august 2017

Det manglet alltid en ❤

De som kjenner meg godt vet at jeg den siste tiden har brukt mer tid på meg selv og mine beste venner enn det jeg noen gang før har gjort. Nokså rart egentlig men det kan kun forklares ved at når man får barn så er man i en slags boble. 

I alle fall jeg. Jeg fikk 3 barn på en nokså kort tid og så ble alt fokuset lagt på dem. Jeg hadde verken tid eller overskudd til å pleie gode vennskap. 

Mine venninner og jeg reiste alle ut for å studere da vi var 19 år. Noen reiste til USA, jeg reiste jo til Nederland og andre til Tromsø. Vi ble spredt ut over hele verden. 

Det vittige er at de aller fleste av oss fikk gutter i 2003. Altså mange fikk første barn i 2003. Og man skulle tro at det var et bånd som knyttet oss nærmere hverandre. Men når man bor på forskjellige kanter av verden og Norge så er det ikke alltid like lett å reise på besøk. 

Vennskapene ble på en måte vannet ut. 

I dag klarer jeg jo å se at jeg prioriterte feil, men da jeg sto oppi det så så jeg det ikke klart. Jeg gjorde det jeg trodde var riktig der og da. 

Årene har gått og noen år tilbake så fant den gamle "gjengen" tilbake til hverandre. Det var vel jeg som tok initiativet etter at jeg hadde vært hos Elisabeth i Halden. Jeg hadde tatt noen timer med mindfullness terapi og hun hadde bedt meg om å tegne opp livshjulet mitt. Jeg scoret veldig dårlig på vennskap. Så etter alle besøkene hos Elisabeth bestemte jeg meg for å jobbe med meg selv og alle de delene i livet jeg ikke var helt fornøyd med. 

Den gamle gjengen ble samlet. 

Men for meg manglet det alltid en. Det var Åse. 

Åse spilte ikke håndball som alle andre men hun var den jeg jobbet mest sammen med når det kom til skolearbeid. Det var kun en som var mer flittig enn meg, en som var mer presis enn meg og en som var mer fokusert enn meg. Det var Åse. 

Så da jeg var på vei nordover og sjekket meg inn på OSL så delte jeg dette på facebook. Tilfeldighetene hadde det slik at Åse hadde tatt ferie og hadde noen dager fri før familien skulle reise avgårde. 

Så vi avtalte en hel dag sammen.

Og merkelig nok så fløyt praten akkurat så godt som den gjorde da vi var 16 år. Herregud vi to har opplevd mye sammen. 

Så selv om Tromsø ikke ble det jeg kanskje håpet det skulle bli så fant jeg tilbake til Åse. Og når jeg ser hvor alle mine venninner er i livene sine med jobber og barn så er jeg så utrolig stolt av dem. Det er jaggu noen hardføre jenter som vokser opp i lille Mosjøen. 

For meg så ble dette med vennskap veldig viktig i sommer. Fordi det er ikke alltid slik at de nye vennskapene man knytter holder stand. Nye vennskap glipper lettere... Mens de man kjenner fra man var 5-6 år, og har hatt kjemi med, ledd, grått og kranglet med, for så å finne tilbake til hverandre etter mange unnskyldninger og beklagelser, det er DE vennene man trenger når stormen tar seg opp igjen. 

Dog tror jeg at det er flere som har det slik som meg. Den konstante dårlige samvittigheten for at man nedprioriterer vennskap i tiden man stifter familie og får barn. Selv om jeg ønsket å beholde vennskapene så var det jeg som trakk meg unna. Jeg klarte liksom aldri å finne tid eller overskudd. 

Det har vært ekstra godt å få dele min historie med mine nærmeste venninner i sommer. Med Åse i Tromsø og med mine andre venninner i Danmark. Jeg har fått fortalt dem mine innerste hemmeligheter og beskrevet mine mørkeste dager. Og fått forklare hvorfor jeg trakk meg unna. I mange år har jeg villet fortalt dem alt, men først nå fikk jeg åpnet meg og fikk de høre alt. 

Historien vil aldri bli en del av offentligheten. 

Tiden går. Og nå som alle er tilbake i livet mitt igjen føler jeg meg mer rustet enn noen gang til å møte det som måtte komme. 

For livet kommer med nedturer og oppturer. Og som regel er det like mye av hver tur. Så nå som den siste brikken i puslespillet "vennskap" har blitt lagt ned føler jeg meg veldig lykkelig. Åse er tilbake og vi har allerede planlagt en yogatur sammen ❤

4 eller 5? Barn er barn!

Gravid med barn nummer fem?

Den siste tiden har jeg tenkt utrolig mye på det å ha 4 barn. Jeg har ikke vært helt sikker på om jeg skulle skrive mine tanker rundt akkurat dette fordi det føles så nært, men mange av dere som følger med tett har skjønt at det er noe jeg har "vært opptatt med"

Tja, hva skal man kalle det? En tankeprosess. 

Vil jeg ha flere barn?

Føler jeg meg ferdig med barn? Altså det å få dem. Gå gravid, bære en baby, føde, bleier og nattevåk.

Det er et stort ansvar. Men 4 eller 5. Barn er barn!

Jeg har ikke konkludert noe enda. Hva jeg mener. Hvordan kan man egentlig klare å konkludere helt? Om ikke naturen bestemmer seg for at nå skal du ikke få flere barn. Hva om naturen gir deg et barn til? Eller hva om jeg møter en person som ikke har barn men som ønsker seg sårt et eget barn.

En arving, som en av mine venner så pent kalte det. Han trengte en arving, så om jeg kunne stille opp? 

At denne kroppen klarer å bære frem noen friske og fine barn, det er helt sikkert, men jo eldre man blir jo større er sjansene for komplikasjoner og sykdommer. Det vet vi. 

Man stiller selvsagt ikke bare opp og "lager" et barn til en som trenger en arving, det var jo selvsagt litt flåsete sagt men det var sagt i en litt spøkefull tone. 

I dag, er jeg sikker på at jeg med den rette mannen kunne gitt et barn en mye bedre start enn det jeg ga mine første 3. Hvordan kan jeg si noe slikt, tenker du kanskje? Ettersom jeg har 4 til å følge opp!

Poenget er at jeg i dag er mye flinkere til å prioritere enn det jeg var for 12-14 år siden. Og ville jeg i dag prioritert helt annerledes om jeg fikk en baby. 

Å være en godt voksen forelder tror jeg er utrolig bra. Et valg det står respekt av. Man er aldri for gammel for å få barn, selv om jeg vet at mange av dere der ute mener det. 

Men så kommer utfordringen jeg vet mange jenter sliter med: Hva om han som er faren ikke vil stille opp? Hva om man er "dømt" til en tilværelse alene med en baby. Jeg vet at det er mange også frustrerte menn der ute som mener at det å få en baby burde være et valg mannen også kan ta del i, men det valget mener jeg mannen mistet i det han hadde ubeskyttet sex. Så fort det er et lite barn i magen så ligger skjebnen til dette barnet kun hos mamma. Og sånn må det være. 

Mors kropp, mors valg. 

Så hva om man da står foran et liv uten en pappa? Et liv som alenemor?

Altså mine barn har alle en pappa, men jeg vet alt om det å være alene med 4 barn. Man klarer seg. Jeg har klart meg utrolig fint. Så derfor: 4 eller 5. Barn er barn. 

Valget om flere barn er det viktigste jeg må ta. Fordi det avgjør litt hvem jeg kan og ikke kan møte i fremtiden. Og det høres kanskje utrolig rart ut for deg som leser dette, at jeg overhodet vurderer flere barn, men husk at om jeg møter noen så kan det faktisk hende at det allerede er barn tilstede der. Er et barn greit eller hva om jeg treffer en som har 3 barn? Da blir det nesten et helt fotballag sammen. 

Hvor kynisk det høres ut så er det faktisk et utrolig viktig valg, alle bør ta for seg selv. Om mulig før man treffer noen. Slik at man ikke går inn i noe og forskyver egne grenser og dermed ender opp i noe man ikke føler seg hjemme i. 

Så slik er ståa. 

Akkurat nå. 

Skal jeg si ja, eller nei til flere barn? Jeg vet faktisk ikke!

Takk for at du tok turen innom....vi snakkes ❤

 

 

Nok er nok! Jeg klarer ikke mer!

Det skjer en del på heimefronten for å si det mildt. 

Det er 4 barn som skal koordineres og jeg selv skal utføre en god del ting fremover. Dog er det en ting som overskygger det meste for tiden og det er treningen til Annika. 

Det er ikke å stikke under en stol at det preger oss alle her hjemme. Meg mest!

De siste 11 dagene har jeg vært i Tigershallen. 2 treninger hver uke er planlagte frivillige treninger hvor hvem som helst kan komme. Resten blir annonsert på facebook dagen før. Så når hallen åpnes og det kommer en melding om det så tar det ikke lang tid før Annika spør om hun kan dra i hallen. 

Hun kunne sikkert sovet der om hun fikk lov. Er det ikke åpen hall så er det spenstreninger eller løpetreninger. 

Jeg begynner å bli veldig påvirket av dette. Ikke bare litt men VELDIG. 

Jeg sitter jo i den hallen mens hun trener. Jeg ser nye skills blir øvet på og ser på hundrevis av repetisjoner av alt mulig. Araber flikk flakk, araber hel skru, stillestående baklengs salto. Stunding med flikkopp, invert, 360 og 540. Altså det er like før det tipper over for meg også. 

Og hvordan vet jeg at det kommer til å skje?

Jo, i natt drømte jeg at jeg selv var en cheerleader. Haha jeg våknet i min egen svette fordi jeg var med på en konkurranse og ikke klarte å ta en flikkflakk. Skjønner dere eller?

Jeg har blitt så påvirket at da jeg og Annika var ute på trampolinen i går så tok jeg selv en salto og prøvde meg på en backflipp. Jeg kunne jo ha brukket nakken. 

Rett etterpå fikk jeg en melding fra en mamma som hadde vært med på foreldrelaget til Tigers: Om jeg ville være med?

Kødder du eller? Om jeg har lyst til å være med på et lag hvor jeg mulig brekker noe? Nei, det er ikke plass for to cheerleadere her i huset. En er nok. 

Jeg skal tre et godt stykke tilbake så fort det er klart hvilket lag hun skal være med på til høsten. 

Og for nå, tar jeg meg noen dager fri fra cheerleadingen. Jeg reiser nemlig på jentetur til København om noen timer. 

Fri fra trening, fri fra tøying, fri fra fokus på araberflikkflakker og annen stunting. "Reservemamma" Roza tar over Annika og følger henne opp i 3-4 dager, mens gutta skal kose seg hjemme med verdens beste tante Siv. 

Og jeg, jeg håper jeg kan begynne å drømme on noe annet enn cheerleadere haha. 

Må bare takke alle dere som følger meg på snapchat! Digger alle fine snap dere sender meg og alle gode ord. Det er så stas. Støtten dere viser i denne tiden, nå når jeg er liksom i en boble, betyr så mye. Bare noen uker igjen så begynner skolen, er uttaket over og kan vi alle begynne å leve et normalt liv.

Og en ekstra takk til alle som er så rause og hjelper Annika og meg på veien. Ettersom Annika ikke har en fast stuntegruppe så har hun ofte ingen å stunte med og er hun prisgitt andre som sier at hun kan få prøve med dem. I går kom det uventet hjelp fra snapchat. Fine Rikke, Madeleine og Frida fra SCL og Viqueens som stilte opp. Helt rått å se at det er så mye idrettsglede på tvers av klubber! Alle samlet i en hall: Tigershallen ❤ I går klarte Annika et av målene hun har jobbet med lenge: Dobbeltwist ❤ Takk fininger ❤

Nå tar jeg cheerfri ❤

Og lover dere at alle oppskriftene fra bakingen på mandag kommer her på bloggen ila kvelden! 

Fant den perfekte bolleoppskriften....etter mange mange forsøk! 

Gode klemmer ❤

 

 

Slik forbereder vi oss til skolestart:

Annonse

I år er det ekstra stas med skolestart. Særlig for Annika. Hun starter på ny skole og går en spennende tid i møte. 

Skolestart har alltid noe magisk ved seg synes jeg.

Ny start, nye muligheter.

Kan du huske hvordan du selv følte deg da du startet på skolen igjen etter sommerferien? Spenningen, gleden og forventningene! Nye ansikt, treffe venner igjen, snakke om ferien og det som hadde skjedd mens man var borte fra hverandre. 

Skolestart er gøy og her hjemme forbereder vi oss godt. Vi er klare allerede! Sammen med barna tok jeg turen til Staples og fikk kjøpt inn en del kule produkter. 

For meg som mamma har det vært viktig å lære barna egen planlegging. De må selv klare å planlegge hverdagen sin slik at den går opp. De må legge inn nok tid til lekser hver uke og de bør vite før uken starter når det er treninger og andre ting. 

For Annika er denne ukeplanleggeren perfekt. Den er nesten identisk som den vi bruker her hjemme og når hun nå har sin egen kan hun lett finne ut hva som skjer. Hver søndag skal vi fylle inn denne:

Highligterne "Lippy Markers" ble raskt en favoritt:

Sterke farger har jeg selv alltid brukt for å markere viktige ting som skjer og farger generelt gjør pennalet og skoledagen mer spennende. 

En liten notatblokk med "post-it" lapper kan være greit å ha tilgjengelig. Små beskjeder kan noteres ned på disse. 

Hos oss har det alltid vært slik at barna gjør leksene rett etter de kommer hjem fra skolen. Det er en rutine vi ikke viker fra om det ikke er trening rett etter skolen. Da blir det slik at leksene må planlegges enda bedre og ofte blir de gjort dagen før. 

Annika har valgt en sekk med nok plass i både til bøker og matbokser. 

Processed with VSCO with a5 preset

En annen av våre faste rutiner før skolestart er å klargjøre sekken hver kveld. Altså sekkene til alle barna blir ryddet opp i og alt ligger klar neste dag, slik at man kun trenger å legge i matpakker. Dette gjør at vi får en mer rolig morgenrutine. Mindre stress og gladere barn :) 

Hos Staples finner du også produkter for venstrehendte. For oss veldig kjekt da Espen skriver med venstre. Pennene er laget slik at de passer perfekt i venstre hånd. 

VINN GAVEKORT PÅ KR. 1000.-

Nå kan du vinne et gavekort på Staples til kr. 1000.- 

For å bli med i konkurransen må du gjøre følgende:

  1. Designe ditt eget kreative bokomslag.
  2. Ta et bilde av det.
  3. Last opp bildet på facebooksiden til Staples i dette kommentarfeltet

Les alt om konkurransen via denne linken!

Elsker denne permen og teksten på den!

Vi gleder oss masse til skolestart!

 

Hva skal man si?

Noen ganger vet jeg ikke helt hva jeg skal si!

Det er egentlig nokså rart for jeg har meninger om det aller meste. Bare at noen ganger så klarer jeg bare ikke engasjere meg i ting, som jeg vet jeg burde. Skal jeg ta den kampen liksom?

Som blogger får jeg titalls forespørsler hver eneste dag om å fronte en sak. Noen vil bli omtalt, andre vil ha linker til innsamlinger og andre vil rett og slett bare tjene penger. Jeg har så langt sagt nei til det meste. Ikke fordi jeg ikke bryr meg om en innsamlingsaksjon eller ikke vil hjelpe, jeg føler bare ikke det er min kamp. 

Når jeg skriver noe på bloggen, snapper eller deler ting på facebook, så vet jeg jo at det alltid er mennesker som ikke er enige i det jeg sier. Det vil alltid være sånn. Noen vil ikke like det jeg skriver andre vil finne min hverdag uinteressant. That´s fair and ok!

Jeg kan ikke please alle. Jeg er heller ikke ute etter å please alle. 

Jeg og barna mine har noen mål for de neste årene. Et av dem er å få enten bygd oss hus eller kjøpt oss et. Ved siden av det er det små delmål barna har og som jeg har. Dette er for meg det aller viktigste i mitt og barnas liv. For å nå de målene må vi som familie ta noen valg og jobbe. 

Hvis jeg skulle lyttet til alle råd jeg får daglig ville jeg ikke kommet noen vei. Jeg ville endt opp med å gå i en sirkel, forvirret og ute av stand til å gjøre noe som helst. Dette fordi jeg hver eneste dag får råd av bedrevitere som mener jeg burde ta helt andre valg enn det jeg gjør i dag. 

For å nå hårete mål må man være egoistisk. Altså det jeg mener er at man må ha fokus på det man skal gjøre. Ikke på alle andre. Da får man nemlig ikke gjort noe som helst. Å ha fokus på seg selv og sine gjøremål betyr kanskje ikke at man er egoistisk men om jeg hele tiden skal stoppe og revurdere valg jeg har tatt så vil jeg ende opp med å tvile. Og jeg mener bestemt det er bedre å ta feil noen ganger enn å tvile på avgjørelser. 

Å tvile kommer det aldri noe godt ut av. Derfor er jeg beinhard i troen min. 

Det betyr også at når jeg har tatt et valg, så står jeg for det. Akkurat slik jeg står for det at jeg støtter Annika de neste ukene. Jeg vet at om noen måneder så er det en annen i huset som skal støttes i talentutvikling. Og etter det igjen vil det bli fokus på et nytt barn. Jeg har bare 2 armer bruker jeg å si til barna mine. De må dele på meg. Det forstår de. 

Her hjemme heier vi på hverandre. Det betyr at vi alle sammen er sammen om de målene vi setter oss og vi er alle sammen sammen om delmålene. Enten det er Annika, Sven, Espen eller Christian det fokuseres på. Hver eneste person her i huset vet at vi står stødig sammen. 

Dette er noe jeg snakker mye om, også fordi jeg vil at barna, når de blir voksne skal ha støtten i hverandre. Og jeg ser at min måte å oppdra barna på fungerer. Barna er tilstede i hverandres liv. De henger frivillig på rommene hos hverandre og tar del i det som skjer og de bryr seg når noe går trått. 

Dette samholdet er unikt. 

Jeg tror jeg når alle mine mål i 2017 og 2018. 

Det kan du som leser bloggen min bli glad for, bli sur for, irritere deg over, bli nysgjerrig på, tenke at er spennende, velge å følge eller rett og slett bli inspirert av. Uansett hvilke følelser jeg trigger i deg så er det ikke noe jeg kan gjøre for å forandre på det. 

Hvis jeg har personer som trigger mitt sinne i min omgangskrets eller om jeg har mennesker som tapper meg for energi så er det jeg som må gjør noe med det. Jeg velger det livet jeg vil ha og dermed så tar jeg ofte avstand fra disse menneskene. Jeg vil heller fylle livet mitt med mennesker som gir meg energi. 

Så blir du inspirert og glad så foreslår jeg du tar hånden min og slår følge med meg. Blir du nedstemt og irritert så foreslår jeg at vi to velger hver vår vei og klemmer på hverandre og sier takk for nå, det har vært en hyggelig reise! Hvem vet så møtes vi igjen en dag? 

Nå skal jeg og barna ta fatt på en ufattelig spennende høst. Det blir flere lanseringer, mange spennende kampanjer, vi skal ut å reise litt og jeg skal reise litt. Sven skal begynne i 9. klasse, Annika starter første året på ungdomsskolen, Espen har noen år igjen på barneskolen og minstemann tar fatt på sitt siste år i barnehagen. Vi har en spennende dato å lansere, vi har valg vi må ta for neste sommer: Skal Annika og Sven få reise på språkreiser og er USA for langt unna for dem? Hvor skal vi feire julen og hvilke temaer skal vi ha på bursdagene til Espen og Annika? Hva gjør vi i høstferien når 2 av barna vil reise bort mens en er invitert med på talentsamling? 

Hvordan blir treningsplanen til familien? Vil vi få kabalen til å gå opp og klarer jeg å bli ferdig med mitt hemmelig prosjekt innen august? 

Det er slike ting som opptar meg. Og det er det jeg har fokus på. 

Blir du med? SÅ er det veldig hyggelig. Tar du en annen vei, ønsker jeg deg alt godt!

Gode klemmer ❤

 

 

hits