juni 2016

VG: Slik bruker vi kun kr. 1000.- i uka på mat



I går ettermiddag var VG på besøk hos oss.

Vi snakket om matbudsjett til en familie på 5 slik vi er. Spørsmålet som ofte kommer er jo hvordan vi klarer å bruke kun kr. 1000.- i uka på mat? Det er faktisk ikke så vanskelig. 

Jeg har lovet dere å komme med tips rundt dette tema og fra høsten av så kommer det her på bloggen noen gode råd hver uke. 

Det viktigste er for meg å planlegge. Planlegger man godt klarer man dette enkelt. 

Det ble en utrolig fin sak og om du vil lese den så finner du den her.

Før brukte vi lett over kr. 2000.- hver uke på mat og det har vi fint klart å halvere. Mine tips finner du altså i VG-saken.

Ha en nydelig kveld. 

Klemmer <3

Foto: Frode Hansen VG

 

 

Sommerfugler i magen ♥



Du smiler når du ser på meg. 

Jeg smiler tilbake og kjenner de deilige sommerfuglene som har begynt å oppholde seg i magen i det siste. De kiler så kjærkomment hver gang du ser på meg. Akkurat slik du gjør nå. 

Men noe er annerledes.

Jeg klarer ikke sette fingeren på hva det er men jeg merker det på deg. 

I dag er ting annerledes. 

I dag virker smilet ditt annerledes. 

Før var det et kort smil, et hei, en klem, et lett kyss. 

I dag ser du så lenge inn i øynene mine at jeg nesten føler jeg blir flau og må se bort. Men jeg gjør det ikke. Jeg ser tilbake på deg og smiler. Jeg kjenner at jeg faktisk rødmer. Den effekten har du altså på meg om du ser lenge på meg. Som om du leser det jeg tenker. Er det noe du vil si meg? Noe du tenker på? 

For hver gang du smiler fordobles antall sommerfugler og alt føles så mye lettere. Kan det bli enklere enn det er nå? 

Alt er enda nytt. Nytt er bra forteller jeg meg selv. Men nytt er også litt skummelt. Skjørt kanskje? Ting kan gå begge veier. Vi kan gå begge veier. Egentlig er det ikke noe vi enda. Det er du der og jeg her. Og sånn har vi bestemt oss for å ha det en stund. 

Men for hver gang vi ser hverandre så blir det flere og flere sommerfugler som tar over. Deilige sommerfugler!

Sommerfugler i magen betyr også merkelige opplevelser. Jeg går på dører, faller i vannet, tipper på sykkel, glemmer nøkler og mister ting. Og uansett hvor mye galt barna finner på så klarer jeg ikke la være å le om dem. Jeg bare fniser. 

Egentlig bør tiden med sommerfugler være så kort som mulig. Sommerfugler i magen er slitsomt. 1000 tanker som svirrer rundt i hodet og analyser herfra og til Tokyo. Man tenker seg nesten til grunne i en slik periode. Man sover ekstremt lite og er i det hele og store bare en merkelig utgave av seg selv. 

Men jeg liker det. Liker meg selv nå. Liker deg.

Særlig når du smiler slik du gjør akkurat nå. 

Selv om smilet er annerledes og mer intenst. 

Hva det betyr, trenger jeg ikke å vite.

Ikke enda.

Det kan enda forbli usagt og uskrevet. 

Men jeg håper jo du tenker det samme som meg ♥

 



 

Skal jeg la han få bo hos pappaen sin?



Hvorfor deler man 50/50 på barn om dette ikke er bra for barna?

Hvor mange av oss har egentlig spurt barna sine om de virkelig vil leve slik? I en bag, uten rotfeste. En uke her og en uke der? Vil du det lille venn? Eller vil du det fordi mamma og pappa vil det? Du vil kanskje ikke såre noen? Og mamma og pappa er for egoistiske og vil ha hver sin del av deg. Ingen er villige til å gi slipp slik at du skal ha det bra!

For hva om det virkelig var bedre for disse barna våre å bo hos en forelder? Hva om det viser seg at barna våre blir tryggere og mer avslappet om de bare hadde et hjem? Hva om det viste seg at det faktisk ble anbefalt at et barn skulle bo hos en forelder og at det kun i få tilfeller, hvor foreldrene hadde en MEGET god ordning seg imellom kun funket med delt omsorg?

Jeg tror og mener at det ikke er bra for et barn å leve i en bag. Jeg tror ikke det er det beste å leve en uke hos mamma og så en uke hos pappa. Jeg tror også at et barn har en større tilknytning til mor enn til far. Særlig om barnet har blitt født ut fra mammas mage. Beklager å si det men det tror jeg på. 

MEN, jeg er også så oppegående at jeg ser at en uke her og en uke der sliter på et lite barn. Det ER ikke det beste for en liten kar. Men det ER best for oss foreldre. For vi får tilfredstilt våre behov og det er ingen av oss som klarer tanken på å savne han i 10 dager. Men hva om det faktisk hadde vært det beste for han?

Å være en god mamma eller pappa måles ikke i antall netter barnet sover i samme hus! 

Jeg skal klare å være den aller beste mammaen i hele verden selv med bare 3 overnattinger. Jeg vet jeg skal klare det. Men skal jeg gjøre det?

Jeg har tenkt på dette lenge nå. Jeg har tenkt på de små føttene som 7 dager etter hverandre tripper over gulvet hver morgen for å klatre opp i sengen til mamma. Jeg har tenkt på de små lubne hendene som 7 dager etter hverandre forsiktig åpner melkekartongen for å vise hvor flink han har blitt til å helle i melk selv. Jeg har også tenkt på det nydelige, lyse og lange håret som 7 dager etter hverandre blåser i vinden.

Er det disse 7 dagene som gjør meg til en bra mamma. Er det disse 7 dagene som gir livet mening? 

Eller kan jeg klare å sette mine egne behov til side og gjøre det jeg mener kanskje vil være best for han? 

Jeg vet ikke, men dette er spørsmål jeg skulle ønske flere stilte seg i prosessen med å fordele barna. Barna er ikke en konfekteske som skal deles på de voksne og tilpasses våre behov for tilfredstillelse. Det er vi voksne som skal se det beste for dem. Også om det beste vil gjøre vondt i hjertet eller såre en forelders stolthet. 

Jeg tror at det en dag vil slå tilbake på oss. Uansett hva vi velger. 

Derfor tenker jeg mye på dette nå og vet jeg at når denne karen starter på skolen om 2 år så håper jeg at jeg har klart å ta valget som vil gjøre hans hverdag bedre.

Ikke min ♥

Takk for at du leste!

Gode klemmer!

 

Skal ....skal ikke?



Det er så mange valg å ta for tiden.

Flere av dem innebærer forandringer i fremtiden for både meg og barna. 

Det skjer også mye nå som jeg ikke kan dele med dere. Det har skjedd et par ganger før i de årene jeg har blogget og jeg har begge gangene hatt vanskeligheter med å uttrykke meg i den tiden. Det er akkurat slik det har vært de siste ukene. 

Heldigvis er den perioden snart forbi og jeg kan puste litt lettet ut og dele akkurat det jeg føler og tenker. 

Når høsten kommer tenker jeg alle vil forstå mer. 

Fra og med i fjor vår delte jeg jo alt som skjedde, uten noen som helst betenkninger. Mye har skjedd på dette året. Barna har faktisk blitt mer opplyste og er mye mer delaktig i ting som skjer enn det de var. Dette betyr igjen at jeg som voksen må ta flere samtaler om hva som publiseres. 

Så har jeg som dere vet møtt en veldig fin fyr. Mange av dere skriver til meg på snap og sier at dere gleder dere til jeg forteller mer. Men jeg har ikke bestemt meg om jeg kommer til å fortelle noe. Kanskje han skal slippe å ta del i denne bloggen? 

Barna vet selvsagt mer om han enn det dere gjør og sånn skal det også være. 

Men i dag klarte jeg ikke dy meg og måtte snappe han da vi spiste lunsj i Oslo :P => SNAP: annebrith.no - sjekk MYSTORY :P

Å være i en sånn fase - rett før man tar avgjørelser - er slitsomt. Vet ikke om du kan relatere til det men jeg synes ofte slike faser er slitsomme. Egentlig vet man hvilke valg man skal ta men man utsetter liksom noen i håp om at tiden skal hjelpe litt på underveis. 

Jeg tenker mye på Christian for tiden. Den lille karen som kastes fra det ene huset til det andre. Vi kaster han jo ikke oss i mellom men han lever jo i en bag og reiser fra det ene huset til det andre. Ville han fått det bedre om han bare bodde hos en av oss?

Så er det de andre 3 barna. Hvordan skal jeg lage hjemmet best mulig slik at de i årene fremover legger et godt og stabilt grunnlag for videre skolegang. De trenger helt andre ting fremover enn det de trengte for 5-6 år siden. Klarer jeg å gi dem nok?

En liten jente drømmer om et All-girl-Elitelag og jeg ser utfordringene med både kjøring og treninger i helgene. Hun er utrolig dedikert og trener hver eneste time hun har fri. Jeg tuller ikke om jeg sier hun trener 3 timer hver dag. I helgene mer. Jeg spør meg selv: Bør hun være mer med venner eller skal jeg la henne holde på?

Det er mange hensyn å ta. 

Heldigvis trenger jeg ikke å ta avgjørelsene nå. Jeg og barna kan bruke sommeren på å tenke gjennom hvordan vi skal løse alt, slik at både de og jeg får gjort det vi liker. 

Noe av det jeg liker best er å løpe i skogen. Det har jeg gjort så altfor lite det siste året og jeg har lovet meg selv at jeg skal ta turen opp til Varsjøen minst en gang i uken i sommer. Bildet her over er tatt der og det er helt nydelig å svømme der etter en lang løpetur. 

Det har vært godt å få bruke tiden fra i vinter slik jeg selv har ønsket det. Tatt ting litt rolig. Jeg har sagt nei til en god del eventer og festligheter og fokusert mer på meg selv og hva jeg ønsker. Jeg skal nå bruke sommeren på å forberede alt det gøye som skal skje fra 1. august. Det er ikke fint lite skal jeg love dere haha. 

Men først ferie. Jeg skal både nyte en deilig ferie med mine barn og etterpå nyte noen fine dager på en gresk øy ♥ Gleder meg til begge deler ♥

Jeg har bakt mye i det siste men noe kommer i magasiner og på tv, så jeg kan ikke publisere noe av det jeg holder på med for tiden. Derfor er det litt lite baking haha. Det blir bedre fra 1. august. I PROMISE ♥

Klemmer!

 

Jeg gikk rett på trynet!



 

Jeg lærte veldig mye i går. 

Som mange av dere vet skulle jeg lære meg litt mer om vindsurfing og hadde avtalt med Oda Johanne.  Det var helt nydelig vær ute og ikke for sterk vind haha. 

Heldigvis er jeg ikke spesielt redd i vann og bade i sjøen er ikke noe problem for meg. Det jeg var mest redd for var at jeg ikke skulle komme meg tilbake, men det var definitivt ikke et problem haha. 

For for å seile avgårde må man faktisk først komme seg opp på brettet, få balansen og så få vinden riktig i seilet. 

Jeg tryna noen ganger i starten for å være ærlig og det er ikke så enkelt å holde det seilet riktig når man får vind rett i det men å stå på brettet var lett. Jeg tror det er fordi det nå i 2016 faktisk er så mye bra utstyr der ute og jeg hadde det som var riktig for meg. 

Det var ikke skummelt i det hele tatt. Det å falle i vannet er jo bare gøy og når du endelig kommer deg opp og seiler avgårde så blir du jo supergira. 

En helt konge treningsøkt ble det faktisk også med makspuls på 185 haha. Om det var adrenalinkicket som ga meg den høye pulsen vet jeg ikke men det var jo tungt å dra opp det seilet hver gang. 

Jeg tror vi var på vannet i 2-3 timer og jeg var på langt nær ferdig da vi avsluttet. Nå må jeg laste ned en sånn vind-app og låne meg utstyr en helg tenker jeg. Haha. Jeg må lære meg dette her i sommer. 

Jeg klarte faktisk å snu en gang også noe jeg er superstolt av. Men å holde balansen idet du skal snu er jammen ikke lett. Tryna flere ganger haha, med du så deilig det er med saltvann i håret. Og huden....saltvann er bra for huden altså. Kjenner det med en gang at huden blir glatt og myk. LOVEIT!

Men jeg kan love dere at jeg er glad jeg tok noen timer hos Oda Johanne for det jeg lært på noen timer med henne i går hadde jeg ikke lært av meg selv. Hun ropte hele tiden at jeg skulle forflytte bena mine, holde hendene annerledes eller se hvor jeg skulle. Virkelig verdt hver eneste krone! 

Sitter du og tenker på at du har lyst til å teste dette ut? Da bør du definitivt ta en titt på bloggen til Oda Johanne eller melde deg på et av kursene hennes: odajohanne@hotmail.com 

Å være proff innen denne sporten i Norge i dag blir man ikke rik av og det er derfor viktig å heie på henne tenker jeg så om du vil trykke deg inn på hennes facebook og trykke LIKER så takker jeg ♥

Håper dere får en nydelig dag! 

Jeg skal bake litt i dag... så følg med på snap: annebrith.no

Det er en syk verden!



Jeg prøver å være meg selv. Hver eneste dag. 

Mye av det jeg gjør måles i klikk, likes og antall delinger. Er jeg best når jeg ligger på toppen av blogglisten?

Eller er jeg best når jeg går Varsjøtrimmen med barna og lar blogg og filmkamera være hjemme?

Har du stått i skogen og bare latt regnet renne nedover? Blitt klissvåt av bare å være ute? Lukten i skogen kan ikke snappes. Det kan heller ikke smaken av disse makronene.

Du må lage dem selv. Eller booke meg til et arrangement da haha. Alt kan kjøpes. Kan du kjøpes Anne Brith? 

Er jeg til salgs?

Jeg føler ikke det. Jeg etterstreber å være ekte. Jeg gir mer enn det som ofte er avtalt. Men hva er nok? Det blir jo aldri nok?

Hvem setter grensene for meg? Nå har det blitt litt mye, og jeg vil ikke være med på denne karusellen. Jeg er litt svimmel. Så hopper man av, men ser hvor gøy de andre faktisk har det på karusellen. Det er jo dritgøy når man er med. Kom, Anne Brith, bli med igjen a!

Så jeg hopper på igjen. 

Så går det rundt igjen, og livet er som en fest. 

Regnet i skoen spør ikke hvor mange likes jeg fikk i går. Det gjør faktisk ikke min manager heller! Tvert imot. Det er hun som har oppfordret meg til å slutte å sjekke tall. Bare lev Anne Brith. VÆR. LEV. 

Midt i regnet tenker jeg på det som blir sagt. Av alle rundt meg. Hvilken vei går man når man har nådd målet? Hva gjør man da? Da må man sette seg nye mål da. Og bestemme seg på nytt for å "ofre alt" 

Du må bake mer Anne Brith. Nei, jeg må faktisk ikke det. Jeg er nå over 40 år og jeg klarer utmerket godt å bestemme når jeg selv skal bake. 

Alle råd, alle velmente meninger og alle gode hensikter. Jeg hører på det. Men jeg må nesten få lov til å bestemme selv. 

Jeg elsker makroner. Kunne bakt det hver dag. Men nå har hun bakt nokså mye makroner i det siste så nå er det på tide å bake noe annet. NEI. NEI. NEI. Det fungerer ikke slik. Vi må faktisk gjøre det vi elsker. 

Og om det betyr at jeg baker 1300 makroner i uka så blir det slik. 

Du kunne blitt gal av mindre. Jeg lover deg. Det går ikke en dag uten at jeg hører: DU MÅ IKKE. Nei vel. I går tok jeg telefonen mens jeg kjørte bil. Jeg snakker ALDRI i telefonen uten at den er tilkoblet handsfree. Men det var litt kaos i bilen, vi hadde det travelt og mobilen var ikke koblet til. En viktig telefon kom inn og jeg svarte telefonen i refleks. I det øyeblikket snappet Lene meg og la det hele ut på snap.

DÅRLIG FORBILDE Anne Brith. FY FY. Du som er mamma burde vite bedre. Det haglet inn med meldinger. 

Ja, så satt jeg i telefonen da i noen sekunder før jeg sa vennlig at jeg måtte legge på fordi jeg kjørte bil. KILL ME! 

Jeg kjeftet på barna i forrige uke også. Sa ting jeg helt sikkert aldri burde sagt til barna. Jeg som er mamma burde visst bedre. 

Hvem skal tilgi meg for alt det fæle jeg gjør? Er det du som leser dette? Eller skal jeg faktisk godta at jeg selv ikke er perfekt? Jeg sa faen sikkert 5 ganger forrige uke også. Det er altfor mye for å være meg og i går fikk barna ikke middag. Sånn da vet dere det. 

Hva tror dere skjer med en person som daglig hører at alt hun gjør er galt? 

Jeg satt meg på en stein ved stranda i går. Den steinen satt jeg på for ikke så lenge siden, husker jeg. Da var det sol og jeg hadde bursdag. Nå var det skikkelig ruskevær. Ingen ute, bare meg. Kontraster. 

Hvilken vei skal jeg gå? Skal jeg hoppe på karusellen igjen? Eller bare sitte her og nyte regnet? Skal jeg gi slipp på noe av det gode jeg har fått i livet mitt eller skal jeg holde fast på det? Hva er viktigst? Barna eller meg? Må man velge? 

1000 spørsmål og ingen svar. Ikke i dag. 

Kanskje i morgen. 

Vinneren av kamera er Randi Marie Sterri. Kan du sende meg en epost, jeg har prøvd å sende deg en melding på facebook men ikke fått svar. Epost: post@annebrith.no

 

Nå har jeg gjort noe crazy!


Jeg må nesten være ærlig med dere å fortelle hele historien. 

Jeg tenkte litt på at jeg ikke skulle dele hele historien den med dere men jeg må fortelle det som kanskje er litt flaut også haha. Det kan ikke alltid være solskinnshistorier her på bloggen. 

Nå er det jo ikke bestemt enda om dette skal bli en solskinnshistorie da. Jeg har bare gått så sykt utenfor min komfortsone som det går an å gå :P

Historien starter her:

Jeg og han jeg liker sitter og diskuterer ferie. Han spør om jeg har lyst til å bli med på surfing i ferien? Altså, vi snakker windsurfing her. Brett, mye vind, langt ut på havet, mulige haier osv. Jeg ser for meg så utrolig mange farer i hodet mitt når jeg tenker på windsurfing. Hva om jeg ikke kommer meg tilbake til land? Og blir tatt av strøm og farer ut mot havet?

Jeg har dykket i flere år og vet hvor farlig strømmene kan være. Men også der utfordret jeg meg selv og lærte mer om sikkerhet slik at jeg nå er trygg hver gang jeg dykker. 

Jeg og han jeg liker har diskutert denne ferien i noen uker nå og funnet ut hvor vi skal reise. 

Men jeg har jo ikke gjort dette før. Klarer du å se for deg Bambi på isen? Eller rettere sagt Anne Brith på brett for første gang? Jeg kommer nok til å bruke halve ferien bare for å lære meg å stå oppreist på et slikt brett. Jeg er veldig klønete. Og når jeg blir nervøs for noe og skal gjøre noe for første gang blir jeg ekstra klønete.... sukk. 

Å drite meg ut foran han jeg liker hadde jeg ikke så veldig lyst til. Dessuten tenkte jeg at om jeg tok et kurs eller noen timer i smug før jeg dro så ville jeg ikke se så klønete ut første gang jeg sto oppå der, eller hva? 

Så jeg spør han om det kanskje var en ide å ta noen privattimer før ferien? Om han trodde jeg trengte det?

Han svarer meg med å sende en link til Oda Johannes blogg. Jeg følte han var litt spydig da han sa: Du kan jo kontakte denne damen. Haha han mente det sikkert godt altså men Oda Johanne er ikke hvemsomhelst liksom. 

Oda er nummer 2 i verden på windsurfing og har helt sikkert tid til å lære meg å surfe haha NOT.

 

DCIM\102GOPRO
 

Det ser jo helt magisk ut da, når du ser disse bildene av Oda Johanne




 

Hverdagen til Oda Johanne er litt annerledes enn min kan man trygt si :P 

Seriøst her snakker vi skills. Og mens jeg bladde meg gjennom bloggen hennes kjente jeg jo den frykten jeg har for at jeg aldri kommer tilbake til land igjen. Altså ser du det for deg. Jeg stiller meg på det brettet og farer ut og kommer aldri tilbake.

Men så er det sånn her i livet at man bare bestemmer seg når man vil noe. Det betyr at når lysten blir større enn angsten så hopper man ut i det og da er man så utrolig langt utenfor sin komfortsone at bare å tenke på det gir et adrenalinkick uten sidestykke. 

Jeg blir både svett og spent bare jeg skriver dette haha....

Så jeg fant ut i går at jeg faktisk skulle ringe denne jenta Oda Johanne. 

Gjett hva hun sa?

En utrolig hyggelig og positiv jente sa plutselig midt i samtalen:

Bli med oss til Sørlandet i helga Anne Brith! Så får du lært noe der. Det er vind og god stemning. Det var så utrolig overraskende og imøtekommende at jeg faktisk vurderte det, dog har jeg avtaler og barn så på så kort varsel så fikk jeg ikke det til. MEN neste uke har vi satt av en dag. 

Vi skal surfe ved Drøbak. Der er det tydeligvis bra med vind. Det har Oda Johanne mer enn god oversikt over hehe. Jeg skal låne meg utstyr og lære meg dette faktisk. Tro det eller ei. Eller, jeg skal prøve å lære litt. Prøve å komme meg opp på det brettet haha. 

Dette er ikke en del av 40-årskrisen min altså. Bare så dere vet. Men det er mer en greie jeg har bestemt meg for å gjøre: Utfordre meg selv til å lære noe nytt hvert år. Og hvem vet blir jeg hekta? Om ikke så får han jeg liker ha denne sporten for seg selv mens jeg leser en bok på stranda :P

Så i går kveld satt jeg og leste meg opp på utstyr på www.skiogsurf.no  og leste litt om Odas kurs i Brasil i November. Haha...skal man gjøre noe så må man gjøre det bra. Det er min holdning. 

Hva tenker du som leser dette? Greit å "forberede" seg litt på dette slik at man ikke ser ut som Bambi eller hadde det bare vært søtt å tryne gang på gang foran han jeg liker?

Noen flere der ute som kunne tenke seg å teste ut dette? 

God fredag dere, håper dagen blir topp!

PS. Bildene er lånt med tillatelse fra Oda Johannes blogg og fotografene er: Håkon Skorge, Markus Seidel og Adrian Irvine

PS2. Jeg betaler for kurset hos Oda Johanne så all reklame her i innlegget er av egen fri vilje og merkes dermed ikke ;) 


DCIM\102GOPRO

 

Sukkerfri sommerkake

Annonse



Hei vakringer.

For noen nydelige dager det har vært i det siste. Solen gjør godt og jeg koser meg med siste innspurt på skole og fritidsaktiviteter. Det er travle dager og den ene avslutningen avløser den andre.

Som jeg fortalte dere i mai så har jeg brukt tid de siste ukene på å teste ut å bake med Natreen. Dette for et sukkerfritt alternativ.

Jeg prøvde meg allerede litt frem i januar da jeg gikk ned noen kilo i vekt og var fokusert på å spise sukkerfritt. Ettersom det faktisk falt i smak så tenkte jeg at jeg skulle prøve å servere noen sukkerfrie kaker innimellom.

Det blir mye sukker til tider her hjemme, det må jeg innrømme og det er godt å ha sukkerfrie alternativer.

Dette er oppskriften på en langpannekake. Jeg har hatt både blåbær og bringebær i men du kan fint tilpasse kaken slik at den passer deg og det du liker. Nøtter er også fint mulig å ha i om du tåler dette. 

Jeg valgte en vaniljevariant men har du 2 sitroner liggende og rasper skallet fra disse kan du fint tilsette dette for en sitronvariant.



SOMMERKAKE

  • 500 g mel
  • 4 ts bakepulver
  • frø fra 1 vaniljestang
  • 4 ss Natreen
  • 1 ts maldonsalt
  • 2 egg
  • 5 dl kefir
  • 200 g bringebær
  • 200 g blåbær



Ha mel, bakepulver, Natreen og salt i en bolle.

Rør sammen egg og kefir og ha dette oppi det tørre.

Bland det hele til en jevn deig og fordel det utover en langpanne.

Jeg brukte en liten langpanne med lokk.







Fordel bringebær og blåbær oppå og trykk disse litt ned.

Stek kaken på 180 grader midt i ovnen i ca. 25 minutter.

La kaken bli avkjølt men server den gjerne lun. Det er skikkelig godt nå på sommeren.

Nyt en sukkerfri kake! Rett og slett fordi det er flest hverdager!







 

 

 

Mamma, har du fått deg kjæreste?




Annika ser spørrende på meg.

Ordene hennes henger i luften og jeg merker jeg ikke har lyst eller tid til å svare på dette akkurat nå. 

Hva skal jeg si?

Hvordan skal jeg legge dette frem?

Barna er jo godt på vei inn i tenårene og har vel skjønt at jeg ikke bare har vært hos venninner den siste tiden. Det har vært mer barnevakt her den siste måneden enn det har vært på det siste året. Heldigvis har det vært tante, mor og far som har stilt opp så de har ikke hatt noen fremmede sammen med seg. 

Men de har blitt så store nå at de skjønner at det er noe.

Inni meg kjenner jeg at jeg faktisk ikke er klar for å dele noe med dem. Det er for tidlig. Jeg må være 100% sikker før jeg deler noe. Kanskje ikke engang etter sommeren? Kanskje tar det et helt år før jeg sier noe? Jeg trenger tid. 

Men ordene henger fremdeles i luften:

Mamma, har du fått deg kjæreste?

Vi haster avgårde til Cheerleading og sitter i bilen sammen. Hva starter man en slik samtale med? Jeg har truffet noen, men vet ikke om det er riktig? Det er en person som får meg til å smile litt ekstra om dagen, men vi kjenner hverandre knapt. Slik vil jeg ha det en god stund til. Hvordan skal man forklare sånt til barn slik at de skal forstå?

Sannheten er vel kanskje bare det beste?

Så jeg starter forsiktig med å si:

Kanskje jeg en dag skal gå ut på en date? Hva tenker du om det?

Hun ser lettet på meg og sier: 

Mamma, så lenge du kun dater så er det helt greit. Bare si ifra når det blir seriøst. Sånt vil jeg gjerne vite først, før alle andre ok?  

Det var nokså klar tale fra en smart liten jente på snart 12 år. 

Jeg puster selv lettet ut og vi starter å snakke om ferie, hvor teite gutter kan være og hvilket antrekk vi skal ha på oss ved neste fotoshoot. Helt vanlige ting altså med andre ord og jeg skjønner jo at denne jenta faktisk trenger at jeg er åpen og ærlig med henne og ikke skjuler ting. 

De er små, men de ser og hører mye. 

Kan du fortelle meg hva han heter....? Men der stopper samtalen for vi er fremme ved Tigershallen og heldigvis må hun løpe inn på trening. Så den historien kommer en annen dag :P

Klemmer!



 

Ultralyden



For noen uker siden var jeg på ultralyd. 

Jeg hadde gruet meg til det faktisk.

Jeg liker meg ikke på sykehus eller hos leger. Vet ikke hvorfor men det er et sted jeg helst ikke er. 

Men jeg hadde ikke noe valg. 

Jeg har i noen måneder kjent kuler under armen og da jeg sjekket var det faktisk 3 år siden sist jeg sjekket brystene mine. Jeg fikk så vondt inni meg. Jeg, som er i risikogruppen burde vite bedre. Jeg burde sjekket meg hvert år. Jeg vet jo det.

Men da jeg var sist så klemte de nesten den ene puppen helt flat og jeg var faktisk blå på deler av den etterpå. Jeg trodde faktisk ikke det gikk an å klemme en pupp så flat men det går altså dere!

Dama som gjorde det fortalte at de måtte klemme så mye for å få bra bilder.

Dette har jeg nå forstått at bare er tull. Man må ikke gå ut fra mammografi og bli blå på puppene. 

Jeg har gruet meg så veldig for dette og da jeg snakket med min fantastiske fastlege om dette sa han at jeg faktisk kunne få ultralyd. Så jeg fikk en lettere versjon av klemmingen pluss ultralyd. 

Det var en veldig fin opplevelse skal jeg si dere.

Hun som tok ultralyden klemte jo noe på hun også men det var ikke i nærheten av slik det var sist. 

Oktober er jo måneden hvor vi har fokus på dette og sjekker oss men det er like viktig nå tenker jeg. Når sjekket du deg sist? Jeg har vondt i meg enda for at jeg ventet så lenge og jeg har enda ikke fått høre om bildene de tok var fine, men jeg tenker at om de hadde oppdaget noe så hadde jeg fått beskjed. 

Jeg kjenner mange som har hatt brystkreft. Har mistet noen også. De var altfor unge. Vi må sjekke oss jenter! Ikke vent, eller gjør som meg: Ha det for travelt til å dra til legen. Enn om?

Jeg orker ikke tenke på det engang. 

Det koster litt mer å ta en ultralyd men det var verdt det. 

Håper dere får en nydelig dag ... klemmer!

 

 

Jeg er litt satt ut egentlig.....

Inneholder sponset produkt

Jeg har brukt de siste ukene på å nyte. 

Det er nokså rart og veldig kjærkomment. De som kjenner meg godt vet hvor hardt jeg jobber og har jobbet for å nå mine mål. Noen av målene har vært så uvirkelige, så langt frem. Og det har vært en så ufattelig tung reise. Jævlig tung, om jeg kan si det så hardt. For å få deg som leser dette til å forstå. 

Det har ikke bare vært litt tungt. Jeg har vært alene med 4 barn. Mistet alt jeg hadde og stått uten noe som helst. Ikke engang et hus å bo i. 

6 små barnehender flettet i hverandre og en sliten mamma. Slik sto vi på en trapp, en regnfull dag i 2009. 

Da var livet så tungt. Jeg gråt den natten. Herregud som jeg gråt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å klamre de små inntil meg og ikke la dem høre at jeg gråt. 

Utrolig nok sov vi veldig godt i den fremmede sengen. Trygt og godt var det. Et nytt liv skulle vi starte. Da virket alt så kaotisk. Ting som jeg i dag ikke engang tenker på. Som du heller ikke klarer å fatte at mennesker frykter i Norge i dag. Når du står midt i det så er det så uvirkelig, så vondt. 

Men nå. Nå er alt på avstand og minnene viskes faktisk bort. Vi har blitt sterke. Jeg har blitt sterk. Men ikke slik at jeg ikke føler noe mer. For i dag har jeg blitt et takknemlig menneske. Jeg tenker ofte på de varme armene som tok oss imot på en hemmelig adresse for 7 år siden. Skal jeg være flau over det i dag?

Nei, det skal jeg ikke. 

I dag er jeg lykkelig. 

Tenke seg det? At jeg faktisk kan si at jeg er lykkelig. Det siste året har det skjedd så mye! Gode ting skjer. Og jeg bare nyter. 

Litt satt ut egentlig. 

Jeg tror det blir slik. Du jobber, jobber, jobber og jobber. Og så når du det målet, og når du kommer dit så vet du jammen ikke hva du skal gjøre. Hva nå? Hva gjør jeg nå egentlig? Sette meg nye mål, tenker du sikkert? Men de som kjenner meg vet at jeg allerede setter meg meget urealistiske mål og det faktum at mange allerede er i boks er så rart. 

Samtidig skal man ikke bli for grådig i denne verden. Kanskje jeg kunne tjent dobbelt så mye? Ja, jeg tror det. Om jeg jobber like hardt så gjør jeg nok det. Men trenger jeg det? Jeg føler ikke det.

Jeg føler at jeg har akkurat nok. 

Tenk at det å ha akkurat nok skulle føles så bra?

Jeg nyter! Og er litt satt ut egentlig.... Å ha det bra er en ny og veldig deilig følelse.

Takk for at du leste!

Innlegget er merket med inneholder sponset produkt da jeg på bildet holder i min favorittbok som jeg også har skrevet et betalt innlegg for. Og ifølge Forbrukerombudet skal innlegg hvor sponsede produkter er såpass synlige på bilder merkes.

 

Langpannekake med toffinkrem

Annonse



Hei vakringer!

Jeg tør nesten ikke fortelle dere hvor mange avslutninger jeg skal på de neste ukene. I juni er det helt Texas altså. Er det slik hos dere også?

Når det er så travelt må jeg bare kunne bake noe som går litt kjapt og som jeg ikke trenger timer på å pynte. 

Barna elsker sjokoladekake og den raskeste kremen du kan lage skal du få oppskrift på nedenunder. Jeg fatter ikke at folk som har det travelt orker å kjøre på med smørkremer når man så enkelt kan lage dette :)

Her er oppskriften på kaken, som forøvrig passer perfekt i langpanneformen fra Tilbords. Formen er snedig, da du baker i den og faktisk bare setter på lokket når kaken er ferdig pyntet => Så rett med på avslutning. 

SJOKOLADEKAKE




 

  • 150 g smør
  • 3 store egg ( 4 små)
  • 5 dl sukker
  • 1,5 dl kakao
  • 7 dl hvetemel
  • 3 ts bakepulver
  • 2 ts vaniljesukker
  • 1 pk rømme
  • 3/4 dl melk

  •  

1. Smelt smør i en kjele og avkjøl. 

2. Skille eggene og bland sukker, eggeplommer og halvparten av det smeltede smøret. 

3. Rør ut kakaoen i resten av smøret og bland dette inn i røren. 

4. Rør deretter inn rømme og vaniljesukker. 

5. Sikt hvetemel og bakepulver og ha det tørre i deigen sammen med melken og bland til en klumpfri deig. 

6. Pisk eggehvitene stive og vend dette i røren. Rør forsiktig! 

7. Fyll til slutt all røren i en langpanneform. 

8. Stek kaken på 175 grader i 20-30 min. 









Jeg har både slikkepott og visp fra Kitchen Essentials 

Lag så den superenkle kremen!

BARNAS FAVORITTKREM:

  • 200 g fløte
  • 400 g melkesjokolade
  • 1 pk toffee

Kok opp fløte. Kok dette opp i en tykkbunnet kjele. Jeg har nå testet ut serien Sabor Kobber og er veldig fornøyd med tykkelsen på bunnene. Det at de er litt tykke gjør at du lett kan smelte sjokolade rett på platen uten å ødelegge den. Du lager også veldig lett kremer i denne. Kremer som feks gulkrem til suksessterte er mye enklere å lage i en tykkbunnet kjele som dette.

Kok altså opp fløten og ha i melkesjokolade og toffee. Trekk kjelen fra varmen og rør godt. 

Ha kremen oppå. 



Når kaken er stekt har den ofte en topp oppå seg. Dette er helt normalt. Du kan unngå dette ved å ha lavere temperatur på ovnen men du kan også bare snu kakebunnen slik som jeg har gjort her:





 



Pynt kaken med seigmenn og nonstop og server til glade barn!

 



Ønsker dere en strålende kveld videre!

Hva enn dere skal gjøre :)

Klemmer!

 

Hverdagsvafler med Natreen

Inneholder reklame

Hverdagsvafler!

Her hjemme kan vi ikke få nok av vafler. Minstemann Christian på 4 år elsker alt som kommer ut av vaffeljernet haha og spør daglig om vi skal lage vafler. 

Jeg har fått i oppdrag å teste ut Natreen i forskjellige oppskrifter og dette er en av dem jeg likte godt. 

Det er jo mest hverdager og derfor er det fint å kunne unngå så veldig mye sukker. 

Jeg hadde 2 godt modne bananer i for å få alt litt søtere og for å gi gutta som hadde vært på trening noe godt. De elsker bananer og melk etter trening. 

HVERDAGSVAFLER

  • 200 g hvetemel
  • 100 g havremel ( eller finkornet havregryn)
  • 2 ts bakepulver
  • 2 modne bananaer
  • 4 egg
  • 4 ts Natreen
  • 5 dl melk



 

Ha alt i en bolle og miks med stavmikser. Eller ha alt i en blender og kjør det sammen :)

Stek dem godt! 

Hvis du synes de blir litt tykke kan du ha i litt ekstra melk. Her funker faktisk også havremelk eller kokosmelk. 

Server med moreller eller jordbær. 

Enjoy!

2 voksne og 4 barn spiste en god kvelds med dette men om du vil bli god og mett og har en stor familie bør du doble oppskriften :P 







PS. Det fine fatet er fra Tilbords :)

 

 

 

 






 

Var det bortkastet tid?




Du slipper.

Det faller.

Tusen biter på gulvet. 

I løpet av noen sekunder kan det du hadde, det som var så fint, bli ødelagt. 

Hva nå tenker du? Hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg plukke opp bitene og lime alt sammen eller skal jeg forberede meg på å klare meg uten det fine som var?

Så tar du valget. Uansett hvilket det er, du må ta et valg.

Jeg valgte å kaste det som var ødelagt. Det var ikke noe å samle på. Rydde opp, både her og der. 

Det gjør vondt, men det blir bedre.

Jeg husker veldig godt da jeg ble alene med barna. Det at jeg ikke var en del av en kjernefamilie mer var en stor sorg for meg. Jeg kjente lenge på det. Flere år faktisk. For det er ikke å stikke under en stol at det faktisk ikke finnes andre mennesker enn meg og han som elsker barna våre like høyt. Bare vi to setter barna så høyt og ofrer alt for dem. Ingen andre enn oss to. Men oss to var ikke mer. Det måtte jeg godta. 

Så går man. Man lukker døren og går. 

Selv om det gjør vondt. Selv om man kanskje elsker. Og til og med selv om det gjør vondt for barna. 

For livet er for kort til at man ikke skal ha det bra. 

Jeg vil ikke leve livet mitt slik at jeg kanskje en dag våkner opp og føler jeg har kastet bort deler av livet mitt. 

Jeg er for bra for det.

Rett og slett. 

Vi må slutte å gjøre det vanskelig for oss selv. Finne på unnskyldninger for at vi ikke skal ha det bra. Finne argumenter for å bli i destruktive forhold. Forhold som er ødeleggende på mange måter. Om det er mye krangling så er det i alle fall ikke bra for barn. Det kan jeg love dere. Og barn merker sånt. 

Jeg bruker å si til mine barn: Å flytte sørover var det beste valget jeg har tatt i hele mitt liv. Ja, jeg reiv opp barna fra sine omgivelser og startet på nytt. Men nå 7 år senere så har hver eneste tåre vært verdt strevet. Barna har det bra. De er trygge, kjærlige, omsorgsfulle og gode mennesker.

En vårdag i april ruslet jeg langs Glomma. Jeg husker det så godt. Solen skinte og vinden rusket meg lett i håret. Jeg sa ordene først inni meg, men det var noe som bare gjorde at jeg sa det høyt til meg selv:

Det er noe mye bedre som venter på deg, Anne Brith. Du må tro på det. Nyt livet her og nå frem til det skjer. 

Jeg lærte noe viktig det siste året. 

Ville aldri vært foruten. Helt ærlig. Selv om det var vondt å finne ut at livet ikke var så perfekt som jeg trodde det var. At jeg følte jeg hadde kastet bort et år av livet mitt, da ting tok slutt. 

Men jeg hadde ikke det. Jeg hadde lært noe veldig viktig: Stole på min intuisjon og magefølelse. Lytte til hjertet og fornuften. En salig blanding av alle disse rare men å så deilige følelsene vi har inni oss. Når alt preller av og du står der og virkelig lytter, føler og kjenner etter. 

Da føler du inni deg hva som er riktig. 

Selv om det riktige gjør vondt, så er det aldri bortkastet tid. 

For til og med det som går "åt skogen" lærer man av. 

Gode klemmer ♥

 

Kakekrigen neste!


I går var jeg på innspilling til Kakekrigen store deler av dagen. Jeg møtte Monica Csango som er programleder for aller første gang. Og jeg må si jeg ble helfrelst. For et nydelig menneske. 

Helt ærlig så hadde jeg gruet meg litt til å være 2 dager sammen med en gjeng fremmede men snakk om å bli overrasket over god stemning. 

Jeg har jo vært med på innspillinger før (HNB) og der så vi ikke snurten av programlederne. Kan nesten ikke huske jeg snakket et eneste ord med dem under begge ukene med filming, mens her på Kakekrigen var det så utrolig koselig stemning. Monica er utrolig imøtekommende, varm og åpen og fikk meg til å føle meg velkommen fra første stund. Hun var hele tiden sammen med oss, spiste lunsj sammen med gjengen og var en fantastisk vertinne!

Fikk virkelig sansen for denne dama! 

Ikke bare er hun flink på mat og kaker men hun kjemper også en kamp for mennesker ved siden av jobben sin. DET skal jeg spørre henne mer om i dag og jeg kommer helt sikkert til å skrive noen ord om dette. 

Monica har også noen herlige mennesker rundt seg som jobber livet av seg for at kaker, kremer og utstyr skal være på plass til enhver tid. 

Jeg møtte Helga, som også var med på Hele Norge Baker og vi fikk snakket godt om "gamledager" hehe. 

For en fin gjeng!

Glad jeg sa ja til å være med på Kakekrigen jeg. 

I dag blir det filming igjen og jeg gleder meg vilt. 

Jeg er helt sikker på at dette blir den beste sesongen noensinne! GLED DERE!

Jeg hopper i bilen om 1 time for å dra tilbake så vi må bare snakkes!

KLEMMER!

Følg meg gjerne på annebrith.no for en liten sneakpeak i dag!



 



 

Slik skal jeg holde på brunfargen min i sommer!

Annonse

I sommer har jeg tenkt til å bli brun og holde på brunfargen!

Jeg er på langt nær en person som ligger timesvis i solen for å bli mest mulig brun. Jeg får om jeg vil og jobber med det en gyllen og fin brunfarge. Dog har det de siste årene ikke akkurat vært det jeg har prioritert mest. 

Men når jeg først har brukt tiden godt og blitt brun vil jeg også holde på brunfargen lengst mulig. Det skal Betakaroten hjelpe meg med i sommer!

Jeg begynte å ta kosttilskuddet allerede i april slik at jeg visste om dette hadde noe som helst effekt. Jeg ser en mer gyllen farge enn det jeg har hatt tidligere år. 

OBS! Dette er det orginale Betakaroten Vitamintilskuddet. Markedets mest kraftige. Dette skal altså gi meg en fin og langvarig brunfarge, samtidig som det faktisk beskytter huden mot soleksem og tidlig aldring. Selv om jeg er 40 år så har jeg vært heldig med huden på kroppen min som faktisk, tro det eller ei er silkemyk. 

Mulig det er fordi jeg ikke har utsatt kroppen min for veldig mye sol opp gjennom årene. Det fine med Betakaroten er at det faktisk hjelper for oss som ikek er veldig mye i solen også. Hudtonen din blir annerledes og når du legger deg i solen blir huden raskere brun!

Vinn - vinn.

Jeg har tatt, slik som doseringen anbefaler 1 tablett daglig nå i 5-6 uker. Jeg tar det til frokost og har snart brukt opp min første pakke. 







Jeg har ikke blitt gul av produktet slik noen kanskje frykter, dette er en myte. Jeg har fått en fin og gyllen brunfarge. Og bare etter 2 timer i sola i går ser jeg stor foskjell. Det er som om jeg blir megakjapt brun. Og for meg som alltid har vært "hvit" er jo dette perfekt!



Så fornøyd :P

Mer informasjon om Betakaroten Vitamintilskudd finner du på denne siden

Ha en strålende søndag :) 

Klemmer!

Lykkelig med sukker på?




God søndags morgen!

For en herlig start på dagen dere: Sola skinner fra skyfri himmel. Jeg skal snart nyte en frokost med smoothie og deilig kaffe. Det blir ikke bedre. 

Søndager er så herlige. Da sover vi alltid litt lengre her hjemme. Annika og Sven sover faktisk enda mens Espen allerede har dratt på fotballbanen. 

Jeg holder på å fikse skapet mitt og tar ut alle klær jeg ikke trenger mer. Stryker alle bluser som skal brukes denne uken og skal faktisk bake en langpannekake i dag. Om jeg får tid blir det også en sukkerfri variant. 

Livet er ganske deilig for tiden. Det er travle dager men akkurat nok passe travelt til at jeg får tid til barna, meg selv, trening og gode venner. 

Terrassen ute er også helt ferdig og jeg har tatt en del bilder. De kommer på bloggen så fort jeg får redigert dem. 

Jeg har tenkt litt i det siste. Tenkt på en ting jeg kunne tenke meg å gjøre. Nå som jeg har kommet til et sted i livet hvor jeg har det bedre enn jeg noen gang har hatt det. Ting er i balanse og økonomi er ordnet. 

Det jeg tenkte på og har gått og tenkt på var at jeg skulle finne en alenemor jeg kunne hjelpe. Jeg vet ikke om dere husker det jeg gjorde rett før jul, da jeg oppfordret dere til å hjelpe alenemoren som var helt fra seg og ikke klarte å betale barnehageregningen. Sammen samlet vi inn over kr. 20.000.- og ga henne en nydelig start på 2016. 

Jeg vet ikke om det finnes en alenemor der ute som kanskje har barn i samme aldersgruppe som det jeg har og som føler det kunne være godt å få litt hjelp av og til? Det mest praktiske hadde vært om hun bodde i nærheten for da kunne jeg om det passet seg kommet innom med ting. Jeg overøses ofte med ting i forbindelse med oppdrag jeg gjør eller eventer jeg er med på med varer jeg rett og slett ikke har noe bruk for. 

Jeg har muligheter andre ikke har og derfor kunne jeg tenke meg å hjelpe en familie på fast basis. 

Jeg kan ikke hjelpe alle men jeg kan hjelpe en tenker jeg. Og ettersom jeg selv har strevd med økonomien min siden jeg ble alene med barn vet jeg så altfor godt hvordan det er. Jeg ser for meg at personen forblir anonym men at jeg vet hvem dette er. 

Jeg ga et større beløp til et godt formål i forrige måned men tenker jeg like greit mye heller kunne betalt en regning for en person som trengte det. 

Det kan jo hende at det sitter en alenemor med 2 eller flere barn og leser dette nå? Som bor i nærheten av Lillestrøm og som kunne tenke seg å ta imot hjelp. Eller kanskje du som leser dette vet om en person? 

Send meg gjerne en epost: post@annebrith.no

Jeg klarer nok ikke å svare alle så får du ikke svar så har jeg funnet en jeg kan hjelpe. 

Det er en fordel om barna er yngre enn mine for da kan de eventuelt arve klær og utstyr. 

Solen har virkelig begynt å varme opp her nå og jeg tror faktisk jeg må ta meg et bad i dag. Har allerede fått en invitasjon på snap om å dra og bade så jeg tror det blir et ettermiddagsbad på denne jenta her i dag. 

Livet altså. Er det ikke deilig?

Sol, sommer og sjø!

Men først litt baking og litt frokost.

Sees på snap dere: annebrith.no

Klemmer!

 

 

Crazy Hair Party

Det er duket for Crazy Hair Party i kveld og Annika har sammen med sin beste venninne tatt den helt ut!

De ville være enhjørninger og vi mødrene har svettet og tupert hår til den store gullmedaljen.

Ja, det er vi mødrene som har laget frisyrene. Venninnen til Annika er helt lik. Slik har de to vært siden 2. klasse. Klær og frisyrer skal være identiske. HVER dag!

Vi startet med å lage en spiss av aluminiumsfolie og delte håret i to ved ørene. Bakerste del satt vi opp i en høy hestehale. Spissen som er hornet settes oppå hodet og festes med spenner. Så tvinnes litt etter litt hår rundt denne toppen. 

Vi farget hornet hvitt med hvit hårfarge og tuperte hestehalen noe så til de grader.

Så farget vi bakerste del rosa. 

Som dere ser så er det på hornet en del spenner som man rett og slett ikke fåt gjemt bort men med farge så ser men ikke dem. Pass bare på å sett disse bak. 

Det var første gang vi gjorde noe så drastisk med håret til Annika og jeg er spent på om hun i morgen har rosa hår haha....

Vi synes i alle fall at det ble RÅKULT!

Hva synes dere.

Det ligger bilder på snap: annebrith.no på hvordan Annika ser ut underveis. For dere som vil se hvordan det ser ut før vi farget det :)






 

Vi må snakke med barna våre om nakenbilder!



Sophie Elise er ikke den første som har fått intime bilder av seg selv spredt på nett. Og hun vil nok dessverre ikke være den siste. At dette skjer vet vi og det føles som om det bare blir mer og mer vanlig.

Det blir liksom godtatt.

I alle verden, tenker jeg. Her har vi voksne et ansvar. Og det er på tide vi tar det ansvaret. 

Da snakker jeg ikke om at vi bare skal ta en samtale og fortelle våre håpefulle at dette ikke er greit. For med en samtale kommer vi ingen steder. Nei, vi må fysisk gripe de mobilene ut av henda til barna våre og sjekke hva som finnes på de mobilene. Vi må inn på samtaler mellom kompiser og chattråder for å se hva som skjer. Hva snakkes det om? Hva deles?

Fy og fy tenker sikkert mange nå. Barn må ha rett på et privatliv.

Men vet du hva din håpefulle, søte litte snuskebass egentlig driver med når du snur ryggen til? Nei, det tror jeg faktisk mange av oss ikke gjør.

Å få ha en mobiltelefon er her hjemme er et privilegium. Det er noe barna her i huset har gjort seg fortjent til å få ha. De har vist meg at de er voksne nok til å ta del i den interaktive verden. De oppfører seg på samme måte som de rydder etter seg hjemme og sier takk for mat osv. 

Det er i alle fall det jeg som mor både tror og håper. 

Men en vinterdag skulle jeg få et aldeles så lite hakeslipp. Jeg logget meg på en av mobilene og fant ut at språkbruken til en av de små virkelig ikke var slik jeg hadde oppdratt han. Det var forferdelig ord som sto i en chat. Svart på hvitt. Jeg ble rasende. Ja, jeg ble faktisk det. 

For i undersøkelser så viser det seg at å være voldelig mot en jente senere i livet starter med å bruke ord som hore og fitte. Beklager så mye til alle som blir støtt men jeg må skrive de ordene for å få dere til å forstå. Det er ord jeg aldri vil høre noen av mine barn kalle noen. Og veien fra de stygge ordene til et slag i ansiktet viser seg å være nokså kort. 

Se videoen fra kampanjen #kjærepappa her.

Det betyr ikke at alle som noen gang har brukt disse ordene ender opp som voldtektsmenn. Men vi som er mødre til gutter vi bør følge med. Hvordan behandler guttene våre jenter? Hvordan kommuniserer de med dem og behandler dem? Vi må sørge for at de skjønner dette! Det er ingen andre sitt ansvar. 

Det betyr da at du må ta den telefonen, eller åpne den chatsamtalen for å se hvordan sønnen din faktisk snakker. Hvilke bilder finnes på den mobilen?

Hvis gutta aldri hører fra noen at dette er ugreit, så vil de heller aldri skjønne at det faktisk ER det. Vi som er foreldre vi må tørre å ta den diskusjonen med barna våre. Vi må faktisk tørre å tro at barna ikke er så uskyldige som vi tror de er. Å sjekke en telefon er ikke et overgrep, det kalles faktisk å ha kontroll. 

Det er vår oppgave som foreldre => ha kontroll på våre barn.

Jeg vet ikke med deg, men jeg skal i alle fall ha en samtale her hjemme i dag. Vi skal snakke om at det faktisk ER ulovlig å spre og oppbevare nakenbilder av andre uten samtykke. 

Så enkelt, så vanskelig!

Vet du om ditt barn har nakenbilder på sin mobil? Eller om han eller hun har sendt et nakenbilde videre til en kompis? Jeg tror ikke det. Kanskje på tide å gjøre noe med det?

Ha en fin dag!

Roser levert på døra, og på kortet står det:




Å være singel har vært og er utrolig givende på mange vis. 

Det gikk ikke mange ukene før jeg fant ut hvor mye tid jeg hadde til overs. Tid jeg ikke brukte i telefonen, tid jeg ikke satt og snakket på facetime eller tid jeg ikke satt og dunket tomlene på telefonen for å sende meldinger. 

Man må se positivt på det hele sant?

Jeg fikk plutselig veldig mange venneforespørsler på facebook fra menn. Haha jeg er litt sær på facebook altså. Jeg bruker ikke legge til mennesker jeg

ikke har møtt og har ingen intensjon i å fordoble min venneliste på face med single menn. Men det er vel en del av det å være singel. Har dere noen gang åpnet den innboksen som er filtrert på face?

Holy så mye rart som ligger der. 

Uansett, så kjenner jeg at det har vært godt å bruke mye tid på meg selv. 

De siste ukene har det flere enn en gang blitt levert roser på døren her :O Og i de fleste tilfeller er det ingen avsender på rosene. Det er jo veldig hyggelig da å få roser men det hadde vært enda mer hyggelig å vite hvem man skulle takke. 

På kortet jeg fikk i går sto det: 

Difficult roads often lead to beautiful destinations.

Det er så utrolig sant og jeg ble helt rørt da jeg leste det. Rosene kom fra en person i New York, som jeg har fått et godt vennskap til. Er det ikke utrolig hvordan vennskap kan knyttes på forskjellige arenaer? Dette vennskapet startet på snapchat. Felles interesser, erfaringer og gode råd har blitt tekstet frem og tilbake det siste året. 

Jeg føler meg heldig!

Hadde det ikke vært mer eksotisk om rosene hadde kommet fra en høy, mørk og kjekk mann? Haha ikke vet jeg. Det var en høy, kjekk og mørk mann som leverte dem på døra haha, med et smil. Han trodde nok sitt. 

Livet smiler! 

Jeg smiler!

Og på kjøkkenet står de vakreste rosene og minner meg om at livet akkurat nå er helt perfekt!

Takk for at du stakk innom, ha en strålende lørdag!

Klemmer!







 

 

Nattblogging



Det er så varmt ute. Dagene flyr avgårde og jeg har endelig funnet en balanse mellom jobb og familie. 

Før var store deler av mitt liv fylt med jobb og det lille som var igjen ble viet mine søte små. 

Nå har det blitt forandret og jeg har begynt å gi barna den største delen av livet mitt. Deretter kommer jobb og til slutt har jeg begynt å prioritere meg selv. 

Det er så viktig at Anne Brith har det bra. Når jeg har det bra så har alle det rundt meg også bra. 

På selveste bursdagen min for 1 måned siden møtte jeg en fin fyr. Det var langt fra planlagt. Hvor kom han fra liksom? Det skremte faktisk vettet av meg. Hvorfor skal jeg fortelle dere om en annen gang. Kan ikke røpe alt nå. Men jeg kan si dere så mye at det har vært en fin måned. 

Jeg har masse tanker rundt dette og har denne måneden skrevet vanvittig mange blogginnlegg som jeg ikke har delt med dere. Det har vært for tidlig. Noen tanker er dype, andre personlige og til slutt er det praktiske tanker rundt barn etc. 

Jeg skal dele alt etterhvert. Jeg må bare finne ut av noen ting først. 

Det har også vært mange dager i mai hvor jeg bare har logget av. Det skjer ting som jeg ikke kan snakke om og det er så vanskelig å blogge når man ikke kan dele det man føler og tenker akkurat der og da!

Jeg tok meg noen dager på spa. Det var utrolig deilig bare å slappe av i helt andre omgivelser. Nyte den gode samtalen, god mat og sene kvelder. 

Takknemlig.

Og veldig glad. 

Bildet av meg er tatt på en av turene vi tok den helgen. Vi tok flere bilder, og jeg skal dele noen av dem med dere, men det som kommer her på bloggen fremover vil være mine tanker, mine følelser og kun det. 

Hvem det er jeg har møtt har jeg tenkt til å holde hemmelig en nokså lang stund fremover. 

Hvordan vi møtte hverandre kan du lese om i dette innlegget. 

En deilig tid fremover nå!

Endelig sommer!

Natta alle sammen ;)

Klemmer

 

Jeg er forelsket!

Annonse


Vårt første møte

Klokken nærmet seg 15.00.

Pulsen økte og jeg kjente at jeg ble mer og mer nervøs. Hvorfor hadde jeg sagt ja til en date? 

Hva var det med denne fyren som gjorde at jeg helt uten videre bare sa ja? Ikke hadde vi snakket sammen særlig lenge, ikke visste jeg hvem han var, jeg hadde heller ikke googlet han eller lagt han til på facebook. Jeg visste absolutt ingenting om han. 

Var dette klokt?

Det var bare minutter til vi skulle møtes og jeg sto enda som en smånervøs skolejente og la frem forskjellige sommerkjoler på sengekanten. Skulle jeg gå for konsevativ eller litt sexy? Hvilken type ville han like? Ville han overhode se forskjellen? Enn om han ikke likte meg? Jeg tenkte tusen tanker der og da.

Det kilte i magen. Solen skinte. Så langt var dagen perfekt. Hjertet banket hurtig og pusten var like rask. Jeg fiklet litt med det nye armbåndet mitt før jeg fikk det på.

Hvite converse => Sjekk! En siste titt i speilet på vei ned trappen => Looking good.

Liker han meg ikke så er vi ferdige med det med en gang, tenkte jeg. Man må bare møtes for å se om det er noe kjemi. Jeg prøvde febrilsk å overtale meg selv. Argumentere for valget jeg hadde tatt. Valget om å treffe en fyr jeg ikke visste noe om. 

Inni meg kom tvilen: Det skal så vanvittig mye til for å like noen man aldri har møtt. Hva driver du med Anne Brith?

Han hadde ikke hatt profilbilde engang. Enda hadde jeg svart han hyggelig. Jeg hadde bestemt meg for at denne gangen skulle jeg ikke ha fokus på det ytre. En invitasjon til en fjelltur og jeg var egentlig solgt. Herregud da jente. Så lett kan du da ikke bli forført.

Men hva var det med denne fyren som gjorde at jeg sa ja? Det var noe. Noe jeg ikke klarte å sette fingeren på. Reaksjonen hans på mine flørtende meldinger og blunkefjesene som ble skutt inn i det digitale universet. Jeg hadde sagt ja til en date og nå måtte jeg jammen stå for det. 

Ro deg ned, sa jeg til meg selv og trippet bortover for å treffe han. 

Solen varmet allerede, selv om det var helt i begynnelsen av mai. Jeg så cabrioleten hans med en gang og åpnet døren.

Et nervøst hei fra meg ble avløst med et stort blendasmil fra han. So far so good!

Herregud så kjekk han var! Jeg døde litt inni meg og kjente at jeg skalv like mye på hendene som jeg gjorde i finalen i Hele Norge baker. Haha. Heldigvis klarte jeg å roe meg litt ned og vi stoppet like over broen ved idylliske Glomma.

Vi ruslet en kort tur og satt oss i sola på berget og så ut over elva. Han studerte meg bak sine solbriller. Det kunne jeg se. Og jeg må si jeg frydet meg litt. All treningen de siste månedene hadde gjort sitt og jeg så bedre ut enn jeg hadde gjort på lenge. Solen fra de siste dagene hadde gjort bena mina brune og håret falt akkurat slik det skulle. 

På veien tilbake til bilen stoppet han plutselig opp og jeg så nervøst inn i øynene hans. Så la han hånden sin på den ene hoften min og dro meg inntil seg. Jeg lukket øynene og kjente pusten hans ved øreflippen min. Han luktet deilig.

Huden hans var varm og han lekte med hånden sin i håret mitt. Jeg fikk vanskeligheter med å puste. Han løftet haken min opp slik at vi så på hverandre. 

Jeg bet meg forsiktig i underleppa og før jeg visste hva som skjedde kjente jeg at han kysset meg. Den deilige og myke underleppa hans passet perfekt på min. Jeg kjente det kilte i magen da han forsiktig beveget tungen sin over den våte leppen min. Surrealistisk og helt uventet. Jeg stammet noe utydelig da han slapp meg og jeg hastet litt brydd bort til bilen. 

Det hele var over nesten før det var startet føltes det ut som og etter han hadde kjørt meg tilbake hadde jeg enda flere spørsmål enn jeg hadde før jeg møtte han. Hvem var denne fyren? Hva betydde dette første møtet for han?  Hva tenkte han om meg?

Da jeg la meg den kvelden smilte jeg litt ekstra, for jeg visste jeg ville ha mer!



I SOMMER BLIR DU FORELSKET

Jeg hadde ikke bestemt meg for å bli forelsket i sommer, men det har jeg altså blitt.

Hvorfor skal jeg forklare deg nå:

Jeg har blitt hekta på boken: Calendar Girl og har hatt vanskeligheter med å legge den bort. Jeg har lest den i etapper slik at jeg hver dag har fått en liten dose av en herlig fantasi. Da jeg ble spurt av Cappelen Damm om jeg ville anmelde boken og dele en historie fra mitt liv, sa jeg ja med en gang og tenkte jeg det kunne være fint å dele "vårt første møte" med dere.

Boken har akkurat kommet i salg i landets bokhandlere. Dette er boken du har lyst til å unne deg i sommer. Jeg lover deg at du kommer til å bli forført! 

I boken møter du Mia. Mia er en ung servitør på 24 år med en drøm om å bli skuespiller. Hun trenger penger for å betale tilbake gjelden faren har opparbeidet seg og hun trenger masse. . Det er faktisk så mye som en million dollar. Dette beløpet må hun klare å spare opp i løpet av et år. For å kunne tjene så mye penger på et år tar hun en jobb som eksklusiv eskortepike hos tanten sin. 

Planen er å være sammen med en millionær i en måned. Stenge alle følelser ute og kun fokusere på målet hun har. Hun bestemmer seg for å gjøre dette slik at hun tjener det hun trenger. Etter endt jobb er planen å gå tilbake til det vanlige livet. 

Det hun ikke har forventet er at Wes, som hun møter i sin første måned i jobben, faktisk er en hyggelig kar. 

Ingenting går som planlagt her i livet og dette gjelder definitivt også for Mia. 

Forfatteren Audrey Carlan hadde meg allerede i starten av boken med disse ordene: Faen, han var pen! 

Dette er det Mia tenker når hun møter Wes. 

Det er heftige og deilige beskrivelser i boken. Jepp, jeg innrømmer det! Du kan få vanskeligheter med å sitte stille. Wes gir Mia alt hun ønsker og mer. Han vet nøyaktig når han skal bite, klemme, suge og slikke. Forfatteren tar oss med i særdeles nøyaktige beskrivelser av den hete elskoven mellom Mia og Wes og du klarer ikke unngå å bli inspirert. 

Wes tilbyr å betale gjelden til Mia, men når måneden er over fortsetter Mia med planen sin. 

Boken er heftig, sexy og varm! Er du en 50-shades-jente så vil du digge Calendar Girl. Det er anbefalt aldersgrense på 18 år på boken, bare så det er sagt! 

Denne sommeren kommer du til å bli forelsket! 

DEL DIN HISTORIE

Jeg har nå delt historien min "vårt første møte" med dere og oppfordrer dere å gå inn på denne siden og dele din egen historie.

Kanskje ditt første møte med din Mr. Right? Eller en fantasi du drømmer om å realisere? Kanskje måtte du ty til utradisjonelle virkemidler for å finne eller kapre din utkårede? Eller rett og slett dele en erfaring fra en natt i ditt liv? 

Del historien din. Det trekkes ut syv gavekort på boken. I tillegg er det to hovedpremier på en romantisk get away til en verdi av 5000.







Ha en nydelig kveld dere! 

Forelsket eller ei :P

KLemmer!

 

Jeg lager pannekakerøre i blender!

Sponset blender

Jeg har blitt hekta på blenderen min. Jeg lager alt mulig rart i den for tiden.

Dere som følger meg på snap har sett at jeg dytter alt mulig rart i den haha. Her skal det testes. Isbiter, frossen frukt og bær. Alt testes ut!

Så kom jeg plutselig på her om dagen at jeg skulle lage pannenkaker og vips fylte jeg blenderen med alle ingrediensene og etter 2-3 minutter var røren ferdig. 

Veldig enkelt!

Modern utbrøt: Svein, du må kom å sjå her ke ho Anne Brith pakkæ i blendern. 

Så dette kan anbefales. Du slipper å røre med armene og er ferdig mye kjappere.

Jeg synes faktisk at røren ble mer fluffy også og at pannekakene ble mer luftige. Så det er bare å teste ut folkens!

Min blender er fra Tilbords.

Du får nå 20% rabatt på blenderen om du bestiller den før 7. juni. 

Bruk koden Annebrith20

Koden gjelder faktisk også pannekakejernet jeg bare digger. 









 

 

 

Har livet mitt forandret seg etter jeg startet å blogge?



Jeg møtte en gammel venninne i forrige uke. En jente jeg vokste opp med. Vi møttes tilfeldig midt på Karl Johan. 

Det var ikke lange praten vi fikk tid til for jeg skulle haste i et møte, men vi fikk oppdatert hverandre på livet, studier, hvor mange barn osv. Før jeg klemte henne og gikk så så hun på meg og sa:

Anne Brith, du har jammen ikke forandret deg. Væremåten din, smilet, utseendet. Du er deg. Akkurat slik jeg kjente deg fra videregående. 

Jeg googler meg selv innimellom. Managementteamet mitt mener jeg ikke bør gjøre det, men det er en greie jeg har. Jeg leser litt om det som skrives om meg. Det er mye bra men også mye rart. En jente skrev: Hun har jammen forandret seg. Fikser bryn, klipper seg, nye vipper og spraytan. Trener som gal for å se best mulig ut. Mister troverdigheten spør du meg!

Her ligger den største forandringen i livet mitt.

At de aller fleste som vet hvem jeg er har en mening om meg. 

En mening jeg ikke kan påvirke noe særlig fordi jeg ikke har mulighet til å bli godt kjent med alle. 

Det har jeg lært å leve med. Fordi jeg har tatt et valg om å dele store deler av mine tanker, følelser og meninger med dere. Jeg deler gleder og sorger, oppturer og nedturer, flauser og suksesser. 

Før kunne jeg ta barna mine og dra på kino, vi kunne komme hjem og snakke om filmen. Oppdatere facebook og fortelle venner at vi hadde hatt en strålende dag, eller bare ikke si noe på facebook og kun skype med mor og far og si at vi hadde hatt en fantastisk dag.

Nå tar det ofte bare noen minutter før det tikker inn en snap hvor noen av dere forteller at dere så oss på toget, eller har møtt minstemann på utflukt med pappaen. Mine foreldre kan ringe meg før vi kommer hjem og si at de hørte fra andre at vi hadde vært på tur. 

Mange tror at dette er en negativ greie som preger livet vårt. Flere av dere tror at vi synes dette er slitsomt. 

Men det gjør vi ikke. Vi har det akkurat like fint som familie i dag som vi hadde det for noen år siden. Faktisk tør jeg å påstå at bloggen faktisk har forandret store deler av våre liv. Og derfor forteller jeg barna at vi skal være takknemlige for at mamma faktisk har en jobb som innebærer så mye gøy. 

Slik ser vi på det alle sammen. Vi har valgt dette sammen. Og vi gir 100%. Slik må det være. 

Jeg sier det ofte til mine barn rett før de sovner. Tenk så fint livet ditt er nå. Du har en myk seng, rent dynetrekk, nok klær, mat du liker og vi har økonomi til å kjøpe oss det vi trenger. Vi føler oss trygge, sovner rolig hver natt, hører fugler kvitre om morgenen og vi har en bil som bringer oss fra A til B. Vi har gode venner, får reise på turer og leve livet vårt sammen med positive mennesker. 

Jeg tenker at om jeg klarer å få dem til å skjønne hvor bra livet kan være om vi fokuserer på det gode, så vil de senere også klare å trekke frem de positive tingene selv når livet er mørkt. 

Vi mennesker ser på forandringer som noe galt og negativt men å forandre ting i livet sitt gjør bare at du beveger deg i en retning. Jeg velger å gå fremover og forandrer meg stadig slik at jeg også blir en bedre versjon av meg selv. 

Det innebærer ofte nye klær, vipper, en frisørtime og dyre sko. 

Men det er det DU ser. Det du ikke ser er at jeg lytter til mennesker jeg jobber med og tar til meg råd de kommer med, jeg lunsjer med venninner og hjelper dem med å lage markedsplaner og deler mine kontakter slik at de skal vokse, jeg hjelper kvinner som har blitt utsatt for vold med å ta steget og komme seg til et krisesenter og jeg overfører deler av mitt overskudd til mødre og barn som ikke er like godt økonomisk rustet som jeg har blitt nå. 

Livet mitt har forandret seg kraftig siden bloggen virkelig tok av for 1-2 år siden. Jeg og barna har fått muligheter vi aldri kunne drømt om. Det er jeg meget takknemlig for. Jeg gleder meg over hver forandring og for hver mulighet til forandring. 

Fordi jeg vet at forandring vil bringe meg enda et skritt nærmere målet mitt!

Ha en strålende dag. 

Foto: Lars-Kristian Eriksen / Hos Caroline sammen med Espen Hilton

hits