleieren.

Vent jeg glemte: Læreren og kompisen.

Og etter endt skoledag er jeg fotballtreneren, selv om jeg ikke kan en dritt om fotball.

Jeg er motivatoren og klagemuren. Jeg er bøtta de spytter i. Jeg er den gode fe når ting blir vanskelig og ser alt helt mørkt ut så er jeg prinsessen med den magiske tryllestaven. Jeg er lokomotivfører og hest.

Ser jeg ut som en hest? Visste du at noe av det gøyeste du kan gjøre med en 3-åring er å være hest?

På fredager er jeg Idoldommer og hver kveld streng tannlege.

Man kan bli shizofren av mindre!

Jeg er helt sikker på at du som leser dette og som er mamma også inntar alle disse rollene. Mulig flere?

Det er jammen ikke bare bare å være mamma!

En 24 timers jobb, uten lønn! Ja du hørte det riktig, du får ikke betalt for jobben. Denne jobben skal du gjøre ved siden av din vanlige jobb. Og du skal være tilgjengelig 24 timer i døgnet. Midt på natta kan det komme et avkom som ikke får sove og da kan du ikke snu deg rundt og sove videre.

Nei, plutselig har du blitt saueteller, forteller eller sanger.

Er du mamma? Da er du UNIK!

Jeg vet det for jeg vet akkurat hvordan du har det. Du har det slik som meg. Jeg har sett 200 bevis i dag på hus som er identiske med mitt. Stuer som fylles over av rot, kjøkken som sårt trenger en opprydning, og barnerom fulle av leker men hva prioriterer vi?

Jo, når vi ser barna våre så prioriterer vi å være med dem i stedet for å bruke tid på å rydde bort rot.

Det kjennertegner en god mamma det!

LIK og DEL om du også er mamma ♥

Jeg bruker å dele innlegg fra min egen blogg om ting som passer seg i disse innleggene men i dag vil jeg anbefale innlegget til Camilla, Treningsfrue: De små øyeblikkene Sjekk hva hun gjorde midt på natta da sønnen kom og sa han var sulten ♥

Takk for seriøst hundrevis av snaps i dag, meldinger og kommentarer. Jeg skal svare dere alle, må bare bake litt på kjøkkenet først.

Om du har lyst til å følge meg kan du gjøre det på Instagram, Pinterest , Facebook eller følg galskapen på snapchat: annebrith.no

 

 

 

 

 

 

Hjelp, vi blir angrepet!

Jeg sitter nå i senga mi. Pysjen er fremdeles på.

Vurderer faktisk å legge meg ned igjen for å sove.

Kan noen vekke meg når livet blir litt lysere?

Jeg vet ikke hva det er og hvorfor jeg har det slik men jeg føler nesten at jeg mister kontrollen.

#understatement

Jeg har mistet kontrollen.

Jeg er sur.

Jeg er lei meg.

Jeg ser rundt meg.

Klær ligger strødd, et fat fra kveldsmaten står ved tv-benken. To skitne sokker og en bok ligger på sofa.

Det blir for mye å fortelle dere hva som ligger rundt omkring.

Det ser ikke ut her.

Hjelp, vi blir angrepet!

Angrepet?

Vi har blitt angrepet ja....

...av STØV!

Med støvet kom også masse søppel, skitne klær, leker, sko og masse annet dritt som man drar inn i huset.

Hvem sa det var greit å legge trepinner i gangen?

Ingen hjelmer blir hengt opp mer. Hvorfor laget jeg egentlig knagger til hjelmene hvis ingen bruker dem?

Samme med klesskapene? De er tomme for alle klærne ligger strødd.

Og jeg er slaven.

Eller tjeneren, som Espen så fint kalte meg en gang.

Kan jeg grave et hull i madrassen og bare gjemme meg?

Jeg orker bare ikke mer.

Hvis du som leser dette ikke har barn, eller har bare noen få så lover jeg deg at i dag anbefaler jeg INGEN å få barn. Du vil ALDRI aldri aldri kunne leve livet ditt slik DU vil.

Ikke få barn! Ikke få flere enn 2 i alle fall. Stopp for Guds skyld etter du har fått 2!

Jeg skulle stå opp klokken 5 jeg.

Pokker, det klarte jeg ikke. Der gikk den treningsturen. Sure barn som måtte ut av sengene flere timer før normalt. Ja for å sove til 11.00 har blitt normalt i sommerferien.

Kvelder alene har jeg ikke hatt på måneder.

Jeg vet det har vært mitt eget valg. Jeg har selv satt disse krapylene på jorden og vet jeg ikke kan skylde på andre, men til tider får jeg lyst til å gjøre ting jeg ikke engang kan skrive her. Et sted gror det pepper og dit ønsker jeg "noen" innimellom.

Jeg var ikke kjapp nok for frk. Hurtig så hun fikset snurt matpakken sin selv. Har jeg sagt at hun er som en miniutgave av meg? Det er slitsomt altså. Jeg ser ikke meg selv i speilet hver dag men jeg ser et levende vesen som er akkurat lik meg selv. På godt og vondt. I dag morrest var det vondt.

Gutta stilte frivillig opp på 3-4 bilder. Espen fikk jeg også med på en snap.

Ellers var stemningen nokså amper.

Hvis ikke dere begynner å rydde opp etter dere så blir det ikke noe ukelønn!

Så kommer det fra gangen: Det sier du alltid mamma. Tomme trusler, kalles det!

WHAT!

Hvem har sagt at det er greit å være frekk på morgenen?

Jeg har tapt.

Jeg har tapt kampen. Jeg har mistet grepet og barna er i ferd med å overta styringen.

Jeg mister kontrollen.

Hjelp meg, jeg klarer ikke at de skal ha egne meninger mer!

Hvor kom alt rotet fra?

Jeg får helt noia av at jeg ikke kan ta et eneste bilde uten å rydde alt i bakgrunnen først.

Hvor kom det fra? Det var jo ryddig i går?

Jeg gir opp.

Kapitulerer.

Eller vent.

Jeg tar meg en timeout.

Bruker dagen på å rydde, vaske og brette klær.

JA!

God ide.

Det er jo akkurat det jeg har lyst til å bruke dagene mine på!

Fantastisk liv.

Mon tro om jeg blir i bedre humør etterpå?

Følg med på snap om du vil se hvor ille et hus med 4 barn faktisk er og hvor ryddig det forhåpentligvis blir etterpå. Her blir det i dag #nofilter

Snap: annebrith.no

Her er noen glansbilder før mora klikket:

 

Barna har blitt noen sveklinger, og det er din skyld!

Jeg blir sjokkert.

Hver eneste dag når jeg er i en butikk, eller snakker med barna opplever jeg ting som gjør at jeg nå skriver det jeg gjør.

Hva er det vi driver med?

Det startet i vinter. Datteren fikk ikke leke med en venninne på skolen. Hun kom hjem og var lei seg. Mamma, kan ikke du ringe til skolen og si at jeg må få leke med dem?

Spørsmålet ble ikke besvart av meg.

Jeg følte det ble helt feil retning å starte i.

Hvordan hadde situasjonen oppstått? Hadde datteren min gjort noe som gjorde at hun ikke fikk leke med dem? Mulig hun hadde vært ufyselig? Vi vet alle hvor skarpe tunger jenter kan ha til tider.

Jeg tok en prat med henne. Det viste seg å være en "filleting". Misforståelser og vi fant ut at hun skulle prøve å løse det på skolen neste dag.

Det gikk fint!

Sønn på 8 år kommer hjem. Han sier at han ikke fikk spille så mye som de andre på trening. Han gråt. Han var sint. Kan ikke du ringe treneren min og be dem la meg få spille mer?

Kjære venn. Jeg skjønner at det er tøft å føle seg urettferdig behandlet men kanskje du skal snakke med treneren selv? Hva kan du si? Det ble en god samtale og for å hjelpe han som er litt liten tipset jeg treneren om at sønnen hadde noe på hjertet slik at de fikk snakket ut ved neste trening.

Det gikk greit.

Det verste er når barnet ditt ikke blir bedt i bursdag eller på festen. En gutt sitter på sengen og gråter.

Fy søren det er leit. Det svir noe så sykt langt inni hjerteroten.

Hvordan kan foreldre godta at barna gjør sånt?

Det gjør vondt for de små.

Men hva skjer med de små om vi løper rundt som høner og passer på dem ved hvert veikryss? Hvis de ikke har det helt greit en dag så skal vi ta telefonen og ordne opp i livene deres? Hver krangel, hver uenighet eller diskusjon. Den skal mamma eller pappa løse.

Det er jo trygt. Vi er jo voksne. Vi vet best.

Det er vår oppgave å beskytte våre små.

Sy puter under armene på barna. Det er det vi gjør.

Hva skjer når den samme gutten eller jenta er 16 eller 17 år og møter motgang?

Jeg kan love deg at motgangen ikke bare er så "uskyldig" som litt mindre spilletid. Ungdomsverden er steinhard. Og den kan såre de aller fleste. Det er bare vår oppgave å sørge for at barna våre er rustet nok til å stå i stormene selv.

Det er ikke min, din eller vår oppgave å ta alle kampene for barna!

Du gjør dem en bjørnetjeneste!

Jeg sier ikke at vi skal godta mobbing. Vi skal stå opp for det som er urett og det skal vi kjempe for. Men det er en stor forskjell å lære barna å tenke og kjempe kampen selv enn å rydde opp for dem hele tiden.

Nei lær barna å kommunisere! Kanskje se på seg selv? Har jeg gjort noe galt? Kunne jeg gjort noe annerledes? Hva hvis jeg forteller mine venner at jeg ble lei meg. Finnes det andre å leke med?

Jeg husker så godt da jeg var liten og en av mine venninner hadde en pappa som alltid kom løpende og ryddet opp for henne. Det ble så utrolig slitsomt. Hver gang vi var uenige dukket han opp. Hun klarte heller aldri ta avgjørelser. Slitsomt? Ja!

Vi skal passe på barna våre men innen rimelighetens grenser. Du er enda en god mamma eller pappa selv om du en gang lærer barnet ditt at livet kan være tungt også. Det viktigste er bare at du står rakrygget ved barnet ditt sin side slik at han eller hun føler seg trygg og føler seg elsket.

La barna oppleve en skuffelse innimellom. Det gjør dem bare rustet til det harde voksenlivet.

Jeg forventer ikke at du er enig med meg og kommenter gjerne i feltet nedenfor.

Trykk LIK & DEL om du er enig. DEL og være sjokkert om du IKKE er enig :P

Klemmer!

Følg meg gjerne også på: Instagram, Facebook, Pinterest eller Twitter ♥

Mine gale påfunn snapper jeg på annebrith.no

Les også: Jeg lyver til barna hver dag! Eldstesønnen i huset fikk kjenne på en skuffelse over litt for lang tid i innlegget: Det gjør så vondt :(

 

 

 

 

Du må ikke klatre i treet!

 

Espen var akkurat blitt 4 år. Jeg husker det veldig godt.

Han elsket å være ute og det gjør han fremdeles.

Det blir aldri nok aktivitet for han.

Reimadressen var nok en størrelse for stor men det hindret han ikke i å undersøke hvert eneste gjemmested den nye hagen vår hadde.

De andre barna var også ute.

Jeg hørte et stort hyl! Etterfulgt av et rop: MAMMA.

Det var et sånt hjerteskjærende rop om mamma denne gangen. Ikke et masrop. Det ble ropt på en måte at jeg skjønte at det var viktig.

Jeg slapp det jeg hadde i hendene og løp mot yttergangen. Jeg så barna i øyekroken på vei ut.

Check, nå vet jeg hvor jeg skal løpe.

Annika gråt og Sven var likblek. Jeg prøvde febrilsk å telle barna slik en mor teller sine kyllinger men jeg fant ikke Espen.

Jeg så at noe var galt og Sven så på meg skremt og sa: Espen sitter fast i treet.

Kjære vene, jeg stirret oppover og helt øverst i toppen så jeg at han klamret seg fast som en vettskremt kattunge.

Han var sikkert 3-4 m høyt. Altfor høyt for en 4-åring.

Jeg snudde meg og bestemte meg for å løpe inn og ringe etter hjelp men i øyeblikket jeg snudde meg kom Espen dalende ned fra treet.

Poff sa det.

Rett på bakken.

Poff.

Det gikk et sekund eller to så begynte han å bevege seg og innen jeg hadde reagert og løpt bort til han så hadde han reist seg opp!

Han sto rett opp og ned foran meg som om ingenting hadde skjedd.

Gode gud, husker jeg at jeg tenkte.

Han var helt fin.

Barna begynte å hyle av latter og syntes det var drittøft av Espen. Selv var jeg både sint og glad. Jeg prøvde å forklare hvor farlig treet var. Og at han kunne skadet seg så mye at han kunne endt opp på sykehuset.

Vel inne ringte jeg legevakten som ba meg se ting an etterhvert. Men kvelden kom og Espen var helt uten en eneste skramme.

Du må aldri klatre mer opp i det treet igjen!

Han var enig.

Hvor lange tror dere at det tok før han klatret opp igjen?

Jepp, dagen etter var han i treet igjen og igjen falt han ned.

Er det mulig?

Han bare ga seg ikke. I løpet av den vinteren tror jeg han falt ned fra treet 3-4 ganger.

Lærte han?

Nope!

Nå har minstemannen i huset Christian blitt litt over 3 år og han er om mulig enda mer undersøkende og fryktløs enn det Espen var.

Store hoppeslott hvor grensen er at barna skal være 4 år har han for lengst vært inni. Han står og gråter ved siden av helt til han som står og slipper inn barna ser på meg og sier: La han prøve.

Jeg har også hoppet i de fleste. For jeg føler enda at jeg må passe på.

Han er jo så liten.

Jeg er ikke liten, jeg er stor, sier han høyt da.

Alt må raskere, høyere og MER! En huske skal ikke bare være i god fart nei den må dyttes til høyeste mulig høyde.... sukk.

Poenget er at om vi tar utfordringene bort fra barna og skjermer dem for mye så vil de hemmes på en måte som ikke er ønskelig. Er vi for beskyttende vil vi ende opp med barn som ikke tør å ta utfordringer. Nettopp fordi de ikke har fått erfart hvordan det er å bli utfordret.

Nå skal barna ikke lengre få klatre i trær i barnehagen. 

De kan jo falle og slå seg!

Barn har godt av at foreldre lar dem falle og slå seg innimellom, skriver Tv2

Vi elsker de rett og slett i hjel.

Hvem er disse overbeskyttende foreldrene? Er det deg?

Helt ok å være hønemor til tider men det må da være grenser?

Hvor går din grense?

Legg igjen en kommentar.

Klemmer :)

Les også: Jeg lyver til barna mine hver dag.

Eller så kan jeg anbefale å lese om kvelden da jeg var Askepott..... iført en kjole til flere tusen. Skikkelig jenteinnlegg for dere som elsker glitter, glam og vakre historier :)

 

 

 

 

Den som sover synder ikke....

Dagen startet så bra.

Øynene dine glitret og smilet ditt var det største av alle.

#bassenget

#vannsklie

Jeg tenkte la oss kose oss en ettermiddag i bassenget.

Jeg og mine 4 små barn.

Å ha 4 små barn med i bassenget har aldri vært noe pes. Jeg er svømmetrener for mange flere og barna har bassenget som sitt 2. hjem til tider. De 3 eldste svømmer og da er det bare en liten pjokk å passe på og det er deg!

Jeg tenkte ikke noe spesielt over hvodan det ville bli for deg da vi skulle dra så jeg sa ikke noe til deg som kunne hjelpe deg å forberede en avskjed fra det du elsker høyest her i livet: Nemlig å skli i vannsklie.

Selv om du bare er 3 år så kjører du den sklia selv. Det er mer spennende og utfordrende.

Det er slik du er. Fortest, først, best osv.

3 hele timer kjørte du i den sklia.

Magen min romlet og det begynte å bli tid for å reise hjem til mor og far igjen.

NEI!

Jeg vil ikke dra!

Du fikk lov til å kjøre sklia en siste gang, og en siste gang til og mulig det ble en siste siste gang. Men så tok jeg grep.

Du ville ikke bli med så jeg måtte løfte deg ned den bratte steintrappa.

Du skrek.

Nei du hylte.

Jeg tenkte bare vi får kommet oss i dusjen og lekt med såpe så går dette over.

Alle stirret.

Du skulle ikke i dusj, ikke ta av badetøy, NEI til såpe og tørke deg var helt feil. Jeg fikk ikke tørket deg. Mens jeg prøvde å ta av meg bikinien stakk du opp trappa og mot bassenget. Du er rask!

Naken løp jeg opp trappa og fikk hentet deg ned.

Du sprellet som en villmann. Hylte og var helt rød i ansiktet.

For 10 gang satt jeg meg ned og snakket rolig til deg. Men til ingen nytte.

Alle stirret fremdelses!

Jeg har frem til denne dagen hatt tilgode å ha barn som har lagt seg ned i butikken og hylt fordi de ville ha noe. Du ganget hylingen med 4. Du hylte for alle barna du og det var ikke en person i dusjen som ikke hørte deg.

Hva gjør jeg nå tenkte jeg. Jeg er voksen og karer nesten ikke håndtere en 3 åring.

Du var blitt rød på armene fordi jeg prøvde å holde deg fast da du ville stikke opp i bassenget.

Mens jeg hadde holdt deg på vei ned hadde du vridd deg løs så jeg nesten mistet deg. Det hadde blitt så vondt for deg.

Det var ikke tid til å snakke rolig mer.

Jo raskere jeg kommer meg ut av denne garderoben jo bedre.

Dy hylte fremdeles. Det var ikke et stopp i hylingen annet enn når du trakk pusten.

Jeg fikk en fot i min egen bukse. Halvvåt var jeg. Håret fremdeles klissvått og buksen ble også våt. Ikke tid til å tørke seg skikkelig. Jeg sto med den ene foten nedi buksa og der stakk du jammen inn i dusjen igjen og opp trappa.

Med buksa på slep løp jeg inn i dusjen og opp trappa for 2. gang. Jeg var litt for sent ute så jeg falt på vei opp mot trappa. Herregud hun som sto der måtte tro jeg var crazy. Rett på skinka!

Men du var så langt oppe i trappa at jeg måtte sette inn støtet. Og jeg fikk hentet deg ned rett før du var ved det øverste trinnet.

Det var jo som å ta bort en julegave før du hadde fått åpnet den skikkelig.

Jeg visste ikke at du kunne hyle enda høyere men det kunne du. Hele hodet ditt var ildrødt.

Jeg var nå forbi det å prate rolig. Jeg så faren av at du kunne falt i vannet og ble sint. Prøvde i alle fall å vise det sinteste ansiktet jeg har vist deg og med en stemme som var nokså høy fortalte jeg deg at dette var nok.

Men det nyttet ikke og jeg ga opp.

Du sprellet og hylte slik at jeg ikke fikk på deg klær.

Herregud en mamma som ikke fikk på sønnen klær etter bading?

Skulle jeg sette meg oppå deg og presse på deg klærne? Det føltes som eneste utvei. Men litt vel dramatisk?

I et sekund tenkte jeg at det ville være lurt å avkjøle deg. Du var gloheit og rød i ansiktet. Det så ut som om du hadde blitt slått så rød var du etter at jeg hadde holdt deg fast og prøvd å komme deg unna.

Jeg husker jeg tenkte: Hvis noen damer i garderoben nå jobber i barnevernet så kan jeg forvente meg en telefon på mandag. De hadde jo ikke sett hvordan jeg hadde prøvd 10 ganger å snakke til han. Alt de så var en mamma som var sint og løp etter sønnen som gal.

Hvordan jeg fikk på deg trusen vet jeg ikke men jeg tok deg med ut av garderoben. Alle tingene sto igjen. Jeg tenkte du kunne trenge litt frisk luft.

Men det var ikke noen god ide. Du hylte bare mer. Sprellet så vilt at jeg nesten mistet deg i bakken.

Enda flere stirret.

I alt kaoset fikk jeg ringt pappa og etter 5 minutter sto han med bilen utenfor. En 3 åring kun iført truse ble satt i en bil av en mor med buksa på en av bena. Resten slang ved siden av. Mora hadde på bh og var klissvåt i håret. Ingen sko.

Herregud!

Jeg var helt satt ut. Klarte såvidt å få med meg alt inne i garderoben og satt meg apatisk i bilen.

Hva hadde skjedd?

Jeg klarte ikke si noe.

Det var ingen andre som sa noe heller.

Jeg hadde vondt inni meg. Jeg var kvalm. Følte meg totalt maktesløs og mislykket. Sånn går det når du er alene med barna tenkte jeg. Null kontroll Anne Brith. Du er en dårlig mor. Du kan ikke ha ansvaret for barn når du gjør slike ting!

Jeg gråt!

Jeg prøvde mitt beste men dessverre var ikke det godt nok.

Hva skal man gjøre når man har fulgt alle punktene i læreboka men situasjonen bare fortsetter. Det sto ikke noe i boka om at det er greit å gi opp. For i læreboka er det ikke greit. Du skal være det perfekte mennesket og prøve på nytt og på nytt.

Og sånn er livet noen ganger. Man prøver og prøver og gjør det man i situasjonen føler er best. Og noen ganger så er man bare et menneske som også får nok.  Jeg har spilt gjennom dette 1000 ganger i etterkant og tenkt om jeg kunne gjort noe annerledes for å få roet situasjonen og guttungen.

Jeg var ikke spesielt sliten selv, jeg var rolig store deler av tiden og jeg satt meg ned for å snakke med han sikkert 10 ganger MEN til ingen nytte. Mennesker som har sett brudstykker av det hele vil mulig ha gjenfortalt en helt annen historie og jeg klandrer dem ikke.

Jeg får ikke prisen for årets mor 2015. Ei årets mammablogg haha. Det er helt greit.

#livet

#3-årstrassen

På kvelden før du la deg snakket vi om det som skjedde. Jeg prøvde å forklare deg at jeg ble redd da du løp opp i bassenget. Du forsto det. Men du dytta meg mamma sa du. Det var din måte å si at jeg holdt deg fast. Ja, svarte jeg og jeg er lei meg for det. Hvis du fikk vondt og ble lei deg så beklager jeg det vennen min. Mamma elsker deg. Jeg elsker også deg, mamma hviket du før du klemte Bamse og vips så var du i drømmeland.

DEL gjerne og LIK men husk før du kommenterer at jeg også bare er et menneske!

Klemmer!

Følg meg gjerne også på: Instagram, Facebook, Pinterest eller Twitter ♥

Mine gale påfunn snapper jeg på annebrith.no

Les også hvordan det gikk da minsten ble syk og jeg  måtte sende 3 barn ut på 17.mai-feiring alene, eller om hvordan jeg presset sønnen i 2 år til å fortsette å spille fotball.

 

Slik får du barn til å lese bøker! #tips

Noen barn er ikke glade i å lese.

Her i huset har Sven på 12 år "ferielekse": lese bøker.

Vi har kommet til 6 stykker og det kan til tider være nokså utfordrende å få barn til å sette seg ned for å lese.

Sven har nå blitt glad i å lese :)

Men han hadde et supert tips som han var 100% sikker på ville funke for alle barn.

Her er SUPERTIPSET:

For hver side du leser får du kr. 1.-

Denne boken har 223 sider så det betyr kr. 223.-

Smart tips fra en 12-åring haha.

Vi har innført det her på de 3 eldste og kronene er øremerket "kjøp av ny bok"

VINN - VINN

 

 

Ha en herlig lørdags kveld!

Om du har lyst til å følge meg kan du gjøre det på Instagram, Pinterest , Facebook eller snapchat: annebrith.no

LIK gjerne innlegget eller DEL det om du synes tipset er bra :P

Breaking News!

Sponset innhold

For en fin gjeng dere er! Det har vært helt fantastisk å få så mye støtte og varme ord fra dere de siste 2-3 dagene.

90% av meldinger, snaps og kommenterer har vært god bedringsønsker til Kim.

Det varmer!

Kim begynte å bli bedre allerede på fredag men det var i går han ble skrevet ut. Jeg skjønte det også på måten han snakket på for dagen før klarte han ikke snakke skikkelig og alt gjorde bare vondt. Men utpå dagen i går fikk han i seg mat, drikke og begynte å diskutere med meg igjen på telefon om ting haha. På tide å komme seg ut av sengen.

Han ble lagt inn med kraftige magesmerter og har nå fått en antibiotika-kur og overlegen har godkjent at han reiser på ferie.

Det gleder vi oss veldig til JIPPI!

Dog har denne opplevelsen satt et skikkelig støkk i oss på hvor skjørt livet egentlig kan være. Og hvor viktig det er å ha sine nære rundt seg. Jeg er så glad for at min søster Siv Elin har vært hos meg og hjulpet meg de siste dagene for tankene har vært helt fraværende.

#livet

Jeg blogger nå fra hotellet på Gardermoen. Dere skulle sett meg i går folkens. Selv om ikke Kim kom seg ned hit så bestemte jeg meg for å overnatte på hotellet selv.

Jeg sjekket inn og fikk sikkert et av de største rommene de hadde. 2 soverom. Altså 4 senger! 2 TV og et stort, flott bad!

Jeg var så happy at jeg fant ut jeg skulle teste ut svømmeføttene mine og legge meg i hver seg for å finne ut hvilken jeg skulle sove i. Litt sånn diva-nykker.

Så jeg la meg ned i hver seng.

Så begynte jeg å tenke på at det var forferdelig dårlig gjort av meg for nå hadde jeg jo rufset dem til. Nå tenker sikkert de som skal rydde etter meg at jeg er en sånn bortskjemt blogger som trenger 4 senger for å bli fornøyd haha....

Rommet har et fly tegnet på vinduet og det er jo dritkult for barn. Jeg tror faktisk dette store rommet er ment for en barnefamilie.

Jeg sovnet som en prinsesse rett før tolv og våknet litt før 7.00 Deilig.

Nå er det frokost og snapping til jeg skal møte min kjære klokken 12.00

Jeg tar ikke ferie fra bloggen. Dere skal få noen oppdateringer underveis. Jeg gleder meg vilt!

Overnattingen på Choice Comfort Hotell RUNWAY er sponset

Meg før jeg fikk dårlig samvittighet....

Vårt fly til Maldivene :P

Følg meg på snap folkens: annebrith.no

Klemmer.....

 

Eksen på overnatting?

Ekser er, spesielt når man har barn, noe man bare MÅ forholde seg til.

Man har en gang i livet vært i en situasjon hvor man har levd et lykkelig liv og fått barn. Ansvaret for disse barna har man sammen.

For oss er det litt annerledes mht den daglige omsorgen for pappaen til mine barn bor i Nord Norge. Det betyr at han ikke deltar på samme måte i hverdagen som mulig andre fedre gjør.

Forholdet vårt har nå vært over i mange år og vi har begge kommet oss videre i livet.

Vi har da disse herlige 3 barna sammen. Og jeg vet med sikkerhet at det ikke er noen i hele denne verden som er så glad i mine barn som det han er. Han var der når alle ble født, han har hatt våkenettene og småbarnstiden. Kjærligheten for de 3 er like spesiell som min egen kjærlighet til barna.

Men bruddet var et faktum for mange år siden og vi gikk hver vår vei.

De var en vanskelig periode for alle. Det gikk flere år før vi klarte å kommunisere godt sammen.

Jeg tror de aller fleste klarer å skjønne hvor sårt et brudd kan være.

Men vi kom oss videre og kontakten i dag er sporadisk men god. Når det er større avgjørelser eller ferier som nå snart så må vi samarbeide.

Så i vår da vi snakket om ferien så fant jeg ut at jeg like gjerne kunne invitere han til å bruke leiligheten de 3-4 dagene han var i Oslo. Jeg skulle jo på ferie med Kim og betale for hotell i Oslo var bare unødvendig.

Helt til Annika forrige uke spurte: Hvor skal pappa sove?

Når det kommer til barna og vhordam man snakker om andre mennesker så har jeg lært en ting. Bare vær helt rolig, normal og si ting som man føler det. Så i stedet for å si at det kanskje var litt rart om han sov i min seng så spurte jeg hvor de mente han burde sove?

Annika mente bestemt at han skulle få sove i min seng og at vi bare måtte bytte til rene sengklær.

Ettersom pappa er litt mer ryddig enn det mamma er så kommer hele denne uken til å gå til rydding og vasking slik at pappa skal føle seg hjemme og ha det bra. Nytt sengetøy er vasket og ligger klart og barna gleder seg vilt.

Jeg tror oppriktig på at om vi mødre hadde klart å sette våre egne følelser til side innimellom så ville vi skapt flere gode forhold til fedre der ute. En pappa er viktig i et barns liv uansett om han ikke deltar i den daglige omsorgen.

Så denne helgen åpner jeg kaoshuset for eksen. Forhåpentligvis klarer jeg å rydde og vaske såpass at det ser sånn nogenlunde greit ut haha....

Følg meg gjerne på Facebook, Instagram eller Snap: annebrith.no

 

Bye bye Bamse!

Det var en herlig sommerdag i går dere!

Jeg tok med barna mine til utebassenget her på Sørumsand, Kuskerudnebben.

Årets første bad der, er alltid noe spesielt.

Vi koste oss og det var god stemning.

Når Christian er sammen med Espen så skjer det noe. En elektrisk stemning og det er alltid mer tull og tøys enn normalt.

Allerede på Kuskerudnebben var de høye på hverandre og løp som gale. Jeg tenkte det bare var fint at 3-åringen fikk ut litt energi hehe.

Men det var en spenning i luften :)

På vei hjem begynner Christian med favorittleken sin: Kaste stein i Glomma.

Plutselig tar han opp Bamse og spør meg lurt:

Skal jeg kaste Bamse i Glomma?

Før jeg rakk å si nei ser jeg at han svinger armen sin. Bamse er på god fart utover og jeg hyler febrilsk: NEEEEI

For som mamma så vet man så altfor godt hva som skjer på kvelden når favorittbamsen ikke er tilstede. All trøst er umulig. Det er kun Bamse som er god nok. Ingen smokk, ingen kos fra mamma. Kun kjæreste Bamse som nå var kastet ut mot elven med et kast enhver baseballspiller ville være misunnelig på.

Ekkoet fra mitt høye hyl runget over elva og jeg løp mot han: NEEEI ikke Bamse!

Reaksjonen til Christian var priceless og jeg fikk det på kamera.

Med hjerte i halsen og pulsen så høy som da jeg deltok i Oslo Triathlon i fjor hastet jeg meg ned bakken mot Christian.

Ikke kaste BAmse i elven. Hva gjør vi nå? Jeg tror han skjønte at dette var alvorlig for jeg var jo helt fra meg.

Heldigvis hadde Bamse ikke landet i vannet med i gresset rett ovenfor.

#lykke

Bamse lå pent i gresset....og jeg sa at han måtte hente Bamse selv.

Christian ba Bamse om forlatelse og Bamse godtok den. Det var ikke første gangen Bamse hadde blitt kastet rundt.

Selv var jeg lettet over at nok en krise var unngått.

#småbarnslivet

#hverdagssjokk

 

Bamse lever altså i beste velgående....

Enn så lenge haha.....

Ønsker dere en herlig kveld.

Det kommer noe mer her på bloggen i kveld før jeg gir meg....

Om du vil lese innlegget hvor Bamse ble kasstet rundt i forrige uke så klikk deg inn HER.

Jeg er den mektigste av alle!

Det er ikke lov å straffe barna i Norge i dag!

Eller la meg si det annerledes: For all del IKKE si at du straffer barna dine.

Det er ordet det er noe galt med: Straff. Det skal vi ikke bruke.

Vi skal bruke ordet: Konsekvens :)

Barna skal ikke føle seg straffet for noe i dag!

Jeg kjenner at jeg blir oppgitt bare ved tanken på å bruke ordet konsekvens. Så her hjemme straffer jeg barna. Jeg syr ingen puter under armene på mine barn og har du utført en handling som var langt over streken så kommer det dessverre en straff fra meg.

Og straffen den svir!

Jeg tror helt ærlig at mine barn ikke blir noe dårligere barn eller dårligere voksne etterhvert om de ikke blir oppdradd på en "pedagogisk korrekt" måte. Har du gjort noe galt må du bote for det. Og boten blir kraftigere og svir mer jo verre handlingen er.

Noen ganger er jeg fortvilet. Som jeg var i går kveld og i dag morrest.

Krangling.

Det er nesten som jeg føler på hatet som bobler seg opp mellom disse små barna. Hvor ble det av mine snille barn?

Vi kan ikke ha det slik mer? Vi må være hyggelige. Jeg prøver men til ingen nytte.

Hva er det som skjer? Det føles som om alt rakner!

Dører slenges igjen så hardt at jeg innimellom lurer på om det er noe igjen av dørene etterpå. Blikkene snur fra blåøyde vennlige blikk til tordenskyer på øyeblikk.

#frustrert

Det føles som en kamp. En kamp mot barna. Er det lov å si det? At det føles slik?

Så plutselig fikk jeg en ide :)

Telefonene!

HIT MED ALLE TELEFONER!

Jeg hentet dem og tok dem med!

Det ble helt stille.

Skal vi ikke få ha telefon nå?

Nei, det blir ikke telefoner før dere har ryddet opp, hjulpet hverandre og gjort det dere lovet å gjøre.

Jeg tok telefonene ned i veska mi og kjørte minsten i barnehagen :P

HA!

Den svei tenker jeg!

1-0 til meg. Nei 10-0 for jeg hørte at de rett og slett fikk sjokk!

Plutselig ble alt stille. Det var som om noen hadde dødd. Slagfeltet var forvandlet til en gravplass hvor stillheten rådet.

...

Den satt tenkte jeg.

Jeg digget det! Jeg vant! Jeg vant!

Da jeg kom tilbake var det latter fra badet. Espen var blid som en sommerdag og Annika strålte om kapp med sola.

Deilig!

Kjøkkenet var ryddet, sekker var klare og matpakker sto ferdige!

Kan jeg få telefonen min nå, spurte Espen forsiktig.

Det var helt greit. 1 time uten telefon var tøft for stakkaren :P

Jeg fryder meg over mitt nye "pressmiddel" og tenker hvorfor i alle dager har jeg ikke tenkt på det før?

Allmektige Anne Brith!

 

Jeg savner deg...

Lille venn,

Nå er du ikke her. Ingen høy latter, sinte rop eller spørsmål som starter med MAMMA!

Jeg bretter klærne dine, kjenner lukten av deg på rommet ditt og lekene dine ligger enda strødd rundt omkring i stua.

Men du er ikke her!

Når du ikke er her så savner jeg deg. Jeg tenker på om du spiser godt. Har du klart å tisse på do i dag? Hvem har du lekt med i barnehagen? Har du tegnet noe eller har du slått deg?

Når min uke er over og det er på tide å si hadet så sier jeg fort: pappa gleder seg til å se deg og jeg ser det lure smilet som kommer når du tenker på pappa. Pappa henter meg i dag, svarer du.

Jeg klemmer deg ekstra hardt. Kjenner du det lille venn at jeg klemmer deg så hardt for å prøve å si at jeg kommer til å savne deg masse! Hadet da! Sees snart og ja vi skal vinke ved vinduet.

Jeg kjenner en klump i halsen, vet du har det bra men uansett så må jeg svelge flere ganger før jeg klarer å ta på meg støvlene. Det regner ute og det eneste jeg har lyst til er å stå utenfor barnehagen og vinke til deg.

Jeg ser du er lei deg. Du skjønner at nå ser du meg ikke på en stund. Jeg blir sint på meg selv for at det må være sånn og jeg håper bare at du en dag vil skjønne at jeg er like glad i deg selv om du ikke får være her hele tiden.

Jeg vil være hos deg, mamma! Du klemmer meg siste gang gjennom døra i barnehagen så vinker vi til hverandre.

Jeg former et hjerte mot deg og du holder hendene dine sammen og prøver med dine lubne fingre å gjengjelde hjertet.

Jeg ser det! Enhver mamma ville sett det hjertet!

Et slengkyss sendes mot deg og du fanger det og sender det tilbake. Sånn kan vi stå i flere minutter men jeg vet jeg må snu meg og forlate deg.

Føler du det lille venn at jeg tenker på deg? Føler du det lille venn at jeg er enda mer lei meg enn det du er nå? Jeg prøver å skjule at jeg er trist og smiler mot deg før jeg rusler i regnet mot bilen.

Hvor mange steiner samlet du i dag? Klarte du deg uten bleie? Hva tenker du på før du sovner lille vennen min?

Noen ganger er du mer enn en håndfull og banner jeg inni meg og ønsker deg til et annet sted. Du roter og krangler. Når du ikke får det som du mener er ditt så hyler du. Men hver kveld etter dusjen så hopper du ut og klemmer på meg: Mamma jeg elsker deg!

Mamma elsker også deg og savner deg når du ikke er her!

#livet

#delepåbarna

#50/50

Takk for at du leste ♥

Følg meg gjerne også på: Instagram, Facebook, Pinterest eller Twitter ♥

Mine gale påfunn snapper jeg på: annebrith.no

Klemmer fra meg