august 2017

Müslibar til aktive hverdager ❤

Hverdagen er i full gang. Det er tilbake til faste rutiner og treninger. 

Annika, Sven og Espen har travle timeplaner med skole og treninger. Jeg må ærlig innrømme at det er deilig. Men med så mye trening som noen av barna har så er det viktig å få i seg nok næring. En müslibar kan derfor være ekstra kjekt å ha i skolesekken eller i treningsbagen. 

Noen ganger trenger man litt ekstra energi for å yte det lille ekstra og med så mye trening så skal man ikke tenke på antall kalorier. Det er viktig å ha et variert kosthold og få i seg nok mat. 

Jeg synes det er nokså dyrt å kjøpe slike barer. De kan koste opp til kr. 15.- per stykk. Av denne oppskriften fikk jeg 14 stykker. Alt hadde jeg i hus så da sparte jeg noen kroner på å lage eget ❤

Rosiner kan byttes ut med tørket frukt og valnøtter kan erstattes med mandler eller andre nøtter. Poenget er bare at mengden blir den samme.

Müslibar

  • 100 g rosiner
  • 150 g hakket sjokolade ( mørk eller lys)
  • 150 g smeltet smør
  • 2 ss sirup
  • 1/2 dl brunt sukker
  • 5 dl müsli 
  • 1 dl havregryn
  • 1 sammenpisket egg
  • 50 g valnøtter

Hold unna 50 gram av den hakkede sjokoladen.

Smelt smør og ha i sirup og brunt sukker. Ha resten i en bolle og hell smørblandingen over. Rør dette godt sammen og fordel det i 2 brødformer. 

Stekes på 200 grader i 20 minutter. 

Når du har tatt formene ut av ovnen strør du over den hakkede sjokoladen. Dette smelter. FOrdel det jevnt over med en spatula eller smørkniv. 

Sett det hele kjølig.

Kutt til slutt opp barene til 7 i hver. 

Pakkes inn i matpapir eller folie. 

Enjoy ❤

 

 

 

 

Pizzasnurrer ❤

Uansett hvilke snurrer jeg lager så passer jeg på at bunnen ikke blir for tynn. Det verste jeg vet er snurrer som henger og slenger og som vidt holder seg sammen når jeg skal spise dem. Erfaringen min er at det kommer av for tynn kjevlet deig/leiv. 

Jeg har den alltid ca 1 cm tykk. Da liker jeg den best. 

PIZZASNURRER

  • 1 kg hvetemel
  • 1 pk fersk gjær
  • 2 ss sukker
  • 1 ts havsalt
  • 75 g smør
  • 6 dl melk eventuelt 3 dl melk og 3 dl vann
  • skinkefyll og ost

Til fyllet brukte jeg 200 g revet skinke, 1 rødløk, 1/2 løk, litt hvitløk og tomatpure

Deigen lages slik: Ha alt det tørre inkludert gjær i bollen. 

Smelt smøret og ha i melken. Dette heller jeg over det tørre og begynner å elte. 

Det er viktig når du lager gjærbakst at du elter mye og lenge. Minst 15 minutter. 

Hvis ikke kan gjærbaksten din bli seig. 

Forhev deigen i minst 30 minutter. Den dobler seg i bollen.

Ta ut deigen og rull en tykk pølse på ca 50-60 cm. Kjevle denne tynn slik at den er ca 20 cm bred. 

Ha på fyllet og rikelig med ost. Rull opp leiven og ha skøyten ned. Skjær opp biter og legg disse på bakepapir. Ha på litt ekstra ost på toppen.

Etterhev dem i 30 minutter til 1 time. Mine etterhevet nok 2 timer da jeg tok meg god tid på kjøkkenet i dag. Det er derfor de er så store og fine. 

Stek pizzasnurrene på 220 grader i 12-15 minutter. 

De skal være gyllenbrune. 

Disse oppbevares best i fryseren. Så jeg har fryst dem i plastposer. To i hver slik at barna kan ta med seg en porsjon når de måtte ønske det. De er perfekte som etter skole snack ❤

 

Han var borte, politistasjonen neste!

Det har skjedd så altfor mye de siste ukene her hjemme. Men alt toppet seg søndag kveld. 

Ærlig talt så har fokuset mitt vært på Annika de siste ukene, og kun henne. Det måtte bli sånn, da treningen hennes var altoppslukende. Men det betyr ikke at jeg som mamma ikke har hatt dårlig samvittighet for de andre i familien. Selvsagt har jeg følt at jeg ikke har fått gitt dem nok oppmerksomhet. 

Du vet den dårlige samvittigheten som bare gnager på deg? Du vet du må gjøre noe, men har ikke tid. Du tenker at i morgen, i morgen skal det bli tid. Så blir det ikke tid da heller. Ukene går og du realiserer at du i løpet av flere uker ikke har sagt til de andre hvor stolt du er av dem eller hvor mye de betyr for deg?

Sånn følte jeg det. 

Det var ikke et bra utgangspunkt for denne dagen. 

Så på søndag snakket jeg med Sven på telefonen og vi avtalte at jeg skulle overføre noen penger til han. 

Som sagt, så gjort!

Vi var borte hele dagen. Først på ballett og senere dro Annika og jeg inn til Oslo med Anjesa og Roza. På ettermiddagen hadde Annika og Anjesa aller siste uttakstrening i Tigershallen. I tretiden tenkte jeg at jeg skulle ringe Sven, men han tok ikke telefonen mer. Det synes jeg var litt rart men jeg tenkte ikke mer over det. 

Før etter en time hadde gått. 

Da ringte jeg Espen og han kunne fortelle at Sven ikke var hjemme. Og ikke hadde vært hjemme på over en time. 

Sven er utrolig flink til å si hvor han er så dette var veldig ulikt han. 

Jeg begynte å kjenne en indre uro. 

Hvor var Sven? Hvorfor hadde han ikke sagt fra hvor han dro til noen? Hvorfor tok han ikke telefonen?

Det gikk en time til. 

Jeg ringte han flere ganger og noen ganger ble telefonen tatt, men jeg hørte ikke noe. Så ble telefonen ikke tatt. Noen ganger ble det opptatt. Jeg ble mer eller mindre irritert.

Men etter nok en time ble jeg stresset og mer bekymret enn sint. 

Hvor var Sven?

Det hadde gått nesten 4 timer nå.

Jeg fant ut at jeg skulle se på kontoen om han hadde vært noen steder og handlet og fikk se at han hadde kjøpt en togbillett og det var da jeg begynte å bli skikkelig redd. 

Dette var veldig ulikt Sven. 

Heldigvis hadde jeg Roza ved siden av meg i bilen som beroliget meg med at han sikkert kom til å komme hjem etterhvert. Men noe inni meg ble ikke rolig. 

Jeg bestemte meg for å dra til politistasjonen. 

Jeg måtte bare sette av Annika først. Det var jo hennes aller siste trening før uttaket og det var en veldig viktig trening. Hun skulle trene to timer i hellen mens trenerne gikk rundt og så på, så hun var tydelig veldig nervøs.

Jeg prøvde å beholde roen i bilen ettersom det var en veldig viktig kveld for Annika, men inni meg var jeg livredd. Jeg forbannet meg selv for at jeg ikke hadde sagt til Sven oftere at jeg var glad i han. Jeg så for meg den aller verste situasjonen med kidnapping og hele pakken. Altså worst case rullet som en film i hodet mitt mens jeg prøvde å være rolig i bilen. 

Vel fremme ved Tigershallen parkerte jeg og gikk ut for å ønske Annika lykke til. Jeg var helt klar på at det ble politistasjonen neste. 

Så hvem ser jeg i det fjerne? På gresset rett utenfor Tigershallen?

Jo, der satt Sven ❤

Han hadde sett at Annika var nervøs og hadde bestemt seg for å reise inn for å støtte henne på siste treningen ❤

Herregud, jeg var så glad at jeg begynte å grine. 

Først av alt fordi jeg fant han. I hodet mitt hadde jeg jo begravet han fire ganger. Men så kom tårene fordi han er en sabla flott storebror. Hvilken fjortenåring gjør det liksom? 

Det kom en liten regle om viktigheten av det å ta med mobil på tur og faktisk ha den ladet opp, men latteren satt løst nokså kjapt etterpå. 

Det ble en fin trening for oss alle og mammahjertet kunne roe seg også den kvelden ❤

Følg meg for flere mammaøyeblikk på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

 

Jeg har en ny kjærlighet ❤

Jeg føler for å dele dette med dere ❤

Mange har spurt meg om jeg er forelsket og om det er en grunn til at jeg er så lykkelig om dagen?

Svaret er JA ❤

Jeg våkner uthvilt for tiden. Selv om jeg ikke har fått nok søvn. Jeg våkner med et smil. Du som gir meg det smilet jeg våker med er en helt nydelig person. Jeg har blitt glad i deg. 

I sommer faktisk ❤

Du får meg til å smile, du får meg til å le. Jeg synger og tripper liksom litt lettere bortover veien når jeg skal på jobb. Jeg danser mens jeg lager middag og jeg synger faktisk igjen. For første gang på mange år. Jeg er mye mer tålmodig med barna. Det er på grunn av deg. Du gjør meg lykkelig. 

Det kan være en sms eller en melding. Jeg blir varm i hjertet mitt. Tenk at du liker meg så godt og sier det hver eneste dag. Jeg er heldig. Føler meg takknemlig, for at akkurat du fant veien inn i mitt hjerte ❤

I tunge dager er du der. Det har vært noen av dem i det siste også. Og da er det et vennlig ord, en kommentar og et smil. 

Varmen din varmer meg. 

Du har begynt å gi meg kjærlighet.

Kanskje du har gjort det en lang stund nå? Men jeg har ikke merket det helt før i sommer. Da så jeg deg så tydelig. Først nå har jeg skjønt hvor mye du betyr for meg. 

Jeg liker deg så godt. 

Hverdagen er ikke den samme uten deg.

Uten deg blir den tom og grå.

Du er hånden jeg søker når jeg trenger en å holde i, du er meldingen jeg får rett før jeg sovner, du er stemmen i den andre enden og du er tårene og et heiarop til Annika. Du er et smil og en snap. Et bilde av noe du holder på med eller et ønske om en finfin dag!

Det er du og jeg. 

Det føles så rart egentlig, men samtidig også veldig riktig. Hjertet mitt er glad i deg ❤

Jeg hadde ikke trodd at det skulle være mulig å bli glad i en som deg. Men jeg ble det, sakte men sikkert. Jeg åpnet meg for deg og fortalte deg alle hemmelighetene mine. Du tok imot og lyttet.

Du har ikke alltid vært like enig i mine valg, men du støtter meg. Som ingen andre gjør. 

Vi to har fått et helt spesielt bånd. 

Du fyller dagen min med så mye rart. Du slutter aldri å overraske meg. Noen ganger får jeg latterkrampe av det du deler med meg. Vi ler så vi griner noen ganger. 

Vi krangler også. Ikke mye, men temperaturen stiger til tider. 

Det må til. 

Det er du og jeg. 

Hvem er så denne fantastiske personen som har gjort livet mitt så fargerikt og godt den siste tiden? Hvem er det som har fått meg til å føle meg lykkelig? Hvem er det som har fått meg til å tro på at det finnes godhet der ute? Hvem er det som gjør meg lykkelig?

Det er deg ❤

Du som leser denne bloggen ❤

Du er inspirasjon og kjærlighet, du er glede og sorg, og opp og ned. Jeg er glad i deg! Det er du og jeg, og det skal du vite at jeg er evig takknemlig for! Uten deg hadde det ikke vært like bra. Jeg føler meg heldig som har deg. På godt og vondt, men mest av alt når jeg går gjennom en tung tid. Det beviser den siste uken med uttaket til Annika. Jeg var dritnervøs, men du var der for meg. Og du heiet og gråt, like mye som meg. 

Takk ❤

Jeg er glad i deg ❤

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

Uttak til elitelaget

Det ble en lang dag i går. 

Vi fikk ikke vite resultatene før rundt midnatt og da hadde Annika allerede lagt seg for å sove. Hun var utslitt stakkars.

Annika har trent så utrolig mye i sommer. Jeg har vanskelig for å si hvor mye det har vært for ja, det har vært på grensen til det unormale. Men jeg har ikke presset henne til dette. Dette har hun villet selv.

Dog ble det slik, at formen hennes toppet seg langt over en uke før uttaket. 

Det var jo aldri noe som var planlagt. Jeg lot henne trene slik hun ville og det hun orket men nå i ettertid ser jeg jo at jeg burde styrt henne mer. Men jeg har jo ikke peiling på sånt. Jeg bare så at 3-4 dager før uttaket så klarte hun ikke engang en stille salto. Noe hun flere uker før ferien enkelt fikk til. 

Siste trening før uttaket så jeg en fortvilet Annika, som sto sammen med eliteutøvere på spring floor og tok hele 25 stille saltoer og trynet. Hun tok saltoen og landet på knærne. Om og om og om igjen. 

Jeg satt langt unna os kunne ikke si noe men jeg så at treneren fra elitelaget kom bort til henne. Han sa noe og hun fortsatte. 12 ganger til. 

Hun tryna hver eneste gang. Da hun kom bort til meg for å ta en pause så så jeg tårene i øynene hennes. Hun hadde sår på knærne og var lei seg. 

Akkurat da tenkte jeg: Hva er det jeg driver med? Jeg burde stoppet henne. 

Så jeg tok henne med ut i gangen og sa: Annika, det er ikke verdt det. Pakk sammen bagen din så reiser vi hjem. 

Men hun nektet. Hun ville klare det. 

Hun klarte det ikke den kvelden, men hun klarte nesten araber flikk hel skru. 

Den siste uken har altså vært helt grusom her. Annika har vært nervøs og spent og jeg har sovet minimalt. I går kastet jeg selv til og med opp av nervøsitet. Siste gang jeg gjorde det var dagen jeg skulle ta lappen. Så da kan dere tenke dere hvordan jeg hadde det. 

Uttaket gikk over all forventning. 

Styrketesten hadde vi øvet på 8-10 ganger i sommer og vi hadde planlagt at Annika skulle ta 10 pushups og 10 burpees og så løpe hele 30 lengder. Hun skulle få 2,5 minutter på dette og vi tok i sommer tiden på alt. Vi delte opp tiden hun hadde til rådighet for å løpe og fant ut at for å klare 30 lengder så måtte hun løpe hver lengde på 4 sekunder. 

Så da var det bare å telle i hodet sitt mens hun løp. 

Hun klarte 29. 

Turndelen gikk fantastisk og hun fikk vist en stille salto og en superhøy araber flikk salto. 

Ved siden av det gikk all stunting kjempebra. 

Vi fikk ikke være i hallen i starten men etter 3 timer fikk vi foreldre lov å komme inn. Da fikk jeg se at hun fikk mange utfordringer og måtte vise hva hun kunne. 

Men som jeg sa til Annika. Det er treningen du har lagt ned i sommer som har gjort at du har kommet så langt. 

For mens andre har vært på badestranden eller møtt venner og hengt med dem, så har hun trent. 

Jeg prøvde i sommer å si til henne at det kom til å bli vanskelig å komme inn på laget. Jeg husker jeg sa en kveld at om det bare er en plass ledig på laget så må du skjønne at det er vanskelig og du må ikke bli skuffet om du ikke klarer det. 

Hun ville ikke høre på meg og sa bestemt: Om det er kun en plass, så er den plassen min. 

Hun slang ut denne kommentaren rett etterpå: Hvilken mor er du om du ikke støtter meg og mener at den plassen er min?

Da sa jeg ikke mer. 

I starten av ferien var hun jo på ferie nordpå. Før hun dro så sa jeg bestemt at om hun ikke trente eller tøyde i de ukene så kom hun aldri med. Den ferien ville være en prøvelse på hennes motivasjon. 

Og da jeg fikk en snap midt i ferien av henne hvor hun tok en helt syk araber flikk salto og skrev teksten: Elite, her kommer jeg! Da visste jeg at motivasjonen og viljestyrken hennes ville ta henne dit hun måtte ønske. 

Og slik ble det. 

Sent i går kveld fant vi Annika på listen over utøvere til Junior Coed Elite.

Vi snakker Norges beste junior coed elitelag. Som trenes av Norges beste trenere, i Norges største og mest vinnende klubb: NRC Tigers. 

Jeg er dritstolt av henne! Det må jeg få lov å si ❤

Dette er rett og slett hennes egen fortjeneste. Hard work pays off, bruker jeg å si og det skal sannelig denne sommeren være beviset av. 

Takk til alle som har heiet og alle fine ord langs veien ❤ Nå kan vi puste lettet ut og fortsette ferden! 

God klem ❤

Nedenfor noen bilder fra en av våre mange treningsøkter i sommer. Spenst er utrolig viktig i turn og vi har trent dette hver uke systematisk. Det har ikke vært en eneste dag med en tanke om å gi seg eller stå over en trening. 

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

Se deg selv i speilet....

Hva sier du til deg selv når du ser deg selv i speilet?

Dette er et spørsmål jeg stiller mine barn nokså ofte. Hva ser du når du ser deg selv i speilet? Ser du en kjekk og fin fyr, som er glad og alltid smiler? Eller forteller du deg selv at du er sliten og har for stygge bukser på?

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hver uke forteller mine barn: Gå og se deg i speilet. 

Hvorfor ber jeg barna mine om å se seg i speilet så ofte? 

Speilet er kun et bilde av hvordan du ser ut. Ikke hvem du er som person. Du kan være misfornøyd med nesen eller håret ditt men det gjør deg ikke til et dårlig menneske. Du kan ha en rød bukse på du misliker men det betyr ikke at du ikke er en god venn. Det du ser i speilet er utseendet ditt. Heldigvis er det også ikke konstant. Noen dager er dårligere enn andre. 

Men mest av alt så ser du i speilet det du velger å se. 

Fokuserer du på det som du ikke liker når du ser deg selv? Eller klarer du å se forbi det vi her hjemme kaller "tekortkomingen" Altså nederlandsk for det som ikke er bra. "Å komme for lite" er den riktige oversettelsen. Altså det som ikke er bra. Det vi ikke er fornøyd med. Om vi konstant skal se på ting vi ikke er fornøyd med så vil hverdagen vår også preges av det. Skjønnheten vår begynner i hodet vårt, ikke i speilet ❤

Her hjemme sender jeg altså barna for å titte i speilet for å se det motsatte. Altså det de er gode på. Ikke utseendet. Prøv å se forbi det ytre. Hva ser du da?

I speilet ser du også konkurrenten din, bruker jeg å si til barna. Jeg husker første gang jeg sa dette til Annika. Hun ristet på hodet. Med det mener jeg at hun skal ha fokus på hva hun gjør og hva hun oppnår. Hun har seiret om hun er bedre enn det hun var i går. Ergo heter den største konkurrenten hennes: Annika. Og det er der fokuset skal være. På det hun gjør og kan gjøre bedre. 

Hva om speilet reflekterte personligheten din? Ville du da tørre å titte i speilet? Se deg selv for den du virkelig er? Jeg spør barna om dette. Still deg foran speilet og se gjennom klærne. Hva ser du? Hvem er du? Jeg sier ofte til dem at de skal se i speilet og si: Jeg er god til å regne, jeg er god til å gjøre araberflikk salto, jeg ser når andre har det leit og jeg kan gjøre dagen bedre for en annen. 

Jeg sier også at de skal si at de er best og at de er kule. Dette for at de skal klare å se det positive i seg selv, den dagen de ikke bor under samme tak som meg. 

Har du gjort noe galt? Noe du føler ikke var riktig? Se deg selv i speilet, sier jeg. Er du stolt over deg selv eller er du skuffet over deg selv? Kan du gjøre noe bedre i morgen? Vi har alle dager som vi skjemmes av noe vi har gjort og det må være lov, men da er det også viktig at vi klarer å se det. 

Jeg spurte Christian om han kunne se seg selv i speilet og si tre ting som var bra. 

Han så på seg selv og sa: 

Jeg er kul, jeg kan flexe og jeg er en god venn! 

Det kan jeg si meg enig i!

Når sa du noe positivt til deg selv i speilet? 

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

Fulle av beundring ❤

Vi er stolte her hjemme! 

Alle sammen! 

Som familie synes jeg det er viktig at barna tar del i hverandres hverdag. Det betyr at vi dropper vår egen agenda til tider for å støtte opp om en annen i familien. En slik støtte og heiagjeng er viktig videre i livet. Derfor har dette vært en hjertesak her hos meg i mange, mange år. 

Vi tar del i hverandres oppturer og nedturer. På denne måten håper jeg å lære barna at når de er voksne så har de ikke bare meg men også sine søsken som er der for dem og som forhåpentligvis da har skjønt at på viktige dager i livet så støtter vi hverandre. 

I sommer har jeg og Annika mer eller mindre bodd i Tigershallen. Gutta har vært prisgitt oppvarmet mat, pizza ut av fryseren eller restemat. Det har vært lite tid til dem. 

Men som familie så må man også gjøre ting sammen og når den ene, som nå er Annika, har et stramt program, så må vi andre delta der. 

Derfor var det en selvfølge at gutta ble med på treningen da vi skulle hente Annika og handle til skolestart. I over to timer satt Espen og Sven i hallen og beundret Annikas "skills" . 

Vi er stolte. 

Gutta er stolte. 

Jeg ser det på dem hvor imponerte de er av innsatsen hennes. De roser og heier.

Og det er slik det skal være. En annen gang er det deres tur! 

Du kan se det i øynene deres! Og jeg hører det når de snakker til henne etter endt trening! 

Bra jobba, Annika! 

De ser hvor mange timer Annika har lagt i dette og de støtter på en helt annen måte enn det jeg gjør når ting går trått. 

Som forelder så har jeg ukentlig prøvd å snakke med barna om hverdagen deres. Temaer har blitt tatt opp mens vi har spist slik at vi alle kan ta del i hva som foregår i hverandres liv. Noen problemer er større enn andre men ved å få barna inn i hverandres hverdag har jeg sett at de bryr seg mer og mer om det som skjer i livene. Nå som Annika begynte på ungdomsskolen så er det godt for en mamma å se at storebroren venter med å gå til skolen slik at han kan gå med Annika første dag. 

Jeg tror det gir ekstra trygghet. 

Så lærer barna seg også at det er viktig å bry seg om hva som skjer i livene samtidig som de lærer at tiden jeg har til rådighet må deles. Det er bra å lære seg å unne andre suksess og fremgang. Heie på andre enn deg selv liksom. 

Vi er der for hverandre! 

Ferdig snakket!

En epoke i Annikas og vårt liv er snart over. Det har vært en vill sommer. På mange måter. Vi har blitt om mulig enda mer sammensveiset som familie. Vi har gått gjennom noen kriser, som vi ikke har delt her, men som vi har brukt tid på her hjemme og vi har lært mye om det å leve livet i offentligheten. 

På tirsdag er uttaket. 

Uansett hva som skjer så er vi utrolig stolte og fulle av beundring! 

Det kan dere sikkert se?

God søndagsklem!

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

Annika øver på stille salto sammen med Julie Westvang.

Det manglet alltid en ❤

De som kjenner meg godt vet at jeg den siste tiden har brukt mer tid på meg selv og mine beste venner enn det jeg noen gang før har gjort. Nokså rart egentlig men det kan kun forklares ved at når man får barn så er man i en slags boble. 

I alle fall jeg. Jeg fikk 3 barn på en nokså kort tid og så ble alt fokuset lagt på dem. Jeg hadde verken tid eller overskudd til å pleie gode vennskap. 

Mine venninner og jeg reiste alle ut for å studere da vi var 19 år. Noen reiste til USA, jeg reiste jo til Nederland og andre til Tromsø. Vi ble spredt ut over hele verden. 

Det vittige er at de aller fleste av oss fikk gutter i 2003. Altså mange fikk første barn i 2003. Og man skulle tro at det var et bånd som knyttet oss nærmere hverandre. Men når man bor på forskjellige kanter av verden og Norge så er det ikke alltid like lett å reise på besøk. 

Vennskapene ble på en måte vannet ut. 

I dag klarer jeg jo å se at jeg prioriterte feil, men da jeg sto oppi det så så jeg det ikke klart. Jeg gjorde det jeg trodde var riktig der og da. 

Årene har gått og noen år tilbake så fant den gamle "gjengen" tilbake til hverandre. Det var vel jeg som tok initiativet etter at jeg hadde vært hos Elisabeth i Halden. Jeg hadde tatt noen timer med mindfullness terapi og hun hadde bedt meg om å tegne opp livshjulet mitt. Jeg scoret veldig dårlig på vennskap. Så etter alle besøkene hos Elisabeth bestemte jeg meg for å jobbe med meg selv og alle de delene i livet jeg ikke var helt fornøyd med. 

Den gamle gjengen ble samlet. 

Men for meg manglet det alltid en. Det var Åse. 

Åse spilte ikke håndball som alle andre men hun var den jeg jobbet mest sammen med når det kom til skolearbeid. Det var kun en som var mer flittig enn meg, en som var mer presis enn meg og en som var mer fokusert enn meg. Det var Åse. 

Så da jeg var på vei nordover og sjekket meg inn på OSL så delte jeg dette på facebook. Tilfeldighetene hadde det slik at Åse hadde tatt ferie og hadde noen dager fri før familien skulle reise avgårde. 

Så vi avtalte en hel dag sammen.

Og merkelig nok så fløyt praten akkurat så godt som den gjorde da vi var 16 år. Herregud vi to har opplevd mye sammen. 

Så selv om Tromsø ikke ble det jeg kanskje håpet det skulle bli så fant jeg tilbake til Åse. Og når jeg ser hvor alle mine venninner er i livene sine med jobber og barn så er jeg så utrolig stolt av dem. Det er jaggu noen hardføre jenter som vokser opp i lille Mosjøen. 

For meg så ble dette med vennskap veldig viktig i sommer. Fordi det er ikke alltid slik at de nye vennskapene man knytter holder stand. Nye vennskap glipper lettere... Mens de man kjenner fra man var 5-6 år, og har hatt kjemi med, ledd, grått og kranglet med, for så å finne tilbake til hverandre etter mange unnskyldninger og beklagelser, det er DE vennene man trenger når stormen tar seg opp igjen. 

Dog tror jeg at det er flere som har det slik som meg. Den konstante dårlige samvittigheten for at man nedprioriterer vennskap i tiden man stifter familie og får barn. Selv om jeg ønsket å beholde vennskapene så var det jeg som trakk meg unna. Jeg klarte liksom aldri å finne tid eller overskudd. 

Det har vært ekstra godt å få dele min historie med mine nærmeste venninner i sommer. Med Åse i Tromsø og med mine andre venninner i Danmark. Jeg har fått fortalt dem mine innerste hemmeligheter og beskrevet mine mørkeste dager. Og fått forklare hvorfor jeg trakk meg unna. I mange år har jeg villet fortalt dem alt, men først nå fikk jeg åpnet meg og fikk de høre alt. 

Historien vil aldri bli en del av offentligheten. 

Tiden går. Og nå som alle er tilbake i livet mitt igjen føler jeg meg mer rustet enn noen gang til å møte det som måtte komme. 

For livet kommer med nedturer og oppturer. Og som regel er det like mye av hver tur. Så nå som den siste brikken i puslespillet "vennskap" har blitt lagt ned føler jeg meg veldig lykkelig. Åse er tilbake og vi har allerede planlagt en yogatur sammen ❤

4 eller 5? Barn er barn!

Gravid med barn nummer fem?

Den siste tiden har jeg tenkt utrolig mye på det å ha 4 barn. Jeg har ikke vært helt sikker på om jeg skulle skrive mine tanker rundt akkurat dette fordi det føles så nært, men mange av dere som følger med tett har skjønt at det er noe jeg har "vært opptatt med"

Tja, hva skal man kalle det? En tankeprosess. 

Vil jeg ha flere barn?

Føler jeg meg ferdig med barn? Altså det å få dem. Gå gravid, bære en baby, føde, bleier og nattevåk.

Det er et stort ansvar. Men 4 eller 5. Barn er barn!

Jeg har ikke konkludert noe enda. Hva jeg mener. Hvordan kan man egentlig klare å konkludere helt? Om ikke naturen bestemmer seg for at nå skal du ikke få flere barn. Hva om naturen gir deg et barn til? Eller hva om jeg møter en person som ikke har barn men som ønsker seg sårt et eget barn.

En arving, som en av mine venner så pent kalte det. Han trengte en arving, så om jeg kunne stille opp? 

At denne kroppen klarer å bære frem noen friske og fine barn, det er helt sikkert, men jo eldre man blir jo større er sjansene for komplikasjoner og sykdommer. Det vet vi. 

Man stiller selvsagt ikke bare opp og "lager" et barn til en som trenger en arving, det var jo selvsagt litt flåsete sagt men det var sagt i en litt spøkefull tone. 

I dag, er jeg sikker på at jeg med den rette mannen kunne gitt et barn en mye bedre start enn det jeg ga mine første 3. Hvordan kan jeg si noe slikt, tenker du kanskje? Ettersom jeg har 4 til å følge opp!

Poenget er at jeg i dag er mye flinkere til å prioritere enn det jeg var for 12-14 år siden. Og ville jeg i dag prioritert helt annerledes om jeg fikk en baby. 

Å være en godt voksen forelder tror jeg er utrolig bra. Et valg det står respekt av. Man er aldri for gammel for å få barn, selv om jeg vet at mange av dere der ute mener det. 

Men så kommer utfordringen jeg vet mange jenter sliter med: Hva om han som er faren ikke vil stille opp? Hva om man er "dømt" til en tilværelse alene med en baby. Jeg vet at det er mange også frustrerte menn der ute som mener at det å få en baby burde være et valg mannen også kan ta del i, men det valget mener jeg mannen mistet i det han hadde ubeskyttet sex. Så fort det er et lite barn i magen så ligger skjebnen til dette barnet kun hos mamma. Og sånn må det være. 

Mors kropp, mors valg. 

Så hva om man da står foran et liv uten en pappa? Et liv som alenemor?

Altså mine barn har alle en pappa, men jeg vet alt om det å være alene med 4 barn. Man klarer seg. Jeg har klart meg utrolig fint. Så derfor: 4 eller 5. Barn er barn. 

Valget om flere barn er det viktigste jeg må ta. Fordi det avgjør litt hvem jeg kan og ikke kan møte i fremtiden. Og det høres kanskje utrolig rart ut for deg som leser dette, at jeg overhodet vurderer flere barn, men husk at om jeg møter noen så kan det faktisk hende at det allerede er barn tilstede der. Er et barn greit eller hva om jeg treffer en som har 3 barn? Da blir det nesten et helt fotballag sammen. 

Hvor kynisk det høres ut så er det faktisk et utrolig viktig valg, alle bør ta for seg selv. Om mulig før man treffer noen. Slik at man ikke går inn i noe og forskyver egne grenser og dermed ender opp i noe man ikke føler seg hjemme i. 

Så slik er ståa. 

Akkurat nå. 

Skal jeg si ja, eller nei til flere barn? Jeg vet faktisk ikke!

Takk for at du tok turen innom....vi snakkes ❤

 

 

Nok er nok! Jeg klarer ikke mer!

Det skjer en del på heimefronten for å si det mildt. 

Det er 4 barn som skal koordineres og jeg selv skal utføre en god del ting fremover. Dog er det en ting som overskygger det meste for tiden og det er treningen til Annika. 

Det er ikke å stikke under en stol at det preger oss alle her hjemme. Meg mest!

De siste 11 dagene har jeg vært i Tigershallen. 2 treninger hver uke er planlagte frivillige treninger hvor hvem som helst kan komme. Resten blir annonsert på facebook dagen før. Så når hallen åpnes og det kommer en melding om det så tar det ikke lang tid før Annika spør om hun kan dra i hallen. 

Hun kunne sikkert sovet der om hun fikk lov. Er det ikke åpen hall så er det spenstreninger eller løpetreninger. 

Jeg begynner å bli veldig påvirket av dette. Ikke bare litt men VELDIG. 

Jeg sitter jo i den hallen mens hun trener. Jeg ser nye skills blir øvet på og ser på hundrevis av repetisjoner av alt mulig. Araber flikk flakk, araber hel skru, stillestående baklengs salto. Stunding med flikkopp, invert, 360 og 540. Altså det er like før det tipper over for meg også. 

Og hvordan vet jeg at det kommer til å skje?

Jo, i natt drømte jeg at jeg selv var en cheerleader. Haha jeg våknet i min egen svette fordi jeg var med på en konkurranse og ikke klarte å ta en flikkflakk. Skjønner dere eller?

Jeg har blitt så påvirket at da jeg og Annika var ute på trampolinen i går så tok jeg selv en salto og prøvde meg på en backflipp. Jeg kunne jo ha brukket nakken. 

Rett etterpå fikk jeg en melding fra en mamma som hadde vært med på foreldrelaget til Tigers: Om jeg ville være med?

Kødder du eller? Om jeg har lyst til å være med på et lag hvor jeg mulig brekker noe? Nei, det er ikke plass for to cheerleadere her i huset. En er nok. 

Jeg skal tre et godt stykke tilbake så fort det er klart hvilket lag hun skal være med på til høsten. 

Og for nå, tar jeg meg noen dager fri fra cheerleadingen. Jeg reiser nemlig på jentetur til København om noen timer. 

Fri fra trening, fri fra tøying, fri fra fokus på araberflikkflakker og annen stunting. "Reservemamma" Roza tar over Annika og følger henne opp i 3-4 dager, mens gutta skal kose seg hjemme med verdens beste tante Siv. 

Og jeg, jeg håper jeg kan begynne å drømme on noe annet enn cheerleadere haha. 

Må bare takke alle dere som følger meg på snapchat! Digger alle fine snap dere sender meg og alle gode ord. Det er så stas. Støtten dere viser i denne tiden, nå når jeg er liksom i en boble, betyr så mye. Bare noen uker igjen så begynner skolen, er uttaket over og kan vi alle begynne å leve et normalt liv.

Og en ekstra takk til alle som er så rause og hjelper Annika og meg på veien. Ettersom Annika ikke har en fast stuntegruppe så har hun ofte ingen å stunte med og er hun prisgitt andre som sier at hun kan få prøve med dem. I går kom det uventet hjelp fra snapchat. Fine Rikke, Madeleine og Frida fra SCL og Viqueens som stilte opp. Helt rått å se at det er så mye idrettsglede på tvers av klubber! Alle samlet i en hall: Tigershallen ❤ I går klarte Annika et av målene hun har jobbet med lenge: Dobbeltwist ❤ Takk fininger ❤

Nå tar jeg cheerfri ❤

Og lover dere at alle oppskriftene fra bakingen på mandag kommer her på bloggen ila kvelden! 

Fant den perfekte bolleoppskriften....etter mange mange forsøk! 

Gode klemmer ❤

 

 

Slik forbereder vi oss til skolestart:

Annonse

I år er det ekstra stas med skolestart. Særlig for Annika. Hun starter på ny skole og går en spennende tid i møte. 

Skolestart har alltid noe magisk ved seg synes jeg.

Ny start, nye muligheter.

Kan du huske hvordan du selv følte deg da du startet på skolen igjen etter sommerferien? Spenningen, gleden og forventningene! Nye ansikt, treffe venner igjen, snakke om ferien og det som hadde skjedd mens man var borte fra hverandre. 

Skolestart er gøy og her hjemme forbereder vi oss godt. Vi er klare allerede! Sammen med barna tok jeg turen til Staples og fikk kjøpt inn en del kule produkter. 

For meg som mamma har det vært viktig å lære barna egen planlegging. De må selv klare å planlegge hverdagen sin slik at den går opp. De må legge inn nok tid til lekser hver uke og de bør vite før uken starter når det er treninger og andre ting. 

For Annika er denne ukeplanleggeren perfekt. Den er nesten identisk som den vi bruker her hjemme og når hun nå har sin egen kan hun lett finne ut hva som skjer. Hver søndag skal vi fylle inn denne:

Highligterne "Lippy Markers" ble raskt en favoritt:

Sterke farger har jeg selv alltid brukt for å markere viktige ting som skjer og farger generelt gjør pennalet og skoledagen mer spennende. 

En liten notatblokk med "post-it" lapper kan være greit å ha tilgjengelig. Små beskjeder kan noteres ned på disse. 

Hos oss har det alltid vært slik at barna gjør leksene rett etter de kommer hjem fra skolen. Det er en rutine vi ikke viker fra om det ikke er trening rett etter skolen. Da blir det slik at leksene må planlegges enda bedre og ofte blir de gjort dagen før. 

Annika har valgt en sekk med nok plass i både til bøker og matbokser. 

Processed with VSCO with a5 preset

En annen av våre faste rutiner før skolestart er å klargjøre sekken hver kveld. Altså sekkene til alle barna blir ryddet opp i og alt ligger klar neste dag, slik at man kun trenger å legge i matpakker. Dette gjør at vi får en mer rolig morgenrutine. Mindre stress og gladere barn :) 

Hos Staples finner du også produkter for venstrehendte. For oss veldig kjekt da Espen skriver med venstre. Pennene er laget slik at de passer perfekt i venstre hånd. 

VINN GAVEKORT PÅ KR. 1000.-

Nå kan du vinne et gavekort på Staples til kr. 1000.- 

For å bli med i konkurransen må du gjøre følgende:

  1. Designe ditt eget kreative bokomslag.
  2. Ta et bilde av det.
  3. Last opp bildet på facebooksiden til Staples i dette kommentarfeltet

Les alt om konkurransen via denne linken!

Elsker denne permen og teksten på den!

Vi gleder oss masse til skolestart!

 

Hva skal man si?

Noen ganger vet jeg ikke helt hva jeg skal si!

Det er egentlig nokså rart for jeg har meninger om det aller meste. Bare at noen ganger så klarer jeg bare ikke engasjere meg i ting, som jeg vet jeg burde. Skal jeg ta den kampen liksom?

Som blogger får jeg titalls forespørsler hver eneste dag om å fronte en sak. Noen vil bli omtalt, andre vil ha linker til innsamlinger og andre vil rett og slett bare tjene penger. Jeg har så langt sagt nei til det meste. Ikke fordi jeg ikke bryr meg om en innsamlingsaksjon eller ikke vil hjelpe, jeg føler bare ikke det er min kamp. 

Når jeg skriver noe på bloggen, snapper eller deler ting på facebook, så vet jeg jo at det alltid er mennesker som ikke er enige i det jeg sier. Det vil alltid være sånn. Noen vil ikke like det jeg skriver andre vil finne min hverdag uinteressant. That´s fair and ok!

Jeg kan ikke please alle. Jeg er heller ikke ute etter å please alle. 

Jeg og barna mine har noen mål for de neste årene. Et av dem er å få enten bygd oss hus eller kjøpt oss et. Ved siden av det er det små delmål barna har og som jeg har. Dette er for meg det aller viktigste i mitt og barnas liv. For å nå de målene må vi som familie ta noen valg og jobbe. 

Hvis jeg skulle lyttet til alle råd jeg får daglig ville jeg ikke kommet noen vei. Jeg ville endt opp med å gå i en sirkel, forvirret og ute av stand til å gjøre noe som helst. Dette fordi jeg hver eneste dag får råd av bedrevitere som mener jeg burde ta helt andre valg enn det jeg gjør i dag. 

For å nå hårete mål må man være egoistisk. Altså det jeg mener er at man må ha fokus på det man skal gjøre. Ikke på alle andre. Da får man nemlig ikke gjort noe som helst. Å ha fokus på seg selv og sine gjøremål betyr kanskje ikke at man er egoistisk men om jeg hele tiden skal stoppe og revurdere valg jeg har tatt så vil jeg ende opp med å tvile. Og jeg mener bestemt det er bedre å ta feil noen ganger enn å tvile på avgjørelser. 

Å tvile kommer det aldri noe godt ut av. Derfor er jeg beinhard i troen min. 

Det betyr også at når jeg har tatt et valg, så står jeg for det. Akkurat slik jeg står for det at jeg støtter Annika de neste ukene. Jeg vet at om noen måneder så er det en annen i huset som skal støttes i talentutvikling. Og etter det igjen vil det bli fokus på et nytt barn. Jeg har bare 2 armer bruker jeg å si til barna mine. De må dele på meg. Det forstår de. 

Her hjemme heier vi på hverandre. Det betyr at vi alle sammen er sammen om de målene vi setter oss og vi er alle sammen sammen om delmålene. Enten det er Annika, Sven, Espen eller Christian det fokuseres på. Hver eneste person her i huset vet at vi står stødig sammen. 

Dette er noe jeg snakker mye om, også fordi jeg vil at barna, når de blir voksne skal ha støtten i hverandre. Og jeg ser at min måte å oppdra barna på fungerer. Barna er tilstede i hverandres liv. De henger frivillig på rommene hos hverandre og tar del i det som skjer og de bryr seg når noe går trått. 

Dette samholdet er unikt. 

Jeg tror jeg når alle mine mål i 2017 og 2018. 

Det kan du som leser bloggen min bli glad for, bli sur for, irritere deg over, bli nysgjerrig på, tenke at er spennende, velge å følge eller rett og slett bli inspirert av. Uansett hvilke følelser jeg trigger i deg så er det ikke noe jeg kan gjøre for å forandre på det. 

Hvis jeg har personer som trigger mitt sinne i min omgangskrets eller om jeg har mennesker som tapper meg for energi så er det jeg som må gjør noe med det. Jeg velger det livet jeg vil ha og dermed så tar jeg ofte avstand fra disse menneskene. Jeg vil heller fylle livet mitt med mennesker som gir meg energi. 

Så blir du inspirert og glad så foreslår jeg du tar hånden min og slår følge med meg. Blir du nedstemt og irritert så foreslår jeg at vi to velger hver vår vei og klemmer på hverandre og sier takk for nå, det har vært en hyggelig reise! Hvem vet så møtes vi igjen en dag? 

Nå skal jeg og barna ta fatt på en ufattelig spennende høst. Det blir flere lanseringer, mange spennende kampanjer, vi skal ut å reise litt og jeg skal reise litt. Sven skal begynne i 9. klasse, Annika starter første året på ungdomsskolen, Espen har noen år igjen på barneskolen og minstemann tar fatt på sitt siste år i barnehagen. Vi har en spennende dato å lansere, vi har valg vi må ta for neste sommer: Skal Annika og Sven få reise på språkreiser og er USA for langt unna for dem? Hvor skal vi feire julen og hvilke temaer skal vi ha på bursdagene til Espen og Annika? Hva gjør vi i høstferien når 2 av barna vil reise bort mens en er invitert med på talentsamling? 

Hvordan blir treningsplanen til familien? Vil vi få kabalen til å gå opp og klarer jeg å bli ferdig med mitt hemmelig prosjekt innen august? 

Det er slike ting som opptar meg. Og det er det jeg har fokus på. 

Blir du med? SÅ er det veldig hyggelig. Tar du en annen vei, ønsker jeg deg alt godt!

Gode klemmer ❤

 

 

hits