oktober 2015

Halloween hjemme i stua!

Akkurat nå har kompisene til Sven spist kutta fingre og drukket djevelblod.

Espen har dratt avgårde sammen med kompisen sin og Annika står på badet og fikser seg til Halloweenfest.

Det er siste dag i oktober og sammen med Kim ligger jeg i dobbeltsengen og hører på gutta i stua. Det er nemlig ikke så stort her i leiligheten så vi får med oss det meste. :P

Jeg har nettopp fortalt gutta en skummel historie og skal avslutte kvelden med en til...

Sven har pyntet stua og vi har dekorert med koselige lys og lamper. Ingen av gutta har kledd seg ut. Det er de litt ferdige med fikk jeg høre.

Jeg håper dere alle har en fin feiring. J eg skal legge ut et innlegg litt senere med alle snapper jeg har fått fra dere denne uka! 

Jeg føler meg heldig ♥

Hva gjør du i kveld?

Følg meg på snap: annebrith.no

Ut av ensomheten.....

I kveld kommer Kim! Jeg gleder meg sånn.

I går sendte han meg en melding på snap hvor det sto: Jenta mi. Ut av ensomheten og inn til kjærligheten i morgen ♥

Bare å lese de ordene fikk øynene mine til å produsere nok væske til at det ble for mye for øynene mine Det overflødige rullet nedover kinnet.

Det er 14. dager siden nå og legge seg inntil en varm kropp etter en slitsom dag er lykke. Når man vrir seg på natta og kjenner varmen fra den andre personen. Eller en hånd som bare er der.

Det skjer så mye nå. Jeg kan ikke dele alt med dere enda.

Livet er fint.

Tenk at solen også skulle skinne igjen for meg! Jeg er heldig.

Jeg våknet opp en dag og fikk en mac. Kim smilte. Jeg smilte mer. For meg så har det vært et av mine viktigste verktøy. Jeg har den med overalt og kan jobbe når jeg trenger det. Kim skjønte det. Han har fikset alle slike tekniske ting i det siste. Lightroom, photoshop, trådløs overføringer fra kamera. Jeg er heldig. Jeg glemmer ikke det. Hver kveld før jeg legger meg takker jeg for det jeg har.

Det har vært tunge tider de siste årene. Vi er ikke helt ferdige med alt. Jeg kjenner at det tar tid før vi er gjennom den mørke tunellen. Men alt blir så mye lettere når man er to.

Jg hadde helt gitt opp menn jeg. SÅ plutselig en mandag ettermiddag var han der. Gud jeg var så forelsket. Jeg var dødsforelsket bare i samtalene våre på telefonen. Det er så meg! Følelsesstyrt.

Det som fikk meg til å satse var at jeg kunne stole på han. Alt han sa fulgte han opp. Det var en trygghet og det er en trygghet også nå. Jeg gleder meg til livet vårt sammen begynner men først skal vi nyte å savne hverandre.

Bo på hver sin kant av landet.

Denne perioden vil vi ikke glemme. Husker du da du brukte hele lønna di hos SAS? Slik blir samtalene våre i fremtiden. Vi skulle vært sponset av SAS vi hahaha. Vi vil sitte sammen i en sofa et sted og se flammene i peisen og minnes disse dagene. Frem og tilbake fra Trondheim.

Nå er det 1 time til han står utenfor. Det kiler i magen, han er så fin. Når jeg tenker på hvor forskjellige vi er så tenker jeg ofte hvor heldig jeg er at han falt for meg. Jeg har jo 4 barn og er en vimsete frøken uten sidestykke.

Jeg er heldig! Vi er heldige.

Snart blir en crazy mamma, 4 barn og en finansmann familie.

Så rart og så deilig på samme tid!

Ha en herlig kveld!

Snap: annebrith.no

 

 

Mumie cookies #halloween

Dette er de aller enkleste kjeksene du kan lage til Halloween.

Du kjevler ut deigen, skjærer dem til slik du vil ha edm med kniv og steker dem.

Pynten er vanlig glasur med øyne lagt oppå :)

COOKIES

  • 200 g smør
  • 200 g melis
  • 400 g mel
  • 2-3 egg

Miks smør og melis godt sammen.

Ha i mel.

Ha til slutt i ett og ett egg.

Kjevle ut deigen og skjær ut formene.

Stek dem i  6-7 minutter på 180 grader varmluft midt i ovnen.

MELISGLASUR

  • 500 g melis
  • 60 g eggehvite
  • 50 g sitronsaft

Ha melis eggehviter og sitronsaft i en bolle. HUSK å bruke GRIND og ikke piskeris. Du vil ikke ha altfor mye luft inn i glasuren.

Rør dette sammen på lav hastighet.  Det vi gjør nå er å lage en tykk marengs. Vi pisker opp eggehvitene fra å være gjennomsiktige til å bli hvite. Vi øker volumet med ca 8 ganger. Etterhvert blir melisglasuren hvitere og tykkere og du vil høre at den poffer. Altså lyden blir litt høyere og den fester seg på kantene.

Ha glasuren i en sprøytepose med tip 2, 3 eller 4 eller bare klipp et hull og pynt som mumier og sett på øyne :P

PS. Du kan gjerne halvere oppskriften da dette blir mye glasur men glasuren kan både fryses og oppbevares i 2-3 uker i kjøleskap. Husk bare å pisk den opp neste gang du skal bruke den.

 

17. mai-kakeskandalen

De stjal bildene mine, brukte dem til egen vinning.

Da jeg konfronterte dem med deres lovbrudd ble de sinte. Noen skjelte meg ut, andre truet med å utestengemeg for all fremtidig samarbeid.

Situasjonen var langt fra komfortabel eller gøy.

Jeg hadde blitt satt i en situasjon jeg selv ikke ville være i.

Hvem vil bli oppringt av mennesker og bli fortalt hvor udugelig du er? Bare jeg tenker på noen av telefonsamtalene så begynner fingrene å skjelve og pulsen øker. Jeg har egentlig lyst til å glemme hele greia. Gjemme den i et skap ogikke lukke skapet opp mer. Kanskje også til og med pakke det så langt bort at jeg aldri finner det igjen.

Det startet med 2-3 bedrifter. de skulle bare ha et kakebilde. Google var deres vei til flotte bilder og vips. 17. mai-kakebuffeten hadde aldri sett så innbydende ut. Jeg husker jegfikk en sms: Si meg Anne Brith skal du bake i Oslo på 17. mai? Plutselig skulle jeg være overalt på 17. mai. det trodde i alle fall mine følgere.

Men slik var det altså ikke. Flere titalls bedrifter hadde "lånt" kakebildet mitt og brukt det egne komersielle kampanjer for å trekke kunder.

Og der er loven nokså klar: Dette er ulovlig. Mitt bilde, min eiendom!

Saken ble større enn jeg tenkte og for meg personlig tok det hele 6 uker før jeg klarte å glemme den ene samtalen med en leder. Han freste så mot meg i telefonen at det kjentes som spyttet hans kom gjennom røret. Jeg og Kim snakket  mye om det i sommer. Hva om jeg ikke får noe samarbeid med noen i fremtiden?

Jeg var lei meg.

I etterkant har forespørslene kommet ofte. Kan vi få bruke saken din i et foredrag? For å kunne lære og se på saken hvor stor den egentlig var betyr det at jeg må gi fra meg skjermbilene fra "lovbryterne". Da vil det komme ut etterhvert hvem dette var. Folk prater.

Derfor har jeg forandret min mening om å offentliggjøre navnene på bedriftene som "lånte" bildet mitt. Jeg har bestemt meg for å offentliggjøre dem. Både med skjermbilder og hvem som har gjort opp for seg. Dette for at fremtidige markedsførere skal få en lærdom om hvordan det kan gå om du ikke følger loven. De som da vil kan bruke innlegget når tema sosiale medier dukker opp i et fag hvor man trenger "skrekkeksempler" kan klikke seg inn her på bloggen og vise frem dette til studenter.

Jeg skulle ønske jeg ikke hadde opplevd dette for alt i alt har det ikke vært særlig gøy. Og når jeg nå velger å ofentliggjøre bedriftene er det ikke for å henge dem ut i en gapestokk men for å gi offentligheten et ekte blikk på hvor stort dette faktisk var.

Innlegget følger i morgen. Da er min kjære Kim her og kan støtte meg i en eventuell storm som kommer!

Raseri-innlegget mitt kan du lese her: Hva gjør du når noen stjeler barnet ditt?

Så kom oppfølgeren: Copyright = Right to copy

Til slutt: 100.000 rikere! Var det verdt det? 

 

Kul på magen!

Dere som har fulgt meg på snap i dag har sett at jeg har vært på besøk hos Nikon Norge og fått tips om hvilket kamera jeg bør kjøpe. Et kamera er svindyrt og det koster meg over 17 lapper så jeg må bruke litt tid på dette kjenner jeg. Men jeg har alltid hatt et Nikon kamera og derfor faller nok valget mitt på det også nå.

Kamera er ikke sponset!

Men vel inne hos Mina og Ole Kristian fikk jeg ikke bare høre hva jeg har gjort feil i over 5 år :P Haha litt flaut å få vite at jeg har fotografert på feil innstilling i nesten 5 år. Nå skal det bli andre boller på den fronten :P

Jeg fikk også lært meg noen triks på redigering av bilder.

Lightroom.

I love it!

Frem til i dag har jeg kun redigert lys og kontraster på mine bilder og jeg er opptatt av at ting skal være ekte. Men noen ganger glemmer jeg å ta bort en smule på en kake eller å holde magen min inn så da kan det jo være greit å ta bort slike ting i stedet for å ta et nytt bilde.

Espen Hilton har tatt disse bildene og da jeg så dem utbrøt jeg: Herregud se meg da med magen! Haha er det bare jeg som ser kulen?

Kulen er i alle fall redigert bort på bilde nummer to så får vi se om det blir en kul som vokser eller ikke etterhvert haha. Jeg baker jo ekstremt mye akkurat nå.

Hva mener du?

Liker du best meg MED kul på magen eller er det ok å ta den bort?

Følg meg på snap: annebrith.no

 

Kan du henge en skje på nesen din?

Jeg spurte dere på snap i forrige uke om dere klarte å henge en skje på  nesen og responsen var stor. Jeg fikk ikke tatt skjermbilde av dere alle da noen av dere kun sender snap på 3 sekunder og ettersom jeg er over 40 år trenger jeg 3 sekunder for å skjønne at jeg skal ta skjermbilde.

Så sender du meg snap av bakst eller andre gøye ting og du vil ha bildet ditt med på bloggen så sørg for at det er en 10 sek snap :)

 

 

Slik har vi fylt godteriposene til Halloween

Kommende lørdag blir det fest!

Jeg kjenner jeg gleder meg haha. Sven skal ha hele fotballaget her og Annika skal ha besøk av venninner. Hvor det er hjerterom er det husrom skal jeg si dere :P

Vi har bakt boller og forberedt oss med kostymer. jeg skal ikke kle meg ut jeg er en heks uansett. Det er i alle fall det "noen" roper når "noen" blir sinte på meg. Så jeg tar bare frem kosten og smiler pent.

Men ngodteri det må jeg ha. For jeg regner med at det kommer masse barn på døren vår når de hører levenet som helt sikkert kommer til å utspille seg inne i stua. Gutta har blitt for store for å gå Halloween så de skulle "slække" hjemme med pizza og godteri.

Goderiet fyller vi i en engangshanske og slik gir vi bort en hånd til hver og en som kommer på besøk.

Så slipper vi å ha alt i en skål og at skitne barnehender tar på godteri andre skal spise. Mulig jeg høres litt hysterisk ut men jeg er ikke det altså. Synes bare dette løste alt veldig flott :) haha

Det er Annika som har stått for fyllingen av hanskene og godteri kjøpte vi både på Europris, Nille og Rema 1000.

Jeg synes det var en flott ide jeg.

Ha en strålende dag!

Følg meg på snap: annebrith.no

 

Askepott lever!

Askepott lever i beste velgående!

Det er ikke mange gresskar i hagen for øyeblikket men 4 slitte sykkeldekk kan gjøre susen.

Askepott fikk 4 barn, med 2 forskjellige menn.

Menn var aldri Askepott sin sterke side. :P

Asken har blitt byttet ut med mel og godheten for små mus ble til kjærlighet til 4 søte små.

Slik har den moderne Askepott det nå.

Prinsen er en finansmann som bor 500 kilometer unna og hver gang Askepott er på slottet hans lever hun en eventyrverden med stappfullt kjøleskap og flotte gulvfliser.

Prinsen sin verden og Askepott sin kan ikke sammenlignes.

Prinsen har bil, noe Askepott ikke har. Hun sykler på en slitt Diamant med vogn på slep. I vær og vind, hver eneste dag. Til og fra barnehagen, til og fra butikken, til og fra møter, til og fra barnehagen og så til og fra diverse treninger.

Ingen andre på skolen bor i en så slitt og liten leilighet, får Askepott ofte høre.

Hun prøver å lære barna at det ikke er hvilke klær man har på og hvor stor lommeboken er som er viktigst. Men at det fineste i livet faktisk er gratis og at man med drømmer kommer langt.

Drømmer.

Det er viktig å tro på drømmene. Kan du drømme det så kan du realisere det.

Snart Sven, snart. Bare vent. Det er ikke lenge igjen nå. En dag om ikke veldig lenge bor vi i et eget hus.

Frem til da skal vi lære av alt livet har gitt oss. Både på godt og vondt.

Prinsen i slottet har det heller ikke alltid så flott. Savnet til det livlige huset på Sørumsand er ofte stort. Og selv om kjøkkendøren i den slitte leiligheten ikke er montert, senga er for hard og sofaen er 25 år gammel så er det latteren og kjærligheten som deles i den lille leiligheten som settes høyest av alt. For kjærligheten er størst, uansett.

Gutta deler rom, de har lært å respektere hverandre. En dag vil de nyte hvert sitt rom og virkelig kjenne på den deilige følelsen det er å ha noe eget. Annika våkner med minstemann hver dag. Han fyller hennes rosa rom med en stinkende lukt hver eneste morgen. Men hun har lært å være omsorgsfull og god. En dag vil hun elske at hun kan sove så lenge hun vil uten å bli pillet på nesen av en snørrete 3-åring.

Vi drømmer.

Om et stort hus med en hage og eget svømmebasseng.

Vi kan bruke timesvis på å snakke med hverandre om alle drømmene vi har hengt opp i drømmeskyen vår. Og den vokser og vokser og noen ganger er drømmene så nære at vi faktisk klarer å plukke dem ned.

Realisert.

Vi klarte det!

Sammen!

Jubel i stua. Tårer rundt bordet.

Mamma du er best!

Prinsen er ikke bare drømmemannen til Askepott. Han er så smart og rolig at han har blitt en god venn til de eldste 3 barna.

En fisketur eller en skitur. Alltid rolig. Et stødig forbilde.

Kim, har du hørt hva jeg har fått til? Jeg har forsket på pcn og koblet alt opp slik at alt funker. En stolt 12-åring roper ikke på Askepott nei. Hun var aldri teknisk så det er prinsen de roper på :P

Det føles veldig riktig.

Eventyret har akkurat startet. Det er såvidt begynt.

Men jeg er helt sikker på at det ender med:

Så levde de lykkelig alle sine dager....

Takk for at du leste.

Fotokredit:HPSkurdal

 

 

I år er jeg tidlig ute med juleforberedelsene.

I fjor kom jula som julekvelden på kjærringa og jeg var ikke forberedt i det hele tatt. Jeg lovet meg selv at det aldri skulle skje igjen. I år skulle jeg være klar med all bakst allerede i november.

Adventskalendere til de små er snart i boks. Sven skal få en kalender fra Forskerfabrikken. Jeg tror den allerede ligger på posten om jeg ikke tar feil. Så jeg skal løpe bort dit etterpå. En slik kalender er helt perfekt for han. Annika ønsket seg klær og jeg tror jeg slår til med en kalender fra WOW til henne. 24 pakker fra den butikken må bare bli en hit. Eller hva?

Espen er jeg litt usikker på enda. Noen med tips? Han elsker jo fotball og ishockey. Minstemann på 3 har jeg heller ikke tenkt på. Det må bli noen små leker av noe slag. Kanskje kjøpe en stor legoboks og dele opp litt og litt. Eller tog for han elsker alt som har med tog å gjøre.

Sammen skal familien ha en spiselig kalender med pepperkaker og så håper jeg at jeg i år får en kalender fra min kjære Kim :P Haha.

Han er så herlig. Jeg var så deppa i går pga noe jeg ikke har lyst til å dele med dere. Det er bare så flaut men uansett så var jeg litt nedfor og han sender meg en sms: Har det ikke gått opp for deg at jeg forguder deg og elsker deg?

Føler meg heldig som har en så fin mann i livet mitt. Selv om avstanden er stor nå så tror og håper jeg at 2016 blir vårt år på mange måter :)

Jeg har altså bestemt meg for å gjøre meg ferdig til jul ila november i år. Jeg skal ikke stresse etter november. Da skal jeg kun kose meg og slappe av.

I dag skjedde det også noe fantastisk. Eller faktisk flere ting:

  1. Det ser ut til at bilproblemet vårt blir løst!
  2. Jeg tror jeg får meg en ny kjøkkenmaskin til jul.
  3. Gutta har blitt populære og skal få en overraskelse fra et kult sted.

Jeg har også lest gjennom intervjuet som publiseres kommende lørdag. Gruer meg litt også til det. Jeg har jo vært veldig ærlig om alt. Livet har ikke vært noen dans på roser til tider og selv om det er mange der ute som ikke tror at ting har vært slik jeg forteller det så kan jeg love dere at det jeg har fortalt på bloggen bare er en brøkdel av hvordan vi har hatt det.

Jeg husker da jeg ikke tok ut lønn og hadde 0.- på kontoen min. Vi fikk mat fra en venninne som jobbet på Rema 1000. Mat som gikk ut på dato eller som var gått ut på dato. Vi klarte oss med det. Og kom oss gjennom den tunge tiden. Det har også gjort både meg og barna sterkere og mer takknemlige.

Hvis barna åpner kjøleskapet i dag og ser at det er fullt og det står mye godt i det så kan de faktisk rope: Mamma så digg at vi har penger til å handle god mat. Hvor mange 10- og 12-åringer tenker over sånt i dag? Jeg tror ikke det er mange.

Jeg tror ting har skjedd for en grunn. Den vonde tiden har gjort oss sterkere og mer bundet til hverandre. Vi 4 er en gjeng. En sterk gjeng.

I dag har jeg bakt 3 slag til jul. Jeg må nesten flire litt av meg selv når jeg ser på snappen min hvordan jeg holder på på kjøkkenet haha. Følg meg gjerne på annebrith.no

Før jeg avslutter så må jeg bare si at det ikke var meningen å dømme noen med mitt innlegg i går. Jeg vet jo også at mange alenemødre gjør sitt ytterste for sine barn. Men jeg ser barn som lider, og deres stemme vil jeg gjerne være. Så det er helt ok å bli sint på meg. Jeg tåler det. Jeg tenker på barna, som må oppleve å bli tilsidesatt.

Tenk også på fremover at om du kommenterer her på bloggen min så vil jeg at du skal holde det saklig og konstruktivt. Folk som banner og er ufine får ikke sine kommentarer publisert her. Jeg vil ikke ha en blogg hvor man kaller hverandre stygge ting.

Her skal jeg jobbe så her må jeg ha det koselig. Det skal selvsagt være rom for å være uenige men ufine netttroll, de får ikke spalteplass her. Dessverre!

Ha en strålende kveld goinger :)

Klemmer.

Kjære alenemor, hvem prioriterer du først? Deg selv eller ditt barn?

Jeg husker veldig godt den første tiden da jeg ble alene med barna. Jeg var utslitt og sov mye. Et langt forhold var over og jeg trengte tid. Jeg var langtfra klar til å møte nye mennesker.

Tiden gikk og en dag følte jeg det var riktig å starte på nytt. Kanskje møte en ny mann?

Mange mødre i Norge deler barna med sine ekser 50% og har da 50% frihet til å gjøre hva man vil. Perfekt. Da kan dating og festing legges til uker hvor barna er trygt hos pappa. Barna slipper da å være vitne til fest og fyll.

Men noen mødre har ikke så mye fritid, og noen av oss møter kanskje en mann som har barn motsatt enn det vi selv har. Da oppstår utfordringene. Situasjonene hvor mødre må velge mellom det å møte en ny mann eller å være sammen med barna og det er ofte barna som dessverre blir nedprioritert.

Alenemødre blir så opp over ørene forelsket at de glemmer det viktigste i livet sitt. Nemlig barna. Ruset på kroppens egne stoffer løper de rundt som vårkåte hingster og tenker kun på seg selv og hvordan de skal klare å finne tid til å møte den utkårede.

Misforstå meg rett jeg ønsker selvsagt at mennesker skal få lov til å treffe andre og bli forelsket men det er det som skjer etter dette som bekymrer meg.

Barna blir overlatt til barnevakter, eller man bytter gjerne helger med eksen for at man selv skal få egne behov tilfredstilt. Den utkårede har jo motsatt helg og vi må jo få treffe hverandre? Mødre som har barn kun en uke for så å ha fri en uke etterpå klarer ikke å holde seg alene i en uke så de må også treffe den utkårede i sin egen uke. Så helgen hvor små barn kanskje gleder seg til å være sammen med mamma blir en helg hvor mamma dumper barna hos familie eller andre bekjente. Slik at hun selv skal få den tilfredstillelsen hun trenger.

Fordi vi alle mener det er viktig at også mor får egentid.

Jeg blir faktisk litt oppgitt.

Hvorfor kommer ikke barna først? Hvorfor kan vi ikke sette våre egne behov etter barnas behov?

En lykkelig mamma gir lykkelige barn hører jeg mange si. Men man kan da være lykkelig selv om man må fortelle drømmemannen at han må vente.

Jeg husker da jeg møtte Kim. Jeg fortalte min venninne Trine at han bodde i Trondheim og at jeg var midt i avviklingen av konditoriet. Hun jobber med vanskeligstilte barn og ungdom og sa rett ut til meg: Jeg tror nesten du skal be Kim vente til høsten med å bli kjent med deg jeg.

Jeg husker godt at jeg ble litt snurt. Men hun hadde rett. Det var ikke tiden for at jeg skulle reise mye opp til han og overlevere barna mine til andre. Mine barn trengte meg mer enn han. De måtte komme på første plass. Og slik ble det. Vi hadde heldigvis 4 uker alene i ferien hvor vi var sammen og ble godt kjent.

Om drømmemannen er den rette så venter han.

Barna har ikke vondt av å være sammen med andre. Det kan være riktig og veldig godt for dem også å komme seg litt ut av hjemmet. Men flere ganger i måneden er for mye. Barna trenger deg som mamma!

Jeg tør nesten å påstå at mamma en den viktigste personen i et barns liv. Mamma har en helt spesiell tilknytning til barnet etter å ha bært barnet inni seg og ammet det. En forbindelse menn selvsagt ikke har og aldri vil kunne få. Dette mener jeg gjør at barna på mange måter er mer knyttet til sine mødre fra starten av livet enn til pappaen.

Jeg merker det veldig godt på mine eldste 3 barn. Spesielt på Sven som er min nummer 1. Når jeg skal ut en sjelden gang så er han urolig. Han kan spørre meg spørsmål som: Skal du drikke vin mamma? Jeg husker første gang han spurte meg om dette og vi snakket lenge om det. Han likte det ikke. Jeg hadde aldri tenkt på hvordan barna så på oss som foreldre med et vinglass i hånda. Etter dette har jeg aldri drukket vin foran barna.

Selvsagt skal man få være forelsket og lykkelig for at man har møtt en ny person i livet sitt. Men man trenger ikke miste forstanden og all dømmekraft for det! Barna er viktigst. Punktum.

Ta ansvaret du har fått og tenk deg om neste gang du velger deg selv foran ditt barn.

Takk for at du leste.

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no

 

 

Gresskarboller med grønn glasur

Hei dere.

I dag bestemte vi oss for å lage boller. Mamma mente vi skulle bruke bestemors oppskrift men den var jeg ikke så fornøyd med :P

Så bestemors oppskrift som først het mammas boller ( hun er jo mamma til mamma) heter nå: Bestemors boller forbedret for 3 gang.

Det var altfor lite mel i oppskriften og det ga flate boller. Hvem vil ha flate boller? Gjærbakst har alltid vært min spesialitet. Jeg elsker å lage pizzadeig og gjør dette alene hver lørdag.

Disse gresskarbollene ble så gode at jeg nesten tror vi må lage nye allerede til uka. de er superkule å ha med til klassen eller til en fest på Halloween.

Her er oppskriften på bestemors boller:

Gresskarboller ( 27 stk a 80 g)

  • 1,2 kg mel
  • 150 g sukker
  • 1 ts kardemomme
  • 6 dl melk
  • 2 egg
  • 2 pk rød fersk gjær
  • oransjfarge
  • 250 g smør

Ha mel, sukker og kardemomme i en bolle.

Smelt smør, ha i melk, egg og oransjfarge. La dette bli fingervarmt og ha så i gjæra.

Ha det våte i det tørre og elt deigen i 1o minutter i kjøkkenmaskinen.

Forhev deigen i 30 minutter.

Trill ut boller a 70-80 g og klipp hver bolle 8-9 ganger i kanten og la dem etterheve 15 minutter.

Stek bollene i 10-12 minutter på 190-200 grader

Mens deigen forhever så kan du lage glasuren.

Glasuren farget jeg grønn og jeg brukte tip 4 og tip 68 for å få fine blader.

Nå blir det en konkurranse her på bloggen.

Lag disse bollene og send en snap av resultatet til mammas snap: annebrith.no Jeg skal velge ut vinneren sammen med mamma og den som vinner får et helt sprøytesett i gave. Med et slikt sett kan du lage flotte pepperkaker til jul.

Håper dere alle får en fin lørdag.

Klem fra Annika

Hva skjer med bloggen?

 

Inneholder egenreklame

Denne uken har bare rast avgårde og jeg må nesten oppdatere dere litt på ståa.

United Bloggers heter ikke United Bloggers mer. Det heter nå: United Influencers. Dette fordi det er mange profiler i gruppen som faktisk ikke ER bloggere. Mange er kjendiser, instagramprofiler med flere hundre tusen følgere og noen er kjente bloggere. Som fremtidens meningsbærere blir det mer riktig å kalle oss for det vi faktisk er: påvirkere! På engelsk: Influencers!

Det betyr ikke at ting for mer blir veldig annerledes men jeg skal få jobbe mer og mer fremover med de 2 tingene i livet jeg virkelig brenner for. En av disse tingene er selvsagt bakingen. Bloggen min skal fylles med deilige oppskrifter fremover. Bakekursene mine blir oppgraderte og vil bli enklere å følge og det tekniske rundt dette vil være klart om noen uker. Du kan da følge kursene akkurat når det passer deg og jeg vil ha en egen måte å kommunisere med deg på.

Ved siden av bakingen brenner jeg for merkedsføring på sosiale medier. Jeg elsker det! Statistikker, analyser, reach på facebook, hvordan gjøre ting på best mulig måte slik at du som sitter og blar deg frem i dette universet av informasjon skal få akkurat det som passer deg. DET skal jeg jobbe mer med i 2016. Og det gleder jeg meg til :)

Alt her på bloggen: annebrith.no

Det har vært en herlig reise å skifte navn fra Villa Perlesukker til annebrith.no. Dere har tatt imot meg og mine innlegg på en helt fantastisk måte. Dere har jublet og heiet. Applaudert men også vært kritiske. Mange av dere har jeg betgynt å bli kjent med i kommentarfeltet og jeg har blitt oppriktig glade i dere.

Mange holdt pusten da jeg skulle avslutte en så sterk merkevare som Villa Perlesukker. Mange trodde det kom til å gå galt. Hos United Influencers jobber vi med hjertet. Så når ting føles riktig i hjertet så følger vi det. Det har vist seg å være et riktig valg også for meg.

At siden min har hatt hele 1.000.000 sidevisninger sist måned er så svimlende høye tall at jeg nesten ikke tror på det selv.

Da vi forandret bloggen kom det noen tekniske utfordringer. Kommentarfeltet var en av dem og nå er vi tilbake til den vanlige måten å kommentere på. Dette betyr at i en 2 ukers periode vil de gamle kommentarene være usynlge før de manuelt blir satt over av vår tekniske avdeling.

Har dere også sett at dere kan melde dere på slik at dere får mine innlegg rett i mailboksen? En liten mørkegrå popup i høyre hjørne gir deg muligheten til å melde deg på der :) Hva synes dere om skriften ellers? Jeg tror kanskkje jeg synes den er litt liten og mulig jeg må venstrestille den...?

Så fra nå av er jeg en påvirker eller en influencer som vi nå kaller oss.

Det største som vil skje på bloggen i 2016 kan jeg ikke røpe enda ( beklager ) men det jobbes iherdig i kulissene for øyeblikket.

Vil du være med på julebakekurset? Så må du klikke deg inn her: Julekurs Det er noen få plasser igjen :)

Nå skal jeg bake litt med Annika. Følg med senere på bloggen davel!

Klemmer!

Snap: annebrith.no

 

 

Det lukter jul hjemme nå!

Det tok helt av på snapchat i går. Crazy og gærne damer er dere altså. Jeg er oppriktig glade i dere alle sammen. Jeg kjenner at jeg blir så glad når dere sender meg snapper og jeg blir mer og mer kjent med dere alle sammen.

Takk dere! Og takk for herlig girlpower dere har gitt meg de siste dagene. Det har vært så tunge uker i det siste men dere har slept meg gjennom det med deres herlige ord, oppmuntringer og kommentarer.

Plutselig i går skjønte jeg ting. Det var som om den siste brikken i livets puslespill bare falt på plass og jeg skjønte alt. Er ikke det rart?

Så herlig og befriende. Endelig komme ut av den mørke tunellen.

Jeg måtte feire med å lage pepperkaker med minsten. Jeg skal hjem å ta noen bilder av dem om litt. De ble så nydelige.

Jeg har trent 4 dager på rad denne uken. Er det mulig? Det er jeg så stolt av. Jeg løper og løper. Bryr meg ikke om det regner eller blåser. Her kommer jeg. Det er så deilig.

I dag rakk jeg akkurat toget inn til Oslo og et superspennende møte. Det er så vilt, så gøy det som skal skje og jeg er så stolt og så ydmyk.

Neste uke håper jeg at jeg kan fortelle dere alt :)

Akkurat nå sitter jeg på kontoret på Aker Brygge. Jeg har gjemt meg på stillerommet og ser ut gjennom den majestetiske glassdøren som pryder hele veggen her.

Tenk at jeg tok en IQ-test i går som viste 130 på skalaen? Det er så overraskende og jeg måtte faktisk ta testen på nytt etterpå og den viste også da 130 haha. Nå blir jo spørsmålet om jeg skal ta meg tid til å dra inn til Mensa for å ta en offisiell test for å få det på papir haha. Vet ikke helt om jeg er helt der men det å få tatt den testen forklarer mye på hvorfor jeg alltid har vært så opptatt av statistikk og tall.

Ellers er jeg jo enda den samme vimsete dama, med stor nese og skjeve tenner som klarer å henge en skje på nesen. Akkurat den skjeen må vi snakke mer om! Haha eget innlegg følger for jeg er visstnok ikke den eneste.

Jul dere!

Snart er det jul.

Jeg gleder meg sånn. Jeg har fikset adventskalendere allerede. Begynt på ønskelisten min og mandag starter bakekurset: Vi baker til jul :)

Dette er tiden dere!

På spotify kan du finne spillelisten min: JUL 

Klemmer!

Snap meg gjerne på: annebrith.no

Jøss, jeg tok akkurat en IQ test på mensa.no

Jeg åpnet en melding på facebook og etter at jeg leste den lo jeg høyt i senga.

Kim spurte hvorfor jeg lo.

Jo jeg hadde fått en mail fra en kvinne som fortalte med at hun kjente seg igjen meg. Det var en lang mail og hun skrev til slutt: Jeg lurer på om du kan være høyintelligent.

Jeg lo så jeg grein i senga og Kim lo høyt sammen med meg.

Etter flere dager så fant jeg ut at jeg skulle ta en test. En test med 35 oppgaver på 25 minutter. Den satt jeg meg ned og gjorde akkurat nå.

Jeg var ferdig 7 minutter før tiden og så kom resultatet opp.

Du har 130 i iq sto det.

Vi oppfordrer deg til å besøke Mensa og ta en ny test. Altså en test hvor man får på papir at man har en viss iq.

Jeg vet ikke hva det betyr å ha 130 i IQ men jeg skal i alle fall sette meg inn i dette. Har litt lyst til å ta testen igjen og bruke all tiden for å se om resultatet blir det samme. Det kan jo hende jeg bare hadde flaks.

Jeg hadde i alle fall riktig på 97% av oppgavene.

Noen andre der ute som har tatt lignende tester?

Har du testet din IQ?

Jeg fant testen på www.mensa.no

Ha en finfin kveld dere :P

Hvorfor er du så slem?

Noen ganger føler jeg bare at jeg ikke passer helt inn. Jeg er annerledes.

Har du også kjent på den følelsen noen gang?

Du har fregner. Du er høy, du er for lav, du kommer fra et annet sted? Du snakker kanskje ikke norsk, spiser annen mat og har på andre klær. Du er for flink, du er ikke flink nok. I gymtimene vil ingen være på lag med deg. Kanskje du har briller mens ingen andre har det?

Du er klumsete. Jeg er selv alltid klumsete når jeg blir nervøs. Da ler andre og jeg rødmer. Jeg rødmer altfor ofte.

Du er ikke god i engelsk, du kan ikke svømme. Du tør ikke gjør det alle andre gjør. Reddhare og pingle. Hvem vil være en pingle?

Kanskje du gruer deg til å gå på skolen? Eller kanskje du som meg gruer deg til å gå på jobb innimellom. Jeg har gruet meg til å skrive en lang stund nå. Flere uker. Hvorfor gruer jeg meg? Hvorfor er jeg så redd?

Å være annerledes enn alle andre kan få de fleste til å føle seg alene. Ingen andre er som deg. Er det noen der ute som er som meg?

Føler du deg alene?

Jeg kan ikke sykle. Jeg vingler på sykkelen som en 4-åring. Der, nå fikk jeg sagt det også. Jeg har tippet 3 ganger på sykkelen de siste ukene. Nå har jeg satt sykkelen bort for en stund. Jeg skjønner ikke at jeg skal bli så nervøs med en gang jeg setter meg på sykkelen? Vinglepetter det er meg det.

Bare le!

Bare le av meg du!

Jeg har kviser, skjeve tenner og stor nese. Jeg klarer å henge en spiseskje på nesa mi jeg. Til stor fryd og latter fra mine 4 barn. Ingen av dem klarer det enda. De prøver men får det ikke til. Klarer du det?

Er du også annerledes?

Eller er du en person som peker og ler?

Hvilken side vil du være på?

Jeg barer lurer ;)

Støtt: Manifest mot mobbing

 

Nettside mot mobbing

Følg meg på snap: annebrith.no Der finner du på mystory hva noen mente om munnen min og hva den lignet på :P

https://www.youtube.com/watch?v=jYa1eI1hpDE

Etter foredraget kom han bort og sa:

Klokken 7.15 var jeg på kontoret til United Influencers i dag og møtte salgssjefen vår Lars på kjøkkenet. Vi gikk gjennom presentasjonen min: Min hverdag som United Influencer og livsstilsblogger.

Hovedpoenget var å fortelle hvordan jeg jobber og hva jeg gjør for å nå mine mål.

Jeg er stolt over å ha gått fra 1000 unike brukere daglig i mars 2015 til mellom 7-15.000 unike brukere daglig på 7-8 måneder. Jeg har satt meg hårete mål i 2016 og skal jobbe tett sammen med noen fantastiske merkevarer fremover og jeg gleder meg til et 2016 fylt med baking og moro.

Da jeg var hos Høyre i sommer fikk jeg snakke noen minutter med Erna og i dag fortalte jeg hvilket flott kompliment hun ga meg da vi møttes. et minneverdig møte som gir meg energi hver eneste dag.

Jeg var nok veldig nervøs i starten. Litt for nervøs. Skjønner ikke at jeg blir så nervøs men men.

Jeg sa det jeg hadde planlagt og det kom fra hjertet. Slik som jeg gjør her på bloggen min. Livet som alenemor til 4 er tøft men jeg har funnet oppskriften som fungerer for meg. 2016 blir et spennende år og jeg gleder meg til å røpe mer om hva som skjer fremover.

Etter jeg var ferdig kom en velkledd herremann bort til meg og sa: Jeg ble så fenget av foredraget ditt. Det var så bra lagt opp at jeg ønsker å booke deg til vårt neste event!

Flere har spurt om jeg vil komme og prate om sosiale medier, blogg og snapchat og det er helt klart noe jeg vil gjøre igjen. Wææææ helt fantastisk ikke sant?

Espen og Ørjan holdt også foredrag. Espen fortalte litt om ambassadørskap. Ørjan fortalte hvordan han har gått fra å være helt ny på blogging til å være en av Norges største. Han har helt elleville besøkstall.

Det var god stemning og jeg føler alle hadde en god morgen. Selv har jeg fått noen spennende avtaler og mer kan jeg ikke si før ting er i boks. Men en ting er sikkert. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Ikke akkurat det mest flatterende bildet :P

Ørjan finner alltid på de villeste ting :)

Sammen med de kuleste gutta i klassen

Følg Espen på snap: espenhilton

Følg Ørjan på snap: mrburoe

Fotokredit: Espen Hilton

Spent og litt nervøs

Jeg er så nervøs at jeg nesten tisser på meg haha.

I morgen tidlig skal jeg ta toget til Oslo klokken 6.30 og holde et foredrag for altfor mange mennesker hos United Influencers.

Hva skal jeg snakke om?

Meg selv :P

haha burde jo ikk evære nervøs i det hele tatt.

Men det jeg skal snakke om er hvordan min hverdag ser ut og hvordan har jeg klart å få trafikken på bloggen til å gå fra 1000 unike per dag til mellom 7-15.000 hver dag. Og dette på 7 måneder.

Oppskriften er enkel. Den har jeg fått fra Thomas Moen. Så det jeg har gjort er ikke noe hokus pokus men det er en jobb som skal gjøres. jeg gleder meg og så gruer jeg meg veldig.

Presentasjonen er ferdig og sendt over. jeg står nå i stua og øver foran barna.

De er jo de aller beste tilskuerne EVER! De klapper og smiler fordi de synes mamma er superflink. De er så stolte av meg og det merker jeg.

Nå skal jeg snart legge meg og så ringer klokken i morgen klokken 5.00

Wæææææ wish me luck!

Følg meg på snap da om dere vil ha oppdatering!

Klemmer :)

Snap: annebrith.no

 

Følelsen av å være en god mamma er ubeskrivelig!

Inneholder sponset produkt

Annika startet på Cheerleding i august. Dette har hun drømt om lenge og da hun endelig fikk plass sto jubelen i taket.

Det jeg ikke tenkte særlig på var at jeg faktisk ikke hadde bil til å kjøre henne på trening :( I sommer ble bilen min ødelagt da søster kjørte den og det har ikke vært snakk om å få seg ny .... enda.

Motoren til den gamle bilen ble ødelagt og det var ikke mulighet til å fikse den da bilen selv var billigere enn motoren som skulle settes i haha.

Livet uten bil startet igjen.

På sommeren er det helt greit at man ikke har bil. Men det er noen ting som virkelig er utfordrende når man ikke har bil. Handle mat feks. Korte besøk til venner. Jeg har følt at jeg i denne perioden har blitt litt mer "isolert".

Hver morgen går jeg til barnehagen og henter med sykkel eller til fots. Det må være slik helt til vi får råd til å kjøpe oss bil. Sist kjøpte vi en gammle Saab til 30.000.- Det tok oss 4 måneder å spare til det. Alle bidro. Ingen fikk ukelønn eller noe nytt. Vi spiste enkelt. Så enkelt at Espen en kveld utbrøt til besøket vårt: Deilig med pizza for en gangs skyld! Her i huset spiser vi kun pannekaker og grøt, for mamma sparer til bil.

Enda den dag i dag snakker vi om perioden vi sparte til bil og hvordan alle måtte bidra.

Igjen er vi tilbake i en slik situasjon men forutsiktene til bil ser litt lysere ut nå enn for 2 år siden. Vi skal kjøpe oss en bil i januar. Eller lease.

I mellomtiden prøvekjører vi noen familiebilder.

De siste 2 ukene har vi lånt en Nissan X-trail 7 seter.

Det fineste med disse ukene har vært samtalene i bilen med Annika. Vi har vært på shopping. Vi har kjørt til og fra Tigershallen og tiden vi sitter i bilen har vært herlig. Vi har snakket så mye sammen som vi aldri har gjort før. Tanker og føleøser om fremtid, om skole og om Cheerleading har blitt delt.

Vi har kommet så nære hverandre.

Smilet fra henne da vi var i Tigershallen og hun hadde sin første privattime med Julie har brent seg fast som et av de aller beste minnene vi to noen gang har hatt. Uten bil hadde jeg ikke kunne være med henne. Jeg hadde selvsagt klart å fikse det slik at hun kunne sitte på med noen slik hun har gjort i hele høst men da ville je gikke fått oppleve det smilet. De stjernene i øynene. Den gleden.

Mammahjertet smeltet.

Følelsen av å være en god mamma er ubeskrivelig!

Dere som har bil i en hektisk hverdan aner faktisk ikke hvor heldige dere er! Tenker dere noen gang over hvor enkelt dere har det?

Gjør det!

I dag skal jeg levere tilbake bilen. Og jeg gruer meg litt til det kjenner jeg. Men om noen måneder regner jeg med at vi har klart å spare nok slik at det blir bil. tror nesten det er litt godt at barna også skjønner at ting ikke kommer fallende ned fra himmelen :)

Her må det jobbes.

Nissan er jo stolt sponsor av Champions Leauge i år også så gutta har vært fullstendig i ekstase disse ukene med denne bilen.

Vi vet at vi nå ønsker en lignende størrelse. Gjerne denne bilen men den må dessverre tilbake til nestemann som skal få gleden av å kjøre rundt i den.

Nå skal vi bruke føttene en stund.

Men øyebikkene vi har hatt og samtalene.

De har jeg lagret i minneboka livets bok.

 

Den kuleste bilen ever!

Tulle litt i speilet!

Nye sko til vinteren fikk vi også tid til å handle!

Mamma i farta!

Det passer faktisk 1 sykkel nesten stående inni bilen. Sorry Nissan men vi har testet ut det meste :P

Ha en herlig dag!

Med eller uten bil ♥

Takk for at du leste!

Jobber du i bilbransjen? Kunne du eller din bedrift tenke dere et samarbeid med meg på bil? Det ville gjort hverdagen til meg og mine 4 barn lettere! Bloggen min annebrith.no hadde i september 2015 1 million sidevisninger og på den mest travle dagen 137.000 unike brukere. Ta kontakt på post@annebrith.no 

Hvordan har NaturalCycles fungert for meg?

Nå har jeg testet ut NaturalCycles i 4 uker. Jeg kan kun snakke for meg selv når jeg sier at det sålangt fungerer helt fint. Jeg skal teste det ut i 2 måneder til før jeg kommer med en endelig konklusjon.

Første gang jeg leste om NaturalCycles var i fjor vinter. Og da jeg leste mege opp på dette tenkte jeg enda sterkere at dette var noe jeg ville teste ut.

Jeg har lest MYE om dette produktet og føler virkelig at det passer for meg og min livssituasjon 100%

Jeg har lenge hatt lyst til å slutte med hormonspiral. Noe inni meg sier meg at det ikke er bra. Mulig det høres rart ut når jeg sier det men jeg vil ikke ha hormonpreparater i kroppen min mer.

De siste 4 ukene har jeg altså målt temperaturen min hver morgen til samme tid. Jeg setter temperatur-tallene inn i en app og får opp røde og grønne dager. De røde dagene er dager hvor sjansen til å bli gravid er store og grønne dager er sikre dager.

Slik fungerer NaturalCycles:

Du måler temperaturen din hver morgen før du går ut av senga. Du kan også måle LH-hormoner med eggløsningstest. Etterpå legger du inn dataen din i appen. NaturalCycles forteller deg om du er innenfor det fertile vinduet og de røde dagene med risiko for å bli gravid, eller utenfor det fertile vinduet i de grønne, sikre dagene.

NaturalCycles kartlegger menstruasjonssyklusen din. Du må være presis og legge inn data til samme tid hver dag. Grønne dager er ok. røde dager da er du fertil. Så om du ønsker å bli gravid kan du faktisk få vite dette via dette skjemaet.

Fra mitt ståsted er dette et produkt som kun passer til kvinner som er i parforhold. Kvinner som har en stabil menstruasjonssyklus og som ønsker et alternativ til hormonpreparater. Jeg anbefaler også alle til alltid å konsultere med en lege før du skifter prevansjonsmiddel!

 

Dommeren er en idiot!

Da jeg var liten spilte jeg håndball. Jeg har så mange herlige minner fra den tiden. Det jeg husker best er ikke kampene vi vant, men alle turneringer vi var på. Vi vant mye men vi tapte også mye. Særlig da vi reiste og var med i Larvik Cup. 32-0 var ofte ikke uvanlig. Men bussturene og vitsene overdøvet de enorme tapene.

Jeg lært mye av å spille håndball. Det viktigste har vært å være en god lagspiller. Å la andre få muligheten til å score mål, en støttende arm rundt en spiller som gjorde noe dumt eller rett og slett gleden av å vinne kamper.

Vi tapte og vant med samme sinn! Men størst av alt var ikke fokuset på å vinne. Størst var det gode vennskapet.

Nå spiller Annika håndball. Idretten i Norge i dag er prisgitt oss foreldre som stiller opp på dugnad. Noen baker boller, noen sjokoladekake, to fedre sitter i sekreteriatet, en mor tar inngangsbilletter og en annen mamma står i kiosken. Min oppgave er å dømme kampene.

I to år har jeg gjort dette nå. Jeg har gått dommerkurs og ettersom jeg selv har spilt håndball i over 10 år så tenker jeg at jeg er godt rustet til kamp. Jeg kan reglene og jeg er  over 40 år, ikke sjenert og tør å blåse i fløyta. Jeg er tydelig og klar på at vi skal hjelpe nye spillere på banen og samtidig sette krav til de mer erfarne spillere.

Hver kamp gjør vi noen feil. Jentene som spiller blir bare flinkere og flinkere og tempoet øker for hvert år. Du klarer ikke dømme en kamp uten å være usikker på om du gjorde noe feil. Derfor har vi en observatør som følger med oss og snakker til oss i hver timeout og i hver pause.

Det er menneskelig å feile.

Jentene jeg dømmer er 11 år. De er nok opptatte av at de skal vinne men på vårt lag er det tap og vinn med samme sinn. Nye spillere blir satt i sentrale posisjoner for å få ekstra ballfølelse. Det resulterer ofte i mange mål baklengs men det er viktig at alle jentene spiller like mye og at alle får lære.

Innimellom møter jentene lag som tar dette med håndball meget seriøst. Det er kjefting på dommeren, tilsnakk til jentene som faktisk ikke hører hjemme på en idrettsarena. Det er også derfor at vi nå har en observatør. Vi vil ha fair play og god stemning. Om vi voksne går foran som gode eksempler så vil barna følge vår væremåte.

Men i dag var det langt fra gøy å være håndballdommer. Det var ikke trenerne som ropte negative ting denne gangen. Ordene kom fra tribunen. Først var det: ta den jævla drittspilleren!

Altså hørte jeg det riktig? Lagene spilte jevnt og adrenalinen bruste både på banen og på tribunen. Men å rope: Ta den jævla drittspilleren synes jeg er å gå for langt. Dette fra voksne mennesker! Ikke lenge etter hørte jeg at de var uenige på dømmingen min og ropte: Jævla fi##e. Rett etter dette ble det spurt om timeout og jeg gikk direkte til laglederne og snakket om at de måtte ta hånd om ropene fra tribunen.

Dessverre stoppet det ikke der. Ropene fortsatte og det ble ikke bedre da vi dømte straffe til hjemmelaget rett før slutt.

Noen ganger er jeg så redd for å være partisk at jeg faktisk føler jeg er for streng med hjemmelaget. Så ofte får jeg høre av observatøren at jeg kan dømme mer i favør for hjemmelaget.

Da kampen var over fikk jeg såvidt gitt en hånd til laglederne fra det andre laget før de raste i garderoben. Jeg fikk tilrop fra foreldre som var tydelig misfornøyde og jeg ble uglesett da jeg kom ut av garderoben og sto oppe ved kiosken.

Jeg er 40 år. Jeg tåler dette.

Men så begynte jeg å tenke. Hva med dommerpartneren min som er nokså ung. Hvordan føler hun seg etterpå? Hva vil hun ha tenkt om det var hun som sto og dømte på siden der jeg sto. Jeg tror ikke mange unge jenter på 15-16 år ville opplevd dette mange ganger før de hadde sagt at nå gidder jeg ikke mer.

Så tenker jeg på signalene vi gir til våre barn. Dommeren er en idiot! Hva sier vi da til våre barn? Jo er du ikke enig så skjeller du ut dommeren? Det er helt greit å snakke nedlatende om dommer og motspillere?

Hvor ble det av idrettsgleden? Og mestringen. Barn som hører at foreldre skjeller ut andre vil faktisk bli usikre. De blir kopier av sine foreldre og blir til slutt usportslige spillere som har det mer i kjeften enn i spillet.

Hva gjør vi foreldre når vi går inn i en håndballhall og skal være tilskuere? Etterlater vi all folkeskikk og spillerglede hjemme?

Jeg er sjokkert! Egentlig burde jeg ikke være det for jeg møter dette ofte! Altfor ofte!

Jeg visste ikke engang om jeg kunne stoppe spillet for å roe ned tilskuerne. Jeg ble faktisk helt satt ut av hvordan noen foreldre er. Da kampen var over var det en så dårlig stemning blandt de voksne at jeg tipper store deler av dagen er ødelagt for de fleste familiene fra bortelaget. Dette pga en kamp?

Etter kampen oppsummerte jeg med observatøren og fant ut at jeg hadde gjort 3 feil. Det var ikke kritiske feil, men et frikast og 2 straffe som jeg ikke dømte men som jeg burde dømt, en for hvert lag.

Jeg gjør dette fordi jeg synes det er gøy. Det gir meg så mye glede å se mestingsfølelsen hos de aller nyeste jentene når de tør å skyte på mål. Selv om ballen er 4 meter unna målet så turte den nyeste jenta å skyte på mål! Jentene applauderer hverandre. De er 11 år!

Seriøst! 11 år. Det er ikke landskamp eller Europamesterskap vi spiller. Og ja dommeren gjør feil.

Men dommeren er jammen ikke en idiot eller en jævla f###e fordet.

Mvh oppgitt dommer!

Hvordan går det med Sven?

Sven fikk starte på skolen mandag etter han kom hjem fra sykehuset.

Les hva som skjedde med Sven her: Kjære Gud, ikke kom og hent sønnen min nå!  og her: Jeg gjemte meg i en gang og gråt

Ettersom klassen hans dro på leirskole den mandagen måtte jeg allerede søndag avgjøre om han fikk reise sammen med dem. For meg var det et vanskelig valg. Legen sa det var greit så lenge han forholdt seg rolig og ikke klatret i trær på en stund :P

Nyren hans var såpass skadet at vi måtte følge med. Helst ville jeg være med på leirskolen men om noe skulle skje så var jeg bare 2 timer unna. Jeg synes det var et vanskelig valg å ta. Det var flere voksne personer rundt meg som ikke var enige i valget mitt.

Enn hvis det skjer noe der ute på øya? Folk vil mene jeg er en dårlig mor! Jeg fikk ha ekstra kontakt med Sven ila av uken men det begrenset seg til 2-3 telefonsamtaler og litt sms mellom meg og læreren. På facebookgruppen fikk vi underveis følge med på bilder lærerne lastet opp. Det var ingen ansikter å se på bildene som ble lastet opp, kun sko, hender, hetter på jakker eller bilder fra avstand slik at vi innimellom kunne skimte vår håpefulle som en liten prikk i det fjerne.

Men vi fikk følge med. Bildene vi fikk se var det samme som våre barn fikk se. Livet i fjæra, solnedgang i horisonten og rominspeksjoner.

Savnet var stort den uka. En kveld ble dette bildet lastet opp på facebookgruppen og jeg har fått tillatelse fra læreren som tok bilde å bruke det:

Uka gikk bra og det var et stort smil om munnen til Sven da jeg hentet han på skolen den fredagen. Nye og gode minner hadde blitt lagret i livets bok. De vonde og skumle minnene fra sykehuset hadde blitt byttet ut mot minner om vennskapsbånd og nye oppdagelser.

I går kom Sven hjem og sa det var på tide at han fikk lov til å begynne å spille fotball. I alle fall trene litt, bevege seg. Det er nok litt tidlig enda men det tar nok ikke lang tid før han er helt tilbake. Jeg spiller jo fotball på skolen i friminuttene :P

Vi planlegger nå en fest på selveste Halloween. Hele fotballaget skal inviteres og han har bedt om å la dem få overnatte :O Hvor det er hjerterom er det husrom sies det!

Livet har normalisert seg. Men jeg er annerledes. Ting har gått tilbake til slik det var. Dagene flyr avgårde. Men inni meg har jeg forandret meg. Jeg har ikke en 5 årsplan mer.

Hver dag er unik. Hver eneste dag med Sven og de andre barna er en gave. Hvor klissete det enn høres ut. Jeg kan aldri fortelle barna nok ofte hvor glad jeg er i dem og hvor takknemlig jeg er for hver dag sammen!

God søndag!

Følg meg på snap: annebrith.no

I dag er jeg håndballdommer for BSK!

Smøret eksploderte!

Kim baker hjemme i Trondheim og opplevde litt av en "katastrofe" på kjøkkenet i morrest.

Jeg ler lit tinni meg men synes det er greit å dele dette med dere:

Altså Bremykt til baking? Javel!

Men det var nok ikke bare smøret som gjorde at det "eksploderte hos Kim. Setter du på for høy varme når du skal smelte smør så kan det bli voldsomt varmt og faktisk eksplodere slik.

Lærdommen er:

Kjøp ekte smør!

Smelt det på lav til middels varme!

Ha en herlig dag!

Knask til Halloween

Inneholder sponsede former

Hei,

I dag lager jeg og mamma småkaker som vi skal ha i godteposene til de som kommer på halloween.

Vi har laget en pepperkakedeig. Det lukter jul i hele huset nå!

Oppskriften er denne:

  • 250 g sukker
  • 2 dl lys sirup
  • 1 ss kanel
  • 1/2 ss malt ingefær
  • 1/4 ss nellik
  • 250 g smør
  • 1 ss natron
  • 1 egg
  • 700 g hvetemel

Ha sukker, sirup, kanel, ingefær og nellik i en kjele og la dette få et lett oppkok. Ha natron i og til slutt biter av smør.

Rør godt og la dette avkjøle noe. Ha i egget og hell det hele i en kjøkkenmaskin.

Bland i melet og kjør deigen i maskinen til alt samler seg.

La deigen hvile noen timer i kjøleskap eller la den ligge i kjøleskap over natten.

Før vi kjevler ut deigen pleier mamma alltid å ha den liggende på benken noen timer slik at det ikke er så tungt å kjevle den ut.

Mamma bruker å kjevle for oss slik at vi bare trykker ut formene :P

I dag brukte vi disse Halloweenformene.

Stek pepperkakene i 5 minutter på 180 grader. Midt i ovnen. Vi bruker alltid varmluft men bruker du over og undervarme så kan det hende du må ha en litt høyere temperatur sier mamma. ( 200 grader)

Om du har noen spørsmål så bare spør.

Hvis du følger mamma på snap i dag vil du se hva vi akkurat gjorde med disse pepperkakene! Snap: annebrith.no

Hilaen Annika

Er du lei deg, mamma?

Annika er nok den i familien som kjenner meg best.

Hun og jeg er begge følelsesstyrte mennesker og vi tilbringer mye tid sammen.

I går så hun litt trist på meg og sa: Er du lei deg, mamma?

De siste ukene har jeg vært litt i tenkeboksen. Flere av mine kollegaer har merket det på jobben og spurt om noe var galt. Jeg tenker mye.

Det som har preget meg mest de siste ukene har vært kommentarer fra mennesker jeg ikke kjenner. Det gjør noe med meg. Selvfølgelig gjør det det. Det er ikke hyggelig når mennesker du ikke kjenner bestemmer seg for å vite hvordan du er som person. Det går hett for seg i kommentarfeltet noen ganger. Jeg valgte for 6 uker siden å moderere kommentarer før de fikk slippe ut på bloggen  men jeg må jo lese dem uansett.

Jeg sitter jo hver kveld og modererer det som har blitt skrevet og masse av det treffer meg. Det treffer meg midt i hjertet.

Som den kommentaren jeg leste rett før Annika så på meg og sa: Er du lei deg, mamma?

Jeg satt i stolen min. Bloggstolen. Haha. Barna vat at når mamma sitter der så jobber hun og da må det være rolig i huset :P Annika satt i sofaen rett ovenfor meg og så nok at ansiktsuttrykket mitt ble annerledes. Jeg stirret ut mot elva og tenkte: Jeg kan ikke godta denne kommentaren på bloggen min!

Jeg fikk vondt inni meg. En stor klump bygde seg opp i halsen min og jeg fikk vanskeigheter med å svelge unna. Det var som om tårene strømmet innvendig og hjertet mitt sank helt ned i magen. Den gode stemmen i hodet mitt fortalte meg selvsagt at jeg ikke skulle bry meg og det er så utrolig enkelt å si: Se på alle flotte kommentarer som kommer.

Men jeg klarer ikke alltid være så sterk. Jeg synker og faller litt sammen når jeg leser hvor kynisk noen av dere mener jeg er. Jeg er ikke slem. Jeg er langtfra et vondt menneske. Jeg er den personen som faktisk gir penger til tiggere selv om jeg ikke har råd. Jeg overfører penger til gode formål, hjelper andre og bryr meg om andre. Jeg er langtfra ond.

Men noen av dere tror at jeg er en iskald forretningskvinne som spekulerer i barna mine og bretter privatlivet mitt ut på nett fordi jeg ser jeg kan tjene gode penger.

Ord kan være harde og sårende. Også jeg setter meg ned og tenker på det som blir skrevet. Det gjør noe med meg.

Skal jeg stenge kommentarfeltet? Da slipper jeg i alle fall anonyme meldiger som gir meg dårligere nattesøvn. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si at jeg faktisk vurderer å stenge kommentarfeltet her på bloggen. Det vil jo faktisk være helt krise for dere som baker og spør i en oppskrift. Skal jeg virkelig gjøre det?

Jeg er enda i tenkeboksen.

Jeg vet ikke! Hva skal jeg gjøre?

Jeg er lei meg.

Og har vært det en god stund nå. Stygge kommentarer gjør faktisk noe med meg. Beklager. Jeg er bare et menneske.

Snap: annebrith.no

 

 

 

Blodige øyne # halloween #cupcakes

Dette er en hit for alle små og store. Skal du lage en fest på Halloween bør du vurderer å lage slike :)

Blodet kan du også bare lage av bringebærsaft :)

Du trenger:

  • Vaniljemuffins
  • Vaniljesmørkrem
  • Blod
  • Øyne

Jeg kjøpte både blod og øyne på Nille.

Vaniljemuffins:

  • 125 g smør
  • 2 dl sukker
  • 3 egg
  • 4 dl hvetemel
  • 2 ts bakepulver
  • 1 ts vaniljesukker
  • 1,5 dl matfløte

Pisk smør og sukker hvitt. Men ikke altfor lenge. DA blir det for mye luft i deigen noe som gjør at cupcaken mister festet under.

Ha i ett og ett egg og sikt inn det tørre.

Rør fløten inn på slutten.

Stekes i 15-20 minutter på nederste rille på 170 grader.

Vaniljesmørkrem:

  • 4 ss mel
  • 3 1/2 dl melk

Dette kokes opp. Rør godt til det blir tykt. Ha det i en bolle og avkjøl til 37 gr. Gjerne kaldere  Det er best å la det stå kjølig netten over.

  • 300 g smør
  • 300 g melis
  • 2 ss vaniljesukker

Pisk smør, melis og vaniljesukker i en kjøkkenmaskin i minst 15 inutter. Ha til slutt melpuddingen ( puddingen MÅ være kjølig hvis ikke skiller dette seg)

Miks i 3-4 min. Bruk gjerne stavmikseren her for å forsikre deg om at det ikke finnes klumper i den.

Sprøyt sirkler oppå hver muffins med en rund tipp.

SERVERING:

Legg på et øye i midten og ha til slutt på blod.

Håper dere alle får en herlig Halloweenfeiring!

Spøkelser #halloween

Nå er det ikke lenge igjen til Halloween og det er på tide å lage noen kule saker til denne skumle dagen!

Lag gjerne kjeks med krydder i. Det blir en skikkelig deilig høstsmak av dette. Med glasur på toppen får du flotte kjeks som du kan gi bort.

Du trenger ikke ha en utstikker som er formet som et spøkelse. Klipp ut bakepapir i samme form og skjær med en kniv rundt. Så slipper du å investere veldig mye penger i noe som varer kort :)

Halloween spøkelser:

  • 250 g usaltet smør i terninger
  • 1 ts natron
  • 560 g siktet mel
  • 5 ss vann
  • 210 g brunt sukker
  • 3 ss mørk sirup ( kan erstattes med lys sirup)
  • 3 ss lys sirup
  • 3 ss kanel
  • 3 ss ingefær
  • 1 ts nellik

Slik gjør du:

Ha vann, brunt sukker, sirup, kanel, ingefær og nellik i en kjele. Rør dette godt til massen koker. Trekk kjelen fra varmen og ha i smøret. Rør dette godt inn og avkjøl massen.

Når massen er avkjølt kan denne has oppi en mikser. Bruk grind. Ha i natron og det siktede melet og miks til alt samler seg til en deig.

Ta ut deigen og avkjøl den i plastfolie i kjøleskap noen timer eller natten over.

Kjevle ut deigen på et bakepapir til den er ca 5 mm tykk. Stikk ut former. Avkjøl brettene i kjøleskap i 15 minutter før steking. Dette kan unnlates men da kan det hende formen siger litt ut ved steking .

Stek kakene på 180 grader i 7-10 minutter.

Pynt kjeksene med melisglasur. Oppskriften på denne finner du HER

Tror dere journalisten hadde forberedt seg eller?

7 hele sider skal det bli! Inklusiv en video.

Jøje meg haha.

Journalist Caroline og fotograf Lisbeth stilte sporty opp klokken 6.00.

Les gjerne: Jeg tror journalisten satt kaffen i halsen da jeg sa.

Caroline hadde forberedt seg og det var lite hun ikke visste om meg. Vi filmet, pratet og jeg kjente at noen spørsmål var helt klart mer vanskelig å svare på enn andre.

Vi snakket om livet mitt før bloggingen. En større del om Hele Norge baker og hvorfor jeg aldri blir med på en tv-konkurranse eller annen bake-konkurranse noe mer. Les gjerne innlegget: Sannheten om Hele Norge baker.

Hvordan er det å være så åpen og samtidig bo på et så lite sted som Sørumsand?

Det var selvsagt et spørsmål som fikk et lengre svar. For på små steder som Sørumsand herjer det ofte mer misunnelse og baksnakk, enn godhet og velvilje. Dessverre. Det refereres ofte til det såkalte: Bygdedyret. Men jeg lar meg ikke så lett skremme og tenker at mennesker må bare snakke. Jo flere som snakker jo mere populær betyr det vel at bloggen er :P

Vi snakket om det dypeste og tiden jeg bodde på krisesenter. Å snakke om det gjør noe med meg. Det er tungt men samtidig så viktig. Alle er like verdifulle selv om man trenger hjelp i en periode i livet. Noen netter på et krisesenter definerer ikke deg som en dårlig person. Det var ekstra vanskelig å svare på: Hvordan var det å bo på et krisesenter? Jeg kjente jeg hadde vanskeligheter med akkurat den!

Hva går mennesker som ikke følger bloggen din glipp av?

Jeg håper hun tar med det spørsmålet for jeg synes jeg kom opp med et konge svar. :) Det bare datt ut av meg og jeg mener det virkelig haha.

Hvilket innlegg angrer du på at du publiserte?

Ordene kom fra baksetet på vei inn til kontoret vårt på Aker brygge. Ved å svare på det spørsmålet vil jeg jo også vise min svake side. Hva jeg svarte må dere bare lese. Når intervjuet er klart så skal jeg linke det opp her på bloggen. Kan ikke røpe alt men at det blir et langt intervju det er sikkert. Jeg svarte også ærlig på hva jeg tjener. Er det en hemmelighet? Nei, det er jo ikke det haha.

I går var møtte jeg flere av våre influencers på jobb. Vi kaller oss ikke bloggere mer, men det skal jeg fortelle litt om i et eget innlegg. Marna, Lene Orvik, Caroline Wergeland, Carebylinn, Joakim Kleven og Espen Hilton. Jeg tror det ble noen morsomme bilder.

Etterpå dro jeg i et superspennende møte. Gleder meg til å fortelle dere alt i neste uke.

Meningen var at jeg skulle til en nyåpning av en butikk på Jessheim i går kveld men det droppet jeg. Sliten sank jeg sammen på sofaen. Og sovnet klokken 21.30 faktisk :P Side om side med min vakre datter som hadde fått lov til å krype opp i dobbeltsenga mi.

Håper dere alle får en fin fredag.

Carolline, meg og Lisbeth.

Foto: Espen Hilton

Høstmote for voksne jenter!

Inneholder sponset produkt

En hel dag med journalist og fotograf på slep er over!

Litt rart å snakke så mye om seg selv og bloggen.

Men mer om intervjuet i morgen :) Det ble også laget en video hihi gleder meg til å vise dere den!

I dag vil jeg anbefale dere å ta turen innom Kappahl. Jeg må presisere at jeg ikke har noe egen vinning av å anbefale dem til dere annet enn at jeg har fått sponset skjorten og buksen jeg har på meg på disse bildene.

Elsker den buksen! Jeg har bodd i den siden jeg fikk den haha. Kan noen der ute si at de er like dårlige som meg på å fornye seg? Jeg kjøper ikke så mye klær at jeg har 7 nye antrekk hver uke. Det overlever ikke lommeboken min :P

Derfor er jeg så glad når jeg finner bukser som dette som er så flotte å ha på.

I helga fant jeg disse beauties av noen støvletter på Bianco. De kostet meg litt men det var så definitivt verdt det. Det er ikke ofte jeg finner støvletter som passer. Det kan faktisk gå år mellom hver gang. Derfor slo jeg til og jeg angrer ikke et sekund. Fikk bare skryt i dag da jeg hadde dem på meg.

Jeg kjøpte mine på Bianco på Strømmen men har lagt ved link til nettbutikken for dere som er interesserte.

Skjorte // Jeans // Støvletter

Espen Hilton

Espen har tatt alle bildene med sitt Olympus kamera om noen lurer :P

På det ene bildet skulle jeg være litt cowboy men det funket dårlig haha Jeg lo så jeg grein i dag og har vondt i lattermusklene enda av alle påfunn Espen kommer med. Jeg gleder meg til å se alle bildene fotografen som var med tok.

Jakken min er fra 1994 og er en perfekt høstjakke selv etter 20 år :O

Jeg er også særdeles fornøyd med min nye hårfarge etter at jeg var hos Hendrix hair Majorstuen på mandag og fikk farget det og satt opp mine hair extentions. Nå begynner den skarpe blonde fargen å forsvinne og frem vokser det en litt mer voksen "look"

#elsk

Håper dere har en finfin kveld og følg meg gjerne på snap: annebrith.no

Vil du se mer av Espen så er hans snap: espenhilton

Må takke Espen for at han er så raus og lærer meg så mye om mote, posering og lightroom. Jeg er helt fjern på dette og har så mye å lære men jeg prøver å gjøre mitt beste her :)

Klemmer

 

 

 

 

 

 

Tre brødskiver fra døden!

I natt våknet jeg midt på natta. Jeg badet i svette og våknet av at jeg gispet etter luft. Jeg var livredd. Selvfølgelig fikk jeg ikke sove mer og ble liggende å tenke.

Tankene tok meg til mamma og tiden hun var syk.

Grunnen til at jeg har tenkt så mye på dette i det siste har nok antageligvis vært mitt møte med Hege. Møtet med Hege var veldig emosjonelt og jeg begynte å gråte.

I vår fikk jeg en kommentar på et bilde på Instagram hvor det sto: Kjære Villa Perlesukker, jeg ligger på Radiumhospitalet og får cellegift og vil bare si at dine bilder hjelper meg gjennom dette. I tiden etterpå tenkte jeg mye på Hege og en dag sto hun plutselig foran meg i konditoriet mitt.

En herlig dame med et stor smil. Det var nesten som om jeg så det store hjertet hun bar på. Hun sa: Jeg må nesten hilse på deg. Det er jeg som er Hege. Jeg møtte to like åpne armer som mine og vi ga hverandre en god klem. Det var umulig å holde tårene unna. Det var veldig rørende.

Innimellom cellegiftkurer og faenskap så tok hun altså turen sammen med en venninne for å hilse på meg.

En natt jeg våknet gikk jeg inn på profilen hennes og skrev: Når du er ferdig og frisk så skal jeg bake en kake til deg. Og det skal jeg!

Men i natt gikk tankene mine tilbake til mamma og til tiden da hun var syk.

Kreft.

Et jævlig ord. Jeg hater det ordet. Det vrir seg inni meg når jeg hører det.

Jeg husker godt da mamma ringt meg og sa at det ikke så bra ut. Vi gråt og gråt. Den viktigste personen i livet mitt sto i fare for å bli revet bort fra meg. Jeg ble fortvilet og sint.

Men positiv som mamma er så sa hun: Dette skal jeg komme meg gjennom! Og jeg visst at når mamma bestemte seg for noe så ble det slik :) Hun klarte seg!

Kreft rammer altfor mange!

En god venninne fikk også brystkreft. Hun var altfor ung. Hun var ikke så heldig og da hun lå på sykehuset satt jeg og holdt hånden hennes.Vi snakket om alt mulig. Om barna hun visste hun kom til å etterlate seg og om frykten for å dø. Hver gang jeg var innom henne så jeg at hun mistet gnisten. Langsomt gikk det nedover. Hun mistet mer og mer farge og en dag sa hun: Nå er det bare 3 brødskiver igjen, i dag skal jeg dø.

I går fikk himmelen enda en engel. En mamma. En umistelig mamma.

Nå skal familien prøve å leve uten mamma.

Men hvordan klarer man det? Man klarer ikke det. Man må men man klarer ikke.

Kan du forestille deg at du er tre brødskiver fra døden?

Støtt kampen mot brystkreft! Gå inn og DONER penger i dag!

Takk for at du leste!

 

 

Dette skjer ved middagsbordet hjemme hos oss :P

Har dere hørt siste nytt, sier Sven stolt.

Ingen av oss vet jo hva han tenker på så vi vet selvsagt ikke hva siste nytt er.

Det kan jo være tusen ting den gutten tenker på men i dag dreier det seg om siste nytt innenfor hjerneoperasjoner.

Sven forteller ivrig:

Nå er det faktisk slik at når du skal opereres i hjernen så er det bedre at du ikke blir bedøvd. Slik kan kirurgen se at alt virker og det er lettere å finne feilene i hjernen på den måten.

Annika sperrer opp øynene og stopper helt med å spise.

Sven fortsetter:

Legene skjærer bort skallen din og mens du da ligger der bevisst så kan de altså jobbe inni hjernen din mens du hører at det pågår :P

Småsøskenene og jeg er stumme av beundring over hva den gutten ikke får med seg og når jeg spør om kilde så vises det en link frem .

Han slenger på til slutt med et glis:

Så vær flink å bruke hjelm når du sykler slik at du slipper en hjerneoperasjon! 

Både Annika og Espen var skjønt enige om at hjelm var noe alle faktisk måtte prioritere :P HAHA

Sven interesserer seg veldig for hjernen og ønsker å bli hjernekirurg når han blir stor....vi andre nøyer oss med historiene hihi

For de spesielt interesserte så er dette linken til filmen:

https://www.youtube.com/watch?v=OQ3_IXuhZxQ

Fornøyd med mine nye bryn ja!

Inneholder sponset produkt

For et mas det har vært om de brynene mine da!

Jeg vet ikke helt når det startet men det er ikke bare en person som har kommentert mine bryn. Over 50 stykker har spurt meg om je gikke har bryn.

De verste meldingene har vært: Har du ikke bryn du stakkar? Du ser ikke ut! Hvordan føles det å være så stygg?

Ja ja. Glad jeg er godt plantet med bena på jorda og sterkere enn noensinne for å få så mange kommentarer på hvor stygg jeg ser ut uten bryn er ikke noe særlig.

Noen av dere har jo genuint ment det godt og har oppfordret meg til å kjøpe forskjellige prødukter. Det takker jeg for.

Jeg begynte jo da å snakke om fraværet av bryn til min hudpleier Desiree. Jeg har vært så heldig å få sponset pleie for min røde hud fra Danne Hud og Fotklinikk og etter en av mine behandlinger begynte vi å snakke om bryn.

Desiree visste råd og ga meg øyenbrynsskygge fra Fred Hamelten med hjem. Test ut dette Anne Brith før du bestemmer deg hva du vil gjøre. Som sagt så gjort!

Veldig uvant i starten men jeg må si at dette funker bra for meg. Nå har jeg blitt så vandt til å se meg selv med bryn at jeg ser helt forskrekket ut om jeg glemmer det og ser meg i speilet. Så nå skjønner jeg hvordan alle dere andre har sett meg. Haha.

Slik ser jeg jo ut før jeg gjør noe med mine bryn.

 

Min farge heter Light Blonde

Jeg er så utrolig fornøyd :) Men ikke alle bildene blir like bra om dere skjønner.

På pakken står det at produktet er perfekt om man har områder som man dessverre har plukket for mye hår slik at man faktisk ikke har mer hår igjen. Altså på disse områdene er det supert å bruke en slik øyenbrynsskygge.

Bor du i området Lillestrøm-Jessheim så stikk innom Desiree på Strømmen for hun er bare helt nydelig.

Danné Hud- og Fotklinikk,  Strømsveien 64, 2010 Strømmen

Slenger med telefonnummeret og epost for dere som har spurt om dette : 63 81 21 60  info@dhf.no

Jeg måtte selvsagt se hvordan jeg så ut om jeg tok den helt ut med brynene og det føler jeg ikke ble helt meg eller hva synes du?

Haha ha en herlig dag videre!

De gærne har det godt!

Alenemor - dobbel dose

Jeg gjør mitt beste men er mitt beste nok?

Hver kveld prøver jeg å legge ting til rette for at frokost og morgenstell skal gå så lett som mulig. Klær blir lagt klart. Jeg rydder stue og kjøkken. Men innimellom glemmer jeg ting.

Jeg glemte å kjøpe brød i går. Husket på tursekken, melk til kakao og det tomme syltetøyglasset som skulle med i barnehagen. Men brødet husket jeg ikke.

Jeg glemte også å sjekke sekkene før avreise så en av dere måtte få en skive fra en kompis. Mamma, jeg glemte matpakken. Det var ikke du som glemte. Det var meg. Det er min skyld.

Barna blir fort selvstendige. Blir de selvstendige for fort? Skulle jeg gjort mer?

Jeg prøver.

Jeg prøver virkelig.

Hun ser så jævla sliten ut. Fett hår og lite sminket. Hva med de brynene? Hun har jo ikke bryn jo. Kan hun bare ikke prøve å gjøre noe med utseendet sitt? Hun ser jo ikke ut!

Jeg ser det også selv. Men jeg klarer ikke alltid å fikse meg slik jeg vet jeg burde. Det er så mange andre ting å tenke på.

Har plenen blitt ryddet for kvelden? Er alle våte håndduker hengt opp og er uteklær lagt frem?

Det blir regn i morgen. Husk på det, sier jeg til meg selv. Legg frem støvler og regnklær.

I en krok i stua ligger en sekk og en gammel matboks.

Foreldremøtet i forrige uke fikk jeg ikke med meg. Jeg ble ikke med på avslutningen på fotballen. Du kom lei deg hjem. Alle andre hadde en mamma eller pappa der. Jeg skuffer deg. Jeg vet.

Men skuffelser hører med livet. Ingen puter blir sydd fast under disse 6 armene. Også voksne må velge. Denne gangen gikk lillebror foran.

Kjenner du at jeg prøver å gi deg dobbel dose av å ta ansvar?

Jeg er både mamma og pappa. Kjærligheten fra meg som mamma er ikke nok. Jeg må være pappa også. Dobbel kjærlighet er nødvendig.

Kjenner du at jeg prøver å gi deg dobbel dose av min godhet?

Det er ingen som kan avløse meg på ettermiddagen når dere trenger hjelp til leksene. Jeg googler, hører på leselesker og pugger gangetabeller. Lesingen går fremover og jo hardere du jobber jo bedre blir resultatene.

Kjenner du at jeg prøver å gi deg dobbel dose av mitt pågangsmot?

Jeg er alene hver kveld. Det er ingen som stikker på butikken mens jeg leser godnatt historie. Ingen tømmer oppvaskemaskinen eller henger opp klærne mens jeg tar en rask dusj.

Det er ingen på sofaen å legge seg  inntil når stillheten senker seg.

Når dere ligger trygt i sengene så sitter jeg alene med tankene.

Dusjen er ødelagt. Det har den vært litt for lenge nå. Jeg må purre på det igjen. Batteriet til brannalarmen er også dårlig og jeg tror forsikringen må fornyes.

Mamma jeg gruer meg til å gå til tannlegen. Jeg vet det min venn. Jeg skal bli med. Jeg skal holde hånda di.

Kjenner du at jeg prøver å gi deg dobbel dose av min styrke?

Jeg prøver å finne situasjoner hvor barna kan kjenne på det at de er reale mennesker og lar andre få skinne. Å unne andre suksess er en viktig lærdom. En av barna er frampå som få og kanskje han bestemmer for mye? Kanskje du skal la en annen få bestemme i dag?

Har du fortalt noen i dag at det de gjorde var bra? Har du vært en god venn?

Når dagen er over så evaluerer vi det sammen. Hvordan var det å la noen andre få lov til å være med på å bestemme? Kjentes det riktig at alle får ordet hver sin gang?

Kjenner du at jeg prøver å gi deg dobbel dose av min rettferdighetssans?

Innimellom kommer tårene. Vonde opplevelser diskuteres gjerne på sengekanten. Det er vondt å være lei seg. Jeg ser skuffelsen og kjenner ekstra på sårbarheten. Dette klarer du. Du er sterk. Livet er på godt og vondt.

Kjenner du at jeg prøver å gi deg dobbel dose av evnen til å tilgi andre?

Jeg gjør det beste jeg kan og litt mer. Er det nok? Vil dere få alle de gode kvalitetene?

Nå er det nok! Jeg kjefter på latter og lek. Nå er grensen nådd. Jeg freser og river meg i håret. Sent på kvelden så angrer jeg. Jeg beklager. Tålmodigheten min ble satt på prøve og jeg feilet. Jeg er lei meg og jeg beklager.

Jeg vinner ikke årets mammapris dette året heller. En tåre blir tørket bort før sminken fjernes på badet. Alle sover trygt.

Kjenner du at jeg prøver å gi deg dobbelt dose av evnen til å beklage?

For jeg er bare meg, helt alene med ansvaret. Og jeg er langt fra det beste du kan få. Det beste er både meg og pappa. Jeg vet det så inderlig godt. Men dette er slik vi har det og jeg prøver så hardt å få skålene i likevekt.

Jeg prøver å løse det ved å gi deg dobbel dose!

Lik og del gjerne :)

 

Når datteren din er ulykkelig forelsket!

 

Stua har vært fyllt av tårer, snørr og kjærlighetssorg de siste dagene.

Som mor vil du det beste for datteren din og når datteren din blir såret blir man fortvilet.

Boken Birøkterens datter har tatt meg med storm. Jeg har rett og slett ikke klart å legge den fra meg siden jeg åpnet den fredag ettermiddag.

Boken handler og Grace og datteren Trixie, som opplever samme ulykkelige forelskelse med 50 års mellomrom. Grace står ved sidelinjen og ser at Trixie blir såret akkurat som hun ble ca 40 år tidligere.

Starten fenger meg veldig. Kjepphøye og pripne fruer sitter og baksnakker Grace og Trixie på en verst tenkelige måte. Er det ikke typisk? Kvinnfolk altså! Men jeg ble dratt med i skildringer av en kjærlighet uten sidestykke.

Alt en god roman skal inneholde: Savn, sorg og tårer!

Og tårer ble det i stua :P

Det så ut som stjernene hadde falt fra himmelen og landet i vannet, der de glitret enda mer.

Hun ble stående lenge og prøvde å forstå hvilken underlig lengsen som trakk i de spente hjertestrengene hennes.

Disse setningene er bare så herlige og skildringene bare fortsetter utover i boken.

Jeg bruker egentlig bare lese fagbøker men må si meg overrasket av de flotte skildingene og følelsene som ble beskrevet. Liker du mine dype innlegg som jeg ofte hører får frem tårer og ståpels, ja da vil du også elske denne boken.

Er du fan av forfatterne  Lucinda Riley og Kate Morton,  er dette en perfekt roman for deg som elsker en eller begge av de nevnte.

45 år gamle Santa Montefiore er er en av Englands mestselgende forfattere om dagen. Hun er gift med historiker og forfatter Simon Sebag Montefiore, og jobber tett med han for å skape troverdige og solide historiske baktepper for romanene sine. Hun har tette bånd til den britiske kongefamilien, og henter også mye inspirasjon herfra. Og dette merkes i boken!

Rett og slett en deilig bok å ha på nattbordet.

"Ingen skriver kjærlighetshistorier som Santa Montefiore. Alt hun skriver kommer fra hjertet" sitat fra Jojo Moyes. Og hun har så riktig. Dette var sjeldent bra!

Slutten kan jeg jo ikke røpe til dere for febrilsk leste jeg meg frem til siste side.

Den er verdt å lese! Tro meg!

PS: Du får nå kjøpt den til en hyggelig lanseringspris her.

 

Annika baker - Halloween Cookies

Inneholder sponset produkt

Hei dere,

I dag har jeg laget cookies til Halloween.

Denne oppskriften er gangske enkel. Du lager deigen til vanlig cookies og farger den grønn.

Oppskrift:

  • 200 g smør
  • 150 g sukker
  • 50 g rørsukker ( for god smak kan byttes ut med vanlig sukker))
  • 400 g mel
  • 1 stort egg
  • grønnfarge
  • skumle øyne 

Bland smør og sukker i en kjøkkenmaskin.

Ha i mel og til slutt et stort egg. Farg deigen grønn med pastafarge.

Rull ut en pølse og del denn eopp i små biter.

Rull hver bit til en ball og klem den flat i hånda di.

Sett til slutt på øyer. Stekes på 180 grader i 6-9 minutter.

 

Slik ble de til slutt:

Det er slitsomt å bake dere :)

 

Sees neste lørdag. Da blir det enda mer til Halloween.

Har du spørsmål så still dem gjerne i kommentarfeltet.

Hilsen Annika

 

 

Jeg har vært i tenkeboksen og bestemt meg for å:

Det ble en hektisk start på oktober dere!

Med Sven på sykehus sto alt annet stille.

Du reflekterer mye etter en slik hendelse.

Jeg startet å blogge i 2010. Det er 5 år siden. Denne uken er det altså 5 hele år siden jeg skrev mitt første blogginnlegg på villaperlesukkerbloggen. For en reise det har vært.

Men nå kjenner jeg at det er på tide med forandringer.

Forandring fryder!

Jeg skal løfte meg selv opp til neste nivå. Eller rettere sagt jeg HAR løftet meg selv opp til neste nivå.

Det kjedelige for dere er bare at jeg ikke kan si konkret hva dette dreier seg om :P

Dere vil nok se noen forandringer ila dagen her i dag. Jeg håper at mitt nye design ikke er så veldig langt unna og at det er klart i dag. Fra neste uke vil det komme noen faste spalter her, og det er det jeg har jobbet med de siste dagene.

Denne tiden er den beste tiden på året synes jeg. Julegaveshopping like rundt hjørnet. Planlegging til jul og gaver. Jeg skal allerede pynte til jul om noen uker jeg :O

Det kiler i magen min. Jeg er så glad for det som har skjedd. Nå er det min tur! Rett og slett.

Har du hatt den følelsen før? Du har satt deg et mål og jobbet så iherdig mot det i flere måneder ja mulig år. Så etter at du har jobbet, jobbet og jobbet så ser du målet. Rett foran deg. Du kan ta og føle på det. Det er ikke i enden av tunellen eller rundt neste sving. Det har kommet så nære at du bare trenger å gå et skritt for å oppleve det.

Vilt egentlig, men så deilig.

Mitt mål er rett foran meg. Jeg har bestemt meg for å ta tak i det med begge hendene og leve det! Mitt langsiktige mål fra flere år tilbake er nådd. Så hardt som jeg har jobbet og slitt. Det har vært masse tårer på veien. Tro meg.

Og det er så rart når man endelig når det målet. Du blir liksom litt tom.

Slik har jeg hatt det denne uken. Noen av dere kjenner meg og har kanskje merket at jeg har vært litt "flat" litt fraværende. Jeg har bare vært tom. Målet er liksom nådd. Nå må jeg sette meg nye mål :P

Dagen i dag har jeg bestemt meg for å bruke på kjøkkenet og lage noe deilig. Jeg skal feire med barna, feire med Kim i kveld og nyte.

Jeg gleder meg til å fortelle dere alt.

Stolt, ydmyk og klar.

For en ny spennende reise.

Takk for at du leste!

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no

 

 

Jeg tror journalisten satt kaffen i halsen da jeg sa:

Det er ikke første gangen jeg blir kontaktet av en journalist.

Det har vært skrevet mye om meg og bakingen de siste årene.

Siden jeg forandret bloggen fra Villa Perlesukker til annebrith.no har jeg enda ikke sagt ja til å la meg intervjue. Alt jeg har å si står jo her :P Jeg har blitt spurt av flere men jeg har ikke følt at tiden var riktig.

Jeg så mailen komme inn men jeg unnlot å svare.

Jeg har så mye annet å tenke på akkurat nå. Men i dag fikk jeg en sms fra samme journalist. Hun ga seg tydeligvis ikke.

Kan vi få gjøre et dybdeintervju med deg?

Ok, tenkte jeg det er greit.

Hvis dere skal gjøre et skikkelig intervju med meg så får dere komme og henge med meg en stund. Man får ikke gjort et skikkelig intervju bare på en halvtime.

Så jeg ringte henne :P

Det er greit, hvis dere kommer og er sammen med meg en dag. Slik at dere virkelig ser hverdagen min med barna og hvordan jeg jobber. Dere henger på og følger med. OK?

Hun svarte: Greit!

Fint, fortsatte jeg . da ser vi hverandre neste torsdag klokken 5.00 sharp!

Det ble litt stille i den andre enden før hun sa: Begynner det så tidlig hos deg ja?

Jepp, det gjør det. Skal jeg få gjort alt jeg skal gjøre på en dag så er det opp før hanen galer og da blogger jeg fra 5 til 6.

Jeg tenker hun satt kaffen sin litt i halsen men avtalen står.

Det blir spennende å se hvor godt hun forbereder seg og om det blir de vanlige "kjedelige" spørsmålene jeg er vandt til eller om hun virkelig skal gå i dybden. I løpet av alle disse årene og over titalls saker har jeg kun møtt en journalist som traff meg i hjertet med sine spørsmål.

Men jeg tenker: Skal de se virkeligheten så må de være med fra tidlig på morningen eller hva?

 

 

Blodig kake til Halloween

 

Inneholder annonselenker

Det kuleste Espen vet er å feire bursdagen sin med Halloween som tema. Guri malla han har bursdag om 2 uker allerede. Tiden flyr.

Denne kaken faller i smak! Det kan jeg love deg.

Du trenger:

Slik gjør du det:

  1. Lag sjokoladekaken og fyll den med vanlig sjokoladekrem.
  2. Farg siste del av sjokoladekremen sort og legg det på kaken.
  3. Bak de skumle fingrene og avkjøl disse.
  4. Fest lys på fingrene med glasur.
  5. Stikk fingrene oppi kaken og legg noen brukne rundt omkring.
  6. Lag til slutt til rød, tynnflytende glasur og hell over på noen steder :)

 

 

 

Dette slår an både hos store og små!

Jeg lover!

Ha en herlig dag dere :)

Følg meg gjerne på: Instagram, Facebook, Pinterest eller Twitter ♥

Snapchat: annebrith.no

 

 

Et annerledes vennskap

Inni hodet mitt har jeg et mappesystem.

Filene henger etterhverandre som i et skuffesystem kontorene hadde på 80-tallet.

Kan du se det for deg?

Mappene er gule, akkurat slik de er i windows.

Filene er lagret slik at jo lengre bak du kommer jo vanskeligere blir det å huske.

Når noe i livet mitt dukker opp som jeg ikke kan bruke tid på å gruble over der og da, arkiverer jeg det i mappen: Parkere. Altså jeg parkerer det, setter det stille og tar det frem igjen når jeg får tid.

Filen lengst bak heter det dypeste.

Det dypeste.

Der ligger tanker og hendelser som jeg ikke har snakket med noen om.

Helt til jeg traff Therese.

Jeg har kjent Therese i nesten 6 år nå og med jevne mellomrom tar vi oss tid til hverandre. Hun tar seg nok mest tid til meg men det er en riktig likevekt i vennskapet vårt.

Når vi møtes er det som om hun ser tvers gjennom meg. Hun ser hva jeg tenker. Jeg føler meg trygg.

Jeg har aldri turt å snakke til noen om det dypeste. Jeg var redd ingen skulle tro meg.

Mennesker som opplever ekstreme hendelser i livet sitt, hendelser som du ofte bare kan referere til fra filmindustrien har en tendens til å dele sine opplevesler som et isfjell. Man forteller de nærmste bare toppen av isfjellet. det som er under vann blir for mye å fordøye så derfor holder man det tilbake. Det er også slik at man ofte deler forskjellige historier med forskjellige mennesker rundt seg. I frykt for at personer ikke tror på de elleville historiene.

Derfor forteller man litt til en søster og det andre til en annen.

Therese fikk vite alt.

Etter 6 år møtes vi fremdeles.

Jeg gråter, ler, smiler, er utrygg, gruer meg og savner når jeg er sammen med Therese. En merkelig kombinasjon egentlig men jeg føler jeg får "tømt" meg. På en god måte om dere skjønner.

Hvordan går det nå? Hva skjer i livet ditt?

Det er så deilig. Therese leser ikke bloggen og derfor må jeg hente henne inn på ting som har skjedd. Sier du det? Hun er like overrasket hver gang.

Men så kommer spørsmålet: Det dypeste.

Jeg åpner døren til filsystemet og drar ut skuffen. Jeg vet altfor godt hvor filen er. Helt bakerst. Lengre bak enn alt annet ligger den. Urørt. Altfor lenge.

Er det bra å ha noe så lange liggende? Hva skjer hvis jeg åpner den?

Hver gang det dypeste hentes frem er det som om jeg tar et steg bort fra det. Jeg henter det frem med vilje og etterpå legges det pent bort igjen. Så er jeg kommet meg et steg videre. Skjønner du?

Jeg åpner filen det dypeste og alle spøkelsene presser seg ut. De flyr gjennom rommet. I en virvel av kaos, frykt og smerte. Jeg beskriver følelsene mine og tankene rundt det hele. Jeg blir redd. Alt kommer tilbake. Jeg higer etter luft. Jeg kjenner at pulsen øker og at hendene skjelver.

Det blir lettere. For hver gang blir det lettere.

Men noen ganger rykker man tilbake til start. Slik som i går. Det kan være en sang, en pakke juice som blir kjøpt eller et menneske. Jeg tåler det ikke. Jeg blir fysisk dårlig av onde mennesker. Jeg blir kvalm, uvel og kjenner at jeg må legge meg nedpå.Slik som i går.

Da blogger jeg ikke.

Bare så du vet.

Det er vondt.

Men i dag skal jeg møte Therese.

Og det gleder jeg meg til <3

Takk for at du leste

 

 

På jobb med Norges beste moteblogger!

Inneholder sponset produkt

Jeg hadde akkurat hentet bilen jeg skal prøvekjøre i en uke da jeg så på mobilen at Espen hadde vunnet prisen for Best fashion Male blogger Norway 2015 Jeg ringte for å gratulere han og fortalte han at jeg gleder meg til han vinner prisen for Best Scandinavian Male blogger 2015 i slutten av oktober.

Vi vet jo ikke om Espen vinner men jeg heier jo selvsagt på han. Espen satt på kontoret sitt og jeg fant ut at jeg like godt kunne ta turen innom med den flotte bilen :)

Jeg parkerte "Cashcaaien" og ble med Espen inn på kontoret. For et sted! Espen er også ambassadør for Specsavers og jeg fikk selvsagt prøve alle brillene hans. Han har "bare" 65 par. Nei det var overdrevet altså :P

Nå er det 3 uker igjen til Espen skal representere Norge i København og da han sa at han skulle ta noen bilder av et antrekk ble jeg like gjerne med ut i parken.

Espen er en veldig ok fyr. Han er ekte. Det er nok derfor jeg liker han så godt. Det er liksom ikke noe tull med han. Han er dedikert og jobber særdeles hard og målrettet. Han tør å vise seg fra sin svake side. Et av mine favoritt innlegg på bloggen hans er: Når kjærligheten blir psykopat

Han har veldig god smak og om du har lyst til å se en vinterjakke du bør kjøpe til din mann bør du klikke deg inn på dette innlegget.

#elsk

På bloggen til Espen finner du klær som passer alle. Til enhver lommebok. Derfor tror jeg også at bloggen hans er så populær. Han kombinerer billig og dyrt om hverandre. Sist så jeg han på Aker Brygge i en skikkelig kul genser fra Fretex. Du vil også finne mye om trening og kosthold. En av oppskriftene hans: Protein rundstykker har blitt en stor hit på nett. Jeg ser oppskriften "overalt"

Før vi gikk ut så han på meg og sa:

Skal jeg gi deg et tips?

40 år gamle meg?  4 barnsmor og lite opptatt av mote haha. Jeg måtte le.

Så klart skulle han få lov til å gi meg et tips. :O

Et så enkelt triks som å ha skjorten nedi buksen i stedet for at den henger rett ned og slenger. Og så kom han med den geniale ideen om å ha et belte rundt ponchoen.

FØR:

ETTER:

Så med belte over poncho:

Latter:

Tullebilde:

Poncho - Jeans - Skjorte - Belte - Solbriller

Men jeg DIGGER høstens kolleksjon fra Kappahl. Buksen har jeg bodd i siden jeg fikk den og skjorten er superfin!

Her er et bilde av Espen. Det er helt klart at han har mye mer erfaring på dette enn meg altså. Men øvelse gjør mester.

Ta turen innom bloggen til Espen eller følg han på snap: espenhilton

Heia Espen!

PS Jeg har utfordret Espen til å bytte liv med meg i 24 timer. Jeg i hans leilighet i Oslo og han her med mine 4 kids. Hva tror dere?

 

Tilslørte bondepiker - Norsk klassiker med nederlandsk vri

Det var ganske koselig på hytta før Sven måtte på sykehus.

Mamma og jeg lagde dessert.

Den var kjempegod.

Desserten heter Tilslørte bondepiker og er en dessert mange kjenner til. Du kan lage den med eplemost fra et glass kjøpt på butikken men det smaker bedre om du koker epler og lager dem fra bunn.

Da vi var på Kiwi på Geilo fant vi kjeks som heter: Stroopwafels. Det er typisk nederlandske kjeks som vi spiser hver gang vi er i Nederland. Vi kjøpte dem med og brukte som pynt på glassene og som litt ekstra fyll i lagene.

Du trenger til 5-6 personer:

  • 3 dl fløte ( skal piskes til krem)
  • 3 epler
  • 6 ss sukker
  • 1/2 dl vann
  • 2 ss smør
  • 2 kavringer ( disse skal knuses)
  • 1 ts kanel
  • stroopwafels og sitronmelisse til pynt

Skrell og skjær eplene i biter.

Ha vann og 4 ss av sukkeret sammen med eplebitene i en kjele.

Kok dette opp til det ser ut som eplemos.

Sett til siden slik at det blir kaldt.

Ha kavringene i en pose og gni dem til smuler.

Smelt smør og 2 ss sukker i en stekepanne. Ha smulene fra kavringene i og ha i kanel. La det hele frese litt.

Ikke for lenge.

Avkjøl også dette.

Pisk fløten til myk krem.

Hakk 3-4 stroopwafels i små biter og legg krem, eple og biter av stroopwafels og smulene fra kavringen oppi. Gjenta dette 1 gang til slik at du har 2 lag av alt.

Pynt med en stroopwafel og sitronmelisse :)

Vi brukte 25 minutter på å lage denne desserten.

Den var VELDIG god!

Klem fra Annika.

 

Når stormen stilner

Se tilbake noen år på livet ditt.

Er det ikke slik at alt egentlig er i balanse? Du har opplevd like mange bra ting som dårlige?

Jeg kaller det livets vekt.

Jeg tror det er slik at når livet er over så er livets vekt i balanse. Du har fått like mye glede som du har fått sorger.

Livets vekt.

Det betyr jo også at om du går gjennom et helvete så skal du tro på at det finnes lys i tunnelen. Gode dager vil komme. Etter regn kommer solskinn.

De ville ikke laget alle disse ordtakene om det ikke stemte.

Det betyr faktisk at om du har hatt overvekt av dritt i livet ditt så er det så mye lys og glede rundt neste sving at du nesten må passe deg for all positivitet du skal få kastet over deg.

Min vekt er langt fra i balanse.

Mulig føler du det slik selv? At du har overvekt av vonde ting? Kanskje du tenker: Nå er det vel snart nok?

En dag stilner stormen.

Den har stilnet her nå.

Et grått skydekke henger fortsatt over meg, men vinden har lagt seg. Skyene er i ferd med å åpne seg litt og bak dem skimter jeg en lyseblå himmel.

Om jeg legger godviljen til så tror jeg sannelig jeg ser noen solstråler også.

Røttene mine har vokst seg store og sterke i det siste. Det skal mye til for å rive meg ned nå kjenner jeg. Jeg har blitt som et stort og kraftig tre, med røtter langt ned i jorden. Grenene mine har vokst seg lange og passer på de små trærne som vokser rundt omkring meg.

Du blir ingen god kaptein bare ved å kjøre båt i rolig farvann. Høye bølger, vind og regn må til for at man skal bli gode på å manøvrere en båt.

Men en dag stilner stormen.

Slik den har stilnet hos meg nå.

Ro og fred!

Deilig!

Jeg sitter i godstolen min og titter rundt i stua. Det ser ikke ut her. En hjemme-hos-reportasje nå ville blitt katastrofal for meg.

Bryr jeg meg om det? Egentlig ikke.

Bør jeg bry meg om det? Jeg vet ikke helt.

Mulig man blir skadet av å vinne livet i lotto? Uansett hva du sier og gjør mot meg så er denne dagen min. Du eller noen andre kan ikke ta den ifra meg. Jeg bestemmer! Og jeg bestemmer meg for å leve!

Dagen er min!

Og din om du ønsker.

Det er bare å gripe fatt i den!

Takk for at du leste <3

Følg med på ryddesjauen i denne grusomme leiligheten i dag på snap: annebrith.no

 

 

Borte bra men hjemme best!

For noen dager det har vært!

Da legen for noen timer siden sa at vi kunne reise hjem ble jeg overlykkelig.

Heldigvis er det slik i Norge i dag at man ikke blir på sykehus bare for å være der så da alt så fint ut fikk vi lov til å reise hjem. Jeg klemte vår sykepleier Berit ekstra hardt før vi dro og sa takk for omsorgen.

Det blir noen uker med ro på Sven men han fikk lov til å dra på skolen allerede på mandag.

Han var så glad at han like gjerne inviterte alle sine venner hit i kveld. Stua er nå "okkupert" og klargjort til 7 kompiser. Pizza står i ovnen og skålene med godteri er fylt opp til randen.

FIFA16 er tingen folkens!

Annika har fått en venninne på besøk så det knises og fnises her i stua nå :O

Jeg har fått tenkt over mye de siste 2 dagene.

Jeg visste det ville komme reaksjoner på at jeg delte denne opplevelsen på bloggen.

Vi er forskjellige husk på det.

Jeg bruker bloggen min for å få delt tanker og følelser. Det er godt for meg.

Jeg bruker ikke denne bloggen for å fremstå som et glansbilde av det perfekte liv. Jeg er Anne Brith, på godt og vondt. Lik det eller ei.

Hvordan kunne jeg sette meg ned og skrive når sønnen min lå koblet til ledninger. Hvordan kunne jeg dele noe så privat med mange ukjente? Slike ting skal du bare fortelle dine nærmeste!

Mange kommentarer som kommer inn her på bloggen blir ikke publisert.

Jeg bestemmer faktisk hva jeg vil som skal stå her. Enten du liker det eller ikke.

Der er jeg enerådende.

Enerådende!

Når jeg kjenner at jeg får lyst til å skrive, så skriver jeg. Noen ganger lagres innlegget til senere bruk og andre ganger publiseres det. Jeg følte det var riktig å fortelle at jeg gikk gjennom noe vanskelig, skummelt og vondt.

Det var godt å få skrevet det ned.

Jeg følte meg alene på sykehuset og ved å dele dette med deg, dere ja "Gud og enhver mann" så følte jeg meg bedre. Jeg følte meg faktisk ikke så alene.

Det føles så deilig å få kunne bestemme selv.

Jeg har sagt det før og sier det igjen: Dagen jeg skriver for å please leserne mine er også dagen bloggen legges ned.

Da vil dette ikke bli en levende blogg med ekte tanker og følelser. Da vil det være et glansbilde uten substans og dybde.

Er du ikke fornøyd med bloggen så klikk deg videre.

For all del trykk: unfollow nå!

For jeg lover deg at på denne bloggen vil det komme mye mye mer fremover. Ekte glede men også tårer. Mine tanker kan ikke kamufleres eller filtreres. Du må bli med på godt og vondt.

I kveld skåler jeg for livet!

Takk for at du leste!

Følg meg gjerne på snapchat: annebrith.no

 

 

Jeg gjemte meg i en gang og gråt!

Jeg hadde akkurat postet innlegget: Hvis jeg dør i morgen, som handlet om Rosa sløyfeaksjonen. Lite visste jeg hvor viktig det budskapet kom til å bli.

Rett etterpå kom Sven inn i hytta. Han la seg på sofa og sa med tung pust: Mamma, jeg falt. Jeg har litt vondt i magen.

Jeg fortsatte det jeg holdt på med og tittet bort på han med et halvt øye.

Legg deg ned på sofaen og hvil du. Du har sikkert fått deg en trøkk.

Dette er ikke en unnskyldning, men en forklaring til deg som leser dette: Jeg har 4 barn. Nesten daglig faller en og slår seg. Som regel ordner det seg med en klem og litt sofatid.

Men Sven fortsatte: Jeg falt skikkelig hardt mamma.

Jeg gikk bort til han og så han var nesten hvit i ansiktet. Jeg tenkte med en gang at han mulig hadde fått en hjernerystelse og ropte på Kim.

Kim satte seg ned for å snakke med Sven og sa i mellomtiden til meg at han ikke likte hvor medtatt Sven så ut. Jeg var helt enig. Men vi fant ut at vi skulle gi det litt tid og se hvordan han følte seg etter middag.

Han var ikke kvalm eller noe. Hadde bare blitt kraftig forslått.

Trodde vi.

Utenpå så han helt fin ut. Men inni han var ting ikke som de skulle være.

Sven sa at han måtte på toalettet og idet han kom ut derfra ropte han til Kim: Kim jeg tisset svart jeg! Det var helt svart oppi der!

Da skjønte Kim og jeg at noe ikke var som det skulle og vi ringte legevakten på Uvdal. Jeg tror ikke det tok lengre enn 10-15 minutter så var ambulansen hos oss.

I mellomtiden så jeg at magen til Sven ble mer og mer hoven på høyre side.

Han hadde falt fra et tre. Han hadde klatret 2-3 meter opp og derfra falt rett ned på en planke.

Jeg husker ikke så mye mer annet enn at jeg synes det var fryktelig mange mennesker som møtte oss da vi kom til Drammen sykehus. Men i ettertid har jeg blitt fortalt at dette kalles et traumeteam.

Etter mange undersøkelser, CT-scan og blodprøver ble vi lagt på et eget rom på intensiv avdeling.

Sven var medtatt men bevisst hele tiden.

Jeg satt og holdt hånda hans flere ganger. Strøk han over kinnet hvor han tydeligvis hadde truffet noe hard.

Mamma, sa han plutselig og slo øynene opp.

Jeg er sulten!

Et såret mammahjerte blir friskt på en brøkdel av et sekund av de ordene der!

Jeg er sulten, sa han.

Akkurat i det øyeblikket visste jeg at han kom til å bli fin. Jeg ble så lettet, så glad og takknemlig på en gang.

Takk, Gud husker jeg at jeg tenkte.

Jeg gikk ut fra rommet hans. Jeg klarte ikke mer. I en gang litt bortenfor stilte jeg meg inntil en vegg og gråt. Tårene trillet nedover kinnet. Jeg husker jeg tenkte: Nå klarer jeg ikke mer. Nå knekker jeg sammen.

Men av en eller annen merkelig grunn så gjorde jeg ikke det. Jeg sto fortsatt oppreist.

Den verste stormen hadde blåst inn i livet mitt og nesten feid over noe av det kjæreste jeg hadde. Men jeg klarte meg. Jeg sto enda oppreist. Stødig som et fjell. Men så frynsete som et tre som akkurat hadde mistet alle bladene sine.

Alle følelser på en gang. Hele registeret på en dag.

Men så takknemlig.

Det hadde blitt mørkt. Lyset inne på rommet var slått av. Vi visste ikke mer enn at ene nyren hadde fått et stort kutt i seg og at vi skulle få høre mer neste dag. Flere undersøkelser ventet.

Jeg lå i en seng rett ved siden av Sven. Det eneste som ga lys i rommet var maskinene han var koblet til.

Ute var det stjerneklart.

Med dyna godt trukket over meg foldet jeg hendene mine:

Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått.

Men jeg trenger mer. Mer styrke for å komme meg gjennom dette. Dette klarer jeg ikke alene.

Gi meg styrke for å komme meg gjennom dagene nå! God natt!

Takk for at du leste ❤

Følg meg gjerne på snap: Annebrith.no

 

 

Kjære Gud, ikke kom og hent sønnen min nå!

To store dører åpner seg.

Mennesker ikledd grønne frakker står klare. Teamleder står det på et vennlig menneske. Hun smiler mot meg.

Bioingeniør, anestesilege, sykepleiere.

Traumebåre ser jeg det står på senga han ligger i. Min lille store gutt: Sven.

Jeg lukker øynene, alt er uvirkelig.

Plutselig står jeg ansikt til ansikt med Gud.

Gud den allmektige.

Et sekund virker som en evighet, og mens jeg ser traumeteamet jobbe med sønnen min er jeg på et annet sted med Gud.

Forhandlingsbordet.

Et stort, brunt og rundt bord.

Jeg på den ene siden,

Gud på den andre.

Kjære Gud, ikke kom og hent sønnen min nå!

Ta alt annet, bare ikke han! Ta meg, ta mine penger, ta alt jeg eier og har. Febrilsk og panisk leter jeg etter verdier i livet som kan være mer lukurative enn en 12 åring.

Jeg skal aldri banne mer, aldri være ond. Jeg skal hjelpe fattige. Alt skal jeg gjøre bare sørg for at den bleke kroppen blir frisk.

Jeg lover!

Æresord!

Jeg "våkner" og ser at jeg har foldet hendene sammen.

Kjære Gud, ser du det? Har du hørt meg? Skjønte du hva jeg sa?

Hørte du min bønn?

Takk for at du leste ❤️

 

 

 

Når øyeblikket her og nå er det viktigste!

En dag skjer det.

Du står midt i en vond drøm.

Ambulanse, sykehus, traumeteam

og intensivavdeling.

Eneste du kan gjøre er å be om at ting ordner seg.

Har du stått på utsiden og sett en venn gå gjennom noe slikt? Du lurer på om du skal ta kontakt? Skal jeg sende en melding eller ikke?

Ikke tenk så mye. Bare send meldingen.

Tro meg alle gode ord blir lest og de varmer ❤️

Hilsen fra Sven og mamma på intensivavdelingen i Drammen ❤️

 

 

Hvis jeg dør i morgen...

Har du noen gang tenkt tanken at dine barn må leve livet videre uten deg?

Du vil ikke oppleve at datteren din fyller 13 år eller at hun gifter seg?

Dagen når eldste sønnen i huset sier han skal bli pappa vil du aldri kunne oppleve?

Hvis jeg dør i morgen så vet jeg at det beste Sven vet er laks. Espen elsker taco, Annika likeså.

Det siste minnet fra minstemann er at han sa: mamma, alle barna i barnehagen bor i ett hus men jeg bor i 2. Ja det er ikke et så veldig morsomt siste minne å ha men slik er livet for en 3-åring som lever livet sitt mellom barken og veden.

Hvis dagen i dag var min siste dag å leve, ville jeg da brukt den på facebook? Eller bloggen?

Jeg ville ikke det. Jeg ville høyst sannsynlig satt meg i en seng og hatt alle barna trygt inntil meg og lest i eventyret om Askepott. Eventyret vi alle elsker.

Hvorfor leser jeg da ikke mer det eventyret? Hvorfor sitter jeg ikke oftere inntil barna mine?

Har jeg fortalt dem ofte nok at jeg elsker dem?

Hvis jeg dør i morgen vil jeg angre på at jeg ikke sa det oftere.

Hvis dagen i dag var min siste ville jeg da irritert meg over at jeg ikke har bil?

Nei, jeg ville brukt all energi til å glede meg over at jeg faktisk lever og har muligheten til å bruke bena. Jeg ville løpt ut i hvilket som helst vær og plukket det naturen ga meg.

Hvorfor gjør jeg ikke det oftere?

Hvis dagen i dag var min siste ville jeg da levd og tenkt på alt jeg skal gjøre om 14 dager, om 2 år eller om 5 år.

Vi drømmer om rosenhagen på den andre siden av horisonten, i stedet for å glede oss over rosene som vokser rett utenfor vinduet.

Når jeg blir stor, sier barna mine. Når jeg blir voksen, sa jeg. Men hva betyr det? Til sommeren når vi gifter oss. Når vi flytter sammen Kim, sier jeg. Altfor sent lærer vi at livet er nettopp det å leve. Her og nå.

Hver dag, hver time.

Som en gave.

For en dag er det for sent!

Jeg støtter Rosa Sløyfeaksjonen 2015 og håper du også gjør det!

https://www.youtube.com/watch?v=vWEViX9C-Bs

hits