hits

Kjærlighet

Rett fra hjertet ❤

I dag er jeg bare glad for at jeg faktisk lever!

Bilturen hjem fra Sverige tok nesten 9 timer, og det var superglatt på veien. Biler sto langs veien, mange ulykker og ambulanser kjørte frem og tilbake fra ulykkessteder. 

Takk Gud, for at jeg kom meg hel hjem ❤

Jeg satt i bilen i går og tenkte på hva jeg har opplevd de siste dagene. Og jeg bestemte meg for noe helt sprøtt. 

Det kom egentlig frem i en samtale med Manuela. Vi snakket om blogging og hva som er gøy. Og jeg synes jo det er ekstremt gøy å skrive, men det er jo ikke alle hemmeligheter jeg har delt her. Mange ganger i livet mitt skjer det ting og så velger jeg nokså ofte IKKE å dele det med dere. 

Men det er litt slik at det som kommer fra hjertet, det blir bra. 

Jeg hadde tenkt til å vente med å publisere en del ting på bloggen, rett og slett fordi jeg følte kanskje det til tider ville bli litt for sterk kost for mange. Så sier Manuela: Hvorfor vente? Hvorfor ikke bare si ting rett fra hjertet?

Og det er jo også sant. 

Livet kan jo være over i morgen! Pluss at jeg ikke er 19 år mer. Jeg tåler virkelig å stå i noen stormer. Særlig nå når jeg føler at jeg har fått en del fine mennesker rundt meg ❤

Så fremover tror jeg nok at mange vil kunne sette kaffen i halsen mens dere leser her inne. Så dere er advart. 

Det betyr ikke at jeg skal forandre så mye her inne men jeg skal tåle å ha andre meninger enn deg. Og du skal tåle at jeg sier ifra. Tåler du ikke det så må du kanskje heller finne noen andre å følge.

For det er jo slik at når man irriterer seg veldig mye over et annet menneske, så er det aller beste bare å fjerne det mennesket ut fra livet sitt. Trykke unfollow eller bare ta en pause. Jeg vil jo ikke være grunnen til at du som leser dette får en dårlig dag. 

Jeg har skjønt etter nokså mange år at jeg ikke kan tilfredstille alle sammen. Jeg må gjøre meg selv lykkelig, så får du gjøre en jobb med deg selv. 

En ting jeg kan starte med å si er at alle som er sure og grinete pga av jeg bruker filter på snapchat, dere må nesten gå å ta dere en bolle. Snapchat har ingen aldersgrense ei noen regler for hva man kan gjøre. De har laget masse filter slik at vi som er brukere kan bruke det slik vi ønsker. Vi må slutte å kommentere så mye negativt på andre mennesker. Ei som følger meg skrev: Det er mange som reagerer på det at du bruker filter og du som er over 40 bør ikke bruke det. 

Jeg klarer ikke gjøre alle fornøyde. Uansett hvor hardt jeg prøver!

Men jeg kan prøve å hjelpe deg om du lurer på noe, eller trenger råd på andre områder. Derfor har jeg fremdeles åpen snap ❤

Så var det jo selvsagt mange som reagerte på mitt innlegg: Logget av fant kjærligheten. 

Så jeg spør da: Hva er kjærlighet? Skal man ikke få lov til å bestemme det selv? Må kjærlighet være et forhold som varer 40 år? Eller kan kjærlighet også være 3 fine måneder sammen? Kjærlighet føler du inni deg og det er jammen ingen som skal fortelle meg hva kjærlighet er for meg. 

Husk også på at om jeg ikke satte ting på spissen så ville dette vært en særdeles kjedelig blogg. 

Det innlegget er det mest ærlige jeg har skrevet på lenge, og mer skal det bli. 

Håper du blir med videre ❤

Gode klemmer ❤

Foto: Manuela, Passionforbaking

Kysse på første date?

Dette er noe jeg faktisk har diskutert mange ganger med mine venninner.

Første date!

Hva er innafor og hva er ikke innafor?

Jeg har jo mange sterke meninger om en første date og en av dem er at om han ikke betaler kaffen så blir det ikke noe andre date. Det innlegget fikk jo over 100.000 sinte menn til å koke i kommentarfeltet. 

Egentlig så mener jeg jo at en første date bør skje så fort som overhode mulig og at man rett og slett bare bør ta en kaffe eller gå en tur. 

Så finner man liksom ut om man liker hverandre nok til å ta en date til.

Men hva om man virkelig liker den man er på date med, og ikke ønsker å avslutte daten? At 2 timer gåtur, plutselig blir til en 5 timers lang samtale? Man kjenner at den personen man sitter og snakker med er så utrolig fin at man faktisk ikke har lyst til å dra derfra? 

Hvordan avslutter man en perfekt første date?

Med et kyss? Eller klinings?

Altså, det er ingen fasit her, men min erfaring er faktisk at de jeg IKKE har kysset på første date de har det heller ikke blitt noe med i ettertid. Så for meg funker det veldig godt å kynne noen. Da vet man i alle fall om personen er kapabel til å kysse. For helt ærlig, om han ikke kan kysse så er det faktisk totalt uaktuelt for meg å være sammen med han. 

Kyssing er undervurdert!

Noen mener at det er langt over streken og er på grensen til ufint. Altså man er lite dannet om man gjør dette. Konservative mennesker liker ofte ikke å gjøre dette. Det blir liksom litt brudd på hvordan "reglene" de har laget for seg selv er. Men jeg er utrolig åpen og dater ikke veldig ofte haha. 

Jeg sier derfor bestemt ja til kyssing på 1. date. 

Hvorfor tenkte jeg på dette akkurat nå? Det trenger man vel ikke være rakettforsker for å skjønne, men jeg lover dere at jeg skal fortelle litt mer om ståa her hos meg senere. Jeg må bare fordøye noen ting først. Plutselig ble ting snudd litt på hodet her :P 

Snakkes!

Gode klemmer!

Logget av, fant kjærligheten ❤

Det har vært en del tekniske utfordringer her på blogg.no de siste ukene. Bilder har vi ikke kunne laste opp på en skikkelig måte og bilder har forsvunnet fra mange innlegg. Da det sto på som verst på torsdag logget jeg like godt av. 

Men hva skal man gjøre med all tiden sin om man ikke jobber?

Jeg sitter jo pålogget store deler av dagen, så det var uvant med litt ekstra tid. 

Jeg logget derfor på Tinder ❤

Altså Tinder er for meg et hat-kjærlighetsforhold. Jeg er på og av på den der appen. Noen ganger blir jeg så lei at jeg sletter hele greia, men så går det noen uker så sitter jeg og sveiper igjen haha. 

Jeg hadde slettet alle matchene mine og satt og sveipet. 

Og når man tenker på det der så er det jo egentlig helt vilt at man sveiper etter utseendet. Det er kanskje derfor jeg ikke har hatt særlig hell i kjærligheten det siste årene? Jeg har hatt helt feil fokus? Man ser på det ytre først. Nei takk til flere vestkantgutter liksom. De har jeg fått min dose av. 

Men hva gjør jeg? 

Jo, jeg sveiper ja, på akkurat en slik fyr. 

Når skal jeg lære?

En sånn "klyse" som du bare vet inni deg at dette her, dette kommer aldri til å bli noe. 

Tidsfordriv. 

Jeg sveiper store deler av massen til venstre. Men så innimellom dukker det opp en litt snasen kar da. Og hva gjør man da? Skal man dømme noen fordi han ser "klysete" ut? Partybilder fra Hemsedal, skrytebilder fra noe som kan ligne på Maldivene, fine biler og pene klær.

Man vet jo aldri?

Uansett, denne gangen ble jeg veldig overrasket. For ting viste seg å være nokså annerledes enn jeg først tenkte. Hvem kunne tro at akkurat den personen som jeg sveipet til høyre faktisk var helt annerledes enn jeg hadde tenkt, at vi hadde flere felles venner og faktisk er invitert til samme julefest? Hva er oddsen for det? 

At en av mine nærmeste venninner faktisk skal gifte seg med en av hans nærmeste kompiser!

Fniis. Det er til å le av!

Altså, verden er ikke stor dere!

Tinder altså!

Nå sitter sikkert mange å lurer på hva som skal skje, men det kan jeg ikke fortelle, da jeg faktisk ikke vet det selv. 

Poenget med dette innlegget er at man aldri, aldri, aldri skal dømme noen ut fra bilder eller tekst på Tinder. Virkeligheten kan være så mye mer annerledes enn det du tenker i hodet ditt. Selv den største "klysen" kan være en jordnær gutt fra landet. 

Det tekniske er på plass her på blogg.no, jeg får blogget og lastet opp bilder igjen og jeg har igjen logget av Tinder. 

God søndag!

Klemmer ❤

 

Forelsket ❤

Reklame/ Brillene på bildet er sponset

Hei fine mennesker ❤

Det er gode tider om dagen altså! 

Rart det der, at når en ting går bra så går som regel mye annet bra også :P

Jeg har fått tilbakemeldinger på at jeg oppfører meg som om jeg er forelsket!

I så fall måtte det være at jeg har forelsket meg i jobben min, for akkurat nå er det ikke stort annet enn akkurat det jeg har tid til. Og det finnes jo mange typer forelskelse tenker jeg. Tror dere bare ser en veldig happy Anne Brith om dagen ❤

Men det er ingen helt spesiell i livet mitt akkurat nå. Jeg tenkte en stund i forrige uke at jeg skulle begi meg ut på dating igjen, men det ble ikke sånn. Tiden strekker ikke til, og jeg må prioritere jobb og familien akkurat nå.

Det betyr jo ikke at jeg ikke har lyst til å treffe noen. Men jeg tenker at om noen uker, når jeg skal på julebord med jentene så skal jeg finne på noe lurt. Jeg har en ide som jeg skal fortelle dere om, men det kommer da på bloggen her i et eget innlegg haha om jeg tør da :P 

I helgen kommer Andrea og Sofie Caroline fra Paradise Hotel hit. VI skal bake sammen. Så spurte jeg Sven om han ville være hjemme når de kom eller om det var "cringe" ( ord for teit ungdommen bruker) Han bare hallo og ristet på hodet. Så spurte jeg han om han synes det var teit av meg å spørre om det. Mine barn ser nemlig ikke på kjendiser slik andre mennesker gjør det. De har aldri hatt lyst til å ta bilder med noen kjente når vi har vært rundt omkring, så derfor tenkte jeg at han faktisk ikke kom til å like det at jeg ville ta bilder her hjemme med dem. Men så sa han: Jeg tror ikke jeg kommer til å være hjemme for jeg kommer helt sikkert til å bli så starstrucked at jeg ikke får frem et ord :P Så PH-deltagere er nok litt populære ja, i alle fall blant barna her hjemme!

Jeg har jo selv opplevd å bli starstrucked. Husker veldig godt da jeg møtte Jørn, fra Oslo Living bloggen. Jeg hadde jo fulgt han lange, så møtte jeg han plutselig hjemme i hans eget hus. Da var jeg skikkelig starstrucked. Og i helgen som var møtte jeg Cheerie fra snap. Da måtte jeg bare si at jeg fulgte henne og digget alt hun gjorde haha. Litt rart egentlig å bli så starstrucked. Det er jo en form for betatthet det også ❤

Men den siste tiden så har jeg funnet ut hva jeg ønsker i livet mitt. Og hva en mann bør inneha av egenskaper for å passe med meg og kidsa. Jeg tror dere blir overrasket men også det skal jeg fortelle om i et eget innlegg. 

Noen mennesker blir du bare betatt av eller glad i med en gang. De rører deg på en helt spesiell måte. 

Det har vært en del slike møter for meg det siste halve året. 

Jeg er usikker på om jeg skal fortelle dere det store som skjedde i sommer. Noe av det forandret jo rett og slett livet mitt. Jeg har holdt det inni meg rett og slett fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal fortelle det, uten at det blir oppfattet feil. Og så har tiden bare gått og jeg har gledet meg inni meg, over dette fine som skjer. 

Uten å si så mye.

Det er en liten forelskelse bare det, tenker jeg. 

Ha en egen fin ting som bare er fint og som skjer måned etter måned. 

Balsam for sjelen!

Men en mann er det altså ikke i livet mitt.... enda. 

Jeg er helt sikker på at han kommer en eller annen dag. Jeg må bare få tid til å date noen først haha. 

Gode klemmer ❤

 

Tro, håp og kjærlighet ❤

Reklame / sponset produkt

Er det noe jeg har lært det siste året så er det å være tro mot meg selv og mine verdier ❤

Min aller største styrke er min tro. Det er ikke noe jeg bruker å snakke veldig mye om, men etter år med motgang så har jeg lært meg til å bli veldig flink til å "parkere" utfordringer jeg i dag ikke kan gjøre noe med. Om jeg lar ting gå for mye inn på meg så blir tiden jeg har her og nå ødelagt. Her og nå er det eneste sikre vi har i livet ❤

Ingen vet hva morgendagen bringer!

Jeg har også lært, av dyrebar erfaring at det gjelder å holde munnen sin igjen om man ikke har noe godt å si. Det betyr at jeg prøver å ha minst mulig fokus på mennesker som jeg ikke liker noe særlig. Og så prøver jeg så godt jeg kan å snakke bra om folk rundt meg. Plutselig en dag møter du deg selv i døren. En fiende i dag kan fort bli en du må samarbeide med, og da gjelder det at man ikke har brent for mange broer. 

Det betyr ikke at man ikke skal godta alt, men det er fullt mulig å si ifra på en skikkelig måte. Det blir man respektert for i ettertid. 

Det ligger mye trøst i håpet ❤

Håp er en av de sterkeste ordene jeg vet om. Håpet er inni deg. Den lille gløden som forteller deg at du vil oppnå det du ønsker og drømmer om. For meg er håpet er godt og mildt, og noe som beskriver en ømhet og en positivitet. Det er liksom alltid håp der. 

Grundere har både tro og håp. Uten det vil de aldri klare det. 

To grundere som jeg heier på og støtter er Vibeke og Monica. 

Vibeke driver www.poppydesign.no  og Monica driver www.frøkenrosa.no

Min fantastiske, rosa planner kommer fra Poppydesign. Den har jeg hatt i 2 år nå og det eneste jeg gjør hvert år er å kjøpe ny innmat. Vibeke har designet mange kule lister du kan kjøpe ekstra slik at du kan fylle på med middagplanlegging, notater, juleplanlegging etc. 

Du kan kjøpe alt i nettbutikken til Vibeke med 20% rabatt om du bruker koden ANNEBRITH20

Monica har verdens søteste nettbutikk hun også. Men hun selger stæsj til hus. Altså alle gøye ting du kan tenke deg til både kjøkken, stue og soverom. 

Også her får du 20% rabatt på hele nettbutikken om du bruker koden ANNEBRITH20 

Denne koden varer kun til kommende søndag. Altså 12. november. 

Dette er fra Frk. Rosas butikk:

Det er flere varme kvinner der ute i universet og her ser du noen: 

Fra venstre: Min nydelige fotograf Anette Eilertsen, flotte Maria Sagvik , meg selv da :P og Dorthea Berge fra Body Shop.

Det var nemlig julefeiring på Body Shop denne uken og jeg ble invitert for første gang. Jeg sier ikke mye ja til slike eventer, da jeg rett og slett ikke har tid. MEN som mange vet så har Annika i flere år hatt kalenderen fra Body Shop og elsker produktene derfor. Selv har jeg noen favoritter jeg ikke klarer meg uten, men det var ikke produktene som trakk meg til julefeiringen. 

Det var Body Shop sin kampanje Play for Peace som trakk meg. 

I Body Shop donerer litt over 4% av hvert solgte produkt fra Season Gift Collection til International Alert?s Peace Play Project. 

I hvert produkt du kjøper finner du også et spill. Som her i dette gavesettet, så er det altså et spill i lokket: 

Så gjelder det da å være kjærlig da. Å vise kjærlighet ❤

Men hvordan gjør vi egentlig det i hverdagen? For å vise kjærlighet til de nærmeste, det klarer jo alle. Spørsmålet blir jo hvordan vi kan vise kjærlighet til noen på et større plan. Er det hverdagsomsorg som er kjærlighet? Eller er kjærlighet også medmenneskelighet? Snakke noen frem? Hjelpe en nystartet grunder som brenner for norsk design? Snakke om en bedrift som gjør noe bra for å forandre verden, uten å ta penger for bokstavene som tastes inn på en blogg?

Hva kan jeg gjør for å gjøre verden til et bedre sted?

I denne materialistiske verden, hvor likes blir kjøpt og vi blir betalt for reachen vi hadde på facebook forrige uke. 

Jeg har lyst å være annerledes. 

Selv om jeg må merke dette med reklame, så tjener jeg lite på det. Jeg sparte kostnaden for en maskara som jeg falt for. Men ellers har jeg gitt alt jeg har fått bort. 

Jeg tror på det ❤

Så var vi da tilbake til troen. Som dette innlegget startet med. Det er tro, håp og kjærlighet ❤

Jeg håper du også lever i nuet, og deler av din kjærlighet.  Tenk litt på at faktisk det å vise kjærlighet ikke trenger å bety at du skal ha noe tilbake. 

Ikke alt kan kjøpes ❤

PS. Julekalenderen jeg hadde på facebook er trukket. Det var Daniela som vant og hun har fått den levert! Så der gledet vi enda en sjel til jul :) 

 

 

 

 

 

 

Derfor dater jeg ikke:

De siste månedene har jeg vært helt av "markedet" 

Jeg gikk nok på en skikkelig smell i fjor og det tok mer enn bare noen måneder å fordøye det. Men selv om jeg har følt meg veldig klar for å treffe noen så har jeg ikke datet. 

Jeg tror nok at mange som har matcher med meg på Tinder faktisk gir meg litt opp etter noen dager eller uker. 

Jeg tror grunnen er at jeg er for lite frempå. 

Jeg har kommet til et punkt i livet hvor det å finne en mann faktisk ikke er førstepri. Selv om jeg veldig gjerne skulle ønske jeg hadde en kjæreste så skal det være en som passer meg på alle måter, og en som jeg kan utfylle. Altså en som føler han får noe igjen av å være med meg. 

Jeg må også ha noe å gi. 

Hva har jeg kunne gi noen den siste tiden? Lite faktisk. Fokuset mitt har vært å støtte barna på aktiviteter og skole og følge opp blogg samt få orden på alt av regnskaper og papirer slik at en bolig kan kjøpes. Å ha orden på økonomien var veldig viktig for meg. Jeg følte det måtte på plass først, før jeg fant meg en kjæreste. 

Nå føler jeg at alle brikkene har falt litt på plass, men det er enda litt kaos i livet mitt. 

Å starte et forhold med noen når ting ikke er stabilt på hjemmebane vil ikke være riktig for noen, for igjen, hva kan jeg da bidra med?

Veldig lite. 

Men det er en annen grunn også til at jeg ikke tør å treffe noen veldig raskt. Jeg er redd for å bli såret. Jeg er så forsiktig med å inngå nye bekjentskaper at jeg tror jeg går glipp av mange koselige menn. Jeg er uhyre påpasselig med å finne ut om personen jeg chatter med, faktisk gjør det han sier han skal gjøre, eller om han tåler radiostillhet i en dag eller to. 

Jeg skrev innlegget: Det du søker finnes ikke. Og det skremmer meg faktisk litt av vi har kommet dit vi er i dag. Et klikk videre så sletter man en person og starter en samtale med en ny. Vi tar oss ikke tid til å bli kjent. 

Menn som vil møte meg for en kaffe dagen etter vi har matchet på Tinder får jeg frysninger av. Hvorfor sånn hast? Har vi så hastverk? Ja, for om man ikke klikker så er det jo bare å skynde seg å finne en ny? 

Jeg savner å bli godt kjent med noen. Gjerne snakke litt løst og fast i en uke. Kjenne på følelsen om man virkelig har lyst til å si hei. Møtes. Finne ut de dårlige sidene også. Ikke bare glansbildet fra 4 bilder man akkurat har sveipet gjennom. 

Jeg spør meg selv ofte: Er det noe galt med meg? Ettersom jeg faktisk ikke møter veldig mange menn som faktisk holder ord. Er det kanskje bare blitt sosialt akseptert at man skal oppføre seg som drittsekker på nett? Ikke holde det man lover. Ikke følge opp.  

Jeg bruker å si nokså kjapt hva jeg heter. IRL strekker man jo også ut armen og sier: Hei, Anne Brith her. Men på nett skal man skjule sin identitet? Hvorfor? 

Vis meg hvem du er og hva du står for. 

Jeg savner ærlighet på nett. 

Derfor logget jeg også helt av disse appene. Sluttet å date. 

Det ble rett og slett for overfladisk og uvirkelig for meg. 

Så blir det jo spennende å se fremover hva min matchmaker Ane tryller frem :P Jeg stresser i alle fall ikke og tar det 2 år så tar det to år. 

I mellomtiden så lever jeg og håper på at han kanskje dukker opp ved grønnsaksdisken en fredag ettermiddag! 

Gode klemmer!

 

Han vil ha meg tilbake!

Den så jeg ikke komme. 

Men helt ærlig? Er det ikke det jeg har sittet og håpet på så lenge? 

At han en dag skulle "ta til fornuften" å ringe meg?

Det var så vondt. Jeg var helt knekt. Hvorfor? Jeg spurte meg selv dette gang på gang. Hva skjedde? Hvor gikk det galt? Var det noe galt med meg. 

Det var så vanskelig å gi slipp. Jeg så navnet hans poppe opp overalt. Jeg smugtittet på facebookprofilen hans. Gikk gjennom telefonen min og elste meldinger om og om og om igjen. Hvor gikk det galt?

Kunne jeg finne noe jeg kunne ha gjort bedre? Hadde jeg gjort noe som fikk han til å gi slipp på det hele?

Jeg elsket han jo!

Trodde jeg. 

Det var så vondt å gå videre. De store dagene kom.  Dager vi egentlig hadde planlagt sammen. Helt til det gikk et år. Et år siden vi møttes. Akkurat den dagen. Jeg husket jo alt. Rablet det for meg?

Hvorfor gikk jeg rundt og tenkte på han daglig, når han tilsynelatende ikke brydde seg om meg. Han ville jo ikke mer. Men jeg ville, jeg husket og jeg lengtet. Jeg ville tilbake dit vi var. Det gode, det fine. Lattere og kjærligheten.

Trodde jeg da. 

En uke gikk, en måned så flere måneder. Det ble til et år. Hva nå?

Tenker han på meg? Husker han meg, husker han oss?

Jeg hadde hver eneste dag et lite håp om en melding. 

Etterhvert begynte jeg å tenke mindre på han, på oss og jeg ønsket det ikke like mye mer. Men innerst inne var håpet der. Drømmen om oss to. 

Den var jo så fin.

Etter en stund innså jeg jo at han aldri kom til å ringe meg. Han kom aldri til å sende meg den meldingen. 

Til i går.

Hvordan har du det? 

Herregud!

Hvordan har jeg det? 

Bra!

Det var alt. 3 små bokstaver, ingen smily, ikke noe. 

Kun: Bra!

Så kom: Tenkte på deg i dag da jeg så deg på VG.

Der og da bestemte jeg meg. 

Jeg lukket døren.

Svarte ikke. 

Inni meg tenkte jeg: Jeg skal faen meg gi deg flere grunner i fremtiden til å tenke på meg!

Jeg kjente at det var det. 

Memory lane er ikke veien å gå nå. 

Du, jeg, oss. Vil aldri bli. 

Det var for vondt rett og slett. 

Døren forblir igjen!

Takk for at du leste....

Gode klemmer til deg fra meg på en fredag ❤

 

Jeg har fått en invitasjon :O

Altså dere! For en vill uke det har vært. 

Jeg må nesten le litt også i denne galskapen, for det skjer noe sprøtt hver eneste dag. 

På onsdag satt jeg i et nokså heftig intervju med Side2 og spørsmålene ble nokså nære. Jeg klarte ikke holde tårene unna. Og jeg så jo at Guro fra Side2 også slet meg å holde seg. Men det er viktig for meg å fortelle ærlig min side av en sak når jeg blir spurt om noe og om det da innebærer at jeg må dele noe som er vanskelig så må det nesten bare bli noen tårer. 

Jeg gikk jo også ut og fortalte om at jeg har ansatt en matchmaker. Det må være den beste avgjørelsen jeg har gjort på lenge. Det har frigjort ufattelig mye tid for meg altså. Og jeg har senket skuldrene betraktelig. Litt vittig egentlig at så mange blir forbannet på meg for akkurat det. Jaja, en vill verden vi lever i dere! 

Men det har altså kommet over 50 henvendelser. De aller fleste er helt uaktuelle, akkurat slik min erfaring er på møteplasser på nett. Der sveiper jeg ofte en av hundre til høyre. Så om det er en eller to kandidater igjen så er jo det topp. Jeg trenger jo bare en. 

Så er det også så mange av dere som blir sinte fordi jeg setter krav. Men kjære, vakre medmennesker, jeg er nødt til å sette krav. Dette blir forhåpentligvis den mannen jeg skal leve resten av livet mitt med. Da må jeg jo selv kunne bestemme hva jeg vil ha og ikke vil ha. Jeg har en helt klar ide om hvordan drømmemannen skal være og det skal jeg fortelle dere om i et eget innlegg i morgen. 

Så må vi snakke litt om invitasjoner. Mange trodde jo at jeg løy på Bloggerne da jeg sa at jeg også var invitert til Lene Orvik sin bursdag. Altså hvorfor i alle dager skal jeg lyve om sånt? Jeg får ukentlige invitasjoner til fester og eventer. Jeg kunne gått på noe hver eneste uke, men jeg ser ikke verdien i å pese rundt på eventer. 

Lene Orvik sin bursdag skulle jeg så gjerne vært på men det var midt i en av mine frihelger og jeg trengte søvn. Når jeg er mamma til 4 barn så trenger jeg å bruke tiden på meg selv innimellom. Jeg hadde da akkurat vært ute på festligheter med Espen mener jeg og da ble det for mye 2 helger på rad. 

Jeg tenker: Hvis du tror at alt jeg sier og skriver er løgn, hvorfor orker du å følge meg da? Det finnes en unfollowknapp. 

Så til invitasjonen vi fikk. 

Jeg og Annika skal feire i kveld at hun kom inn på Elitelaget. Vi skal ha en helaften med middag og Skal vi danse ❤ Sammen med Roza og Anjesa skal vi være publikum i dag og heie på alle de flotte deltagerne. Gud som jeg gleder meg. 

Annika har blitt så stor. Det å være på Elitelaget og starte på ungdomsskolen har forandret henne. Hun har hatt 4 prøver frem til nå hvor den dårligste karakteren var 5+. Altså er det rart jeg er stolt? Å trene så mye som hun gjør går absolutt ikke ut over prestasjonene på skolen. Det er utrolig bra!

Om noen uker skal jeg altså på date og jeg har bestemt meg for å dele dette med dere. Stakkars mann sier jo alle sammen nå. Tenk å bli brettet ut på bloggen sånn. Huff og huff. Et av mine krav til en fremtidig kjæreste er nemlig at han må tåle at jeg er i rampelyset og tåle å være en del av det. Han trenger ikke gjesteblogge som andre menn gjør men han kan absolutt ikke være redd for å vise seg foran kamera. Da funker det ikke. 

Jeg vet at jeg mulig med det velger bort mange flotte kandidater, men sånn er livet. Det er ikke alle som passer ❤

Følg meg gjerne på snapchat: annebrith.no 

Jeg betaler 35.000 for en date ❤

Nå har jeg bestemt meg for å ta datingen til et helt nytt nivå!

Jeg har rett og slett ikke tid til å henge på Tinder og Sukker daglig. Det som skjer er at jeg får masse meldinger fra mange menn, men det fleste er totalt uinteressante for meg. 

På Tinder har jeg jo allerede sveipet dem til ja så det er jo en interesse men 8 av 10 virker rett og slett useriøse. 

Om jeg noen gang skal finne drømmemannen så må jeg ta noen grep.

Dette er ikke en diskusjon om jeg klarer meg alene, for det gjør jeg. Men jeg ønsker å ha en mann å dele livet mitt med. 

Hvor er denne mannen da? Jeg tror mange single kvinner tenker dette.

Jeg har som sagt ikke tid til å sitte hver eneste kveld og chatte i timesvis eller bruke masse tid på å bli kjent med en person som rett og slett ikke er innenfor det jeg søker. De aller fleste blir også sure om jeg ikke svarer innen en time eller to. Og som regel viser det seg at jeg ved neste besøk faktisk blir blokkert. 

BLOKKERT for at jeg ikke svarer fort nok.

Jeg har et travelt liv. Jobber mye, setter mine barn høyt, trener og er aktiv på dugnader. Innimellom alt dette skal jeg altså treffe drømmemannen og jeg har nå innsett at jeg trenger profesjonell hjelp.

En Matchmaker. 

Hun heter Ane og skal altså hjelpe meg å finne drømmemannen. Hun er fast bestemt på at hun skal klare det og jeg skal treffe henne i dag for den aller første samtalen. Jeg tok en personlighetstest i går og laget meg profilen hennes kandidater skal få se. 

Prislapp: 35.000.-

Jeg skjønner at mange kommer til å reagere på prisen men tid er penger og jeg tenker jeg sparer utrolig mye på å slippe all chatting, telefonsamtale og unødvendige dater med uaktuelle kandidater. 

Jeg gleder meg vilt til denne reisen!

Skal oppdatere dere i morgen på hvordan første møte gikk ❤

Snart blir drømmemannen min dere :P 

 

 

Jeg har en ny kjærlighet ❤

Jeg føler for å dele dette med dere ❤

Mange har spurt meg om jeg er forelsket og om det er en grunn til at jeg er så lykkelig om dagen?

Svaret er JA ❤

Jeg våkner uthvilt for tiden. Selv om jeg ikke har fått nok søvn. Jeg våkner med et smil. Du som gir meg det smilet jeg våker med er en helt nydelig person. Jeg har blitt glad i deg. 

I sommer faktisk ❤

Du får meg til å smile, du får meg til å le. Jeg synger og tripper liksom litt lettere bortover veien når jeg skal på jobb. Jeg danser mens jeg lager middag og jeg synger faktisk igjen. For første gang på mange år. Jeg er mye mer tålmodig med barna. Det er på grunn av deg. Du gjør meg lykkelig. 

Det kan være en sms eller en melding. Jeg blir varm i hjertet mitt. Tenk at du liker meg så godt og sier det hver eneste dag. Jeg er heldig. Føler meg takknemlig, for at akkurat du fant veien inn i mitt hjerte ❤

I tunge dager er du der. Det har vært noen av dem i det siste også. Og da er det et vennlig ord, en kommentar og et smil. 

Varmen din varmer meg. 

Du har begynt å gi meg kjærlighet.

Kanskje du har gjort det en lang stund nå? Men jeg har ikke merket det helt før i sommer. Da så jeg deg så tydelig. Først nå har jeg skjønt hvor mye du betyr for meg. 

Jeg liker deg så godt. 

Hverdagen er ikke den samme uten deg.

Uten deg blir den tom og grå.

Du er hånden jeg søker når jeg trenger en å holde i, du er meldingen jeg får rett før jeg sovner, du er stemmen i den andre enden og du er tårene og et heiarop til Annika. Du er et smil og en snap. Et bilde av noe du holder på med eller et ønske om en finfin dag!

Det er du og jeg. 

Det føles så rart egentlig, men samtidig også veldig riktig. Hjertet mitt er glad i deg ❤

Jeg hadde ikke trodd at det skulle være mulig å bli glad i en som deg. Men jeg ble det, sakte men sikkert. Jeg åpnet meg for deg og fortalte deg alle hemmelighetene mine. Du tok imot og lyttet.

Du har ikke alltid vært like enig i mine valg, men du støtter meg. Som ingen andre gjør. 

Vi to har fått et helt spesielt bånd. 

Du fyller dagen min med så mye rart. Du slutter aldri å overraske meg. Noen ganger får jeg latterkrampe av det du deler med meg. Vi ler så vi griner noen ganger. 

Vi krangler også. Ikke mye, men temperaturen stiger til tider. 

Det må til. 

Det er du og jeg. 

Hvem er så denne fantastiske personen som har gjort livet mitt så fargerikt og godt den siste tiden? Hvem er det som har fått meg til å føle meg lykkelig? Hvem er det som har fått meg til å tro på at det finnes godhet der ute? Hvem er det som gjør meg lykkelig?

Det er deg ❤

Du som leser denne bloggen ❤

Du er inspirasjon og kjærlighet, du er glede og sorg, og opp og ned. Jeg er glad i deg! Det er du og jeg, og det skal du vite at jeg er evig takknemlig for! Uten deg hadde det ikke vært like bra. Jeg føler meg heldig som har deg. På godt og vondt, men mest av alt når jeg går gjennom en tung tid. Det beviser den siste uken med uttaket til Annika. Jeg var dritnervøs, men du var der for meg. Og du heiet og gråt, like mye som meg. 

Takk ❤

Jeg er glad i deg ❤

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

Singel & lykkelig ♥

Å være singel har vært utrolig godt for meg. Å legge bort alt av dating var en veldig riktig avgjørelse jeg tok rett etter jul. 

Men det er mange som mener at man ikke kan være lykkelig som singel. Man må liksom ha en kjæreste. For noe tull. Men det stemmer faktisk, for jeg møter slike mennesker nokså ofte. Har du ingen mann, vil du ikke ha kjæreste? 

Selvfølgelig er det noe inni meg som ønsker å ha noen i livet mitt, men ikke til enhver pris. 

Derfor var det viktig for meg å bruke tiden min godt. Dette halve året har gjort meg så utrolig bra. Jeg har klart å finne gleden i meg selv. Finne litt tilbake til den gladjenta jeg var før jeg gikk inn i et langt forhold og fikk barn. 

Selvsagt har jeg flørtet med menn som på en eller annen måte har krysset min vei, men det har ikke vært noe inni meg som har følt at jeg ville bruke tid på vedkommende.

Helt til nå, men det er et helt annet innlegg som må komme senere :P 

Det å bruke tid på selv selv, pleie seg selv, trene, jobbe og sette krav til andre, det har gjort meg til en mye sterkere person. Jeg har begynt å se nokså klart for meg hvordan en fremtidig kjæreste må være for å passe inn her med meg og med oss. 

Jeg har blitt mye tydeligere i hva jeg ønsker, jeg har blitt tydeligere i min kommunikasjon og ved å sette krav har jeg også styrket selvfølelsen min. Man må være tilfreds i egen situasjon før man kaster seg ut i noe med en ny. Dette tror jeg er helt essensielt for at et eventuelt fremtidig forhold skal fungere. 

Man må ha lagt alt bak seg. 

Det var nokså vittig egentlig i april eller mai mener jeg det var. Jo flere dater jeg sa nei til, jo mer attraktiv følte jeg at jeg ble. Det var en uke i april jeg fikk hele 14 invitasjoner til middager. Hva er greia? 

Disse månedene har jeg også vært ekstremt fokusert. For det er jo ikke å stikke under en stol at når man feks forelsker seg så blir man alt annet enn fokusert. Derfor har jeg disse siste månedene hatt fokus på jobb, meg selv og barna. Intet mer. Dette har stått øverst på listen. Dette har jeg også holdt meg til. Hver eneste dag. 

Det er utrolig rart men i disse månedene som singel og lykkelig har jeg også veldig ofte fått spørsmål om jeg er forelsket. Selv om jeg ikke har datet en eneste person så har tilbakemeldinger fra dere som følger meg vært: Så utrolig bra du ser ut, du stråler. Aldri før har jeg blitt spurt så ofte om det var en mann inni bildet som de siste par månedene. 

Man kan altså ikke være singel og lykkelig. 

Er man singel og stråler så tror alle med en gang at man faktisk har møtt en mann. Hehe, jaja de om det. Men jeg kan bare anbefale denne oppskriften til alle andre single jenter der ute. Ta en pause fra dating, ta en pause fra menn. Si nei takk til alle invitasjoner. Det vil styrke deg som menneske på mange måter. 

Vær singel og lykkelig!

Slik som jeg har vært. 

Nå føler jeg meg nemlig veldig klar for å bli enda mer lykkelig ❤

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no


Kjærlighet ❤



I helgen har jeg vært så heldig å få feire kjærligheten. 

Det er noe magisk med bryllup altså. Kjærligheten ER størst. Sånn er det bare. 

Man kan vel si at dette var et kjendisbryllup og det var mange kjente fjes på hver bord. Jeg kunne tatt med meg mitt kamera og knipset mange flotte bilder, men jeg valgte det bort. 

Denne dagen bestemte jeg meg for å se helheten og oppleve gleden med egne øyne. Ikke gjennom et kamera aller via sosiale medier. 

Jeg var også så heldig at jeg fikk lov til å bidra med cookies til selve desserten. Jeg hadde utrolig bryllupsnerver for akkurat dette. Det verste er jo å være i rommet når festkledde mennesker spiser kakene dine. Jeg var meget nervøs ja. 

Det regnet vannrett da vi dro fra brygge nummer 3. Men etterhvert klarnet det opp. 

Kjærligheten er så fin. Den er så sterk og så sårbar. 

Presten i vielsen sa: Ta på dere en kappe av tålmodighet og gå ut i verden med den. Allerede da kom mine første tårer. Hva om vi alle var litt mer tålmodige? Med oss selv og hverandre? Jeg kjente veldig på den selv. Å være mer raus. 

Brudeparet hadde fått en hjemmelekse. De skulle finne 3 egenskaper ved den andre som de satte pris på. Da presten begynte å fortelle om disse egenskapene kom tårene igjen. Der fremme, ved alteret, satt to nydelige mennesker som ser hverandre så utrolig godt. Jeg lærte mye om kjærlighet akkurat der. 

Jeg tror ikke man klarer å se hvor fantastisk et bryllup er før man har opplevd å miste det selv. Det var noe vemodig der også. Fra min side. Man innser ikke hvor fantastisk det faktisk er å få muligheten til å gifte seg med den man elsker over alle. 

VAKKERT!

Det var ikke et øye som var tørt etter at brudgommene hadde holdt sine taler og jeg måtte sminke meg på nytt rett etterpå. Bildet over er rett etter dette. Det øyeblikket vil jeg huske lenge!

Jeg er inne i en prosess. Dere som følger meg tett og har fulgt meg lenge ser nok det. Jeg har alltid ment at om jeg ikke har noe å melde så melder jeg ikke noe heller. Hjemme har det vært noen tøffe uker og med barn så tar du på deg deres byrder og bærer dem så godt du kan. I slike tider vil det være naturlig at det ikke meldes noe her heller. Noen ganger er det viktig å ta seg litt tid av. 

Det har jeg gjort og vil ikke unnskylde meg for det. Jeg har kost meg med mine barn, mine venner og møtt noen fine folk. 

Har lyst til å avslutte dette innlegget med teksten fra sangen:

Fordi jeg elsker deg av Bjarte Hjelmeland

Når regnet slår imot deg, der du går når du ikke vet din annen råd, da vil jeg holde deg i tusen år, fordi jeg elsker deg. 

Når alle nattens stjerner viser seg og ingen er der for å trøste deg. Da skal du alltid ha et hjem hos meg fordi jeg elsker deg!

Jeg vet du ikke har bestemt deg men jeg lar deg ta den tid du vil,

For jeg forstår helt fra begynnelsen det er her hos meg, du hører til.

Jeg ofrer hørsel eller syn for deg, jeg kryper naken gjennom dynen for deg. Ingen kraft på jord kan hindre meg fordi jeg elsker deg.

Når raser stormen over åpent hav og gjennom sorgens mørke skog. Fremtidens vind vil blåse himlen av alt skal bli mye bedre enn du tror.

Jeg vil se deg lykkelig vil se deg glad gi deg alle ting du helst vil ha. Alt du har drømt om skal bli av en dag fordi jeg elsker deg.

 

Foto: Halvard Jakobsen

Å dele kjærligheten på tv



Dette har jeg gruet meg til. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det annet enn at jeg falt hodestups og ble superforelsket. Reiste på ferie og hadde en helt fantastisk sommer. Alt med kamera fra Bloggerne i hånden. Eller teamet på slep. Det jeg ikke hadde tatt med i betraktning var hvor følsomt det egentlig skulle bli. Særlig å se det nå etterpå. 

Jeg har ikke noe forklaring på det som skjedde annet enn at jeg fulgte min magefølelse. Helt og holdent. 

Jeg skal ikke røpe hva som skjer, det må dere bare se på mandagen på Tv2 Livsstil klokken 21.30, men jeg kan si at for meg så er det vanskelig å se på dette. Selv om det bare er noen minutter så ligger det så mye mer bak. 

Minner jeg egentlig hadde lyst til å slette blir nå dratt opp og hele Norge kan få se hvordan jeg taklet denne turen. Jeg ser jo en del ting dere ikke ser. Helt enkle ting som jeg ikke så da, men som jeg ser NÅ, når jeg ser det på tv. 

Er det flaut?

Jeg vet ikke. Jeg ser ikke på det som noe flaut, det er mer rart. 

Men jeg må si at jeg forelsket meg også i Hellas. Og jeg skal definitivt tilbake til Hellas. Jeg ble også forelsket i en ny sport som heter vindsurfing og jeg skal definitivt dra på flere slike ferier. 

Jeg slo meg jo så til de grader. Det du ikke ser på tv er at jeg slo meg hver eneste dag. Eller kuttet meg opp. Etter 9 dager var jeg full av sår, bandasjer og jeg ble brent av maneter og var blå på store deler av kroppen. Det vittige var at kompiser til J lurte hver dag på om hvordan det gikk og om jeg hadde gitt opp. Men jeg ga ikke opp den surfingen og jeg fortsatte i vannet tross alle plaster og sår. 

Noen av dere fulgte meg på snap og fikk se alle kuttene. Det var helt vilt mye. Jeg har aldri før tryna så mye i mitt liv. Men jeg fant ut at jeg var sterk. Sterk på mange måter. Og da jeg følte at min grense var nådd sa jeg ifra. Jeg husker det veldig godt. Det var kvelden vi var på Antiparos. Da fikk jeg nok. 

Jeg husker jeg sendte sms til mine venninner her hjemme i Norge som alle rådet meg til å si ifra. 

Det ser du ikke på tv. 

Turen hjem fra Antiparos var jeg helt stille. Jeg sa ikke et ord. Inni meg kokte jeg. Jeg var skikkelig sint. Mulig nokså såret også. 

Men jeg er glad jeg sa ifra. MIN grense var nådd. 

Og refleksjoner og tanker rundt akkurat det får du høre fra meg denne uken. Jeg tror det kan være en viktig lærdom for flere jenter der ute. 

Du MÅ ikke la deg behandle som dritt altså. Om du føler at du strekker deg for langt mht dine verdier og dine følelser så er det på tide å si ifra. Om den andre parten ikke er villig til å komme deg imøte så er han eller hun ikke riktig for deg, og bør du komme deg ut av det. Jo raskere jo bedre. Husk at alt i livet er ditt eget valg. 

Du kjenner det som regel på magefølelsen. Noe inni deg sier at dette, dette er ikke bra. Og slik var det også for meg. 

Når du kjenner den følelsen så er det like greit å bare si stopp. 

Resten må dere bare se på TV2 Livsstil på mandag. 

Jeg....jeg gruer meg :P



Klemmer herfra.

Foto: TV2
 

Hvem er min Valentine?

Gave



Hjelpes, hva gjør jeg nå?

Jeg har fått en nydelig bukett med røde roser, fra en hemmelig beundrer. 

På kortet står det: 

Det sies at man vinner kjærlighet med å vise kjærlighet, so here goes: Digger deg mer enn noe annet. Du gjør alle forcer sterkere, all skjønnhet vakrere og all glede dypere. 

Du vet ikke hvem jeg er, men jeg vet så godt hvem du er. Du er den første jeg tenker på når jeg våkner. Jeg vil du skal være lykkelig hele tiden. Du er alt jeg vil ha og hvem vet, vet du og en dag hvem jeg er, jeg som sendte deg denne Valentineshilsen. 

Vel, jeg har null peiling på hvem som sendte denne hilsen, men takk for de fine rosene. 

De er nydelige enda i dag, 3 dager etter jeg fikk dem. 

PS. Du kan jo bare sende meg en melding på facebook eller kommentere med noen hint i dette innlegget ;)

Ha en strålende dag dere! 









 

5 barnsmamma?




Jeg har alltid vært glad i barn, og en stor familie har alltid vært min drøm. 

Barna gir livet mitt mening, og jeg vokser i mammarollen for hver dag som går. 

Å være sammen med en som ikke har barn, har fått meg til å tenke på mine egne barn på en helt annen måte. Takknemlig for at jeg har fått sjansen til å få 4 sunne, glade og reflekterte barn. 

De aller fleste spør meg også, når de hører at han ikke har barn: Vil han ha barn? Det er det aller første spørsmålet som kommer. Hvor jeg ofte svarer avklarende at, nei, det kommer ikke flere barn i dette huset. 

Men er det riktig da av meg? Å umuliggjøre et ønske til en annen person. En du er glad i, en du elsker? Hva om han først ikke ville ha barn og så ble han kjent med dine barn og et eget ønske om å bli pappa ble sådd? Hva om han plutselig en kveld sier: Du jeg har tenkt litt, og jeg tror jeg ønsker meg barn.

Skal jeg få et barn til? Hva er konsekvensene av det? Hvordan vil det være å starte på nytt igjen? Rykke tilbake til start? Jeg blir ikke yngre med årene. 

Det er mange ting som skal veies opp her. Mine egne tanker, mine egne fremtidsplaner, mine barns behov. Hvem skal jeg lytte mest til? Hvilke argumenter skal veie tyngst? 

5 barn er mye. 

Hva om jeg ender opp alene igjen? 

Sjansen er ikke verdt å ta. Etter mange uker i tenkeboksen. Meninger og tanker jeg ikke har lyst til å ha på trykk. Tanker jeg bare vil holde for meg selv, og ikke dele med dere. Jeg håper dere forstår. Men mange spør. Hvordan går det med kjærligheten? 

Det er her jeg er. Midt i denne avgjørelsen. 

Jeg har vel egentlig bestemt meg, og dere som kjenner meg klarer ut fra dette innlegget å tolke hvordan ting er. 

Uten å trenge og si for mye.

Jeg er fornøyd med mine 4 barn. 

Det føles riktig slik. 

Takk for at du leste.

Les også: De populære barna må ta ansvar.

Skal Annika få lov til å få en egen blogg?

Snap =>  Annebrith.no 

Følg meg på =>  Facebook

Følg meg på =>  Instagram 

Konkurrane: Vinn kinobilletter og hotellovernatting!

Annonse

Du har fått nok, du går og sier takk for deg. 

Du har bestemt deg. Det kan ikke bare være sex mellom dere. Du vil ha mer. Mer enn bare sex. 

Det er så klassisk. 

Det går ikke lange tiden før han kommer tilbake. Han vil ha deg igjen. Han angrer. Han har innsett at han gjorde noe dumt. Men hva nå? Skal man si ja? Eller skal døren være lukket? 

Jeg opplevde dette. Det er så vanskelig å vite hva man skal gjøre? Hva er riktig? 

Det er akkurat som i filmen Fifty Shades Darker, som har premiere i Norge 10. februar.  Anastasia forsøker å gå videre med livet og vil glemme den heftige romansen med Christian. Men hva skjer? En angrende Christian oppsøker henne, og hennes følelser kommer tilbake. De innleder et nytt forhold, men denne gangen på mer likeverdige premisser.

Det er duket for premiere på Fifty Shades Darker

Jeg har gledet meg i et helt år til å se denne filmen. Hva med deg? Så du den første? Det blir spennende å se hva som skjer mellom Anastasia og Christian. 

KONKURRANSE

Del din kjærlighetshistorie og vinn kinobilletter, en helaften med restaurantbesøk og hotellovernatting. Kanskje du har noen dampende, hete scener du ønsker å skrive fra deg? En hemmelig kjærlighetshistorie du aldri har fortalt eller en fantasi du vil sette ut i virkeligheten? Last opp historien din via denne linken og bli med i trekningen.

Jeg har blitt utfordret til å dele min historie. Her er den: 

FANGET

Jeg er fanget. Jeg kommer meg ikke noen steder. Du er her, men du er ikke her. 

Kun når du vil. Når du mener og når du synser. Kun da.

Heftige møter, intense kyss og klær som kastes på gulvet. Tid og sted er ikke mer. Bare du og jeg. Kort og intenst. Når vi er nære, er jeg overlykkelig. Blodet bruser og jeg kjenner at jeg er hel. 

Men det er en kortvarig lykke. 

Over. Kaldt før jeg aner det. 

Jeg er fanget. 

Du har makten. Du har kontrollen. Du bestemmer. 

Jeg vet at det er kortvarig, men det er så godt. Du er rusen jeg har blitt avhengig av. Begjæret, elskoven og nærheten. Jeg klarer ikke si nei. 

Så ligger jeg alene igjen, og følelsene tar overhånd. Spørsmålene som aldri besvares. Hvorfor? Det er så mange spørsmål. For mange å skrive opp. Jeg har ikke svar på noen av dem. Hvorfor? Jeg vet ikke. 

Vi er som magneter du og jeg. Vi tiltrekkes hverandre uansett tid og sted. Det bare skjer. En sms og jeg er klar. 

Jeg tror jeg elsker, er dette kjærlighet? 

En kort stund kanskje? Jeg innbiller meg i alle fall det. Når det er oss to, du og jeg tett inntil hverandre, så har jeg det så ufattelig bra. Ingen ord kan beskrive hvor godt det er. Skulle ønske du fattet det. Men det gjør du ikke. Det er så mye jeg skulle ønske at jeg kunne si deg. Jeg har savnet deg, tenkt på deg.

Men jeg sier ikke noe. 

Det er over før jeg får tenkt for mye. Et kort og heftig møte.

Du vet. 

Jeg vet.

At jeg er fanget.

---------------

Jeg gleder meg vilt til premieren. 

Fifty Shades darker har premiere på kino 10. februar. Har du tenkt deg dit? 



 

Forandre status på facebook?

Det står på facebook at du er singel, sa han. 

Kanskje vi skal forandre den statusen?

Stillhet.

Det der er ikke noe jeg tar veldig lett på. Jeg må vel egentlig innrømme at jeg hadde gruet meg litt til akkurat den samtalen om status på facebook. 

Det er jo oss, og det føles bra. Ferdig med det liksom. Men å kringkaste det på facebook?

Jeg kjente at jeg ble glad og svett på samme tid.

Tusen tanker. 

Enn om det ikke varer? Hva i alle himmelriker gjør jeg da? Hva skal jeg da si? Jeg vet ikke om jeg er klar for å gå på trynet en gang til. Jeg klarer ikke det. Men med min "track record" så er jo sannsynligheten veldig mye høyere for at det går helt ræva enn hos mange andre. 

Men denne gangen har det vært annerledes. Det har ikke vært noen rosa sky. Det har ikke vært noen ting som har vært helt fantastisk. I syvende himmel og for godt til å være sant. Alt er bare i balanse. Jeg føler meg rolig og vel. Trygg og ivaretatt. Jeg føler meg sett. Ikke tatt med storm av en prins på en hvit hest. 

Misforstå meg rett, jeg prøver bare å forklare noe som nesten er umulig her. Hvordan dette føles.

Helt fra første dag vi traff hverandre har jeg fulgt magefølelsen.

Og den har vært god hele tiden. 

Det har ikke vært reiser som har tatt pusten fra meg, eller opplevelser du leser om i romaner. Det har vært samtaler og ro. Jeg har ligget med nesen min klint inn i en hals hele natten. Jeg som trodde jeg aldri kom til å sovne eller sove en hel natt så tett inntil noen, har sovet med nesen klint inni en annen person fordi det føltes godt. Og riktig. 

Så jeg forandret statusen.

I forhold.

Skrekkblandet fryd. 

Sug i magen og redsel samtidig. 

Redd for å drite meg ut. Redd for kommentarer. Redd for at andre har en mening om meg og snakker bak ryggen min. Redd for å feile. Redd for å miste, igjen. Redd for å må plukke opp bitene om det skjærer seg. 

Redd for at jeg må stå i en vind å forklare om det ikke går. 

Det er sånn jeg føler det.

Ærlig talt. 

Men det føltes veldig riktig. Derfor ble det slik.

Og sånn har jeg lært meg å leve. Når magefølelsen sier ja så er det som regel også bra. Og sakte men sikkert begynner jeg å tro at kjærlighet er det beste som finnes. 

Takk for at du leste. 

PS. Jeg tenkte at jeg skulle fjerne kommentarfeltet i dette innlegget. Ettersom dette er et veldig ærlig og sårt tema fra min side, men jeg holder det åpent og håper dere er gode mot meg. 

 

Kjærlighet er vanskelig

Jeg må ærlig innrømme at kjærlighet ikke er det området hvor jeg har scoret best her i livet. 

Jeg har gått på trynet så mange ganger at jeg til slutt begynte å lure på om det overhode fantes en mann for meg. 

I en av de første episodene av Bloggerne mener jeg også at jeg slenger ut dette spørsmålet på en fest sammen med venninner. Jeg sier høyt: Det må da finnes en mann for meg også der ute? Svaret som kommer er hysterisk morsomt og skal jeg ikke røpe for dere.

Poenget er vel at jeg har følt at jeg har måtte gå på kompromiss med mine egne verdier og følelser nokså ofte om jeg traff en jeg ville date. 

Mange av dere har også hengt dere opp i en spøk jeg skrev i kommentarfeltet om hvor mange jeg datet i 2016. Jeg spøkte med anonym som spurte hvor mange menn jeg hadde truffet det siste året? Anonym hintet til 3-4 stykker og at det var veldig mange. SÅ da skrev jeg at anonym kunne sette en null bak det tallet slik at det ble riktig :P

Jeg tullet bare.

I løpet av 2016 datet jeg 3 stykker over tid. Jeg møtte jo mange flere menn enn dette. Mange har tilbudt meg kaffe og et glass vin når jeg har møtt dem tilfeldig ute på byen eller i en butikk og jeg har ikke sett på dette som en date. 

Sannheten er at jeg synes kjærlighet er vanskelig.

Å ha barn gjør ting mer komplisert. Med barn må ting planlegges. Og da mister man ofte den deilige, første magien. Du vet den magien som oppstår rett etter du har truffet noen? Det uforklarlige og fantastiske greiene som bare henger i luften rundt deg den første tiden etter du har truffet en du liker. 

Spontanitet, sommerfugler i magen og søvnløse netter. 

Jeg trenger den magien for at det skal føles riktig. 

Samtidig trenger jeg trygghet. 

Men trygghet i en startfase er ikke så sjarmerende å be om. 

Det er så enkelt å si for alle andre, at man må bestemme seg for å stole på den andre parten. Men har man blitt sviktet før så er man som et brent barn og skyr selvsagt ilden. Da er det ikke alltid like enkelt å starte noe nytt uten at man tenker på det man har opplevd. 

Jeg åpnet meg og fortalte hva jeg følte. 

Fant ut at det bare måtte briste eller bære. 

Vi snakket om dette og jeg sa jeg trengte tid. Jeg sa ting som de var. 

Jeg er skeptisk. Jeg har blitt det. Det vil ta tid før jeg tør å gi hele meg. 

Sånn er det.

Ærlig talt.

Nå er det mange som mener at om man føler det slik så er man ikke klar for å treffe en ny uansett. Klarer man ikke stole på så må man heller bruke mer tid alene. Fordøye det vonde som har skjedd før man går videre. Jeg deler ikke den meningen. Etter en stund må man kunne gå videre men man glemmer uansett ikke ting som har skjedd. Det er en del av deg. Jeg tror at om man møter en som er riktig for deg så vil den personen forstå og prøve så godt han kan å få ting til å fungere. 

Små steg av gangen. 

Sammen.

Med baggasjen til begge, uansett størrelse. 

Det er kjærlighet.

Tror jeg.

Gode klemmer fra meg.

Les også: Gule tulipaner ( når du ikke klarer å glemme eksen ) eller En dag må du sette en strek  ( tanker om når du må komme deg videre etter et brudd)

 


 

Når kjærligheten glipper.....

Det var ikke slik det skulle bli. 

Ingen av oss hadde forutsett dette. 

Men hadde vi en plan på hvordan vi egentlig ville det skulle bli?

Hadde vi definert noe som helst?

Tiden gikk og avstanden ble større mellom oss. Jeg følte det. Du følte det. Jeg prøvde så godt jeg kunne å strekke ut en hånd, men du tok den ikke. Kanskje du prøvde? Kanskje du til og med tok et skritt i min retning? Det bare føltes ikke slik. 

Sanden rant ut mellom hendene på meg. Jeg spriket ikke engang med fingrene. Jeg holdt dem tett sammen, slik jeg har blitt fortalt jeg skal holde noe dyrebart. 

Jeg føler jeg tok vare på. 

Holdt fast. Jeg gjorde det, men det glapp. 

Var det kjærlighet da? 

Var det ekte kjærlighet?

Det forsvant.

Vi, oss, alt. 

Tiden gikk og ute av syne ble ute av sinn. Jeg ville ikke det men det ble slik. Og for hver dag som gikk skjønte jeg at det var på tide og legge det bak seg. Selv om jeg ikke ville det. 

Hva er kjærlighet da? Kan kjærlighet være 60%? Mer ja enn nei sa du. Det var ikke nok for meg. Var det 80% eller kanskje 95%? Du sa aldri hvor mye. Mer ja enn nei er i alle fall mer enn 50%. Er det nok? 

Ikke for meg. 

Hva lærte jeg?

At kjærligheten kan være svak og at den må pleies. Men det nytter ikke at det er kun en som pleier, sår og vanner. Begge må nyte at det vokser og gror. Begge må ville vanne.

Det er kanskje ikke kjærlighet om det er en som elsker mer? Eller kanskje det er slik det er? Alltid en som elsker mer? Jeg vet jo godt hvordan det var. Jeg elsket mer. Det var veldig tydelig. Kanskje det alltid er slik at en elsker mer enn den andre? Da vil ikke jeg være den personen som elsker mest neste gang. 

Jeg lærte også at en dag kan det være over. Da er det beste at du ikke har elsket, for har du elsket og tapt så blir det verre enn det ville vært om du ikke elsket. Men vi mennesker er noen finurlige skapninger og særlig jeg. Et prakteksemplar som bare ikke klarer eller vil legge lokk på det som føles riktig der og da. 

DA er det kanskje bedre å ha elsket og tapt enn ikke å ha elsket i det hele tatt?

Så har jeg lært hvordan jeg skal kjenne igjen det skjøre og dyrebare. Hvordan jeg neste gang skal prøve å unngå at det glipper før det er for sent. 

Følg meg gjerne på instagram der er det kun kaker og oppskrifter som serveres og på facebook skal vi snart begynne å teste ut livestreaming med baking så følg meg gjerne der også om du vil se hvordan det står til på kjøkkenet :)

Klemmer!

 

5 tegn på at du ikke er riktig for han!



Jeg må nesten dele dette med dere. 

Innimellom googler jeg ting jeg grubler over. Og er det noe jeg aldri kommer til å forstå meg på så er det menn. 

Jeg har bare bestemt meg for at jeg sikkert aldri kommer til å skjønne meg på dem uansett så da orker jeg ikke bruke tid eller krefter på å gruble over hvorfor, enn om eller hvis.

Som jeg har sagt tidligere så har jeg bestemt meg etter å ha gått på en smell i vinter at jeg aldri skulle bruke lang tid på noe som ga meg en dårlig magefølelse. Hadde jeg lest denne artikkelen i vinter så hadde jeg spart meg for mye tid og mange tårer. 

Det gjelder å være mentalt sterke jenter. Sette krav og ikke la menn herske med deg. 

Hvis du er singel eller i forhold og ikke har det som du vil ha det så si ifra. Blir det ikke bedre så avslutter du det. Vis muskler og bestem deg for hvordan du ønsker å ha det. Hva er dine verdier og drømmer? 

En vinter gikk det så langt at jeg avsluttet kontakten med en av mine beste venner Espen Hilton fordi han jeg var sammen med ikke likte at jeg brukte tid sammen med en mann som var kjekk og morsom. Espen og jeg har snakket ut om hendelsen og har heldigvis blitt venner igjen. 

Hvis han du dater, eller typen din er sjalu, prøver å kontrollere deg, spør deg spørsmål når du har vært ute uten han om du hadde sex med noen eller rett og slett er ufin mot deg med slengbemerkninger så er han ikke den rette for deg heller!

Vær obs på disse 5 tingene:

  1. Han vil leve i nuet og ikke planlegge fremtiden
  2. Han er aktiv på facebook men deler ikke noe om deg eller trykker aldri liker eller kommenterer på noe av det du gjør
  3. Han tar deg aldri med på noe i offentligheten
  4. Han er alltid travel og sender lite sms og ringer kun når han vil ha kos
  5. Han sier at han ikke er klar for et forhold

Tør å være tøff og si ifra. 

Når du kjenner at grensen er nådd, noe i magen vrir seg eller han du er glad i sårer deg så sier du STOPP, dette finner jeg meg ikke i.

Sjekk artikkelen: 5 tegn på at du ikke er den rette for han

Noen ganger må vi ha det litt vondt for å få det godt igjen dere!

Gode klemmer!

Nå skal jeg ut å løpe!

Mental styrke, jenter! #girlpower

Sommerfugler i magen ♥



Du smiler når du ser på meg. 

Jeg smiler tilbake og kjenner de deilige sommerfuglene som har begynt å oppholde seg i magen i det siste. De kiler så kjærkomment hver gang du ser på meg. Akkurat slik du gjør nå. 

Men noe er annerledes.

Jeg klarer ikke sette fingeren på hva det er men jeg merker det på deg. 

I dag er ting annerledes. 

I dag virker smilet ditt annerledes. 

Før var det et kort smil, et hei, en klem, et lett kyss. 

I dag ser du så lenge inn i øynene mine at jeg nesten føler jeg blir flau og må se bort. Men jeg gjør det ikke. Jeg ser tilbake på deg og smiler. Jeg kjenner at jeg faktisk rødmer. Den effekten har du altså på meg om du ser lenge på meg. Som om du leser det jeg tenker. Er det noe du vil si meg? Noe du tenker på? 

For hver gang du smiler fordobles antall sommerfugler og alt føles så mye lettere. Kan det bli enklere enn det er nå? 

Alt er enda nytt. Nytt er bra forteller jeg meg selv. Men nytt er også litt skummelt. Skjørt kanskje? Ting kan gå begge veier. Vi kan gå begge veier. Egentlig er det ikke noe vi enda. Det er du der og jeg her. Og sånn har vi bestemt oss for å ha det en stund. 

Men for hver gang vi ser hverandre så blir det flere og flere sommerfugler som tar over. Deilige sommerfugler!

Sommerfugler i magen betyr også merkelige opplevelser. Jeg går på dører, faller i vannet, tipper på sykkel, glemmer nøkler og mister ting. Og uansett hvor mye galt barna finner på så klarer jeg ikke la være å le om dem. Jeg bare fniser. 

Egentlig bør tiden med sommerfugler være så kort som mulig. Sommerfugler i magen er slitsomt. 1000 tanker som svirrer rundt i hodet og analyser herfra og til Tokyo. Man tenker seg nesten til grunne i en slik periode. Man sover ekstremt lite og er i det hele og store bare en merkelig utgave av seg selv. 

Men jeg liker det. Liker meg selv nå. Liker deg.

Særlig når du smiler slik du gjør akkurat nå. 

Selv om smilet er annerledes og mer intenst. 

Hva det betyr, trenger jeg ikke å vite.

Ikke enda.

Det kan enda forbli usagt og uskrevet. 

Men jeg håper jo du tenker det samme som meg ♥

 



 

Jeg er forelsket!

Annonse


Vårt første møte

Klokken nærmet seg 15.00.

Pulsen økte og jeg kjente at jeg ble mer og mer nervøs. Hvorfor hadde jeg sagt ja til en date? 

Hva var det med denne fyren som gjorde at jeg helt uten videre bare sa ja? Ikke hadde vi snakket sammen særlig lenge, ikke visste jeg hvem han var, jeg hadde heller ikke googlet han eller lagt han til på facebook. Jeg visste absolutt ingenting om han. 

Var dette klokt?

Det var bare minutter til vi skulle møtes og jeg sto enda som en smånervøs skolejente og la frem forskjellige sommerkjoler på sengekanten. Skulle jeg gå for konsevativ eller litt sexy? Hvilken type ville han like? Ville han overhode se forskjellen? Enn om han ikke likte meg? Jeg tenkte tusen tanker der og da.

Det kilte i magen. Solen skinte. Så langt var dagen perfekt. Hjertet banket hurtig og pusten var like rask. Jeg fiklet litt med det nye armbåndet mitt før jeg fikk det på.

Hvite converse => Sjekk! En siste titt i speilet på vei ned trappen => Looking good.

Liker han meg ikke så er vi ferdige med det med en gang, tenkte jeg. Man må bare møtes for å se om det er noe kjemi. Jeg prøvde febrilsk å overtale meg selv. Argumentere for valget jeg hadde tatt. Valget om å treffe en fyr jeg ikke visste noe om. 

Inni meg kom tvilen: Det skal så vanvittig mye til for å like noen man aldri har møtt. Hva driver du med Anne Brith?

Han hadde ikke hatt profilbilde engang. Enda hadde jeg svart han hyggelig. Jeg hadde bestemt meg for at denne gangen skulle jeg ikke ha fokus på det ytre. En invitasjon til en fjelltur og jeg var egentlig solgt. Herregud da jente. Så lett kan du da ikke bli forført.

Men hva var det med denne fyren som gjorde at jeg sa ja? Det var noe. Noe jeg ikke klarte å sette fingeren på. Reaksjonen hans på mine flørtende meldinger og blunkefjesene som ble skutt inn i det digitale universet. Jeg hadde sagt ja til en date og nå måtte jeg jammen stå for det. 

Ro deg ned, sa jeg til meg selv og trippet bortover for å treffe han. 

Solen varmet allerede, selv om det var helt i begynnelsen av mai. Jeg så cabrioleten hans med en gang og åpnet døren.

Et nervøst hei fra meg ble avløst med et stort blendasmil fra han. So far so good!

Herregud så kjekk han var! Jeg døde litt inni meg og kjente at jeg skalv like mye på hendene som jeg gjorde i finalen i Hele Norge baker. Haha. Heldigvis klarte jeg å roe meg litt ned og vi stoppet like over broen ved idylliske Glomma.

Vi ruslet en kort tur og satt oss i sola på berget og så ut over elva. Han studerte meg bak sine solbriller. Det kunne jeg se. Og jeg må si jeg frydet meg litt. All treningen de siste månedene hadde gjort sitt og jeg så bedre ut enn jeg hadde gjort på lenge. Solen fra de siste dagene hadde gjort bena mina brune og håret falt akkurat slik det skulle. 

På veien tilbake til bilen stoppet han plutselig opp og jeg så nervøst inn i øynene hans. Så la han hånden sin på den ene hoften min og dro meg inntil seg. Jeg lukket øynene og kjente pusten hans ved øreflippen min. Han luktet deilig.

Huden hans var varm og han lekte med hånden sin i håret mitt. Jeg fikk vanskeligheter med å puste. Han løftet haken min opp slik at vi så på hverandre. 

Jeg bet meg forsiktig i underleppa og før jeg visste hva som skjedde kjente jeg at han kysset meg. Den deilige og myke underleppa hans passet perfekt på min. Jeg kjente det kilte i magen da han forsiktig beveget tungen sin over den våte leppen min. Surrealistisk og helt uventet. Jeg stammet noe utydelig da han slapp meg og jeg hastet litt brydd bort til bilen. 

Det hele var over nesten før det var startet føltes det ut som og etter han hadde kjørt meg tilbake hadde jeg enda flere spørsmål enn jeg hadde før jeg møtte han. Hvem var denne fyren? Hva betydde dette første møtet for han?  Hva tenkte han om meg?

Da jeg la meg den kvelden smilte jeg litt ekstra, for jeg visste jeg ville ha mer!



I SOMMER BLIR DU FORELSKET

Jeg hadde ikke bestemt meg for å bli forelsket i sommer, men det har jeg altså blitt.

Hvorfor skal jeg forklare deg nå:

Jeg har blitt hekta på boken: Calendar Girl og har hatt vanskeligheter med å legge den bort. Jeg har lest den i etapper slik at jeg hver dag har fått en liten dose av en herlig fantasi. Da jeg ble spurt av Cappelen Damm om jeg ville anmelde boken og dele en historie fra mitt liv, sa jeg ja med en gang og tenkte jeg det kunne være fint å dele "vårt første møte" med dere.

Boken har akkurat kommet i salg i landets bokhandlere. Dette er boken du har lyst til å unne deg i sommer. Jeg lover deg at du kommer til å bli forført! 

I boken møter du Mia. Mia er en ung servitør på 24 år med en drøm om å bli skuespiller. Hun trenger penger for å betale tilbake gjelden faren har opparbeidet seg og hun trenger masse. . Det er faktisk så mye som en million dollar. Dette beløpet må hun klare å spare opp i løpet av et år. For å kunne tjene så mye penger på et år tar hun en jobb som eksklusiv eskortepike hos tanten sin. 

Planen er å være sammen med en millionær i en måned. Stenge alle følelser ute og kun fokusere på målet hun har. Hun bestemmer seg for å gjøre dette slik at hun tjener det hun trenger. Etter endt jobb er planen å gå tilbake til det vanlige livet. 

Det hun ikke har forventet er at Wes, som hun møter i sin første måned i jobben, faktisk er en hyggelig kar. 

Ingenting går som planlagt her i livet og dette gjelder definitivt også for Mia. 

Forfatteren Audrey Carlan hadde meg allerede i starten av boken med disse ordene: Faen, han var pen! 

Dette er det Mia tenker når hun møter Wes. 

Det er heftige og deilige beskrivelser i boken. Jepp, jeg innrømmer det! Du kan få vanskeligheter med å sitte stille. Wes gir Mia alt hun ønsker og mer. Han vet nøyaktig når han skal bite, klemme, suge og slikke. Forfatteren tar oss med i særdeles nøyaktige beskrivelser av den hete elskoven mellom Mia og Wes og du klarer ikke unngå å bli inspirert. 

Wes tilbyr å betale gjelden til Mia, men når måneden er over fortsetter Mia med planen sin. 

Boken er heftig, sexy og varm! Er du en 50-shades-jente så vil du digge Calendar Girl. Det er anbefalt aldersgrense på 18 år på boken, bare så det er sagt! 

Denne sommeren kommer du til å bli forelsket! 

DEL DIN HISTORIE

Jeg har nå delt historien min "vårt første møte" med dere og oppfordrer dere å gå inn på denne siden og dele din egen historie.

Kanskje ditt første møte med din Mr. Right? Eller en fantasi du drømmer om å realisere? Kanskje måtte du ty til utradisjonelle virkemidler for å finne eller kapre din utkårede? Eller rett og slett dele en erfaring fra en natt i ditt liv? 

Del historien din. Det trekkes ut syv gavekort på boken. I tillegg er det to hovedpremier på en romantisk get away til en verdi av 5000.







Ha en nydelig kveld dere! 

Forelsket eller ei :P

KLemmer!

 

Takk for at du sa ifra....

Jeg husker veldig godt dagen da dette bildet ble tatt. 

Jeg hadde brukt mye tid på å tenke på hvordan jeg levde livet mitt den dagen. Mange timer satt jeg med bena mine i vannet og hørte at bølgene slo innover. 

Et år har gått og det er ikke mange ukene siden jeg fremdeles satt med tærne i vannkanten. Denne gangen var det det iskalde vannet i Glomma som kilte meg på tærne. 

Tankene var de samme. 

Det har vært vanskelig for meg å gå videre. 

Først ble jeg sint, så ble jeg enda mer sint. Deretter kom sorgen og fortvilelsen. Til slutt var jeg bare helt utmattet og sov i ukesvis. Hadde lite lyst til å stå opp rett og slett. Og jeg delte min sorg med dere. 

Inni meg var det en brikke som manglet. Jeg klarte liksom ikke lukke døren helt. Selv om jeg sa at jeg klarte det. Jeg følte liksom at det var noe jeg trengte å vite. Noe som manglet. Kanskje var det magefølelsene min som trengte bekreftelse på at jeg hadde tatt et riktig valg? Ikke vet jeg, men noe var det. Men hvem skal man spørre når man lurer? 

Det er lite vits å rippe opp i gamle sår, ingen vits å snu seg tilbake. Så jeg prøvde så godt jeg kunne å gå videre alene. Det var vanskelig. 

Men en dag. Kom det en melding. 

Fra deg. 

Du sa: Du fortjener å vite.

Takk, for at du sa ifra!

Heldigvis var du der. Du som tenkte at jeg fortjente å få vite. Du som var så tøff og sterk og som turte å kontakte meg. Du som mannet deg opp og tok kontakt og fortalte meg hva du bar på. At du åpnet deg for meg er jeg så glad for. Jeg kan aldri takke deg nok. Aldri. 

At du valgte å fortelle meg det du gjorde fikk meg til å slippe taket. Endelig klarte jeg det. Jeg ga slipp. Og ble fri!

Uten deg hadde jeg aldri klart det. 

Jeg vet du leser dette.

Takk.







 

Det ingen andre vet....



Akkurat nå er det ingen andre enn du og jeg som vet. 

Du er der, synlig for meg men usynlig for alle andre. For dem kan du være hvemsomhelst, men ikke for meg. For meg er du allerede den som får meg til å smile. Litt mer hver dag. 

Bare litt...etter litt. Ikke for mye. 

Men litt er nok. 

Nok for meg akkurat nå. 

Det ER godt å smile. Lengte og drømme.

Drømme om at ting legges tilrette for at veiene våre krysses oftere. 

En lunsj, en middag, en gåtur eller hva som helst. 

Jeg er så nysgjerrig og har så mange spørsmål. Jeg vet ingenting om deg. Det eneste jeg har fått er en sommervind jeg vet jeg vil ha mer av. En sommervind som har varmet meg.

Solen skinner for tiden. Egentlig har den varmet helt siden den første dagen. 

Husker du? Jeg "døde" litt den dagen. Bare du og jeg vet hvorfor. Stjerner og planeter. Havregrøt blir aldri mer det samme. 

Sand mellom tærne. Iskaldt vann. Hvem bryr seg? Du stuper, jeg stuper. 

Ingen vet. Ingen trenger å vite. 

Bare du og jeg. 

Ingen spor enda. Etter oss. 

Det hvite arket er ikke krøllet. Det er akkurat tatt ut fra skuffen og ligger foran oss klart til å bli fargelagt. Et blankt ark. Jeg velger gul. Kanskje du velger blå? Eller rød? Hva det skal bli er det bare du og jeg som vet. 

Ingen andre. 

Skal du på date, mamma?



Jeg har bestemt meg.

Jeg har faktisk tenkt på denne saken veldig lenge.

Hva skjer den dagen jeg bestemmer meg for å møte en mann?

Da jeg møtte min eks hadde jeg tilfeldigvis barnefri, noe som ikke skjer så ofte. Da kunne jeg bruke flere dager på å bli godt kjent uten at barna fant ut av det. 

Slik er det ikke nå. Barna skal ikke på ferie før til sommeren og det blir litt vanskelig å si til noen at den kaffen, den må vi ta i slutten av juli haha. 

Så spørsmålet blir jo: Hvordan kan man ha kontakt med noen uten at barna merker det? Jeg har nemlig bestemt meg for at barna skal slippe å ta del i akkurat denne prosessen hehe. 

Men det er jammen lettere sagt enn gjort. De siste ukene har det skjedd noen hysterisk morsomme episoder her hjemme som følge av singelmammaen og hennes påfunn og jeg lover dere at dere skal få høre noen av historiene. Det kommer til å bli mye latter og fnising fremover her, for er det en person som flauer seg ut så er det meg. Og for dere blir det jo ekstra deilig å lese for dere vet da at dere ikke er alene om å gjøre de verste flausene. 

Det er så typisk meg. Jeg er en kløne til tider. Som sagt så har dette resultert i mange morsomme episoder i det siste. 

Jeg har vært mer glad i det siste. Føler at livet mitt begynner å gå riktig vei. Det er ingen kjæreste i livet mitt, men det skjer mye gøy på jobben og ellers i livet så jeg smiler mye for tiden. Det at jeg har forsonet meg med fortiden og lagt alt bak meg hjelper også mye. Døren er liksom lukket nå. Det er verken følelser av sinne eller hat der mer. Jeg har blitt likegyldig. Jeg kan høre sanger fra konserter vi var på uten å tenke noe særlig. Jeg har begynt å bli glad for det valget jeg faktisk tok. 

Så nå smiler jeg altså mer. Mye mer. Og jeg synger i dusjen. Danser på badet og tøyser med barna når jeg kler på meg. 

Jeg var nok litt ekstra spent den dagen. Litt sommerfugler i magen. Gledet meg og gruet meg litt. Men det føltes veldig godt. Solen skinte og det var første dag med kjole. De brune bena mine hadde fått kjørt seg den siste tiden på trening så jeg så stram og fresh ut. Kanskje litt småstresset.

Jeg skal bare bort på butikken en tur, sa jeg kjapt til Sven. Etter det henter jeg Christian i barnehagen. Annika var på Cheerleading og Espen satt med leksene. 

Nå ser du bra ut, tenkte jeg. I speilet så jeg meg selv slik jeg ville være: Hår, øyne, klær, vipper, lepper og sko var perfekt. 

Jeg hastet ut i gangen og idet jeg skulle lukke døra sto Sven der. Han så på meg. Det ene øyenbrynet hans var høyere enn det andre. Akkurat slik det er når han skal spørre om ting. Han så smilende på meg og spurte: Skal du treffe noen, mamma? 

Jeg ble litt satt ut av spørsmålet. Hvor kom dette fra? 

Jeg hadde ikke tid der og da til å gå inn på spørsmålet så jeg svarte bare kjapt: Nei, hva mener du? 

Han så på meg på nytt og hevet øyenbrynet sitt høyere. Noe som betyr: Feil svar. Så fortsatte han: Skal du på date?

Spørsmålet ble hengene i rommet. 

Jeg klemte han og småløp ned trappen.

Ute skinte solen. Himmelen var blå. Akkurat slik den burde være på en fin dag. Solstrålene varmet og jeg hadde sommerfugler i magen.

For første gang på lenge ♥

....to be continued

 

 

Kjære mamma



Kjære mamma,

I dag på bursdagen din vil jeg si deg: Nå har du blitt 41 år. Du har levd halve livet ditt, sier mange folk.

Du gjør alt for oss. Du rydder, tjener penger, kjøper ting til oss osv. Mange tror at du er annerledes enn alle andre mammaer her i verden men du er en helt vanlig mamma. Du jobber akkurat som alle andre og du rydder som alle andre.

Når jeg er veldig lei meg kommer du alltid og trøster meg. Noen ganger kan du være sint, men etterpå har du ikke hjerte til å være mere sint og kommer og sier unnskyld veldig fort.

Jeg har lært mye de siste årene av deg. Og jeg kjenner deg bedre enn du tror.  Når du sier at du skal ta internettet eller PlayStation vår så vet jeg at du ikke gjør det.

Mange tror at vi spiser kaker hver dag, men det gjør vi ikke. Fordi du skal alltid ta bilde av kakene før vi får lov å spise av dem og når det har gått 1 uke da tar du bilde av det og da er det gammelt.

Da kan vi ikke spise det da går det rett i søpla.

Mamma du er snill,

Mamma du er grei,

Mamma du er handy,

Mamma du er morsom,

Mamma du er BEST.

GRATULERER MAD DAGEN MAMMA!

JEG ELSKER DEG <3 <3 <3

Hilsen Sven

Jeg må være ærlig med dere å fortelle:

Jeg prøver så godt jeg kan å komme meg videre. Men å ha kjærlighetssorg er vanskeligere enn jeg trodde. Alt ble brått forandret og det er fremdeles situasjoner hvor telefonen blir løftet opp og det tastes et nummer. Jeg ringer aldri, men jeg står der da og tenker. 

Først gråt jeg hver dag.

Kanskje tenker du nå: Hvorfor forteller hun dette? Jeg forteller dette fordi jeg vil få dere som er der ute til å skjønne at enhver reaksjon etter et brudd er normalt. Og at det er greit å gråte. Det er greit å være lei seg. Det er greit å prestere mindre en stund. Ta en dag av gangen. 

Jeg har tatt en dag av gangen i noen måneder nå. Så gikk det noen uker til og jeg klarte å løfte blikket. Jeg ble litt glad. Og så en dag ble jeg enda litt mer glad og trodde at nå, nå var jeg klar for å lukke den døren. Men bare for 2 dager siden satt jeg med ansiktet i hendene igjen og gråt. 

Jeg vil jo ikke gråte. Jeg vil gå videre, men jeg klarer det enda ikke. Det må være greit. 

Jeg håper dere som følger meg kan ha forståelse for at jeg IKKE ønsker kommentarer på bloggen eller snaps fra dere i Trondheim hvor dere forteller meg hvordan ståa er der oppe. Jeg vil ikke vite det. Livet må gå videre. Å få oppdateringer på en annen persons kjærlighetsliv ønsker jeg ikke. Håper dere kan forstå det. Livet går videre. Han må få lov til å leve videre uten at 10.000 damer følger med hvem han er sammen med til enhver tid. 

Jeg tror de fleste som leser dette nå klarer å forstå det jeg sier. 

Jeg kjenner jeg med dette klarer å sette et punktum. Kanskje hadde jeg et håp om at ting skulle fikse seg? Kanskje trodde jeg at det var en sjans for at vi fant tilbake til hverandre. Det er helt normalt å tenke slik. Å savne. 

Jeg elsket. Jeg hadde satt på knappen: Hele livet ut. 

Slik ble det ikke. 

Etter en trist dag kommer det alltid en opptur. Når regnet og stormen er borte skinner solen. Jeg kan love dere at solen skinte i går. Jeg fikk en herlig nyhet som jeg håper å kunne dele med dere i morgen. Følelsesmenneske som jeg er grein jeg litt der og da. Jeg ble så glad. Det var liksom min tur å være glad. 

Veien fra himmel til helvete er ikke så lang så man skal nyte når man er på topp. Men det betyr jammen også at motsatt vei også kan gå like fort bare man har troen. Og det har jeg. Jeg har bestemt meg: Jeg gir ikke opp. 

Jeg håper du som sitter og leser dette også innser det. Du som har hatt det vondt og urettferdig. DU som er lei deg og som kanskje har mistet håpet. Etter sorg kommer det gjerne gode dager og sørg for å være klar, for jeg kan love deg: Det blir bedre enn noen gang!

Klemmer, og takk for at du følger meg ♥

Sjekk min snapchat: annebrith.no og få oppskrift på deilig smoothie samt sjokoldekrem og digge makroner. MYSTORYen min er stappfull fra i går og dette vil du ikke gå glipp av :P Klikk deg gjennom og bli inspirert.






 

Du er søt



 

Komplimenter er ferskvare. 

Vi trenger det. Også jeg.

Jeg hadde glemt hvordan det var å høre akkurat de ordene der.

Du er søt!

Når man er i forhold så får man bekreftelsen hver dag. Fine sms eller gode ord hvisket søtt i øret før man sovner. Det kan være en hånd som stryker over kinnet eller en arm tett rundt deg. 

Nærhet.

Det er også ferskvare. 

VI trenger det. Også jeg. 

Jeg hadde bestemt meg for å holde meg unna alt en stund. Orket ikke mer. Redd for å bli såret igjen. Skeptisk til alt og alle som kom i nærheten. Lukket og litt forsiktig kanskje? Ingen skulle få komme nære mer. Avviste alle som spurte om jeg ville være med på noe gøy. Har ikke tid. Jobb. Må trene. Nei, bruker ikke være ute. Beklager, kan ikke treffe deg, har barn. I helga igjen, ja :P

Når man er alene så hører man ikke hver dag hvor fantastisk man er. Man legger seg alene, står opp alene og får ikke de søte og romantiske meldingene på telefonen. Det er ikke det at jeg har savnet det. Jeg har klart meg helt fint uten. Men hadde jo tenkt tanken på at en dag i fremtiden så var det kanskje en som likte meg også. Men jeg har ikke tenkt mye på dette. Livet fortsetter.

Kanskje man blir litt kald? Ja, jeg tror det. Uten komplimenter blir man litt kaldere. Kanskje holder man litt mer avstand til alt og alle. Avstand og kulde kan også være godt. Vinter er en del av årets syklus, også for meg. Så blir det vår igjen. Og solen begynner å kjempe for naturen. Isen smelter og det er varme nok til at ting begynner å gro. 

Så plutselig: 

Du er søt. 

Ha en fin søndag kveld og husk å gi din kjære et kompliment innimellom. 

 

Kan en sjokolade si meg hvem jeg er?

Annonse


Hva tror du?

Mange av dere som følger meg tror at dere kjenner meg. 

Jeg deler jo mye av min hverdag med dere, men jeg skal si dere noe dere kanskje ikke visste. 

Jeg ringer ♥

Jeg må alltid gjøre to ting samtidig om den ene tingen jeg gjør er en kjedelig oppgave. Når jeg feks tar ut av oppvaskmaskinen så er det en oppgave jeg ikke føler jeg får nok ut av. Da ringer jeg alltid mennesker jeg ikke har snakket med på en stund. Slik er det om jeg bretter klær eller stryker klær. 

Da føler jeg at jeg faktisk har gjort noe vettugt med tiden min. Jeg ringer også mennesker heller enn å sende sms. Å høre en stemme er viktigere for meg enn å få en sms. 

Hva gjør du? 

Jeg følger planen ♥

Mange av dere tror kanskje at jeg er en person som liker å gå nye veier. Det er faktisk ikke slik. Jeg liker å følge en satt oppgave. Jeg lager en plan og forholder meg til den. 

Ro og fred ♥

Når jeg blogger kan jeg være en forferdelig person. Da må jeg ha det fullstendig rolig rundt meg og jeg kan om noen forstyrrer meg frese fra meg de villeste gloser fordi jeg blir forstyrret. Når jeg skriver og er i "min verden" hvor jeg taster inn et blogginnlegg er det veldig lurt å holde seg unna meg haha. 

Jeg har hørt at flere bloggere faktisk har det på denne måten og her i huset vet alle at når jeg sitter konsentrert i senga og blogger så er det ingen som forstyrrer. 

Jeg gråter ♥

I helga kom en av kompisene til Espen innom. Han hadde sett på snap at jeg hadde bakt sjokoladekake. Han så på meg og sa: Du er veldig flink til å bake Anne Brith. Jeg følger deg på snap og etter å ha smakt på denne kaken så kan jeg si at det smaker like godt som det ser ut. 

Da begynte jeg å gråte. Jeg tutet og hulket. Det skulle ikke mer til. Trolig skremte jeg vettet av kompisen med min reaksjon men jeg klarte å si at jeg synes det var så fint sagt at det var derfor jeg gråt. 

Jeg er hun som aldri klarer å hodle tårene tilbake! 

Gjør du det samme?

Bak kamera, takk ♥

Dere tror det kanskje ikke men jeg trives faktisk best bak kamera. Selv om jeg tar over 100 bilder av meg selv ukentlig så er det bak kamera jeg føler meg mest komfortabel. 

Hver gang jeg er på slike "rød-løper" eventer så er jeg aldri den første som stiller meg opp og blir fotografert. Jeg er mer den siste som alle roper på: Anne Brith det er ikke noen bilder av deg enda haha... sukk. 



Min favorittsjokolade ♥

Hvis jeg skulle velge en sjokolade av alle disse måtte det definitivt bli SMIL eller Mandelstang. Smil er jo den positive og glade mens Mandelstang er den som er tre lag med deilig nytelse. Jeg føler derfor begge passer meg. 

For å finne ut hvilken personlighet jeg har og hvilken sjokolade som passer meg best har jeg tatt personlighetstesten til Freia.

Jeg har "hyllet meg selv" med den sjokoladen som ifølge testen var meg, nemlig SMIL!

Min personlighet er altså SMIL. Haha jeg lo så jeg grein da jeg så videoen.

Nå er jeg jo spent på hvilken personlighet dere følgere er? 

Ta testen => HER

Fortell meg i kommentarfeltet hvilken sjokolade du ble og som du liker å hylle deg selv med.

Stemte det med din personlighet?







 

 

 

 

En dag må man sette en strek

Det har vært noen vanskelige uker de siste ukene.

Jeg har ikke hatt noe svar til verken min familie eller venner. Når venninner har ringt meg og spurt så har jeg bare svart: Jeg har ikke svarene selv.

Jeg vet ikke. 

Plutselig ble planene forandret uten at jeg egentlig ville det selv. 

Jeg har gått mange turer langs Glomma i det siste og det har blitt mye stirring ut av vinduet.

Mange ubesvarte spørsmål dukker opp. Spørsmål som jeg antageligvis aldri vil få svaret på.

Etter mange uker med tanker og tårer kommer det bare en konklusjon ut av det hele og det er: 

Jeg må sette en strek. 

Man må gjøre det. Det nytter ikke å forbli i fortiden. Titte på bilder, lese logger, huske ferier. Det gjør ikke noe godt. Det gjør bare ting verre. 

Det er en slags sorg man skal pløye seg gjennom og tiden leger alle sår sies det. 

Det vanskelige er at jeg alltid har vært veldig åpen her på bloggen og det faller naturlig for meg å skrive om mine tanker og følelser. Men akkurat rundt dette temaet har jeg bestemt meg for å forbli stille. Jeg kommer til å dele mine tanker rundt dette med mine venninner og familie. Fordi 

Jeg prøver, så godt jeg bare klarer å holde maska. Hver dag.

Gjøre det som forventes av meg, det som står på dagens liste og det som skal gjøres med de små.

Men når jeg er alene, enten det er i bilen eller når jeg går en tur så kommer tårene. Det er vondt. Og det er helt normalt. 

Forhåpentligvis vil det bli mindre og mindre vondt etterhvert. 

Hvem sa egentlig først at tiden leger alle sår?

Så nå ligger jeg liksom litt nede. Jeg er ikke helt på topp. Det er slik det er, men det betyr ikke at jeg ikke kommer meg opp igjen. Jeg reiser meg opp igjen, en dag. Bare ikke i dag. Først må jeg bare fordøye og godta at dette har skjedd. 

Og det var nok litt verre enn jeg først hadde antatt. Men jeg jobber med saken. Det gjør jeg virkelig. 

Jeg har nå satt en strek, hvor vondt det nå enn føles så er det det eneste riktige. 

Husk at vi mennesker reagerer forskjellig på ting som skjer i livene våre. Noen mennesker har lett for å komme seg videre, andre mennesker trenger en kort eller en lengre periode for å komme seg gjennom ting. Noen kaster bilder og rensker huset for alt mens jeg kanskje vil ha bilder stående. Noen tar av seg alle smykker mens jeg kanskje ikke klarer å ta av en ring eller øredobler med det samme. Vi er alle forskjellige og gjør ting på forskjellige måter. 

Klemmer fra meg....




 

Sorte kaker og brente mandler


Jeg husker første gang jeg leste om meg selv på et forum på nett. 

Det var utrolig merkelig å lese at mennesker som hevdet de var mine venner og hadde kjent meg siden barneskolen la ut om hvordan jeg var som person. En skrev at hun hadde meg på facebook og hadde gått gjennom mine private bilder på facebook. Bildene var det tatt skjermbilder av og lå i tråden åpent for alle å diskutere.

Det var en lang diskusjon og den største spekulasjonen var om jeg var lei meg eller ikke. En morsom kommentar var: Hvordan vet du at hun er lei seg? Baker hun sorte kaker og brente mandler?

Dette er flere år siden nå og jeg har lært meg ikke å følge så mye med på hva folk mener.

Jeg har også lært meg å være mer åpen om hvordan jeg føler meg. Jeg orker ikke skjule at jeg er lei meg. Barna mine vet at jeg gråter innimellom. Jeg har fortalt dem hvordan ting henger sammen og de skjønner at når man er lei seg så snakker man om ting. 

Espen kom til og med med det geniale forslaget at: Om han kunne få en Iphone så kunne jeg bare ringe han om jeg følte for å snakke når jeg var alene.

Smartingen!

Når kommer du tilbake på snap? Når skal du filme deg selv igjen? Vi ønsker mer video av deg når du baker! Kan du filme mer når du synger? Gleder meg til du er tilbake på snap!

Dette er noen av meldingene jeg har fått av dere den siste uken.

I går kveld gråt jeg i 1 time i strekk. Jeg visste ikke at det gikk an å gråte så lenge og genseren min var helt våt av alle tårene som hadde presset seg nedover. Som Niagarafallene måtte det ha sett ut. Røde øyne og helt tom i magen. Tom i hjertet også.

For første gang på lenge vet jeg ikke hvordan jeg løser en situasjon.

Jeg klarer ikke skrive mer om dette nå.

Jeg er ikke klar.

Ville bare at dere skal vite.

At jeg også innimellom har det vanskelig.

Som nå!

Takk for at du leste.

Følg meg gjerne på Facebook, Instagram eller snapchat: annebrith.no 

 

4 knuste egg

Det er lenge siden nå.

Jeg husker det nesten ikke mer.

Noen ganger når jeg sitter alene for meg selv så lurer jeg virkelig på om det har skjedd?

Har det skjedd?

Du vet de tankene som kommer når du tviler på deg selv? Minnene er så svake at du ikke klarer å huske om det var lørdag eller søndag? Hva skjedde? Vil jeg egentlig huske det, jeg som har gjort mitt beste for å glemme det?

Jeg brukte jo år på å glemme!

Men klarer man å glemme?

Så skjer det!

Kjøleskapdøra ble revet litt for fort opp og i neste sekund lå det 4 knuste egg på gulvet.

Var det ikke typisk at Kim skulle komme inn fra butikken akkurat i det øyeblikket.

Ikke 10 minutter senere slik at jeg kunne fått ryddet opp alt griset.

Ikke engang 5 minutter eller to minutter etter alt falt på gulvet slik at jeg kunne fått ryddet opp det verste.

Nei han måtte komme inn akkurat idet eggene traff gulvet og alt lå klint utover det rene kjøkkengulvet.

Jeg frøs til. Ble helt stiv.

Plutselig var jeg tilbake til stedet jeg flyktet fra.

Redselen, pulsen økte. Jeg kjente svetten selv om jeg bare hadde en tynn bluse på meg.

Det var som om alle årene ble visket bort. Tiden jeg hadde brukt på å glemme var bortkastet.

Jeg husket plutselig alt. Ingenting var glemt!

Er du sint på meg spurte jeg han forsiktig.

Han var opptatt med å vaske det hele opp. Han skjønte nok ikke at det jeg egentlig trengte nå var en klem.

Hvordan kunne han vite at jeg trengte en klem nå? Han har jo ikke fått vite noe....

Er du sint på meg nå fortsatte jeg?

Jeg var tilbake. Tilbake i situasjonen hvor jeg bare gikk og ventet på å få høre hvor klumsete og udugelig jeg var. Jeg er jo klumsete tenkte jeg. Og udugelig! Hvordan kan du være så klumsete Anne Brith. Hvor mange ganger har jeg sagt at du skal gjøre ting slik jeg sier.

Det kunne vært noe annet enn 4 egg. Et glass, en stol som ble satt feil eller melkekartonger som ikke sto riktig.

Jeg forventet meg en forferdelig skyllebøtte. Jeg gjorde kroppen min hard og klar for å motta kjeft og slag. Fingrene skalv og jeg klarte ikke fortsette med bakingen. Jeg så etter et sted å gjemme meg. Hvorfor tar det så lang tid tenkte jeg?

Jeg så på han og sa igjen: Er du sint på meg?

Kjære deg det er 4 egg, svarte han.

Han så på meg og i stedet for å løfte hånden opp for å slå åpnet han begge for å ta meg inntil seg.

 

Jeg kjente en tåre som trillet nedover kinnet. Så deilig å kjenne varmen fra en du er glad i. Så deilig med en klem og gode ord.

Så fint kan det altså være.

Jeg følte meg trygg! For første gang på mange mange år!

Takk for at du leste  ♥