Hverdagen

Designet sko til Flyktningehjelpen!

Reklame

Det var sterk kost vi fikk servert i går fra Flyktningehjelpen og Toms. 

Jeg kjente at jeg som mamma hadde vanskeligheter med å høre på historiene de fortalte om. Egentlig vil jeg jo vite hvordan mennesker har det, men det gjør vondt i mammahjertet å høre om barn som lider. 

Jeg fikk tårer i øynene og ble virkelig tankefull.

Hva er det jeg driver med?

Når gjorde jeg en forskjell? 

Noen ord i presentasjonen fikk mine egne tanker på vei. Vi viser for lite kjærlighet og vi bryr oss generelt for lite om hverandre. Men den eneste som kan forandre det er jeg selv. Det er hardt å høre at så mange mennesker i Kongo blir drevet på flukt og at INGEN snakker om det. 

Vet jeg virkelig hvor heldig jeg er som bor i Norge? Er jeg takknemlig nok? 

Det var sterk kost å starte dagen med. 

Heldigvis satt jeg i mine egne tanker og designet skoene så det var ingen i rommet som så at jeg hadde det vanskelig. 

Jeg fikk en ide om å pynte skoene mine i "Cheerleaderstil" 

Annika og laget vant akkurat sølv i Summer Open og NRC Tigers har fargene sølv, sort og hvitt. Det har jo stort sett gått i cheerleading i vinter føler jeg. Alt vi som familie har gjort har vært preget av akkurat dette. Vi har alle planlagt våre aktiviteter rundt cheerleadingen. 

Så jeg fant frem gullbånd, noen søte stjerner og festet et merke STAR på begge skoene. Lagde store gullsløyfer på og festet bokstavene CHEER på. 

Jeg synes de ble knallfine!





Disse to bildene over her, og nærbildene under her har jeg tatt med mitt lånekamera fra Interfoto. Jeg har skadet mitt eget Nikon og jeg må si at jeg aldri har tatt råere bilder. EVER. Kamera er et 5D Canon og det er det villeste jeg har hatt i mine hender. I går fikk jeg beskjed av min forsikring Gjensidige at jeg fikk alt igjen på forsikringen så jeg må på kamerajakt. 

Sjekk de flotte bilene da: 







Alt i alt ble det en fin og koselig stund i lokalene hos Flyktningehjelpen. 

Jeg møtte Marna og fikk snakket litt med Kristine Ullebø om høstens sesong av Bloggerne. Vi har visstnok begge nokså mye å grue oss til haha. 



Er det mulig å være så vakker? 

Jeg elsker håret til Kristine altså. Og at hun er så snill og morsom er et stort pluss. Veldig omtenksom og fin jente. 

Sara Johannesen tok alt av bilder og om du trenger en fotograf til noe så kan jeg anbefale henne på det sterkeste. Hun er helt rå på nærbilder og matbilder også synes jeg. Men generelt er hun en utrolig blid og nøye fotograf. Hun fikk tatt av meg mine gamle sko og plassert neon Toms på meg haha. 

Elsk på skoene og på Sara. 









Jeg lurer på hvor mye skoene blir solgt for?

Hva tror dere?

Jeg skal legge inn en link når de kommer for salg men du kan følge med på Lillevinkel sin nettside. 



Hele gjengen samlet:



Tusen takk Silje for at jeg fikk komme og takk til Toms og Flyktningehjelpen for den flotte jobben dere gjør. Jeg gleder meg til å skrive mer om alle prosjektene dere gjør!

Nå skal jeg haste i et møte og i kveld SKAL jeg bake litt igjen. 

Gode klemmer dere!

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

 

 

 

 

 

 

SUNDAYS



Finnes det noe bedre enn en regnfull søndag og baking?

I dag har vi testet ut 3 nye oppskrifter og jeg har tatt 500 bilder haha. Ja, det ble i overkant mye men det var for et viktig formål.

I dag var det minstemann som sto for det meste av bakingen og de andre sto for spisingen. Av 20 boller var det 0 igjen etter 1 time haha. Oppskriften slo an i alle fall. Jeg prøvde meg på en oppskrift jeg fant på en amerikansk side. 

Mer om baking i morgen. 

De neste 2 ukene er verstingene dette året. Uker med avslutninger, filming til TV og 2 nye hemmelige prosjekter hehe. Det er så ille at jeg ikke kan si noe om dem begge. Ikke før langt utpå høsten. Jeg prøver å unngå og snappe når jeg holder på med prosjektene og det er kjempevanskelig. 

I forrige uke røpet jeg meg litt på snap men ingen som har merket det tror jeg haha.

Jeg har også trukket en vinner av Kitchenaidmaskinen. Det ble Anne Olsen. Jeg har prøvd å kontakte deg på facebook men fint om du sender meg en epost med din adresse slik at jeg kan få sendt deg maskinen. Min epost er post@annebrith.no

Maskinen er ikke sponset og derfor er verken konkurransen eller dette innlegget merket. Må bare si det for de som lurer på det. 

Ønsker dere en herlig uke. I morgen kommer en gøy nyhet her på bloggen og det kommer ila uken 2 fine oppskrifter på langpannekake til avslutning. 

God klem!

I morgen er dagen!



Akkurat nå løper jeg litt småstresset rundt her hjemme. Iført yogaklær. Hver morgen starter jeg med 30-45 minutter alene. Rolig musikk og bare fokus på her og nå. 

Jeg er litt stresset for denne hemmeligheten jeg har gått og holdt inni meg. 

Men det skal bli godt å få det ut.

Før morgendagen er det mye som skal på plass. Jeg prøver så godt jeg kan å koordinere alt men det er jammen ikke enkelt. Minstemann kommer også i morgen ettermiddag. Det blir spennende å se om han skjønner noe av det hele. 

I dag kommer Linda på besøk. Vi skal gå gjennom en del oppskrifter sammen og velge ut hva vi skal bake til kursene vi skal ha sammen. Jeg har bestilt en del råvarer og bakestæsj til henne og skal overraske henne med nye produkter. Alltid stas!

Mange av dere lurer på om jeg har truffet noen? Jeg har ikke det. Jeg har ikke fokus på det i det hele tatt. Jeg jobber mye og tar hånd om barna. Der er mitt hovedfokus nå. Sist jeg var på date var i november. Jeg har brukt de siste månedene på å tenke litt rundt akkurat det og har bestemt meg for å være alene en stund fremover og ikke dele mye rundt det. At jeg har delt det før, var kanskje ikke det smarteste valget jeg har tatt. Men man lærer. 

Også jeg. 

Det blir noen fine uker fremover tror jeg. Jeg gleder meg vilt til i morgen :P

Snakkes senere dere :)

Gode klemmer!




 

Kjærlighetstur

Sponset opphold OLYMPUS DIGITAL CAMERA

De siste ukene har vært veldig tunge. Jeg har drevet litt rovdrift på meg selv. Har kjent på det. Måtte ta meg noen dager helt av denne uken også. For å pleie meg selv litt dro jeg på tur med Espen Hilton. Det er jo litt som en kjærlighetstur, men vi er jo bare venner da hehe. 

40 minutter unna Oslo har vi kost oss med massasje, bobler og veldig god mat. 

Jeg fikk et gavekort fra Truestory.no . Truestory er en opplevelsesportal, hvor du enkelt kan kjøpe en fin opplevelse. Jeg valgte å bruke det på et luksus velværeopphold på Sundvolden Hotell. Hotellet er et historisk hotell. Det fine med Sundvolden er at det er så nært Oslo. Vi fikk en nydelig historisk suite. 



Maten var noe av det bedre jeg har smakt på lenge. Det er veldig tydelig at restauranten her har høy standard på alt de serverer. 

Før vi hoppet i boblebadet fikk vi en nydelig burger servert:




Boblebadet fikk vi for oss selv. Og når du er på tur med Espen da blir det mye latter. 
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I går kveld spiste vi en 4 retters meny. Vi hadde det helt amazing i vår egen "stue". Tenk at stuen og selve bygningen er flere hundre år gammel! Pappa har stor interesse for hus og bygninger, og jeg har arvet mye av den interessen.

På rommet vårt fant vi til og med et fotoalbum fra sent på 1800-tallet. Utrolig spennende synes jeg. Historier fra "gamledager" delt med besøkende på denne måten er så gøy. Vi fant også en konvolutt med en dødsannonse i. Veldig spennende!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var veldig godt å få kommet hit og slappe av. Jeg trengte det. Jeg ser det på meg selv at denne uken har vært ekstremt tøff. 

Vi la oss tidlig og sto opp til denne frokosten: 
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Nå skal vi ta turen til Drammen av alle steder og så skal Espen ta meg med på noe jeg ikke får vite hva er. Dere må bare følge med på snapchat. 

Min => annebrith.no eller Espen sin => espenhilton

Opplevelsen kan du altså få via Truestory.no 

Frihet til å reise bort



Jeg har tatt frem bagen min. Har enda ikke bestemt meg for hvor jeg skal dra, men at jeg trenger noen dager alene er helt sikkert. Jeg tror det er bra å komme seg litt bort innimellom også. Men ikke reise på tur for å være sosial denne gangen. Denne gangen blir det for å samle krefter. Skrive, tenke og fylle på. 

Barna har reist og det er stille i huset. Jeg har mange tanker rundt det at barna skal på ferie uten meg. Men jeg vet at om jeg deler noen av de tankene så vil jeg igjen høste kritikk og få kommentarer. Så denne gangen har jeg holdt tankene for meg selv. 

Jeg har tatt noen dager helt av. Med grunn, men også denne grunnen holder jeg for meg selv.

Jeg våknet i dag til den søteste meldingen fra en venninne. På ferie i Thailand og tusenvis av kilometer unna, travel med egne barn, tok hun seg tid i går til å se Bloggerne. Hun følger med, selv om vi ikke ser hverandre daglig. Du er faktisk en av de modigste jeg kjenner, skrev hun og gratulerte meg med premieren som var på mandag.

Å vite at de nærmeste er der. I opp og nedturer. Det betyr så mye. For mellom slagene så står jeg i mye av dette alene. 

Jeg har blitt tøffere. Bloggen har gjort meg hardere. Men bloggen har også gjort meg gladere. Men jeg lar ikke ting gå inn over meg på samme måte som jeg gjorde før. Har du 1000 følgere daglig, så har du 10 hatere. Har du 100.000 følgere daglig så har du 10.000 hatere. Enkel matematikk. Og veien til målet er gjennom de haterne. Rart, men sant. 

Jeg tenker på dere innimellom, men jeg lar ikke dere styre hverdagen min. 

Nå går vi mot lysere tider igjen. Jeg kjenner det når jeg våkner. Lyset er tilbake. Solen skinner mer og jeg får muligheter jeg ikke trodde jeg kom til å få. Barna vokser sakte men sikkert opp, og kommer oftere og oftere hjem med feilfrie prøver. Hver prøve som er feilfri belønnes med kr. 100.- her hjemme. Det har gått sport i å få alle gloseprøver, målprøver og matteprøver riktige. 

Jobben jeg gjør som mamma er den viktigste jobben jeg gjør. Den er 24/7. Sånn føles det i alle fall.

Det er 5 måneder siden jeg hadde helt fri. Altså fri fra ansvaret. For når jeg har barna på overnatting og er feks på en helgetur så er jeg ikke helt fri. Det kommer hele tiden spørsmål fra barna. Meldinger om henting, bringing og andre ting som skal fikses. Men når de er på ferie sammen med pappaen, da er det en annen følelse. Da kan jeg senke skuldrene og vite at de blir tatt hånd om. Denne uken også av Oma og Opa. For hele gjengen er i Nederland. 

Så nå skal jeg senke skuldrene og slappe litt av. Bruke dagen på å pakke bagen min og reise et sted. Hvor vet jeg ikke enda. Litt fjelluft kan kanskje være godt? Eller en tur mot sjøen kanskje? 

Solen skinner ute nå. Det er så deilig. 

Gleder meg til å nyte ro noen dager nå. 

Følg meg gjerne på snap, jeg skal treffe noen fine mennesker i løpet av de neste dagene, håper jeg. 

Gode klemmer. 

 

Slik stoppet jeg søtsuget med Coffee Zero

Annonse



Jeg har testet Coffee Zero for å få en slutt på mitt søtsug. I dag deler jeg med dere hvordan det gikk. 

Det er vel kanskje ikke en hemmelighet at jeg som bakeblogger alltid går rundt og er sugen på noe søtt? Hallo, liksom :P Det bakes flere ganger i uken her og da blir det jo ofte til at jeg også tar en bit. 

Jeg har følt at jeg ble litt sliten og nedfor av alt sukkeret en periode. Så da jeg fikk spørsmål om jeg ville teste ut Cofffee Zero, takket jeg ja. Dette lille prosjektet mitt som har gått over 3-4 uker nå har vært nokså spennende. 

Hver eneste dag når jeg har spist, så har jeg lyst til å spise litt sjokolade. Eller en kakebit av den kaken jeg bakte dagen før hehe. Bare en liten bit. Jeg klarer rett og slett ikke å holde meg unna. Det blir som regel heller ikke bare med en bit :P Blodsukkeret hopper opp og ned som en jojo i løpet av en dag. 

For meg var det spennende å se om søtsuget mitt virkelig ble borte. 

Jeg bestemte meg for å kutte inntaket av sukker og brukte en kopp Coffee Zero som hjelp. En kopp hver dag. 

Før jeg startet dette prosjektet mitt googlet jeg jo selvsagt Coffee Zero og har lest meg gjennom mye av det som skrives om produktet. 

Coffee Zero, omtales som en "helsekaffe". Mange av de som har testet denne kaffen har automatisk også gått ned i vekt. DET har ikke vært mitt fokus i det hele tatt. Jeg har kun analysert om jeg overhodet fikk lyst på godteri. For det er jo faktisk sånn at får man ikke lyst på godteri, og ikke spiser det, og trener så går man jo som regel ned i vekt. 

Min erfaring har vært at jeg har spist mye mindre sjokolade enn jeg normalt gjorde. Det er ikke slik at jeg har blitt totalt avholds på det men jeg merker at det fryktelige søtsuget ikke er der. 

Coffee Zero inneholder Krom og krom stopper suget etter det søte. 

Coffee Zero inneholder grønne kaffebønner. Disse har et høyt innhold av antioksidanter. Et daglig inntak av Coffee Zero vil føre til at du får i deg det daglige behovet. Antioksidanter gir en positiv helse-effekt. Derfor kan Coffee Zero holde sykdommer på avstand og bidra til en frisk kropp. 

Bestill Coffee Zero via denne linken

Jeg har nå i 3-4 uker drukket 1 kopp Coffee Zero hver morgen.




 





Det har blitt en del av min daglige rutine. Det som har slått meg er at jeg faktisk har hatt mye mindre hodepine de siste ukene. Mange av mine venner har også erfart at jeg har blitt mer glad og at jeg baker mer. Jeg tror mange av dere som leser bloggen fast også har sett en forandring hos meg de siste 3-4 ukene. 

Jeg var på et møte i forrige uke hvor en samarbeidspartner bemerket dette. At jeg så så fresh ut og bloggen hadde fått en "opptur". Da jeg begynte å regne meg tilbake var dette rundt dagene jeg begynte med Coffee Zero. 

Jeg merket allerede første dag en forskjell i søtsug-behovet mitt. 





Alle dere som kjenner meg vet at min mening ikke er til salgs og slik er det også i dette tilfelle. Jeg har helt ærlig opplevd at dette har vært et positivt skifte for kroppen min og at jeg for tiden både sover og spiser godt. Jeg har derfor bestemt meg for å fortsette med Coffee Zero fremover. 

Coffee Zero anbefales for både kvinner og menn, fra 18 år og oppover.

Tankefull fredag



Nå er det snart helg og jeg gleder meg til å ta fatt på en ny uke etter denne er ferdig. Siste innspurt nå på en utrolig travel uke for min del. Midt oppi all travelheten ble jeg også syk og måtte ta det fullstendig med ro i to dager for å komme meg på bena. Ikke bra timet men sånn er det. Man må gjøre det man kan. 

I dag skulle jeg egentlig vært i Oslo hele dagen men må forberede meg til jeg skal på kurs i morgen. En dag hjemme trenger jeg. Jeg kjenner at januar har vært hard og jeg gleder meg til det roer seg litt om noen uker. 

Savner å bake, for inspirasjonen sin del, om dere skjønner? Noen ganger tar jeg meg en fridag og bare baker det som faller meg inn. Da tenker jeg ikke på hvem eller hva jeg baker for. Det er de dagene som er best. Og har man et kreativt yrke så trenger man slike inspirasjonsdager. 

Jeg har nådd et mål denne uka som jeg har jobbet lenge for. 

Det har gjort meg litt stille. 

Litt tankefull. 

Jeg vet ikke om du som leser vil forstå men jeg har jobbet så hardt for noe og nå skal det skje. Det blir en slags tomhet. Uforklarlig glede, men også en tomhet. 

Som om målet du hadde og jobbet mot bare blir revet bort. 

Jeg har også denne uken følt meg veldig alene. Jeg synes det er vanskelig å snakke om, men har delt mange av mine tanker med Bloggerne på tv. 

Det er litt sårt å snakke om egentlig. For mange av dere mener at jeg ikke bør føle meg alene når jeg har barn, men det er veldig enkelt for andre å si hvordan man mener andre bør føle seg. Men dere ser ikke ting fra min side. 

Når man er syk og alene så blir man ekstra alene. Det er nok det som har vært mest sårt. Men det er slik livet er og man må ro med de årene man har fått sa en klok mann til meg en gang. Og det er det jeg må gjøre. 

Håper dere har en fin fredag. 

Gode klemmer fra Anne Brith

Alene



Noen ganger er det godt å være alene. 

Særlig når jeg ikke føler meg helt 100%. Kroppen har sagt ifra og jeg logget helt av fra mandag til i dag. Kun sms eller mailer for å avlyse eventuelle avtaler. 

Alene.

Horisontalt. 

Bare sove. 

Litt dårlig samvittighet kanskje for at jeg ikke svarte på spørsmål men jeg trengte å bare være av. Mulig jeg har kjørt denne kroppen litt hardt i det siste. Jeg har ikke lyttet så godt til hva jeg selv føler og hva jeg selv vil. Det er jo liksom to meg. Ene meg som jobber og strever for å oppnå det jeg ønsker, men så har du den andre meg som trenger ro, balanse, tid for å være kreativ. Logge av.

Når jeg stresser kan mat veldig fort slå feil. Jeg vet ikke hvorfor men jeg tror jeg må ha hatt matforgiftning mer enn 10 ganger i mitt liv. Hvorfor er jeg tydeligvis så utsatt for akkurat det? Men jeg tror det har med stress å gjøre. 

Heldigvis roet alt seg og kunne jeg bruke dagen i går på å sove og slappe av. Barna tok det veldig fint de også og sto for mat og drikke. Sven og Espen rigget til og med opp en stor tv-skjerm på rommet mitt slik at jeg kunne se Nettflix. Sven serverte også te. For en herlig trio de er!

Å være alene er godt. Jeg trenger å være alene. Jeg har bestemt meg for å være alene en stund fremover. Barna reiser snart til Nederland og jeg har da fri i 10 dager. Jeg har bestemt meg for å være alene. Bake og kose meg. Har 8 oppskrifter jeg har lyst til å teste ut. 

Dessuten skal jeg snart igang med mitt største prosjekt ever og jeg må være forberedt til det. 

Jeg er altså alene og trives med det. 

I kveld skal jeg holde bakekurs på Mathallen. Det er et lukket kurs sammen med Nettavsien. Jeg gleder meg veldig til å lage franske makroner med mange fine mennesker. På lørdag kan du treffe meg på Lamberseter Senter. Da kan alle som vil få et gratis bakekurs. Det er ikke noe påmelding til dette, bare å stiller opp klokken 12. Gleder meg til å se dere!

Ønsker dere en nydelig onsdag.

Pangstart



For en vill start på 2017 det har vært. Jeg kan nesten ikke tro det. Det er noe å juble for hver eneste dag føler jeg. 

Normalt så legger jeg meg klokken ti, men i det siste har jeg hatt så mye jobb at jeg først har kommet meg i seng rundt klokken tolv. Men man skulle tro at jeg var veldig sliten, men jeg har fått så vanvittig mye energi i det siste. Mye kommer av at jeg har begynt å jobbe litt smartere. Jeg planlegger mer, forbereder meg bedre og setter tydeligere grenser på hva jeg kan klare. 

Før var jeg et ja-menneske. Nå har jeg blitt mye med fokusert på min egen tid og fyller dagene med det jeg vet jeg trenger, for å få en god hverdag. 

Det er så deilig!

Jeg har aldri hatt det slik før. Helt ærlig.

Husker dere at jeg sa jeg følte jeg hadde glemt noe? Haha, jeg hadde også det. Ler meg i hjel. Det skal jeg fikse i løpet av dagen i dag. Jeg hadde helt glemt at jeg skulle bake kake til kakelotteriet Sven og laget skal ha i helga på Fokus senter. Jeg må finne en smashing kake jeg kan bake og dekorere, slik at de får masse penger i lagkassa. 

REKLAME FOR EGET KURS:

13. februar starter vi altså det aller første kurset som skal gå denne våren. Vi starter med sprøyteteknikk. Kurset er online og oppgavene blir bakt hjemme. Som deltager får du oppfølging av meg og Linda. Vi samles i en gruppe på facebook hvor bilder, oppgaver, spørsmål og svar deles. Hver uke gir vi bort giveaways. 

Det neste kurset er franske makroner og det begynner sannelig å bli fylt opp det også. Facebookgruppen finner du her.  Har du meldt deg på et av kursene så be om tilgang, så legger vi deg til. Om du vil være med på kurs så send en mail til kurs@anti.as og meld deg på. Etter franske makroner blir det akkekurs, med fokus på trekking av kaker og pynt, og et blomsterkurs til slutt før vi tar sommerferie. 

Vi gleder oss!

I dag kommer det en deilig oppskrift på suksesskake i langpanne her på bloggen. Den er knallgod. Så ta turen innom om litt. 

PS: Jeg vet at noen sliter med reklamen på bloggen. Tydeligvis henger annonsen seg fast på Ipader slik at teksten ikke blir synlig. Takk til alle som har vært tålmodige. Feilen skal nå være rettet. Opplever du enda feil, så send meg et skjermbilde på snap eller face. 

Gode klemmer!

Følger du meg på snap? Annebrith.no heter jeg der. Om du vil se noen av det jeg opplever må du klikke deg gjennom MYSTORY

Ellers blir jeg veldig glad om du trykker LIKER på min facebook. Der skal vi snart begynne å teste ut livestreaming med baking så følg meg gjerne der også om du vil se hvordan det står til på kjøkkenet :) På instagram er det kun kaker og oppskrifter som serveres :)

Foto: Tilbords

Livmorhalskreft



Jeg tenker på det daglig. 

Det er så mange som dør av kreft. Det virker som et lotteri man rett og slett må vinne. 

Livets spill liksom. Du vinner, du taper. Det er så urettferdig, så meningsløst. Og jo mer jeg tenker på det jo mer bevisst blir jeg på at om det skulle skje meg så må jeg bare face det. 

I familien vår har det vært altfor mange som har fått denne skrekkelige sykdommen og jeg gjør meg opp tanker rundt dette når jeg sitter alene i sofaen, som nå. 

Hva med barna mine? Enn om jeg får kreft i morgen? Bestemor hadde livmorhalskreft. Tante døde av kreft og mamma har kjempet seg gjennom det.  Bestemor lever ikke mer. Skulle ønske hun gjorde det. Hun var så god og varm. 

Men hva med meg? 

Når jeg tenker på kreft så får jeg det faen så travelt. Jeg blir mer bevisst på hva jeg har og hva som gjelder. Jeg tenker at om det skjer så må jeg bruke tiden på barna og skape masse fine minner. 

Men det kan jeg jo bare starte å gjøre nå, tenker jeg da. 

Jeg kjenner at jeg får det travelt. Travelt med å leve. Her og nå. Det er så mange ting jeg enda vil gjøre. Reise, lære, danse, leve, gråte, elske og le. 

Jeg tenker noen ganger: Faen ta om jeg dør nå. Da taper jeg da. I livets lotteri. 

Du blir gal av å tenke for mye på det. Men noen ganger er det viktig å tenke på det. For det kan skje deg, eller meg. Kanskje hadde jeg holdt kjeft til alle. Og bare levd til jeg kollapset og falt om? Slik at jeg kunne levd 100% og hatt det fantastisk resten av tiden min her på jorden. 

Har du sjekket deg?

Tenk om du har kreft? Og så sjekker du deg ikke før det er for sent? Da er det virkelig for sent da. Da vil du angre. Jævlig trist egentlig. 

Jeg har akkurat bestilt meg time igjen jeg. Jeg vil vite med sikkerhet om det er celleforandringer i livmorhalsen. Dagene flyr, ukene raser avgårde og plutselig er det vår igjen. Et år, to år og så fem. Barna begynner på skolen og du og jeg er opptatt med å leve. 

Haste fra julefeiring til hyttetur. Påskeferie i syden og 17. mai er forbi før du har tenkt deg om. Og mens vi er for opptatte med å tenke på alle andre enn oss selv. Så kan det hende at jeg eller du faktisk skulle ha sjekket oss tidligere....

Sjekk deg!

Jeg har time neste uke!

God klem!
 

Midt i intervjuet begynte jeg å gråte



Hvordan har du det akkurat nå?

At et så normalt spørsmål kan utløse så mange emosjonelle følelser. Tårene trillet, men det var ikke bare fordi jeg tenkte på hvordan jeg har det her. Det var mer fordi jeg innså hva min aller viktigste oppgave er.

Og akkurat det ville jeg prøve å formidle til seerne. 

Ting har forandret seg. Barna er på vei inn i tenårene. Det er helt andre dager. Det føles som om livet har blitt snudd opp ned. Temperaturen stiger i huset. Diskusjonene blir hetere og meningene sterkere. 

Jeg føler at jeg nå, mer enn noen gang må være tilstede. Jeg må være hjemme. Jeg må være tilstede for barna. 

De har bare meg. Og jeg må stå stødig i alle avgjørelser. 

Alene. 

Så kom tårene. 

Jeg vet ikke om du som leser dette kommer til å forstå. Klarer du å forstå det jeg sier? Kanskje er det bare aleneforeldre og de med ansvaret 100% som forstår? Eller kanskje kan alle mødre relatere seg til dette? 

Min største oppgave er å være mamma.

Den trygge havnen, de varme og åpne armene, hånden som stryker bort tårene, fingeren som sletter bildet på mobilen som er upassende, middagen som står klar når de kommer hjem fra skolen, banken som overfører penger når en skal på cup, bilen som venter varm etter endt trening, den varme dyna når marerittet kommer og hun som roper etter dem når de går på skolen at de må være snille og hyggelige og helst åpne døren for jentene med kommentarer som: Damene først. 

Det er ikke jeg, Anne Brith, som kommer først. 

Jeg tror det er vanskelig for de som ikke har barn å forstå hvor mye man setter seg selv til side. Mange kan til og med bli bekymret. Jeg vet, fordi det er mennesker som har spurt meg i det siste om jeg får nok tid til meg selv?

Så da jeg skulle prøve å forklare, hvordan livet mitt har forandret fokus, og begynte å tenke på alt det fine jeg får være med på sammen med barna så kom tårene. 

Jeg danser på bordet noen ganger her hjemme. Klatrer opp og får barna til å være heiagjeng. Du er gærn, mamma, sier de da. Hvem sier at man ikke skal få danse på bordet når man er glad? Barna rister på hodet av mine sprell. 

Jeg åpnet musically appen til Espen i går. Det er en app hvor man legger ut sangsnutter av seg selv. Der sto Espen på den siste videoen midt på spisebordet og jublet, smilte og sang. Jeg holdt på å le meg i hjel. Hva i alle dager gjør han på bordet? Så tenkte jeg tilbake at han antageligvis bare var fryktelig glad den dagen og bestemte seg for å gjøre det moren gjør til tider: Danse på bordet!



Digger hashtaggen han har brukt! #behappy

Ønsker dere en strålende dag!

Vil du lese alle innleggene mine om barna? KLIKK HER 

 

Mitt siste blogginnlegg



Dette er mitt siste blogginnlegg. 

Rart, skummelt og gøy på samme tid. 

Rart fordi jeg vet ikke helt hva jeg går til. Gjør jeg det riktige nå?

Skummelt fordi jeg ikke vet hvordan bloggen min ser ut i morgen.

Gøy, fordi jeg har ventet så ufattelig lenge på dette her. 

Herreguuuud jeg skal få nytt design i natt. Dette er altså mitt aller siste innlegg her på bloggen. Altså mitt siste innlegg slik som bloggen ser ut i dag. Og jeg vet så altfor godt hvordan ting ofte går når man bytter ut tekniske ting: Ingenting går knirkefritt haha. Så jeg forventer rett og slett at det kanskje ikke finnes en blogg annebrith.blogg.no i morgen hihi. 

Joda, det kommer til å gå fint. Men dere må bare gi det hele noen dager elle ren par uker. Så må dere være flinke til å gi meg tilbakemeldinger på feil. Men hællemåne som jeg ser frem til dette. Helt nye kategorier. 

Gled dere!

Det gjør jeg!

Wiiiii skrekkblandet fryd. 

Nå tar jeg natt her.... etter jeg har sendt min ukentlige rapport inn til mitt management. 

God natt! Gooood natt....god og deilig natt. 

Og til dere som skal jobbe med bloggen min i natt: Lykke til, jeg lover at jeg skal ta med kake til dere neste gang jeg kommer innom.

Natta!

Klemmer fra Anne Brith.

PS. Kommende uke kommer det altså frokoster her, lunsj, brød, sparetips og noen deilige desserter. 

Foto: Sugarboy Ed

Glade tårer



I går skjedde det for mye.

Du vet når du opplever så mye at du ikke klarer å fordøye alt?

Det er vanskelig å forklare det men jeg skal prøve å beskrive det jeg føler. 

Dere som har kjent meg en stund vet at livet før vi flyttet sørover var annerledes enn det er nå. Nå har vi en glad hverdag. En hverdag fylt med trygghet, kjærlighet, latter og sunn utvikling. Slik jeg har det nå ønsker jeg å ha det - hele tiden.

Det betyr ikke at jeg ikke tenker tilbake på tiden som var. En tid hvor jeg bare drømte om å ha stabilitet og trygghet. Legge meg på puta og vite at det sov barn trygt i hvert sitt rom, og eneste bekymringen for neste dag var om de fikk med seg matboksene på skolen. Nå har jeg dette. 

Da var alt kaos. 

Da var jeg redd. 

Da var jeg utrygg. 

Når jeg tenker tilbake på det så føler jeg en enorm takknemlighet. Takknemlig for alle menneskene som har hjulpet meg å komme dit jeg er i dag. Og stolt av meg selv fordi jeg har en så beinhard tro på meg selv og hva som er rettferdig. Å ha tro på at det gode vil skje, har hjulpet meg ofte. Jeg har aldri mistet den troen. 

Jeg føler meg hjemme. 

Hjemme i mitt eget liv. 

Selv om jeg er alene med barna så føler jeg at det er greit. 

Jeg fikk se de to første episodene av Bloggerne i går. Det starter 20. februar så dere må bare følge med. Etter å ha sett den første episoden gråt jeg. 

Glade tårer. 

Jeg tenkte: Her kom sannheten frem. 

Jeg ble så rørt. Jeg måtte le av barna. Tenk at de har klart å være helt seg selv med så mange kamera rundt? Det er helt utrolig. 

Det var så vanvittig bra filmet og satt sammen. Alt var helt utrolig bra og jeg ble overrasket over hvor bra det faktisk var. Jeg ble overrasket over mine egne "filmeskills" også haha. Jeg gråter på tv. Ikke bare en gang. Jeg er forbanna på tv, jeg ler så jeg tisser på meg på tv og jeg er frustrert på tv. Jeg elsker barna mine på tv og jeg er dønn ærlig.

Jeg gruer meg litt til dere kommer med dommen. Men inni meg er jeg glad. For jeg vet at dette er bra. Jeg har vært 100% meg. Og for de som kjenner meg godt vet at det betyr å dele alt, oppturer og nedturer. Ærlig og direkte. 

Så tilbake til det dypeste. 

Som nå er fylt med enorm takknemlighet. 

Glad for at jeg ble kjent igjen i heisen hos Nettavisen i går. Det er så deilig å vite at du er en del av et team. Glad for at jeg fikk et møte med alle selgerne i Nettavisen og fikk delt mine tanker om fremtidige prosjekter. Å nå mål sammen er alltid mer gøy enn å nå dem alene. Glad for at Bloggerne kontaktet meg i fjor og at jeg fikk muligheten til å være med på en vill reise på Tv2 livsstil. At noen andre enn deg har trua hjelper deg når du selv ikke har det. Glad for å møte kollegaer som Marte, Markus og Espen. Å snakke med kreative mennesker med store ambisjoner gjør at jeg selv legger lista høyt og igjen får det riktige fokuset. 

Og sist men ikke minst: 

SUPERHAPPY for at snart.....veldig snart er ventetiden over og en ny FRESH blogg vil komme til syne :P 

Håper dere har en super torsdag. Jeg skal klippe meg i dag. Oh my. Kort? Følg med på snap. I dag er det også Vixen og jeg har enda ikke funnet meg noe å ha på haha.... det er så talentløst, jeg vet. Men er det viktig? Er det virkelig viktig? 

Det blir en spennende dag i dag. Jeg bare vet det. 

Gode klemmer!

PS. Bildearkivet blir oppdatert så fort den nye bloggen er på plass. Vet noen klager på lite bilder og gamle bilder. Jeg har hørt klagingen og gjort forbedringer og de er like rundt hjørnet.... håper ny blogg er på plass neste uke :))))

 

I 2016 lærte jeg noe viktig:



I dag skal jeg fortelle dere hva det viktigste jeg lærte i 2016 var. 

Eller det var flere ting men noen av de viktigste tingene var:

Selvfølelse VS selvtillit

I 2016 fant jeg ut at jeg hadde god selvtillit men dårlig selvfølelse. Grunnen til det var at jeg i så mange år har gått på kompromiss med mine egne verdier. Jeg har latt personer rundt meg få bestemme over meg. Jeg har pushet grensene mine for hva jeg lar meg tillate og jeg har sagt altfor lite nei. Når man gjør dette over tid får man en dårlig selvfølelse. Men begynner å tro på at man selv ikke er særlig mye verdt. 

I februar i år fikk jeg nok og bestemte meg for å si mer nei. 

Når noen, særlig menn, begynte å sette premisser på en måte som gjorde meg ukomfortable så sa jeg nei. Det har gjort at jeg tidligere har gjort slutt på "forhold" "vennskap" eller lignende. Før kunne jeg ofte være i slike rotne saker og føler meg dårlig rundt det men i år har jeg satt ned foten. Med en gang jeg har kjent at mennesker var ute etter å utnytte meg har jeg takket pent for meg. 

Jeg har i 2016 fått en bedre selvfølelse. 

Leve i nuet

Før planla jeg 2-3 år fremover. Og jobbet iherdig med å se hva som skulle skje om 2-3 eller 4 måneder frem i tid. Denne "uvanen" har jeg helt og holdent lagt bort. Jeg har nå planer men lever her og nå. Det har også gjort at jeg i 2016 har fått mange flere fine og mere ekte opplevelser. Jeg har lagt unna mobilen mye oftere og vi har her hjemme satt regler på når og hvor vi er "online". 

Her og nå er det viktigste du har. 

Jeg har også lært meg at jeg trenger mennesker rundt meg som klarer å satse på noe. Mennesker som ikke klarer å ta avgjørelser eller bestemme seg for ting kan jeg ikke ha tett innpå meg. Hverken som partner eller å jobbe tett med. 

Dette har gitt meg en del hodebry men i det lange løp har jeg sett at det har vært riktig for meg. 

Jeg har også sluttet å henge meg opp i det som har skjedd. Vi lever nå. Derfor er det ting jeg rett og slett bare har slettet fra livet mitt. Ting og personer som ikke har gitt meg annet enn hodebry har blitt slettet fra snap, facebook og mobil. Når døren lukkes er det ingen grunn til å gå tilbake. 

Det vil alltid finnes idioter

Jeg lærte også i år at man møter på idioter i løpet av livet. Men av idiotene kan man også lære noe. Jeg var ute på byen med en fyr jeg datet. Plutselig begynte han å sjekke opp en dame rett foran øynene mine. Jeg ble så paff at jeg ikke visste hva jeg skulle si. Hva skjer? Sånt er da ikke normalt? Men jeg sa ikke så mye der og da. Sendte mine venninner meldinger med spørsmål om det var rart av meg å reagere på dette? De støttet meg alle sammen. Enda tok det flere uker før jeg klarte å si at ting var over. 

Kjenn på din egen verdi. Hva er du verdt? Ingen skal måtte stå sammen med en "kjæreste" og se på at han sjekker opp en annen dame. Stå opp for deg selv og vis hva du er verdt! Det gjorde jeg. Og det føltes så deilig. Selv om det tok litt tid. Så var det riktig. 

Uansett hvilket liv du lever så vil du alltid støte på idioter. Det viktigste er bare hva du gjør med det? Lar du noen behandle deg dårlig eller reiser du deg og går?

Den viktigste rollen

Jeg har i 2016 levd med fokus på det viktigste i livet mitt. Nemlig barna. Jeg har ofret mye for dem og jeg har lagt ting tilrette for dem slik at de skal få være med på det de brenner for. Jeg har prioritert kamper, treninger og støttet dem med lekser. Jeg har vært mye sammen med mine barn. Dette har resultert i at jeg har vært mindre sammen med venner i 2016 enn det jeg var året før. 

Resultatet har vært noen fine, hyggelige og omsorgsfulle barn som uttrykker seg åpent og direkte med en trygghet jeg er stolt av. 

Min viktigste oppgave

Ved siden av mammajobben er jobben med bloggen den viktigste i mitt liv. Det er bloggen, kurs, bok, eventer, samarbeid med merkevarer osv som gjør at jeg og barna lever det livet vi gjør. Det har vært et knalltøft år på mange måter men et år hvor jeg har lært mye. Jeg må bli enda bedre. 2017 starter også magisk med en ny layout på blogg og mye baking. Jeg har vært så heldig å møte en person som har beriket livet mitt med kjærlighet og godhet men som også har kunnskap om fotografering og baking. Ved å kombinere våre interesser tror jeg at bloggen kan bli riktig så spennende i 2017. 

Du som leser dette

2016 ble året jeg fikk mange nye følgere. Det å samarbeide med Nettavisen og dermed få innlegg frontet har gjort at bloggen har vokst. Noen ganger har den tatt litt mye plass kanskje men jeg går inn i 2017 med et fornyet samarbeid både med Nettavisen og mitt management i Anti. Med så mange nye lesere har det kommet mange flotte tilbakemeldinger. Jeg leser hver enkelt. 

Noen av dere har fulgt meg i mange år og jeg har med mange en nær og personlig kontakt. Dette betyr utrolig mye for meg. Jeg tenker mye på dere der ute også og vil si takk for alle oppturer og nedturer vi sammen har hatt i løpet av 2016. 

Jeg tror også en god del av dere har lært seg å bake i 2016. 

I det nye året blir det enda mer baking.

Takk for 2016 og alle fine meldinger. 

Det betyr så mye!

Gode klemmer!

 

Er det ikke typisk?



For en gjeng!

I fjor var vi "heldige" og fikk ikke en eneste sykedag hele høsten her hjemme. I år har det vært helt andre tilstander. Vi har vært syke på rekke og rad.

Jeg skulle aldri sagt i innlegget mitt på fredag at jeg følte meg så pigg for i natt var det min tur igjen :O 

Dagen i dag tilbringes derfor i et veldig rolig tempo.

Blir en innedag med ullundertøy og te på meg.

Det passer egentlig ganske bra for det er søndag og jeg har fått en del kakebøker sponset som jeg skal pløye meg gjennom.

Du verden for en kreativ gjeng med kakebloggere det er i Norge i dag ♥

Det var også en del bedrevitere som tok turen innom her i går og hadde kommentarer på innlegget mitt. Takk for at dere legger igjen slike usle kommentarer. De publiseres selvsagt ikke og vet dere hva kommentarene gjør med meg? De motiverer meg. Jeg blir så sinnsykt gira av at dere lirer ut av dere masse oppgulp så fortsett gjerne med det. Jeg leser selvsagt alle kommentarer men publiserer de ikke. Jeg bare bruker dem til indre motivasjon og boost til å stå på videre! 

Jeg tør nesten å påstå at uten dere ville jeg ikke vært der jeg er i dag. 

Mine valg er naturligvis ikke veldig spontane. Jeg er et menneske som gjør veloverveide beslutninger og setter alltid barna mine før meg selv. 

Det har skjedd så mye gøy i det siste. Jeg har begynt å samarbeide med så mang spennende merkevarer. 2017 kommer til å bli et fantastisk år. 

Jeg fikk vite fra Bloggerne hvordan jeg entrer programmet og hva som skjer i episode 2 og 3 og jeg holdt på å dø da jeg hørte det. Hysterisk og egentlig kanskje litt flaut. MEN det er jo realiteten og sannheten som vises på tv og da jeg ble med i programmet så bestemte jeg meg for å være meg selv. På godt og vondt. Og så er det litt slik at jo lengre man filmer jo mer tør man og man flytter grensene på hva man gjør. 

Jeg gruer meg til den 2. episoden og vurderer å reise bort når den sendes slik at jeg slipper å lese alt på nett.

Jaja, noen har fylleangst, andre har Bloggerne-angst. 

Det starter allerede i første episode så dere må følge med fra start. 

Rett etter nyttår får vi vite når det starter. Og jeg gleder meg jo men gruer meg mest tror jeg. 

Nå skal jeg krype ned i senga mi litt til og slappe av før det blir litt kos på sofaen. 

Gode klemmer!

 

 

Når den anonyme hateren er naboen din:

Kvinneguiden, er et forum der anonyme, godhjertede, søte og snille damer møtes for å spre glede og vennlig fremsnakk.

Og littebittegranne skitsnakk.

Vel, egentlig er det i overkant mye skitsnakk.

Du trodde kanskje Mannegruppa Ottar var enestående? Well, think again.

Slik starter blogginnlegget til Konatil, hvor hun skriver om sin gode nabo, som kaster skitt om henne på Kvinneguiden. NABOEN!!!

Innlegget har hun kalt: Vår gode nabo.

Det er jo slik, at man aldri vet hvem som skjuler seg bak anonymknappen. Det kan være hvemsomhelst, til og med naboen. Jeg må nesten støtte Konatil i denne saken og jeg må støtte Pappahjerte, for er det noen mennesker som ikke fortjener en slik skittkasting så er det de to. 

Nå tror jeg at de to er godt rustet til å ta denne stormen. Jeg tenker ettersom de begge er godt voksne, har hverandre og vet at det som sies om dem på nett bare er tull så står de av denne stormen. Men jeg synes temaet er viktig å ta opp. Med jevne mellomrom. 

Derfor bruker jeg min stemme i dag. 

Nettaviser bruker mye tid på å moderere kommentarfelt. De stenger dette på natten, det må kommenteres med navn. Men ikke på Kvinneguiden. Der kan man sitte anonymt og lire av seg alt mulig dritt og komme unna med det. Godte seg i hetsen og fryde seg over det stygge som legges ut. 

Toppblogger Kristina Andersen politianmeldte Kvinneguiden fordi de ikke modererte hetskommentarer om henne. Moderator hadde blitt så forbanna da hun hadde kontaktet dem og sagt at de modererte som det passet dem. Ja, det har vi skjønt.

Jeg går ikke inn på Kvinneguiden mer selv. Jeg blir fysisk dårlig av å lese det som står om meg. Tråden om meg ble låst den. Fordi det hadde vært vedvarende hets om meg og barna. Hva skjedde? Jo, de anonyme startet en ny :P Haha jeg må bare le. 

Vi bloggere vet at vi kan få kritikk. Og mye er velskrevne meninger som feks på www.730.no. Det er helt innafor og må vi tåle. Men når kritikken utvikler seg til hets, vedvarende sådan, hvor moderatorer advarer og sletter, så har det gått for langt.

Jeg mener Kvinneguiden, og klikk.no eller Egmont har et ansvar her. Et ansvar om å ta dette alvorlig. Jeg, pappahjerte og Konatil, vi er godt voksne mennekser som kanskje tåler en støyt men hva med jenter ned i 18-årsalderen? Hvor langt må det gå før det skjer noe virkelig ille? Hva gjør vi når en person ikke lenger klarer å få slik hets og blir syk? Det vil ikke være første gang. 

Ja, haters gonna hate, men seriøse nettaviser og forum må ta sitt ansvar. 

Tilbake til Konatil. Det må egentlig føles ganske trist, selv om jeg tror at Peter ( Pappahjerte) og Christina ( Konatil) ler av dette, å vite at det er naboen som snakker dritt om deg på nett. Jeg vet jammen ikke om jeg har lyst til å vite det. Jeg sjekket noen av ipadressene til noen fæle kommentarer her på bloggen min, og fant ut at adressene var i området her på Sørumsand. Så ja, de du kjenner best er kanskje de som snakker mest dritt. 

Vi må ikke tenke for mye på det, for da blir vi helt tulleruske. 

Men i dag ville jeg bruke min "makt" til å støtte Konatil og Pappahjerte, som setter fokus på en viktig sak: Anonym baksnakking eller som det så fint heter: Netthets. 

Vi kommer aldri til å klare å utrydde det men sammen er vi sterke, hvor sterke vil tiden vise!

Men hællemåne hva vet vel jeg, jeg er jo bare en bakeblogger :P Og bør vel egentlig nå lage ferdig mine appelsintrøfler. Stikk innom bloggen etterpå om du vil ha oppskriften da :P 

Les det engasjerende innlegget fra Konatil ,og les hva hun sier til naboen etter hun finner ut at den anonyme sitter i nabohuset. 

Ha en strålende dag! Med eller uten skittsnakk!

Les også: Du må for all del ikke bli for glad! Innlegget hvor jeg beskriver hva haterne gjør når en blogger blir FOR glad!

Foto: Skjermdump - Konatil 

Følger du meg på snap? Annebrith.no heter jeg der. Om du vil se noen av det jeg opplever må du klikke deg gjennom MYSTORY

Ellers blir jeg veldig glad om du trykker LIKER på min facebook. Der skal vi snart begynne å teste ut livestreaming med baking så følg meg gjerne der også om du vil se hvordan det står til på kjøkkenet :) På instagram er det kun kaker og oppskrifter som serveres :)

 

 

I natt gikk jeg rundt i huset med kniv!



Seriøst, jeg tuller ikke. 

Jeg må være den i Norge som er mest mørkredd. Jeg pisser på meg av spennende filmer og blir livredd når jeg hører lyder som ikke "skal være der"

I går kveld måtte jeg på butikken. Så jeg dro uten å låse døra. 

Hvem glemmer å låse døra? Jo jeg!

Så da jeg kjørte hjem begynte jeg å fantasere om at det kanskje kunne være noen i leiligheten. Jeg hadde sykt høy puls bare idet jeg gikk inn men jeg slo på alt av lys og det gikk helt fint. 

Så kom jeg på at jeg ikke hadde sjekket gutterommet. 

Mens jeg sto og pakket ut varene hører jeg altså at døra fra gutterommet ÅPNER seg. Fy søren jeg skvatt til og sto stiv som en stokk på kjøkkengulvet. Så ble jeg sint. Og tenkte om noen kødder med meg så skal de jammen få høre det. Så ble jeg livredd og tenkte jeg kan jo ikke dø nå. 

Jeg var så redd. Fant frem den største kniven av alle og gikk mot gutterommet.

Jeg tenkte jeg skal jammen ikke gi meg uten kamp. 

Reddfis som jeg er turte jeg jo ikke å gå inn på gutterommet. Jeg var rett og slett livredd. 

Vet dere hva jeg gjorde? Jeg tok nøkkelen til badet og lukket døren til gutterommet kjapt og låste døren. Tenke om det er noen der inne nå så er eneste mulighet for dem å hoppe ut av vinduet. Ut kommer de faen ikke mer. Sorry banningen men så sint var jeg. 

Jeg hørte faktisk at det romsterte litt inne på rommet etterpå men så la jeg meg. 

Hele natten har jeg hatt kniven ved sengen haha som om jeg hadde rukket og tatt den opp i halvsøvne. 

Hvorfor er jeg så mørkredd?

Er det flere der ute som er det? 

Døren er fremdeles låst og Sven får åpne den når han kommer...han er tross alt mannen i huset nå :P

Ha en god søndag!

 

Det hadde jeg aldri trodd!



For noen uker siden gikk jeg en tur langs Glomma. Solen hadde varmet opp den tidlige høstdagen og det var like før den takket for seg og forsvant i horisonten. Jeg gikk opp på en høyde og befant meg plutselig i en helt annen verden. Det er noe av det fineste jeg har sett i hele mitt liv. Fargene, himmelen, åkeren... ja alt var perfekt. 

Tenk at jeg bor her? Jeg husker at synet av dette perfekte stedet gjorde meg lykkelig. 

Her vil jeg ta bilder. Jeg angret med en gang på at jeg ikke hadde med meg kamera. Så fort det blir en ny slik dag stikker jeg bort og tar noen bilder, tenkte jeg. Men det ble med tanken. 

Så kom jeg i kontakt med Christian fra CWfoto her på Sørumsand. Han hadde tatt noen spektakulære bilder av Espen og jeg spurte han om han kunne ta et bilde til meg som jeg kunne bruke som forsidebilde på bloggen?

Vi avtalte å møtes ved elven slik at jeg kunne vise han dette magiske stedet jeg helt tilfeldig hadde funnet. 

Men dagen før vi skulle treffes fikk jeg en mail fra han om at han trengte å ha med seg litt utstyr og visste om en annen location som var helt nydelig og om vi kunne treffes der?

Jeg ble litt skuffet må jeg innrømme men tenkte raskt at han vet sikkert mye bedre enn meg hvor det er fint å fotografere. Så jeg sjekket ikke hvor vi skulle møtes og ringte han bare da jeg var på vei bort. 

Guess what?

Han sto på samme location som jeg hadde vært. bare tatt veien fra en annen side. Hva er oddsen for det liksom? Akkurat samme jorde, samme vinkel, samme sollys og farger. 

Det ble en hektisk time da solen forsvant nokså raskt når den først gikk ned men jeg fikk et lite sniktitt på et av bildene og det var nydelig. Gleder meg virkelig til å bytte bilde snart..... 

Bonden som eier åkeren hadde selvsagt gitt tillatelse for fotograferingen. 

Jeg kjøpte altfor mye godteri og bakestæsj i Sverige i går og følger du med på snap i dag og i morgen vil du se noen flotte kaker som lages :P

Sjekk da MYSTORY=> annebrith.no

Ellers blir jeg veldig glad om du trykker LIKER på min facebook. Der skal vi snart begynne å teste ut livestreaming med baking så følg meg gjerne der også om du vil se hvordan det står til på kjøkkenet :) På instagram er det kun kaker og oppskrifter som serveres :)

 

 

Når ting ikke går som planlagt.....

Det er noe av det verste jeg vet. Jeg er fleksibel i bøtter og spann men noen ganger så staker man en vei ut i hodet sitt og bestemmer seg for hvordan ting skal være og så blir det ikke slik.

Rykk tilbake til start.

Helt siden jeg kom tilbake fra Naxos har jeg kjent på noe inni meg som sa at jeg burde tenke meg om. Mine venninner har prøvd å si det i mange uker nå: Anne Brith stopp opp og tenk deg nøye om. 

Alt er så komplisert føles det som. Jeg vil ikke ha komplisert eller usikkerhet. Jeg er ikke personen som er med på dager med grubling eller tvil. Jeg er ja eller nei. Stake ut en plan og så følge den fandens planen. 

Så kommer man til målet. 

Blir det for mye tvil i speilet mens jeg pusser tenner så er det kort prosess. Det er slik jeg er. Ved tvil over flere dager, ja uker som nå så stopper jeg opp og velger en annen vei. Uansett hvor vanskelig det føles.

Etterhvert klarer man kanskje å se tilbake på det som har vært som noe fint. Hva lærte man i den tiden man gikk og tvilte? Lærte man noe i det hele og store? Som regel lærer man noe og tar det med i livets sekk. Kanskje stoppe opp litt og bare være på dette stedet en stund, ikke haste videre. Ikke vet jeg. 

Jeg har brukt de siste ukene godt. På trening og riktig mat. Mye søvn og null alkohol. Det er et liv jeg ønsker. Jeg er ikke typen til mye fest og fyll. Jeg liker å legge meg tidlig, stå opp og være uthvilt og være en god mamma. Sene kvelder og være på hæla dagen etter orker jeg ikke i lengden. 

Jage fra den ene opplevelsen til den andre er heller ikke min stil. Jeg ønsker et roligere tempo. Trygghet og stabilitet. 

Jeg trenger det. 

Tiden på dette merkelige stedet kalt jorden er for kort til at jeg ikke skal få ha det slik jeg ønsker å ha det. Grubling sliter meg ut og derfor har jeg satt en strek.

Nå må jeg legge en ny plan.

Det er mulig den ikke skal inneholde en mann med det første. 

Ha en strålende dag!




 

Det er ikke han som gjør meg lykkelig!



 

Dette er mulig et følsomt tema å ta opp nå men det er så mange av dere som tar kontakt og lurer på hvordan ståa er. Mange av dere kommenterer hvordan jeg ser ut og sier jeg stråler for tiden.

Det er utrolig hyggelig å høre. 

I fjor sommer var jeg på et sted jeg ikke var særlig happy med å være. Jeg hadde jobbet knallhardt med altfor mange overtidstimer for en drøm som ikke ble slik jeg trodde den skulle bli. Ved siden av dette var jeg i et forhold som tappet meg for energi og hadde jeg noen venner jeg følte ikke var bra for meg.

Jeg tok et valg. 

Flere valg faktisk.

Jeg bestemte meg for å investere mer tid i meg selv og de personene i livet mitt som jeg visste ville være der for meg uansett. Gode venner fra barndommen, venninner som var ærlige og jeg bestemte meg for å samarbeide med mennesker som ga meg energi og som hadde de samme verdiene som meg. 

Helt siden jeg tok dette valget i fjor, har jeg ikke en eneste gang gått på kompromiss med min magefølelse. 

Om noe har knytt seg i magen ved et samarbeid eller et vennskap har jeg gitt slipp på det. Slik var det også med kjærligheten.

Jeg ga slipp. Allerede før jul.

Jeg trodde jeg skulle forbli singel hele sommeren. Leve, feste og nyte. Noe jeg faktisk aldri har tatt meg tid til, men så møtte jeg jo en som fikk hjertet til å slå raskere. 

MEN, jeg møtte han på et tidspunkt hvor jeg selv var ovenpå. Jeg hadde brukt lang tid på meg selv. Trening, kosthold, jobb og venner. Og jeg hadde bestemt meg for at jeg aldri mer skulle la en mann få bestemme over min tid. Så kynisk var jeg at jeg bestemte meg for at den jeg skulle treffe måtte ha alle de samme målene og interessene som jeg har. Hvis ikke så var det ingen match. 

Jeg tror at like barn leker best. Mulig mange mener det motsatte at motsetninger tiltrekker hverandre men min filosofi er at om jeg skal leve et liv med en person så må det ligge felles interesser, humor, verdier og tanker om fremtiden i grunn. 

Når det er sagt så er det ikke denne mannen som har gjort meg lykkelig. Jeg var allerede lykkelig da jeg traff han. Jeg er det fremdeles. Jeg føler meg sterk, i form og føler jeg har god kontroll på hvordan jeg vil ha mitt liv. 

Jenteturer har blitt booket, gode venninner fra barndommen har kommet inn i livet mitt igjen og jeg har nå mange fine mennesker i livet mitt som vil meg vel. Jeg er absolutt ikke avhengig økonomisk av en mann, ei er det slik at jeg ikke klarer meg uten en mann. Jeg klarer meg faktisk helt fint uten. 

Og det er når du føler deg slik - glad i deg selv og det du står for - at du stråler. 

Derfor stråler jeg.

Verden kommer ikke til å falle sammen om han og jeg ikke blir et par. Jeg kommer til å klare meg helt fint. Og det er den gode følelsen jeg unner dere andre der ute. Dere som leter etter kjærligheten. Dere som lurer på hvordan i alle dager jeg har turt å satse på kjærligheten på nytt? 

Jeg ble sterk og glad i meg selv. Fornøyd med alt jeg har og livet jeg lever. Jeg velger hver dag bort alt som tapper meg for energi og det som kommer min vei av utfordringer løser jeg. 

Så er det jo helt sant at ferien har gjort meg ufattelig bra. Nesten to uker på en superromantisk øy i Hellas gjør underverker. Jeg tror man hadde blitt forelsket uansett hvem man hadde reist med dit jeg. Så flott er det der. 

Så må høsten og vinteren vise om dette var sterkt nok til å bli noe varig. Det viktigste for meg er bare at jeg vet inni meg at verden ikke kommer til å rase sammen om han og jeg går hver vår vei. Da var det ikke sterkt nok. Jeg vil nok overleve det også, selv om alternativet er noe jeg foretrekker. 

Rett og slett fordi jeg liker han.

Men først og fremst liker jeg meg selv og tar daglige valg som er bra for meg. 

Og det burde du også gjøre.

Klemmer herfra :)

 

 

 

Jeg har savnet deg!



 

Jeg har savnet deg.

Alt ved deg. 

Latteren din, smilet ditt og dine gode ord. 

Hva som skjedde klarer jeg ikke forklare men plutselig var du så altfor langt unna. 

Timer ble til dager som igjen ble til uker og som ble til måneder og år. Årene gikk og det ble liksom aldri noe av å ta kontakt. Men det har ikke gått mange dagene uten at jeg tenkte på deg. Hvorfor mistet vi kontakten? Jeg har lurt sånn på det. Vi var jo så gode venninner. 

Husker du den gangen jeg ble så sint at jeg klinet deg til med leire. Den fine, hvite jakken din hadde mine fingermerker overalt. En angrende synder kom på døren ikke lenge etter for å si unnskyld. Tuppen og Lillemor var venner igjen.

Vi bodde ikke helt gård i gård men det var ikke langt unna. Vi hang sammen som erteris. 

Du var så vakker. Både utenpå og inni. Jeg ser skjønnheten din i barna dine. Tenke seg at vi fikk barn samtidig. Du der og jeg på et helt annet sted i verden. 

Jeg savnet deg da. 

Husker du den festen? Den aller første gangen vi drakk oss fulle? Du er gærn, Anne Brith sa du. Det var flere som satt og røyket og mange spurte meg om jeg også ville ha. Jeg sa, sammen med deg nei. Jeg lovet deg noe der og da: Jeg skal aldri røyke! 

Enda den dag i dag har jeg ikke rørt en sigarett. Jeg tenker på deg og det øyeblikket hver gang noen tilbyr meg det!

Vi ble tatt ut til kretslaget du og jeg. Kun vi to fra vårt trinn. Jeg husker vi hoppet som gale i håndballhallen. Vi dusjet og sang. Kastet shampoene på hverandre. Håndballhallen var vårt 2. hjem. Ikke rart jeg enda den dag i dag elsker lukten av klister. 

Vi ble større. Jeg forelsket meg og vi gledet oss til fest på Kippermoen. Der skulle alle være. Også han. Jeg husker det så godt. Han hadde til og med spurt meg etter skolen om jeg ville komme. Han gledet seg til å se meg. Du og jeg hadde fablet om kjæresterier hele kvelden mens vi fikset oss på badet og derfor var skuffelsen så stor da vi sent på kvelden så at han sto og kysset en annen. 

Jeg løp ut, og du etter.

Festen var over for begge oss da. Du var sint for meg. Jeg bare gråt. 

Vi satt der i gresset. Rett ved trærne vi gikk forbi til skolen hver dag og lovet hverandre at gutter var noe dritt. Gutter skulle i alle fall jeg holde meg langt unna fremover. Og slik ble det. 

Årene gikk og skolen tok mer fokus. Vi fikk karakterer og måtte skjerpe oss. Ofte satt vi sammen med leksene og drømte om hva vi skulle bli. 

Vi ble russ og festene ble heftigere. Jeg husker en gang da Rica stengte og vi langt fra var ferdige med å feste. Vi tok med oss en haug av folk hjem. Alle må være stille, prøvde vi å si, men ikke lenge etter latteren hadde lagt seg sto pappa i stua i kun bokser. Du ble like flau som meg. Vi tok alle folka og dro hjem til deg. Der skjedde det samme. Alle måtte ut. Jeg husker vi satt ute på trappa etter alle var dratt og du sa: Vi må innse at festen nå er over. 

Herregud som jeg har ledd sammen med deg. Skoleavslutninger, synge sammen på scene foran hundrevis av mennesker, håndballturer i buss, uttak til kretslag, gode karakterer på eksamener, opp og nedturer. I mange mange år var vi så nære.

Så gikk livet videre.  

Du og jeg på hver vår kant. 

Vi mistet hverandre.

Sånt skjer. 

Man er opptatte på hver sin kant. Barn, familie, jobb osv.

Men ikke mer!

Nå er du og alle andre håndballjentene på vei inn i livet mitt igjen. Vi skal treffes og ha det gøy. Helgen er booket og jeg gleder meg vilt. Tenk at vi alle sammen skal møtes igjen etter alle disse årene? 

En helg fylt med pyjamasparty, spa, shopping, god mat og drikke. 

Jeg gleder meg til å treffe alle, men mest av alt gleder jeg meg til å treffe deg. Holde rundt deg og klemme deg, etter alle disse årene. 

Og denne gangen, slipper jeg ikke taket ♥

Takk for at du leste!

 

 


 

Jeg har en hemmelighet....



God morgen vakringer!

Å være blogger og holde på hemmeligheter er dritvanskelig. Jeg har alltid delt alle mine tanker og følelser rundt alt som har skjedd akkurat i øyeblikket når det skjedde. Å skrive rett fra hjertet har vært grunnen til at noen av mine innlegg også har gått viralt tenker jeg. Innleggene som er mest populære er innleggene som har blitt skrevet på 10-15 minutter og som har kommet rett fra hjertet. 

Dette sa hun da jeg hentet han i barnehagen: er det mest leste innlegget på bloggen. Delt over 5000 ganger! 

Nå har jeg siden i mai følt at jeg har måtte legge litt lokk på mine tanker og følelser. Jeg møtte Mr. Niceguy på selveste bursdagen min og har prøvd så godt jeg kunne å holde tankene mine rundt akkurat det emnet for meg selv. Noen ganger har jeg ikke klart det og har jeg skrevet rett ut hva jeg føler :O Som feks i innlegget: Sommerfugler i magen Andre ganger har jeg flettet en opplevelse med han inn i et sponset innlegg: Jeg er forelsket!

Grunnen til at jeg har vært litt reservert har vært at jeg faktisk har vært litt redd. Kanskje litt redd for å gå på trynet atter en gang? Det er jo ingen som ønsker å involvere seg i en ny mann, dele opplevelser med venner, kjente og familie for så å må si etter noen måneder at det ikke gikk. Derfor har jeg ikke delt så mye. Det har vært utrolig vanskelig faktisk. Jeg har til tider i stedet heller  logget av. Brukt tiden til andre ting. Ingen dør av at bloggen er litt roligere i noen måneder.

Å holde dette mellom oss hemmelig har vært vanskelig. Jeg føler vi har sneket oss rundt som noen kriminelle. Vi har selvsagt vært på dater og kost oss, men har prøvd å holde en lav profil fordi vi begge kjenner utrolig mange mennesker. Men for hver eneste gang vi prøvde å lunsje eller spise et sted i Oslo så møtte vi en eller annen bekjent haha. En av mine venninner møtte jeg rett etter jeg hadde gått ut fra der han bor og hun utbrøt: Anne Brith, hva gjør du her? 

Haha, jeg bare....eeeeh. Måtte bare levere noe borti gaten her. Sånn typ 6.30 om morningen haha. 

Jeg tror alle som har vært i denne situasjonen klarer å forestille seg at det er utfordrende. Men det er også veldig deilig. Men å ha hemmeligheter eller å være en hemmelighet selv er utfordrende. Jeg har jo mest lyst til å si høyt til alle hvem han er. I min venninnegjeng er det bare 2-3 stykker som vet hvem han er. Kun en av mine venner, Mats, har møtt han og det var tilfeldig. Da måtte jeg bare introdusere han og Mats skjønte jo med en gang hvem denne Mr. Niceguy var hehe. 

Og enda skal alt forbli hemmelig. Vi skal bruke tiden. Bli kjent og se om vi passer sammen. Jeg skal ikke kaste meg inn i et forhold for så å finne egenskaper ved en person jeg ikke kan leve med. 

Vi skal på ferie sammen og da tenker jeg at vi blir enda bedre kjent. Det gleder jeg meg til. 

Og for dere som følger meg på snap så kan jeg jo si såpass mye at hver gang jeg har vært sammen med han så har jeg tagget snappen med: #goodtimes haha. Mulig noen har skjønt det allerede men det har liksom bare vært en sånn fin greie å gjøre :) I forrige uke var han faktisk på snappen min i noen sekunder men det er nok få som fikk det med seg haha. 

Mange av dere spør også om han er mye yngre enn meg. Flere av dere har spurt om han er typ 25-30 år? Jeg skjønner ikke hvor det kommer av altså men å ha en kjæreste på 25 år når du selv er 41 må jo sies å være en bragd i seg selv. Dere får bare lure på akkurat det :P

Han skal slippe å være en del av bloggen. Bloggingen min er aldri et veldig stort tema og han leser ikke engang det jeg skriver, tror jeg da :P 

Hemmelig eller ikke, livet er ganske allright for tiden. 

Takk for at du leste! 

KLEMMER

Følg meg gjerne på snapchat: annebrith.no

 

 

 

Dette sa hun da jeg sa at jeg skulle ta fri:

Jeg brå bestemte meg i dag tidlig for at jeg skulle logge litt av. I sommer blir det nok litt fri fra bloggen også når jeg reiser på ferie men jeg har aldri logget helt av. Jeg har faktisk aldri siden jeg startet å blogge tatt helt fri fra alle sosiale medier. Logge av internett. Satt mobilen på flymodus annet enn når jeg skulle ut å fly :P

Nå logger jeg av nett i 24 timer og er kun tilgjengelig på sms eller via telefon. Altså de som vil ha tak i meg og trenger å snakke med meg må faktisk ta telefonen opp og ringe meg :P 

Slik vi gjorde for mange, mange år siden. 

Og jeg kjenner det skal bli godt å bare ha fokus her. 

Annika hvisket inn i øret mitt: Mamma, dette gleder jeg meg til. Tror du vi kan bake da uten å ta bilder? 

Haha, jeg sa at vi først måtte handle. Også dette skulle vi gjøre uten å dokumentere hva vi kjøper. Jeg vet mange venter på tips om hvordan vi klarer å leve for kr. 1000.- i uka på mat. Det kommer! Full pakke til høsten. Dere skal få handlelister, menyene vi bruker og hva jeg baker. 

Husk at bakebudsjettet IKKE er inkludert. Kakene vi baker her hjemme spises IKKE av oss selv. De gis bort. Kidsa kan ikke få sukker hver dag.  Men selvsagt hver fredag eller lørdag koser vi oss ekstra med en kake laget fra bakebudsjettet. 

Poenget er at med små grep så kan du klare å halvere matbudsjettet ditt. Noen tips kom ikke med i artikkelen på VG og derfor skal jeg i morgen når jeg logger på igjen dele alle mine tips :)

NÅ, skal jeg logge av, kose meg med kidsa og besøket vi har her til overnatting. Det kryr av kule kids her hos oss i dag... jeg har ikke telt alle men tipper at når dagen er over har det vært over 10-15 kids innom og spist, drukket og hatt det gøy!

Akkurat slik en lørdag skal være. 

Og denne lørdagen blir det helt uten kamera, mobiler og videokamera.

Snakkes!

 




 

Skal ....skal ikke?



Det er så mange valg å ta for tiden.

Flere av dem innebærer forandringer i fremtiden for både meg og barna. 

Det skjer også mye nå som jeg ikke kan dele med dere. Det har skjedd et par ganger før i de årene jeg har blogget og jeg har begge gangene hatt vanskeligheter med å uttrykke meg i den tiden. Det er akkurat slik det har vært de siste ukene. 

Heldigvis er den perioden snart forbi og jeg kan puste litt lettet ut og dele akkurat det jeg føler og tenker. 

Når høsten kommer tenker jeg alle vil forstå mer. 

Fra og med i fjor vår delte jeg jo alt som skjedde, uten noen som helst betenkninger. Mye har skjedd på dette året. Barna har faktisk blitt mer opplyste og er mye mer delaktig i ting som skjer enn det de var. Dette betyr igjen at jeg som voksen må ta flere samtaler om hva som publiseres. 

Så har jeg som dere vet møtt en veldig fin fyr. Mange av dere skriver til meg på snap og sier at dere gleder dere til jeg forteller mer. Men jeg har ikke bestemt meg om jeg kommer til å fortelle noe. Kanskje han skal slippe å ta del i denne bloggen? 

Barna vet selvsagt mer om han enn det dere gjør og sånn skal det også være. 

Men i dag klarte jeg ikke dy meg og måtte snappe han da vi spiste lunsj i Oslo :P => SNAP: annebrith.no - sjekk MYSTORY :P

Å være i en sånn fase - rett før man tar avgjørelser - er slitsomt. Vet ikke om du kan relatere til det men jeg synes ofte slike faser er slitsomme. Egentlig vet man hvilke valg man skal ta men man utsetter liksom noen i håp om at tiden skal hjelpe litt på underveis. 

Jeg tenker mye på Christian for tiden. Den lille karen som kastes fra det ene huset til det andre. Vi kaster han jo ikke oss i mellom men han lever jo i en bag og reiser fra det ene huset til det andre. Ville han fått det bedre om han bare bodde hos en av oss?

Så er det de andre 3 barna. Hvordan skal jeg lage hjemmet best mulig slik at de i årene fremover legger et godt og stabilt grunnlag for videre skolegang. De trenger helt andre ting fremover enn det de trengte for 5-6 år siden. Klarer jeg å gi dem nok?

En liten jente drømmer om et All-girl-Elitelag og jeg ser utfordringene med både kjøring og treninger i helgene. Hun er utrolig dedikert og trener hver eneste time hun har fri. Jeg tuller ikke om jeg sier hun trener 3 timer hver dag. I helgene mer. Jeg spør meg selv: Bør hun være mer med venner eller skal jeg la henne holde på?

Det er mange hensyn å ta. 

Heldigvis trenger jeg ikke å ta avgjørelsene nå. Jeg og barna kan bruke sommeren på å tenke gjennom hvordan vi skal løse alt, slik at både de og jeg får gjort det vi liker. 

Noe av det jeg liker best er å løpe i skogen. Det har jeg gjort så altfor lite det siste året og jeg har lovet meg selv at jeg skal ta turen opp til Varsjøen minst en gang i uken i sommer. Bildet her over er tatt der og det er helt nydelig å svømme der etter en lang løpetur. 

Det har vært godt å få bruke tiden fra i vinter slik jeg selv har ønsket det. Tatt ting litt rolig. Jeg har sagt nei til en god del eventer og festligheter og fokusert mer på meg selv og hva jeg ønsker. Jeg skal nå bruke sommeren på å forberede alt det gøye som skal skje fra 1. august. Det er ikke fint lite skal jeg love dere haha. 

Men først ferie. Jeg skal både nyte en deilig ferie med mine barn og etterpå nyte noen fine dager på en gresk øy ♥ Gleder meg til begge deler ♥

Jeg har bakt mye i det siste men noe kommer i magasiner og på tv, så jeg kan ikke publisere noe av det jeg holder på med for tiden. Derfor er det litt lite baking haha. Det blir bedre fra 1. august. I PROMISE ♥

Klemmer!

 

Det er en syk verden!



Jeg prøver å være meg selv. Hver eneste dag. 

Mye av det jeg gjør måles i klikk, likes og antall delinger. Er jeg best når jeg ligger på toppen av blogglisten?

Eller er jeg best når jeg går Varsjøtrimmen med barna og lar blogg og filmkamera være hjemme?

Har du stått i skogen og bare latt regnet renne nedover? Blitt klissvåt av bare å være ute? Lukten i skogen kan ikke snappes. Det kan heller ikke smaken av disse makronene.

Du må lage dem selv. Eller booke meg til et arrangement da haha. Alt kan kjøpes. Kan du kjøpes Anne Brith? 

Er jeg til salgs?

Jeg føler ikke det. Jeg etterstreber å være ekte. Jeg gir mer enn det som ofte er avtalt. Men hva er nok? Det blir jo aldri nok?

Hvem setter grensene for meg? Nå har det blitt litt mye, og jeg vil ikke være med på denne karusellen. Jeg er litt svimmel. Så hopper man av, men ser hvor gøy de andre faktisk har det på karusellen. Det er jo dritgøy når man er med. Kom, Anne Brith, bli med igjen a!

Så jeg hopper på igjen. 

Så går det rundt igjen, og livet er som en fest. 

Regnet i skoen spør ikke hvor mange likes jeg fikk i går. Det gjør faktisk ikke min manager heller! Tvert imot. Det er hun som har oppfordret meg til å slutte å sjekke tall. Bare lev Anne Brith. VÆR. LEV. 

Midt i regnet tenker jeg på det som blir sagt. Av alle rundt meg. Hvilken vei går man når man har nådd målet? Hva gjør man da? Da må man sette seg nye mål da. Og bestemme seg på nytt for å "ofre alt" 

Du må bake mer Anne Brith. Nei, jeg må faktisk ikke det. Jeg er nå over 40 år og jeg klarer utmerket godt å bestemme når jeg selv skal bake. 

Alle råd, alle velmente meninger og alle gode hensikter. Jeg hører på det. Men jeg må nesten få lov til å bestemme selv. 

Jeg elsker makroner. Kunne bakt det hver dag. Men nå har hun bakt nokså mye makroner i det siste så nå er det på tide å bake noe annet. NEI. NEI. NEI. Det fungerer ikke slik. Vi må faktisk gjøre det vi elsker. 

Og om det betyr at jeg baker 1300 makroner i uka så blir det slik. 

Du kunne blitt gal av mindre. Jeg lover deg. Det går ikke en dag uten at jeg hører: DU MÅ IKKE. Nei vel. I går tok jeg telefonen mens jeg kjørte bil. Jeg snakker ALDRI i telefonen uten at den er tilkoblet handsfree. Men det var litt kaos i bilen, vi hadde det travelt og mobilen var ikke koblet til. En viktig telefon kom inn og jeg svarte telefonen i refleks. I det øyeblikket snappet Lene meg og la det hele ut på snap.

DÅRLIG FORBILDE Anne Brith. FY FY. Du som er mamma burde vite bedre. Det haglet inn med meldinger. 

Ja, så satt jeg i telefonen da i noen sekunder før jeg sa vennlig at jeg måtte legge på fordi jeg kjørte bil. KILL ME! 

Jeg kjeftet på barna i forrige uke også. Sa ting jeg helt sikkert aldri burde sagt til barna. Jeg som er mamma burde visst bedre. 

Hvem skal tilgi meg for alt det fæle jeg gjør? Er det du som leser dette? Eller skal jeg faktisk godta at jeg selv ikke er perfekt? Jeg sa faen sikkert 5 ganger forrige uke også. Det er altfor mye for å være meg og i går fikk barna ikke middag. Sånn da vet dere det. 

Hva tror dere skjer med en person som daglig hører at alt hun gjør er galt? 

Jeg satt meg på en stein ved stranda i går. Den steinen satt jeg på for ikke så lenge siden, husker jeg. Da var det sol og jeg hadde bursdag. Nå var det skikkelig ruskevær. Ingen ute, bare meg. Kontraster. 

Hvilken vei skal jeg gå? Skal jeg hoppe på karusellen igjen? Eller bare sitte her og nyte regnet? Skal jeg gi slipp på noe av det gode jeg har fått i livet mitt eller skal jeg holde fast på det? Hva er viktigst? Barna eller meg? Må man velge? 

1000 spørsmål og ingen svar. Ikke i dag. 

Kanskje i morgen. 

Vinneren av kamera er Randi Marie Sterri. Kan du sende meg en epost, jeg har prøvd å sende deg en melding på facebook men ikke fått svar. Epost: post@annebrith.no

 

Ultralyden



For noen uker siden var jeg på ultralyd. 

Jeg hadde gruet meg til det faktisk.

Jeg liker meg ikke på sykehus eller hos leger. Vet ikke hvorfor men det er et sted jeg helst ikke er. 

Men jeg hadde ikke noe valg. 

Jeg har i noen måneder kjent kuler under armen og da jeg sjekket var det faktisk 3 år siden sist jeg sjekket brystene mine. Jeg fikk så vondt inni meg. Jeg, som er i risikogruppen burde vite bedre. Jeg burde sjekket meg hvert år. Jeg vet jo det.

Men da jeg var sist så klemte de nesten den ene puppen helt flat og jeg var faktisk blå på deler av den etterpå. Jeg trodde faktisk ikke det gikk an å klemme en pupp så flat men det går altså dere!

Dama som gjorde det fortalte at de måtte klemme så mye for å få bra bilder.

Dette har jeg nå forstått at bare er tull. Man må ikke gå ut fra mammografi og bli blå på puppene. 

Jeg har gruet meg så veldig for dette og da jeg snakket med min fantastiske fastlege om dette sa han at jeg faktisk kunne få ultralyd. Så jeg fikk en lettere versjon av klemmingen pluss ultralyd. 

Det var en veldig fin opplevelse skal jeg si dere.

Hun som tok ultralyden klemte jo noe på hun også men det var ikke i nærheten av slik det var sist. 

Oktober er jo måneden hvor vi har fokus på dette og sjekker oss men det er like viktig nå tenker jeg. Når sjekket du deg sist? Jeg har vondt i meg enda for at jeg ventet så lenge og jeg har enda ikke fått høre om bildene de tok var fine, men jeg tenker at om de hadde oppdaget noe så hadde jeg fått beskjed. 

Jeg kjenner mange som har hatt brystkreft. Har mistet noen også. De var altfor unge. Vi må sjekke oss jenter! Ikke vent, eller gjør som meg: Ha det for travelt til å dra til legen. Enn om?

Jeg orker ikke tenke på det engang. 

Det koster litt mer å ta en ultralyd men det var verdt det. 

Håper dere får en nydelig dag ... klemmer!

 

 

Jeg er litt satt ut egentlig.....

Inneholder sponset produkt

Jeg har brukt de siste ukene på å nyte. 

Det er nokså rart og veldig kjærkomment. De som kjenner meg godt vet hvor hardt jeg jobber og har jobbet for å nå mine mål. Noen av målene har vært så uvirkelige, så langt frem. Og det har vært en så ufattelig tung reise. Jævlig tung, om jeg kan si det så hardt. For å få deg som leser dette til å forstå. 

Det har ikke bare vært litt tungt. Jeg har vært alene med 4 barn. Mistet alt jeg hadde og stått uten noe som helst. Ikke engang et hus å bo i. 

6 små barnehender flettet i hverandre og en sliten mamma. Slik sto vi på en trapp, en regnfull dag i 2009. 

Da var livet så tungt. Jeg gråt den natten. Herregud som jeg gråt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å klamre de små inntil meg og ikke la dem høre at jeg gråt. 

Utrolig nok sov vi veldig godt i den fremmede sengen. Trygt og godt var det. Et nytt liv skulle vi starte. Da virket alt så kaotisk. Ting som jeg i dag ikke engang tenker på. Som du heller ikke klarer å fatte at mennesker frykter i Norge i dag. Når du står midt i det så er det så uvirkelig, så vondt. 

Men nå. Nå er alt på avstand og minnene viskes faktisk bort. Vi har blitt sterke. Jeg har blitt sterk. Men ikke slik at jeg ikke føler noe mer. For i dag har jeg blitt et takknemlig menneske. Jeg tenker ofte på de varme armene som tok oss imot på en hemmelig adresse for 7 år siden. Skal jeg være flau over det i dag?

Nei, det skal jeg ikke. 

I dag er jeg lykkelig. 

Tenke seg det? At jeg faktisk kan si at jeg er lykkelig. Det siste året har det skjedd så mye! Gode ting skjer. Og jeg bare nyter. 

Litt satt ut egentlig. 

Jeg tror det blir slik. Du jobber, jobber, jobber og jobber. Og så når du det målet, og når du kommer dit så vet du jammen ikke hva du skal gjøre. Hva nå? Hva gjør jeg nå egentlig? Sette meg nye mål, tenker du sikkert? Men de som kjenner meg vet at jeg allerede setter meg meget urealistiske mål og det faktum at mange allerede er i boks er så rart. 

Samtidig skal man ikke bli for grådig i denne verden. Kanskje jeg kunne tjent dobbelt så mye? Ja, jeg tror det. Om jeg jobber like hardt så gjør jeg nok det. Men trenger jeg det? Jeg føler ikke det.

Jeg føler at jeg har akkurat nok. 

Tenk at det å ha akkurat nok skulle føles så bra?

Jeg nyter! Og er litt satt ut egentlig.... Å ha det bra er en ny og veldig deilig følelse.

Takk for at du leste!

Innlegget er merket med inneholder sponset produkt da jeg på bildet holder i min favorittbok som jeg også har skrevet et betalt innlegg for. Og ifølge Forbrukerombudet skal innlegg hvor sponsede produkter er såpass synlige på bilder merkes.

 

Nattblogging



Det er så varmt ute. Dagene flyr avgårde og jeg har endelig funnet en balanse mellom jobb og familie. 

Før var store deler av mitt liv fylt med jobb og det lille som var igjen ble viet mine søte små. 

Nå har det blitt forandret og jeg har begynt å gi barna den største delen av livet mitt. Deretter kommer jobb og til slutt har jeg begynt å prioritere meg selv. 

Det er så viktig at Anne Brith har det bra. Når jeg har det bra så har alle det rundt meg også bra. 

På selveste bursdagen min for 1 måned siden møtte jeg en fin fyr. Det var langt fra planlagt. Hvor kom han fra liksom? Det skremte faktisk vettet av meg. Hvorfor skal jeg fortelle dere om en annen gang. Kan ikke røpe alt nå. Men jeg kan si dere så mye at det har vært en fin måned. 

Jeg har masse tanker rundt dette og har denne måneden skrevet vanvittig mange blogginnlegg som jeg ikke har delt med dere. Det har vært for tidlig. Noen tanker er dype, andre personlige og til slutt er det praktiske tanker rundt barn etc. 

Jeg skal dele alt etterhvert. Jeg må bare finne ut av noen ting først. 

Det har også vært mange dager i mai hvor jeg bare har logget av. Det skjer ting som jeg ikke kan snakke om og det er så vanskelig å blogge når man ikke kan dele det man føler og tenker akkurat der og da!

Jeg tok meg noen dager på spa. Det var utrolig deilig bare å slappe av i helt andre omgivelser. Nyte den gode samtalen, god mat og sene kvelder. 

Takknemlig.

Og veldig glad. 

Bildet av meg er tatt på en av turene vi tok den helgen. Vi tok flere bilder, og jeg skal dele noen av dem med dere, men det som kommer her på bloggen fremover vil være mine tanker, mine følelser og kun det. 

Hvem det er jeg har møtt har jeg tenkt til å holde hemmelig en nokså lang stund fremover. 

Hvordan vi møtte hverandre kan du lese om i dette innlegget. 

En deilig tid fremover nå!

Endelig sommer!

Natta alle sammen ;)

Klemmer

 

Barna sa nei!

Det er tydelig at barna vokser seg store og begynner å få sterke meninger. 

17. mai hjemme hos oss ble ikke akkurat idyllisk for å si det slik. 

Her hjemme sto vel hver eneste person, inkludert meg selv opp med feil fot. Det er bare slik noen dager er. Dere som har barn vet hvordan det er. 

Det har vært mye fotografering og intervjuer i det siste hvor barna har stilt opp. Jeg har merket det på dem at de trengte litt "fri". Fri sammen med mamma, uten kamera og blogg. Espen sa til og med: Hvorfor skal alt være så perfekt? Han har jo faktisk helt rett. Det trenger jo ikke være det. 

Så da stemningen ikke var helt på topp på 17. mai allerede ved forkost så bestemte jeg meg for å ta en fridag fra foto og video. 

Annikas hår ble foreviget, men alt som er igjen fra 17. mai 2016 er bildene inni hodet vårt. 

Alt i alt hadde vi en fin dag og brukte vi mye tid på å snakke sammen. Denne dagen er jo litt som julaften. Familier samles og blir mer synlige enn på vanlige hverdager. Vi alle har tanker og følelser rundt dette som vi trenger å dele med hverandre. Det har skjedd mye med oss 4 de siste årene og det kan være en utfordring i seg selv å bare ha mamma i nærheten. For meg så kjenner jeg at jeg har mer og mer vanskeligheter med å få tiden til å strekke til slik at de alle 4 får det de trenger. 

Annika var uansett den mest fornøyde for hun dro dagen etter 17. mai, altså i går, på leirskole. 

Tiden flyr virkelig dere. 

Klemmer herfra!




 

For første gang på lenge....



Hva er det motsatte av kjærlighet?

Hat, tenker du kanskje?

Men vet, du det er ikke det. Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet. 

Likegyldighet er en følelse du får når du faktisk har gitt slipp. Du har forsonet deg med noe, at ting er som de er og du er likegyldig. Du er verken sint eller oppgitt. Du føler faktisk ingenting. Du stiller ikke spørsmål mer, du grubler ikke mer og du bruker ikke tid på det mer. 

Å gi helt slipp på noe som har "plaget" deg i lang tid er en deilig følelse. Du kan faktisk ta steget videre. 

I dag er det 1. mai.

Mai måned har alltid vært min måned. Jeg har bursdag, mine to søstre har bursdag, vi feirer 17. mai og det er den måneden i året vi baker mest kaker. Jeg skal på Gullruten fredag om snart 2 uker og jeg skal på flere gøye ting med mine sponsorer. 

Men for noen år siden skjedde det noe på bursdagen min som gjorde at jeg begynte å mislike denne dagen. Etter det har jeg alltid gruet meg til bursdagen min. Liker egentlig ikke stå i sentrum på den måten. Haha du tror sikkert ikke på det men akkurat bursdagen min er et veldig sårt tema. Derfor har jeg hvert år vurdert om jeg skulle bytte fødselsdato på facebook slik at jeg slapp gratulasjonene. Det er veldig lenge siden den dagen var en dag jeg gledet meg til. 

Slik er det litt i år også, men i år har jeg bestemt meg for at jeg skal ha en fin dag. Jeg skal ikke ta helt av, men jeg skal glede meg over den dagen. For første gang på lenge. Det som har vært, har vært og det ligger i fortiden. 

Gode ting skjer om dagen.

Det er så godt å føle at du har kommet deg gjennom en prosess. Du har fått unna en del vanskelige valg og ting begynner å løsne litt. Jeg blar lett i arkivet mitt og stopper ikke lengre opp ved å se visse bilder. 

Det har liksom blitt satt en strek over det gamle og 1. mai 2016 er datoen når det nye starter. 

Denne uken skal jeg få besøk av et reklamebyrå, jeg skal treffe Silje som jeg håper kommer til å style meg til Gullruten, jeg skal med min agent i Nettavisen på et spennende møte, jeg skal på kino med barna på lørdag på et oppdrag og jeg har en hel fridag sammen med barna på torsdag. Og midt i uka har jeg altså bursdag. 

Jeg må bake!

Jeg gleder meg!

Og dere som bor i Bergen: Jeg vet jo ikke hvordan mitt skjema vil se ut disse dagene men jeg kunne så gjerne tenke meg til å treffe noen av dere. Det hadde vært så koselig. 

Mange klemmer ♥

Følg meg gjerne på snapchat: annebrith.no i dag er planen å lage kransekake :P 
 

Barna trenger meg nå mer enn noen gang



Vi har gått inn i en ny fase. 

For mange år siden ble livene våre snudd opp ned og jeg brukte flere år på å gi dobbelt dose av kjærlighet til mine søte små. Miljøterapi - skifte av miljø fungerer. Jeg husker det var mange som var skeptiske til at jeg tok barna og flyttet, men inni hjertet mitt følte jeg at det var nødvendig. Langsomt stabiliserte livene våre seg og frem grodde latter og trygghet. 

Du tar det kanskje for gitt at du kan legge hodet ned på puten din, i det perfekte hjemmet ditt og bare lukke øynene og sovne stille inn. Jeg kan fortelle deg at det finnes tusenvis av mennesker i Norge i dag som ikke har det slik. De er på et sted hvor de er redde, de sover kanskje ikke i egne senger engang fordi de er på flukt eller ikke har et stabilt hjem. Dessverre er det ikke gitt at barn vokser opp i rolige og trygge omgivelser. Tenk litt på det og vær glad om du har et trygt hjem for dine barn.

Årene gikk og jeg var opptatt av at jeg som alenemor klarte å gi dem kjærlighet nok. Jeg har alltid sagt i møter med det offentlige - skoler og helsesøster -  at min viktigste oppgave er å gi dem nok kjærlighet. De har bare meg. Jeg er den som forsørger dem - hele tiden. Hvorfor er ikke viktig. Det er slik det er. Derfor har jeg kjent på det at jeg måtte gi mye mer omsorg enn jeg kanskje klarte å gi. De trengte dobbel dose for å kompensere for det tapte. 

Dobbel dose kjærlighet. Dobbel dose av omsorg. Dobbel dose av ros og dobbel dose av forståelse når frustrasjonen ble for stor. 

Sakte men sikkert ble livene våre normalisert og vi kunne ha fokus på de hverdagslige tingene som å kose oss med leksene og planlegge venneovernattinger. 

Tilbake til normalt. Det føltes så deilig. Vi gikk plutselig litt på autopilot og livene var til tider kjedelige. 

Små barn vokser og blir større, mer oppmerksomme og stiller flere spørsmål. Det er mange spørsmål jeg enda ikke har besvart. Jeg får dem ukentlig. Hvorfor mamma? Hvorfor ble det slik? 

Jeg trodde ikke det skulle skje riktig enda, men spørsmålene har vært mange i det siste og det er på tide å lette på sløret. De trenger å få vite og de trenger å finne svar. De er på vei inn i tenårene og snart er de ungdommer alle sammen. Årene flyr forbi. 

Det er jeg som sitter med fasiten, og det er jeg som har svarene. Jeg har bare de siste årene ikke vært klar for å ta dette steget og dele alt med dem, men det er riktig nå. Tiden er riktig. 

Derfor settes andre ting på vent. Derfor er det ikke det store jaget etter lesertall. Derfor jobbes det kun 8 timer om dagen 7 dager i uka i stedet for 14 timer hver dag. 60 timer jobb i uka er mer enn gjennomsnittet uansett. Derfor er jeg ikke alltid på. Derfor tar jeg meg litt fri og derfor står jeg ikke på toppen av blogglisten mer. 

De trenger meg nå mer enn noen gang, og da må andre ting vente. 

Fokuset nå er å være en god mamma. 

Jeg må gi dem dobbel dose ♥

Takk for at du leste!

Følg meg på snap i dag da, det blir en hel dag full med baking ... jippi... 4 typer marengs, franske makroner og 2 langpanner står på planen .... Langpannene starter jeg med tror jeg. Oppskriftene legges ut på snap: annebrith.no

Ikke alt egner seg på trykk



Som blogger opplever man veldig mye rart.

Men jeg tror ikke det er fordi man blogger. Jeg tror det generelt er slik at man som menneske opplever mye rart. Men blogger man har man en sterkere stemme og formidler man ofte det man opplever. 

Jeg har alltid vært en person som har delt mye av det jeg har opplevd. Det siste året har jeg kjent mye på akkruat det, altså å være såpass åpen og jeg har gått noen runder med meg selv den siste tiden.

For det er ikke alltid at mine tanker, følelser eller opplevelser egner seg på trykk. Jeg har skjønt at uansett hva jeg gjør så er det en eller annen som kjenner meg igjen og noen ganger når jeg deler ting og prøver å anonymisere ting så klarer noen alltid å finne ut hvor kilden kom fra. 

Derfor har jeg bare bestemt meg for å akseptere at jeg ikke kan dele alt. 

Jeg skulle så gjerne fortalt dere som den hysteriske opplevelsen jeg hadde i helgen eller om noen av meldingene jeg får inn på min facebook men det går ikke. Det ville ikke vært fair for dem jeg delte opplevelsen med. 

Men det jeg bruker å gjøre og har gjort nå i det siste det er å skrive det ned. Lagre det i et blogginnlegg til senere. Slik at jeg kan skrive: For noen måneder siden opplevde jeg ....Da er det ikke så ferskt i minnet mer :P For det er faktisk slik at om jeg snapper at jeg er på toget til Oslo så tar det ikke mer enn noen sekunder får jeg får en snap eller to fra toget fra lesere som har sett meg eller sitter på samme tog.  Jeg får ofte snapper av meg selv. Da har noen har sett meg, filmet meg eller tatt bilder av meg uten at jeg har sett det selv og så sendes bildene til meg. Veldig koselig men jeg sier ofte: Si gjerne hei til meg når dere ser meg. Det er så mye mer koselig enn å bare ta en kjapp snap eller?

Som sagt så opplever jeg en god del morsomme ting for tiden. Jeg er jo singel nå og det virker som de fleste har fått det med seg. Det står heller ikke på tilbud om å være med på forskjellige ting. Men som dere alle vet så er jeg først og fremst mamma og har en jobb jeg må gjøre om jeg skal kunne kjøpe meg et hus. Da har jeg ikke tid til å fly rundt og treffe masse menn. 

Jeg vet ikke om det heller er noe jeg kommer til å dele med dere i fremtiden. Mulig dere vil merke det på meg når jeg skriver men jeg kjenner på meg at jeg trenger tiden til hjelp. Det er mye som skal bearbeides.Også på det området er det ikke alt som eegner seg på trykk hehe.

Blir jeg nå en kjedelig blogger?

Hva tenker dere om det?

Klemmer! 

 

 

Verdens beste mandag!



God morgen.

Jeg lå i går store deler av dagen i senga faktisk. Tror en influensa etter Stockholmturen satte seg fast og først slapp taket i natt. 

Jeg puster igjen!

Men det som slo meg i går var at det faktisk veldig tidlig blir lyst ute nå. Og når sola titter frem kommer det mest fantastiske lyset inn gjennom vinduene. Jeg husker dette lyset fra nesten 13 år siden i Nederland. Akkurat slik jeg satt på senga i går satt jeg og så på solstrålene for snart 13 år siden. 

Forskjellen var bare at da hadde jeg en liten babygutt i armene. Han ble født hjemme på soverommet dagen før. Og jeg husker hvor nydelig jeg synes solskinnet var. Bildene jeg tok den dagen har et helt spesielt lys over seg. 

Det samme lyset kommer nok inn vinduet i løpet av morgenkvisten og jeg skal bruke dagen i dag på å ta bilder av noen nydelige cookies. 

Vi går en lysere tid i møte. Det føles deilig. 

Alt blir så lettere når sola titter frem :)

Jeg har gledet meg veldig til denne uken. Jeg skal hente minstemann i barnehagen i dag. Lovet han å hente han tidlig så jeg står nok parat rett etter frukten klokken 14.00 haha. Da bærer det hjem for å bake boller og grove rundstykker. På torsdag skal jeg i noen spennende møter og på kvelden blir det middag med venninner. 

Fredag blir det konsert med Ellie Golding, som har vært planlagt i over 6 måneder nå og det gleder jeg meg til. 

Påskeforberedelser er godt i gang her og denne uken blir det både Kvikklunsjkake og Oreokake her på bloggen. 

Mange av dere spør spørsmål om meg på snap og i kommentarfeltet. Spørsmål jeg selv ikke enda har svar på. Jeg og barna har bestemt oss for å bli boende her på Sørumsand og det er det vi fokuserer på fremover. 

Ønsker dere en strålende dag <3

Klemmer!

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no

Home sweet home

Det ble en lang dag i går. 

Vi kjørte fra Oppdal litt før 11.00 og var ikke hjemme før rundt 17.00. 

Det er når man kjører slike avstander at man skulle ønske man var 2 voksne i bilen :(

Det rare med bilturer er at man alltid snakker så godt sammen synes jeg. Vi fikk snakket om masse i går. Om bloggen, hva barna tenker om planene fremover, hvem som har lyst til å bli med på events, vi snakket om påsken og turen barna skal på til Nederland, deres planer de neste ukene og om meg og kjærligheten.

Det er helt tydelig at barna har et behov for å dele tanker og følelser rundt det som har skjedd. Vi 4 har opplevd ufattelig mye sammen og jeg merker veldig tydelig at de stoler 100% på meg. Vi snakket mye om skyld. Hvem har skylden? 

Jeg tror jeg bare må godta at barn spør mye og reflekterer rundt tema på en måte som er veldig enkel. Barn vil løse ting og de vil at alle skal være glade. Så det var helt naturlig at de spurte om alt har skjedd pga at de sa nei til å flytte. 

Jeg var i går, slik jeg alltid har vært, veldig tydelig på at det er jeg som mamma som har tatt avgjøreslen. Selv om de fikk være med på å si sin mening så er det jeg som er voksen som har ansvaret. Men selvsagt river det noe voldsomt inni mammahjertet når slike samtaler finner sted. Det ER vanskelige saker, og jeg har ikke engang fasiten. 

Hva skjer fremover? Jeg vet ikke!

Vi må ta en dag av gangen, så en uke og så en måned. Så når vi har funnet roen igjen og fått summet oss så finner vi ut av det. Sammen!

Så må bade barna og jeg godta at ikke alle svar er like tydelige og at noen ting bare er vanskelig. Jeg trenger tid til å fordøye alt, fokusere på jobb, forsøke å spise godt nok, sove nok slik at jeg får gjort jobben jeg skal hver dag. 

I dag bringer den jobben med til Stockholm frem og tilbake og jeg gleder meg vilt!

Mer om det i et eget innlegg....

Jeg trakk en vinner i går. Det ble: Anne Mette Relsted. Gratulerer! Send meg din adresse på post@annebrith.no

Klemer herfra!

#denfølelsen


Jeg tror jeg har fått meg en kraftig influensa jeg. Det gir liksom ikke helt slipp.

Jeg trosset den i går da jeg bare måtte til Oslo for å hente en ny saftsmak jeg skal bake med. Saften kommer i butikk i uke 8 så jeg har denne uka på meg å finne på noe kult. 

Det gleder jeg meg skikkelig til.

Min manager Marte sendte meg også en VIP-invitasjon i går så det ser ut som om jeg skal få lov til å dra på en spennende reise snart. Det kiler i magen bare ved tanken. 

Da jeg la meg i går tenkte jeg på hvor takknemlig jeg er for alle muligheter jeg får.

Barna blir mer og mer selvstendige for hver dag og jeg kjenner at jeg er klar for en ny tid.

Jeg føler meg sterk for tiden. Utrolig sterk. Det er rart egentlig hvor sterk man kan bli av å oppleve utfordringer og tøffe tider. 

Sammen med en kjent norsk blogger skal jeg i løpet av våren gjøre en morsom greie. Det skal dere få vite om neste uke og innlegget blir en klassiker. Jeg dør litt bare ved tanken. Men dette blir bra! Jeg gruer meg litt til starten men vet at dere kommer til å elske det! Hyyyyl.

Det er travle dager her. I dag skal jeg få besøk av en fotograf som skal ta noen bilder og jeg skal bake mye godt til både Valentine og morsdag.

I morgen kommer min kjære nedover og jeg gleder meg. 

Vi skal ut å spise på fiskerestauranten Lofoten på Aker Brygge.

Det blir så deilig!

Oppdaterer dere om litt. Skal få hjulpet barna avgårde på skolen her!

Klemmer

Hvem hadde trodd det?


 

Et nytt år er på vei.

Hvor ble det gamle av?

Det er som om livet har vært et ekspresstog og 2015 har vært en stasjon hvor toget kun har stoppet opp i noen minutter. Så fort føles det at det har gått.

Hva skjedde med tiden?

Det gode tar jeg med meg videre og det vonde lar jeg ligge. Slik har jeg alltid gjort det på slutten av hvert år.

Hva var bra? Hva var vondt? Hvilke venner fant man ut man ikke kunne stole på. Lukk døren og gå, Anne Brith og ALDRI snu deg tilbake.

Vi er bare mennesker. VI gjør hverandre vondt. Men vi skal også tilgi. Særlig de som strekker ut en arm og ber om det. Ta tak i den hånden og klem den godt fast. Bli venner igjen, kiss and make up om det er kjæresten som har gjort noe.

Å være raus har blitt en av mine viktigste verdier i 2015. Men jeg er ikke naiv. Gjør du meg noe vondt er det over. Vennskapet er over og det er helt greit. Man kan ikke være venner med alle. 

Andre venner kommer nærmere og blir nesten som familie. Hva er forskjellen tenker jeg? 

Jeg har kjempet så hardt. Å være alene med 4 barn har vært utrolig tøft. I 2015 har jeg ikke hatt barnevakt en eneste gang. Jeg har ikke vært en kveld/natt borte fra mine barn mens de har vært hos meg. Har de vært på ferie er det selvsagt annerledes, men jeg har prioritert barna.

Det har gjort meg sliten til tider men det har også gitt meg utrolig mye. Jeg kjenner barna mine så ufattelig godt og vet hvilke personligheter de har. Det er 4 sterke barn som definitivt er klare for 2016. 3 stykker er på vei inn i tenårene snart og jeg har prøvd å vise dem hvordan de skal være omsorgsfulle mot andre mennesker og dyr.

Rett før jul kom Sven og sa: Annika er en super søster! Jeg ser at de 4 har et bånd mellom seg som er utrolig sterkt.

Jeg gleder meg til å begynne med prosjekter de 4 skal være involverte i. Og så gleder jeg meg til å vise dere resultatet av alt etterhvert. Jeg tror det kan bli mye morsomt ut av dette.

2015 var året jeg fikk satt bloggen min på topplisten i Norge. Bevisst? Ja, det kan du banne på! Betyr det at jeg er en utspekulert forretningskvinne? Det vil alltid være mennesker som ikke liker meg. Uansett hva jeg gjør vil haterne fortsette å skrive negativt om meg rundt omkring på forum. Det kan jeg ikke gjøre noe med.  Men det jeg kan gjøre noe med er å være en varm, åpen og ærlig person mot alle de som møter meg og som blir kjent med meg irl, så får man gjøre seg opp en mening etterhvert som man blir kjent med meg.

Er jeg glad for at jeg tjener et 6-sifret beløp hver måned? Ja, det kan du også banne på at jeg er. Men det har kostet. 3 år uten en eneste krone. Men med trua på at en dag så ville ting også gå min vei. Jeg kommer aldri til å gi opp. Aldri. Og det har vist seg å være en god leveregel. Ingen har dødd av hardt arbeid. 

Med plasseringer høyt på blogglisten kommer også makten. En altfor stor makt kanskje? VI har jo sett at Sophie Elise har blitt kåret til Norges mektigste kvinne i medieverden. Så bloggere vil i 2016 bare få enda større makt. Men den makten skal man være bevisst på. Bruke den til noe positivt. Det er jeg veldig klar på. 

Slik alenemoren fra Askim fikk hjelp via bloggen min. Vi samlet inn over kr. 15.000 i klær, penger og gaver og hun fikk en jul sammen med datteren hun aldri vil glemme. 

Vær snill.

Det er ikke så vanskelig.

I 2016 kommer jeg ikke til å bli mindre opptatt av rettferdighet. Det er mulig jeg kommer til å henge ut mine hatere her en etter en etterhvert som jeg klarer å identifisere dem. At de klarer å føle seg truet av at jeg vet hvem de er sier mer om dem enn det gjør om meg. 

Kom ut i lyset og vis meg hvem du er! 

Men feige mennesker er også ofte negative mennesker. Og det er derfor noen mennesker har suksess og andre ikke. Slik vil det alltid være. Du velger selv i hvilken gruppe du vil være :P

I 2016 skal det bli mye baking her. Men også mye synsing, tanker, trening og mote. Barna skal få boltre seg og vi skal ha det gøy.

Herregud som jeg gleder meg.

Jeg føler meg så heldig! 

Nå ligger gullkjolen min klar. Mine nye beige sko skal snart så svinge seg. Champagne skal sprettes men før det vil jeg si takk.

T A K K 

Tusen takk, for alle gode råd, gode og virtuelle klemmer, møter, fine kommentarer, tårer, velment kritikk, varme tanker, kritiske ord og heiarop. Takk for hvert eneste besøk på bloggen min. Uten deg, ja tenk for slik er det faktisk:

Uten deg hadde jeg ikke vært her jeg er i dag.

Og med hele mitt hjerte så må jeg si at det betyr alt for meg.

Så takk til deg.

Måtte du få et fantastisk flott år i 2016 og håper du slår følge på veien!

Mange klemmer!

Anne Brith

 

 

Plutselig forsvant følelsen i ansiktet

Jeg og Kim satt på sofaen og koste oss.

Vi hadde spist deilig ribbe og gått en tur i måneskinnet.

 

Jeg snudde meg og kjente at jeg mistet følelsen i høyre del av ansiktet, høyre arm og høyre hjernedel føltes "lam"

 

15 min senere var jeg på akutten på St. olavs.

 

Mange tanker. Veldig mange tanker.

 

Er det min tur til å dø nå? Eller fikk jeg akkurat livet i gave med en advarsel om å ta ting med ro?

 

Jeg vet ikke.

 

 

Mange spørsmål men lite svar. Takk for alle gode ord på snap og min private facebook.

 

Ta vare på hverandre!

 

Livet er skjørt!

 

Julekalenderen min ble ikke slik jeg trodde!

Inneholder reklame/ omtale for Tilbords

Da jeg startet med kalenderen hadde jeg ingen ide eller plan. Jeg skulle egentlig ha en kalender hvor jeg mulig hadde tjent x antall tusen men pga at jeg byttet plattform og gikk ut av United Influencers så ble det ikke noe sponset greie. Jeg spurte jentene hos Anti om vi skulle gjøre noe men tiden ble for kort.

Jeg sendte en kjapp mail til Connie i Tilbords. Mange av dere har sikkert fått med dere at jeg jobber tett med dem for tiden. Mer kommer. Men jeg spurte Connie kjapt om hun ville sponse meg med noen FroGOs og noe bakestæsj. Jeg digger maskinen og fikk ja med en gang. Mange andre sponsorer stilte også opp med en liten gave. Ikke noe store greier, kun en liten ting for å vise at jeg bryr meg.

Vi er nå kommet 1/3 ut i kalenderen og tilbakemeldingene har vært helt enorme. Dere griner på snap, sender meg hjerter og heier og jubler. Herregud jenter, damer, husmødre ja hva dere nå enn er så har det tatt helt av med tilbakemeldinger.

Aldri før har bloggen min fått så mange kommentarer og aldri før har noen innlegg vært mer responsive. Med det mener jeg at jeg får hundrevis av snapper og meldinger, mailer osv bare på 1 luke.

Takk.

May Rita delte dette med meg i dag:

E MÅ bære send deg melding!!

Sto på kjøkken å halvveis hoppa igår, då e så mett navn på pepperkakehjertet på fb.. Mn så tenkt e, næi, dæ kan jo vær fleir May Rita.. E åpna og læst å tåran rann.. Så tenkt e, mn dæ e ikkje sekkert dæ e me.. Sendt snappen te deg og fikk dæ bekrefta.

Dattra mi på 19 sto på sia og lurt på ka i alle dager som skjedd! E visst ho, å ho syns dæ va så flott mamma, dæ derr må du del på fb!! Jada, å e så jor. Mn dæ va lekså så rart, tænk att DU hadde skrev så fint om meg!!

E delt og vart heilt satt ut av alle fine tebakemld te alle fine menneskan e har rundt meg.. Satt og hørt; himmel på jord mæ han Kurt Nilsen, læst kommentara og skreik.. Skreik førr at nån syns faktisk eg e ok.. Joda, har masse folk rundt meg, mn katti stoppa vi opp og sei te kværandre, at vi syns faktisk du e ok! Væll, e vart heilt satt ut av tebakemld, å bruka å sei, at eg e nu bære meg

Så tusen tusen takk, du e go både inni og utpå

Ønska deg alt godt

Tenk litt på denne i kveld.

Når stoppet du opp og sa til noen at du er ok! Satt pris på en venn eller nabo? Jeg tror det er DET hele julebudskapet handler om.

Nå skal jeg sette på Kurt Nilsen og grine litt selv.

Klemmer

Følg meg gjerne på Instagram eller snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

 
 
 

Det var en gang en gjeng med høns....

Eventyret starter ikke helt slik ... det starter slik:

Det var en gang ei engasjert jente som elsket å svømme. Hun hadde en visjon at hvis hun lærte barn å svømme så ville det styrke selvfølelsen til barna.

Jenta fikk med seg det hun trodde var venninner og startet en svømmegruppe i det lokale idrettslaget. Det var stor suksess. Over 100 barn lært å svømme allerede den første sesongen. På kveldene etter svømmetreningen kunne jenta bruke tid på å ring foreldrene for å snakke med hver enkelt og hva de kunne hjelpe barnet sitt med, slik at barnet ble mer trygg i vann.

Flere og flere barn ville lære seg å svømme og det ble folksomt i svømmegruppa.

Det jenta ikke visste var at det hun trodde var venninner var onde mennesker som ville jenta vondt. Og en dag da jenta kom på trening fikk hun fortalt at hun ikke var velkommen mer.

Du får ikke leke med oss noe mer.

Jenta fikk ikke svar på hvorfor hun ikke fikk delta og lære barna å svømme mer. Hun var lei seg og gråt. Men til ingen nytte.

Hun var fryst ut og svømmegruppa. Og de fortsatte uten henne.

Hun møtte barna i skolegården og når de spurte henne hvorfor hun ikke skulle være svømmetrener noe mer så visste hun ikke hva hun skulle svare. Hun elsket både barna og svømmingen.

Et år etter hun ble fryst ut spurte hun om det var noe mulighet å legge hva det nå enn var bak seg og la henne få være med? Men svaret var nei. Hønsene hadde bestemt seg. De pronket med sine fjær og sa nei: Då får ikke leke med oss mer.

Årene gikk. Så kom det 2 nye jenter. Akkurat like engasjerte. Men disse to jentene elsket håndball og de fikk engasjere seg i håndballgruppa i idrettslaget. Men dessverre tok det ikke lang tid før også de to jentene, på uforklarlig vis ble fryst ut.

Stedet var lite. Altfor lite for to idrettslag. Men kjærligheten for både svømmingen og håndballen var så sterk hos alle disse 3 jentene. De bestemte seg like godt for å starte et eget idrettslag.

Laget vokste. Alle deltok. Både store og små og en høst ble det til og med startet et Cheerleadinglag i den nye gruppa. Og gruppa den vokste og vokste og vokste.

Men det viktigste av alt var at i den nye gruppa var det åpenhet og ærlighet. Alle ble ønsket velkommen og det var ingen trenere som plutselig fikk beskjed om at de var uønsket.

Denne nye gruppa bygde en vinnerkultur på alle områder. Tap og vinn med samme sinn men også viktigheten av at man faktisk ikke er sterkere enn det svakeste ledd.

Jenta det hele startet med var meg. Det er nå 3 år siden jeg plutselig fikk vite at jeg ikke var ønsket i en gruppe jeg selv hadde startet. Det har vært 3 tøffe år, hvor jeg selv ikke har skjønt hvor onde noen "høns" kan være. Men hvor jeg også har innsett viktigheten av å bygge en sunn og positiv organisasjon i alle ledd.

Onde mennesker kan man bare ikke samarbeide med. Det nytter ikke.

Rotne epler i idrettslag ser man dessverre så altfor mye av, og min historie er ikke unik. Det skjedde året etter med to nye jenter. Går det an? Ja det gjør det. Men at så mange voksne står og ser på at det skjer og ikke gjør noe er skremmende. Skam dere folkens!

I dag sto jeg i idrettshallen og så titalls jenter spille håndball. Jeg dømte dem faktisk. I pausen var det underholdning fra cheerleadergruppa. Foreldre bidrar og er positive. En vinnerkultur bygges opp hvor voksne er positive og engasjerte og respekterer hverandre og på denne måten gir dette videre til barna.

Jeg kjente jeg ble så rørt når jeg sto og så på hvor flinke alle var. En tåre presset seg frem og jeg følte rettferdigheten hadde seiret.

Den som ler sist ler faktisk best!

For en herlig dag det har vært i dag! Heia BSK!

Del gjerne din historie med meg eller engasjer deg i dette ved å kommentere, men la oss holde oss for gode til å komme med stygge ord :)

Følg meg gjerne på Instagram eller snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

 Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

Kan man være 80 % lykkelig?

Det har vært travle dager den siste tiden. Dagene flyter inn i uker og uker går over i måneder.

Jeg stopper opp innimellom og tenker litt.

Er det dette jeg vil?

Jeg er mer lykkelig enn jeg har vært på lenge. Ting faller på plass, men noe er ikke osm det skal være men jeg klarer ikke sette fingeren på det.

Kim sendte meg en sms: Er du lykkelig?

Jeg svarte: 80%

Det er kanskje slik livet skal være? At man noen ganger ilivet føler seg mer lykelig enn andre? Jeg vet ikke.

Jeg tenkte på min barndomsvenninne i går. Helt plutselig dukket bildet av det nydlige ansiktet hennes opp i hodet mitt. Vakre Anna. Bestevenner i over 12 år, så flyttet jeg til utlandet. Kanskje det er de 10 årene i Amsterdam som gjør at jeg noen gang føler at jeg ikke passer inn?

Jeg får ikke gjort alt. Jeg prøver. Jeg prøver virkelig. Men døgnet har ikke nok timer.

Jeg prøver å fordele tiden min så godt jeg bare kan mellom de små men det er hver dag for lite. Jeg merker det. Barna blir større og de vil ha lengre og dypere samtaler. Når jeg kjører Annika til cheerleading så er Espen og Sven alene. De må lage middag, rydde, gjøre seg klar til trening og komme seg på trening.

Alene.

Jeg gjør mitt beste, men føler det ikke er godt nok.

Det kan høres rart ut for deg som leser dette for du har kanskje fulgt meg lenge nå og ser hvor mye jeg er sammen med barna. Men jeg kjenenr dem best av alle. Og jeg ser at de trenger meg nå.

Så jeg står opp en time tidligere, prøver å jobbe raskere slik at jeg er ferdig med dagens jobb klokken 14.00. Adventskalendere, juleavslutninger, nissefester og gavekjøp. Jeg ser meg selv i speilet og har lyst til å gråte.

Sliten.

Men det er vel slik det skal være rundt denne tiden.

21.00 i går la jeg meg.

Mange tanker.

Når man er skuffet over seg selv så får man en følelse av at andre også er det. Følelse forsterkes på en måte.

Kanskje blit 2016 mitt år?

Jeg håper det!

 

Er du best når du lyver?

Jeg vet ikke jeg.

De siste ukene har jeg fulgt noen av toppbloggerne i Norge. Litt spennende å se hva de gjør og tenker om livet.

Men helt ærlig så er jeg bare skuffet.

Bare den siste uka har 5 stykker brutt markedsføringsloven.

Joda, du kan være best. Men ikke lyv deg til toppen!

Jeg har tatt skjermbilder av alle snapper, instagrambilder og innlegg. Det er jammen ikke rart bloggere ikke blir tatt seriøst. Når toppbloggerne bryter lover nesten daglig så er det jo ikke rart at små, nystartede bloggere som ser opp til de store også driter i loven.

Vær god ja, vær gjerne den beste i klassen, men følg reglene!

SKJERPINGS, bloggere!

#frustrert

Rydd opp i rekkene!

Takk for meg!

En goodiebag? Goodies for hvem? Deg eller meg?

Invitasjonene kommer hurtigere og hurtigere. Frokostevent, middag, lansering av et nytt produkt. Det er mye gøy man kan være med på!

Jeg kan gå på slike eventer hver dag jeg. Du verden så mange goodiebags jeg ville fått. Steike julegavene kan lett være i boks.

Jeg tok meg i å tenke på et slikt event en dag: Hva er det jeg driver med? Vil mine følgere på snap virkelig se dette? Mine følgere bryr seg da ikke noe om jeg får en goodiebag til en verdi av 5 eller 10.000.-

Det er bare et år siden jeg sto ved vareutleveringen på Rema 1000 og fikk mat som var gått ut på dato. Ja, tenk maten som går ut på dato i dag kan faktisk spises både i morgen og dagen etter. Men den kan ikke selges.

Vi hadde veldig lite penger. Så lite at vi ikke engang hadde råd til mat.

I dag er ting annerledes. Jeg kan få akkurat det jeg vil i dag. Jeg trenger bare vise til statistikken min på bloggen så kan jeg plukke ut en ny sofa, nye gardiner og nye klær. Men vil jeg det? Trenger jeg det?

Eventet jeg var på var stappfullt av kjente fjes. Jeg følte ikke noe for å ta opp mobilen og snappe eller å ta bilder den dagen. Jeg satt meg ned hos ei jeg kjenner og snakket med henne. Hvordan har du det? Hva gjør dagen din bra?

Regnet av blits, snapper og kamera fortsatte. Jeg fikk meg en tankevekker der og da.  Jeg tok meg tid til å kjenne på den deilige frokosten vi fikk servert. En eller annen person hadde virkelig lagt sjelen sin i de wrapsene og den juicen for det er noe av det beste jeg har smakt på lenge. Jeg tenkte: Jeg må prøve å komme meg inn på kjøkkenet for å fortelle hvor bra maten er. Jeg er sikker på at han eller hun som står bak trenger å vite at maten ble satt pris på.

Jeg lurer på om noen andre bloggere som var på eventet tenkte på det? Eller var prisen på den dyre kremen viktigere?

Forrige uke fikk jeg en fantastisk goodiebag. Jeg har aldri fått så flotte gaver. Jeg følte meg heldig.

Kontrasten er stor når jeg tenker på hva jeg var takknemlig for for et år siden. Mat på bordet. Mat som var gått ut på dato.

Da jeg dro fra eventet sa jeg : Takk. Jeg mente det virkelig. Så heldig jeg er, tenkte jeg. Ville ikke du blitt glad om du fikk en bag stappet full med gaver du rett og slett bare kunne gjøre andre glade med? Julegaver til søsken eller venninner?

Hva vil jeg? Hvem vil jeg være?

I morgen skal jeg på et nytt event. To av de personene jeg er mest glad i har fått en ambassadørkontrakt og jeg skal dit for å heie på dem. Ikke for å få gratis mat eller en ny klokke. Jeg gleder meg til å klemme på mine venninner og si: Heia dere! Men å ta bilder, dele snap og instagram hører med. Det er en del av pakken. Enten jeg liker det eller ikke.

Jeg håper bare dere skjønner at jeg klarer å se det store bildet.

Jeg kommer aldri til å glemme hvor jeg har vært og bena er plantet godt på moder jord!

Takk for at du leste!

Følg meg gjerne på Instagram eller snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

 Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

 

Et spørsmål til deg som leser denne bloggen!

Hei på deg,

I kveld lurer jeg på følgende:

Du som leser denne bloggen og som legger igjen kommentarer.

Bryr du deg om at du får et svar fra meg? Synes du det er hyggelig, sjekker du svaret eller får du ikke noe varsel om at jeg har svart?

Jeg prøver å svare alle hele tiden og tar meg god tid til dette og jeg prioriterer å svare her på bloggen fremfor på facebook og andre kanaler noen ganger hvis tiden ikke strekker til.

Hva tenker du?

Det at jeg svarer på alle kommentarer, gjør det at du lettere legger igjen en hilsen?

Eller betyr det ikke noe i det store bildet?

Personlig føler jeg jo at dette er min måte å kommunisere med dere på og jeg merker en mye større pågang på kommentarfeltet siden jeg begynte å svare alle. Lurer bare på om pågangen og engasjementet deres har noe med mine svar å gjøre?

Og så et til spørsmål: Har Kim blitt mer populær enn meg? Han trekker tydeligvis mange flere lesere enn mine egne innlegg haha...

Legg igjen en kommentar er du snill <3

Klemmer og god natt snart....

 

Følg meg gjerne på Instagram eller snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

 Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

 

Skal jeg feire jul alene i år?

De 3 eldste barna skal reise nordover og minstemann skal reise med pappaen til Trøndelag.

Det betyr at jeg blir alene.

Alene på julaften.

Det høres litt trist ut kanskje? Ingen vil vel egentlig være alene på en slik dag? Selvfølgelig kan jeg reise til Trondheim og tilbringe høytiden sammen med Kim. Jeg er helt sikker på at vi vil få en fantastisk jul sammen.

Men så var det meg da. Denne merkverdige skapningen på 163 centimeter som føler at alt hun gjør hver eneste dag er å være tilstede for andre. Hva om denne frøkna fikk bestemme helt selv?

Hva om faktisk pizza grandiosa var et alternativ som fristet mer enn en overveldende julemiddag og at en jul iført pysjamas og tøfler fristet mer enn finkjole og perlepynt i ørene?

Ville jeg blitt deprimert av å feire jul alene? Ville jeg tømt skapet med alkohol? Prøvd å drikke bort sorgene mine?

Jeg liker jo ikke engang alkohol så jeg tror ikke det er et realistisk alternativ. Hva om det snør så mye at jeg ikke kommer meg ut? Vil jeg savne mennesker rundt meg på en slik dag?

Kanskje har jeg lyst til å være alene litt? Dra på kirkegården og tenne lys uten å tenke på at jeg må haste hjem til en ribbe som snart skal serveres. Kanskje har jeg bare lyst til å få ro rundt meg til å skrive? Stillhet gir rom for kreative tanker.

At jeg tenker på å feire julen alene betyr ikke at jeg ikke er glad i menneskene rundt meg. Tvert imot. Jeg elsker familien min og Kim. Livet hadde vært trist uten. Men jeg trenger også å bli glad i meg selv igjen. Kjenne på hva som er viktig for meg. Hva vil Anne Brith?

Du kan jo ikke sitte alene på julaften? Er du helt vill jente?

Hvorfor kan jeg ikke det? Jo mer jeg tenker på det jo mer fristende tanke er det. Jeg sa til Espen Hilton: Jeg tror jeg skal feire julen alene i år. Han liksom: Ikkje sant!

Haha så fulgte han opp med: Det blir DET blogginnlegget da.....du alene på sofaen. All by myself!

Jeg tror ikke jeg hadde blitt lei meg eller noe. Kanskje det faktisk hadde vært en fin erfaring? Jeg har jo aldri vært alene på den dagen noensinne.

Hva tenker du?

Hadde du klart å være alene på julaften?

Følg meg gjerne på Instagram eller snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

 Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

Det vanskelige valget om å avslutte og gå videre

Kjære alle sammen,

Det er med blandede følelser jeg skriver dette. Jeg har tatt et tungt valg om å avslutte kontrakten min med United InfluencersI. For meg har det vært tungt fordi jeg har blitt så oppriktig glad i alle i UI . Både influencers og ansatte.

United Influencers har vært min familie og jeg har følt meg ivaretatt på flere måter enn kun forretningsmessig.

Jeg har vokst på så mange områder det siste året. Sammen med Annette og teamet i UI har jeg jobbet hardt slik at mitt navn flere ganger har vært på medias lepper. Jeg har blitt lagt merke til. Det takker jeg United Influencers for.

Samtidig som jeg har jobbet beinhardt har jeg prøvd å få endene til å møtes som alenemor til 4 barn. Jeg har ønsket forutsigbarhet og garantier for meg selv og min familie. Dette har jeg fått hos en ny  samarbeidspartner. Derfor lukkes kapittelet United Influencers for meg for denne gang og et nytt kapittel starter i min bok.

Jeg gleder og gruer meg.

Jeg gleder meg fordi jeg skal få ta fatt på nye prosjekter men jeg gruer meg fordi jeg ikke skal være en del av denne herlige gjengen.

Jeg håper derfor at dere i fremtiden vil ta godt imot meg når vi møtes, selv om vi ikke er kollegaer og ha armene like åpne når jeg stikker innom kontoret på Aker brygge. Dette valget har jeg tatt kun fordi mine 4 barn og jeg trenger en økonomisk trygghet.

Jeg har hatt en fantastisk tid sammen med United Influencers.

We?ll meet again don?t know where don?t know when, but I?m sure we?ll meet again some sunny day. 

Gla i dere alle, 

God hilsen fra Anne Brith

Dette var den vanskelige meldingen jeg skrev i går til mine kollegaer og "familie" i UI.

Hva betyr dette for bloggen og for deg som leser?

Jeg tror ikke at du som leser vil merke noe annet enn at jeg mulig får litt mer energi fremover. Dette har selvsagt vært en lang og vanskelig prosess. Den startet med en tanke som etterhvert ble mer og mer kraftig. Flere av dere har kommentert de siste månedene på bloggen og lurt på om noe var galt. Det er klart dere har skjønt at jeg har slitt med noe. Jeg har bare ikke ville dele det med dere.

Annette, som har vært min agent har også blitt en god venn. Vi har grått mer enn en gang sammen det siste året og derfor var det ekstra vanskelig å fortelle henne i dag at jeg skal gå veien videre uten henne og United Influencers. Hun har vært min støtte og sparringspartner på det meste.

Valget har nå blitt tatt og selv om jeg gruer meg litt så er det en skrekkblandet fryd. Det kiler litt i magen samtidig som det faller noen tårer. Det er godt å kjenne følelsen av lettelse etter å ha tatt valget. Tiden før jeg bestemte meg var tung og jeg har brukt lang tid på dette.

Nå er valget tatt og jeg er lettet. Det er også godt å dele det med dere.

Gode klemmer fra Anne Brith, som er på vei ut på nye eventyr :)

På bildet over: Meg, Ina, Maria, Trine og Helene. Under vår kjære agent Annette.

 

 

Jeg prøver å gjøre mitt beste, men det er ikke alltid nok!

I mars i år gikk jeg over til det som før het United Bloggers. Nå United Influencers. Det lå ingen strategisk plan for bloggen min da.

Jeg husker mitt første møte med min agent Annette. Hun spurte meg: Hva vil du oppnå? For meg var det kun en ting som var viktig. Hvis jeg skulle satse på bloggen min så ville jeg være best. Best på det jeg kan være best på.

Jeg har et konkurranseinnstinkt og tall trigger meg. Det har det alltid gjort. Jeg er sær, alltid vært det. For noen uker siden fant jeg ut at jeg har 130 i IQ og derfor har jeg hele livet blitt trigget av tall og statistikker.

Så da Annette spurte meg om jeg visste hvor mange unike brukere jeg måtte ha på bloggen min for å være best i min kategori, svarte jeg nei. Jeg hadde ikke peiling. Der og da hadde jeg 1000. Vi satt et mål på 7500 for det neste halve året. Målet har nå blitt høyere. Vesentlig høyere.

Oppskriften er enkel: Du må blogge hver dag, gjerne flere ganger om dagen og innholdet skal være relevant for bloggen og innholdet skal være bra.

Hvorfor har jeg 10-15.000 lesere hver dag? Jo fordi jeg blogger 2-3 ganger hver dag.

Jeg har aldri satt meg ned og bestemt meg for hva jeg skal skrive om for å trekke lesere. Jeg kunne lett fått 20.000 unike brukere hver dag om jeg hver dag blogget om kjæresten min og mine tanker om livet. Om jeg hver dag delte innlegg fra tiden jeg bodde på krisesenter hadde tallene her på bloggen gått i været. Tro meg.

Men innleggene som kommer her, reflekterer livet mitt på godt og vondt. Gjerne hvordan jeg føler meg og gjerne hva jeg engasjerer meg i. Så elsker jeg å bake og det blogger jeg gjerne også om. Jeg blir så forbanna og skuffet når jeg leser og får kommentarer på at jeg er en dårlig mor. Og at jeg ikke burde brukt 12 timer hver dag på bloggen.

Hvem er dere som tror dere vet hvordan livet mitt er, har vært og kommer til å bli?

I 2 og et halvt år har jeg jobbet for en drøm. En drøm om et konditori som ikke ble slik jeg hadde håpet. I over 2 år tok jeg ikke ut lønn. Jeg gikk hver måned 15.000 i minus. Sammen med mine små barn levde jeg på 4000.- i mat og når matpengene var brukt opp fikk vi mat fra rema 1000 som var gått ut på dato. Ja, nå kan dere sladre om det også!

Etter 2 år sto jeg med over 200.000 i gjeld. Og en knust drøm.

Hver dag når barna mine kommer hjem fra skolen så er det jeg som er tilstedet og hjelper dem med leksene. Jeg drar aldri ut noen steder på kveldstid. Jeg sitter alene hjemme. Jeg dusjer dem, pusser tenner, synger for dem, leser og legger dem.

Jeg er mammaen og pappaen i deres liv. Jeg er aldri ute på festligheter. Når det er kickoff i United Influencers så er jeg den som har barna med. Den som går fra middagen tidlig og ikke drikker alkohol, fordi jeg er den som skal opp med barn tidlig dagen etterpå. HVER gang vi drar bort så er det slik.

Jeg kunne fått meg en annen jobb men jeg har valgt dette fordi jeg hadde muligheten. Jeg tok den og bestemte meg for å gjøre en så jævlig god jobb som overhode mulig.

Hver kveld når jeg legger meg så tenker jeg på om jeg gjør det riktige. Klarer jeg denne måneden å tjene nok slik at jeg:

  1. Kan betale alle mine løpende regninger
  2. Kan betale ned gjelden min jeg fikk fordi jeg satset på en drøm
  3. Kan kjøpe mat resten av måneden

Dette er det siste jeg tenker på før jeg legger meg og det første jeg tenker på når jeg står opp.

Innimellom sliter dette meg ut og jeg blir stille på bloggen. Jeg vet ikke alltid hva jeg skal si. Er du lei deg? Ja, jeg blir lei meg. Jeg er et menneske med følelser som prøver å gjøre det beste for mine barn. Hver dag, hver time, settes de 4 små foran alt annet.

Klær, aktiviteter, mat og et hjem. Det er de tingene jeg har fokus på. Og for å få endene til å møtes så jobber jeg 12 timer hver dag, 7 dager i uka, 365 dager i året.

Jeg gjør det fordi jeg vil at livet mitt skal bli bedre enn det har vært de siste 3 årene. Og før det så var livet heller ikke særlig rosenrødt. Innimellom glemmer jeg at jeg sto på trappa på en ukjent adresse. Et krisesenter. Jeg glemmer at jeg faktisk lå der med barna. Og når man glemmer så får man håp. Håp om at livet neste år blir bedre.

Hvor hadde vi vært om vi ikke hadde håp?

Jeg har bøttevis med håp, og masse av pågangsmot. Jeg skal og vil få det bedre.

Og jeg tør nesten å påstå at om du hadde stått i mine sko, og levd mitt liv slik jeg har gjort de siste 7 årene. Så hadde du ikke spekulert i om jeg var ekte eller ikke. Eller satt spørsmålstegn ved min kjærlighet og omsorg til mine barn, du hadde ikke tvilt på om jeg ville det beste for barna mine eller om alt jeg tenkte på var penger, suksess eller kyniske overskrifter.

Jeg vil bare ha det bra og som alenemor må jeg gjøre det som skal til for at jeg og mine barn skal få en bedre fremtid. Jeg synes faktisk jeg og mine barn fortjener det!

Takk for at du leste!

Følg meg gjerne på snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og semifinalist til årets Vixen Blogaward? Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det :)

Kategoriene er:  Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

 

 

WOW jeg er semifinalist i hele 4 kategorier i VIXEN!

Jeg er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blog awards!

Takket være dere! Dere er helt fantastiske. Jeg kan ikke tro det...seriøst 4 kategorier :)

Jeg er altså semifinalist i:

Årets livsstilsblogg

Årest stjerneskudd

Årets matblogg

Folkets favoritt

Den siste rører meg mest og gjør at jeg faktisk får tårer i øynene. Herreguuud så fantastiske dere har vært. Over 20.000 nominasjoner har kommet inn og jeg har klart å komme blandt hele 4 kategorier.

Nå er ikke årets instagram eller årets snapchat offentliggjort men det bryr meg ikke noe særlig.

Hadde dere vært her i stua mi hadde jeg gitt dere alle en stor klem.

TAKK! Jeg er så glade i dere :)

Jeg må være bloggeren i Norge med den mest engasjerte lesergruppen :)

Nå må dere klikke på linkene ovenfor og stemme meg inn i finalen!

Please! Jeg bare vil så gjerne være med i finalen i en av kategoriene :)

Jeg må nesten benytte anledningen til å oppfordre dere til å stemme på min gode venn Espen og min supre venninne Camilla som begge er nominert til årets blogger. Espen er jo nominert i 5 kategorier  og Camilla i 2 :) Stem, stem, STEM!

Dere kan stemme 1. gang hver 12. time <3 Helt frem til 28. desember. Da stenger stemmingen.

Ærlighet varer lengst, også i bloggverden!

Som jeg skrev i går ble jeg oppringt av VG angående en sak de skal skrive om bloggere. Et av spørsmålene var merking av reklame.

Forbrukerombudet hadde en aksjon i vår hvor de sjekket 40 bloggere. Da det ble offentliggjort hvem "verstingene" var kunne man også se mitt navn på den listen. Selv synes jeg det var litt urettferdig da det var snakk om 1 innlegg. Men jeg sto på listen og det var for meg en tankevekker.

Det ville jeg ikke skulle skje igjen. Det er jo ikke så vanskelig er det?

Forbrukerombudet vil at vi skal bruke disse ordene: reklame, sponset, annonselenker eller annonse.

IKKE: i samarbeid med, har utviklet sammen med, jobbet tett med. Det er ikke tydelig nok.

Hvis innholdet som presenteres er betalt så er det REKLAME eller ANNONSE. Har jeg fått et produkt gratis så er det SPONSET.

Alt skal merkes på alle kanaler. Instagram, snapchat og facebook. Det er ikke vanskelig. Du som leser skal allerede vite på facebook eller snapchat om et av mine innlegg er reklame eller inneholder et produkt som er sponset.

Men så kommer tvilen. Mange bloggere får denne tvilen. Vil leserne mine klikke seg inn på innleggene som er sponset? Leserne vil jo ikke se reklame, så innlegg som er tydelig merket vil bli mindre besøkt, tenker de. Og jo oftere de tenker det jo mer sterkere sannhet blir det. Derfor må jeg prøve å skjule reklamen så godt som overhode mulig.

Hvordan "skjuler" man reklamemerkingen? Jo, på bloggene høyrestilles teksten hvor det står reklame. Ordet markeres i grått, slik at det såvidt er synlig og teksten lages så liten som overhode mulig. På instagram brukes ofte hashtag #ad og gjerne så langt bak i rekka av tagger som overhode mulig.

Jeg har merket mine sponsede innlegg veldig tydelig den siste tiden, og gjett hva? Statistikken viser ingen nedgang på disse innleggene. Dere som følger meg er like interessert i det jeg skriver om, uansett om det er et produkt jeg har fått eller om innlegget er sponset. Noen av innleggene hvor jeg viser et produkt eller snakker om en råvare er faktisk ofte også mer besøkt enn vanlige innlegg.

Hvis du har fulgt meg nøye den siste tiden så har du sikkert sett at jeg har begynt å venstrestille teksten som kommer først i innlegget og jeg har valgt å gjøre teksten fetere slik:

Inneholder sponset produkt

Ikke slik mange gjør:

Inneholder sponset produkt

Og på facebook har jeg testet ut å gjøre det slik:

Altså skrive sponset eller reklame som aller første ord. Ikke langt bak eller med andre ord.

Hva andre bloggere/ influencers gjør bryr jeg meg lite om. Alle må velge selv hvordan de kommuniserer. Men for å si det ærlig: Det er ikke vanskelig, det er ikke noe vi burde glemme. Det er faktisk veldig lett!

Også her har resultatet vært det samme.

Like viktig som om jeg skulle drevet et konditori og må forholde meg til mattilsynet og deres lover og regler så har Forbrukerombudet lagt helt klare retningslinjer for bloggere. Hvorfor ikke kjendiser som er løpende reklameplakater ikke må følge de samme reglene er en helt annen diskusjon som jeg ikke skal begi meg inn på.

Nyttige lenker:

Forbrukerombudets veiledning om merking av reklame

Forbrukerombudets veiledning til bloggere

Reklame i sosiale medier

Jeg har lyst til å gå foran som et godt eksempel. Jeg vil at du som følger bloggen min ikke et sekund skal tvile på om noe er skjult reklame.

Nå skulle jeg bare ønske at alle andre gjorde det samme slik at vi slipper den evige diskusjonen i media om dette og heller ha fokus på det fantastisk gode innholdet vi skaper på våre plattformer. Jeg vet i alle fall at jeg ikke skal havne på noens lister over verstinger mer :P

Klemmer fra meg!

Følger du meg på snap? I dag skal jeg lage pepperkaker og hvis du følger meg der så vil du få se hvordan jeg lager røren slik at den skal bli myk og fin, elastisk og god på smak: annebrith.no

PS. Hva tenker du om dette med merking av reklame? Er det viktig for deg som leser at reklamen er tydelig merket? Eller bryr du deg ikke om dette? Blir glad for mange svar!

 

For mye, for lite, du skrev at, hvorfor skrev du ikke...

Det å være en influencer eller blogger som de fleste kaller det er jammen meg på godt og vondt. Sist helg fikk jeg kjeft 3 dager på rad fordi jeg skrev meningen min. Jeg tenkte: La meg styre litt unne personlige innlegg noen dager.

Så hagler meldingene inn: Er det noe galt? Du deler ikke dine tanker mer med oss? Jeg tenker så det knaker for tiden. Det er bare ikke hver dag dere får ta del i hjermetrimmen haha.

VG ringte meg i går. Hva skal de med meg?

Hvorfor spør du meg om dette? Jeg satt litt undrende i sofaen hos United Influencers på Aker Brygge. VG liksom. Jeg husker jeg tenkte midt i samtalen: Hvordan fikk hun numeret mitt?

Du er jo en av Norges største bloggere. Så gikk det opp for meg: Shit jeg er jo faktisk det. Litt rart å tenke på! For hva er speslielt med meg liksom? Jeg glemte farsdagen på søndag. Huff, jeg tror jeg gjorde det også i fjor. Husket jo selvsagt på fedrene til mine små og Kim men min egen far glemte jeg: Sorry pappa :(

Tiden har også kommet til at jeg vurderer sterkere og sterkere å ta bort kommentarfeltet. Det er to grunner til dette.

  1. Jeg orker bare ikke så mange negative kommentarer. Det er faktisk slitsomt.
  2. Nå sletter jeg kommentarer som er helt drøye eller som jeg ikke synes passer seg. Det er MIN rett. Dette er MIN blogg og med det kommer også kritikken at jeg sensurerer. Uten kommentarfelt så slipper jeg dette.

Men uten kommentarfelt vil jeg ikke bli gledet hver dag av Lydia, vakre og fine Lydia som hver dag kommenterer mine innlegg med stor entusiasme. Eller Jill, som gir meg trua på meg selv. Eller Liss og Solveig. Alle de koselige menneskene jeg har blitt kjent med. Noen har jeg til og med møtt og lunsjet med. Hege for eksempel. Har blitt en reservesøster. Selv om hun har slitt mye i år har hun tatt seg tid til å gi meg omsorg og omtanke.

Uten kommentarfelt ville dette blitt en enveis kommunikasjon.

Det vil jeg ikke.

Og hva med alle flotte mennesker som skal bake og som lurer på noe. Det ville blitt bakekrise i store deler av landet, eller hva?

Så vi må bare holde ut tenker jeg og alle dere som sprer glede må bare fortsette å kommentere.

Det skjer mye akkurat nå. Jeg har mange gøye ting på gang. Noen hemmelige og noen snart ikke hemmelige mer.

Jeg er på et sted i livet hvor jeg har det helt greit. Jeg nyter å være sammen med barna mine og har brukt det siste året på å være mest mulig sammen med dem som en familie. Samtidig prøver jeg å gjøre en så bra jobb som mulig på bloggen. Med både oppskrifter og livet med barna og kjæresten.

Jeg tror jeg har den mest engasjerte følgerskaren i hele Norge. Jeg elsker virkelig å få syngende snaps og bakende barn sendt over. Å se guttene til Christine eller den lille, skjønne nyfødte gutten til Victoria. Smelt!

Jeg tenker mye på dere, og blir glad av at dere deler livene deres med meg på samme måte som jeg deler mitt ♥

Så får vi avtale at selv om jeg ikke alltid formulerer meg politisk korrekt så er ikke ting vondt ment fra min side og om jeg ikke hver dag deler mine innerste tanker så betyr ikke det at je gikke har det bra.

Sjekk VG i morgen folkens hehe... mulig noen av oss bloggere pryder forsiden :P

#livet

Klemmer ♥

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no

Jøss, jeg tok akkurat en IQ test på mensa.no

Jeg åpnet en melding på facebook og etter at jeg leste den lo jeg høyt i senga.

Kim spurte hvorfor jeg lo.

Jo jeg hadde fått en mail fra en kvinne som fortalte med at hun kjente seg igjen meg. Det var en lang mail og hun skrev til slutt: Jeg lurer på om du kan være høyintelligent.

Jeg lo så jeg grein i senga og Kim lo høyt sammen med meg.

Etter flere dager så fant jeg ut at jeg skulle ta en test. En test med 35 oppgaver på 25 minutter. Den satt jeg meg ned og gjorde akkurat nå.

Jeg var ferdig 7 minutter før tiden og så kom resultatet opp.

Du har 130 i iq sto det.

Vi oppfordrer deg til å besøke Mensa og ta en ny test. Altså en test hvor man får på papir at man har en viss iq.

Jeg vet ikke hva det betyr å ha 130 i IQ men jeg skal i alle fall sette meg inn i dette. Har litt lyst til å ta testen igjen og bruke all tiden for å se om resultatet blir det samme. Det kan jo hende jeg bare hadde flaks.

Jeg hadde i alle fall riktig på 97% av oppgavene.

Noen andre der ute som har tatt lignende tester?

Har du testet din IQ?

Jeg fant testen på www.mensa.no

Ha en finfin kveld dere :P

Er du lei deg, mamma?

Annika er nok den i familien som kjenner meg best.

Hun og jeg er begge følelsesstyrte mennesker og vi tilbringer mye tid sammen.

I går så hun litt trist på meg og sa: Er du lei deg, mamma?

De siste ukene har jeg vært litt i tenkeboksen. Flere av mine kollegaer har merket det på jobben og spurt om noe var galt. Jeg tenker mye.

Det som har preget meg mest de siste ukene har vært kommentarer fra mennesker jeg ikke kjenner. Det gjør noe med meg. Selvfølgelig gjør det det. Det er ikke hyggelig når mennesker du ikke kjenner bestemmer seg for å vite hvordan du er som person. Det går hett for seg i kommentarfeltet noen ganger. Jeg valgte for 6 uker siden å moderere kommentarer før de fikk slippe ut på bloggen  men jeg må jo lese dem uansett.

Jeg sitter jo hver kveld og modererer det som har blitt skrevet og masse av det treffer meg. Det treffer meg midt i hjertet.

Som den kommentaren jeg leste rett før Annika så på meg og sa: Er du lei deg, mamma?

Jeg satt i stolen min. Bloggstolen. Haha. Barna vat at når mamma sitter der så jobber hun og da må det være rolig i huset :P Annika satt i sofaen rett ovenfor meg og så nok at ansiktsuttrykket mitt ble annerledes. Jeg stirret ut mot elva og tenkte: Jeg kan ikke godta denne kommentaren på bloggen min!

Jeg fikk vondt inni meg. En stor klump bygde seg opp i halsen min og jeg fikk vanskeigheter med å svelge unna. Det var som om tårene strømmet innvendig og hjertet mitt sank helt ned i magen. Den gode stemmen i hodet mitt fortalte meg selvsagt at jeg ikke skulle bry meg og det er så utrolig enkelt å si: Se på alle flotte kommentarer som kommer.

Men jeg klarer ikke alltid være så sterk. Jeg synker og faller litt sammen når jeg leser hvor kynisk noen av dere mener jeg er. Jeg er ikke slem. Jeg er langtfra et vondt menneske. Jeg er den personen som faktisk gir penger til tiggere selv om jeg ikke har råd. Jeg overfører penger til gode formål, hjelper andre og bryr meg om andre. Jeg er langtfra ond.

Men noen av dere tror at jeg er en iskald forretningskvinne som spekulerer i barna mine og bretter privatlivet mitt ut på nett fordi jeg ser jeg kan tjene gode penger.

Ord kan være harde og sårende. Også jeg setter meg ned og tenker på det som blir skrevet. Det gjør noe med meg.

Skal jeg stenge kommentarfeltet? Da slipper jeg i alle fall anonyme meldiger som gir meg dårligere nattesøvn. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si at jeg faktisk vurderer å stenge kommentarfeltet her på bloggen. Det vil jo faktisk være helt krise for dere som baker og spør i en oppskrift. Skal jeg virkelig gjøre det?

Jeg er enda i tenkeboksen.

Jeg vet ikke! Hva skal jeg gjøre?

Jeg er lei meg.

Og har vært det en god stund nå. Stygge kommentarer gjør faktisk noe med meg. Beklager. Jeg er bare et menneske.

Snap: annebrith.no

 

 

 

Norges største blogger!

I går var jeg Norges største blogger, med 132.000 lesere. HELT VILT!

Jeg startet min seriøse bloggreise i mars i år.

Da hadde jeg blogget i litt over 4 år. Bloggen var stappfull av kaker og andre søte saker, men jeg var ikke helt fornøyd med kun å blogge om det søte liv. Jeg kjente jeg var klar for et nytt eventyr.

Jeg åpnet døren til et ukjent lokale på Aker Brygge med navn: United Bloggers.

Jeg ble introdusert for Annette, min agent og sammen staket vi ut kursen videre. Bak de store, tunge dørene hos United Bloggers skjer det merkelige ting. Man kan ikke unngå å bli smittet av den positive holdningen som alle i teamet har og absolutt alle jeg har møtt heier på meg.

Vet du hva som skjer når andre heier på deg og du får høre av kollegaene dine at du er flink? Du begynner å tro på det selv!

Jeg var som sagt ikke fornøyd med å blogge om kun kaker. Jeg følte jeg hadde mer å gi så vi slettet 5 år med merkevarebygging og navnet Villa Perlesukker. Skummelt.

I mai 2015 nådde jeg målet vi hadde satt oss for august 2015. Dette var nok også pga at jeg tok opp kampen med alle bedriftene som hadde stjålet kakebildet mitt. Jeg var rasende og skrev innlegget: Hva gjør man når noen stjeler barnet ditt.

Målet for 2016 er å stå på topp av blogglisten.

Det målet nådde jeg i går! Med innlegget: Dette sa hun da jeg hentet sønnen min i barnehagen.

Helt vanvittig gøy! Jeg må få lov til å si det! Over 100.000 unike brukere var innom bloggen min i går. Og jeg føler at jeg er glad for at det faktisk var et så fint innlegg som nådde så mange mennesker. Det viser seg faktisk at det gode i oss er større enn sladder og baksnakk. En solskinnshistorie fra barnehagen på en ellers regnfull tirsdag.

Ingen hjelp fra media som feks VG eller Nettavisen. Bare dere der ute. Helt vanlige mennesker som meg, som rett og slett satte pris på det jeg skrev og delte innlegget på sosiale medier. Over 4000 ganger har innlegget blitt delt.

Takk!

Hvem er Anne Brith?

Hvem er jeg?

Jeg er alenemamma til 4 barn og lever livet med alle utfordringer, gleder og sorger i en knøtt liten leilighet litt utenfor Oslo. I februar i år møtte jeg drømmemannen og at han bor i Trondheim byr på mange utfordringer i hverdagen. Les gjerne hvordan vi møttes og hva barna sa første gang de møtte han ( kongekommentar fra eldstesønnen i huset )

Mange kjenner meg nok fra Hele Norge baker, første sesong 2013. Det var en annerledes opplevelse enn mange andre i mitt liv og det skulle ta hele 2 år før jeg følte det var riktig å skrive innlegget: Sannheten om Hele Norge baker.

Jeg blogger på heltid.

Det har jeg gjort siden mai.

Det er langt fra noe glamorøst liv.

Å være blogger er kult.

Man får invitasjoner til eventer med masse deilige goodiebags.

For å unngå at jeg glemmer å merke innlegg med reklame og alt mas det medfører har jeg sluttet å ta med meg goodiebags hjem :O Plutselig var det ikke så moro mer å gå på eventer mer :P

Men som blogger får man ting hjemsendt, sånn helt uten videre.

Noen bloggere får klær, flotte skjorter fra Gant som har blitt merket med bloggerens initialer, noen får fancye sandaler og nydelige esker hvor innholdet er deilige kremer ol.

I går fikk jeg en pakke i posten. Steike så gøy. Jeg hastet spent til Posten. Det kilte ekstra i magen, litt slik det gjør på julaften.

Jeg sa til dama på Posten at det ikke kunne stemme men hun insisterte: Det sto virkelig Anne Brith på pakken.

En svær og tung jævel som jeg såvidt fikk løftet ned fra skranken, og dama fra Posten var nok like forskrekket som meg da jeg spurte:

HVA SKAL JEG MED EN RADIATOR?

Jeg dævver! Jeg fikk en radiator!

Ikke en krem, søtt undertøy, nyeste jakken fra Moods of Norway eller en veske.

Nei en radiator.

Merk. Dette var tilsendt før jeg var på toppen av blogglisten i Norge. Så det er mulig om ikke annet at mine aksjer har steget i verdi siden i går kveld og at det er andre gaver som blir tilsendt fremover. Hvis ikke så trøster jeg meg i alle fall med at jeg ikke kommer til å bli kald med det første!

God klem og takk for at du leste.

Følg meg gjerne på snapchat: annebrith.no

Eller på: Instagram, Facebook, Pinterest eller Twitter ♥

PS. Jeg tok meg fri fra snapchat i går jeg. Rett og slett for å nyte dette sammen med min kjære forlovede Kim.

Hvordan klarer man å tilgi?

Det ble en heftig helg.

Det var ikke noe jeg hadde planlagt, jeg følte bare at tiden var riktig og at jeg nå er sterk nok.

Tenkte jeg på konsekvensene?

Så jeg på det som et ledd i en markedsføringsstrategi?

Nei.

Jeg skrev innlegget: Anne Brith, lukk døren og gå. Aldri se deg tilbake, på 20 minutter.

Jeg fikk det ut. Det var godt.

Det var ikke en hevn eller noe vondt i det.

Jeg har fått mange mail og spørsmål.

Hvordan klarer du som har opplevd så mye å være så glad? Stå oppreist, elske, leve og le igjen?

Du må tilgi!

Det å tilgi et menneske som har gjort deg noe vondt betyr ikke at du godtar det som har blitt gjort. Du bare legger bort følelser som hat og sinne. Å gå rundt å være forbanna på mennekser hjelper ingen. Du vil selv se det om du analyserer perioder i livet ditt. Tider der du har vært sint er ofte tider hvor man står stille.

På stedet hvil.

Negativiteten vil spise deg opp og prege deg både innvendig og utvendig.

Men det er vanskelig ja. For det er ikke alltid vi har viljen til å tilgi.

Hvor det er vilje er det en vei, brukte mamma alltid å si. Det har jeg nå begynt å si til mine barn.

Det betyr at vi selv bestemmer. Jeg bestemmer selv om jeg skal forløse meg selv fra ting som tynger meg.

Kan det være så enkelt?

Den som ikke vil tilgi andre, ødelegger den broen han selv en gang må over. - Francis Bacon

Har du tenkt på det? Jeg tilgir mine barn ofte. Jeg sier det også til dem: Selvsagt tilgir jeg deg. Du beklaget, det var dumt men du sa sorry. Og jeg tilgir deg. En dag vil det være du som må tilgi meg. Og det skjer. De er da ofte like rause.

Jeg snakker mye om tilgivelse og sinne med mine barn. Det er greit å bli sint. Det er også greit å bli forbanna. Men man må prøve å få snudd den negative energien over til noe positivt.

Et bilde har brent seg fast i hukommelsen min: Jeg deltar på et løp. Det regner og det er leire overalt. Jeg er klissvåt og i en sving faller jeg rett på trynet. Full av leire, presser jeg meg opp igjen. Startnummeret mitt er 57 og i øyeblikket jeg har lyst til å gi opp ser jeg "klanen" hengende over rekkverket. De ler og peker. I det øyeblikket biter jeg tennene sammen og fortsetter.

Det betyr at i hver eneste situasjon jeg befinner meg i livet, som er vanskelig, tøff, utholdende, grusom, forferdelig osv så bruker jeg det bildet som har festet seg til netthinnen min. Uansett hvilken situasjon jeg befinner meg i klarer jeg å dra frem det lille ekstra da.

Det er mitt livs mantra. Mulig det høres rart ut. Men etter jeg har "brukt" bildet for å oppnå noe, takker jeg.

Takk for at jeg faktisk har fått oppleve dette. Jeg har lært, lukket døren, tilgitt og gått videre.

Evnen til tilgivelse sier noe om kvaliteten på et menneske. - Jo Nesbø

Det er jammen ikke lett. Jeg skal være den første til å innrømme det.

Prøv det!

Det er verdt et forsøk.

Takk for at du leste :)

Det finns et lite ord,

litt lite anvendt på vår jord.

Det lindrer smerten betydelig, 

det lille ordet er tilgi.

 

Anne Brith: Lukk døren og gå! Aldri se deg tilbake!

Vennskap.

På godt og vondt.

Noen ganger er det like greit å bare kutte kontakt, lukke døren og aldri se tilbake.

Jeg lar meg ikke tråkke på!

Men det gjør vondt.

Jeg dreit meg ut. Beklager. Jeg er lei for det. Er det så vanskelig å si det?

Jeg var akkurat flyttet hit og hadde såvidt fått huset i stand. Minstemann hadde bursdag og jeg inviterte både barn og mødre. Det var en fin måte å bli kjent med nye mennesker.

Jeg følte meg heldig.

Tenk at det kunne være så god kjemi mellom oss mødre. Unikt.

Vennskapsbånd ble knyttet og de ble sterkere og sterkere for hver opplevelse vi delte sammen med våre barn. Vi grillet, vi feiret, jul og nyttårsaften. Karneval, vinkvelder og bursdager.

Jeg følte meg heldig.

Sakte men sikkert åpnet jeg meg og fortalte min historie. Det er vanskelig å fatte at en person kan leve et liv i frykt i Norge i dag. Det er vanskelig å fatte at en person lever med en voldsalarm inntil seg 24 timer i døgnet.

Du var min beste venn. Jeg husker du sa: Det er ikke til å tro! Nei jeg vet. Det er vanskelig å tro at en person har levd et liv på flukt. Du sa flere ganger: Jeg klarer ikke tro det. Men det var sant. Det ER sant.

I dag har jeg også dager jeg ikke tror det har skjedd. Men papirene og dokumentene forteller sannheten når jeg selv tviler. Det står der, svart på hvitt. Jeg leser det når jeg tviler.

Jeg følte meg heldig.

Et vennskap, flere vennskap. Latter, festligheter, barn som koste seg. Jeg var i balanse. Gode armer som klemte på meg de dagene jeg følte meg alene. Og varme hender som strøk bort tårer når jeg selv ikke hadde krefter til det.

Jeg følte meg heldig.

Helt til dagen kom og jeg ikke var venn mer.

Du får ikke leke mer i våres gård, jeg er ikke venner med deg mer!

Det gjør like vondt når du er voksen. Det sårer like mye. Du føler deg utenfor og prøver å finne svar. Ingen tok telefonen, ingen svarte på meldinger.

Fryst ut.

Uten grunn.

Men en dag forsto jeg. Da brevet kom. Det verste var ikke å lese at noen hadde ringt barnevernet. Det verste var følelsen av at jeg ikke var en god nok mor. Nå som jeg endelig hadde klart å starte et nytt liv så skulle barna bli tatt fra meg?

For det er slik man tenker. Når man står med et brev i hånda fra det offentlige. Jeg hadde vært en dårlig mor og nå skulle jeg aldri få se barna igjen.

All luft forsvant inni meg og jeg sank om på kjøkkengulvet.

Jeg klarte nesten ikke å puste.

Jeg klarte ikke å fatte og begripe det.

På kvelden kontaktet min eks meg. Han hadde fått en anonym mail, fra mine venninner. Det som sto i mailen var identisk med det som sto i barnevernsmeldingen. 1 + 1 = 2. Barnevernsmeldingen var signert og min bestevenninne var plutselig blitt en person jeg følte var en del av et korstog, en klan.

Det som sto i meldingen var løgn. men jeg kunne ikke gjøre noe.

Jeg var en dårlig mor.

Jeg mistet 7 venninner den dagen.

Hvorfor åpnet jeg meg? Hvorfor fortalte jeg de grusomme historiene? Jeg ble sint på meg selv. Hun hadde ikke trodd på meg. Hun sa jo også det. Jeg tror ikke på deg. Jeg var sint på meg selv. Jeg gråt.

I mailen min eks fikk sto det at jeg hadde spredt løgner om han. Jeg hadde fortalt de villeste historiene. Ja det var vanskelig å fatte. Jeg tror mennesker som jobber på krisesenter rundt omkring i Norge i dag kan fortelle verre historier. Men det er ikke poenget.

Poenget var: Jeg var en dårlig mor.

Barna skjønte jo ingenting. Plutselig var vi ikke sammen med vennene våre. Hvorfor får vi ikke leke sammen med kameratene våre? Jeg prøvde å forklare, men det var umulig.

Båndet var brutt. Jeg lukket døren og så meg aldri tilbake.

Jeg prøvde å få henne, min beste venninne til å komme til konfliktrådet. Det måtte da være en fin måte å begrave stridsøksen på. Ryddig og saklig. Det er slik jeg liker å ta tak i ting. Slik at vi i alle fall kunne hilse på hverandre når vi møtte hverandre. Men hun dukket ikke opp. Hun turte ikke.

Det var en vond tid. Igjen var jeg alene.

Ukene gikk.

Det er for vondt å skrive om disse ukene. Det klarer jeg ikke enda. Derfor blir det bare en setning: 

Ukene gikk.

Barnevernsmeldingen ble henlagt.

Ordet som ble brukt var: sjikane.

Jeg fikk også nummeret til politiet og ble oppfordret til å anmelde saken. Jeg hadde nok "bevis"

Men luften var ute. Livsgnisten var slukket. Det var ikke noe igjen inni meg som klarte en ny kamp. Jeg hadde jo bare et år tidigere stått i en grusom tvist og kjempet for barna. Man skal velge sine kamper.

Jeg valgte.

Et nytt sår skulle pleies. Og joda vi fikk nye venner. Livet går videre. Man blir sterkere.

Men ondskap, la oss snakke om ondskap litt.

Ondskap.

Kjenn litt på ordet.

Når mennesker blir så syke at de bare snakker vondt om andre. Det er en sykdom og slike syke mennesker skal du holde deg unna.

Holdt hodet hevet. Ikke la deg behandle dårlig. Stikker noen kniven i ryggen på deg og sårer deg på verst tenkelige måte så er det bare en ting å gjøre:

Kutt kontakt. Lukk døren og se deg aldri tilbake.

Dette innlegget har ligget skjult her på bloggen i 4 måneder. Jeg har stirret på det og slettet det. Så har jeg skrevet det inn på nytt. Timer har jeg tenkt. Jeg har vurdert om jeg skulle fortelle dette. Det er vondt, det er følsomt og nokså privat. Årene har gått og jeg har tilgitt men jeg har ikke glemt. Det er dager hvor jeg føler ting går i motbakke, da tenker jeg på "klanen" og biter tennene sammen. Ingenting skal knekke meg!

Og med dette viser jeg at jeg er lik mange andre. Jeg tror dette vil hjelpe andre som føler at de står i noe tungt. Målet mitt med innlegget er å fortelle dere at du alltid vil møte uærlige mennesker og det eneste du kan gjøre er å lukke døren og gå. Og ikke se deg tilbake. Tilgi dem og gå videre! Alene.

Da beholder du din selvrespekt og verdighet. Du er sterkere enn du tror.

Du fortjener bedre!

LIK eller DEL det betyr mye for meg.

Følg meg gjerne også på: Instagram, Facebook, Pinterest eller Twitter ♥

Mine gale påfunn snapper jeg på: annebrith.no

 

 

 

Har tema jentekropp blitt tabu?

I så fall er dette faktisk tragisk!

Da jeg var liten var jeg minste jenta i klassen. Dette var jeg fra 1. klasse til jeg gikk ut av ungdomsskolen. Jeg var tynn, fikk jeg vite. Jeg følte meg aldri tynn eller annerledes.

Jeg trente svømming og håndball. Spiste normal, sunn og variert nordnorsk kost. Men uansett hvor mye jeg spiste så la jeg aldri noen kilo på meg.

Venninnene mine spurte meg titt og ofte om jeg var syk. Hvis jeg gikk på toalettet etter jeg hadde spist gikk ryktene. Jeg lærte meg derfor å bli sittende og være sammen med mennesker nesten hele tiden, slik at jeg unngikk dette.

Jeg har aldri hatt et usunt forhold til mat. De som kjenner meg godt vet faktisk at jeg er en av de som spiser mye mat. Og godteri. Men selv om dette har vært slik i alle år så er forbrenningen min tydeligvis så høy at jeg ikke legger på meg.

Jeg liker meg selv slik jeg er.

Da jeg var 31 kg tyngre enn det jeg har brukt å være likte jeg ikke meg selv. Jeg hadde ikke klær som passet, det var tungt å gå trapper og jeg kjente jeg bar på vekt som gjorde meg sliten.

Jeg hadde fått 4 barn, var 37 år og bestemte meg for å slanke meg.

Nei, huffameg. Slanke deg. Det er ikke greit. Du skal være fornøyd med deg selv. DET er det vi etterstreber i Norge i dag.

Vel jeg slanket meg, var stolt av det og har delt det på bloggen.

#kroppshysteri

Kroppshysteri er ikke å skrive om at man slanker seg etter en fødsel, eller å vise bilder av seg selv i bikini. Det er faktisk nokså vanlig.

For meg er kroppshysteri når jenter begynner å telle kalorier, ha anstrengt forholdt til trening, kontrollerende forhold til mat og når fokus på mat begynner å ta over sosiale aktiviteter. Feks man kan ikke gå ut å spise fordi man ikke har kontroll på hvem som har laget maten.

Hva er det som skjer med damer/jenter når vi snakker om kropp?

Klarer vi ikke snakke om kropp uten å bli ufine mot hverandre? Piggene kommer utmed en gang og det virker som om egne følelser og erfaringer brukes som propaganda og de ellers så hyggelige kvinnemenneskene har blitt til gribber som ikke tenker før de slår ordene inn på tastaturene sine.

Det blir enda verre når vi snakker om jentekropper!

Etter innlegget mitt i går følte jeg at jeg faktisk hadde gjort noe som var helt feil. Jeg satt igjen med følelsen av at vi faktisk ikke skal snakke om at jentene våre tenker at de er tykke.

Jeg må nesten få si følgende:  ALLE jenter tenker en eller annen gang i livet sitt at de føler seg tykke. Det er ikke noe unormalt. Mange jenter tenker dette oftere enn en gang i livet sitt. Jeg synes ikke de tankene skal holdes hemmelige. Jo mer vi holder et tema usnakket og gjør det tabu jo vanskeligere blir dette å ta opp. For jentene våre.

La meg si noe veldig klart:

Jeg er en mamma som kjenner barna mine veldig godt. Her hjemme har vi et sunt forhold til både mat og tema rundt dette. Kommentaren Annika kom med var ikke en kommentar som satt veldig dypt. Hadde jeg følt på at dette var noe veldig vondt for henne hadde jeg aldri delt det med dere.

Annika er som meg, minst i klassen. Hun ligner utrolig mye på meg. Hun vil gå gjennom de samme tingene som jeg gjorde da jeg var liten. Hun vil antageligvis ha mange av de samme tankene jeg hadde da jeg var liten.

Men jeg vet at dette er et sårt tema og en del av poenget mitt var at vi foreldre må bli flinkere til å snakke med barna våre. Det er så mange mødre der ute som faktisk ikke er tilstede for jentene sine. Jeg vet det, for jeg snakker med jentene på snap. Dette poenget tror jeg ikke det var mange som fikk med seg.

Mange sier til meg: Du er så åpen Anne Brith, og jeg føler jeg kan snakke med deg om alt. Ergo, jo mer vi gjør et tema tilgjengelig jo lettere blir det å snakke om det. Og jo flere tema vi tar opp som er vanskelige jo lettere blir det etterhvert å ta opp ting vi er usikre på.

Så kom kommentaren: Du bruker datteren til til et PR stunt.

Dette fikk meg til å tenke litt. Jeg vurderte frem og tilbake. Vil jeg ta opp tema her på bloggen som setter sinnene til så mange i kok? Er det ikke lettere å bare skrive om hyggelige ting? Slik at alle forblir enige?

Jo, men det er ikke meg. Jeg er en person som vil gjøre en forskjell. Jeg vet inni meg at jeg hjelper mange ved å ta opp vanskelige tema. Og vi bør snakke om det, men når vi snakker så skal vi også gjøre det med respekt for hverandre. Vi skal også godta at noen mennesker er tykke og noen er tynne. Vi skal også respektere at andre mennesker bruker ordet tykk selv om vi ikke liker det.

Utseendet definerer ikke deg som person!

Jeg har sagt nei til mange oppdrag og sponsorer her på bloggen de siste årene. Dette fordi min mening ikke er til salgs eller fordi det ikke passer seg. Hadde jeg vært en kynisk person som hadde tenkt på PR-stunts, klikk og penger så hadde jeg selvsagt sagt ja til disse annonsørene. De som kjenner meg godt vet dette. Jeg trodde ærlig talt at jeg også her på bloggen har vært så åpen og ærlig at dere har skjønt til nå at jeg etterstreber ærlighet og åpenhet.

PR-stunt er ikke noe for meg. 

Så tilbake til hva denne bloggen bør og ikke bør inneholde. Det er så vittig at så mange engasjerer seg i det. Men så lenge jeg skriver blogg så vil bloggens innhold være et speil av det jeg står for og brenner for.

Dagen jeg skriver for å please leserne er den dagen bloggen legges ned.

For å få en levende blogg må jeg kunne være meg selv, på godt og vondt. Noen ganger er vi enige og noen ganger uenige. Det vil alltid være slik. Velger du å slutte og følge meg så er det helt ok. Da sier jeg bare takk for følget så langt.

Jeg elsker bloggen min slik den har blitt etter navnebyttet i sommer. Jeg føler meg mer kreativ og glad enn noensinne. Jeg baker, trener, tenker og skriver og ja, det er vanskelig å snakke om noen ting, som feks kropp.

Det er mage følelser inni bildet. Mange av dere har også vonde erfaringer knyttet til tema. Men det trenger ikke å bety at vi ikke skal snakke om dette. Det hjelper ikke å gjemme følelsene. Det som hjelper er faktisk å åpne seg og snakke godt om tanker og følelser rundt frykten man har for å være annerledes.

Jeg kommer altså ikke til å slutte og ta opp følsomme tema her. De vil nok komme med jevne mellomrom. Men jeg tar med meg alt dere har fortalt meg. Alle gode råd og meninger. Jeg setter pris på det og jeg tror det gjør meg til en mer reflektert person. Altså et godt menneske.

Og det er noe jeg etterstreber og ønsker å være!

Ha en fin dag og takk for at du LIKER eller DELER innlegget :)

Klemmer.

 

 

Dette gjør meg glad!

Dere som har fulgt meg en stund vet at jeg ofte er glad og smiler mye.

Visste du at det faktisk ofte er de som smiler mest som har vært gjennom de verste prøvelsene i livet?

Vi har lært oss å smile!

Og det prøver jeg å gjøre hver eneste dag.

Jeg gleder meg over barna mine, jeg sørger ikke over at jeg er alene med dem.

Jeg gleder meg over fremgang til mine kollegaer, jeg blir ikke sjalu fordi de står i spotlighten.

Jeg er takknemlig for at jeg har funnet kjærligheten på nytt i en alder av 40 år :P jeg gråter ikke over at vi bor 50 mil unna hverandre.

Du velger hva du vil.

Du gjør dagen din glad.

Eller grå!

Det er du som velger.

Og jammen hjelper musikk på humøret også haha.

Dere som har meg på snap: annebrith.no vet jo at jeg gjerne har på musikk og danser rundt som en gal.

Du er crazy Anne Brith. Jeg har ikke tall på alle meldinger som sier noe om akkurat det.

Hvor kjedelig hadde det ikke vært om alle var like?

Nei, annerledes er bra!

Her er musikken som gjør meg glad. Det er bare å trykke følg eller hva man nå enn gjør på spotify haha.

https://open.spotify.com/user/1115056518/playlist/76lwGm9yuEx5hrBgI7HHxi

Det skal gå å trykke på bildet her :P

Vinneren av konkurransen er også trukket.

Innlegget finner du HER

Vinneren ble:

Kristine Sørensen Mjølsnes!

Og så får jeg hundrevis av snaps fra dere HVER dag!

Jeg prøver å svar så mange som mulig men disse gjorde meg ekstra glad siste uken:

 

Min snap: annebrith.no

 

En "ut av kroppen" opplevelse!

Overnattingen var sponset

Det var siste dag i ferien vår. Vi hadde kommet frem til vakre Dalen.

Det var som om tiden hadde stått stille i 100 år.

Det kan nesten ikke beskrives.

Solen skinte og duften av rosene som kjempet seg oppover veggene var søtere enn de søteste vaniljemakronene. Utenfor hotellet sto det en bil fra 30-tallet.

Inngangen til hotellet. Så majestetisk. Rød løper.

Inne var det litt mørkt. Høyt under taket og lyskroner jeg ikke har sett maken til. Det var nesten som om jeg kunne føle på all historien som hang i veggene. Jeg lukket øynene og så for meg fester fra både 20 og 30 tallet.

Hotellet bar preg av høy klasse. Og etter vi hadde lagt koffertene våre på romemt vårt gikk vi til stuen der kakebuffeten var. En syrlig men samtidig søt lukt møtte oss.

Deilige brownies med walnøtter og kjeks ble lagt på tallerkenen.

Ute var det varmt. Jeg tror aldri jeg har sett et så grønt gress før.

Under et nydelig lite tre fant vi litt skygge.

Vi leste hele boken om hotellet den ettermiddagen. Alle nydelige historier om jentene fra Skien som kom for å jobbe på hotellet. Men også tragediene om ufrivillige barn og barnemord.

Mens vi lå der la jeg hodet mitt bakover og så rett opp mot den blå himmelen.

Det eneste som kom i veien for et helt blått synsfelt var en gren med små grønne blader.

Jeg lå slik lenge.

Plutselig skjedde det noe rart.

Det var som om jeg hang over meg selv. Og så ned. Som om jeg hadde tatt en selfie og så den fra den andre siden om dere skjønner?

Jeg var liksom plutselig oppe i treet. Ikke veldig langt unna.

Det var helt merkelig men da jeg "hang" der så jeg på meg selv hvor lykkelig jeg var.

Samtidig lå jeg og stirret opp mot himmelen. Det var som om solen var øm og varm. Ikke sånn het som den noen gang er, eller sånn stikkende.

Sollyset la seg liksom som et varmt teppe rundt meg.

Akkurat der og da føltes det som om alle sår ble leget. Som om solen sa: Jeg skal varme deg. Så skal jeg lege alle sår og til slutt gjøre deg sterk igjen.

Spinnvilt å tenke på men det var akkurat slik jeg følte det.

Jeg tror det er det mennesker kaller å være i ett med naturen.

Bare på noen få sekunder fikk jeg en vanvittig energi. Jeg sa til Kim at jeg måtte hente noe og hastet til rommet vårt for å hente skriveboken min.

Der, på gresset. Midt i hotellhagen. Skrev jeg ned alle planene for 2015 og 2016.

Mine verdier, og mennesker jeg elsker.

Viktigst av alt: Følge magefølelsen.

Jeg skrev og skrev den ettermiddagen. Kim engasjerte seg like mye og plutselig var en helt ny blogg tegnet opp. Planer videre i livet. Sammen og hver for oss.

Forandring.

Larven var plutselig ikke en larve mer.

Livets syklus er slik at etterhvert blir larven til en vakker sommerfugl.

Det skjedde!

Det som engang var en frustrert og skremt larve var blitt til en nydelig og modig sommerfugl som var mer enn klar til å fly.

 

 

Nei og nei så tjukk du har blitt!

Du må se å slanke deg litt!

Hei, Anne Dritt. Hva er det du har under øyet ditt? Er det en klump matrester?

Du ser helt j$%&/lig ut i ansiktet.

Hva har du gjort med ansiktet ditt? Har du barbert bort øyenbrynene dine?

Har du ikke øyenbryn du stakkar?

Få deg en vanlig jobb slik alle andre har.

Pass bedre på barna dine, så blir alt bra.

Du ser syk ut.

Jeg er helt sikker på at kjæresten din vil gå fra deg når du oppfører deg på denne måten.

Du lyver om føflekken din, den er påtegnet. Jeg har bevis.

Hvorfor skryter du sånn av deg selv?

Tror du at du er så flink du da?

Bruk mer tid på det som betyr noe og mindre tid på å prøve og få oss til å tro at du er så jæ$%& lykkelig.

Du er jo oransj i ansiktet. 

Dette er noen av meldingene jeg har fått i august måned. De aller verste vil jeg ikke gjengi.

Jeg tenkte først at jeg skulle skrive fullt navn på de verste jeg har fått. For noen har faktisk kommet med navn, men det vil gjøre meg like ille.

Sophie Elise bestemte seg etter x antall år å stenge kommentarfeltet på den populære bloggen hennes. Det var nesten en halv million fæle meldinger.

Seriøst?

Skal vi som blogger eller profilerte mennesker generelt bare godta at ting er slik? Vi må regne med litt dritt ettersom vi legger hodet på hoggstabben?

Kjendiser i rampelyset må regne med sånt?

Jeg har vært "heldig". Det har ikke vært noen veldig grove saker enda.

Jeg tenker en del på dette. Jeg har opplevd så mye i livet at jeg har lært meg å trykke på delete knappen.

Altså det negative blir slettet før det går inn på meg. Inn det ene øret og ut det andre.

Betyr det at jeg vil la dette tema ligge?

ALDRI!

Har du ikke noe positivt å si så IKKE SI NOE!

Kari Traa har startet en kampanje mot netttroll.

Se filmen her:

https://www.youtube.com/watch?v=TgQBvyN8v7U

Bli med i kampen mot mobbing du også!

LIK og DEL innlegget.

PS. Dette er ikke et reklameinnlegg.

På bildene ser du Camilla fra bloggen Treningsfrue. Hun har også skrevet om nettmobbing.

PS. Følg meg gjerne på snap: annebrith.no

Er du så lykkelig som du ser ut til å være?

Jeg håper du er så lykkelig som du skal ha oss til å tro at du er. Veldig leit om all gleden du sprer er en "påklistret" positivitet!

Denne meldingen kom inn på snap.

STOPP litt!

La meg få si noe.

Jeg la meg her om kvelden med tårer i øynene. En regning som overhode ikke var planlagt dumpet ned i posten og om jeg skulle klare å betale den ville det bety at datteren min ikke kunne få starte på cheerleading nå i august.

Hun har stått på venteliste i over 1 år nå på NRC Tigers. Hun har øvet hele sommeren både på araber, flik flakk og backflip. Hun har øvd 4-5 timer hver dag og har klart alt. Hun var så stolt av seg selv da hun kom løpende inn på kjøkkenet og ropte: JEG KLARTE DET!

I forrige uke fikk vi vite at hun fikk plass på Pee wee Chrystals.

Men pga at moren ikke har klart å holde styr på budsjettet og klart å forutse at det kanskje kunne være fint med en buffer på noen tusen så sprekker augustbudsjettet. I tre dager hadde jeg vondt i magen for dette.

Jeg kunne jo ikke fortelle henne at vi måtte betale en regning slik at hun ikke kunne starte med Cheerleading. Nei vi må finne en annen løsning.

Jeg hadde vondt i magen hele den natten og dagen etterpå.

Er jeg så lykkelig som jeg ser ut til å være?

Eldstesønnen min Sven er på sin aller første fotballcup med overnatting denne helga. Mange av de andre guttene har foreldrene med. Jeg er ikke der.

Er jeg heldig så får jeg med meg 1 eller 2 hjemmekamper i løpet av en sesong.

Jeg så han gledet seg til helga men jeg så også at han gruet seg. Jeg tenker mye på det at jeg faktisk ikke klarer å være tilstede på alle kampene.

Mamma, jeg scorte et mål midt i krysset i dag! Øynene gløder og smilet er stort. Jeg smiler med inne på kjøkkenet. Så fantastisk Sven. Du er så flink!

Når kvelden kommer så gråter jeg en skvett fordi akkurat når han scorte så var det ingen mamma eller pappa som heiet på han og jublet fra sidelinjen. Jeg skulle så gjerne vært der men en liten gutt på 3 år ville høre mamma synge hele 6 ganger den kvelden.

Er jeg så lykkelig som jeg ser ut til å være?

Jeg filmer en snap fra at vi ser på tv en fredags kveld. Når jeg ser den på nytt på mystory så ser jeg den gamle tv-en som står plassert på ikeabenken vi fikk gratis på finn. Jeg ser at jeg fikk filmet sjokoladeflekkene på den slitte stolen som jeg har hatt siden 1996 og jeg tenker. Skulle ønske jeg kunne kjøpt meg en ny sofa vi alle kunne ligge henslengt i.

Men det kan ikke prioriteres. Vi må ha mat først, så må alle regninger betales og til slutt er det mulig noe til overs. Hvordan skal jeg klare meg ut august, tenker jeg. Jeg tjenter ikke mye på å blogge. Tro meg. Det er ingen millioninntekte her. Om jeg når en lønn på 300.000 i år så er jeg heldig!

Så om du tror at alle bloggere tjener FETT på å blogge så tar du skammelig feil!

Vi går i minus i august. Hvordan gjør vi dette? Jeg har ingen klare svar. Så da jeg la meg den kvelden så gråt jeg også.

Er jeg så lykkelig som jeg ser ut til å være?

Jeg står opp hver morgen klokken 5. Sjekker statistikken fra bloggen fra dagen før. Hvor mange tusen har vært inne på bloggen? Kanskje blir det lønn denne måneden?

Jeg trener før barna våkner, jeg lager matpakker, vekker de små. Innimellom deles dagens innlegg på facebook, instagram og twitter. Når innlegget er ute følger jeg med statistikken for om det ikke slår an må det komme et nytt innlegg ut.

Når barna har reist på skolen så er jeg i gang med å redigere bilder. Jeg svarer på spørsmål og sitter jevnt og trutt bak skjermen frem til de små kommer hjem. Da er det mat, aktiviteter og lekser. Er jeg heldig og har gode tall på bloggen den dagen så unner jeg meg en tur på fotballbanen. Men det skjer ikke ofte.

Bilder skal ut på nett, kommentarer skal svares på, snapchat skal oppdateres og planer for ukene fremover skal legges. Jeg skal bake og ta bilder pluss at jeg også skal gjøre dette 200% helhjertet. Det er sånn jeg vil ha det!

#ekte

Når barna har lagt seg så er det i gang igjen. Et nytt innlegg skal forberedes og gjøres klart til dagen etterpå.

Det tar i gjennomsnitt 3 timer å skrive et bra innlegg. Da er fotografering og redigering av bilder også inkludert.

Med 3 innlegg om dagen så er dette en 9 timers jobb. Samlet med alt som skjer på sosiale medier så blogger jeg 12-14 timer hver dag.

Hva tjener jeg neste måned?

Det vet jeg ikke. Det kommer an på trafikken.

Er jeg så lykkelig som jeg ser ut til å være?

Jeg er kanskje ikke det, mulig mange som følger med bare ser bruddstykker og jeg håper og tror at dere som følger meg fast faktisk vet hvordan jeg har det. Det er ikke enkelt å være alenemamma til 4 barn. De 3 eldste har jeg 100% av tiden.

Klager jeg? Legger jeg meg ned og griner?

Nei jeg gjør ikke det. For jeg har valgt dette selv, og jeg prøver så forbanna hardt jeg bare klarer å få de to endene til å møtes. Jeg tviholder i den ene siden mens den andre siden trekkes lengre og lengre fra meg. Som et stort tau. I mellom de endene står jeg. Og med all kraft jeg har holder jeg på disse endene og har bestemt meg for at jeg aldri skal gi slipp.

Jeg skal ikke gi slipp!

Innimellom kommer det vi så fint kaller håp.

Håp.

Et herlig ord som bare finnes i hodet ditt. Og du velger selv om du skal fokusere på det. Og jeg kan fortelle dere at det er håpet som gjør at jeg ikke slipper taket på det tauet. Verken den ene eller den andre enden. Selv om endene ikke møtes nå i august så er håpet der.

En dag.

En dag vil det skje.

Men er jeg så lykkelig som jeg ser ut til å være?

Jeg tror du fikk svaret ditt ved å lese dette innlegget.

Takk for at du LIKER og DELER

PS. i dag tar jeg over snapchatkontoen til hexashop.no følg meg der da dere!

Følg meg på snap for å være med på moroa: annebrith.no

Vi nærmer oss snart 5000 tallet der inne 😛

Om du har lyst til å følge meg på andre plattformer så er linken her: Instagram, Pinterest , Facebook

 

Alt annet enn perfekt.....

I går kveld sent tikket det inn en snap.

Det sto: Du er perfekt!

Jeg brukte litt tid på den.

Av en eller annen merkelig grunn tenkte jeg meg så langt tilbake som til sommeren 2000.

Det var sommeren da livet mitt raste sammen.

Jeg, perfekt. Nei langt ifra.

Mulig en gang for lenge siden...nei jeg har aldri vært perfekt.  Kommer aldri til å bli det heller.

Men jeg har vært opptatt etter å etterstrebe det perfekte.

Vi hadde spart i flere år. En hvit fantastisk kjole til over 20.000 var kjøpt inn. Diamantringen som skulle settes på fingeren min lå klar. Familie og nære venner var fortalt på eksklusivt papir at den store dagen nærmet seg og hjembyen Mosjøen gjorde seg klar for et bryllup de sent kom til å glemme.

Vi hadde til og med booket et helikopter som skulle ta oss opp til Varden. Nesten 1000 meter over havet for å ta de råeste bryllupsbildene.

Glansbildeboken var nesten komplett.

Helt til jeg en dag kom for tidlig hjem.

Ikke sånn 5 minutter for tidlig men hele 3 timer før planlagt ankomst.

Jeg ville bare overraske min kjære.

Orket ikke ringe fra bilen og si jeg var på vei.

Gledet meg til å se både han og min beste venninne.

Det kom til å bli en knallfin helg.

En hel helg sammen med de jeg var så glad i.

Jeg kan enda huske fnisingen fra soverommet.

Det ble verken grilling eller film den kvelden.

Jeg mistet både min beste venninne og forlovede.

Jeg kastet dem begge på dør og satt igjen i en leilighet i et land jeg på det øyeblikket ikke hadde noe lyst til å bo i mer.

Den sommeren lærte jeg mye!

Jeg lærte at ting ikke alltid er slik de ser ut som.

Jeg lærte at det var godt å ha en mamma selv om hun var 2500 kilometer unna og kun var på telefon.

Jeg lærte at etter et stygt fall så plukker man bitene som er igjen opp og kommer seg videre på best mulig måte.

#livet

Uansett hvor vondt det er. Om du må videre alene, mister jobben din, blir syk eller opplever en tragedie.

Du har ikke annet valg enn å plukke opp bitene og komme deg videre.

Alt annet er meningsløst.

Når jeg plukker opp bitene så synger jeg i mellomtiden.

Det er også det jeg gjør på snap. Synger og er glad. Livet er for kort til å sette seg ned å være middels.

Jeg vil være den best mulig utgaven av meg selv.

Hver dag!

Men jeg er langt fra perfekt!

Og når jeg tenker på ordet perfekt, så vet jeg ikke engang om jeg vil være det heller.

Ønsker dere en god fredag, denne fruen skal inn til Oslo nå. Jeg skal ha et spennende møte på UB og Kim har tatt seg fri for å være sammen med meg i dag.

#kjærestetid

#takknemlig

Les også innlegget: Kan jeg stole på deg? 

Følg meg på snap for å være med på moroa :) annebrith.no

Vi nærmer oss snart 5000 tallet der inne :P

Om du har lyst til å følge meg på andre plattformer så er linken her: Instagram, Pinterest , Facebook

 

Jeg bare gråt!

I tre timer gråt jeg i går.

Jeg fikk så vondt inni meg at jeg bare gråt og gråt. Jeg klarte ikke stoppe.

Når gråter jeg?

Jeg gråter som regel når jeg føler jeg blir urettferdig bahandlet. Kim sier noen ganger: Anne Brith du trenger ikke engasjere deg i all urettferdighet. Men jeg klarer ikke la være til tider.

I går var det min egen urettferdighet jeg gråt over.

Jeg ble behandlet på en urimelig måte og da jeg prøvde å si noe la han på. Det var ikke Kim. Og jeg kommer heller ikke til å dele saken på bloggen. Det er privat. Men jeg delte med dere at jeg gråt på snap i går og det er klart dere lurer.

Hadde jeg skrevet om saken hadde det spredd seg på nett. Og trafikken hadde blitt knallhøy.

Men etter å ha grått i timesvis, fått Kim uventet på besøk så skjedde det mest utrolige:

Han som såret meg hadde satt seg i bilen og kjørt hit.

Han sto rett utenfor.

Han var lei seg og ba om tilgivelse.

Voksne mennesker kan drite seg ut.

Voksne mennesker kan også beklage seg.

Det står det stor respekt av.

Handshake og klemmer ble utdelt.

#godhet

#stormenstillnet

Ikke alle historier skal på nett for tallene sin skyld.

Skal jeg bli en av Norges største blogger så skal det være fordi jeg leverer gode, velformulerte tanker og meninger.

Og fordi jeg baker så sykt bra!

Ikke fordi jeg henger ut en person som driter seg ut.

Det er menneskelig å feile. Og internettes gapestokk er umenneskelig hard.

Akkurat det der er en balansegang.

Hva skal til for å øke tallene på bloggen men samtidig ikke gå over min egen grense?

Min egen menneskelige grense.

Jeg tenker mye på det.

Jeg vil nemlig ikke være en blogger som sjokkerer for tallene sin skyld.

Det var godt å sovne i går.

I armene til Kim og med tanken på at ting var ordnet opp i.

Hva som skjedde vil for alltid forbli en hemmelighet.

Og sms som var "beviset" på ugjerningen har blitt slettet.

Det er riktig slik.

Ønsker dere en god dag videre!

Har du lest historien: En helvetes togtur? Ellers så kan jeg anbefale: Sannheten om Hele Norge baker :)

Følg meg gjerne også på: Instagram, Facebook, Pinterest eller Twitter ♥

Mine gale påfunn snapper jeg på annebrith.no

Jeg har ikke tid!

Vi raser avgårde.

Klokken ringer hver morgen tidligere enn tidligst. For å få unna alt i tide planlegges ting ofte kvelden før. Matbokser plasseres i kjøleskapet. De er fylte med grovt brød, frukt og grønnsaker. Når klokkene ringer er det kaos. Alle tenker på seg selv og sine behov. Klær, frokost, telefoner, avtaler, treninger og eventuelle møter avtales kjapt ved frokostbordet.

Noen dager er det så travelt at vi glemmer å si hadet eller gi kos.

Selv haster jeg avgårde til Oslo. Litt for sent til et møte, må småløpe fra Aker Brygge til Tjuvholmen. Rakk det såvidt. Etterpå en kjapp kaffe for å si hei til en god venninne.

Tid?

Har ikke mer tid i dag. Godt å se deg. God sommer!

Klem.

Nytt møte. Tankene er hos datteren som sikkert i dette øyeblikket har pakket svømmebagen for å dra alene til utebassenget. En stor dag for henne. Håper storebroren passer litt på....

Hjemme. Fotballkamp. Oops glemt igjen. Pølser til middag da.

Kamp.

Heia Espen!

Når alle har lagt seg på kvelden stuper jeg selv i seng og husker ofte ikke engang hva jeg gjorde.

Dette er meg. Dette er mitt liv.

Jeg er på et ekspresstog som bringer meg i rekordfart fra stasjon til stasjon.

Det går til tider så fort at jeg glemmer å kjøpe tannkrem i butikken når det er kun det jeg skal kjøpe. Jeg kommer hjem med smør, brød, 2 pakker melk og flere unyttige ting. Det står allerede 2 pakker melk i kjøleskapet.

Men tannkrem husket jeg ikke.

Jeg har mistet kontakten med noen gamle gode venner. Innimellom mister jeg hodet mitt og litt for ofte opplever jeg ren og skjær skyldfølelse.

#ferie

#maldivene

Telefonen ligger i safen. Min nye Daniel Wellington klokke ligger pent på badet.

Ingen alarm som ringer eller klokke som forteller når og hvor jeg skal være.

Jeg er flere tusen kilometer hjemmefra.

Nyter hvert eneste øyeblikk. Inntrykkene fester seg på netthinnen. Fargene er fantastiske. Vannet, sanden, menneskene og lukten.

Har du noen gang lukket øynene og tenkt på hvor godt hjemme lukter? Nystekte vafler, nyklippet gress, nydusjet barnehud eller en bukett pionroser fra kjæresten?

Vi glemmer å nyte.

Ekspresstoget som haster oss videre til neste høydepunkt gjør at du ikke har mulighet til å stoppe opp.

#solkrem

#krabber

#strand

Det tar 8 sekunder fra en bølge er på sitt høyeste til den forsvinner i ett med sanden her på Kuredu Island. Palmen ved siden av resepsjonen har 13 nydelige grønne blader. Fra restauranten til resepsjonen er det eventyraktige lamper som henger i trærne. Stopper du opp og ser nøye vil du se at lyset fra lampene gjør at bladene på trærne får en gullfarget glød.

Ville du stoppet opp?

Raser toget ditt like fort som mitt?

Førstemann frem!

Men frem til hva?

#solstråler

#kokosnøtter

Solen går nesten ned nå. Pulsen er lav og skuldrene senket.

Jeg ser ut mot solstrålene som presser seg forbi den enorme skyen.

Ekspresstoget mitt har stanset.

Jeg vurderer sterkt å booke meg om på et annet tog videre i livet.

Takk for at du leste!

Chillax!

Nytt ord vi har lært her på Maldivene: Chill & Relax -> Chillax!

Flere innlegg i kategorien: Tanker & Følelser

Morgenkåpen er fra Kappahl

#elsk

#hverdagslykke

 

Det er definitivt flere hverdagen enn festlige dager og hverdagene er som regel mye mindre fargerike enn de beste dagene.

Det er vel sånn livet er at man ikke bare kan hoppe fra den ene festligheten til den andre.

Man må lande innimellom og ha noen gråværsdager underveis.

Lois Jacoby starter i sangen sin Hverdag med teksten:

Når en morragretten unge slår seg vrang og rekker tunge og nekter å ta klær og støvler på.

Når melkeglassa veltes og geitost-maten eltes mellom fingre som er klønete og små.

Så husk at denne dag må du ta vare på den forsvinner mellom fingra dine nå

en gang vil du savne slitet da er det for sent å vite;

det er du som gjør din dag og tinning grå.

Har du tenkt på det?

At det er DU som gjør dagen din grå?

Du bestemmer hvordan dagen skal bli og du velger det!

TEDDY

For tiden har vi min søster på besøk med hennes lille hund Teddy. Teddy er valp og veier nok bare 7-800 gram. Barna elsker han. Han roter overalt og drar klær ut fra skuffer og skap hehe.

Jeg ser hvor glade barna er i denne lille hunden. De skynder seg hjem fra skolen og roper høyt: TEDDY! Når de kommer inn døren. Annika tar han med på turer langs Glomma og i går da jeg sto på terrassen ute hører jeg fra gressplenen: Teddy SITT! Teddy RULL RUNDT!

I flere timer hadde Annika øvd med dette hårete vesenet og han hadde lært!

Det er godt å se at barna viser kjærlighet til en hund!

SVØMMING

I går var det siste svømmetime for svømmegruppene jeg er trener for. I løpet av vinteren har jeg på beste mulig måte prøvd å lære barn å svømme. Jeg husker spesielt en gutt. Da han kom i fjor høst på svømmingen var det såvidt jeg fikk han ned i vannet. Han ville ikke ha hodet under.

Ukene gikk og vi begynte å dykke etter ringer. En dag før jul klarte han å ligge stille på rygg og flyte. Jeg husker de første 10 meterene han svømte. Det var godt jeg hadde svømmebriller på slik at ingen så jeg gråt.

I går skulle han prøve seg på 100 m. Jeg trodde aldri den lille kroppen hans kom til å klare det! Hodet hans var mer under vann enn det var over og jeg sa at han kunne stoppe når han ville. Jeg sto på kanten og heiet...han så på meg og smilte og jeg forsto at han ville prøve på merket.

Han hostet og fikk masse vann i seg og jeg var like bekymret for han som om han skulle være mitt eget barn. Ved siste vending så jeg at han kom til å klare det og jeg kjente at tårene trillet nedover kinnet der jeg sto. Hvem hadde tenkt dette for 6-7 måneder siden?

Et mål var nådd! En våt highfive og en enda våtere klem med et smil som sa mer enn 1000 ord! Fantastisk!

TUNGE DAGER

Alle opplever å ha det tungt. Jeg kjenner ikke en person som ikke har en eller annen utfordring i livet sitt. Alle har en historie.

Men innimellom så opplever vi mye fint også.

Disse øyeblikkene prøver jeg å ta vare på. Noen skriver dem på en lapp og legger dem i en krukke. Slik kan man åpne lokket og lese seg tilbake til gode dager.

Jeg legger bildene mine av gode minner i en mappe på telefonen. Den har jeg kalt: BLI GLAD!

Når skrikinga og skrålet blir litt mer enn du kan tåle og du kjefter på en glede og en lek

Når du har glemt å leve midt i hverdagen og strevet og tålmodigheten din har satt sin strek

Så husk at denne dag må du ta vare på den forsvinner mellom fingra dine nå

en gang vil du savne slitet da er det for sent å vite;

det er du som gjør din dag og tinning grå.

Og tunge dager har vi alle sammen. Jeg prøver å forholde meg rolig sammen med barna men også jeg blir sint. Jeg tror det er helt greit å bli sint innimellom jeg!

For et år siden klarte noen små her hjemme å logge seg inn på min Itunes. Det resulterte i en regning på kr. 4800.-

Jeg ble RASENDE og ropte til barna: Dere skal være glade dere ikke var hjemme da kvitteringene for kjøp i app kom inn for jeg hadde DREPT dere.

Altså jeg hadde jo ikke gjort det. Jeg snakket jo med barna etterpå men jeg sa jeg var fortvilet. Hele matbudsjettet vårt forsvant. Og de skjønte at jeg var sint.

Det må være lov å være sint!

Men stormen stilner og det er flere gode dager enn dårlige!

Du er kysten som de en gang seiler fra si meg hvem er stor og hvem er liten da?

Når fremtidshavet ligger som et speil så blås din medvind inn i deres seil.

Når lørdan blir til søndag, du ber en stille bønn da om at unga ikke våkner klokka 5

Men Vårherre kanke love at du skal kunne sove når to små kommer inn med morra-klem.

Så husk at denne dag må du ta vare på den forsvinner mellom fingra dine nå

en gang vil du savne slitet da er det for sent å vite;

det er du som gjør din dag og tinning grå.

Ønsker dere en herlig dag!

 

God morgen Norge!

Dagen i dag står i stor kontrast med gårdagen!

Været ute er helt strålende mot regnet som øste ned i går.

Jeg skulle egentlig bake en marsipankake i går men hele ettermiddagen min ble snudd på hodet da innlegget mitt:

Hva gjør du når noen stjeler barnet ditt? tok helt av på facebook.

Jeg skjønte nokså fort at det kom til å komme både positive og negative reaksjoner.

Kvelden ble brukt til å snakke i telefonen. Jeg rådførte meg med en profesjonell fotograf og har fått tips om gode advokater på området.

Jeg kommer helt klart med en oppfølgingsinnlegg for det viste seg at hele 6 kommersielle bedrifte har brukt mitt bilde! Choice Hotel Sarpsborg løste det hele på en fantastisk måte og jeg er overrasket over hvor raskt og imøtekommende markedssjefen der var!

Det kommer altså mer!

Nå skal jeg inn til Oslo og Aker Brygge.

#UBHQ ( United Blogger HeadQuarters) skal besøkes og jeg skal klemme på mine herlige kollegaer.

Det er i stormer som dette jeg føler meg heldig som har et støtteapparat som UB.

Jeg er i dag visstnok ELSKET og HATET!

Det må jeg bare regne med å være når så mange mennesker engasjerer seg i en sak. Vi har forskjellige meninger. Jeg kjenner det litt på kroppen i dag. Det føles litt rart.

Det som overrasker meg er hvor mange som synser på nett uten å vite noe om jussen i dette.

Men det er helt greit!

Ikke glem å titt innom om litt for det kommer en deilig oppskrift her på bloggen i dag!

Følg meg gjerne også på: Instagram, Facebook, Pinterest eller Twitter ♥

Mine gale påfunn snapper jeg på: v_perlesukker

 

 

Det er kjipt å bli dumpet!

Jeg ble dumpet på verst tenkelige måte.

Når jeg tenker på det i dag så skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte "å stå i det" men tiden går og den leger alle sår.

Heldigvis!

Jeg var 15 år.

Forelsket i Petter.

Petter var den kule, morsomme, søte, flinke gutten på skolen. Han var god i alt. I mine øyne var han perfekt hehe. Han spilte håndball som meg og jeg møte han hver tirsdag og torsdag i hallen.

Da hadde gutter 16 trening rett etter oss.

Det var de beste dagene!

Etter treningen brukte vi jentene ofte lang tid på å komme oss inn i garderoben.

En dag skjedde det!

Petter som bort til meg etter treningen. Jeg kjenner jeg blir 16 igjen bare jeg skriver om det. Hjertet slo raskere og jeg rødmet.

Anne Brith, har du lyst til å bli med på kino etter treningen på torsdag?

Herregud, sa han Anne Brith? Han så jo rett på meg så han måtte jo ha sagt Anne Brith? Jeg klarte såvidt å få ut et ja med pipende stemme.

De andre jentene på laget fniste.

Da møtes vi ved ballboksene nede etter min trening på torsdag da, sa han med et smil!

Jeg var i skyene!

Jeg kunne ikke tro det. Jeg skulle på kino med HAN! Det kunne ikke bli torsdag raskt nok.

Dere skjønner helt sikkert at jeg brukte hele onsdag ettermiddag på å finne ut hva jeg skulle ha på meg? Shit jeg skulle på kino med Petter!

Dagene gikk forferdelig langsomt men den som venter på noe godt osv.

Jeg hadde sovet minimalt og klarte ikke konsentrere meg om håndballtreningen da det ble torsdag. Jeg trente da på et vis, hastet ned i garderoben, dusjet og fikset meg.

Så satt jeg meg ned ved ballboksene og ventet.

Når den man venter på ikke er presis og litt sånn over gjennomsnitt sen så begynner man å tenke om man har tatt feil klokkeslett, eller dag. Kanskje hadde jeg hørt feil sted? Kanskje vi skulle møtes et annet sted.

Petter kom uansett ikke.

Jeg synes det var veldig rart så jeg gikk opp til treningen deres og der satt han sammen med de andre guttene. Han hadde ikke skiftet.

Jeg gikk uredd bort mot han og spurte: Skulle ikke vi på kino i dag?

Svaret hans var ikke i nærheten av det jeg hade forventet og jeg kjente jeg ble svimmel da han sa:

Trodde du jeg mente det?

Beklager men jeg tullet bare ...skjønte du ikke det?

Jeg sa ingenting jeg bare gikk.

Jeg trenger ikke fortelle dere at jeg var lei meg i flere uker? Den opplevelsen satt så lenge i. Langt inni hjerterota svei det! Hvordan kunne han være så grusom? Var det virkelig så gøy?

Jeg var ikke verdens vakreste på den tiden. Håret mitt var kommunegrått, tynt og bølgete. Jeg brukte briller, var full av kviser og hadde tannregulering. Jeg var tynn og hadde ingen pupper slik som de andre jentene.

Årene gikk og jeg flytte til Amsterdam for å studere. Jeg ble lengre, jeg var fremdeles slank men med former. Håret vokste og en god frisør farget det og stylet det for meg. Månedlige besøk hos hudpleier gjorde ansiktet mitt vakkert og tennene var rettet opp. Jeg bodde i en storby og hadde god oversikt over årets mote.

Det var jul og jeg var hjemme i Mosjøen igjen. Tradisjon tro skulle venninnene samles på et utested og ha en fin kveld slik vi alltid hadde. Venners venner ble invitert og utestedet var fylt opp lenge før klokka var 23.00. Det var tider det!

Jeg hadde på meg en vanvittig flott kjole. Den hadde kostet meg litt. Høye heler og langt lyst hår. Håret var forresten krøllet for anledningen. Jeg kunne se at folk tittet. Jeg var annerledes. Spennende. Bodde jo i utlandet og det merket du.

Så kom Petter! Jeg så han med en gang. Det så ut som om han så meg også med en gang han kom inn for han kom rett bort til meg!

Hei, sa jeg.

Hei, sa han tilbake.

Han kjente meg ikke igjen!

Jeg hadde sikkert smilt ekstra mye til han. Jeg kjente jo ennå at han var en av de fineste jeg visste om. Men inni meg kokte jeg. Sinnet fra år tilbake kom frem på en måte som skremte meg.

Vil du ha noe å drikke? Han bøyde seg mot meg og blunket. Han var så selvsikker. Han var så glatt. Håret var perfekt. Det var tydelig at han hadde bestemt seg for at vi to skulle "prate" mer!

Jeg deler gjerne en flaske Champagne med deg, svarte jeg.

Det var den dyreste drikken jeg kunne komme på. Det var på tide at han fikk svi litt for det han hadde gjort hehe. Jeg hadde tenkt til å sette meg ned for å ta et glass sammen med han men alle følelsene fra årene tilbake kom opp i meg så da han kom bort til bordet og satte seg sa jeg:

Trodde du virkelig jeg mente det?

Trodde du virkelig jeg ville drikke noe sammen med deg? Beklager men jeg tullet bare.....

Så gikk jeg.

Og snudde meg aldri tilbake.

PS Petter heter ikke Petter i virkeligheten. 

 

 

 

Ny bil! #halleluja 

Å få en bil i gave er jo noe alle drømmer om hehe. Også jeg! Vår gamle Saab fra 1998 har sett sine beste dager og vil innimellom ikke starte.

Jeg ble derfor ekstra glad da jeg fikk en melding fra Christina Fraas (kreativ leder UB): Du får låne en Nissan Leaf i en uke ❤️

At jeg skulle hente den i dag passet meg utmerket. Det føles som om jeg har fått en bil i 40 årsgave!

Fy så deilig! Luksus:

BURSDAGSFEIRING

Takk til alle dere som har ringt meg, sendt snap og meldinger. Det tok helt av. Jeg prøvde å ta skjermbilde av alle men det ble over 100 stykker haha.... dere er noen goinger!

Her er noen av de herlige snappene:

Jeg #loggetav i går. Det var godt.

Det regnet store deler av dagen og det gjenspeiler nok litt av hvordan jeg følte meg i går.

Det var ikke akkurat den store hurrastemningen.

Dagen er nå heldigvis over og jeg kjører en ny bil hehe.... i 1 uke.

Nå har jeg tenkt på hva i all verden jeg kan finne på for å få beholde den lengre. Både jeg og barna vil jo ha denne bilen så lenge som mulig :P

Jeg har kommet opp med noen forslag:

  1. Smøre Nissan med kaker hver dag?
  2. Sove i bilen en natt for å vise dere hvor gode setene er?
  3. Snappe fra bilen men kun når jeg ikke kjører altså!

Har du noen kreative tips?

Legg igjen kommentarer :)

Varme klemmer!

 

 

 

 

 

Vi tok avskjed med pinnsvinet!

Veldig trist for barna ble dette men det var det beste slik!

Da vi fant pinnsvinet gjorde jeg som alle andre ville gjort. Jeg tok meg av det lille dyret. Pinnsvinet veide kun litt over 600 gram og kunne dødd om det skulle vært ute nå.

Pinnsvin skal ikke være ute midt på dagen og de skal heller ikke sitte stille. Som sagt tok vi det med inn og ga kattemat og vann.

Pinnsvin skal aldri ha melk!

Annika kalte det fort Candy og vi andre likte navnet. Men enda hvor søtt det var å ha et pinnsvin i hus så visste jeg at det ville være en for stor oppgave for meg å ta meg av dette til etter 17. mai. Med 4 barn alene og en fulltids jobb så ville det ikke gått bra.

I United Bloggers har vi en herlig blogger som heter Anne Havåg Holter- Hovind og hun driver bloggen Moseplassen. Hun lever og ånder for hage og alt som befinner seg der. Så da hun spurte om jeg ville at hun skulle komme og hente Candy sa jeg ja til det.

Annika ble kjempelei seg men heldigvis bor Anne ikke ås langt unna oss og vi skal få lov til å komme og besøke pinnsvinet og Anne.

Candy lever nå videre på en ny blogg, en ny historie og mulig med nytt navn. Om du vil følge med så titt innom Moseplassen og les hva Anne har skrevet om pinnsvinet og turen hit til Sørumsand :)

Da pinnsvinet ble funnet var det 600 g. Etter en dag 640 g og da Anne hentet det var det allerede blitt 700 g :)

Jeg har ikke gitt det cupcakes jeg lover hihi!

Håper dere alle har en strålende dag!

Klemmer!

Bilder er lånt fra Moseplassen 

 

2 voksne, 4 barn og 1 piggsvin!

I går kveld hentet jeg Kim på Gardermoen ♥

Det ble sent! Barna ville snakke med han før de la seg.

Vi ble selv liggende å snakke til etter midnatt og da vi endelig sovnet begynte vårt nye "husdyr" piggsvinet: Candy å romstere i esken sin.

Takk for alle snap, sms og gode råd på Instagram.

Vi skal ha Candy her noen dager så får vi se hva som skjer.

Det var Annika som bestemte navnet og jeg elsker det! Han har fått plass i en rosa eske.

Forresten er det en han eller er det en hun? Annika mener det er en jente mens guttene er fast bestemte på at det er en gutt haha.

Det tok ikke lang tid før Candy falt til ro og sov hele natten!

Stakkars helt utmattet av det som skjedde i går.

Jeg tittet akkurat ned i esken og Candy lå helt avslappet og sov. Alle 4 beina godt rullet sammen med hodet skjevt.

Det ble 4 timer søvn på oss alle.

Men det gjør ikke noe når man våkner med 2 sterke armer rundt ♥

Følg med på snap for å se hvordan det går videre med Candy ♥

Mvh "fostermora"

 

Skal jeg bli fostermor eller ikke?

Da vi kom hjem i dag etter barnehagen så ropte Christian på 3 år:Espen kom og se jeg fant noe!

Vi tittet alle sammen ned i gropa hvor kjellervinduet er. Der nede lå et lite piggsvin helt rolig. Barna syntes dette var kjempestas men mamma var ikke helt komfortabel med situasjonen.

Etter å ha googlet, snakket med dyrlege og Piggsvintes venner fikk vi vite at vi skulle ta det med inn. For å være ute nå på nettene er ikke bra for et så lite dyr. En natt ute i frost så vil han dø.

Jeg tok han med inn og veide han til 610 gram.

Han skalv og jeg måtte føne han for å få varmen i han. Vi satt en skål ned og han drakk vann etter en stund.

Så kjøpte vi kattemat ( til kattunger) og la han i en eske med papir og mat.

Jeg ringte tilbake til Piggsvinets venner og fikk følgende muligheter:

1. Beholde han og gi han mat frem til etter 17. mai. Først da kan han settes ut i naturen.

2. Ta han til dyrlegen og avlive han.

3. Ha han her i noen dager og så reise til Ski med han. Der har de et hus hvor de tar imot piggsvin.

Jeg kan jo ikke avlive han. Det strider mot alt jeg står for.

Men å ha han her til 17. mai? Det virker som en umulig oppgave.

Noen med tips?

Hvilket valg hadde du tatt?

Tok et bilde av han jeg:

Hjelp Røde Kors

Send SMS ”Nepal” til 2272, og hjelp Røde Kors i å redde liv!

I forbindelse med jordskjelvet i Nepal, har Røde Kors ønsket å gå live med en TV-kampanje som ble avvist. Dessverre, er all tv-tid reservert og fullbooket fram til slutten av Juni.

Røde Kors kjemper mot klokken.

Hittil er 3700 mennesker funnet døde og Røde Kors frykter at tallet vil stige til 6500 døde.

Det er mange barn blant disse og jeg som mamma til 4 vil hjelpe og gjøre det jeg kan.

Derfor deler jeg dette med dere. Slik at barna som er rammet kan få hjelp.

Det er mangel på mat, vann og strøm, og en rekke etterskjelv gjør det utrygt for mange å oppholde seg under de takene som fortsatt står.

Vi bloggerne i #unitedbloggers har blitt spurt om å skrive om dette. Det er ikke noe vi får betalt for dette

Vi håper at dere, som ambassadører og bloggere med et talerør til folket, vil hjelpe oss å eksponere budskapet om menneskene i Nepal som trenger hj gjør vi fordi vi vil støtte og hjelpe når ting er vanskelig! .

Jeg gir med dette Røde Kors min stemme!

Send SMS ”Nepal” til 2272, og hjelp Røde Kors i å redde liv!

Jeg ringte politiet i går kveld! #russebråk

Russen er et like sikkert vårtegn som hvitveisen. De kommer hvert år i alle fasonger men bare noen få farger :)

Men: Hvor mye skal vi tåle av russen?

Jeg ser på meg selv som en nokså tålmodig sjel når det kommer til andres festing. Jeg har ligget i senga mi til sent på natt og ergret meg over festbråk uten at jeg gikk bort til naboene. Det må være lov å fese innimellom.

Men hvor går grensen?

I går kveld skulle jeg legge barna. Allerede klokken 20.00 var festen i gang. Jeg la ikke merke til at det sto en russebuss rett ovenfor huset vårt ved ungdomsskolen. Jeg la misten og jobbet litt.

Etter en time skulle jeg legge de andre barna og musikken ble bare høyere og høyere. Barna begynte å klage på musikken og Annika som sov på motsatt side av huset fikk ikke sove.

Jeg forklarte henne at det var noen busser med Russ som var på skolen og at de faktisk hadde lov til å stå der fram til klokken 23.00

Vi måtte stålsette oss :P

Jeg tittet mot naboen og så at begge to kikket ut av vinduet. Den koselige eldre kvinnen så faktisk litt bekymret ut. Da jeg tittet igjen så jeg at 3 gutter sto og tisset i hagen deres!

Det synes jeg var litt drøyt!

Musikken fortsatte på HØY styrke. Det var så høyt som musikken er når det er sommerfestival her på Sørumsand. Jeg tenkte flere ganger nå er det vel litt drøyt?

For meg var grensen faktisk nådd flere ganger. Musikken var så høy at jeg ikke kunne stå ute på verandaen og ta en telefon.

Flasker ble kastet mot hekken til naboen og da fikk jeg rett og slett nok.

Jeg tenkte: Nå går jeg bort og tar en prat med dem!

Det går an å ha folkeskikk og være grei selv om du er Russ eller hva?

Så roet det hele seg. Og da tenkte jeg nå har de reist. Men neida.

Etter 5 minutter ble lyden enda høyere.

Da jeg tok på meg joggeskoa for å gå ut tenkte jeg at jeg faktisk kunne ta en telefon til det lokale lensmannskontoret før jeg gikk opp. Det kunne jo hende at de var på vei. Noen måtte jo ha ringt før meg?

Jeg ringte og følte meg kanskje litt "politi" selv men operasjonssentralen kunne fortelle meg at de allerede hadde vært på stedet pga en melding men at de da ikke så noen buss.

Nå sto det 2 busser der.

Jeg avtalte med den hyggelige politimannen at jeg skulle gå bort og be dem dempe seg og om bråket vedvarte så skulle jeg ringe tilbake.

Jeg ringte kjæresten på vei bort og han sa som siste før jeg la på: Vær rolig og hyggelig nå da!

Jeg gikk bort og stilte meg i klynga til Russen og spurte om de hadde det gøy?

HEEEY VILLA PERLESUKKER! Det var noen jenter som kjente meg igjen hehe. Jo jeg er Villa Perlesukker. Hvordan går det? De fortalte om fest, herlig skoletid og bussen sin. Sjåføren som satt inni så litt småbekymret ut da jeg spurte: Når har dere tenkt til å reise?

Jeg stakk hodet inn i den store bussen og flere ropte: Villa perlesukker!

Guttene kunne fortelle at de var på vei videre.

Så fint tenkte jeg :)

Da bussen kjørte kom det en hyggelig kar bort til meg og strakk armen frem og sa: Jeg kjenner deg men du kjenner nok ikke meg! Å så hyggelig svarte jeg. Han kunne fortelle at han hadde fått lærlingeplass på den fantastiske restauranten Feinschmecker fra høsten.

Linken mellom oss var lagt!

Synes du det ble mye bråk? Spurte han forsiktig og jeg svarte som sant var: Ja jeg gjorde det. Han kunne fortelle at de hadde et rebusløp og at bussen bare plutselig hadde dukket opp og at den ikke hørte hjemme her. De  hadde selv flere ganger bedt dem om å roe seg samt skru ned lyden på musikken.

Vi ble stående å snakke om hans spesialiteter, ønsker for fremtiden og russetiden.

En herlig tid det der: russetiden. Hele livet foran seg, mange planer og drømmer. Ravn hadde i alle fall planene klare og etter samtalen med han så gleder jeg meg faktisk enda mer til å besøke Feinschmecker til vinteren. Norge kommer til å få en stjernekokk i han der! Blir spennende å følge reisen hans!

Klokken 23.00 var det helt stille her. Det var deilig.

Hva mener du? Hvor mye skal vi "tåle" og skal vi godta mer fra russen enn fra alle andre? Når flasker blir kastet i hagen er det greit å reagere og si ifra? Jeg gjorde i alle fall det.

Jeg vet at frem til klokken 23.00 er det greit med bråk men når musikken blir så høy så må det da være greit å reagere. En russebuss midt i et boligstrøk på en hverdag er drøyt synes jeg.

Eller glemmer kanskje kua at den engang har vært kalv? hehe

Ønsker dere en finfin dag!

Bildet er lånt fra Biip.no

Følg meg gjerne også på: Instagram, Facebook, Pinterest eller Twitter ♥

Mine gale påfunn snapper jeg på: v_perlesukker

 

 

Kan du bære meg?

Snakk om å glede seg til søndag folkens! Denne uka har vært spesiell på flere måter.

Har du opplevd at du må ta en avgjørelse på noe som du gruer deg til? Du vet hva du må gjøre men du bare skyver det foran deg fordi du gruer deg sånn til å ta avgjøreslen? Det er nesten litt sånn at du bare sitter og håper på at noen skal komme inn i livet ditt og ta avgjørelsen for deg.

Så kan du bare sitte stille og si: Ja men nå ble det jo slik fordi han eller hun sa at det måtte bli slik!

Jeg vet ikke om dere skjønner hva jeg mener men jeg føler alltid at når jeg har store avgjørelser i livet mitt så blir jeg litt sånn stuck.

Det kjennes ut som om man er i et vakum.

Sånn var det denne uka.

Camilla fra Treningsfrue.no var en av de få jeg betrodde meg til.

Det har blitt noen samtaler for å si det slik denne uka og jeg måtte ha et avbrekk i all grublingen. Så jeg spurte Camilla om jeg kunne bli med å trene.

Vurderer å kaste meg med Camilla og Jørgen oftere fremover når de er på Avancia Skedsmo og trener....slik som i dag!

For dere som akkurat har begynt å følge meg så kan jeg fortelle dere at jeg er utdannet svømmetrener i NSF og trener regelmessig både selv og med barn. Jeg kan si at jeg har en god kondisjon og toppet det hele med Oslo Triathlon i fjor.

MEN de siste ukene har det altså skjedd ting med kroppen og jeg har ikke trent på nesten 2 uker. Da jeg prøvde å ta en svømmeøkt sist uke klarte ejg ikke å svømme mer enn 200 meter og så måtte jeg kapitulere.

Så i dag var det altså første trening på en stund og det var helt grusomt. Jeg vurderte å droppe og legge ut bilder av meg selv fordi jeg ser så sliten ut men jeg synes dere også skal få se at jeg faktisk innimellom er sliten og ikke ser smashing ut 100%

Jeg gikk hurtig i 40 minutter på tredemølle. Det var mer enn nok og så tok jeg noen rumpeøvelser hehe...vil ha thigt ass til sommeren!

Camilla mente jeg skulle ta 4 x 20 repitisjoner av denne men jeg klarte bare 2 :P

Glad og fornøyd utenpå men inni er jeg nok ikke helt glad enda :)

Men det viktige er at når du har det tungt så bør du omgås mennesker som løfter deg opp og som tror på deg.

Camilla er en slik person. Hun oser av glede og gir masse positiv feedback!

Det er jo slik det er at når man har det som verst og ikke har krefter til å komme seg opp så kan det være greit med venner som gir en hjelpende hånd og som sier: Kom jeg skal vise deg veien videre!

Med meg var selvsagt kjæresten som er her nede for noen dager.... åååå vi har hatt det så fint i helga :)

Strong people don't put others down they lift them up!

Følg meg gjerne også på: Instagram, Facebook, Pinterest eller Twitter ♥

De mer private bildene blir delt på snapchat: v_perlesukker

KLEM!

 

Hvorfor gråter du mamma?

 

Tårene trillet nedover kinnet. Normalt bruker jeg ikke vise barna at jeg gråter for de bekymrer seg unødvendig men nå kom det og det var helt greit at barna fikk høre det!

Det var Annika som spurte og jeg så på henne og smilte.

Den siste tiden har vært en berg og dalbane følelsesmessig.

Etter jul møtte jeg Kim. Det var ikke planlagt å falle hodestups for en mann som bodde på andre siden av landet. Men det skjedde. Han kom inn i livet mitt og bare var god! Med han kom samtaler. Lange og dype samtaler om ting jeg fryktet mest.

Spøkelser kom ut av skapet og måtte konfronteres og en av dem var disse føflekkene som jeg i mange år har trodd jeg skulle dø av. Latterlig teit tenker du kanskje men alle har en frykt inni seg. Og når frykten eller angsten blir større enn lysten til å gjøre noe blir man paralysert og velger man å unngå angsten.

Men jeg klarte jo ikke det. Heldigvis og med god hjelp fra dere lesere mannet jeg meg opp og fikk fjernet den første!

Så kom resultatet:

Helt frisk!

Ikke noe farlig kom frem på analysene fra sykehuset!

#lykke

#lettelse

#tårer

Jeg så på Annika og sa: Jeg gråter fordi jeg er frisk!

Hun sperret øynene opp og sa: SERR?

Jeg så jo med en gang at hun mente dette var helt vilt å sitte og gråte for og så begynte vi å le! Minsten kom bort og sa han hadde bæsj i bleien og Espen kom med en bok som han skulle ha min underskrift i....

Tilbake i mammamodus!

#jordenkaller

En flekk igjen. Har ikke bestilt time enda men skal gjøre det i helga. Minn meg på det da om jeg glemmer det kjære deg og takk for at akkurat du er DEG.

Snap meg folkens om dere har snap...

Følg meg gjerne også på: Instagram, Facebook, Pinterest, Twitter eller Snapchat: v_perlesukker ♥

God klem!

Vi vant!

Jeg står hjemme og vasker kjøkkenet. Sliten fra i går. mange tanker surrer rundt i hodet og det er godt å bare gjøre noe helt annet. Jeg har planlagt å teste ut en ny oppskrift etter jeg er ferdig med å vaske, men akkurat nå så er det nok å bare fokusere på å lytte til musikk og se sola skinne.

På telefonen har jeg pushvarsler fra Instagram og plutselig ser jeg flere som kommenterer: Gratulerer @villaperlesukker

Jeg tenker: Hva gratulerer de meg med? Jeg har da ikke gjort noe spesielt? Kanskje er det noen som gratulerer meg med at jeg har funnet kjærligheten men det er jo en stund siden men jeg tar av meg mine vaskehansker og åpner Instagram.

Så ser jeg at det ikke er på mitt bilde folk gratulerer... jo det er jo meg med det er @kamillenorge som har trukket en vinner i konkurransen #mysuperrolemodel. Vinneren får en bli ny dag med @kathrinesorland og et gavekort på 10.000.-

SERIØST!!!!

Jeg prøver febrilsk å ringe Hilde og omsider får jeg tak i henne på telefon og roper inn i øret hennes: VI VANT!

Hun hyler: KØDDER DU? Wæææ jeg har frysninger over hele kroppen. Visste ikke at det gikk an å ha frysninger på "kjækan" (kinnene)

HAHAHA....

Hilde er min kusine som jeg er så glad i. Hun bor i Trondheim og skal nå endelig flytte sørover. Vi er kollegaer i #unitedbloggers og hennes blogg heter: BEDREMEG.NO

Hun har skrevet et rørende innlegg om meg der.... det bør du lese. Det var skrevet lenge før denne konkurransen. Nå skal vi altså bli nye begge to. herregud jeg kan ikke tro det! Og selveste Kathrine Sørland skal fikse oss...wohoooo...

Solen skinner virkelig på oss i dag Hilde! Sender masse herlige klemmer til deg i Trondheim.

Nå er det vår tur ♥

Følg meg gjerne også på: Instagram, Facebook, Pinterest, Twitter eller Snapchat: v_perlesukker ♥

Hjelp vi reiser på påskeferie!

Hjelpe meg! Å pakke til 4 barn og en voksen er ikke bare bare.

Vi reiste opp på onsdag og før vi dro skulle vi ta noen bilder til Milo og pynte en kake. Ikke nok med at ski, akebrett og klær skulle med så har minsten 3 årsdag midt i påsken og det måtte med en kake på ferie :)

Når jeg tenker på det hele så har det vært en bragd i seg selv å få alle barna med inn i bilen, kjørt de fem timene det tok opp til Røros og kommet oss inn på rommene på Vertshuset her oppe.

Veien opp startet med at en ropte allerede etter 15 minutter at han måtte tisse.

Da er det ikke så veldig mye annet å gjøre enn å stoppe og tisse. En halv time videre kommer det fra samme person: Jeg må tisse igjen, jeg fikk ikke alt ut første gang! ER DET MULIG?

#frustrert

TISSEPAUSE alle sammen. Datteren er som meg: Hun bare forteller til seg selv at hun må ente så venter hun hehe... selskapsblære heter det visstnok.

Da vi nådde Elverum hadde vi stoppet 3 ganger allerede. Ikke tro at barn kan time å tisse samtidig.

Rett før Rena kom det igjen fra baksetet at vi måtte stoppe og ja det var samme barnet som allerede hadde tisset 2 ganger så da måtte jeg nesten se om han satt og drakk noe i baksetet eller om han kanskje var på tur å bli syk....

Uansett vi kom frem og har hatt det topp :) Flere bilder følger....

Håper dere uansett hvor dere er får en finfin påske!

PS. dette innlegget er 2 dager forsinket da jeg sliter med litt tekniske utfordringer mht internett, mobil og blogging :P

Dette bildet likte jeg best hehe.

Og dette:

Klem fra meg og flokken fra Røros :)

 

 

Sjokoladebrune ben, skjønnhetsflekk og snapchat!

Det har vært mange spørsmål i det siste om denne føflekken jeg har i ansiktet. Noen av dere mener den er tegnet på og skjønner ikke at den kan skifte side. For ja noen ganger er den på høyre side og andre ganger på venstre.

Det er en helt logisk forklaring på dette! #selfies

Når jeg tar selfies så bytter flekken side! Den er ikke tegnet på og jeg skulle ønske jeg ikke hadde den der i det hele og det store for sannheten er at den kom for noen år siden og den vokser! Og ja jeg skal sjekke den rett etter påske. Time hos hudlege er bestilt :)

SJOKOLADEBRUNE BEN

Jeg visste ikke at det fantes en krem man kunne smøre på kroppen og så ble man brun. Så lite opplyst har jeg vært. Men nå vet jeg bedre og jeg har prøvd meg på dette. Jeg er jo hvit som snø på kroppen og har alltid vært det så det var stas å kunne bli litt brun på bena.

Sjokolademoussen som jeg kaller det skal jo smøres inn på bena og så skal det trekkes inn på et vis hehe...

Her ser dere før og etter på det ene låret!

Det var gjort på 1,2 3 og jeg må nevne at det er ingen som har betalt meg for å skrive om dette.

Slik så bena ut etterpå og jeg takker min flotte venninne Lene Alexandra for at jeg ser ut slik jeg gjør.

Hun motiverer meg til å trene hver eneste uke.

Jeg er på snapchat. Følg meg der. Snap meg gjerne. Jeg prøver å svare alle ♥

Her er noen snap fra helga:

 

Jeg får også mange fine snaps fra dere.... her er et bilde jeg bare måtte ta skjermbilde av! Fantastisk ♥

 

Akkurat nå pågår det en konkurranse på vår snapchat og du kan være med helt frem til klokken 15.00

Etter det vil vi annonsere vinneren ♥

I dag skal jeg dømme årets siste håndballkamp for datteren min og jeg gleder meg masse.... følg meg på snap og se hva jeg gjør...etter det skal jeg bake med Mr. Right OG komme med masse gode tips til dere på snap!

Vi snappes!

God søndag!

 

Jeg gruer meg....

Klokka 9.15 skal jeg være hos legen og jeg gruer meg skikkelig.

Å snakke om disse føflekkene mine på bloggen har sikkert vært det dummeste jeg har gjort sålangt i min bloggkarriere.... over 10.000 har fått med seg at jeg har utsatt timen og reaksjonene fra dere der ute lot ikke vente på seg....

Jeg tror jeg fikk over 20 private meldinger fra dere og flere av dere var i samme situasjon...så etter all mail, telefoner og sms bestemte jeg meg for å ringe legen.

Jeg fikk en time i dag....og har sovet skikkelig dårlig i natt pga dette. Klarte ikke spise i går kveld etter svømmingen og har heller ikke spist særlig i morrest...Hvorfor gruer vi oss sånn til legetimer?

Det må jo være fordi vi har en frykt om at ting er galt...? jaja om en time så har jeg svaret... takk til alle der ute som har kjeftet på meg! Love U!

Gruer meg!

Ønsk meg lykke til!

Jeg lyver til barna hver dag!

Hver eneste dag forteller jeg usannheter til barna. Det starter ofte ved frokosten!

" Du må smake på alt 10 ganger får du vil like det" bruker jeg å si....

Hva er det for noe liksom...stemmer det overhode? Noen har fortalt meg det...jeg vet ikke hvem men det funker i alle fall for mine barn spise sushi og alle andre ting som andre barn får frysninger av.

Jeg har jo sagt at etter 10 ganger så blir det godt ....så da er det slik.

Når vi skal lage vafler så blander jeg alltid noe grovt mel i det og barna spør: Har du laget grove vafler mamma?

Neeeeei .... #englefjes Jeg er så hellig at det nesten gror vinger på ryggen min når jeg smiler og serverer den "hvite" løgnen.

Usannhetene fortsetter i matpakkene og hvem er jeg til å si at Albert Einstein spiste salat hver dag?

Er det dokumentert? Neppe! Barna vil jo bli smarte :P

TANNFEEN

Tannfeen er nok den største løgnen av dem alle sammen med julenissen og påskeharen. Jeg klarer bare ikke å fortelle barna mine at det er jeg som er dem alle :P

Dog tror jeg at Annika har skjønt det for sist hun mistet en tann gikk samtalen slik:

Annika: Mamma jeg har mistet en tann....

Jeg: ååååå så gøy...

Annika: Den ligger i glasset på kjøkkenet....

Jeg: å ja.....

Annika: Jeg har lagt 35 kroner ved siden av...ikke glem å legge dem i glasset i natt....

HAHAHA er det mulig?

Eldste på 11 skriver lapper og ber om å få pengene inn på konto...fnis.

De verste løgnene blir servert til minstemannen.

Han tror jo på alt.

Ikke ta kniven, den er farlig. Det er farlig å gå opp den bakken! Alt er jo nesten farlig. Og dette sier vi jo for å beskytte de små.

Nå er han enda uvitende om alt av løgner som blir servert men om noen år.....

Når det kommer til utdannelse så merker jeg jo også at jeg forteller en "hvit" løgn innimellom.

Eldstemannen kom hjem en dag og sa han ikke hadde lyst til å bli hjernekirurg mer. Han ville heller kjøre gravemaskin.

Jeg sa at han helt sikkert kom til å få det bedre som hjernekirurg for da kunne han kjøpe en gravemaskin og ha i hagen....og da slo han to fluer i en smekk. Det ble ikke noe snakk om gravemaskiner etter den dagen :P

Hvorfor lyver vi egentlig til barna?

Jeg gjør det fordi jeg vil prøve å gi barna det beste i livet. Lære dem sunne verdier, gi dem med en del tradisjoner og ikke minst glede. Samtidig vil jeg jo være oppriktig og ærlig.

#vanskelig

Hvilken løgn fortalte du dine barn sist?

 

Er du lei deg?

Du har en stor føflekk på ryggen din sier Mr. Right.

Jeg vet, svarer jeg fort og forandrer samtaleemnet.

Jeg prøver å skyve tanken bort men i løpet av det sekundet stillheten henger i luften klarer den å feste seg i hodet mitt. Jeg har klart å fortrenge den tanken i flere måneder nå og jeg merker jeg er litt irritert på Mr. right fordi han nevnte det.

Vi spiser men tanken gnager seg gjennom hodet og uansett hvor mye jeg fyller hodet med positivitet så kjenner jeg at det er en sånn uferdig greie mellom Mr. Right og meg. Jeg ser det i øynene hans at han bare venter på å få høre hva det er jeg ikke sier.

Har du også hatt det sånn? Du vet du må si noe til den du er glad i men du klarer bare ikke å si det til personen?

Uff....

Jeg har en føflekk på ryggen og en i ansiktet som begge har kommet de siste årene. Føflekken min i ansiktet var stort samtaleemne da jeg var med i Hele Norge baker. Og googler du Anne Brith Hele Norge baker og føflekk kan du nok også lese diskusjonene på diverse fora hvor den ene etter den andre mente jeg måtte ha tegnet flekken på.

Uansett den er nå der og den vokser og sannheten er at jeg skulle vært hos legen for over 6 mnd siden med dette men jeg tør ikke.

Sånn ferdig snakket.

Jeg utsatte legetimen til forrige uke og i forrige uke utsatte jeg den til i mai.

Det føltes mye bedre slik.....

Men sannheten er at hver gang jeg ser meg i speilet eller tar en #selfie :P som her så tenker jeg på den i et mikrosekund....

Så flyr tanken videre og jeg haster avgårde med livet mitt.

Å VÆRE LEI SEG

Flinke piker gråter ikke! Flinke piker får applaus og viser ikke svakheter.... vi snakker ofte ikke om det som er trist. Hvor deprimerende er ikke det? treffe venninner og snakke om alle vonde ting. Gud da hadde vi bare fått det verre..... så når ting blir tøft så går jeg meg en tur... ofte på søndager og gjerne alene....

Men i går var jo Mr. Right hos meg så han ble med.... når jeg ser på bildene vi tok i går så ser jeg at jeg er trist. Ikke sånn grusomt trist...men det er ting som tynger meg. Og når man føler seg litt trist så blir alt mye verre og da er det godt å ta seg en tur ut....jeg rusler langs Glomma. Her løper jeg om sommeren, ser de første vårtegnene, opplever den første flommen, blomstene som gror, gresset som strekker seg, stiene som gror igjen og på høsten løvet som faller før vinteren kommer og tar over.

Akkurat her føler jeg meg hjemme og det å rusle langs vannet er godt og det klarner tankene.

Har du et slikt sted du føler du klarer å "finne deg selv"?

Mr. Right er utrolig teknisk! Og jeg har slitt litt med å finne innstillingene på kameraet mitt fra Sony...MEN i går fikk han forklart meg litt og jeg fikk tatt noen flotte bilder...wohoooo.... #lyspunkt

 

To er bedre enn en sies det og det er så utrolig deilig å ha en man kan dele alt med..... ♥

Våkner du midt på natta og ikke får sove så vekk meg og prat med meg sier han .... #heldig

Livet er fylt med utfordringer og jeg kan jammen si jeg har fått mine, men jeg merker at å komme seg ut i frisk luft eller å trene gjør at jeg mye lettere kommer meg gjennom ting....

Få det ut! Fortell om alt til meg...sa min Mr. Right rett før vi la oss.

Jeg var så sliten... jeg sovnet idet jeg la hodet på puta og sov til klokka 3.00 så våknet jeg og ikke lenge etter merket jeg at Mr. Right også var våken. Han sa: Du er så tankefull... vil du prate om det? Akkurat som om han så hva jeg tenkte på....

Så startet jeg å snakke igjen da....om alt jeg er redd for. Det er ikke så mye men det er jo noen ting. Mest av alt er jeg jo redd for at jeg er syk. Men også om skuffelser, mennesker som har gjort meg vondt og ting jeg angrer på.

Hvert eneste menneske jeg møter har en historie. Alle som har levd har opplevd noe som gjør dem sårbare. Som regel snakker vi ikke om dette. Særlig ikke suksessfulle jenter som har høye ambisjoner.

Flinke piker gråter ikke!

Men jeg gjorde det....og det var godt ♥

Ønsker dere en fin mandag ♥

#avstandsforhold

Jeg har begynt å utvikle et hat - kjærlighetsforhold med OSL altså Gardermoen. Aaaaah som jeg hater det stedet til tider når det er #avreise men så elsker jeg jo stedet når det er snakk om #ankomst.

Det er ikke bare sønnen min på Sven som mener at jeg er dårlig på det som kalles kjærlighet. Mine venninner har vært like oppgitte de siste 2 årene som jeg har vært singel. Rett før jul ga jeg opp alt som kaltes dating og hadde en god samtale med en venninne. Hun sa:

Anne Brith du må sette deg noen kriterier for hva som er viktig for deg med en mann. Vi brukte noen timer på det og kom frem til 3 ting:

  • Mr. Right måtte være morsom fremfor pen
  • Mr. Right måtte ha vært singel i minst 2 år
  • Mr. Right måtte bo i en radius på 50 km fra Sørumsand

HAHA...ja det gikk jo ikke akkurat etter planen :P

Men hva skal man gjøre når man virkelig møter Mr. Right?

Da tenker man ikke på avtand og forskjeller. Om det føles riktig så "kaster man seg uti det" som min søster Siv Elin sa :)

Og det har jeg gjort....

Trondheim er ikke så langt unna da og det går fint an å kjøre dit en helg. Heldigvis har Mr. Right en jobb som gjør at han til tider jobber i Oslo og det gjør jo saken MYE lettere men du kan si hva du vil det ER og BLIR en vanskelig greie!

#savn

Så nå er det frem og tilbake OSL-TRD om igjen og om igjen og om igjen....

Er det noen der ute som har det på samme måte?

 

 

 

 

A Cinderella Story ♥

Akkurat nå sitter jeg å forbereder uken som kommer. Jobber nok til klokken 23.00 i kveld for å få unna alt. Men Gud det er så verdt det tenker jeg. Dette skal jeg alså gjøre denne uken:

Vil presisere at ingen av disse samarbeidspartene har betalt meg for å skrive noe om dette. Hvis noe i fremtiden er reklame her på bloggen så vil det bli tydelig merket allerede i link fra facebook.

MANDAG

Normalt sett har jeg alltid fri på mandag men når det kommer større bestillinger så må jeg jo jobbe. Jeg skal først inn til Oslo for å fikse mine vipper hos min venninne Katrine på LashbarOSLO :P Så blir det baking av franske makroner. Jeg har bestemt meg for å ha 2 nye varianter kommende lørdag og vi knaller til med KVIKK LUNSJ og Stratos makroner :)

DNB kommer og henter et lass med franske makroner til en jentekveld for deres kunder og jeg skal gjøre mitt beste for at disse blir perfekte!

TIRSDAG

Denne dagen skal jeg til Vinay og Feinschmecker og jeg tipper jeg vil bruke 2 timer på morningen for å samle meg og puste rolig. Kommer nok til å være max nervøs. Lover å dele dagen med dere på snap: v_perlesukker

ONSDAG

Dette kommer til å bli en fantastisk dag. Ole Morten fra superpapsen.no kommer til meg og skal være lærling for en dag! Gud jeg gleder meg vilt og han er ikke redd for utfordringer og jeg har noen morsomme pønsket ut til han. Hvorfor han kommer vil du lese i et eget blogginnlegg.... #hysteriskmorsomt Må nevnes at Superpapsen og jeg er kollegaer i United Bloggers :)

TORSDAG

En ny kollega fra United Bloggers Trine fra Klisjehjemmet.no kommer. Åååååå jeg skal lære henne litt om baking...jeg gleder meg sånn for dette er en vakker jente tvers gjennom.

DISNEY Cinderella - Drømmekveld åååååå noen av de vakreste jentene i blogg-Norge skal samles og jeg har fått æren av å gjøre denne kvelden søt med cupcakes og cookies. Et eget innlegg om forberedelser kommer selvsagt og et om oppskriften. Vi skal treffes på Grand Hotel i en suite designet av min gode venninne Cecilie Melli og det blir helt fantastisk. Det eneste jeg tenker på nå er: Hva i alle dager skal jeg ha på meg? Kan jo ikke komme der med min rosa konditorjakke :P #hjelpenstakkarsmamma

Tror jeg må ta en telefon til Lene Orvik og høre om hun har noen tips :)

FREDAG

Fredag blir det baking til noen vanvittige leveranser. Jeg lover å fortelle dere alt om dette. MEN på kvelden skal jeg med de 3 eldste barna og Mr. Right ( om han rekker det) på selve filmen Cinderella.....aaaah datteren min på 10 år kommer til å ELSKE det. #lifeisgood

LØRDAG

Lørdagscafe. Da må du komme for da skal jeg være tilstede hele dagen og mulig vi skal ha noen demonstrasjoner i butikken. Smaksprøver til alle som kommer innom så ta turen til SØRUMSAND!

SØNDAG

Jeg er en dårlig mor. Datteren min hadde bursdag for 3 måneder siden og den skal vi først feire nå! #skam #fy #gåogskammeseg Men 12 koselige jenter skal ha fargebursdag og det skal bowles. Kaken er planlagt til fingerspissene så dette skal bli bra.

PFFFFFF slik ser altså uken min ut.... jeg gleder meg og gruer meg... det blir knallhard jobbing men hva gjør vel det når du jobber med det du elsker mest?

Har du spørsmål, tips eller innspill på uken min?

Legg igjen en kommentar!

OG du følg meg gjerne på INSTAGRAM eller FACEBOOK :)

 

Sexy shoes!

Personlig liker jeg den gamle rollefordelingen best. Mor baker og far leser avisen :P MEN det er når man ikke får ta valg selv jeg merker jeg blir opprørt.

I dag er det Kvinnedagen. Gratulerer med dagen alle kvinner og takk til alle som kjemper og har kjempet for like rettigheter. Det er absolutt en dag vi bør markere!

Da vi våknet i dag gratulerte Mr. right meg med dagen hvor Espen på 8 år spurte: Hva er kvinnedagen? Konklusjonen hans og til Mr. Right var at vi jentene hadde 1 dag i året og dem resten :P Utrolig urettferdig faktisk!

KVINNESYN

For meg personlig betyr kvinnedagen å kunne ta egne valg, sette grenser og frihet. Når det kommer til frihet så tenker jeg i et forhold. Det er utrolig mange menn som ser på kvinner og behandler kvinner dårlig. Ta min togtur på fredag som et eksempel: Jeg tipper at en kvinne aldri verden ville snakket til meg på den måten. Måten mannen sto ovenfor meg å så ned på meg var ikke måten jeg vil at mine barn skal behandle jenter på.


 

Før jeg fortsetter innlegget vil jeg takke alle dere som har kommentert innlegget mitt fra i går: En helvetes togtur. Takk for alle kommentarer og velmente ord og råd. Det varmer meg at så mange engasjerer seg og støttet meg. TUSEN TAKK!


 

Å være i forhold hvor man blir behandlet dårlig er grusomt. Jeg har opplevd det selv og selv om jeg er en sterk person så er det vanskelig å bryte ut av noe sånt. Jenter som bor sammen med voldelige menn feks bruker lang tid på å komme seg ut av slike vanskelige forhold. Det tar ofte år og klarer de å komme seg unna til feks et krisesenter så er opplevelsen og "ydmykelsen" av å bo på et slikt senter alt annet enn en verdig opplevelse. Det har ikke noe med menneskene som jobber på krisesenter å gjøre men midlene som bevilges til senter rundt om i kommunene er forferdelig små og det nedprioriteres. Det betyr at noen faktisk blir proppet inn på et lite rom sammen med sine barn.

Jeg prøver å forelle guttene mine at de skal si hyggelige ting til jenter, åpne dører for jenter og faktisk være en gentleman. Respekterer de jenter og ser på den som likeverdige vil de også senere både i jobb og privat behandle kvinner og menn likt.

KUNNE VELGE SELV

Jeg er en feminin jente. Jeg er ikke teknisk og jeg innrømmer at jeg innimellom faktisk trenger en mann. Jeg er nok litt gammeldags og liker de gamle rollefordelingene best. MEN jeg mener at kvinner og menn skal tjene likt for lik jobb, vi skal dele på omsorgen for barna og vi skal dele på oppgavene. Jeg skal kunne kle meg i høyhelte sko uten å bli tilsnakket på gaten og jeg skal kunne kle meg i en sexy og kort kjole uten å være redd for å bli voldtatt!

Valget er mitt og det valget har jeg fått fordi kvinner har kjempet for denne dagen og skal fortsette å kjempe.

Det er ikke noe alternativ å fordandre på denne dagen. Den er betydningsfull!

Med eller uten høye heler!

PS Shoecookies kan du lett lage selv og oppskriften finner du HER

 

 

 

En helvetes togtur!

Jeg ble skjelt ut på toget i går....opplevelsen sitter faktisk enda i ....

Fortalte dere jo i går at jeg skulle ta toget inn til Oslo til United Bloggers med 4 barn i går ettermiddag.

Dette skjedde:

16.04

Vi ankommer stasjonen for å kjøpe billetter. En mamma rimelig stresset men nokså glad og fornøyd for å ha fått på alle barna penklær uten særlige diskusjoner. Vi er godt i rute for toget som går 16.28

16.11

Sven på 11 år tar ansvar og kjøper billetter til alle. 4 kakeesker skal sjongleres og minste på 3 år vil egentlig ikke sitte mer i vogna.

16.16

Den gule streken - Lille Christian på 3 år vil hele tiden gå over "den gule streken" og jeg forteller han rolig hva som kan skje og at han må være forsiktig. Han skjønner det og er utålmodig for det kommer jo ikke noe toooooog!

16.32

Toget er forsinket. Prøv å forklare det til en 3 åring :P

16.39

Toget kommer og minsten vil ikke sitte i vogna. Har du noen gang prøvd å få med 4 "løse" barn med inn på et tog? Med løs mener jeg at man ikke har dem i bånd! Bånd hadde vært mye mye bedre akkurat i den situasjonen! 4 barn inne. 4 kakeesker YES og 1 vogn.

TOGTUREN

Vi sitter endelig på toget og det er en utfordring i seg selv å ha 4 barn med på en slik tur. En vil fortelle om skoledagen og en vil fortelle om hva han ser, minsten vil stå og se på snøen og ankommet på Lillestrøm kommer det så mange inn pga feil og forsinkelser at hele todet fylles. Akkurat da er min eneste tanke å sørge for at barna sitter rolig og stille og at alle oppfører seg slik at vi ikke får oppmerksomhet fordi nen "bråker"

Så rett etter vi har kjørt fra Oslo S kommer det en mann bort til meg og ser på meg og sier:

Du må jo være helt tom i hodet!

Jeg sperret øynene opp og tenkte han snakket til noen andre og ser på han og han fortsetter:

Du må være helt tom i hodet ditt.

Jeg skjønte ikke hvorfor han snakket slik til meg og svarte han rolig:

Jeg skjønner ikke hva du sier hva mener du?

Så sier han enda høyere:

Her sitter du faen meg på RÆVA di med 4 barn og lar pensjonistene stå! Du må være helt fjern. Idiot må du være. Han dyttet vogna mi nesten overende og alle som sto rundt så på han. Så svarte jeg:

Det er flere sitteplasser her og om jeg hadde sett ett eldre menneske som hadde problemer med å stå så haddde jeg reist meg opp men jeg reiser med 4 barn og har det faktisk litt travelt med å sørge for at de sitter pent.

Så hevet han stemmen mens han sto bøyd overfor meg....og jeg merker at nå når jeg skriver dette så blir jeg nervøs og fingrene skjelver på tastaturet:

Hvordan i hel$%&/#  har du klart å produsere 4 så idiotiske barn?

Jeg så bort på barna mine og så at eldstemannen på 11 år faktisk ble litt redd. Mennesker sto rundt oss og hørte dette og INGEN INGEN INGEN reagerte....

Jeg snudde meg bort og smilte til Sven og tok rundt han og sa: Ikke bry deg om den mannen han mener det ikke slik.

Da jeg hadde samlet tankene mine var vi på Nasjonalteateret og mannen som hadde skjelt oss ut sjanglet ut av toget. Vi skulle jo også ut men jeg skal innrømme at jeg ble helt satt ut og var på gråten.

Resten av kvelden brukte jeg mye tid på å tenke på dette og hvordan jeg best mulig kan snakke med barna om dette i ettertid.... Jeg ble redd og skuffet over at ingen rundt meg sa noe. Så har jeg også tenkt at kanskje mennesker tenker dårlig om en mor som reiser med tog og 4 barn? Er man et dårlig menneske når man har 4 barn alene?

Huff jeg vet ikke men jeg gjør meg tanker om dette....hva tenker du?

Har du tips om hva jeg kan si til barna etter en sånn episode?

Kvelden ble bra til slutt...mer kommer senere....

Her er et bilde fra da jeg enda var glad og gledet meg til å ta toget...

 

 

 

 

hits