Motivasjon

Slik blir du best, jenta mi!

Jeg oppdrar ingen tapere!

Det var ikke måte på hvor mye kritikk jeg høstet for innlegget: Vi må slutte å fostre opp tapere!

Vet dere hva? Egentlig er det ingen som er tapere, det er noe som vi bestemmer oss for inni hodet om vi er eller ikke. Hvem kan bestemme at du er en taper eller ikke? Ingen!

Det er du som definerer hvem du er som person. Og det er det du sier til deg selv som utgjør hvem du er. 

Her hjemme er det ikke rom for tapere. I mine øyne er en taper en person som gir opp, en som snakker nedlatende om andre og en person som har dårlige verdier. 

Jeg vil bli best, sa et av mine barn for ikke så mange dager siden. Hva vil du bli bedre på da, spurte jeg? Jeg vil bare bli best! Men hva er best? Er best å vinne? Eller er best å få en plass på et lag? Eller kanskje er best å bli den aller beste utgaven av deg selv?

Være fornøyd med at du er bedre enn det du var i går!

Det er mye livsglede og motivasjon i å sette seg mål og ville bli best. Mestringsfølelse og resultatoppnåelse er de beste endorfiner for kroppen. 

Men for å bli best må man akseptere at man sliter. Du får ikke solskinn uten regn osv. Du må gå i motbakke forå komme deg oppover og motbakker er tunge. Så når jeg skal fortelle mine barn hvordan de blir best så forteller jeg dem også hvordan de skal takle nedturer. For det er ingen som går bare oppover her i verden. Det stagnerer og du møter nedoverbakker. 

Når man er svake så er følelser som sjalusi og misunnelse lettere følbart. Det er lett å se på andre og bli misunnelige på hva de har og hva de oppnår når du selv er langt nede. 

Jeg prøver å få barna til å fortelle og snakke om perioder når de har det tøft. Slik at de kan kjenne igjen disse senere. Og akseptere dem. For de er midlertidige. 

Det finnes en oppskrift på suksess. 

Det kan brukes på skolen, i idrett eller bare generelt på livet. Den er enkel:

  1. Beskriv målet
  2. Lag en plan
  3. Gjør jobben
  4. Hold fokus 
  5. Nå målet

Alle trenger å være best i noe. 

Jeg har et barn som er best på å se andre. Det er en utrolig viktig egenskap. Jeg tror han kommer til å jobbe med mennesker når han blir eldre. Vi har også en her hjemme som er best på karakterer. Det er kjempebra, men jeg er like stolt av barnet når det blir firere. Du kan ikke være på topp hele tiden eller i alt. Et av barna er best på å rydde og organisere. Det er helt vilt hvor organisert ting er til tider. Jeg forteller hver dag mine barn, og særlig jenta mi hvorfor jeg mener hun er best. 

Du er best betyr ikke at du er bedre enn alle andre. Det går an å lære barn å bli best og samtidig lære dem ydmykhet. 

Men i et samfunn hvor jeg mener vi setter for lite krav til barna våre, så synes jeg det er helt på sin plass å lære den å bli best. 

Uansett om det måtte være på skole, sammen med venner eller i idrett. 

Ha en nydelig dag. 

Følg meg på snap i dag..... pressedag med Bloggerne i Oslo, og glem ikke å delta på den sykt fine giveawayen jeg gir bort på min facebookside.

Snap: annebrith.no

Se deg selv i speilet....

Hva sier du til deg selv når du ser deg selv i speilet?

Dette er et spørsmål jeg stiller mine barn nokså ofte. Hva ser du når du ser deg selv i speilet? Ser du en kjekk og fin fyr, som er glad og alltid smiler? Eller forteller du deg selv at du er sliten og har for stygge bukser på?

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hver uke forteller mine barn: Gå og se deg i speilet. 

Hvorfor ber jeg barna mine om å se seg i speilet så ofte? 

Speilet er kun et bilde av hvordan du ser ut. Ikke hvem du er som person. Du kan være misfornøyd med nesen eller håret ditt men det gjør deg ikke til et dårlig menneske. Du kan ha en rød bukse på du misliker men det betyr ikke at du ikke er en god venn. Det du ser i speilet er utseendet ditt. Heldigvis er det også ikke konstant. Noen dager er dårligere enn andre. 

Men mest av alt så ser du i speilet det du velger å se. 

Fokuserer du på det som du ikke liker når du ser deg selv? Eller klarer du å se forbi det vi her hjemme kaller "tekortkomingen" Altså nederlandsk for det som ikke er bra. "Å komme for lite" er den riktige oversettelsen. Altså det som ikke er bra. Det vi ikke er fornøyd med. Om vi konstant skal se på ting vi ikke er fornøyd med så vil hverdagen vår også preges av det. Skjønnheten vår begynner i hodet vårt, ikke i speilet ❤

Her hjemme sender jeg altså barna for å titte i speilet for å se det motsatte. Altså det de er gode på. Ikke utseendet. Prøv å se forbi det ytre. Hva ser du da?

I speilet ser du også konkurrenten din, bruker jeg å si til barna. Jeg husker første gang jeg sa dette til Annika. Hun ristet på hodet. Med det mener jeg at hun skal ha fokus på hva hun gjør og hva hun oppnår. Hun har seiret om hun er bedre enn det hun var i går. Ergo heter den største konkurrenten hennes: Annika. Og det er der fokuset skal være. På det hun gjør og kan gjøre bedre. 

Hva om speilet reflekterte personligheten din? Ville du da tørre å titte i speilet? Se deg selv for den du virkelig er? Jeg spør barna om dette. Still deg foran speilet og se gjennom klærne. Hva ser du? Hvem er du? Jeg sier ofte til dem at de skal se i speilet og si: Jeg er god til å regne, jeg er god til å gjøre araberflikk salto, jeg ser når andre har det leit og jeg kan gjøre dagen bedre for en annen. 

Jeg sier også at de skal si at de er best og at de er kule. Dette for at de skal klare å se det positive i seg selv, den dagen de ikke bor under samme tak som meg. 

Har du gjort noe galt? Noe du føler ikke var riktig? Se deg selv i speilet, sier jeg. Er du stolt over deg selv eller er du skuffet over deg selv? Kan du gjøre noe bedre i morgen? Vi har alle dager som vi skjemmes av noe vi har gjort og det må være lov, men da er det også viktig at vi klarer å se det. 

Jeg spurte Christian om han kunne se seg selv i speilet og si tre ting som var bra. 

Han så på seg selv og sa: 

Jeg er kul, jeg kan flexe og jeg er en god venn! 

Det kan jeg si meg enig i!

Når sa du noe positivt til deg selv i speilet? 

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

Når vet man om noe er riktig?



God fredag skjønne dere ❤

For en herlig sommer det er! Og for noen flotte dager jeg har lagt bak meg de siste ukene. Det er vanskelig å legge skjul på hvor fint jeg faktisk har det for tiden. Mange av dere kommenterer at jeg ser veldig bra ut og stråler ❤ Takk for så mange fine kommentarer rundt omkring! Det varmer. Og vet dere. Jeg føler meg faktisk bedre enn på mange, mange år. 

I det siste har jeg snakket med nokså mange av dere på snapchat. Det går i spørsmål om baking, trening, livet generelt og mange spørsmål angående forhold. Jeg er ingen ekspert på noen av delene men jeg har da lært litt og i dag tenkte jeg å snakke litt med dere om når noe føles riktig. 

VENNSKAP

Jeg har noen få nære venner som jeg deler mye med, men jeg har i årenes løp lært meg å være litt forsiktig med hva jeg deler og hvem jeg deler det med. Jeg er aldri skeptisk til mennesker, og ser alltid det gode i vennskap, men det er lov å tenke litt på hva man deler. Business feks er noe jeg aldri deler med venner. Samme med tanker og visjoner rundt business. Det har jeg min advokat, Nettavisen, management og regnskapsfører til. 

Et vennskap for meg betyr å gi og ta. Det må gå begge veier. Om en jeg er god venn med ikke gir tilbake på samme måte og bare er i livet mitt for å tappe meg for energi, altså å få noe ut av det selv, da er ikke det et vennskap jeg orker å bruke mye tid på. Akkurat slike ting er jeg nokså god på. Å sortere ut hva som er bra for meg. Vi har alle bare 24 t i hvert døgn og jeg vil bruke dem på mennesker som løfter meg opp og gir meg energi. 

Men et godt vennskap er også som et ekteskap. Det er i tykt og tynt og derfor er det for meg viktig at når jeg tar kontakt med mine venner, selv om det har gått noen måneder, så er vi på samme sted hvor vi var da vi slapp. Venner som maser om at jeg ikke ringer eller blir sure for at det har gått mange måneder uten kontakt klarer jeg ikke ha rundt meg. Vi har begge våre liv og vi må tåle at vi ikke er like close hele tiden. Ekte venner tåler dette og stiller opp uansett ❤

STORE VALG I LIVET

Et av mine mest vanskelige valg i livet var å flytte barna mine hit. Da jeg gjorde det var det veldig mange som var uenige og som mente at jeg ikke gjorde det riktige. Men jeg tok valget, og når jeg ser på tiden vi har lagt bak oss så ser jeg at dette var mest riktig for oss. Man kan ikke forvente at andre mennesker skal klare å se din fremtidsvisjon. I slike situasjoner hvor mange går imot deg og råder deg til andre ting så må du bare holde hodet kaldt og ha troen på deg selv. Jeg fulgte hjertet mitt og det var et riktig valg. 

KJÆRLIGHET

Å den oh så vanskelige kjærligheten. Det skal ikke være lett. I dag delte jeg noen quotes på snapchat og som vanlig lot ikke reaksjonene vente på seg. Jeg føler litt for å utdype det jeg sa og hva jeg mente. Vi jenter er veldig dårlige på å se vår egen verdi. Jeg trenger ikke gå lengre enn til meg selv for å se hvilke situasjoner jeg selv har vært i de siste årene. Godtatt altfor mye og skjøvet mine egne grenser slik at mitt eget selvbilde ble mindre. For det er faktisk slik det er, om man oftere og oftere bare godtar ting man egentlig vet innerst inne at man ikke burde godta, så føler man seg til slutt mindre verdt. I fjor sjekket en jeg datet en annen dame opp rett foran meg og inviterte henne bort til bordet vårt for å dele en flaske champagne med oss. Der og da skulle jeg jo ha satt foten ned og aldri snakket med fyren noe mer, men jeg gjorde det ikke. Datingen humpet og gikk i flere måneder etter det. 

Så i dag tidlig sa jeg noe på snap som jeg virkelig mener. Og det er for de som bruker snap aktivt og som dater eller flørter med en. Det tar 4 sekunder å sende en snap. Om han ikke svarer deg, eller sender snap når han legger seg eller når han står opp, men snapper med mange andre, så er ikke du hans pri nummer 1. Da er det bare å gå. WALK AWAY. Det skrev jeg på snap og det mener jeg. Om den du virkelig liker ikke gjør noe "effort" for deg så er det jo ingen vits å henge på en person. TRO MEG, når du møter en som er riktig for deg så vil du ikke lure på hva han tenker om deg. Jeg har erfart det! Du vil aldri sitte som et spørsmålstegn, eller spørre deg selv hvor dette går. Er han riktig, så vet du det! 

Og sånn er det litt i kjærligheten tenker jeg. Du bare kjenner det på deg at noe er riktig. Akkurat som alt annet her i livet. Og selvsagt finnes det kjærestepar der ute som ikke har det slik jeg beskriver det men som er sammen etter 25 år og halleluja for det. Poenget mitt er at om jeg skal dele av min tid, prioritere en person i livet mitt så må det være gjensidig, og når du finner den personen så vet du det ❤ Da vil plutselig alle bitene falle på plass ❤

Så var det mange som lurte på om mine utsagn på snap gjelder meg selv og situasjonen jeg er i. Jeg har ikke så lyst til å røpe så mye om mitt eget følelsesliv akkurat nå. Jeg er veldig happy og har selvsagt gitt uttrykk for til han jeg liker at om han vil være i mitt liv så må innsatsen gå begge veier. Så har jeg "truffet" noen? Ja.

Tiden vil vise hva som skjer ❤

BLOGG

Jeg har blogget i snart 7 år og det har vært en reise uten sidestykke. Altså det bør egentlig samles i en bok. Jeg har opplevd så mye spennende, rart, hårreisende og latterlig. Det jeg har lært om å ta valg for bloggen er at det er noe jeg selv må ta. JEG må styre det. Jeg vet mange av dere blir provoserte når jeg skriver at jeg ikke skriver for dere. Jeg skriver for meg selv. Sånn er det og med alt jeg gjør. Jeg må gjøre det for meg selv. Ikke for et management, for side2 eller for noen andre. Har jeg ikke noe å melde så melder jeg heller ikke noe. Heldigvis er økonomien nå etter 7 år såpass stabil at jeg kan leve slik. 

Jeg følger ikke med på blogglisten heller mer. Innimellom ser jeg jo at et innlegg tar av. Jeg er jo ikke blind, men jeg sover ikke dårlig om natten mer når antall besøkende er mindre enn 5000. Det betyr ikke noe i det lange løp. For jeg vet hvilke avtaler jeg har gjort for 2018 og jeg vet at ting blir slik jeg ønsker. 

Jeg var hos Manuela i går. Hun som tok bildet av meg over her. Og vi snakket mye om hva jeg er god på. Skrive tekster som fenger. Dele mine meninger. Og igjen når man skal ta avgjørelser som gjelder egen fremtid så må man tenke selv. Selvsagt kan man sitte og planlegge sammen med andre men til syvende og sist er det jeg som gjør jobben og skal stå for det som sies her. 

Derfor er det også dager hvor det er litt stille. Og det er fordi hjernen jobber med tekster. Det er sånn det er og sånn det må være. Nå har jeg skrevet en god del tekster om livet mitt som flyvertinne. 14 stykker faktisk. Om 14 forskjellige opplevelser. Jeg hadde en tanke om å publisere dem 14 dager på rad men har ikke vært tøff nok til å trykke på "publiser" knappen. 

Hva mener dere? Vil dere høre om det? 

Å TA ET VALG

Noen ganger er det nesten verre å gå rundt og gruble på et valg man skal ta. Min erfaring er at man noen ganger bare kan ta valget for å stikke hull på den byllen om dere skjønner? Jeg blir helt tussete av å gå og gruble. Det er faktisk noe av det verste jeg vet. Jeg blir ufokusert og lite kreativ. Derfor er jeg nokså rå på det å ta valg. Jeg prøver å tenke på det store bildet i stedet for noen små detaljer. Et feil valg her i livet er ikke det verste som kan skje. 

En av mine sjefer i Nederland sa alltid til meg: Anne Brith, om du fokuserer på de store tingene så vil også store ting skje ❤

Det er litt slik jeg alltid har tenkt!

Så må jeg nesten si noe angående innlegget jeg skrev om Mosjøen og fjellturen vi var på. Det er veldig tydelig at innlegget har blitt delt nord for byen og at det er mange sinte moværinger som har begynt å fyre lør i kommentarfeltet har jeg merket. Ikke alle kommentarer blir publisert. De drøyeste må jeg bare slette. Og kommentarer om mine barn blir ALDRI stående. Ei kommentarer om mine venner og familie. Det skulle jammen tatt seg ut at de rundt meg skulle lest her inne og lest masse rart om seg selv. Det går ikke. Så derfor er det mye som rett og slett ikke kommer gjennom. Og innlegget var jo litt ironisk da, men mange har tatt det veldig seriøst og begynt med en heksejakt uten like. Altså send meg gjerne meldinger på facebook og ring og skjell meg ut, jeg tåler det, men bryr meg ikke. 

Håper dere har en nydelig fredag fininger ❤

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

Foto: Manuela Kjeilen

 

Lene Alexandra og jeg



Å jobbe som blogger er veldig ensomt til tider. 

Jeg tror å jobbe for seg selv som alene ansatt uansett hva du gjør, kan være vanskelig. Alle grundere vet dette. Og det er derfor veldig kjærkomment når du får støtte og hjelp fra andre. 

Lene og jeg har kjent hverandre i mange år nå og fulgt hverandre tett på og sluppet litt på vennskapet i travle perioder. 

Det har ikke betydd at vi ikke er gode venner eller heier på hverandre, men livene går sin gang og man er opptatte på hver sin kant. Men det fine med gode venner er at de bare kjenner på seg når noe er galt. Sånn er det alltid med Lene. Når jeg er litt nedfor eller i "tenkeboksen" på større avgjøresler, akkurat som nå, så er hun der. 

Å være sammen med Lene er alltid veldig gøy. Lene og jeg er utrolig like på mange områder og har like tanker om mye. Hva skal jeg ikke utdype for det kan forbli mellom oss. Men det er også grunnen til at vi har det bra og avslappet når vi er på helgeturer eller ferier sammen. 

Men en ting er Lene flinkere til enn meg og det er å holde fokus. 

Vi snakket mye om det i går. 

Lene er nå utdannet coach og har bestemt seg for å coache meg litt fremover. Er det en ting jeg setter pris på ved Lene så er det at hun er veldig streng og meget tydelig. Det er aldri noe snikk snakk der. Slik er også jeg som person og jeg tror det er derfor vi fungerer så godt sammen når vi snakker jobb.

Lene er også en av de få menneskene rundt meg som jeg føler jeg kan fortelle alt til. Alle mine flauser, ting jeg sliter med, ting jeg har angst for og ting jeg er flau over at jeg har gjort. Hun dømmer aldri. Jeg husker så godt at jeg fortalte henne om en episode jeg virkelig skammet meg over. Det skjedde for mange mange år siden og jeg hadde gjort noe som var skikkelig dumt. 

Jeg har aldri fortalt om episoden til noen andre enn Lene og da jeg var ferdig forventet jeg at hun skulle si masse men hun sa bare: Ok, så går du videre. Det der var jo ikke så ille. 

Derfor er det også befriende å være sammen med Lene. 

Hun dømmer aldri noen.

Alltid positiv og glad energi og det var akkurat en samtale jeg trengte i går kveld. 

Så jeg la meg med en god del gjøremål på listen min. Det første er å lage en plan. Og den må jeg lage i dag. Så blir det litt bakings og så kommer mamma og pappa. 

Nå gleder jeg meg endelig litt til å få omstrukturert ting litt og satt meg noen nye mål. 

Les mer om Lene Alexandra eller om hennes webcoaching her.

Foto: Privat, tatt på en av våre ferieturer i Spania. 

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

Livet MED "thigh gap"



Jeg poster flere bilder av meg selv på snapchat hver dag. Noen med treningsklær, noen i jeans. Jeg tenker ikke så mye på hvordan bena mine ser ut når jeg tar bilder.

Det er det tydelig at dere der ute gjør :O

Jeg fikk flere meldinger på snapchat i forrige uke hvor jeg fikk spørsmål om hvordan jeg hadde fått "thigh gap"?

Min første tanke var: Har jeg det?

Jeg vet i alle fall at Konatil ikke har det. Etter å ha lest innlegget: Livet uten thigh gap.  

Men tilbake til meldingene som tikket inn. Og det var nokså mange, derfor kommer det et helt eget innlegg på dette. For mange av dere lurer på hvordan jeg har klart å få dette "thigh gap" som mange higer etter. 

Først så måtte jeg google litt og sette meg inn i hva "thigh gap" egentlig betyr. 

Thigh gap: Dette er mellomrommet mellom lårene som oppstår når en kvinne står oppreist med knær inntil hverandre. 

Det er også etter å ha googlet en "farlig trend unge jenter higer etter". 

I dag skal jeg fortelle dere litt hvordan livet mitt med "thigh gap" virkelig er, og den jobben jeg har lagt ned for å kunne oppnå dette. For jeg har nå skjønt at jeg må dele hemmeligheten min med dere. Hvordan får jeg en så trent og velformet kropp?

Jeg har alltid vært tynn. Da jeg var ung var jeg faktisk dritt lei av å høre andre fortelle meg hvor tynn jeg faktisk var. Jeg var ifølge dem syk. Var jeg ikke syk enda så kom jeg i alle fall til å bli det og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte overbevise mennesker i min nærhet at all mat jeg spiste ble innabords. Jeg måtte også ofte overbevise folk om at jeg virkelig spiste mat. For det kan jeg love dere at jeg gjør. Jeg er et matvrak. Jeg er den som spiser mye. Og ofte. 

Jeg var også alltid den minste. Tanker i hodet mitt som: Er jeg for tynn? Er jeg ikke bra nok? Hva er galt med meg? Alt dette svirret rundt i hodet til tider. På og av, av og på. 

Jeg begynte å studere, jobbe, reiste til fremmede land og opplevde andre kulturer. Uansett hvor jeg var fikk jeg høre at jeg var så tynn. 

Min aller første kjæreste fortalte meg at han synes jeg var fin, akkurat som jeg var. Og ettersom jeg var sammen med han i store deler av mitt unge, voksne liv så ble jeg også overbevist om at jeg faktisk var bar nok akkurat slik jeg var. 

Årene gikk. Så fikk jeg barn. 

Jeg fikk 4 stykker. Og jeg kan love dere at det er ikke mye "thigh gap" der nede etter å ha presset ut en unge på 4 kilo.

Jeg har presset ut 4. 

Og selv om jeg alltid var tynn så ble jeg i mine graviditeter "tjukk som et uvær" som en venninne kalte det. 4 ganger la jeg på meg nesten 30 kg og 4 ganger raste alle kiloene av. 

Tilbake til thigh gap. 

Hva er hemmeligheten?

Vet dere, og jeg baklager nå at jeg skuffer dere, men kroppen min er laget sånn at den bare legger på seg når jeg har en baby inni magen og når den babyen er ute av magen så raser kiloene av. Selvsagt med litt hjelp fra meg og mitt kosthold. Å få "thigh gap" er ikke noe jeg har jobbet for. Jeg ble født sånn. 

Akkurat som noen er født med en nydelig pæreformet kropp. Og noen med en epleformet kropp eller en aprikosformet rumpe. 

Du arver halvparten av genene fra moren din og halvparten fra faren din.  Du er en blanding av dem, rett og slett. Noen er heldige og får den beste kombinasjonen og noen er uheldige og får den verste. Sånn er livet.

Men nå må jeg skynde meg å si før noen arresterer meg: Gener er ikke alt. 

Du kan selvsagt bestemme noe selv. Med trening og riktig kosthold. 

Poenget mitt er: Jeg har vært tynn mesteparten av livet. Jeg har ikke spist eller trent noe for å få "thigh gap". Det har vært der hele tiden, med unntak fra 4 x 9 måneder. 

Jeg vil heller ikke ha kjeft fordi jeg har "thigh gap". Jeg kommer ikke til å slutte å fotografere meg selv fordi jeg er slank. Hvor i all verden er vi på vei om det ikke skal være plass for oss tynne i samfunnet også? Skal vi som er slanke ikke få lov til å vise oss frem i frykt for at vi skader andre? 

Det vi burde starte med å snakke om er hvor vi har fokuset vårt? For på bildene jeg legger ut har jeg aldri mitt største fokus på kropp, vekt, kalorier eller hvor mye jeg spiser. Jeg personlig, ser ikke de tingene der. Jeg ser en kul bukse, en fin topp, tenker noen tanker eller deler et budskap. Mine indre verdier prøver jeg å kommunisere mye mer enn mitt såkalte "thigh gap". Det er dere der ute som ser på kroppen min.

Tenk litt på det. 

Men jeg skal få lov til å være fornøyd med kroppen min, akkurat som alle andra skal få lov til å være fornøyd med sin kropp. Og er jeg ikke fornøyd og ønsker å gå ned 10 kg så er det jammen meg mitt valg det også. 

Jeg er født slank, jeg har tynt hår, altfor små ører, fingrene mine er litt krumme, hendene store, syltynne armer som absolutt henger og slenger, jeg har for mye hud på magen min, jeg er fri for strekkmerker med unntak av et lite søtt rett over navelen, jeg har flotte ben, jeg har en stor nese som jeg kan henge en skje på, jeg har altfor små vipper slik at jeg bruker extentions, jeg farger håret mitt, jeg har fikset på mine lepper og bryn og jeg har litt skjeve tenner som jeg også vil fikse litt på i fremtiden og jeg er velsignet med "thigh gap"

Det er sånn jeg ser ut. 

Betyr det noe? 

Nei!

Blir du et dårligere menneske av at jeg ser slik ut? 

Nei!

Det viktigste er ikke tynn eller tykk, liten eller stor. Det viktige er at jeg ser de i min nærhet. At jeg deler min kjærlighet til barna og at jeg er en god venninne, søster og datter. At jeg trives i min egen kropp og at du trives i din. Og om vi ikke trives med slik vi ser ut, og vil forandre på noe så skal vi bli respektert for de valgene vi selv gjør for vår egen kropp. Men hovedfokuset må og kan ikke være der, vi må slutte å kun se på kroppen. For den blir gammel og hengslete etter som årene går. Og det er normalen!

Ikke "thigh gap"



Dette er meg. 42 år. Utrolig velsignet med stram og myk hud på mesteparten av kroppen. Når jeg ser meg selv i speilet så er jeg noen dager fornøyd, mens jeg andre dager er usikker. Jeg tenker tanker som alle andre jenter: Er jeg bra nok? Er jeg for tynn? Det er helt normalt å være litt usikker på sin egen kropp. De som sier at de ikke tenker slik lyver. Vi har alle våre usikre øyeblikk, også jeg.

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

MY BUCKET LIST




Jeg har reist rundt nesten hele jorden. Derfor føler jeg meg nokså privilegert som ikke har den store trangen til å reise, slik kanskje mange andre har. My bucket list er ikke full av de mest fantastiske destinasjonene. Fordi jeg har vært på de fleste. 

Jeg har også lært meg å dykke og windsurfe. 

Når jeg tenker tilbake på det innholdsrike livet jeg har hatt, så føler jeg meg takknemlig. Jeg har kunne studere i utlandet, hatt en jobb som har tatt meg til 58 forskjellige land, jeg har fått oppleve midt-østen på sitt mest nydelige, jeg har blitt påminnet om min rikdom etter besøk på barnehjem i Ghana og jeg har fått smake på fantastisk god mat i alle disse kulturene jeg har besøkt.

Selv om jeg føler jeg har fått realisert mange drømmer så har jeg noen flere på lista. Min fordel i dag er at jeg har like mange muligheter nå, til å gjøre ting som jeg hadde da jeg var 20 år. 

Jeg startet å skrive på denne listen tidlig i uka og la den på benken på kjøkkenet. Annika så jo dette og sendte meg en melding om at hun hadde strøket to punkt fra lista mi. Haha. Det ene var å farge håret svart eller brunt. Det mente hun aldri kom til å skje. Og det andre var å svømme over Glomma. Det mente hun var å gi seg hen til døden. Så jeg har tatt bort de punktene. 

Listen skal oppdateres en gang hver 6 måned og jeg skal prøve å gjøre 2 ting på listen hvert halvår. 

MY BUCKET LIST

  1. Reise en uke alene på ferie
  2. Gå rundt med sort parykk en hel dag og se om folk reagerer annerledes på meg 
  3. Kjøpe meg en BMW x5 eller Audi Q5
  4. Spise pasta i Italia
  5. Ta bilde ved en rød telefonbox i London
  6. Sy en egen kjole
  7. Helgetur på motorsykkel
  8. Telttur med barna
  9. Gå over Besseggen med barna
  10. Sykle en av etappene i Tour de France
  11. Kysse en vilt fremmed mann 
  12. Få hund
  13. Bygge hus
  14. Restaurere hus
  15. Skrive biografi med alle sannheter som aldri nådde bloggen
  16. Lære å lage pasta fra bunn
  17. Flytte til utlandet i 6 mnd eller 1 år
  18. Ta mamma og pappa med til Maldivene
  19. Overraske mine søstre med spatur
  20. Lære å spille piano
  21. Møte en snill, pen og omsorgsfull mann
  22. Gifte meg
  23. Kjøpe det gule huset og drifte det for kvinner utsatt for vold
  24. Være vitne til et mirakel
  25. Spise cupcakes på Magnolia Bakery
  26. Løpe Oslo Maraton
  27. Seile i middelhavet i 2-3 måneder
  28. Ri på en elefant 
  29. Reise til Brasil
  30. Kaste en bløtkake i ansiktet på noen
  31. Svømme med delfiner 
  32. Dra på en lastminute reise til en ukjent destinasjon
  33. Reise til Australia
  34. Bo en helg på et slott i England
  35. Danse i regnet
  36. Bli forelsket 
  37. Lage en famile minneboks
  38. Sove på en strand under stjernehimmelen
  39. Klare å gå i spagat
  40. Klare å stå på hender
  41. Lære meg backflipp
  42. Kjøpe et piano
  43. Gondoltur i Venezia
  44. Lære meg spansk
  45. Få sixpack
  46. Få operert øynene mine slik at jeg slipper briller og linser
  47. Pusse opp et kjøkken helt alene
  48. Kjøre route 66
  49. Hjelpe en fremmed 
  50. Designe bakeutstyr

Dette var mine første 50 punkt. 

Det er jo faktisk slik at en drøm uten en plan vil alltid forbli kun et ønske. Noe som ikke er håndfast. En av mine drømmer var å reise på ferie alene med barna. Det har jeg nå fått gjort. Samtidig som jeg har realisert nokså mange av mine drømmer så er det altså noen igjen. 

Hvor mange klarer jeg å gjennomføre til september?

Kanskje 4 eller 5 av disse? Mulig jeg skal ha det som mål å ta en hver måned? 

Har du en slik liste? 

Følg meg gjerne på Facebook, Instagram eller snapchat: annebrith.no

God YOGA morgen!

Inneholder omtale av sponset produkt

Hei fininger.

For første gang på lenge var det deilig å stå opp. Det var deilig å logge seg på bloggen og det var deilig å kunne godkjenne kun positive og hyggelige kommentarer. 

Det er ingen hemmelighet at noen av kommentarene jeg har fått i det siste har truffet meg hardt. Det har vært noen vanskelige uker. Jeg har tvilt på meg selv, jeg har vurdert om jeg er en god nok mor, om jeg ikke er pen nok til å blogge, flink nok med klær. Ja, dere vil ikke tro alle tankene som har svirret rundt i hodet mitt. 

Det meste kom etter: Hvorfor er du så stygg på tv, Anne Brith?

I går satt jeg store deler av dagen og lurte på om jeg var en dårlig mor som ga mine barn havregryn til frokost? Kommentarfeltet på innlegget: Frokost til kr. 2.- synes jeg ikke er noe hyggelig. Det er noen kommentarer der på meg som mamma som jeg kanskje burde slettet. Ikke fordi jeg ikke tåler det, men fordi venner av mine barn og mine barn kan lese dem. Små barn skal ikke gå rundt å tvile på om de utvikler seg bra. 

Men jeg har forsonet meg med at jeg faktisk må venne meg til dette. Det er ikke kritikk jeg ikke "tåler", men det er den underliggende fordommen. Den som du merker at allerede er der, før noen faktisk har blitt kjent med meg. Mennesker jeg ikke kjenner som er ute etter å "ta" meg, uansett hva jeg skirver, spiser, har på meg eller gjør. 

Så var jeg hos frisøren min i går da. Toofan. På Hairport Metro. Han har stelt håret mitt helt siden i fjor sommer. Og fra første dag visste jeg at han kunne sine saker. Ikke bare med hår, vi prater om alt mulig. Og i går fortalte han meg at en av hans kompiser har en helt vill stor instagramprofil og får så vanvittig mye dritt slengt mot seg. Men han bare ler. Så jeg kan nok helt sikkert bli bedre på å ikke bry meg. Rett og slett. Men det er vanskelig. 

Det var derfor jeg sa ja til å dra ut med Lene Alexandra i går. Hun ringte meg mens jeg satt hos frisøren og sa vi måtte gå ut og riste av oss litt. VI var begge inviterte til God kveld Norge sin førpremiere av "Skjønnheten og udyret", men jeg hadde sagt nei fordi jeg ikke fikk barnevakt. Men da jeg ringte eksen så var jo han blid og happy som alltid så han tok det ansvaret. 

Jeg møtte jo vanvittig mange kjente fjes. Dere kan nok fremdeles titte på mystory på snapchat: annebrith.no og se noe. Jeg stilte også opp i en quiz med Kristin Gjelsvik "styleconnection" og tapte den haha. Jeg holdt seriøst på å le meg i hjel av det konkurranseinnstinktet hennes. Trodde jeg var opptatt av å vinne haha. Men vi lo mye og hun vant en imaginær tiara. Gratulerer fine Kristin. 

Jeg fikk mange komplimenter for både Bloggerne og hvordan jeg ser ut om dagen. Og det er jo veldig rørende når jeg faktisk går rundt til tider og tror at jeg er så stygg. Det blir litt sånn skjønner dere, når 25 mennesker forteller deg hver dag hvor stygg du er. Så blir man påvirket. MEN selv om jeg tenkte jeg skulle stenge muligheten for å sende meg snap og stenge kommentarfeltet så har jeg bestemt meg for å la det være åpent. Jeg trenger å snakke med dere. Jeg trenger den fine dialogen vi har hatt i alle disse årene. Jeg har så mange der ute jeg rett og slett har blitt glad i. Og dere betyr alt. 

Så det som har hjulpet meg de siste dagene eller mulig den siste uken det er yoga. Jeg står opp, tar på meg klær fra Run&Relax, føler meg fresh og fin og gjør noen lette øvelser. Jeg bruker ca 30-45 minutter på dette. Etter det er jeg helt klar for å møte eventuelle utfordringer. 

Jeg har fått mange spørsmål den siste uken om hvor jeg kjøper klær, utstyr hjemme på kjøkkenet og ingredienser. Jeg har bestemt meg for å bli mye flinkere til å skrive om dette på bloggen. Jeg har fått meg en egen fotograf som skal henge med meg litt fremover. Hun er superfin og heter Anette Eilertsen. Så det vil skje en del ting her. 

Men jeg kjenner det var deilig å ta seg en fridag. Jeg trengte det. Og jeg trenger å våkne opp og gjøre min yoga greie, gå turer, lage middager med barna. Og så gleder jeg meg faktisk til å bli forelsket igjen. Tro det eller ei. 

Akkurat nå er jeg faktisk litt forelsket. Jeg må ærlig innrømme det. Men det jeg er forelsket i er middagene våre. Vi har begynt med Godtlevert! Å for en hverdag vi har fått. Jeg skal skrive mer om det etterhvert. Og JA, selvsagt er det litt dyrere enn det vi streber etter å oppnå mht utgifter hver uke, men så langt ser det ikke så ille ut. Dette er første uken og sålangt har jeg havnet på 1150.- og dette er inkludert matkassen

Men nå baker jo jeg brød selv, og plukker bringebær hos eksen eller i skråningen her nedenfor. Så har masse GRATIS bær i fryseren for de som lurer ;) 

Jeg har fremdeles ikke begynt å date noen for dere som lurer. Jeg er livredd og vil ikke bli såret, men hvem vet om en stund :) Det er jo en jeg tenker litt mer på om dagen, men tiden strekker ikke til nå pga jobb og barn. Sånn da vet dere det!

God fredag kjære dere og takk for alle fine meldinger på snap. Det gleder mitt ❤

 









 

Min aller første million



Hvor sterk er du i troen din?

Kan du forestille deg at du en dag våkner opp og bestemmer deg for å sette deg et hårreisende mål? Du er alenemor og bestemmer deg for at nå er nok nok. Du vil ha en forandring i livet ditt og du legger en plan. 

Planen er å tjene en million i året. 

Når planen er lagt starter jobbingen. Du jobber døgnet rundt. Du har oppskriften. Du vet hva som skal til. Det er en jobb som krever 100% fokus hver eneste dag fra deg. Ikke bare litt, men alt. Det er altoppslukende. 

Du fokuserer på målet og jobber jevnt og trutt. 

Men så kommer noen til deg og forteller deg at du må roe deg ned. De vil ikke at du skal oppnå målet ditt. Ikke vær så ambisiøs. Nei, for det er veldig unorsk å være ambisiøs. Du har barn. Du skal holde deg innenfor visse rammer. 

Men du gir deg ikke. Du deler opp beløpet og setter delmål. 

Underveis kommer det flere som sier at du må slutte å jobbe så mye. Du klarer deg jo fint slik som du har det? Hvorfor all jobbingen? Du begynner å tvile. Kan de ha rett? Eller skal du ha fokus på det som du selv har satt deg som mål? 

Plutselig en dag så når du målet. Hva nå? Kanskje tredoble målet? Kan man tjene 3 millioner i året? 

Det er jo helt hinsides all fornuft tenker mange. Men hvorfor er det det? Andre klarer det. Hvorfor skal ikke jeg klare det. 

Min coach og barndomsvenn Morten Åsli sa til meg i fjor: Hvorfor begrenser du deg sånn Anne Brith? Hvorfor lar du andre mennesker sine tanker om deg fortelle deg hva du kan og ikke kan gjøre?

Hva om du var steinhard i troen din. Og ikke lot noen andre pille deg på nesen? Ingen andre fikk innpass i din motivasjon. Du ville vært uovervinnelig i ditt eget liv. Vet du. Det er så enkelt. Tenk at du ikke engang konkurrerer med noen. Det er kun deg selv. Du vil vinne uansett. 

Jeg vet ikke om du skjønner hva jeg sier, men jeg prøver å formidle her at du trenger mennesker rundt deg som tror på deg. De som prøver å dra deg ned og få deg til å forandre fokus, de må du ikke lytte til. 

Poenget er målet. Der skal også fokuset ligge. Selvsagt skal man leve og nyte veien til målet, men du skal ikke la noen fortelle deg at du ikke kan. Kan man få en halv million følgere på Instagram ila et år. JA! 

Kan man gå fra 0.- til 10 million på 3 år? Jeg tror på det. 

Alt dreier seg om hva du bestemmer deg for. Om du sitter og leter etter unnskyldninger for at du ikke skal klare det så vil du heller ikke klare det. 

Hva er alternativet? Om du ikke skal satse og prøve på det i dette livet. Du får liksom ikke en ny sjanse i neste liv. Det er NÅ det gjelder. 

Noen ganger er jeg så sliten at jeg bare vil legge meg under dyna å si at fremtiden er avlyst. Men så husker jeg på ord som andre toppbloggere har delt med meg. De som blogger på natten, blogger på toalettet og de som jobber de ekstra timene som skal til for å få jobben gjort. 

Om det var lett å tjene et syvsifret beløp ville flere gjort det. Det skal være tøft. Spørsmålet er om du er tøff nok. 

Jeg vet i alle fall at jeg er det. 

Min første million!

Det føles deilig!

Foto: Tv2 // Bloggerne

Hvordan lære barna å bli best?


Jeg regner med at mange vil reagere på denne overskriften men jeg vil snakke litt om barn og prestasjoner. 

Det er jo slik at vi lever i et land hvor vi ikke tør å være tøffe nok når det kommer til barns prestasjoner. Jeg vet det, fordi jeg har levd i et annet land enn Norge i nesten 10 år. 

I andre land settes det helt andre krav til barn allerede ved 4-5 årsalderen. 

Så kan jo diskusjonen gå om det er riktig eller ikke. Og der er det nok mange som er uenige. Det er jo fordi de ikke vet bedre. Tror jeg i alle fall da. 

Vi har det for godt i Norge. Vi skal ikke sette krav til barn. Vi skal ikke lære mengden at du klarer faktisk mer enn du tror du klarer om du bare pusher deg selv litt. 

Heldigvis trener Annika og Sven i grupper hvor prestasjoner blir vurdert og analysert. 

Men hva kan vi som er hjemme gjøre? Hva kan vi gjøre for å skape vinnere? For alle vil jo at barnet skal være en vinner? 

Les også: Vi må slutte å fostre opp tapere

Når jeg sier ordet vinner og taper så betyr ikke det at det beskriver hvordan barnet er som person. Det beskriver heller ikke barnets muligheter videre i livet. Det må være lov til å si at noen er en vinner og noen er en taper uten å bli halshugd. 

Det betyr ikke at du for alltid vil være det. Taper du en håndballkamp er du dessverre taperen der og da. Samme med sjakkspill eller et Norgesmesterskap. Vi er ikke alltid alle vinnere - hele tiden.

Jeg blir så drittlei av å høre de ordene: Dere er alle vinnere! 

Nei, glem det. Barna går ikke på det heller. Barna synes slike utsagn er tåpelige. Si ting som de er. Ja, du er kanskje litt dårlig i fotball akkurat nå og må spille på 2. laget. Det betyr ikke at det vil vare for alltid.

Så hva er det jeg forteller barna mine? Hva er det jeg gjør som motiverer dem?

Jeg spør dem rett ut: Hvor LYST har du på den plassen på det laget? Hvor lyst har du til å vinne NM i Cheerleading? 

Da svarer de jo ofte at det har de veldig lyst til. Så spør jeg: Hva er du villig til å ofre? For det er her det ligger. 

Barn i dag skal være med på alt. De skal absolutt ikke kjede seg, de skal være med på så mange idretter som mulig fordi det skal være allsidighet. De skal være med på kunst & håndverksskolen, gitarspilling og de skal gjerne være sosiale med venner. 

De skal aldri kjede seg. For i helgen skal vi på kino, eventer, turer og alt mulig annet. Vi raser av sted med barna våre og de får ikke tid eller rom til å kjenne på lysten til å bli god på noe. For det er alltid noe annet som kan gjøres om vi ikke liker akkurat det vi holder på med her og nå. 

Å bli god i noe koster mye. Du må være villig til å dra bort på fotballbanen når ingen andre er der. Du må være villig til å kaste noen ekstra kilo i skolesekken fordi du har lyst til å bli sterk. Du må bruke flere timer daglig til å strekke for å klare å gå ned i spagat. Barnet må kjenne den lysten.

Og det nytter ikke med en mamma eller en pappa som står på sidelinjen og drar barnet med og pusher det til det knekker sammen. 

Lysten må komme innenfra. 

Fra barnet!

Ikke fra den voksne!

Jeg bruker å si til barna mine: Vil du være annerledes? Vil du bli bedre enn de andre?

Ja, da må du være annerledes. Du må gjøre jobben som kreves. 

Å lære seg og disponere egen tid og bruke den effektivt og på ting som gjør dem gode fordi de har lyst til det. DET er nøkkelen.

Det betyr ikke at du ikke skal støtte dem når de har det tøft. Men som voksne er det også realt å være ærlig. Altfor mange foreldre lyver for barna sine. 

Så flink du er! Så flink du er!

Jeg hører de ordene hele tiden. Hva med heller å si: Jeg ser at jo jobber veldig hardt med akkurat den tingen nå og det er ikke lenge igjen før du ser at all øvingen gir resultater. Fortell barna hvor bra det er at de legger inn en innsats og at med mer innsats og jobbing vil målet bli nådd. 

Hvis vi hele tiden duller med barna og koseprater med dem ved å si: Så flink du er, så vil barna etterhvert hige etter akkurat de ordene. Jeg tror ikke det er bra for barn i lengden. Vi må også tørre å fortelle barna våre hva de ikke er gode på. 

Jeg vet, det er nokså kontroversielt i lille Norge. Og barn skal vi for all del ikke sette krav til. Halvparten av skolebarna smører jo ikke maten sin og blir kjørt på skolen. Vinnere my ass. Jeg blir så oppgitt. 

Jeg husker i høst da vi var på foreldremøter både på cheerleadinga og på fotballen. Begge trenerne er nokså like i væremåte og begge sa det samme: Gyldig fravær fra trening bestemmes av trenerne. Lekser er ikke gyldig fravær. Da har det vært for dårlig planlegging gjennom uka. 

Og jeg er så hjertens enig. 

Vi er et samfunn full av unnskyldninger. Det skal så utrolig lite til før vi lar barna bestemme om deltagelse. Det er igjen et resultat av oss selv. 

Så se deg selv i speilet. Vinneren eller taperen er kanskje deg selv?

Det nytter nemlig ikke å videreføre gode verdier og vinnerkultur til barna om du selv ikke har det. 

Vondt å høre? 

Sorry, men der tror jeg sannheten ligger.

Du må så den lysten. Først i deg selv, så i barnet ditt. Så vil du etterhvert se at det spirer.

Hva har du å tape? Ikke noe. Prøv det! Jeg tror du blir forbauset over baret ditt.

Ha en strålende dag videre!

Foto: Geir Hartmann 

Snap =>  Annebrith.no 

Følg meg på =>  Facebook

Følg meg på =>  Instagram 

 

 

Taper er et ord vi må ta ut av ordboken!



God morgen fra soverommet. Mandagene starter jeg alltid med styrketrening hjemme og litt yoga etterpå. Helt siden jeg startet med yoga for noen uker siden så har jeg begynt å gjøre det hjemme også. Kjenner at kroppen reagerer veldig godt på å bli tøyd i alle retninger. 

Jeg tenker det kan være greit å starte uken med å snakke litt om ordet taper.

Det er tydeligvis en god del mennesker som mener at man ikke skal bruke ordet taper på noen. For meg er ikke ordet taper et "evig" ord. Altså et ord du setter på et menneske som gjør at det for alltid vil forfølge det mennesket. Jeg har ikke kalt noen en taper. Faktisk så tør jeg påstå at de menneskene som ble veldig støtt av at jeg brukte ordet taper faktisk setter det ordet på sine egne "tapere"

Hvorfor så berørt? Hvorfor så sår? Føler du deg selv som en taper? Har du da selv kanskje gitt deg den betegnelsen? Hvorfor gjør du det? Jeg bare lurer!

Å være en taper i et område betyr ikke at du er en taper i alt. Alle mennesker har noe de er gode i. Det er jeg veldig opptatt av å formidle både til mine barn og her på bloggen. Jeg bruker, når jeg trener barn å hjelpe barn med å finne den egenskapen de er knallgode på slik at de føler seg som vinnere!

Poenget med innlegget "vi må slutte å fostre opp tapere" var ikke at jeg ville peke mot alle "tapere" i samfunnet i dag. Men hvem definerer noen for en taper. Definerer du deg selv som en taper kanskje? Da mener jeg at du må gjøre noe med selvfølelsen din kanskje? Kanskje er det vi selv som er våre største fiender? Vi definerer og begrenser oss selv kanskje? 

Når du oppfostrer en "taper" mener jeg at du lar det være greit å gi opp. Eller du lar det være greit at et barn ikke gir alt. 

Det er soleklart at vi mennesker klarer mer enn vi faktisk tror og at det er de som er mentalt sterke som klarer mest. På en skala fra 1-10 hvor 10 er den høyeste smerten du tror du kan tåle. Hvor mye tror du at du tåler? Mange svarer 5 eller 6. Men sannheten er at man alltid tåler mer. Man må bare bestemme seg for å tåle mer. 

Jeg kan snakke om dette i det uendelige. For det er noe jeg brenner for, virkelig. Jeg har bodd 10 år i utlandet og da jeg kom tilbake til Norge ble jeg overrasket over hvor lite folk jobbet. Hvor lite sultne mennesker er på suksess og egne prestasjoner. Vi skal ikke skryte av at vi er gode ei si høyt hva vi tjener. 

Jeg har tredoblet inntekten min i år fra i fjor og mulig mer enn det. Hvordan kan det ha seg? Fordi jeg er sulten på suksess og jobber som pokker for å nå målene jeg har satt meg. Jeg VIL ha drømmehuset med 6 soverom, 3 bad og badebasseng i hagen. For å nå målene jeg har satt meg for 2017 så må jeg også skjerpe meg og gjøre mer enn jeg tror jeg klarer. 

Forskjellen på meg og den som ikke klarer det er at jeg aldri gir meg. Og jeg definerer meg selv absolutt ikke som en taper. 

Det er hver enkelt person sitt syn på andre mennesker som bestemmer om du er en taper eller ikke. Det betyr egentlig at om du ble sint fordi du følte at jeg kalte barnet ditt eller deg selv for en taper så er det i praksis faktisk du som har definert deg eller barnet ditt dit. Er det greit? Du har selv satt begrensninger, ikke jeg. 

I mitt hode klarer alle å bli vinnere i noe. Man må bare finne ut på hvilken arena. 

Takk for meg!

Håper alle har en fin mandags morgen!

Følger du meg på snap? Annebrith.no heter jeg der. Om du vil se noen av det jeg opplever må du klikke deg gjennom MYSTORY

Ellers blir jeg veldig glad om du trykker LIKER på min facebook. Der skal vi snart begynne å teste ut livestreaming med baking så følg meg gjerne der også om du vil se hvordan det står til på kjøkkenet :) På instagram er det kun kaker og oppskrifter som serveres :)

 

Dette sa han etter å ha tapt fotballkampen:



Etter å ha vært på Ajax fotballskole i sommer har Sven kun hatt fokus på fotball. Jeg har ikke sett maken. Vel det er kanskje ikke helt riktig for vi har jo også Annika her hjemme som bare har bestemt seg for noe innen cheerleading og som trener sent og tidlig.

Men noe har skjedd med Sven etter han var borte i sommer. Han kom hjem fra fotballskolen med en pris. Prisen var gitt til deltageren som fikk flest poeng i løpet av treningsøktene. De ble bedømt på hurtighet, teknikk, skudd og ballkontroll. Den prisen fikk altså Sven. #stoltmamma

For dere som ikke har fulgt med så er det ikke så lenge siden Sven ville slutte på fotball fordi han følte at han var en av de dårlige spillerne. I stedet for å støtte han og la han slutte motiverte jeg har til å trene mer og jobbe med det han var dårlig på. Les innlegget: Det gjør så vondt. Hvordan takle å være mamma til en som kanskje ikke er best i det han eller hun gjør. 

Det er slik her i verden at den som jobber mest og øver mest er ofte den som blir best. Og selvsagt en liten porsjon med talent, men det er ikke det viktigste. Det aller viktigste er alle timene med trening og gjerne egentrening som barna driver med i friminuttene, etter skoletid og på ettermiddagene.

Jeg overdriver ikke om jeg sier at på en vanlig dag så er Annika minst 2 timer på trampolinen og øver. 

Sven har sett på sin søster og hørt litt på meg og bestemt seg. 

Men i det siste har det blitt mye tap på gutta. 

Jeg prøver så godt jeg kan å motivere til videre spill. Fortelle at når man spiller mot de beste lagene og taper så er det ikke alltid resultatet av kampen som er det viktigste men hva han klarte og hva han mestret som han kanskje ikke mestret før kampen. Å mestre en finte i en kamp som du har øvd på lenge kan bety mer enn om du vant kampen.

Og på fredag ble det tap igjen.

Men det var ikke en skuffet Sven som kom hjem. 

Han var supergira. De tapte kun 4-5 mot det beste laget i serien. De hadde ballen mest og hadde 4-5 flere sjanser enn motstanderen. Sven hadde hatt et konge innspill som hadde resultert i mål laget av Fredrik og han var enda mer stolt av kompisen sin som klarte å score enn han var av sitt eget innlegg. Han hadde blitt taklet så det sang etter og forsto at han ikke var sterkere enn fyren som sto i forsvar mot han men at han da måtte ta han på farten. Han skrøt uhemmet av keeperen Torjus som hadde reddet flere målsjanser og da jeg spurte hva gutta hadde gjort annerledes enn normalt svarte han at de alle hadde gitt alt. 

Så hva lærte du da Sven? 

Jo, vi lærte at vi er "like gode" som de aller beste når vi bestemmer oss for det. 

DET gjør meg så stolt. Og glad. Og jeg kan fortelle dere at siden Sven klarte DETTE STUNTET har det vært hysteriske tilstander her hjemme haha. 

De barna våre altså :P 

KLEMMER!

Følg meg også gjerne på facebook. 

 

 

Når du tviler på noe...



Det er sannelig mange ting man kan tvile på om er riktig her i livet. 

Som person er jeg en tenker, selv om jeg også er en person som er handlekraftig. Det å bruke tid på å tenke frem løsninger ser jeg på som en nødvendighet for å oppnå gode resultater. Men det er når tankene opptar for mye av tiden din og tankene går over til grubling over tid at du må finne en måte å stoppe det på.

Gruble for mye over ting over tid kan gi deg både dårlig nattesøvn og matlyst. Når man ikke sover godt så presterer man heller ikke bra i hverdagen. 

Derfor er det så viktig å lage seg en liste på hvordan man skal håndtere tvilen man har når man skal ta valg i livet. 

Jeg har selv en regel at om jeg ser meg selv i speilet hver morgen i mer enn 3 dager og har en dårlig magefølelse på noe så blir det et nei. Tre dager med usikkerhet er et klart nei. Du tenker kanskje nå at 3 dager er altfor kort for å kanskje avslutte noe som ikke var bra, eller bruke bare 3 dager på å avgjøre om man skal slutte i en jobb er for kort, men for meg funker det slik. 

Intuisjonen og magefølelsen min forteller meg at ting ikke er bra og da er det like greit å si: Hit men ikke lengre. 

Så kommer tvilen da.

Det er menneskelig i tvile på de valg man har tatt og i hverdagen er det alltid øyeblikk som får deg til å huske alt som kanskje var fint og flott. 

Derfor setter jeg meg alltid ned før jeg tar et valg og skriver opp grunnen til at jeg tok valget. Det er som regel ikke bare en grunn. Hjertet , forstanden og magen har kanskje alle 3 fortalt deg i lengre tid at situasjonen du står i ikke er bra for deg. Kanskje du også vet hva du skal gjøre for å få bort det som tynger deg?

Listen jeg lager tar jeg skjermbilde av og legger som bakgrunnsbilde på mobilen min. I en slik periode hvor du føler at kanskje tvilen skal komme tiltalte til gode kan det være greit å bli påminnet om hvorfor du tok det valget du tok. Kanskje det er en jobb du har sagt opp? Skriv opp grunnene til at du gjorde akkurat det. Kanskje det er et vennskap som er avsluttet? Samme her, skriv opp hva som førte til at du tok valget du tok. 

Jeg er selv midt i en slik prosess.

Jeg har tatt et valg og valgt en litt skummel vei. Når jeg tenker på det så skremmer det vettet av meg og jeg er når jeg nå står midt i det nokså usikker på om jeg har gjort det riktige. Men som jeg lærte i går: Trust the journey! 

Min liste ser slik ut: 

If it does not open, it is not your door!

If you have to force it => Leave it! Relationships, friendships, yoga poses, perfect ponytales => Let that shit go!

Husk at når du har valgt en vei har du brukt mye tid på å ta det valget. Lukk døren og gå og ikke snu deg tilbake!

Når du tviler, se på listen av hendelser som har ført deg til dette valget. 

Listen av hendelser er like viktig. Det er den som har ført deg til det valget du akkurat har tatt og det valget du nå sitter og tviler på om er riktig. Og om du begynner å tvile på valget ditt så starter prosessen du har vært gjennom på nytt og på nytt og du kommer deg ikke videre. Derfor må du lage en liste for deg selv med ting som gjorde at du tok dette valget. Min slik liste av hendelser har 5 punkt og alle med datoer og beskrivelser av en tanke, følelse, hendelse eller samtale som ikke var riktig. Disse hendelsene utgjør mitt valg. 

Jo flere ting som står på listen jo lettere er det å gi hjernen beskjed om at valget du har tatt faktisk er riktig og at du er på rett vei. 

What feels like the end is often the beginning

And finally she knew it was time to start something new and trust the magic of beginnings!

God fredag ♥

 

 

Vær tro mot deg selv!



Er det noe jeg har lært i sommer er det at jeg må være ærlig med meg selv. 

Jeg har drømmer, mål, ting jeg har lyst til å gjøre og ønsker i hverdagen. Men det viktigste av alt er mine verdier. Å gå på kompromiss med mine egne verdier som menneske gjør at man får et dårligere selvbilde. Dette skal jeg skrive et helt eget innlegg om senere fordi det er noe jeg bare akkurat sist uke ble klar over. 

Vi jenter har lett for å tilegne oss "snill pike syndromet". Vi ønsker å please alt og alle rundt oss. Tid vi kanskje skulle brukt på oss selv ofrer vi for barna. Det er lekser, oppfølging av aktiviteter, matlaging, bollebaking, ryggsekker som skal klargjøres, klær som skal vaskes ja Familien AS skal rett og slett gå rundt. Ofte betyr dette at våre egne ønsker og drømmer blir satt til side. 

Noen blir også så glade i partneren sin at man automatisk blir med i hans liv, med hans drømmer og ønsker uten å gjøre det tydelig at man selv faktisk ønsker å oppnå eller å dra steder. 

Det å være tro mot seg selv betyr ikke at man skal bli egoistisk. Det betyr bare det at man skal kunne se seg selv i speilet og si at min stemme skal også bli hørt. Jeg skal også få han en mening om mitt liv. 

Å være tro mot seg selv betyr at man tar vare på personen man er innvendig. Jo mer man firer på sine prinsipper, ønsker og drømmer jo mindre viktig føler man at man blir. Det er ikke så viktig med meg og mine ønsker. Man faller da liksom litt på rangstigen inni hodet sitt og plasserer seg selv på bunnen. Under alle andre. Men det er ikke der vi skal være. Jeg skal stå på toppen av pallen i mitt eget liv. Det er jeg som er sjefen i mitt eget liv.

Det betyr ikke at jeg skal være hensynsløs eller ikke ha omsorg for andre. Det betyr bare at mine meninger og ideer er like viktige som alle andres. MEN om jeg ikke gjør noe for at det skal skje så vil jeg etterhvert få et elendig selvbilde.

Er du tro mot deg selv? 

Har du satt deg selv på nummer 1 i ditt eget liv?

Jeg tror det er mange av oss som ikke gjør det. Og jeg tror at kanskje du som meg har fått et dårlig selvbilde på grunn av det. Du har blitt uviktig i ditt eget liv. 

Det er sprøtt og logisk på samme tid, men jeg fikk meg virkelig en aha opplevelse da en kompis av meg fortalte meg dette i forrige uke. Så begynte jeg å tenke tilbake på livet mitt. Hvordan jeg i dag er. Jeg har god selvtillit. Men hvordan føler jeg meg inni meg? Og hvorfor er det slik? Viktigere: Hvordan kan jeg gjøre noe med det?

I dag skal jeg bruke litt tid på å skrive ned hva som er viktig for meg. MEG. Hva vil jeg bruke tiden min på. Hva vil jeg gjøre neste gang jeg har en uke ferie og hva ønsker jeg i fremtiden å oppnå? 

Ha en finfin mandag dere!

Sees etterpå ♡

Jeg er ikke så sterk som du tror!



I går gråt jeg. 

Jeg var så ufattelig sliten etter den helvetesuka. Den tok nesten knekken på meg. Bare nesten. En stor grunn til at jeg var helt utslått i går var en feberlignende greie som bare tok tak i kroppen min og sørget for at jeg måtte ligge horisontalt store deler av dagen. 

Egen skyld?

Mulig. Mulig jeg har kjørt meg selv for hardt i det siste. Ikke vet jeg. 

Men jeg er ikke så sterk som du tror. 

Du sender meg en snap: Anne Brith du er et forbilde som mamma. Når mine barn blir så store håper jeg de blir som dine barn. Jo takk. Takk for fin melding. Men det du ikke ser er at jeg også til tider river meg i håret og roper ut: Helvete, hvorfor må dere stampe inn i sko rett etter at jeg har vasket? Også jeg kjefter på barna mine. Jeg tør å si det faktisk. Noen ganger blir jeg så oppgitt at jeg bare freser til dem: RYDD OPP! Det er ikke ofte men det skjer.

Jeg er ikke så sterk som du tror.

Du legger igjen en kommentar: Anne Brith du inspirerer med treningen din! Ja, jeg trener hver dag. Prøver i alle fall. Noen av turene jeg tar er skikkelige svetteøkter, men innimellom føler jeg meg så sliten og lei meg at jeg bare ender opp på en stein ved Glomma. Da kan jeg sitter der og gråte. Jeg tenker på ting som har skjedd i livet mitt og spør meg selv: Hva gjorde jeg feil?

Treningsøkten blir det ikke noe av og etter noen timer tar jeg meg sammen og rusler hjem. 

Jeg er ikke så sterk som du tror.

Du sender meg en video av dine perfekte boller og sier at de nesten er like flotte som mine. 

Vet du, jeg baker ikke bedre enn deg. Jeg er ikke flinkere enn deg heller. Du bare ser ikke alltid når det går skeis og jeg må kaste både deig eller 150 franske makroner. Du sier jeg er så flink til å bake, men noen ganger er jeg så svak at også jeg tar lette løsninger. Ferdig vaniljekrem fra Freia, sjokoladekake fra Toro eller et ferdig fyll fra mors hjemmebakte. Noen dager orker jeg ikke lage alt fra bunnen og tar jeg løsninger som gjør det lett for meg. 

Jeg er ikke så sterk som du tror.

Jeg får kommentarer på alt jeg gjør. Uansett hva jeg gjør. Det er alltid noen som ikke liker det jeg gjør. Jeg får kjeft fordi jeg ikke publiserer hatefulle kommentarer, jeg får kjeft fordi jeg drikker energidrikk, folk blir forbanna om jeg tar et bilde av meg selv i bikini og jeg får sinte meldinger når jeg prøver å være morsom. Uansett hva jeg gjør er det noen som misliker meg og forteller meg hvor stygg jeg er og hvor dårlig menneske jeg er. 

Jeg leser disse meldingene. Er det prisen man må betale kanskje? Ikke vet jeg. Men noen ganger når jeg er ekstra sårbar og en slik melding kommer inn så gråter jeg. Jeg blir også lei meg, selv om jeg er en tøff jente. Selv om jeg klarer meg utmerket og har det bra så sårer det meg. 

Jeg er ikke så sterk som du tror. 

Men å være sårbar og ydmyk, tørre å gråte når man er lei seg er egenskaper jeg ikke har lyst til å skjule. Å vise seg sårbar og være ekte er en del av den personen jeg er. Jeg vil alltid være sånn, jeg kan og vil ikke forandre meg der. Jeg tør å si at jeg gråt, jeg tør å si at jeg kjeftet på mine barn og jeg tør å si at jeg også mislykkes som mamma. Og kjærligheten, for ikke å snakke om den. Der scorer jeg fryktelig dårlig sett gjennom mitt 41 år lange liv. Men kanskje, bare kanskje gjør disse egenskapene meg til en person som kanskje..... bare kanskje.... ER sterkere enn du faktisk tror. 

Klemmer!


 

Helvetesuka - Torsdag

Inneholder omtale av samarbeidspartner

Hællemåne!

Jeg har ikke ord. 

Jeg klarer rett og slett ikke beskrive hva denne uka har gjort med meg. Både fysisk og psykisk. Jeg føler meg knekt og samtidig sterkere enn noen sinne på samme tid. Helt rart.

Torsdag, altså i går skulle bli den tøffeste dagen i denne helvetesuka. Og det ble den. Litt min egen feil da jeg ikke sov mer enn noen timer natten før. Satt oppe og hadde dype samtaler med meg selv og J. Hastet tilbake til Sørumsand hvor min søster hadde holdt fortet og gjorde klart til første skoledag. 

Trening, trening og trening. Kroppen sier: Nå er det nok, men viljestyrken er tøffere. 

I natt var det Battery som holdt meg gjennom natten haha. Tester ut energidrikken for tiden. 

Jeg skulle i løpet av hele torsdag ikke værepå sosiale medier. Det glemte jeg innimellom og snappet iherdig. Men jeg blogget ikke og var lite på facebook. Denne dagen kunne jeg forberedt bedre og pga at jeg ikke klarte å holde meg våken hele natten tenker jeg å starte på nytt neste uke. Ikke bestemt meg enda for det. Men skal se på det.

Det morsomme er at selv om jeg sovnet rundt klokken 3-4 ish så våknet kroppen helt klokken 5. Den har på 4 dager blitt vant til å stå opp så derfor sto jeg opp. 

Jeg har gjort meg opp en del tanker denne uken. Også tanker om barna, familien, boforhold og fremtid. Jeg har forsonet meg med det faktum at jeg er alene med alle avgjørelser. Det har vært litt vanskelig for meg og man skulle tro at etter å ha levd med ansvaret for barna i 7 år så skulle jeg være vandt til dette, men det er like vanskelig hver dag. Jeg tviler mye på valg jeg tar. Jeg grubler om jeg gjør ting riktig. Jeg setter barna mine til tider høyere enn meg selv og dette igjen gjør at livet mitt innimellom kan føles uviktig. 

Det raser på med følgere på snap om dagen.Mange av dere lurer på hvordan jeg oppdrar barna mine? Jeg har tenkt til å komme med noen innlegg om akkurat dette temaet. Jeg har også tenkt til å skrive litt om min rolle som forbilde ( blogger) og mamma. Jeg er meg veldig bevisst på påvirkningskraften jeg har men samtidig så kan verden ikke bli slik at vi ikke skal la både barn og unge ta ansvar for egne handlinger. Barna mine og jeg deler likt på alt husarbeid. Mange mener dette er helt sprøtt. Jeg mener det er nødvendig. 

Barna mine har vokst seg opp til å bli sterke og uavhengige barn, som tåler nokså mye. De er rettferdige men tåler også at noe er urettferdig. Slik er livet. Jeg har aldri og vil aldri sy puter under armene på mine barn. Glemmer de maten sin hjemme, kjører jeg ikke med den på skolen. Da må de gå uten. Da lærer de på den harde måten at mat må de passe på å få med seg i sekken. Mamma kan ikke alltid rydde opp. 

Vi sier vi elsker hverandre hver dag. Men viktigere enn dette: Vi viser det med handling. 

Mange spør også hvorfor jeg ikke snakker så mye om J her på bloggen eller deler bilder av han. Det kommer ikke til å skje. Vi treffes og tar det veldig rolig. Han vet at jeg blogger og som alle andre i min nære krets leser han ikke bloggen. Verken barna mine eller mine nære venninner og familie gjør det. Når vi er sammen diskuterer vi ikke hva jeg skrev i går eller hva noen kommenterte, vi snakker om oss, fremtiden og opplevelser vi skal dele. 

Han skal slippe å ta en stor del i dette. Hvem vet kanskje han ikke engang blir en del av min fremtid? Det bruker både han og jeg tid på å finne ut av. Vi dater. Verken mer eller mindre. Og om vi bruker 1 eller 2 år på å finne ut av dette så blir det slik vi ønsker å ha det, uten press fra andre. 

Ellers sovner jeg snart her jeg sitter. Måtte faktisk sette meg ut på terrassen for å få frisk luft og våkne litt. Åpnet en ny Battery og skal ta meg en liten joggetur nå. 

Helvetesuka er et helvete. 

Men det blir spennende å se hvordan jeg føler det blir på søndag. 

Det jeg har lært sålangt er at når jeg tror jeg ikke klarer mer, så klarer jeg mer. MYE mer!

Men det er ikke en uke for pyser. Andre mennesker vil forklare deg for gal og crazy, men det orker jeg ikke høre på. Jeg har bestemt meg. De målene jeg har satt meg for 2016 er ikke for alle mennesker uansett. 

Ha en strålende dag dere!

Klemmer.

 

Helvetesuka - Onsdag



God morgen vakringer!

Etter 3 dager kan jeg ikke si at det er noe vanskelig mer å stå opp når klokka ringer klokken 5. Det er litt deilig faktisk. Jeg er våken før sola faktisk nå og den nydelige soloppgangen som er på vei minner meg om de vakreste timene på Naxos før vi la oss og rett etter vi sto opp.

Hver morgen sto vi tidlig opp og jogget vi oss en tur før frokost. Det var magisk! Mange av vennene mine bemerket at jeg ikke var på ferie men på treningsleir haha. Men det er noe helt eget ved å stå opp før resten av verden. Jeg kan ikke forklare det. 

Ro. Sjelefred. Takknemlighet.

Å uttrykke og vis takknemlighet er noe jeg prøver å fokusere på mye. Det var også i går et av temaene. Koster det deg noe å vide det, gi uttrykk for det og takke for det? Derfor prøver jeg i mange av mine møter med mennesker hver dag å gi uttrykk for at akkurat den personen jeg har møtt har vært viktig for meg. At jeg har kost meg i en lunsj med en venninne. At jeg er stolte av barna mine fordi de har gjort noe eller sagt noe fint osv. 

Jeg sier det også. Jeg viser det ikke bare men jeg sier: Jeg er glad for at akkurat du Espen er min sønn og jeg er takknemlig for at du gikk bort til damene her inne og takket for at vi fikk komme. Du var høflig og sjarmerende mot alle og viste en fin side av deg selv. Det likte jeg og det gjorde meg glad. 

Slike ting prøver jeg å si til barna ofte. 

Helvetesuka - Onsdag

I dag står time-management på planen. 

Fokusområde er: Hvordan strukturere hverdagen optimalt. 

Her har jeg mye å lære kjenner jeg. Vil dele noe som jeg leste i sommer og som har satt en liten vekker i meg:

The trouble is: You think you have time - Buddha

Å styre tiden min er noe av det jeg er mest dårlig på tror jeg. Jeg nevnte det litt i går at jeg har forferdelig mange uvaner som sluker tiden min. DET skal jeg ha fokus på i dag. 

Vi har 24 timer i døgnet. 168 timer i uka og 8736 timer i året.

Alle har vi det samme antallet. 

Hvorfor er det noen som klarer å få gjort så mye mer enn andre? 

Ofte rekker jeg ikke å få gjort alt jeg skal og må utsette det. Gjør jeg det neste dag da? Nope. Haha. Oppgavene hoper seg opp og jeg føler jeg ligger mer og mer bakpå. Kanskje litt ute av kontroll? Jeg innrømmer det. Men i dag skal fokus altså ligge på dette. 

Jeg må gjøre noe som jeg er ekstremt dårlig på og det er å lage lister. Jeg skal lage en to-do liste og sette alle punkt inn i kalenderen slik at det jeg må gjøre ikke hoper seg opp men faktisk blir gjort. 

Denne dagen gleder jeg meg til :)

Jeg skal planlegge året ( først i desember), måneden ( siste dag i august), uken ( kommende søndag) og dagen i morgen ( gjøres i kveld). 

De andre tingene som trene hver dag, være positiv, hyggelig, fokusert og kle meg hakket penere enn normalt har gått helt topp. Det jeg kanskje gruer meg mest til er torsdags kveld når jeg skal være våken hele natta. Men det ordner seg noe det også. Jeg har kjøpt inn energidrikke og skal oppdatere snap hver time haha. 

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no 

Ha en strålende dag!

Klemmer!

 

 

Helvetesuka - Tirsdag



 

Den første dagen i denne "helvetesuka" gikk forholdsvis bra. 

Jeg skulle kartlegge mine vaner og det tok ikke lang tid før jeg skjønte hva min aller verste vane er. 

Hver eneste dag, flere ganger i timen, mister jeg fokus på det jeg egentlig driver med og befinner meg på nettsider, facebook eller nettbutikker. Tankene vandrer og det jeg holder på med tar dobbelt så lang tid som det egentlig burde. 

Så jeg fant ut i løpet av dagen i går at jeg må ha helt klare regler på når jeg jobber og hvordan jeg jobber for faktisk å få jobben jeg skal gjøre gjort. 

DET kommer til å bli den største utfordringen. Ikke å trene eller å stå opp tidlig. 

Men å spise sent kvelds, henge i en armkrok og mimre om den fine sommeren sammen med han jeg liker gjør at klokken går fort så i går kveld var jeg nok noen minutter på overtid. Sovnet som en stein og våknet godt uthvilt.

Selv om jeg ikke hadde så bra fokus i går som jeg skulle hatt fikk jeg gjort utrolig mye og det skjedde noe veldig bra. Det brukte jeg litt tid på å fordøye i dag tidlig. Jeg føler meg veldig heldig som opplever å nå noen av de hårete målene jeg setter meg. Tro meg, de er skyhøye.

Jeg føler ikke at jeg kan dele alt riktig enda her heller. Jeg trenger å kose meg litt med dette i noen måneder selv. Vil bruke tid på å la barna få ta del i suksessen og la dem få være med på å bestemme hvilken vei vi sammen skal gå. 

Apropos barna så skal jeg hente dem i dag!

Vanene mine er så mange: Jeg ringer unødvendig til minst 3-4 venninner ila en dag. Dette blir fort 1 time bare med pjatt. Jeg dagdrømmer haha, mulig litt flaut å si men innimellom så sitter jeg bare og tenker og vips er klokka 30 minutter videre. Jeg bruker for lang tid fra å komme meg fra det ene til det andre. Jeg kan stå i en halv time å tenke på hva jeg skal ha på meg. Før jeg kommer meg ut på trening er jeg 1 time videre. 

Det som var bra i går var at når jeg først trente så ga jeg 100%. Når jeg skrev mailer så var de tipp topp. Og når jeg hadde samtaler med mine venner, søster og samarbeidspartnere så var jeg 100% tilstede. Telefon ble lagt bort og jeg var min beste versjon. Jeg husker fremdeles alt hva samtalene gikk på. DET har jeg ikke alltid vært like flink på.

Jeg fant også ut at musikk forstyrrer meg, om det ikke er musikk jeg selv liker. SÅ for å jobbe effektivt trenger jeg å høre på min egen musikk. 

Tirsdag - Helvetesuka

Fokusområder: Modus og fokus. Lær deg å bruke de forskjellige modi i løpet av dagen. 

Altså dette var jeg jo litt inne på fra i går. Poenget er at jeg nå skal finne min optimale modus. Hvem er jeg når jeg er på mitt beste?

Dette er nokså vittig for å skrive en blogg gjør at jeg har 10.000 mennesker som mener noe om når jeg er på mitt beste. Og jeg har til tider strevd med å tilfredstille alle dere der ute. Jeg tar meg enda i å tenke på tilbakemeldinger jeg får når noen skriver: Skjerp deg, Anne Brith, du lyver når du sier at du lever for 1000.- i uka på mat. Da kan jeg sitte og tenke på om jeg faktisk er en løgner. Som lyver og bedrar mine lesere slik mange ønsker å fremstille meg. 

Men hvem er jeg når jeg er på mitt beste? Hvem definerer meg på mitt beste? Jo, det er jeg selv som gjør det med mine nærmeste. Og når jeg er på mitt beste så er min søster, mine barn, mine venner og resterende familie lykkelige og glade rundt meg. 

Min søster så så sent som i går: Anne Brith, du får meg til å føle meg som en million dollar. Og jeg elsker deg for akkurat det. Da vet jeg at jeg er tilstede og den aller beste søsteren jeg kan være. 

Når mine barn slenger seg rundt halsen min og sier: Mamma, du er best. Og det er godt å høre at du sier at du elsker meg også når jeg har gjort noe galt. Da vet jeg at jeg har vært den best mulig mammaen jeg kan være for mine barn. 

Og når han jeg liker så godt sier at ferien vi hadde var magisk og at vi har laget evige minner sammen så vet jeg at også han er nokså fornøyd med tilværelsen sammen med  meg. 

Vil det vare? Det vet man jo ikke. Barna kan vokse fra meg, forholdet til søster kan kjølne og jeg og han jeg liker kan gå hver vår vei i fremtiden. Ingenting er 100% sikkert. Men det sikreste jeg vet er at det er mitt valg. Og så lenge jeg er den jeg føler jeg vil være så er det bra. 

Hva du der ute måtte mene, om meg, min rolle som mamma, søster eller blogger. Det klarer jeg ikke å gjøre noe med. Beklager om jeg ikke prøver å stoppe dere som fortviler over at bloggen forandret seg men det er et valg jeg har tatt. Trykker du unfollow så kan jeg ikke stoppe deg. Du må ta valg og følge de menneskene som gir deg energi og glede i hverdagen. Gjør jeg ikke det mer så er alt jeg kan si: Takk for følget og lykke til videre. Det er ikke meningen å virke sur eller grinete. Det er bare en sannhet. 

Også jeg orker ikke å bruke tid på dårlig energi. 

Sånn er livet!

I dag skal jeg holde fokus. Være på mitt beste i ethvert modus. Enten jeg hviler, leser eller er på en jobb. 

Jeg gleder meg!

PS. Ukemeny kommer på torsdag. Da skal jeg og kidsa ut å handle. 

 

Helvetesuka - Mandag



Gooood morgen dere!

I forrige uke bestemt jeg meg for å gjennomføre Bertrand Larsen sin "Helvetesuke" denne uken. 

Jeg skal oppdatere dere hver morgen mellom 5 og 6 hvordan stå er. 

Jeg har forberedt meg nokså godt og gleder meg til dette samtidig som jeg gruer meg til torsdag. Da skal jeg nemlig være våken hele natta og jobbe og skal ikke sove før klokken 22.00 på fredag. 

Det høres kanskje litt vilt ut for noen men jeg har tenkt til å finne ut hvor mye jeg selv tåler. 

Noen ganger sier vi til oss selv: Nå klarer jeg ikke mer. Men klarer vi ikke mer? Eller er det bare noe vi sier til oss selv? Jeg var ute og løp i går, etter å ha hatt tidenes styrkeøkt på morningen. Jeg skulle egentlig bare gå meg en tur for å få 100% på klokken min men så bestemte jeg meg for å "prøve" å jogge 5 km i strekk. Det klarte jeg LETT og ettersom det var oppoverbakker bestemte jeg meg for å jogge de 5 km hjem også. 

Jammen slo jeg rekorden min fra 2 år tilbake og dette med en knallhard styrkeøkt i bena.

Hva betyr det?

Jo det betyr at jeg klarer så vanvittig mye mer enn det jeg tror jeg klarer. 

Jeg forteller bare meg selv så altfor ofte at det klarer du ikke Anne Brith. Jeg forteller meg selv at jeg ikke får ting til og gjør meg selv dårligere enn jeg er. Det skal jeg slutte med. 

Helvetesuka betyr:

  • Starte mandag klokken 5.00 og stå opp dette klokkeslettet hver dag og legge seg 22.00
  • Være ekstremt hardtarbeidende, fokusert, bevisst og pliktoppfyllende hele uka. 
  • Være dedikert i forhold til planen.
  • Være bevisst på modus og fokus hele tiden.
  • Være bevisst på mine ulike roller i løpet av en dag og være den beste i rollen der og da.
  • Være blid, positiv og løsningsorientert hele uken.
  • Ikke ta private henvendelser på dagtid, samt sms, telefon og epost til venner i arbeidstiden er forbudt. 
  • Spise sunt og ikke noe tv.
  • Gå opp et hakk i klær, altså kle deg bedre enn du bruker. 
  • Trene hver dag, helst på morgenen

En nokså krevende liste og jeg kan love dere at når alarmen gikk i dag så så jeg på mobilen og forandret den til 6.30 haha.

Mandag er nemlig dagen hvor du skal kartlegge dine vaner og en dårlig vane jeg har er at jeg tar alarmen og utsetter den, eller setter på 15 minutter ekstra. Da jeg så la meg ned igjen husket jeg forberedelsene fra i går og husket jeg at jeg skulle kartlegge mine "dårlige" vaner. En av dem ar at jeg aldri står opp når klokka ringer om jeg er sliten haha. Så derfor hoppet jeg ut av senga.

Kunne jo ikke la vanene ta meg allerede 5 minutter ut i denne helvetesuka. 

Skal jeg bryte og kaste inn håndkle så skal det ikke være første dag. Jeg må klare å komme meg gjennom til torsdag i alle fall.

Uansett har jeg skrevet opp noen av mine vaner.

Anne Brith sine vaner

  • Tar av seg klær ved sengen og legger de på gulvet uten å rydde de opp
  • Lukker aldri skapdører etter å ha vært inni klesskapet
  • Lar sengetøy ligge uten å re opp
  • Lar te og kaffekopp stå på bordet fra dagen før
  • Legger klær fra klesstativ i en haug uten å brette og rydde opp

Dette er bare noen av de jeg har skrevet opp i den første timen av helvetesuka. I hele dag skal jeg bruke tid på å kartlegge mine vaner. Jeg har mange flere, som feks at jeg trykker meg inn på apper på mobilen altfor ofte. Jeg har også en veldig lei vane som jeg denne uka skal prøve å slutte med men som jeg rett og slett ikke tør å fortelle dere hva er. Det er rett og slett for pinlig og flaut å si hvor mye tid jeg bruker i uka på akkurat den ene tingen som faktisk ikke gir meg annet enn hodebry. Så akkurat den ene tingen står høyt på lista for å kvitte seg med. 

Nå har jeg altså vært våken i godt over en time. Jeg la meg jo i går klokken 22.00 og det var så utrolig deilig og bare kunne si godnatt til de som kontaktet meg på mobil eller facebook. 

Normalt har jeg brukt kveldene frem til halv ett å sitte og skravle med Gud og enhver mann på facebook og dette har jo igjen ikke gjort at jeg har vært særlig opplagt. I kveld kan det bli en utfordring da jeg skal på date med J, men det får vi bare løse. 

Ha en strålende dag!

Klemmer

 

Har livet mitt forandret seg etter jeg startet å blogge?



Jeg møtte en gammel venninne i forrige uke. En jente jeg vokste opp med. Vi møttes tilfeldig midt på Karl Johan. 

Det var ikke lange praten vi fikk tid til for jeg skulle haste i et møte, men vi fikk oppdatert hverandre på livet, studier, hvor mange barn osv. Før jeg klemte henne og gikk så så hun på meg og sa:

Anne Brith, du har jammen ikke forandret deg. Væremåten din, smilet, utseendet. Du er deg. Akkurat slik jeg kjente deg fra videregående. 

Jeg googler meg selv innimellom. Managementteamet mitt mener jeg ikke bør gjøre det, men det er en greie jeg har. Jeg leser litt om det som skrives om meg. Det er mye bra men også mye rart. En jente skrev: Hun har jammen forandret seg. Fikser bryn, klipper seg, nye vipper og spraytan. Trener som gal for å se best mulig ut. Mister troverdigheten spør du meg!

Her ligger den største forandringen i livet mitt.

At de aller fleste som vet hvem jeg er har en mening om meg. 

En mening jeg ikke kan påvirke noe særlig fordi jeg ikke har mulighet til å bli godt kjent med alle. 

Det har jeg lært å leve med. Fordi jeg har tatt et valg om å dele store deler av mine tanker, følelser og meninger med dere. Jeg deler gleder og sorger, oppturer og nedturer, flauser og suksesser. 

Før kunne jeg ta barna mine og dra på kino, vi kunne komme hjem og snakke om filmen. Oppdatere facebook og fortelle venner at vi hadde hatt en strålende dag, eller bare ikke si noe på facebook og kun skype med mor og far og si at vi hadde hatt en fantastisk dag.

Nå tar det ofte bare noen minutter før det tikker inn en snap hvor noen av dere forteller at dere så oss på toget, eller har møtt minstemann på utflukt med pappaen. Mine foreldre kan ringe meg før vi kommer hjem og si at de hørte fra andre at vi hadde vært på tur. 

Mange tror at dette er en negativ greie som preger livet vårt. Flere av dere tror at vi synes dette er slitsomt. 

Men det gjør vi ikke. Vi har det akkurat like fint som familie i dag som vi hadde det for noen år siden. Faktisk tør jeg å påstå at bloggen faktisk har forandret store deler av våre liv. Og derfor forteller jeg barna at vi skal være takknemlige for at mamma faktisk har en jobb som innebærer så mye gøy. 

Slik ser vi på det alle sammen. Vi har valgt dette sammen. Og vi gir 100%. Slik må det være. 

Jeg sier det ofte til mine barn rett før de sovner. Tenk så fint livet ditt er nå. Du har en myk seng, rent dynetrekk, nok klær, mat du liker og vi har økonomi til å kjøpe oss det vi trenger. Vi føler oss trygge, sovner rolig hver natt, hører fugler kvitre om morgenen og vi har en bil som bringer oss fra A til B. Vi har gode venner, får reise på turer og leve livet vårt sammen med positive mennesker. 

Jeg tenker at om jeg klarer å få dem til å skjønne hvor bra livet kan være om vi fokuserer på det gode, så vil de senere også klare å trekke frem de positive tingene selv når livet er mørkt. 

Vi mennesker ser på forandringer som noe galt og negativt men å forandre ting i livet sitt gjør bare at du beveger deg i en retning. Jeg velger å gå fremover og forandrer meg stadig slik at jeg også blir en bedre versjon av meg selv. 

Det innebærer ofte nye klær, vipper, en frisørtime og dyre sko. 

Men det er det DU ser. Det du ikke ser er at jeg lytter til mennesker jeg jobber med og tar til meg råd de kommer med, jeg lunsjer med venninner og hjelper dem med å lage markedsplaner og deler mine kontakter slik at de skal vokse, jeg hjelper kvinner som har blitt utsatt for vold med å ta steget og komme seg til et krisesenter og jeg overfører deler av mitt overskudd til mødre og barn som ikke er like godt økonomisk rustet som jeg har blitt nå. 

Livet mitt har forandret seg kraftig siden bloggen virkelig tok av for 1-2 år siden. Jeg og barna har fått muligheter vi aldri kunne drømt om. Det er jeg meget takknemlig for. Jeg gleder meg over hver forandring og for hver mulighet til forandring. 

Fordi jeg vet at forandring vil bringe meg enda et skritt nærmere målet mitt!

Ha en strålende dag. 

Foto: Lars-Kristian Eriksen / Hos Caroline sammen med Espen Hilton

Du må for all del ikke bli for glad!


 

Det er noe rart med jenter. Jeg synes egentlig det er synd at det er slik. Men jeg må ta det opp. 

95% av dere som følger meg er jenter/kvinner. Dere heier, dere føler, dere trøster meg og dere støtter. Slik har det vært i en veldig lang periode nå. Det er ingen hemmelighet, jeg har vært trist og såret. Jeg har i vinter hatt kjærlighetssorg og ikke klart å være helt meg selv. 

Mange av dere har kommentert at dere har savnet mine sprell på snap. Dere har savnet at jeg filmet meg selv og dere har etterlyst mer av meg på video.

Så bestemte jeg meg. For å gå videre, bli glad. Være fornøyd med tilværelsen. Elske meg selv, elske livet mitt med barna, jobben og trening. Være ute med venner og kose meg. Sakte men sikkert bygget jeg meg opp igjen. Jeg trente på meg, bokstavlig talt, selvtilliten igjen. Tid for meg selv med tankene mine, erkjenne de vonde følelsene og bestemme meg for å gi slipp gjorde at jeg sakte men sikkert ble meg selv igjen. 

Den glade jenta med masse energi. 

Jeg digger meg selv for tiden! Ja, jeg gjør faktisk det. Fy meg, noe så unorsk å si. Det går jo bare ikke an. Men jeg må være ærlig. Jeg digger at jeg har klart å komme meg gjennom noe som har vært dritvanskelig for meg. Jeg har blitt sterkere.

Med gleden og styrken kommer misunnelsen. Jeg merker det så utrolig godt. Når jeg har det bra og er lykkelig så vil mange faktisk at jeg skal være lei meg. Jeg får så vanvittig mange kommentarer og ufine snaps på hvordan jeg kler meg, hvordan jeg smiler, hvordan jeg prater og hvordan jeg er sminket. 

Du må gjøre, du bør ikke gjøre, du er teit når du, tenker du ikke over at osv. 

Hvorfor kan dere bare ikke godta at jeg er happy?

Jeg er drithappy!

Jeg har begynt å filme meg selv. Jeg smiler, tuller og ler. 

Og NEI, jeg baker ikke hver dag, så skal du følge meg så må du tåle å se hverdagen min også. Jeg orker ikke bake hver dag. Jeg vet at mange av dere helst vil at jeg bare skal bake men det vil jeg ikke. Jeg liker bloggen min slik den er nå :) 

Du må også tåle å se at jeg har det bra. Uten å ville ødelegge gleden min.

Hvorfor er jenter slik? 

Det var ikke vondt ment, men jeg synes at du.... Jeg har ikke tall på hvor mange slike meldinger det har kommet inn de siste 48 timene. Nå er Anne Brith glad så nå må vi se å hakke nok på henne slik at hun ikke blir for kjepphøy! Det er så urteit!

Jeg kysset en kjendis på Gullruten på fredag. Det var ikke så vanskelig, det var nesten bare kjente folk på Gullruten. Sånn, DET er noe å snakke om. I stedet for å snakke om at jeg sitter naken og filmer meg selv i senga. For det gjør jeg faktisk ikke. Når jeg velger å kle av meg og filme meg naken så skal jeg si ifra til dere. Og da lover jeg at det blir lagt på bloggen, for det er jo faktisk på bloggen jeg tjener mest. Og det er jo det jeg er ute etter: MEST MULIG KLIKK. 

Jeg blogger jo ikke fordi jeg elsker å bake, eller fordi jeg elsker å dele tanker og følelser. Jeg blogger for å få mest mulig klikk. 

Jeg vet ikke om det er varmen i landet som gjør at så mange av dere er opprørte. Jeg skjønner ikke hvorfor det er slik. Men jeg kan love dere en ting: Det dere har fått servert frem til nå er ingenting i motsetning til det som skal komme. Det er bare å feste setebeltet. 

La meg få være meg. På godt og vondt. Glad eller trist, på trening eller på galla. Jeg er ikke feilfri, jeg har masse jeg gråter for når jeg er alene, men akkurat nå er jeg bare glad. Og det har jeg lyst til å nyte. 

Kommentarfeltet er derfor i en tid fremover stengt. 

Jeg vil nyte dette 100%!

God søndag!

 

Hva har jeg gjort?

Inneholder omtale av sponset produkt

Jeg har akkurat våknet og solen har malt noen fantastiske fine farger på den hvite veggen i soverommet. Dagens første solstråler er noe av det mest nydelige du kan se. I dag er inget unntak.

Jeg føler meg litt i bakrus. Herregud, hva skjedde egentlig i går? Jeg må nesten spole tiden litt tilbake i hodet mitt for å huske alt.

Jeg er crazy, tenker jeg mens jeg smiler. En litt sånn følelse: Hva har jeg gjort?

Du vet et sånt smil som sier at livet ikke er så gærent allikevel. 

Det kom en mulighet og jeg tok den. Jeg sa ja og hopper i det. Crazy, I know, men det er nå det skjer! Jeg kan liksom ikke vente til tid, sol og planeter er i riktig posisjon. Jeg må si ja nå. Nå som jeg fikk tilbudet!

Så i går tok jeg er fridag. Crazy meg. Min manager, Marte, som forøvrig kun ringer meg når det "brenner" ringte 2 ganger og jublet da hun hørte jeg hadde tatt meg en fridag. Vær litt crazy, Anne Brith, sa hun. Det trenger du! 

Og herregud det er så sant. Jeg trengte det! Stupe fra flere meter rett i sjøen

Jaja, en fridag er vel ikke noe å skryte av, men for meg er det faktisk det. Ingen telefoner ble besvart, ingen mailer ble sendt og jeg brukte kun tiden på å smøre kroppen min inn med en dårlig solkrem. Ja, jeg skulle teste en ny type og den var elendig ass. Men det blir et veldig morsomt blogginnlegg av det. 

Jeg lå altså store deler av dagen på stranda. Lyttet til deilig musikk og spiste deilig lunsj fra Espresso House. Takk for digg sponset lunsj!

Vannet var iskald da. Det er litt tidlig enda kjenner jeg å nyte en deilig svømmetur haha. 

Mens jeg lå i solsteiken så bestemte jeg meg for å si mer ja. Jeg er jo av natur et ja-menneske, men jeg kvier meg innimellom for å gjøre ting som er kun for meg selv. Jeg setter ofte alle andre foran. Så tenker jeg ofte mye på konsekvensene av mine valg. Litt sånn fornuftig og flink pike. Men nå kjenner jeg at det er på tide å bryte noen grenser. 

De neste ukene vil dere nok merke forandring. Mulig jeg kan røpe noe av det jeg holder på med også. Skal høre med gjengen som bestemmer over meg haha. 

Jeg tok på meg en gjennomsiktig bluse i går også. Det er sååå IKKE meg. Tok toget i den også. Og tenkte nokså ofte at nå stirrer hun eller han på meg pga den synlige bh-en haha. Mye rart man skal gruble over gitt :P Men det føles så deilig å bare gjøre det man selv har lyst til, uten å må tenke på hva andre mener hele tiden. Blusen er forresten fra Vintagekolleksjonen til Kappahl som ble lansert denne uken. Shortsen og. #elsk

Mens jeg lå der i solsteiken så begynte jeg også å tenke på Gullruten. Jeg skal jo dit sammen med Santa Maria - Taco Mex :) Gleder meg vilt. Har både kjole og after party dress i boks. Sko og veske fikser min fantastiske venninne og superstylist Silje Pedersen. Bergen BLIR bra! Kanskje jeg også treffer en kjekk mann der? Tipper det kryr av kjekke menn på Gullruten :P

Ettersom jeg tok fri på dagen måtte jeg jo gjøre jobben jeg skulle ha gjort på kvelden haha. Så i går sto jeg og bakte noen muffins, tok bilder og koste meg med et glass bobler, helt frem til klokken tolv. På en mandag liksom! 

VINNER

Jeg trakk jo en vinner av Tilbords bakeutstyr på søndag og vinneren ble: 

Marita Irene Berg

Gratulerer så mye. 

Send meg en epost på post@annebrith.no med din adresse så skal vi få sendt dette til deg. 

Jeg håper dere alle får en nydelig dag! Følg meg gjerne på snap: annebrith.no

PS: Skal du bake til 17. mai? Mine beste 17. mai oppskrifter finner du ved å følge DENNE LINKEN

Tør du ta sats å hoppe?



Jeg har tenkt mye de siste månedene. På ting som har vært men mest på ting som er her og nå. Jeg har blitt mye roligere. Har ikke jaget på måten jeg gjorde før og det kjennes godt. 

Jeg har alltid vært en jente som har vært pliktoppfyllende. Ofte satt egne ønsker bort til fordel for andres. Også brukt mye tid på å tenke på konsekvenser av ting jeg gjør. Noen ganger har jeg hatt lyst til å gjøre noe men så har den indre stemmen stoppet meg.

Akkurat dette er noe jeg har tenkt til å utfordre meg selv på mye fremover. I går gjorde jeg noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Jeg måtte ringe Espen Hilton for å høre hva han mente og han pushet meg til å si ja. Så jeg gjorde noe crazy og brydde meg lite om hva andre tenkte om akkurat det. Jeg skrev et innlegg om dagen i går og kommer til å publisere det snart. Jeg tipper mange vil humre godt om mine påfunn. 

Jeg tror generelt sett vi er for opptatte av å passe inn i den a4 malen noen har laget for oss. Gudene må vite hvem det er som setter premissene for hvordan man skal være men jeg kjenner at inni den boksen har jeg lite lyst til å være. Jeg elsker mennekser som er litt unorske og som tør å bare gjøre det de bestemmer seg for. Ikke tenke så mye.

Det siste året har jeg brukt altfor mye tid på å tenke på om et blogginnlegg ikke virket for støtende, skrev jeg for direkte, kunne noen feiltolke, hva mente de rundt meg om innleggene og mange ganger har jeg måtte moderere meg fordi jeg tenkte på mange andre før meg selv. Jeg kunne ikke bruke bilder i bikini for det var det noen som reagerte på, bilder fra trening med bare topp var heller ikke passende. Det var så mange ønsker å holde styr på at jeg holdt på å bli gal. Til slutt ble det slik at jeg ikke skrev fra hjertet men fra hodet. 

Det funker dårlig. 

Å være litt crazy og trå utenfor komfortsonen er det man trenger å gjøre for å skape forandring. Det skjer lite om man holder seg i samme tralten som man alltid gjør. Det blir litt sånn som å sitte på sofaen og ville forandre livet sitt. Men man blir bare sittende. Da blir det lite forandring for å si det slik haha. 

Så i sommer skal jeg svømme mye mer i havet, spise mye mer is enn jeg bruker å gjøre. Jeg skal si mer ja til ting som skremmer meg. Jeg skal dra på båttur og kanskje reise på ferie med en jeg ikke kjenner. Jeg skal bare gjøre det! Være litt crazy!

Når gjorde du sist noe crazy?


 

The break-up body


 

Forholdet er over og du er alene. Reaksjonene er mange. De fleste bearbeider sorgen med å trøstespise eller så kaster man seg i trening og får den beste kroppen EVER!

Det siste er definitivt det beste.

Uansett å gå fra det å være i et forhold til det å være singel har mange fordeler. Disse ser du selvsagt ikke i tiden rett etter bruddet. Du er nedstemt og har vanskeligheter med å fokusere. Men etterhvert så vil du også finne ut at du har mye mer tid til å pleie deg selv. All tiden du brukte til å sende han sms, sitte i telefonen eller være sammen med han kan du nå bruke på deg selv!

Du kan bruke tiden på deg selv og din "break-up body".

For seriøst, det er jo slik at når man etter et brudd ser ut som en million dollar så føler man at  man har tatt litt "hevn". Fingeren opp til deg som behandlet meg dårlig, se hva jeg kan få til. Nå skal du bare angre, for kroppen min ser strålende ut. Derfor heter det også at "the break-up" body er den beste kroppen. 

Ikke nok med at du føler deg bedre mentalt av å trene, du vil etterhvert føle deg fit og happy også. Vinn-vinn. 

Tenk på all tiden du brukte på å være sammen med han. Kinoer, middager, turer eller bare ligge hjemme og sløve bort tiden. All den tiden har du nå etter bruddet er et faktum for deg selv. Og du må bruke tiden vel. Du må ikke sette deg ned og stirre i veggen. Been there done that, det funker dårlig. Du må heller ikke sette deg ned og synes synd på deg selv. Det ER ikke synd i deg. Noen ganger funker et forhold bare ikke og du er bedre uten. Si det til deg selv: Jeg klarer meg bedre uten han! 

Så tar du på deg treningsklærne og begynner å trene. Hver gang du blir lei deg, skuffet og forbanna. Ja for det ER lov å være forbanna når forholdet du har kjempet sånn for går i dass. Vær forbanna, men ta det sinnet ut i trening. Og tro meg, trening vil gi resultater. Sakte men sikkert vil du se at kroppen din forandrer seg og resultatene kommer snikende i form av en snerten rumpe, et lykkelig sinn eller fine smil. 

Hvem vinner på at du setter deg ned og sutrer og spiser sjokolade og is? 

Jo, det er han det. Du sitter og gråter og mimrer over alt som var bra. Du sjekker telefonen igjen og igjen. Går gjennom bilder og tenker deg ned i elendigheten. Mens han helt sikkert er på en ny date eller allerede har funnet aktiviteter for å unngå å tenke på deg så sitter du på sofaen og gråter. Don´t do it! Han er ikke verdt det. Og tro meg det er vitenskapelig bevist at menn fortsetter raskere etter et brudd enn kvinner. Menn går videre kjappere.

Så finn frem den styrken inni deg og vis verden og deg selv at dette klarer du! Bestem deg for å få en smashing "break-up body" du også. Bli den aller beste utgaven av deg selv. Både mentalt og fysisk. 

Bli forbanna, ta hevn ved å se bedre ut enn noen sinne!

Tro meg det hjelper!

PS. Jeg er langtfra i mål men jobber som pokker for tiden. Bli med du også. Følger du meg på snap vil du ta del i det som skjer: annebrith.no

LIK & DEL innlegget om du vet om noen som trenger å bli med på prosjekt: "The break-up body"

 

Ett skritt nærmere...


 

Rom ble ikke bygget på en dag. Ting tar tid. 

Men en utålmodig sjel som meg har som regel ikke tid til å vente. 

Dog er det lite man kan gjøre med det, for uansett hvor raskt men vil ha ting gjort så er det ikke alltid det går. Noen ganger er tiden bare ikke riktig og må man utsette det man vil til et senere tidspunkt. Men hva enda ikke er, kan alltid komme. Som regel når du minst aner det.

Jeg fikk en snap i går av en trofast følger og en jeg har begynt å like mer og mer. Hun skrev: Ta deg tid til å være lei deg, Anne Brith. Helt siden hun skrev det så har jeg tenkte på akkurat de ordene. Ta deg tid til å være lei deg. 

Hvordan er det vi lever livene våre? Jo, ofte når vi opplever skuffelser så kjører vi på i turbofart for å vise omverden at vi klarer oss. Se på meg, jeg klarer meg helt fint jeg. Mange haster avgårde i nye forhold rett etter et brudd og vi må vise venner og kjente positive statuser på facebook så fort det lar seg gjøre. 

Jeg trodde jeg hadde funnet en soulmate. Jeg trodde på resten av livet. I min villeste fantasi så jeg ikke for meg scenarioet som jeg nå står i. 

Alt ble snudd på hodet og jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre. Hvordan kunne jeg ikke ha sett det? Hvordan kan man bli blind for noe som er så soleklart? Jeg støttet meg til noe som jeg burde sett ikke kom til å fungere. Og jeg gikk så til de grader på trynet. 

Enda den dag i dag, snart 5 måneder etter så har jeg spørsmål jeg ikke får besvart. 

For å klare å komme meg videre så har jeg brukt tiden til hjelp. Jeg har til tider isolert meg, jeg har vært med venner og jeg har vært på en fest eller to. Uansett hva jeg har gjort så er det ingenting som slår det å være alene og gjøre mine daglige gjøremål. Rett og slett ta tiden til hjelp.

Trenger man prinsen på den hvite hesten? Kan man kanskje klare ting alene? 

Du klarer det du bestemmer deg for å klare! 

Jeg kjenner jeg har kommet et skritt nærmere. Et skritt nærmere stedet jeg skal være. 

Jeg ble mulig satt tilbake noen skritt i min plan men kanskje var det nødvendig? Kanskje det var meningen at jeg skulle åpne øynene og ta valget om å klare meg alene. Ikke støtte meg på noen riktig enda. 

Finne min vei.

Jeg tror alt skjer for en grunn. Ting tar tid, og når stormen har stilnet som nå, og solen begynner å skinne igjen, ser jeg at jeg faktisk har kommet et skritt nærmere målet. Og at både tårer og sorg var nødvendig. 

God fredag!



 

Det koster å være personlig



Det er nå et år siden jeg bestemte meg for å snu bloggen fra en ren bakeblogg til å dele mer av mitt liv.

Jeg glemmer ikke den dagen da jeg bestemte meg. Det var som om den siste brikken fant på plass. Magefølelsen var god fra første stund.

Jeg fikk meldinger fra mennesker som jobber med PR, marketing og sosiale medier. 

Er du sikker på dette, Anne Brith?

Gjør du det riktige valget nå? Vi holder pusten.

En slik forandring tar tid. Du snur om på merkevaren din og alle følgerne som har fulgt deg fordi du kun delte oppskrifter stiller 1000 spørsmål. 

Hva er det hun driver med?

Tiden gikk og jeg følte meg mer og mer komfortabel. Jeg har delt mye av det som har skjedd i livet mitt og det har føltes veldig riktig. Det har vært en god miks mellom baking og livet som alenemor. Jeg har tatt dere med på opp og nedturer. 

Å forandre navn tar tid. Det tar minst 1 år. Først da kan man se om det man gjorde var riktig. 

Mistet man noen følgere underveis? Vant man noe på veien?

For  meg var det veldig viktig at jeg ikke satt meg ned for å evaluere dette før det hadde gått et år. Når man er midt i en slik prosess så er det veldig lett å miste troen. Jeg mistet en del følgere på Instagram og vokste absolutt ikke så raskt som jeg gjorde før. Det er helt greit. 

Når jeg nå ser tilbake på dette året som har vært. Dels i United Influencers dels hos Nettavisen og Anti så kan jeg oppsummere at jeg selv har gjort en god jobb. Og det er jeg som til syvende og sist er den ansvarlige. 

Ingen andre. 

Vi har lagt helt andre planer for 2016 og 2017 enn det jeg gjorde i fjor.

Jeg er på et annet sted. Jeg har høyere forventninger til meg selv og jeg har blitt mer strukturert. Men jeg har også lært mye.

Og det som har satt mest spor er at det koster å være personlig. Det går inn på meg. Ikke misforstå meg. Jeg liker å være det. Men jeg har skjønt at for å kunne være personlig og kreativ så må jeg finne en god balanse i det å være "på" og være "av". 

Den balansen har jeg lett etter de siste månedene og den tror jeg at jeg nå har funnet. 

Samtidig som jeg har bestemt meg for at jeg absolutt ikke kommer til å slutte med å være personlig og åpen. Det er en del av bloggen som har kommet for å bli og jeg skal heller ikke slutte å ta opp temaer som mange føler er vanskelige å snakke om. 

Jenter som blir utsatt for vold skal ikke være redde for å snakke om sine erfaringer fordi gjerningsmennene kan bli gjenkjent. Vi skal ikke snu ryggen til mennesker som utøver vold fordi det er naboen og vi føler vi må passe våre egne saker. Ser vi et barn som blir slått av faren på en fotballkamp så skal vi kunne snakke både med personen og om episoden. Og står sladrekjærringene på sidelinjen og snakker stygt om sønnen din så skal du få si i fra uten å bekymre deg for at menneskene skal bli "hengt ut". 

Vi må tørre å åpne kjeften og snakke om det som er galt uten å være redd for at vi skal bli angrepet for å ha en stemme. 

Å legge lokk på vanskelige ting er så 80-tallet og der er ikke vi mer. 

Det er ikke synd i de som slår eller de som voldtar. Det er heller ikke synd i alle sladrekjærringene som ikke har annet å gjøre enn å sitte og snakke andre mennesker ned. Vi må bare tørre å gjøre noe med det. 

Så selv om det har kostet å komme dit jeg er i dag så føler jeg at det har vært en fin reise. Med mange spennende mennesker.

De som ikke ga meg noe har jeg tatt avstand fra. Jeg har lukket noen dører og åpnet noen nye. Og de som gjør meg bedre har jeg fortsatt i min nærhet. 

Jeg gleder meg til en ny vår sammen med dere!

Klemmer!

 

Prosjekt: Anne Brith!




Jeg kjenner at jeg er litt forbannet.

Ikke akkurat den beste måten å starte en uke på men jeg er faktisk forbannet.

På meg selv. 

For å kunne forklare må jeg noen måneder tilbake i tid. 

Høsten 2015.

Alt gikk så fort.

Jeg fikk ikke slappet av og tatt inn over meg ting som skjedde før det var noe nytt som skjedde. 

Livet mitt var et ekspresstog med høyeste hastighet. 

Jeg husker pappa sa til meg en gang på telefonen: Du løper raskere enn sjela di klarer å henge med, Anne Brith. 

Det er sant. Jeg gjorde det. 

Alle andre fikk ha en mening om hva som skulle skje og jeg var med på det. Ferie, hytteturer, restaurantbesøk, konserter og helgeturer. Jo mer jeg var med på jo flere mennesker møtte jeg som ville ta en bit av min tid. 

Jeg var hos min coach rett før påske. 

Han sa: Hva med Anne Brith? Hva vil hun?

Jeg ble stille.

Han fortsatte: Du må starte prosjekt Anne Brith! 

Jeg forsto det ikke helt da. Men etter å ha vært hele påsken alene så har jeg skjønt det. Jeg har funnet ut hva som skal til for at jeg skal få det bra. Jeg kan ikke bare kaste mine egne planer bort mer fordi jeg treffer noen som mener jeg skal fokusere på kjærligheten. 

Ekte kjærlighet vi si: Gå etter det du ønsker deg mest! 

Hva trenger jeg?

Jo, jeg trenger en stabil økonomi for meg og mine 4 barn. Hvordan får jeg det? Jo, ved å jobbe jevnt og trutt og holde fokus.

Ekte kjærlighet vil ikke si: Du jobber for mye. Du må bytte jobb. 

Derfor har jeg bestemt meg for at det faktisk ikke er plass til et forhold i livet mitt akkurat nå. Jeg må klare å finne en vei alene. Klare å stå på egne ben, være glad i meg selv og trygg på at de valgene jeg tar vil være bra for meg og mine barn i fremtiden.

Jeg er den ansvarlige. Det er jeg som må gjøre jobben. 

Det siste året har jeg vært altfor opptatt av å please alle andre rundt meg. Beklager, men den tiden er forbi. 

Nå har fokus blitt flyttet. 

Fra dem til meg. Og det er mine mål og mine drømmer som står i fokus. JEG skal jobbe for at jeg skal ha det bra. 

Har jeg det bra, vil barna mine ha det fantastisk. 

I´m on a mission! 

Forstår du som leser hva jeg mener?

Jeg håper det. 

Kanskje har du det litt slik selv? Du bare lever for å gjøre alle andre glade, og i mellomtiden ser du kanskje ut som et dass. Fordi du aldri har tid eller overskudd til å gjøre det som er best for deg!

Slik har jeg hatt det så lenge nå. Jeg er så forbanna på meg selv.

ALDRI MER. 

Prosjekt: Anne Brith, er i full gang og den som prøver å stoppe meg blir beklageligvis skviset ut av veien.

Og da mener jeg mennesker rundt meg som prøver å si at jeg jobber for mye, at jeg må gjøre ting annerledes, at jeg må gjøre ditt og datt. Nei, jeg MÅ ingen ting. Jeg må gjøre de tingene jeg har bestemt meg selv for å gjøre. Uavhengig hva andre ville mene. Jeg er så dritt lei av å høre hva andre mener jeg bør gjøre for å få det bra.

Du kan ikke kjøpe et hus til 6 millioner når du er alenemor! Hvem f... skal få sette begrensninger for hva jeg kan eller ikke kan? Om jeg bestemmer meg for å jobbe til jeg kan kjøpe det huset så gjør jeg det.

Du kan ikke reise til USA alene med barna. Du må ta deg fri i helgene, Anne Brith. Du kan ikke jobbe så sent. Skal du sende Sven bort på ferie alene i sommer? Han er bare 13 år, det går ikke! 

Hver eneste dag hører jeg hva jeg faktisk ikke kan og jeg er dritt lei av det. Jeg kan det jeg bestemmer meg for å kunne. 

Sint på meg selv for at jeg har hørt på mye av det mennesker har sagt. Men nå er det slutt.

Enten så heier du eller så er du ute. 

De ekte vennene mine er der uansett. Jeg har familien min og barna. 

Det er mer enn nok akkurat nå. 

Og kjærligheten?

Kjærligheten får vente!

Morgensolen sender sine aller første stråler gjennom vinduet her. Solen skinner for meg i dag. Jeg bare vet det!

Klemmer fra meg! 

 

 

Sier du ofte: Jeg har ikke tid?



Mamma, kan du bli med ut i snøen å leke?

Nei, beklager jeg har ikke tid.

Mamma, kan du spille et spill sammen med meg?

Nei, beklager jeg har ikke tid.

Mamma kan du lese til meg på sengen i kveld.

Nei, beklager jenta mi jeg har ikke tid.

Jeg har så ofte sagt til barna mine at jeg ikke har tid. Jeg sier det til venner når de spør om vi skal treffes, til mennesker som spør om jeg kan bake:

Jeg har ikke tid.

Men stopp litt opp og tenk på det du sier. 

Hvem f har nok tid? 

Livene våre går i ekspressfart fremover og mange av oss klarer så vidt å henge med. Så nok tid? Oppskrytt.

Hva er tid? Kan du miste tid? Noen ganger har vi dårlig tid. Noen ganger har vi god tid. 

Jo oftere du sier til deg selv at du ikke har tid jo mer stresset blir du.

Hva om vi fortalte oss og andre sannheten: Det er ikke viktig.

Hva om vi startet å si: Det er ikke viktig.

Når Annika kommer og spør meg om jeg kan spille et spill sammen med henne og jeg sitter og jobber. Da er det jeg driver med faktisk viktigere enn det jeg skal gjøre med henne. Så da er det jo helt greit å si at jeg må gjøre noe som er viktigere akkurat nå. 

Hva skjer når du sier: Det er ikke viktig, i stedet for jeg har ikke tid.

Jo vi blir konfrontert med våre prioriteringer og våre verdier. 

Hvordan prioriterer vi i hverdagen? Hva velger vi bort og hva velger vi ikke bort.

Det er faktisk DU som bestemmer hva du skal velge og ikke velge og når du sier at du prioriterer andre ting fremfor en lunsj med venninner eller prioriterer å jobbe før du leser en bok med datteren så er det helt greit.

Men ikke si at du ikke har tid. For det har du.

Du bare prioriterer det ikke. 

Og det er helt greit.

Prøv dette en uke. Du vil bli overrasket over hvor mye bedre du vil føle du har kontroll over tiden din etterhvert. 

Vi forsov oss i dag vi, det er ikke ofte vi gjør det så jeg hadde definitivt ikke tid til å spise frokost med gjengen. Men jeg forklarte at jeg måtte prioritere å legge ut dette på bloggen før jeg satt meg ned sammen med dem. 

Jeg skal aldri mer si: Jeg har ikke tid. 

Ha en strålende dag <3

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no, instagram eller facebook 

 

Når du minst venter det.....

For noen deilige dager det har vært i det siste. Jeg kan ikke huske at jeg har hatt en så rolig og behagelig uke på lenge. 

Og at dagen i dag skulle bli så bra det hadde jeg heller aldri forventet, men plutselig kom det inn en mail som bare fikk meg til å juble her i sofaen haha. Naboen må tro jeg er gal :P

Jeg tror det var ment å skje for jeg våknet til en melding med en link til sangen: Kallenavn. Elsker herved den sangen! Har hørt sangen flere ganger nå og går bare rundt og smiler :P En veldig fin start på dagen i dag. 

Hoppet ut av senga og gikk gjennom det nye treningsprogrammet mitt. Jeg fikk målt fettprosenten min i går da jeg var sammen med Lene Alexandra og vi fikk snakket litt om kosthold og trening. For meg vil det med fettprosent aldri bli noe jeg har veldig fokus på men det var greit å vite at jeg har gjort en bra jobb i det siste. 

Men jeg skjønte at jeg mulig har fått i meg litt lite proteiner i det siste og at grunnen til at jeg har vært så sliten og trøtt har vært at jeg har trent for lite. 

Mat og trening er utrolig viktig for å ha det bra. Så fremover skal jeg trene litt mer styrke og cardio haha. Men mest styrke. Den rompa skal litt høyere til sommeren! Og så skal jeg ha litt mer fokus på å få i meg riktig mat. 

Fikk en grunn til å feire i dag altså med den mailen som kom inn så jeg har bestemt meg for å ta turen ut sammen med venner i kveld. Det skal bli så deilig. Gode venner, et glass vin eller to og litt dansing. Det gledes!

Og så er det jo en spennende tid generelt da dere. Jeg skal gjøre så utrolig mye morsomt etter påske. Kan ikke røpe alt enda men det skjer ting på flere fronter. 

Veldig etterlengtet og god følelse akkurat nå. Og jeg som trodde for noen uker siden at jeg aldri kom til å smile mer igjen. Slik kan det altså gå når du bare tar tiden til hjelp. 

Du vet når du bare er glad, hele tiden. Og du klarer ikke sette fingeren helt på hva det er som gjør deg glad. Du bare fniser til alt og alle. Litt sånn er det her hos meg i dag. 

Flåsete dag haha, og godt er det å ha slike dager innimellom. 

Håper dere har en nydelig dag, hvor enn dere er! Også dere i Bergen :P

Klemmer!

PS. Noen som vil vite hvordan jeg trener? Hvilke 10 øvelser jeg har gjort da jeg gikk ned 10 kg? Skriv ja i kommentarfeltet da så vet jeg om det er noe jeg skal bruke tid p å:)


 

Når gjorde du sist noe for deg selv?



Tenk godt etter. 

Tenk en stund på akkurat det spørsmålet.

Var siste jentetur en tur du virkelig ønsket? Dro du på hytta fordi alle skulle kose deg eller ble det bare stress?

Når gjorde du noe kun for deg selv?

Jeg husker ikke sist jeg gjorde noe jeg selv virkelig hadde lyst til. Eller jo vent kanskje det var sommeren for 2 år siden da jeg og Lene Alexandra stakk til Spania og var der i litt over en uke. Da gjorde jeg akkurat det jeg følte jeg hadde lyst til. 

Jeg var ubeskrivelig lykkelig den sommeren.

Jeg må nesten fortelle dere noe crazy Lene fikk meg til å gjøre. Jeg var jo singel da og møtte en spansk lege der nede. Samme kveld inviterte han meg med som daten sin i et bryllup. Jeg har aldri kommet til å bli med en vilt fremmed kar i et bryllup. Det var jeg altfor sjenert til. Jeg hadde jo ikke engang noe å ha på meg. 

Men Lene Alexandra mente det var høyst på tide at jeg gikk ut og koste meg litt og dro meg med på shopping. Hun fikset hår og sminke og vips sto jeg klar til å dra i bryllup. Kvelden ble helt fantastisk og alle bryllupsgjestene endte festen på stranda og jeg var ikke hjemme hos Lene igjen før det var blitt lyst neste morgen.

Som fjortiser satt vi og fniste av hvor gal jeg hadde vært. 

Det å tre ut av komfortsonen og gjør noe jeg selv synes var dritkult ga meg en god følelse jeg levde lenge på den høsten. 

Når du sier ja til andre sier du ofte nei til deg selv. 

Du må si JA til deg selv og derfor ofte nei til andre. 

Det er også noe Lene Alexandra har lært meg. Det betyr ikke at du skal være en egoist men det er lov å tenke på seg selv fremfor bare å jage det å please andre. 

Jeg husker jeg prøvde å tenke litt på meg selv rett før jul. Jeg vurderte å være alene i julen. Men alle rundt meg sa at: Herregud Anne Brith det kan du da ikke mene?

Jo, jeg mente det. Jeg hadde lyst til det.

Det ble ikke slik og jeg endte opp på sykehuset i jula. Mistet følelsen i halve kroppen og halve ansiktet hang dødt og uttrykksløst i flere dager. 

Du må kvitte deg med det som tynger deg. Jeg skrev et innlegg 5. januar. Jeg visste allerede da inni meg at forholdet ikke kom til å vare. Jeg klarte bare ikke gjøre noe med det akkurat da. Det er ikke slik at man stopper å elske. Man elsker i lang tid etterpå. Men man klarer bare ikke være i situasjonen mer. 

Jeg sa et år. Jeg kunne klare det et år. Da det viste seg at det kanskje ble 2 eller 3, valgte jeg å gi slipp. Avstanden var for stor. Og etter å ha ligget på sykehus i julen bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle gå på kompromiss med min egen magefølelse og egne drømmer. 

Så det som tynget meg gikk jeg ifra. Og jeg har brukt tiden godt. 

Man må ha det litt vondt før man får det godt. Det er slik livets lære er. Enten du er 20 eller 40.

Så nå ser jeg frem til en lørdag hvor jeg vinker god tur til 3 håpefulle. Minstemann sa jeg hadet til i dag i barnehagen. Det var enklere enn jeg trodde. 

Fra og med i morgen og 10 dager fremover skal jeg bare være alene. 

Hjemme alene. 

Fordi jeg vil det.

Fordi jeg ønsker å bruke tid på meg selv. 

Jeg vil bruke dagene på å rydde, sitte i solen, bake og lese. 

Jeg vet mange synes det høres merkelig ut, men jeg har de siste 2 årene altså ikke vært alene en eneste dag.

Så nå føler jeg at det er min tur.

Ønsker dere en god fredag.

PS. Har du sjekket påskekyllingene jeg la ut på snap nettopp? Snap: annebrith.no Oppskriften kommer på bloggen i neste uke men den ligger allerede på snap nå. Så ta skjermbilde om du vil lage dem allerede i dag <3 

 

Mamma spurte: Har du det bra, Anne Brith?






Jeg husker veldig godt årene jeg bodde i Nederland. Jeg reiste jo dit som ung jente og studerte. Helt alene i en familie jeg ikke visste mye om. Ung og nysgjerrig. Opplevelsene kom som perler på en snor og det var en enorm læringskurve. Jeg lærte meg ikke bare et nytt språk på 3 måneder. Jeg fikk nye venner, lærte meg hvordan bestikket skulle ligge etter endt middag og lærte å tilpasse meg i en ny kultur. 

Selv om det var mye som skjedde og dagene var fylt opp så kom det kvelder hvor jeg følte meg alene. Da ringte jeg ofte hjem.

Ingenting er så godt som å høre stemmen til mamma. En trygg og rolig stemme som sier at dette går bra. Du klarer dette Anne Brith. 

Samme følelsene er der i dag. 20 år etter. Og det er like godt å ringe hjem til mamma nå som det var for 20 år siden. Kanskje bedre?

Jeg satt i bilen i går. Chippen på Visakortet hadde blitt ødelagt så det var ubrukelig og bilen ville ikke starte. To små og kanskje ubetydelige ting men det var bare dråpene som fikk begeret til å renne over. 

Tårene rant på kinnet mitt. 

Nummeret jeg har brukt å ringe i slike tilfeller er ikke nummeret som står øverst i telefonlista mi mer og jeg søkte etter mammaen min på telefonen. 

Vil du komme hjem, Anne Brith? 

Jeg vil jo gjerne komme hjem men hvor rart det kanskje høres ut for deg som leser dette så ser jeg for første gang på lenge frem til å være litt alene. Jeg har ikke vært alene på flere år og jeg gleder meg til å få det stille rundt meg. Lese en bok og bake. 

Mamma, kjenner meg jo bedre enn alle andre og hun ble stille.

Har du det bra, Anne Brith?

Vi er her for deg om du vil komme hjem!

Bare å vite det, selv om man selvsagt vet det, er godt. Å vite at uansett hva som skjer så er det to armer som åpner seg i sekundet du kommer inn døra hjemme hos mamma. 

Og akkurat det trengte jeg i går. Mellom startkabler og ubrukelige Visakort.

Ønsker dere en nydelig dag!

Skal prøve å bake litt i dag så følg meg på snap: annebrith.no


 

Du kjenner ikke meg! Eller vent, kanskje gjør du det?


Jeg gikk nedover Karl Johan.

Helt i mine egne tanker. 

Jeg skulle shoppe litt før jeg skulle treffe resten av bloggerne i Nettavisen.

Hei Anne Brith, hørte jeg noen rope! Jeg snudde meg, hvem der?

Kjenner jeg deg? 

Men jeg så ikke et ansikt jeg kjente. Men du kjente meg, og kom mot meg med et smil.

Et gigantisk smil som om du var min beste venn jeg ikke hadde sett på flere år. Som om du hadde savnet meg altfor lenge. 

Jeg kunne ikke unngå å smile tilbake. Hadde lyst til å gi deg en god klem da du sa: jeg følger bloggen din.

Hva skal man si?

Jeg bruker å svare at jeg synes det er gøy og jeg bruker å takke for det. For det betyr virkelig noe for meg. 

Rett før jeg gikk ut av toget fikk jeg en snap. Snappen var fra toget. En annen hadde sett meg og ville bare si hei, og at det var kult å ta samme tog. 

Noen ganger får jeg en snap med bilde av meg selv. Med teksten, så deg på butikken, du stråler. 

Jeg kommer aldri til å venne meg til det. For selv om du ser på meg på en måte så vil jeg i mitt eget hode for alltid bli Anne Brith. Slik jeg alltid har vært fra jeg var liten. Jeg føler ikke at jeg er annerledes. Kanskje mer direkte og åpen enn de fleste og jeg tør å si hva jeg mener men jeg er fortsatt bare Anne Brith.

Den minste jenta i klassen som var mer opptatt av lekser og håndball enn noe annet. 

Så møter jeg deg. En helt ukjent.

Du kjenner ikke meg, tenker jeg. Men du har fulgt meg i flere år. Så du vet når jeg har vært på sykehus, du vet når jeg har bursdag og du har vært med meg på ferier. I opp og nedturer har du støttet meg og heiet på meg. Du har lagt igjen kommentarer og sendt blomterbuketter via snap når jeg har vært trist. Du har vært konstruktiv når jeg har gått for langt og du har grått med meg når jeg har vært såret. 

Så tett innpå har du fulgt meg at du nesten har kommet under huden på meg. Og blitt en venn. En fast følgesvenn. 

Vinter, vår, sommer og høst. Årene går og barna våre vokser til. Vi snakker om bleier, middagsmat og aktiviteter. Vi krangler og er uenige men vi sier også som gode venner unnskyld om vi har strukket strikken for langt. 

Du kjenner ikke meg. Men enda tar du del i livet mitt. Du engasjerer deg og støtter meg. Når jeg gruer meg til noe så er du storesøsteren som sier at dette går bra og når jeg gråter er du mammaen som sier at tiden leger alle sår. 

Hver dag møter jeg deg. Hver dag i en ny skikkelse. Men hver dag med et stort smil. Noen ganger med et spørsmål om jeg har tid til et bilde og noen ganger bare for å dele en oppskrift eller fortelle meg hvem du er. 

Sakte men sikkert har du blitt grunnen for at jeg smiler. Jeg kjenner en barnslig lykke inni meg for tiden og det er på grunn av deg. Uansett hvem du er. Det er koselig når du sier hei eller sender meg en snap. Jeg liker å ta del i ditt liv også. Du prøver å få makronene perfekt, du ligger på sykehus etter en bilulykke og du holder ditt barn i hendene for aller første gang. 

Du har gjort noe med meg. Du har fått meg til å tenke. Kanskje er du viktigere enn jeg faktisk trodde du var for noen år siden. Jeg har i alle fall åpnet meg mer for deg føler jeg. Og jeg begynner å bli kjent med deg og oppriktig glad i deg. 

For når vi står på Karl Johan, ansikt til ansikt for aller første gang og du deler mine øyeblikk som har betydd mye for deg så kjenner jeg at jeg får en klump i halsen og tenker: Takk. Takk for at du faktisk bruker tid på å bli kjent med meg. Takk for alle fine kommentarer. I mørket og i solskinn er du her. Du bare er her. 

Derfor blir jeg ekstra rørt når jeg treffer deg og du sier hei. Da kjenner jeg at jeg må klemme på deg også. For du skal vite at du betyr mye for meg.

Jeg trodde ikke du kjente meg, men du gjør faktisk det. Jeg har åpnet armene mine for deg og det har jammen du også gjort for meg.

Så takk. Det betyr uendelig mye.

Særlig akkurat i dag <3

Klemmer <3

Følg meg gjerne på snapchat: annebrith.no


 

Jeg er lat. Jeg er feit. Jeg er dum.



 

Jeg er stygg. 

Jeg er i dårlig form.

Jeg er en dårlig mor.

Dette er ting jeg ofte har sagt til meg selv. Stemmen inni hodet mitt har fortalt meg at jeg ikke duger og at jeg ikke kommer til å få det til. 

Jeg bestemte meg for 4 uker siden at jeg skulle slutte å si slike ting til meg selv. 

Jeg skal ikek snakke meg selv noe mer ned.

Det er jeg selv som hindrer meg selv. Jeg er mitt største hinder for å oppnå det jeg selv ønsker. Jeg setter begrensninger for meg selv.

Anne Brith, du er alene med 4 barn. Du kan ikke gjør det. Du klarer ikke det. Jeg har sagt det så ofte at jeg har begynt å tro på det selv.

Men jeg er sjefen i mitt eget liv.

Og du er sjefen i ditt liv.

Tenke seg noe så latterlig enkelt. JOda, nikker du sikkert nå, sittende foran din pc på vei til jobb eller hvor du nå enn befinner deg. Det er ikke noe nytt at vi vet at vi er sjefer i vårt eget liv.

Men hva er det som hindrer meg?

Det er jo ikke bare så enkelt at om jeg hver dag slutter å si negative ting til meg selv så vil alt forandre seg. Hadde det vært så enkelt så hadde alle klart det.

Hva er det som hindrer meg i å gjøre endringer i mitt liv?

Det er vanene mine. De forferdelige vanene jeg har bestemt meg for å legge inn på tidspunkt i livet mitt. Hver dag, de samme vanene.  Eller kanskje er det uvaner?

Det starter hver morgen. Jeg klarer ikke stå opp når klokka ringer. Jeg fikser det ikke. Må slumre. Er jeg for trøtt? Har jeg bare blitt vant til at jeg synes det er greit å slumre i 1 time? Bør jeg sove mer?

Jeg må stå opp hver dag klokken 5.00 for å få en rolig morgen. Jeg vil ha tid til meg selv, jeg vil spise frokost og drikke litt kaffe. Ha tid til å blogge og så vekke barna mellom seks og sju. For å klare dette må jeg stå opp klokken 5.00 men det nytter ikke. Jeg er så trøtt.

Nå har jeg i flere uker lagt meg klokken 22.00. Dette for å få nok søvn. Jeg steller meg klokken 21.00 og er i seng 21.30. Jeg leser litt og sjekker bloggen. Slik får jeg en god avslutning på dagen og sover jeg godt til neste dag. Mange kvelder har jeg lyst til å gjøre andre ting men jeg gjør det ikke. Jeg gjør det jeg har satt meg som mål og det er å legge meg slik at jeg klarer å våkne klokken 5.00

Mitt liv- mitt valg.

Stress i morgenrutinen med barna. Vi klarer aldri å komme oss avgårde til barnehage og skole slik at jeg er hjemme igjen til klokken 8.00. Da skal jeg være på "jobb" Jeg leter etter sokker, bukser, uteklær. Hvem skal ha hva på skolematen og det er alltid en som ikke finner en lue. 

Nå har jeg i flere uker brukt tiden fra ni til halv ti til å finne frem klær til alle. Barna har fått i oppgave å gjøre dette selv nå mens jeg har tatt yttertøyet, luer og votter. Slik finner jeg alltid ut om noen sko er våte og trenger å tørkes eller om ytterbukser trenger å henge på badet over natten. Jeg er forberedt på det som skal skje og vi kommer oss nå avgårde til avtalt tid hver dag.

Mitt liv - mitt valg.

Jeg sminker meg ikke så ofte. Jeg steller meg også sjelden. Noen ganger ser jeg meg selv i speilet og tenker: Anne Brith, du kan ikke gå rundt slik. Jeg kan lett ta en utebukse over pysjen jeg og gå slik med ullgenser og utebukse i barnehagen. Ingen som ser at jeg har pysj unser. Skal jo hjem rett etterpå! Jeg har ikke tid til å sminke meg når det er så travelt hver morgen. Men når jeg steller meg skikkelig og tar på meg noe pent så føler jeg meg så fresh. 

Derfor har jeg fortalt barna at når jeg vekker dem så er deres oppgave å spise frokost. Jeg skal ikke stå på kjøkkenet å være verten som skal fikse alt. Jeg vil ha tiden mellom klokken seks og halv sju for meg selv slik at jeg kan stelle meg og på en slik måte også føle at jeg ser bra ut. 

Mitt liv - mitt valg.

Jeg droppet ofte frokoster. Hadde ikke tid, eller ork for den saks skyld. Jeg hadde alltid en unnskyldning eller en grunn for at jeg ikke rakk det. Ofte var klokken både tolv og ett før jeg fikk i meg dagens første næring. Helt på trynet ja jeg vet, men det er slik jeg hadde det. 

Nå i det siste går jeg ikek en dag uten å spise frokost. En bra start på dagen gir energi og viljestyrke til å sette gjøremål ut i live. 

Mitt liv - mitt valg.

På jobben blir jeg oppringt av mange jeg ikke trenger å snakke med. Alle vet jeg jobber hjemmefra og det er alltid koselig å snakke. Hver dag brukte jeg minst 2 timer på telefon, sms, meldinger på facebook eller annen "unyttig" kommunikasjon. Det resulterte i at jeg ofte ikke fikk gjort det jeg skulle. 

Nå har jeg i flere uker holdt et bedre fokus og unngått slike samtaler og sms-dialoger før klokken har blitt 12.00 og jeg setter meg for å spise lunsj. Telefonen ligger ved siden av meg men det er kun appene til jobb som ligger åpne. Alt annet må vike frem til lunsjen. 

Mitt liv - mitt valg.

Musikk er noe som gir meg energi. Jeg har flere spillelister. Men jeg velger ofte de listene som er rolige sanger på og som mer eller mindre får meg søvnig. Sanger som er triste og som det ikke er noe energi i. Ja, jeg innrømmer det. Jeg hører mye på slik musikk.

Men nå har jeg bestemt meg og har i flere uker hørt på spillelistene mine som har motiverende sanger. Sanger som gjør meg glad og inspirert. Sanger som får meg til å tenke at jeg kan også klare dette. Jeg blir glad, opprømt og smiler mer.

Mitt liv - mitt valg.

Jeg husker aldri navn. Seriøst det er en greie jeg bare ikke klarer å få til. Hva er det med noen mennesker som husker alle navn? Jeg makter det ikke og har bare godtatt at jeg engang er et menneske som ikke klarer å huske navn. Eller er jeg det?

I det siste har jeg prøvd ut noe nytt. Når jeg møter noen for første gang og får vite hva de heter så spør jeg gjerne en gang til: Var navnet ditt Anne? Forsto jeg det riktig? Eller jeg spør, beklager jeg hørte ikke etternavnet ditt godt nok. Så sier de ofte navnet sitt på nytt. I veska mi har jeg en liten bok som jeg skriver alle navn inn i. Det er en møtelogg for meg selv og der noteres navnene. 

I det siste har jeg altså ikke glemt et eneste navn på de jeg har møtt.

Mitt liv - mitt valg.

Jeg kan fortsette med eksempler på hvordan livet mitt har vært og har blitt. Dette på grunn av valg jeg har bestemt meg for å ta. Vaner jeg har bestemt meg for å kvitte meg med. Eller uvaner om du vil kalle det det. 

Å kvitte meg med disse vanene har også gjort meg gladere. Dette fordi jeg ikke snakker meg selv mer ned inni hodet mitt. Du husket ikke navnet, du ser ikke ut, hvorfor steller du deg ikke og nå har du kastet bort tid på jobb. Ting jeg brukte å si hver eneste dag til meg selv fordi jeg skuffet meg selv med å følge alle vaner jeg selv hadde lagt meg til.

Og valgene jeg tok da jeg følte meg sliten og mislykket kan man si ikke var de beste valgene for meg selv.

Mine vaner ble min karakter.

Dine vaner blir din karakter.

Du bestemmer.

Ditt liv - ditt valg.

 

 

Kun kr. 1000.- i uka på mat? Hvordan klarer du det?

Jeg må nesten starte med å si: Tusen takk for all respons på innlegget mitt fra i går om å feire påske uten kjærligheten. 

Mange av dere har sendt meg mail og det vekket tydeligvis noe i mange. Beklager til dere som endte opp å gråte på jobben. Husk at innlegg som blir lagt under kategorien: Tanker & følelser ofte også vekker følelser. 

Jeg fikk en invitasjon til påske i går, eller jeg fikk faktisk flere, og jeg vurderer sterkt å si ja til en av dem. Mer om det en annen dag.

Det mange av dere hengte seg opp i i går var at jeg skrev at jeg brukte kun kr. 1000.- på mat i uken. 

Det har jeg ikke gjort de siste 2-3 månedene. Fordi jeg rett og slett har prioritert det gode livet. MEN nå som det ser ut til at jeg skal kjøpe meg hus alene og må ta store deler av livets utgifter alene fremover så har jeg bestemt meg for å skru pengekrana så til de grader igjen og gå tilbake til vårt gamle budsjett.

Det var kr. 1000.- på mat i uka.

Jeg har bestemt meg for å ta dere med på handletur, lage en liste på det jeg spiser, det barna spiserog middagene vi lager i en slik uke. VI er 1 voksen og 3-4 barn her hjemme og om vi er fokuserte nok og kun handler 1 gang hver uke så blir det slik.

Livet er fyllt opp med valg. Det er du som tar valgene i ditt eget liv. Du kan velge å spare, eller bruke penger. Du kan velge å spise billige middager eller du kan velge å sløse bort penger på dyr mat. Hvor mye mat kaster du hver uke? Jeg tipper du kaster rundt 10-20% av maten fra kjøleskapet. Hvorfor? Fordi du rett og slett ikke rekker å spise alt du kjøper. 

Har du tenkt på det?

Handler du mat uten en liste eller med? Kjøper du noe som ikke står på listen eller følger du planen?

Du bestemmer.

Må du spise digg mat til frokost hver dag eller kan du spise havregrøt hver morgen? Kan du ta med deg matpakke når du vet du skal på farten eller kjøper du maten på en kiosk eller butikk.

Har du en vannflaske i veska eller kjøper du en Redbull eller juive til 40 spenn når du haster avgårde til toget.

DU VELGER!

Vi har altfor mye penger. 

Vel, det er ikke helt sant jeg vet at mange alenemødre der ute ikke har det greit men man kan gjøre noe. 17 år gamle ungdommer som ikke får stipend pga nye regler kan for søren meg komme seg ut og få seg en deltidsjobb. Jeg mener bestemt at man kan få seg en jobb allerede når man er 15 år. Bidra. Alle monner drar.

Og har du det kjipt økonomisk må du også legge en plan for hvordan du skal komme deg ut av situasjonen. Det nytter ikke å sitte på sofaen og synes synd på seg selv. Det hjelper ingen. Du må finne ut hva du kan gjøre for å forandre på ting. Enten øke inntektene eller minske utgiftene. 

Så enkelt, så vanskelig.

Men hvem bestemmer hvordan man skal ha det økonomisk?

Det er du!

Trenger du nye klær eller kan du bruke det du allerede har? Må barna ha nye ski eller kan du kjøpe brukt på finn? 

Jeg klarte meg i 2 år med 19.000.- i mnd.  

12.000.- gikk til husleie og 7.000 til mat og annet.  Disse årene lærte jeg meg å bruke kun kr. 1000.- i mat hver uke.

HVORDAN?

I starten hver måned gikk jeg i minibanken og tok ut 4500.- Jeg la kr. 1000.- i 4 konvolutter. Da visste jeg at jeg uansett ville klare meg og ha mat om noe skjedde. 500.- ble lagt i en krisekonvolutt. Det brukte vi til bursdager til barna og ting som kom opp. Noen ganger skal barna ha med kr. 50.- til et eller annet. Eller en tjuekroning skal med til en kantine på skolen.

Hver fredag handlet jeg for 1 uke og brukte ikke mer enn denne ene tusenlappen. Jeg handlet 5 varme middager, frukt og grønt og godteri til lørdagene. Jeg handlet med måte. Ikke i overflod.

Og vi klarte oss fint. Ja, når onsdag eller tordagen kom så var det lite, men hver fredag kjente barna på den deilige følelsen av å ha et fylt kjøleskap og enda den dag i dag verdsetter de god mat og drikke. De vet verdien av kr. 1000.- og vet godt når handlevogna kommer opp mot dette beløpet.

Enda kan jeg gå på butikken med Sven eller Annika og når vogna fyller seg opp er spørsmålet de ofte stiller: Har vi penger til dette, mamma? Det er et gjennomgående spørsmål vi stiller oss her i familien sammen med spørsmålet: Trenger jeg dette?

I den verste perioden da jeg ikke hadde lønn i det hele tatt fikk vi mat som var gått ut på dato fra den lokale butikken. Ofte er mat som går ut på dato samme dag satt ned til halv pris. Noen butikker har en egen hylle for det. Dette kan også ofte fryses ned og brukes senere i uken. 

Jeg handlet ikke noe annet enn mulig litt frukt og grønt i løpet av uken og som regel holdt vi oss på kr. 1000.-

Nå har du fått noen tips til hva du kan gjøre, men om du gjerne vil ha en mer detaljert oversikt med handlelister, ukesmeny så trykk LIKER eller DEL innlegget eller bare legg igjen en kommentar. 

Klemmer :)

PS. Følger du meg på snapchat? Annebrith.no 

#økonomi


 

Påskefeiring uten kjærligheten



Snart er det påske.

Jeg gråter og ler om hverandre.

Gråter fordi jeg faktisk gruer meg til en påske alene, men så ler jeg når venninner ringer og oppmuntrer meg all mulig rare påfunn de mener jeg bør finne på. 

I helgen ryddet jeg opp. Det var godt å få alt og da mener jeg absolutt alt på stell. Det er ikke et klesplagg som ikke er brettet og strøket her hjemme. Jeg fikk til og med tid til å stryke dynetrekket. 

Jepp, jeg vet det er døyt men da jeg bodde i Amsterdam fikk jeg en greie med stryking. Elsker å stå og høre på musikk og stryke klær haha.

Midt i Hanning Kvitnes sin låt, Sånne som oss slo det meg. Sånne som oss, har faktisk ikke behov for en kjæreste. 

Når kjærligheten gjør vondt verre så skal man gi slipp. Og jeg slapp.

En prosess som har vart lenge. Dere har nok fått det med dere. Allerede før jul kjente jeg at jeg gikk på kompromiss med meg selv.

Må man ha kjæreste?

Hva om jeg faktisk klarer meg selv resten av livet? Sånne som oss har behov for en kjæreste, synger Henning og joda sangen er fin men jeg er ikke sånne som oss kanskje?

Jeg vet ikke?

Kanskje klarer jeg meg helt fint alene?

Coachen min kaller det: Prosjekt Anne Brith. 

Haha.

Jeg harikke noe svar. Jeg vet bare det at om litt over en uke står jeg alene i 10 dager. Barna skal til Nederland og jeg har avlyst mine planer om å reise til Trondheim.

Trist? Ja.

Stopper verden av det? Nei.

Jeg må bare finne ut hva jeg skal gjøre den uka. 

Kanskje skal jeg bruke den uka alene på en hytte og bare være for meg selv. Skrive, lese, slå av telefon og sove?

På facebook har jeg skjult statusen min. Jeg har ikke behov for å fortelle alle rundt meg om jeg er singel eller i forhold. Kanskje en dag? Hvem vet.

Det at man ikke har kjæreste er litt skummelt synes jeg. 

Veldig rart egentlig, for jeg hadde ikke trodd at det skulle bli slik. Og gammel vane er vond å vende så hvem skal jeg bruke all tiden på nå? Altså misforstå meg rett jeg brukte ikke all min tid på å pleie kjærligheten men det å sende sms, snakke i telefon eller bare ha en samtale på facetime. 

Det blir mye tid til overs fremover haha. 

Jeg kjenner det kommer nye følelser opp. Kjærligheten for barna vokser, gleden over å pynte til påske, rosa blomster som springer ut av en kvist. 

Det er vondt og godt på samme tid.

Håper dere forstår.

Ønsker dere en fin dag.

Egg fra Nille og kirsebærblomst fra Extra 

Sorry for alle bilder...klarte ikke velge haha...





























 

Er 80% bra nok?

Jeg har alltid vært den flinke piken. 

Var aldri fornøyd før jeg fikk 6 i tysk elle rmatematikk. Og derfor ble det ofte slik. 

Inni hodet mitt har jeg alltid sett for meg målene jeg skulle jobbe mot og laget en slagplan for å komme dit jeg mente jeg fortjente å være.

100% Anne Brith. Da kan du være fornøyd.

Jeg har laget lister, planer og holdt meg strukturert til disse. Fokus på målet, Anne Brith. Hold fokus.

For meg har det da vært slik at om jeg ikke fikk gjort alt på listene, eller nådde målene jeg hadde satt meg for den bestemte dagen eller uken så var jeg ikke helt fornøyd. 

Mange ganger har jeg møtt mennesker i livet mitt som har sagt: Du blir aldri fornøyd du Anne Brith. 

Så har jeg tenkt. Nei jeg blir jo aldri fornøyd om det ikke er 100%. Det er helt riktig det. Jeg vil liksom helt på toppen, eller gjøre alt riktig eller få alt perfekt.

Men, det er et stort men her. 

For det første er det utrolig slitsomt å leve slik. Det er ikke slik at jeg har det helt striglet hjemme og er sykelig opptatt av lister og gjøremål. For slik er jeg langtfra men det er slitsomt aldri å bli fornøyd med seg selv. For sanheten er at det ikke er mange dager at jeg faktisk har vært fornøyd med meg selv. Alltid en epost som kunne vært sendt før, en pakke som ikke ble sendt tidsnok, et barn som burde blitt fulgt på trening eller støv som burde blitt fjernet.

Og mens jeg har levd slik at jeg aldri var helt fornøyd med meg selv så har jeg litt etter litt skuffet meg selv. 

Det har jeg ikke forstått før i går.

Da var jeg hos coachen min. 

Han sa: Hva om 80% er bra nok?

Det blir aldri 100% Anne Brith. Det vet du innerst inne, sant?

Du klarer aldri gjøre alt 100% hver dag, hver uke, hver måned gjennom hvert år. 

Ingen klarer det. Selv ikke jeg, som har vært flyver i forsvaret. Jeg gjør også feil. Jeg må bare ha en plan for hva som skal skje når jeg gjør feilene.

Godtar du at hver dag blir 80% så vil du bli mer fornøyd om dagen blir 85% eller 87% og du vil etterhvert se at for å få de 100% så må du jobbe så inderlig hardt at du nesten stuper og du vil finne ut at det ikke er verdt det i lengden. 

Er det realistisk å tro at vi skal prestere 100% hver dag? Nei, jeg tror ikke det. Det innså jeg i går. Jeg visste det kanskje allerede for til tider har jeg blitt utslitt av å prestere for å nå 100%

Så nå har jeg godtatt at jeg ikke klarer å være på topp hele tiden. At livet svinger opp og ned. Og at man skal ta oppturene og nedturene med et smil. Og akseptere at jeg ikke er på topp hele tiden men at jeg planlegger når jeg skal være best og når det er greit å være nest best. 

Det var ganske befriende å gå ut derfra i går. Jeg slappet liksom mer av. 80% kan jeg klare. Det kan jeg til og med klare hver dag. 

Altfor lenge har jeg sagt til meg selv at jeg ikke har vært god nok. Jeg har snakket meg selv ned på skalaen mot suksess. Du har kanskje et annet inntrykk av meg, du som leser dette. Men det er helt sant. Jeg har ofte sagt til meg selv at nå har du gjort en for dårlig jobb, i stedet for å se på hva jeg virkelig har utrettet det siste året. 

Snart 45.000 mennesker på Instagram, 30.000 på facebook og en hel haug av supermødre på snapchat. 

Jeg har lest kommentarer om at jeg har blogget for lite, blogget for mye, snappet for mye, smilt for rart, delt for mye, delt for lite, slanket meg for mye, hatt for stygge øyenbryn, og at jeg burde gjort det og det annerledes og jeg har grublet altfor mye på disse kommentarene og sagt til meg selv hver gang jeg har lest dem at jeg har gjort en for dårlig jobb. 

Men fra nå skal jeg faktisk være fornøyd med 80% 

Veldig befriende tanke og jeg gleder meg til å være fornøyd med at 80% faktisk er bra nok!



 

Trenger jeg å bekymre meg for deg?

Hun skrev det på en melding på facebook. 

Fine Lene Alexandra, nei du trenger ikke det, svarte jeg.

Jeg må bare komme meg videre på et vis. Og det skjønte hun. Samtalen ble brått snudd til trening og hvor bikinifit jeg håper å kunne bli til sommeren haha. 

Det er godt å trene når man er trist, sa Lene. 

Slik har hun alltid vært. Så støttende og god. Jeg er her for deg. Trenger du et treningsprogram? 

Vips, 5 minutter senere var planen lagt. 

Det blir ikke bikinifitness på denne dama men formen jeg var i for 2 år siden da jeg var med på Oslo Triathlon var upåklagelig. Og dit skal jeg komme igjen. 

Espen Hilton sa: The break-up body is the best body.

Har du tenkt på det noen ganger? Haha jeg måtte smile da han sa det.

Å ha gode venner er gull akkurat nå. Lene er optimisten selv og det er ingenting hun ikke får meg til å tro på. 

Her er noen eksempler på ting hun har svart meg .... haha

Jeg: Jeg klarer ikke løpe mer....

Lene: Bli forbanna, Anne Brith, det hjelper.

Jeg: Uff, jeg brakk en negl.

Lene: Anne Brith, den kan du få satt på i morgen eller så river du de andre 9 også av. Det er en negl.

Jeg: Det der er en jævlig bratt bakke og jeg har ikke stått på langrennski på flere år

Lene: Anne Brith, drit i det, gamle kunster glemmer du aldriiiii ( hun satte utenfor med et hyl)

Jeg: Jeg har vært litt utenfor i det siste

Lene: Du har ikke holdt fokus, du må ha øye på målet

Jeg: Jeg kan ikke komme for jeg har barna

Lene: Ta med barna på overnatting da vel? 4 madrasser er alt vi trenger ( så presset vi oss inn i leiligheten hennes)

Jeg: Jeg kan ikke dra på date, har ikke noe å ha på meg

Lene satt allerede i bilen: Kom igjen vi må på shopping

Listen kan fortsettes til det uendelige tror jeg for det er så mange forskjellige situasjoner som ejg har vært i og tvilt på om ting ville gå bra mens Lene evner å se mulighetene foran meg. 

Og det er godt å ha noen som ser ting du ikke klarer å se. For akkurat nå kjenner jeg at jeg trenger det!

#friends









 




 

 

 

 

 

I drosjen inn til Stockholm delte jeg en av mine hemmeligheter:



Sponset tur

I går var jeg og Silje Pedersen, også kjent som Mote-Silje på tur til Stockholm med Kappahl. 

Flyet var forsinket og det ga oss en ekstra time til å bli bedre kjent.

For å si det slik: Det er ikke vanskelig å få igang en smatale med en person som er like engasjert, født i den beste årgangen 1975, og som driver blogg på heltid. 

Praten gikk og det var fasinerende å høre om hvordan Silje har tatt valg i livet sitt som igjen har påvirket henne. Mennesker som har suksess på et bestemt område og som er god på det de driver med inspirerer meg veldig. Jeg prøver ofte å finne ut hva de har gjort for å komme dit de er i dag. 

Mange vil ikke dele opp og nedturer men Silje fortalte meg vhordan hun jobbet og jeg skjønte at jeg kunne lære noe her. 

Følte jeg satt med munnen åpen av begeistring hele flyturen haha. Mote er jo definitivt ikke mitt felt og vi fant ut at vi skulle ta en titt på en butikk etter lunsjen hvor jeg kunne bli inspirert. 

Jeg trenger jo veske. Jeg eier faktisk ikke en eneste veske som er litt "pen" og nå etter turen i går har jeg bestemt meg for å spare til en veske til meg selv.

Men, jeg er ikke helt borte vekk selv når det kommer til kunnskap og kan litt om både facebook og algoritmer. Hvordan vet man at man jobber riktig? Og hvordan skal du analysere og jobbe med tall som feks google analytics og innsikt på facebook. 

Så der, i drosjen på vei inn til Stockholm shaket vi hender på et fremtidig samarbeid. Anneli fra Kappahl applauderte og krevde 2% fordi hun hadde ført oss sammen :P

Vittig hvordan to helt vilt forskjellige mennekser, fra helt forskjellige områder og bransjer kan finne tonen og så raskt bestemme seg for at dette, DETTE skal vi gjøre oftere!

Jeg anbefaler deg å lese dette innlegget hos Silje: Tenk deg om før du spør eller innlegget Ikke vent for lenge. 2 nydelige og personlige innlegg. Ellers bør du følge SIlje på snapchat: silje-pedersen eller på Instagram 

Sjekk hva Silje skrev om meg i dette innlegget

Forteller mer om turen i et eget innlegg. 

Klemmer herfra <3





 

Kunsten å fly - giveaway



Sponset bok

Dette er en bok som ikke passer for alle. Det skal jeg ærlig innrømme. 

Hvis du vil forandre noe i ditt liv må du forandre noe!

Forfatteren av boken: Kunsten å fly heter Morten Åsli og forteller gjennom boken hvordan han ble motivert til å bli flyver i Forsvaret. Flere fortalte han på veien at han aldri kom til å klare det og han var heller ikke spesielt skoleflink.

Selv har jeg kjent Morten siden jeg var 6 år og flyttet til Mosjøen. Morten var nabogutten. 

Jeg har lest mange forskjellige motivasjonsbøker men denne skiller seg ut fordi den er så konkret. Den er lett å lese og det er oppskrifter på hva du skal gjøre. 

Selv fikk jeg boken på tirsdag og har lest den 2 ganger nå. 

Jeg ble spesielt interessert da jeg leste om mentale filtre og hvordan vi mennesker tenker. Så treffende. 

Som jeg startet med å skrive så er ikke dette en bok for alle. Du må gå med et ønske om å ville oppnå noe eller forandre noe i livet ditt. Hvis du ahr det tipp topp trenger du ikke lese boken. Eller jo, kanskje du blir motivert til å gjøre mer enn det du allerede gjør.

Boken har fått meg til å ha min kuleste søndag EVER!

Jeg har tatt heisen i slalombakken opp til høyeste topp og regelrett peiset utenfor. Innen 2-3 minutter var jeg nede igjen og adrenalinkicket jeg fikk har jeg ikke kjent siden jeg var tenåring. Jeg hylte av latter og glede. Så fett å stå på ski og bare kjenne kontollen og fyre løs!

Digger denne dagen!

Mer om dagen senere.

Akkurat nå vil jeg anbefale denne boken. Du kan kjøpe den HER eller i en bokhandle nær deg.

Eller du kan legge igjen en kommentar her under.

En heldig leser får en signert bok sendt hjem. Vinneren trekkes i morgen :)



 

Jeg lærte noe viktig i går...


 

Inneholder reklame for egne kurs

Du må ta deg selv i nakken Anne Brith, sa hun til meg.

Jeg begynte å tenke litt på det hun sa. Jeg var enig.

Selvfølgelig må jeg ta meg sammen. Det var som om en bit falt på plass i puslespillet inni hodet mitt.

Etterpå ruslet jeg langs Aker Brygge. Alene.

Alene på Aker Brygge føltes plutselig så veldig alene. Den iskalde vinden stakk meg som kniver. Den ene personen etter den andre gikk forbi meg. Ekspressfart. 

Som en film som spoltes fremover. Så kjapt hastet alle forbi meg.

Jeg ble stående ved broen. 

Dampen fra vannet under meg gjorde det hele litt magisk. 

Som om det var bestemt at jeg skulle møte noen som skulle forandre meg.

Plutselig hørte jeg meg selv snakke. Korte kraftfulle setninger runget gjennom kontoret. Jeg husker jeg tenkte: Skal de ikke ha noe på veggene her? 

Tavla var hvit og skriften var grønn. 

En grønn firkant ble tegnet og inni den var jeg. 

Jeg sa noe som jeg alltid har sagt til meg selv hele livet. Jeg sa ordene høyt to ganger.

Og der, akkurat i det jeg sa det skjønte jeg at de ordene er de som har holdt meg tilbake. Det har aldri vært noen andre som har hatt "skylden" for at jeg ikke har fått gjort ting jeg har ønsket å gjøre. Ingen jeg kan peke på og gi skylden. Jeg nådde ikke det målet fordi osv. 

For uansett i hvilken situasjon jeg har vært i i livet mitt og hvilke valg jeg skulle så så har jeg hvisket disse ordene, denne setningen til meg selv. Hver eneste gang. Akkurat de samme ordene. 

Jeg har satt meg selv begrensninger. Jeg har fortalt meg selv hva jeg kan og ikke kan oppnå. Og der har jeg blitt værende. 

Inni den grønne boksen. Som forøvrig så veldig liten ut på den tavla. 

Tøft, tenkte jeg. Drittøft. 

Jeg har ingenting å tape. 

Jeg hastet ned den lille bakken. Lett på tå, i motsetning til hvordan jeg gikk bakken opp to timer tidligere. Da gikk jeg med tunge, rolige steg. Nå var de lette. Sinnet var også lettere.

Solen skinte litt mer, himmelen så litt mer blå ut og mannen bak rattet i bilen som stoppet for meg da jeg gikk rett ut i gata smilte til meg. Prisen på parkeringen var heller ikke så ille og trafikken hjem gikk lekende lett. Det var motiverende musikk på radioen og barna smilte da jeg kom hjem. 

Plutselig så jeg mange muligheter gjennom solskinnet. 

#kunstenåfly

PS. Neste lørdag skal jeg ha kurs på fantastiske Mathallen. Vi skal både lære å bake og dekorere. Det blir franske makroner og petit fours så har du alltid drømt om å bli en bakedronning så må du hive deg på. Bli med på kurs! Les alt om kursene her.

Foto: Anti AS

 

 

 

 

I dag skulle det komme et nydelig innlegg her....



Men jeg har bare vondt.

Jeg er flau og vet ikke helt hva jeg skal si.

Er ikke klar for å dele det som har skjedd med dere men folk vil jo finne ut ting etterhvert uansett.

Kanskje i morgen....

I morgen er det jo en ny dag. Nye muligheter. 

Mange vil nok kommentere at det har rablet for meg ettersom jeg igjen skriver et usammenhengende innlegg.

Skulle ønske jeg bare kunne gjemme meg akkurat nå. Men jeg kan ikke det. I morgen har jeg 2 møter.

Jeg gruer meg til natten og til tankene tar over. 

Når man har det trist kommer som regel tårene når alt er mørkt og alle sover.

Slik er det i alle fall med meg.

Vær god mot meg de neste ukene.

Jeg trenger det.

KLEM

Jeg avslutter herved knekkebrøddietten!



Ble det for kjedelig å bare spise knekkebrød? 

Neida, for de som har fulgt med på dette har også fått med seg at selv om jeg byttet ut brød til frokost, lunsj og kvelds så spiste jeg vanlig middag og frukt gjennom hele dagen. 

Jeg har aldri vært en person som teller kalorier og det vil jeg heller ikke starte med. Jeg vet ikke hvorfor det fungerer bare ikke for meg. Blir stresset av det. Jeg har liksom andre ting å bruke tiden min på enn å telle alt som går inn i kjeften.

Med god gammeldags sunn fornuft har jeg tatt av meg 8 kg i løpet av en 6 ukers periode.

Regnestykket er enkelt. Det må gå mindre inn enn det går ut.

Litt motsatt av økonomi der det må komme mer inn enn det går ut :P Lommeboken skal jo vokse.

Men når man skal ta av seg noen kilo så må man altså bevege seg mer, spise mindre enn før. 

Nesten hver dag har jeg gått meg en tur. Og 2-3 ganger i uka har jeg hoppet på stuegulvet etter en video på youtube som kalles 20 minutes with Cardio.

Haha i starten holdt jeg på å dævve så tungt var det.

Men jeg har gått fra ca 63 kg til rundt 55 kg. 

Jeg passer inn i mine bukser og undertøyet sitter som støpt. En bra Valentinesgave til kjæresten :P

Det er så vanvittig deilig å kjenne kiloene rase av. Men det krever sin kvinne. Helt ærlig så er det ikke noe hokus pokus trylleformel for å bli slankere. Du må ut av den sofaen og gjøre det. Du må ta det valget. Hver dag. Hver eneste dag må du velge sunnere alternativer, slutte med godteri og potetgull og brus og få den feite ræva opp av sofaen.

Nå blir sikkert mange av dere provoserte over at jeg skrev at jeg var feit når jeg bare var 63 kg, men jeg følte meg ikke bra. Seriøst jeg kjente at jeg bare på 7-8 kilo som ikke burde være der. Jeg ble andpusten bare ved å gå opp trappa hjemme. Nå spretter jeg opp fort som bare det.

DIGG!

Når det kommer til å sette seg mål så kan mange si ting om meg og hvordan jeg er som person men akkurat det med å nå mål er jeg helt vilt rå på. Jeg har alltid vært slik. Trigges av tall og det funker som bare juling når jeg setter ukentlige mål. 

Slik har jeg vært på inntekt, på antall besøk på bloggen og nå også på kilo jeg skulle ta av. Det ble ca 1,5 kilo hver uke og det er jeg skikkelig stolt av. Jeg er ekstra stolt over å ha klart dette nå i januar fordi jeg har gått gjennom en skikkelig vanskelig greie. Jeg har ikke delt mine tanker og følelser rundt dette slik jeg normalt har gjort. Det har vært for nært for meg. 

Det er også grunnen til at dere ikke har sett mitt blide ansikt så mye på snap. Jeg har med hjelp fra andre prøvd å jobbe meg gjennom dette. Man må nesten gå gjennom en dårlig periode for å få det bedre. For meg har det vært en lang prosess med masse tårer og jeg har følt for å holde dette inni meg. Jeg har kun åpnet meg for min kjære Kim, mine barn, familie og management. 

Det jeg kan dele med dere fra denne tunge perioden er at det ikke nytter å sitte i sofaen og synes synd på seg selv. Du kommer ingen vei med å grave deg ned i elendigheten. Du må finne noe som trigger deg til å kjempe for det du ønsker. Tro meg jeg har kjempet. med nebb og klør og jeg har skrevet et hysterisk morsomt innlegg midt i denne grusomme perioden som jeg håper jeg en dag tør å dele med dere. Herregud det er morsomt å se tilbake på innlegg som ble skrevet og lagret for senere bruk. 

Alle tankene mine fra januar ligger lagret i 6 innlegg her. En dag kommer de kanskje ut? 

Men som jeg sa det nytter ikke å synes synd på seg selv. Det hjelper ingen. En setning som har hjulpet meg gjennom mye den siste tiden er: Hardt arbeid har ikke tatt livet av noen. Og det er så utrolig sant. Vi er for pysete i Norge. Vi er for laid back. Vi sitter liksom på sofaen og forventer at vi skal få, få, få og få. Men ikke jobbe særlig for det. 

Når opplevde jeg sist en person som var skikkelig sulten på suksess? En person du virkelig kunne se jobbet steinhardt for å oppnå noe. Hva er vi villige til å ofre for å nå målene våre? Er du sulten nok? Eller er du i komfortsonen din hvor du egentlig føler at at du har det helt ok? 

Når man ikke er sultne nok eller higer etter noe sterkt nok så oppnår man ikke noe heller!

Akkurat slik er det med dietter også. Resultatet bør henge foran deg som en kjempediger inspirasjon. Jeg hang jeansen min i taket jeg på rommet. I 4 uker så jeg den jeansen som hang der og bare flirte mot meg. Men jeg bestemte meg at den skulle jeg fanden meg få på meg igjen. Jeg skulle vinne. 

Og det gjorde jeg.

Det føles utrolig deilig.

Bilder kommer! Er så stolt!

Klemmer og god mandag morgen!

Hvorfor skal det alltid være feil å ville slanke seg?



Jeg må si jeg er litt skuffet.

Skuffet over reaksjoner når man sier at man vil slanke seg. Eller rettere sagt: Gå ned i vekt. 

Har slanking blitt et negativt ladet ord?

Er jeg plutselig en dårlig rollemodell for datteren min fordi at jeg vil tilbake til min matchvekt som er 54-55 kg?

Jeg la på meg 30 kg for noen år siden.

Da jeg fortalte om det her på bloggen fikk jeg mange negative tilbakemeldinger. Hysteri og dårlig stemining i kommentarfeltet. Noen skrev: du skulle ikke tatt av deg kiloene på bare 12 uker, det der var ikke sunt og du er et dårlig forbilde.

Vær heller fornøyd med den kroppen du har!

Nei, fanden heller. Hvem er du til å fortelle meg om jeg skal være fornøyd?

Jeg har alltid vært slank. Jeg har alltid hatt størrelse 34 og XS. Det er meg. Jeg er lita. Noen ganger har jeg vært tynnere enn det som kanskje var bra men det har da vært fordi jeg har trent mye eller hatt en hektisk periode på jobb. Jeg har da roet ned, lagt på meg noen kilo og så har jeg fortsatt livet.

Men det som plager meg er at når jeg da velger å slanke meg. Så skal jeg så så mye pes for det. Plutselig er jeg en syk person som er et dårlig forbilde for datteren min. 

Hva vet dere om hva vi snakker om her hjemme? Herregud vi spiser kaker hver helg. Vi nyter livet, men snakker også om hvilke matvaner som er sunne og hvilke som ikke er sunne. 

Om jeg vil tilbake i mine bukser, om jeg vil slippe å kjøpe en hel ny garderobe i størrelsen M så synes jeg det må få lov til å være mitt valg. 

Min kropp, mitt valg!

Din kropp, ditt valg!

Er det misunnelsen over gjennomføringskraften min som kommer fram. Misunnelsen over at kanskje du som snakker som om jeg er syk og har spiseforstyrrelser ikke er så handlekraftig som jeg er. Kanskje du rett og slett ikke klarer å komme deg opp fra sofaen og gjøre det samme? Kanskje ønsker du å ta av noen kilo men har ikke viljestyrke?

Jeg vet ikke hva svaret er, men jeg vet at min kropp faktisk er mitt ansvar. 

Jeg har levd noen år nå og tåler mye, men å si at man er dårlige rollemodeller for døtrene sine når man slanker seg er tull. 

Som mamma skal du ha bygd opp den selvtilliten til datteren din såpass mye at hun faktisk er stolt over seg selv. Alle jenter er usikre på et eller annet ved sitt utseende. Det er slik vi er skrudd sammen. 

Som en god rollemodell jeg er så vet jeg hva min datter tenker og føler. Vi snakker ofte om det som gjør oss usikre. Vi snakker om hvor like vi er og hvor ulike vi er. Hun forteller meg trekk hos seg selv som hun kjenner igjen fra pappaen og hun finner trekk hun har fra meg. Men hun finner også ut at hun faktisk har noen egenskaper som hun ikke har arvet, men som hun har utviklet fordi hun er en jente som går egne veier. 

Vi prater sammen om alt mulig. Om kroppen, om studier, om vennskap og om vanskeligheter og utfordringer. Vi snakker også mye sammen om mobbing og hvordan hun skal klare å stå i en storm om det var hun som skulle være så uheldig å bli mobbet og vi diskuterer hva hun kan gjøre for å hjelpe andre om hun ser noe. 

Jeg tør å påstå at min datter, selv om hun bare er 11 år, er meget godt rustet for dette livet som er på vei inn i stua. Det livet som kalles tenårene.

Hun kan skille egg, vaske klær, stryke egne klær, legge klart klær til følgende dag, hjelpe broren med lekser, bake cupcakes, steke en indrefilet korrekt, lage vafler alene en søndags morgen, ta ut penger fra en minibank, betale egne regninger og hun vet veldig godt verdien på en hundrelapp.

 

Hun verdsetter et fylt kjøleskap og søker etter nye slaomski på finn fordi hun mener vi bør være mer økonomiske, hun engasjerer seg i narkotikapolitikken og mener at det er på tide Erna får fjernet alle rusmidler, hun sender inn klager i 3 eksemplarer om hun mener hun har blitt dårlig behandlet og kjemper for likestilling når hun ikke får gjøre noe brødrene får.

Hun vet hvordan kroppen henger sammen og hun vet at noen mennesker er tykke, tynne, brune og hvite, men tross forskjeller og bosted i land har hun lært å respektere hvert enkelt menneske. Hun er nysgjerrig og åpen men har også en sunn skepsis.

Det vet jeg.

Så ikke heng knaggen "dårlig forbilde" eller "dårlig rollemodell" på meg når jeg vil slanke meg. 

For det jeg gjør for å komme meg inn i mine bukser utgjør ikke en stor del i mine barns liv. Jeg tør også påstå at mine barn ikke blir skadet av at jeg slanker meg. 

Og når det er sagt vil jeg si en siste ting:

Å ville slanke seg er ikke en sykdom.

Heller tvert imot!

Takk for meg!

Resultat uke 2 - Knekkebrøddietten



Jeg er fremdeles ikke sponset av WASA :P

Digger bare disse knekkebrødene og ettersom jeg nå skal gå ned hele 8 kg så har jeg altså begitt meg ut på det jeg kaller knekkebrøddietten.

Jeg har aldri og kommer aldri til å telle kalorier. 

Jeg merker på kroppen min når jeg blir større og mindre haha. Buksene passer ikke mer og det blir vanskelig å puste. Klærne sitter altså for stramt på kroppen. 

Hver uke skeier jeg ut. Prøver å holde det til lørdager. Men i forrige uke ble det mye dårlig mat haha. Både intervju på NRK og besøk hos God Morgen Norge gjorde sitt. Det ble jo ikke bedre med 2 glass champagne og en hotellfrokost med wienerbrød til dessert.

Så da jeg skulle veie meg på mandag tenkte jeg at vekten kom til å stå stille.

MEN haha jeg hadde gått ned 1 kg. Tipper det var alle nervene etter å ha besøkt presseveggen på Vixen som utløste det.

Så da er jeg godt på vei til målet.

I går var det også en helt merkelig dag. Du vet når du opplever helt surrealistiske ting? Du opplever noe som er så drøyt at du nesten ikke tror det i etterkant. Det skjedde altså meg haha. Jeg kan ikke si hva det var for dere vil ikke tro det uansett. Jeg brukte store deler av kvelden til å snakke med venninner på telefonen om det og heldigvis la jeg meg med en følelse av at jeg kunne legge episoden bak meg.

Jeg trener nokså mye for tiden. Det går mest i hjemmetrening. Cardio og styrke. Jeg hopper og spretter her på parketten og ser ut som en sliten utgave av Jane Fonda haha. 

Jeg har også fått høre at mennesker mener jeg ser ut som om jeg er 60 år. WHAAAT? Ser jeg så sliten ut. Jeg ringte med en gang til min hudpleier og spurte om jeg trengte Botox? Vi har satt av en time om 2 uker så jeg må seriøst spørre hva jeg kan gjøre for å se yngre ut, for jeg vil jo ikke at folk skal gå rundt og tro at jeg er like gammel som mamma. 

Derfor har jeg bestemt meg for å trene enda mer, bli enda mer fit og kanskje klarer jeg med et ansikstløft å se ut som en 25 åring etterhvert?

Kanskje jeg kler meg for gammelt? Anneli og Marion Celine vi må gjøre noe med garderoben min. Dette går ikke mer!

Men vent, han på toget fra forrige uke? Han som satt og flørtet med meg og blunket. Han var jo ikke mer enn rundt 30 år. Han ville da aldri holdt på slik om han synes jeg så ut som om jeg var 60 år? 

Uff, jeg må bare godta meg selv slik jeg er tenker jeg. Slitsomt å prøve og tilfredstille andre. Jeg vil aldri klare det uansett. Det vil alltid være noen som mener jeg ser sliten ut. Herregud, det er ikke rart jeg er sliten. Jeg har 4 barn alene, jeg handler inn alt, lager all mat, fikser bil, skrur på varmepumpen, tømmer radiatoren når det er for mye luft i den, jeg dusjer barna, pusser tenner, jobber 12 timer hver dag og trener.

Selvfølgelig ser jeg sliten ut.

Prøv å være alene med 4 barn du! Prøv å leve mitt liv i 1 uke. Stå opp hver dag klokken 5. Følge opp alle slik at 3 får topp karakterer og er samfunnsengasjerte og omsorgsfulle. Dæven jeg tror mange hadde sett slitne ut.

Innimellom så kommer det en faen i meg. Så tenker jeg: Hvem er du til å si at jeg ser så sliten ut? Jeg skal vise deg! Og da sier jeg ting som: Kanskje jeg skal flashe puppene mine jeg også? 

Kanskje det er det som må til?

Jeg sa til Annika i dag tidlig: Jeg tror jeg skal legge ut et bilde av mine pupper på bloggen min. Hun så på meg med store øyne og begynte å le. Så sa hun. Det er helt greit for meg men før du gjør det så anbefaler jeg deg å trene litt først og tenke over om sponsorene dine vil like det!

Haha jenta er 11 år og skal bli advokat! 

Do I need to say more :P

Ha en strålende dag folkens.

Klemmer herfra!

 

Hvem er viktigst i livet ditt?



Hvis jeg lukker øynene så kan jeg se hyllen foran meg.

Den hvite hyllen du ba meg om å visualisere. Jeg skulle sette alle menneskene jeg var glad i på den hyllen.

Om hyllen ble for liten så skulle jeg gjøre den større. 

Alle menneskene jeg elsket skulle opp på den hyllen sa du. Og jeg holdt øynene lukket og plasserte mine nærmeste på hyllen. Da jeg lukket opp øynene spurte du meg om jeg hadde satt meg selv på hyllen?

Jeg husker jeg gråt. 

For jeg hadde glemt meg selv.

Du sa: Anne Brith, DU er den viktigste personen i livet ditt. 

Sier du ja til alle andre så sier du nei til deg selv. 

Og jeg tok viktig lærdom med meg hjem. 

Jeg, Anne Brith skulle fra nå prioriteres.

Og slik ble det. 

Sakte men sikkert ble den svake jenta, som engang lå nede for telling sterkere. For hver eneste dag som gikk fant hun ut at om hun satte egne behov foran så fikk hun det bedre. 

I starten var det vanskelig. 

Jeg unnskyldte meg. Følte meg ubekvem. Hvorfor skulle min mening være viktig? Jeg ville jo gjøre alle andre glade. Jeg var ikke så viktig. Selv i små ting som avgjørelser om daglige gjøremål lot jeg andre få bestemme og hverdagene mine var fylt opp med gjøremål andre hadde bestemt. 

Men jeg tok kontrollen. Litt etter litt. Økonomien begynte jeg å styre selv. Jeg fikk betalt regninger slik jeg selv bestemte og prioriterte ting slik jeg ville. Ingen som fikk fortelle meg hvordan jeg skulle gjøre ting.

Jeg begynte også å si nei. Beklager jeg har ikke tid. Jeg må prioritere meg selv først. Og kanskje om det er noe tid igjen så blir den til meg den også?

Langsomt ble jeg sterkere. 

Jeg begynte å lese bøker. 3 bøker skrevet av Erik Bertrand Larsen. Jeg har lest dem igjen og igjen. Har dem liggende på nattbordet mitt og leser litt hver eneste kveld. 

For hver dag som går og for hver gang jeg har lest i bøkene så har jeg følt meg sterkere og sterkere. 

Ting har blitt så tydelig. Veien har blitt så rett. Den er nå i en rett linje mot målet. 

De som jeg i hodet mitt har sviktet, fordi jeg ikke hjalp dem, eller fordi jeg ikke stilte opp og bakte til dem eller noe annet, de er her fremdeles. 

Jeg mistet dem ikke som venner. 

Tvert imot. De står ved sidelinjen og jubler og heier. 

Heier på en sterkere utgave.

Jeg har klart noe jeg aldri trodde jeg skulle klare. Si konsekvent ja til meg selv og nei til andre. Prioritere meg selv og min fremtid foran det å tenke på alle andre og hvilke ønsker de andre måtte ha. 

Jeg kjenner virkelig at jeg har begynt å leve. 

Sterkere enn noensinne!

Takk for at du leste!

Resultat uke 1 - Knekkebrøddietten



Hei og god mandags morgen!

Håper dere alle har hett en herlig helg! Det har jeg :)

Jeg tok meg fri i går og det var deilig. Masse snø ute og barna lekte som gale i hagen. Selv fikk jeg ryddet masse i kjelleren og skal kaste 14 søppelsekker med skrot! Er det mulig å ta vare på så mye rart? Ting helt fra tiden jeg bodde i Nederland. Det er nå 20 år siden haha.

På tide med en opprydding ja.

Musikk på full guffe og bare rydde og vaske! 

Livet har vist meg en mørkere side den siste uken. Jeg har vært ærlig og åpen rundt dette. Jeg har hatt det vanskelig. Da jeg havnet på sykehuset på selveste julaften og ikke klarte å peke med min høyre hånd mot nesen fikk jeg panikk. Hodet forteller armen din og fingeren at den skal ta på nesen men hånda reagerer ikke så fort som du tenker. 

Jeg ble så lei meg og redd.

Jeg våknet skikkelig.

I ukene etter dette har jeg brukt mye tid på å tenke på hva JEG skal med livet mitt? Livet mitt som er her og nå.

Noen av de valgene jeg må ta for selv å bli lykkelig vil kanskje såre andre? Og tankene rundt dette har preget meg og preger fortsatt hverdagen min. 

Jeg forelsket meg i Trondheim i jula. For en herlig by og ikke minst for noen nydelige mennesker som bor der. Traff noen av dere som følger bloggen også. Det var veldig koselig. Likte størrelsen på byen veldig godt og treningsmulighetene er jo mange. 

Mange av dere spekulerer i hvorfor jeg har vært lei meg og kommenterer på bloggen. Jeg har valgt å ikke godkjenne disse kommentarene. Denne gangen vil jeg ikke dele de innerste tankene mine med dere. Det er kun for de nærmeste og min forlovede. 

Det jeg imidlertid gjerne vil dele med dere er hvordan den aller første uken på knekkebrøddietten har gått :) 

Jeg veide meg i dag tidlig og har gått ned hele 2,6 kilo!

Dette er jo for meg på nesten 2 uker eller for å være korrekt 11 dager. 

11. januar i dag! 

Aktivitetsnivået mitt har vært veldig høyt denne uken og jeg har kost meg med gode middager hver dag. På lørdag spiste jeg godteri, drakk brus og på søndag spiste jeg boller til jeg stupte :P 

Ukedagene prøver jeg å holde godterfrie og sukkerfrie. Jeg bytter ut brødet med knekkebrød og drikker masse vann. Så trener jeg 2-3 ganger hver uke og tar meg en lang gåtur de dagene jeg ikke trener.

Jeg er nå rundt 58 kg og har 4-5 kg igjen til jeg passer inn i mine bukser :P

Har du lyst til å slenge deg med i gruppa: Knekkebrøddietten så join oss på facebook :)

Klemmer fra meg!

Følg meg gjerne på Facebook, Instagram eller snapchat: annebrith.no 

 

Knekkebrøddietten!



Jeg har lagt på meg 10,7 kg de siste månedene.

Jeg ser ikke tykk ut, men jeg føler meg ikke vel. Ingen bukser passet mer og klærne ble bare strammere og strammere.

Jeg var for noen år siden 80 kg.

Etter 3-4 måneder med hard trening og sunt kosthold var jeg tilbake på mine helt vanlige 52 kg.

Om jeg ikke blir 52 kg så gjør det ikke noe. Jeg vil bare passe inn i klærne mine igjen.

Så jeg har nå begynt på det jeg så morsomt kaller:

Knekkebrøddietten.

Det er ikke noe hokus pokus.

Beklager om du føler deg lurt eller støtt av at jeg vil slanke meg. Tro meg når jeg tidligere har skrevet om dette så har det rast i kommentarfeltet. La oss bli enige om at: Om jeg vil slanke meg, gå ned i vekt eller passe inn i klærne mine igjen så er det:

MITT VALG!

Du velger hva som er best for din kropp. 

Det jeg gjør når jeg går på knekkebrøddietten min er:

Slutter å spise snop i ukene, slutter å drikke brus og juice. Spiser 2 knekkebrød i stedet for 2 brødskiver og spiser frukt og grønt når det enn måtte passe. Altså føler jeg for å spise frukt så gjør jeg det.

Jeg erstatter IKKE middagen min med knekkebrød. Jeg bare spiser ikke 2 porsjoner mer. KUN 1.

Ved siden av dette går jeg 1 tur hver dag.

På knekkebrødene mine har jeg kalkun, ost, brunost, salami og alt annet godt.

Jeg spiser 4 måltider hver dag. 3 med knekkebrød og 1 sunn middag. 

Det er ikke noe mer hokus pokus enn dette, dere!

Men jeg bare elsker knekkebrød og med variasjonen av 3 forskjellige smaker får jeg deilige smaksopplevelser samtidig som jeg føler jeg gjør en riktig jobb. 

Går som regel ned 1 kg hver uke og har allerede gått ned noen siden jeg startet 1. januar.

Noen som henger seg på og kjøper inn knekkebrød i dag?

Jeg skal ha bort 5 kg til i slutten av februar.

Mange gode klemmer <3 

Følg meg gjerne på Facebook, Instagram eller snapchat: annebrith.no 

Vi har nå samlet oss i en facebookgruppe: Knekkebrøddietten!

Ble jeg finalist i Vixen Blog Awards 2015?

 


 

I dag har finalistene i VIxen Blog-award 2015 blitt offentliggjort.

Jeg har blitt finalist i hele 2 kategorier!

Jeg er finalist i Årest matblogg og Årets livsstilsblogg!

Vet dere hva?

Det er takket være deres stemmer!

WHAT? Tenkte jeg, da jeg fikk gratulasjoner på meldinger via facebook.

Jeg synes det er supergøy og utrolig tøft å stå i finalen. Nå er det opp til juryen hvem som vinner. Og når jeg ser på hvem som står i finalen sammen med meg så skjønner jeg jo at det ikke er veldig store sjanser for å vinne'

Men jeg velger å tro at om jeg skulle vinne en av kategoriene så er det fordi jeg har gjort meg bemerket i 2015 for disse sakene:

  • 17. mai kakebildet som ble stjålet av 22 store Norske bedrifter og min kamp om rettferdighet for egne bilder. Jeg fikk raskt en advokat på saken og fikk rettferdighet fra hver eneste en i form av at de betalte fakturaen jeg sendte. 
  • At jeg har blitt mer personlig på bloggen.
  • At jeg er ærlig og åpen om alt som skjer i livet. Både på godt og vondt.
  • Barnehageinnlegget i september som ble lest av nesten 600.000 mennesker
  • At jeg faktisk er en blogger som følger markedsføringsloven og merking av reklame.
  • At vi sammen ( jeg og dere lesere)  samlet inn nesten kr. 20.000 til en alenemor slik at hun fikk en fin jul <3
  • At jeg inspirerer dere i alle kanaler til å bake! 

Om jeg ikke vinner så gjør det heller ikke noe. 

Jeg mener det virkelig!

Superstolt over å være finalist!

Så takk, til deg som leser dette. Du som har stemt hver 12. time og som har engasjert dine kollegaer, du som snakker varmt om meg til naboen eller til venninna. Takk til du som tester ut oppskriftene mine og som kommenterer. Du som snapper og ler og du som snapper og griner!

Takk til alle!

Se alle finalistene her. 

Klemmer!

 

 

 

Jeg beklager om noen føler seg støtt, men jeg måtte ta noen grep!



Julen har gitt meg mye i år. På mange områder.

Som regel er jo dette en tid for ettertanke. De fleste av oss analyserer året som har vært og ser på hva man kan gjøre bedre.

For meg har det skjedd mye i 2015.

Mye jeg er stolt av.

Men etter jeg ble lammet i halve kroppen på julaften så har jeg tenk masse. I timer har jeg sittet i sofaen eller i sengen og grublet over hvordan jeg skal få ting til å flyte bedre i 2016. 

Hva gir meg ro?

Ha gir meg energi?

Hvem vil jeg være?

Det første jeg skal starte med, nei jeg har allerede startet med det. Det er å jobbe i 25 minutter intervaller. Alt annet blir lagt bort og jeg jobber kun med det jeg skal gjøre. Jeg sjekker ikke mail, leser ikke kommentarere. Jeg er her og nå og gjør oppgaven jeg skal gjøre.

Jeg har frem til i dag jobbet 12-16 timer hver dag med bloggen. 

Sykt, tenker kanskje du som leser dette? Men husk at bloggen for meg er terapi og den gir meg energi. Jeg får være kreativ og bloggen gjør meg glad. 

Men skal man dele 16 timer inn i 25 minutters intervaller så blir dette 32 økter. Det er altfor mye. Ingen klarer dette.

Så jeg har bestemt meg for å jobbe 16 intervaller a 25 minutter. Hver gang klokken ringer og det er pause så skal jeg strekke meg og gjøre mine avslappingsøvelser.

Fokus, kalles det.

Jeg har også innsett at det er for mye støy rundt meg. Med støy mener jeg: Jeg har rett og slett for mye informasjon i feeden min både på instagram og facebook. Jeg får meldinger på facebook, min facebookside, på snap, på instagram, her på bloggen, på sms, telefonen kan ringe på kvelden og en leser kan lure på noe og jeg får daglig over 20 mail.

Jeg har derfor tatt et litt tungt valg, og det er for å klare å fokusere på det som er viktig:

Jeg har slettet alle de jeg følger på Instagram. For meg betyr det at jeg kun ser bilder mine aller nærmeste legger ut og de jeg jobber profesjonelt med. 

Jeg har frem til nå i jula ikke trykket liker på et av mine barns bilder på Instagram. Det har vært så mye informasjon i den feeden at jeg ikke har klart å se hva de gjorde. DET synes jeg er flaut. Mine barn, Kim, søstrene mine, foreldrene mine og mine nærmeste venner betyr alt for meg. 

Føl deg derfor ikke støtt om jeg har trykket unfollow på deg som venn på Instagram. Bruker du hashtaggen #annebrith så vil jeg se deg uansett.

Når jeg nå logger meg inn på Instagram føler jeg en veldig ro. Det er deilig.

Jeg har ikke lyst til å slutte å svare på meldinger på snapchat så jeg lar det stå åpent enda. Alle kan sende meg meldinger. Men jeg vil nok ikke være like flink som før til å svare. Jeg prioriterer bloggen. Så vil du kommunisere med meg så er det raskere her. 

Et blogginnlegg skrives på 25 minutter. Jeg blogger som regel 3 ganger hver dag. Så med 16 intervaller med det er det bare 13 igjen. Hvert blogginnlegg deles på sosiale medier etter å ha blitt lagt ut. Det er en intervall på 25 minutter. Da er det 10 intervaller igjen.

Om jeg bruker en intervall på hver app til å svare på kommentarer etc så er det: Pinterest, Snapchat, Facebook og Instagram. Da var det bare 6 igjen.

En intervall går til epost, en til svar på kommentarer på blogg. De siste to blir til baking. 

Hver dag har jeg også 2 ekstra intervaller som jeg kaller "ME-time". De skal legges midt på dagen og da skal jeg trene, lese en bok, høre på musikk. 

#struktur

#orden

Det betyr at jeg "jobber" 9 timer hver dag. 

Ettersom jeg står opp klokken 5 hver dag ser min hverdag slik ut: 

5.00 Blogge

5.30 Dele på sosiale medier

6.00 - 8.00 Fri

8.00 Blogge

8.30 Dele på sosiale medier

9.00 Svare på kommentarer

9.30 Epost

10.00 Instagram

10.30 Facebook

11.00 Bevegelighetstrening

11.30 Lunsj

12.00 Pinterest

12.30 Snapchat

13.00 Lese eller høre på musikk

Eventuelle telefoner, svare på sms etc

14.00 - 15.00 Bake

15.00 LOGGE AV!

20.00 Blogge

20.30 Dele på sosiale medier

I hver del av 30 minutter er det lagt inn en pause på 5 minutter. Altså jeg jobber fokusert og målrettet i 25 minutter. UTEN forstyrrelser. Telefon av og ingen andre faner åpne på min mac. 

Jeg gleder meg til å se om jeg finner mer ro i meg. Jeg gleder meg også fordi jeg tror dette kan få meg til å leve mer i nuet. Være mer tilstede for de jeg er sammen med her og nå. 

Jeg tror noen av dere vil måtte vente lengre på å få svar på ting men håper at dere også etterhvert vil finne rytmen i når jeg svarer på ting. 

3 dager igjen så starter vi!

Jeg gleder meg! 

Ha en finfin dag alle dere der ute!

 

Plutselig var jeg tilbake på stedet der alt det vonde startet....


 

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare å glemme.

Jeg ønsker jo å glemme men samtidig så blir jeg minnet på det.

Tiden leger alle sår heter det. 

Men dette såret vil det noen gang gro?

Plutselig var jeg tilbake på stedet der alt det vonde startet. Det svei bak øret. Tårene trillet nedover kinnet og jeg satt sammenkrøket. Hvorfor meg? Jeg tror jeg bare var 48 kg. Mager som få. Jeg hadde halvlangt hår tror jeg. Jeg husker ikke helt. Jeg har også glemt hva jeg hadde på meg. 

Men jeg gråt. Jeg husker veldig godt hvor ustelt jeg følte meg.

Det var vondt i flere uker etterpå. Jeg husker jeg var hos legen. Han spurte meg hva som hadde skjedd og jeg sa at en vedkubbe hadde falt i bakhodet mitt. 

I dag tenker jeg:

Hvem faen tror på sånt? Hvilke leger tar en slik historie for god fisk? En vedkubbe kom flyvende ovenfra i garasjen? Jeg har ofte vært sint på han for at han ikke spurte meg videre. Han bare nikket og skrev. Jeg har sett de to setningene i ettertid: Pasient har smerter bak høyre øre. Har vanskelig for å fokusere.

Hvorfor skrev han ikke mer? 

Det er så lenge siden nå. Noen ganger husker jeg hva som skjedde. Hvis jeg for eksempel tar meg i håret med høyre hånd og stopper opp med hånda halvt over øret. Da flyr tankene tilbake. Tilbake til den vonde tiden.

Men nå har jeg bestemt meg. Jeg er klar for å glemme. Jeg var helt klar for det. Jeg lover deg.

Men så kom julaften. Og jeg fikk et stort stikk i nakken. Det bredte seg ut fra det vonde stedet. 

Igjen holdt jeg meg med høyre hånd slik jeg så lenge hadde gjort. Og det svei på samme måte. Jeg var tilbake. Selv om jeg ikke ville det. Jeg hadde jo bestemt meg for å glemme det. Komme meg videre. 

Den tunge, sviende følelsen bak øret var der igjen. Bare nå av en helt annen grunn. 

Du tenker så mye, sier Kim ofte til meg. Ja jeg gjør det. Jeg tenker på barn som trenger hjelp, mennesker som sliter og mine egen barn. Jeg grubler over livet og om jeg gjør de riktige tingene og innimellom, ikke så ofte mer men noen ganger tenker jeg tilbake. 

Det hjelper meg faktisk. Jeg vet det høres rart ut men jeg ville aldri ha følt på takknemligheten jeg gjør i dag om jeg ikke noen ganger tenker meg tilbake. Det blir ikke så ofte mer og jeg prøve å huske de gode dagene også. Og når jeg tenker meg tilbake blir jeg glad. 

Glad for at jeg nå har det så bra.

Var det for tidlig å bestemme seg for å glemme kanskje? Jeg vet ikke. 

Kanskje det er meningen at jeg skal skrive det vonde av meg på en måte? Jeg har jo gjort det ved jevne mellomrom. Uten å gå så mye inn i detaljene. Jeg får ofte spørsmål om dette. Dele en så privat opplevelse. Men jeg vil at andre som opplever det samme skal kjenne på følelsen at de ikke er alene. Og at det finnes lys i den mørke tunellen. Og viktigst av alt: Det er ingen skam å oppleve noe sånt. Man bør prate med mennesker om slike ting. Det er ikke deg det er noe galt med. 

Man faller, og reiser seg igjen. En lærdom rikere og noen tanker klokere. 

Det kalles livet!

Takk for at du leste!

Følg meg gjerne på Instagram eller snap dere! annebrith.no

SISTE STEMMEDAG I DAG! Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

 

Bør jeg trene nå?



Sponset innhold

Jeg var nokså uthvilt i dag da jeg våknet og hadde veldig lyst til å gå meg en rolig tur.

Legen sa i går at jeg kunne leve som normalt og både svømme og løpe om jeg følte for det. 

Ettersom Kim og jeg hadde planlagt at vi skulle trene gjennom hele julen og jeg hadde fått en uke gratis trening hos 3T -Rosten så bestemte vi oss i dag for å ta turen dit. 

Jeg var litt usikker på om jeg kom til å møte noen av dere som følger meg og om noen da ville si at jeg burde ligge hjemme og slappe av men jeg har nå bestemt meg for å gjøre det som JEG føler er best for meg. 

I dag følte jeg for å ta meg en gåtur så det ble 5 km rolig gange på tredemølla. Jeg lyttet til nydelig musikk og kjente at jeg virkelig koste meg. Kim løp som en gal ved siden av meg haha og tok noen tunge øvelser etterpå.

Det var sikkert noen som tenkte at jeg slappet val mye av der bare med å gå rolig i en hel time men for meg var det utrolig deilig.

Det virket som om hele Trondheim var på 3T i dag. Guri så mye folk. Stemningen var på topp. Vel nede i garderoben fant jeg ut at de hadde basseng og boblebad der også så i morgen skal jeg ta med meg svømmebrillene og ta en liten og rolig svømmeøkt. For meg er det lite i denne verden som slår noen tusen meter crawl i basseng.

#terapi

Etter treningen spiste vi litt sammen og kjente jeg at hodepinen jeg har hatt de siste dagene begynte å forsvinne. Jeg var mer klar i hodet enn på lenge!

En deilig følelse. 

Veldig fornøyd med min Eva Solo drikkeflaske!

Nå er det snart middag med storfamilien til Kim. Gleder meg.

Klemmer til dere alle...










Jeg fortsetter å slette alle stygge kommentarer. Og i en periode til jeg har kommet meg på bena blir det litt kortere kommentarer fra meg til dere <3

Håper dere forstår <3

Følg meg gjerne på Instagram eller snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

 

Hva skjedde på julaften?


 

Jeg sitter her på sofaen men et bånd rundt høyre hånd. Siste gang jeg hadde et slikt bånd rundt hånda var da Christian ble født. 

Da var jeg i lykkelige omgivelser. 

I dag vitner båndet om skrekk og advarsel.

Plutselig, helt ut av det blå, ja som lyn fra klar himmel kjente jeg et stikk i nakken og hodet og en rar følelse bredte seg ned i høyre arm og ben. 

Jeg visste det med en gang.

Det var en helt merkelig følelse. Som om kroppen min ble delt i to og at den ene delen rett og slett døde i noen sekunder. Mens den andre delen fortsatte å leve. Jeg så bort på Kim og han så med en gang at noe var galt med meg.

Jeg mistet følelsen i hele høyre del her, sa jeg litt sjokkert. 

Det hele var over etter noen sekunder.

Jeg skjønte fort at vi måtte til sykehus og vel fremme var jeg nokså rolig. 

Da jeg ikke klarte å sette min høyre finger på nesetippen begynte jeg å gråte. Jeg klarte ikke fortelle min høyre hånd hva den skulle gjøre, så tregt reagerte den. 

Selvsagt var jeg redd. Jeg tenkte på alt mulig rart. På alle ting jeg faen meg enda ikke har fått gjort. Beklager at jeg banner men så sint var jeg på meg selv. Faen, Anne Brith tenkte jeg, hvorfor har du ikke gjort det og det. 

De fleste tingene jeg tenkte på omhandlet barna og Kim. 

Julaften 2015

Hvem skulle tro det? At dette skulle skje på selveste julaften?

Vi vet enda ikke hva det var som skjedde. Flere undersøkelser venter neste uke og jeg har fått lov lit å reise hjem.

Hjem

Plutselig ble savnet etter barna større. 

Men kroppen min trenger hvile så det er bra for meg å være litt uten dem nå. 

Jeg har sovet mye det siste døgnet. Når jeg er våken kjenner jeg at halve kroppen er nummen. Hjernen er litt "slapp" på høyre side og når jeg ser meg i speilet ser jeg at høyre del av ansiktet henger litt ned. 

Jeg føler meg heldig og skal ta hver dag som en gave fremover. Det høres ut som en klisje men jeg kan love deg at du vil tenke slik etter en slik opplevelse du også. 

Og ondskap, kommer jeg til å ta avstand fra. Både i kommentarfeltet og mennesker rundt meg. Kommentarfeltet kommer til å bli enda strengere moderert framover og jeg kommer til å ta avstand fra en del mennesker irl. Ondskap er gift og mennesker som har fått for mye av denne giften i seg vil jeg ikke være i nærheten av. 

Tiden vi har her på jorden er for kort til å være sinte på hverandre. 

Så enkelt, så vanskelig.

Så tilbake til det båndet rundt min høyre hånd. Som vitner om et sjokkbesøk på St. Olavs, ledninger koblet til kroppen og legebesøk. Jeg gjorde meg opp mange tanker og har skrevet ned noen. Ja for tenk: Jeg tastet innimellom mens jeg lå der på tastaturet mitt og blogget fra mobilen.

Det er jo helt vilt, og helt unormalt?

Herregud.

Men for dere som lurer, denne jenta har alltid og vil alltid gå sine egne veier. A4 er kjedelig og jeg har bestemt meg for i 2016 å bryte enda flere barrierer. 

Lik det eller ei. 

Kommentarfeltet er kun åpent for positive kommentarer. 

Takk og god jul.

PS. Takk for alle fine god bedrings snaps, meldinger, sms og telefoner. Jeg klarer ikke svare på alle men sender dere varme klemmer her.

 

Følg meg gjerne på Instagram eller snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

 

Når en dør lukkes, åpnes en ny

Akkurat i øyeblikket når du lukker døren føles ting ofte bare veldig trist.

Du vet når du har tatt valget om å avslutte?

Du har kanskje brukt dager, uker eller måneder på å gruble over hvilken avgjørelse du skal ta. du vet du må gjøre noe men skyver det å ta valget foran deg. Fordi du gruer deg.

For meg startet prosessen allerede i august. Jeg gikk selv over en grense.

Du vet den grensen du har lovet deg selv at du aldri skal gå over? Uansett hva som skjer. Vel jeg tråkket langt over. Og jeg var så forbannet som jeg ikke kan huske at jeg har vært på flere år. I ukene etterpå grublet jeg mye på akkurat det som skjedde. Jeg hadde i sinne satt jeg meg ned og skrevet noe rett fra levra. Selv en natt søvn endret ikke på det som sto der. Jeg forandret ingenting. Normalt bruker jeg å sove en natt eller 2 på ting men selv 2 netter søvn forandret ikke det jeg hadde skrevet.

Men for meg selv gikk jeg den dagen over en grense og jeg skjønte at dette ikke var bra for meg. Jeg måtte forandre på ting. Men hva?

Forandring er skummelt.

Skremmende.

Du vet jo ikke hva som kommer. å ha ting akkurat slik de har vært betyr at du faktisk vet hva som skal skje. Det er trygt og godt. Bryte opp er skummelt, uansett om det er jobb, forhold eller bosted.

Jeg husker akkurat hva Kim sa til meg da jeg delte mine tanker. Han sa: Du må lukke døra Anne Brith. Gå videre.

Men det er så skummelt.

Men jeg gjorde som Kim sa. Ikke fordi han sa det men fordi jeg selv følte det var riktig. Jeg tok et valg og lukket døren.

Trist var jeg. Og jeg gråt.

Å avslutte noe er ikke gøy.

Jeg sto med håndtaket til den lukkede døren i hånden. Tankene mine var forvirret. Hadde jeg valgt riktig? Var det kanskje dumt av meg å avslutte dette nå? Jeg kjente en klump i halsen og jeg følte meg alene. Jeg var alene. De jeg hadde forlatt var bak døren og foran meg var det ingenting.

Hva nå? Hva skal jeg gjøre? Jeg følte meg så alene. Jeg gråt og gråt. Men noe inni meg sa at: dette klarer du!

Men det var skummelt å lukke den døren.

Når man står alene så blir man også plutselig veldig sårbar. Alt du egentlig ønsker er å ha noen som åpner armene sine og som klemmer på deg. En som åpner armene sine og sier: Kom hit du.

Dagene gikk og jeg begynte å få sove godt igjen. Jeg senket skuldrene og var mer sammen med barna mine. Vi begynte å danse mer, spilte mer musikk og snakket mer sammen.

Jeg ble glad igjen.

Og så plutselig skjedde det mest utrolige:

En ny dør åpnet seg.

Fortsettelse følger i morgen :)

Klemmer

Foto: Andris Anti AS

Følg meg gjerne på Instagram eller snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

Nå drar du snart igjen....

Klokka er nå litt over fire. Du har vel satt deg på toget nå og er på vei hjem.

Hjem.

Et så nydelig ord, varmt og ømt. Hjem er her. Hos meg nå.

Du har ikke vært her veldig lenge. Bare noen dager,  men lenge nok til at jeg kjenner at det er godt å ha deg her. Midt på natta kan jeg dra armen min bort på den andre siden av senga så kjenner jeg varmen din. Noen ganger finner din hånd min.

Jeg kan våkne av en vond drøm og idet jeg higer etter pusten og ser bekymret rundt meg skjønner jeg at du er her. Slik at jeg igjen kan slappe av, senke skuldrene og kjenne på tryggheten din.

Jeg er vi når du er her. Ikke bare meg.

Vi er to.

Du ser på meg hvor sliten jeg er. Du bare holder rundt meg. Hver morgen, ettermiddag, kveld og natt.

Godhet det er deg.

Snart er du her. Jeg lurer på hvordan dagen din var. Jeg vet jo du er en travel finansmann. Når jeg tenker på det så har jeg ingen aning om hva du driver med så komplisert er det for meg. Men jeg vet du elsker det du gjør. Det er derfor du også oppfordrer meg til å gjøre mer av det jeg elsker.

Du må finne gleden, jenta mi. Du sier det ofte. Gjør det som får deg til å smile.

Vi diskuterer økonomi og forandringer i markeder. Du snakker om DNB og jeg om alenemødrenes behov. Jeg husker jeg spurte deg i sommer om du ikke kunne starte et møte med å spørre alle i møterommet hva den siste gode gjerningen de hadde gjort var? I stedet for å hoppe rett på møte. Snakke med menneskene rundt deg om banken hadde gjort noe for alenemødre som ikke hadde det så flott?

Med entusiasme fortalte du hvor samfunnsengasjert banken du jobber i er og hvor mange prosjekter dere støtter.

Det finnes mange skjebner der ute som trenger hjelp og vi kom inn på målet mitt. Det store målet mitt med å tjene penger på bloggen. Alt jeg selv ikke trenger vil jeg gi til mennesker som har opplevd vold i nære relasjoner. Jeg drømmer om et fristed for mennesker. Ikke et krisesenter hvor late politikere hvert år har nedbemanet og kuttet i støtte. Nei et fint sted, hvor barna som skal bo der ikke trenger å skjemmes fordi de bor i det minst pene huset. Et sted hvor det er varmt, lunt og godt og hvor også ressurssterke mennesker føler seg hjemme. For vold er tilstede i alle samfunnslag. Alle kan oppleve det.

Du lytter og smiler. Du ser drømmen og gnisten i øyet når jeg snakker og oppmuntrer meg. Det handler ikke om å ha mest mulig. Det handler bare om å ha nok. Og det som er til overs kan vi fint gi bort til trengende.

Du lytter. Og engasjerer deg.

Rolig, avbalansert og ryddig.

Du er roen.

Følg meg gjerne på Instagram eller snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

 Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

 
 

 

 

Når bakelysten forsvinner....

 

Store deler av jobben min er å være kreativ. Jeg må være kreativ minst 80% av tiden. Men å være kreativ på kommando er grusomt. Jeg hater det.

Med jevne mellomrom forsvinner kreativiteten. Skrivesperre kjenner du kanskje til? Kreativitetssperre er som en slags skrivesperre bare det at jeg ikke klarer å bake eller å fotografere uten at det blir "flatt"

Jeg tror ikke dere vil se det men jeg ser det veldig godt selv.

Når er jeg på mitt beste?

Jeg er på mitt beste når jeg har fått sovet, spist og klarert tankene. De elementære tingene må være på plass før jeg får til å prestere slik jeg ønsker det.

Men hvorfor kommer da med jevne mellomrom denne greia som jeg bare hater? Den følelsen av at jeg ikke klarer å gjøre ting slik jeg ønsker. Jeg får ikke glansen over det eller den virkelige godfølelsen.

#stress

Man kan jo ikke være på topp hele tiden heller men hva er det som gjør at man ikke klarer å være kreativ?

Jeg var på et fotokurs i går og da sa kursholderen som forøvrig er en av Norges beste fotografer at han 25% av tiden gjør akkurat det han selv føler for. Dette for å opprettholde kreativiteten og lysten. Den gode følelsen.

Jeg lærte mye om foto i går. Mer om det i et innlegg jeg skal merke med #sponset. Derfor nevner jeg verken merke på kamera eller fotografen som ga meg dette geniale tipset.

Men fra 2016, nei allerede fra neste uke blir det slik her hos meg. 2 dager i uka er for meg. Jeg skal 2 dager i uka bake akkurat det som faller meg inn. Fordi jeg har lyst og fordi jeg ønsker å finne tilbake til den gode gleden.

Den gode bakegleden.

Du vet den følelsen når du setter noen kaker på bordet og du bare vet at dette smaker himmelsk?

 

Det er ikke så mye mer enn det å si.

I det siste har jeg fokusert på feil ting. Vel, det har kanskje ikke vært helt feil men fokuset mitt ble dratt bort fra kjærligheten til noe annet som jeg ikke har lyst til å snakke høyt om. Jeg vil ikke gi noen andre skyld for at jeg har vært ute å kjøre... jeg har hørt på råd og blitt litt hjernevasket kan man si. Men nå blir det mer fokus på hva jeg vil og ikke hva alle andre ønsker....

Jeg gleder meg... i mellomtiden kan du se på noen bilder av bakst jeg har laget når jeg har vært på topp.

Ingen av disse oppskriftene nedenfor er publiserte. De kommer i 2016. Gled dere!

Hva skjer når mor hater far?

En gang var du kanskje lykkelig gift eller samboere?

Du elsket han så høyt at dere valgte å få barn sammen.

Men snipp, snapp snute en dag var eventyret virkelig ute og du satt igjen med et brukket hjerte og noen barn.

Konflikten blir høy og hatet er å ta og føle på. Du er bitter, vonbroten og lei. Kanskje han sviktet deg? Kanskje han til og med var utro? All grunn til å dra han ned ved å skjelle han ut og snakke nedlatende om han. Man skal ikke være utro når man er i forhold.

Et forhold er over og det er mange følelser involvert.

Tro meg jeg har vært der 2 ganger.

Midt oppi et slikt brudd står barna. De står mellom to personer som hater hverandre. Barna ser på sin mor og far som likeverdige. De elsker hver person like mye og har et like sterkt forhold til begge. En mor vil alltid ha en spesiell plass i et barns hjerte men det vil også en far ha!

Barna er uskyldige tilskuere i en følelsesladet kamp mellom to voksne.

Hatet til personen du engang har vært så glad i kan vokse seg så stort at du ikke klarer å bære på det alene mer. Du må dele sviket.

Faller du da for fristelsen å fortelle dine barn at far har vært utro? Føler du at det er din plikt å fortelle dine barn at far har forlatt familien for en annen?

Hva tror du vil skje med barn når de får servert en historie som ja er sann, men som i all hovedsak er din vinkling på saken? Er det slikt man skal dele med barna?

Jeg skjønner at det er vondt og at man er bitter men det er lov til å tenke lengre enn nesa er lang.

Jeg ser det så altfor ofte rundt meg. Barna blir trukket inn i en kamp hvor mor bruker disse herlige små skapningene i en setting som langt fra gagner barna. Skremmer barna med historier om far som gjør at barn faktisk ikke får lyst til å engang være sammen med far noe mer.

Jeg har selv vært der. Dere som følger meg vet hva jeg har vært gjennom og det har vært vondt. Men når jeg har snakket med mine barn om fedrene så har det vært med kjærlighet. Jeg har fortalt dem at pappa er den aller beste pappaen de noen gang kan ha. Han er snill. For i deres hoder er han pappa og han vil for alltid være det! Det er ikke min oppgave å fortelle barn hva pappa gjorde før vi ble skilt.

Når konflikten har roet seg så kommer ofte tiden for samvær. Barn er vanedyr og vil helst ikke at ting forandrer seg. Det har ikke bare vært en gang at mine barn har sagt at de ikke vil reise til pappa. Christian sier det også til tider. Men slik er barn. Noen ganger vil de ikke engang reise på ferie.

Hva tror du skjer om du fyrer opp under tankene de har at de ikke vil treffe far? Særlig barn over 12-13 år! Jo de velger å unngå dette viktige samværet med far. De vil jo ikke se han. De vil jo ikke være sammen med han, de sier det jo selv!

Du sitter der og har spolert samværet med god samvittighet!

Ja, for det er faktisk det du gjør som mor om du snakker nedlatende til dine barn om far eller om du lar barna "slippe" samvær. Du ødelegger forholdet dine barn har med sin far. Og det er trist. Jævlig trist! Beklager å si det med så sterke ord, med dette fortjener ingen.

Når mine barn ikke vil reise eller når Christian ikke vil dra så setter jeg meg ned og snaker med de små og finner ut alle gøye ting de skal gjøre. Ofte ser jeg da at øynene begynner å smile og at de klarer å se for seg de gode tingene som kan skje når man er sammen med den man er mest glad i. Vi pakker da noen fine ting som kan være med i bagen og plutselig er en liten gutt veldig klar for å se pappa igjen.

Du og dine meninger kan være med på å farge tankene til dine barn.

Så selv om du hater, så betyr ikke det at dine barn skal gjøre det!

Tenk litt på det i dag!

Følg meg gjerne på Instagram eller snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward?

Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

 Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

 

 

Jeg hadde en ide!

Jeg har lenge gått med en ide i hodet. I mars så jeg noe dritkult som gjorde at hjernecellene begynte å spinne. Ideen har ligget i bakhodet helt siden. Titt og ofte har jeg tatt frem ideen og tenkt på den.

Jeg har skissert, fargelagt, tatt noen bilder og så lagt det hele bort igjen.

Bildet jeg så i mars i år har jeg selvsagt lagret i mappen min som jeg kaller: Ideer

Hva er oddsen for at min nye samarbeidspartner kommer med samme ide? Samme bilde av det jeg for 8 måneder sat tog stirret på og at de har tenkt ut et konsept som er helt identisk med min ide? Det skal ikke være mulig. Samme url, samme bilde, samme tanker.

Helt vilt.

Av sikkert flere millioner nettsider, bilder, videoer på hele internett så klarer de altså å finne frem til et bilde som bare beskriver meg og det jeg har lyst til å gjøre på helt lik måte som jeg selv har gjort.

Håret mitt sto rett opp på armen min. Jeg grøsset innvendig.

Slik jeg følte meg i dag, slik følte jeg meg da jeg traff Kim. Noe traff blink. Jeg bare visste at dette var riktig.

Nå skal ideen jobbes frem og realiseres!

Jeg skal ikke slutte å blogge, jeg skal faktisk blogge MER! haha om det går an da fniiis.

Jeg har bare fått et helt team rundt meg. Carrie-Anne, Marte, Julianne og Camilla. Disse flotte jentene jobber i Anti og frem til bloggen min er over på en ny plattform er det viktig for meg å være lojal mot min nåværende samarbeidspartner United Influencers.

Jeg og Anti starter jobbingen sammen allerede 1. desember.

Min exit hos United Influencers er helt problemfri. Jeg har bare fått et bedre tilbud og jeg gleder meg vilt til 2016. Men jeg kommer til å stikke hodet mitt inn hos UI med jevne mellomrom. Jeg har jo tross alt blitt glade i disse menneskene og trenger å klemme på dem innimellom.

Hvor den tekniske løsningen og bloggen skal ligge vet jeg enda ikke. Jeg har jo godt opp mot 900.000 sidevisninger i måneden nå så det er helt sikkert noen som ønsker å samarbeide med meg på akkurat det. Vi får se. For meg er det viktig at jeg nå takker for meg på en ryddig måte i UI og at skiftet av plattform går så lett som overhode mulig slik at ikke noe oppskrifter faller bort midt i julebaksten :)

Jeg kan selvsagt ikke røpe alt som skal skje fremover. Dere må bare følge med. Jeg gleder meg sånn.

Jeg føler meg heldig og takknemlig!

Klemmer!

Følg meg gjerne på snap dere! annebrith.no

Visste du at jeg er nominert og er semifinalist i hele 4 kategorier i årets Vixen Blogaward? Stem meg gjerne inn i finalen om du mener jeg fortjener det.

Kategoriene er:  Årets livsstilsblogg 2015  // Årest stjerneskudd 2015 // Årets matblogg 2015  // Folkets favoritt 2015 

 

 

Et annerledes vennskap

Inni hodet mitt har jeg et mappesystem.

Filene henger etterhverandre som i et skuffesystem kontorene hadde på 80-tallet.

Kan du se det for deg?

Mappene er gule, akkurat slik de er i windows.

Filene er lagret slik at jo lengre bak du kommer jo vanskeligere blir det å huske.

Når noe i livet mitt dukker opp som jeg ikke kan bruke tid på å gruble over der og da, arkiverer jeg det i mappen: Parkere. Altså jeg parkerer det, setter det stille og tar det frem igjen når jeg får tid.

Filen lengst bak heter det dypeste.

Det dypeste.

Der ligger tanker og hendelser som jeg ikke har snakket med noen om.

Helt til jeg traff Therese.

Jeg har kjent Therese i nesten 6 år nå og med jevne mellomrom tar vi oss tid til hverandre. Hun tar seg nok mest tid til meg men det er en riktig likevekt i vennskapet vårt.

Når vi møtes er det som om hun ser tvers gjennom meg. Hun ser hva jeg tenker. Jeg føler meg trygg.

Jeg har aldri turt å snakke til noen om det dypeste. Jeg var redd ingen skulle tro meg.

Mennesker som opplever ekstreme hendelser i livet sitt, hendelser som du ofte bare kan referere til fra filmindustrien har en tendens til å dele sine opplevesler som et isfjell. Man forteller de nærmste bare toppen av isfjellet. det som er under vann blir for mye å fordøye så derfor holder man det tilbake. Det er også slik at man ofte deler forskjellige historier med forskjellige mennesker rundt seg. I frykt for at personer ikke tror på de elleville historiene.

Derfor forteller man litt til en søster og det andre til en annen.

Therese fikk vite alt.

Etter 6 år møtes vi fremdeles.

Jeg gråter, ler, smiler, er utrygg, gruer meg og savner når jeg er sammen med Therese. En merkelig kombinasjon egentlig men jeg føler jeg får "tømt" meg. På en god måte om dere skjønner.

Hvordan går det nå? Hva skjer i livet ditt?

Det er så deilig. Therese leser ikke bloggen og derfor må jeg hente henne inn på ting som har skjedd. Sier du det? Hun er like overrasket hver gang.

Men så kommer spørsmålet: Det dypeste.

Jeg åpner døren til filsystemet og drar ut skuffen. Jeg vet altfor godt hvor filen er. Helt bakerst. Lengre bak enn alt annet ligger den. Urørt. Altfor lenge.

Er det bra å ha noe så lange liggende? Hva skjer hvis jeg åpner den?

Hver gang det dypeste hentes frem er det som om jeg tar et steg bort fra det. Jeg henter det frem med vilje og etterpå legges det pent bort igjen. Så er jeg kommet meg et steg videre. Skjønner du?

Jeg åpner filen det dypeste og alle spøkelsene presser seg ut. De flyr gjennom rommet. I en virvel av kaos, frykt og smerte. Jeg beskriver følelsene mine og tankene rundt det hele. Jeg blir redd. Alt kommer tilbake. Jeg higer etter luft. Jeg kjenner at pulsen øker og at hendene skjelver.

Det blir lettere. For hver gang blir det lettere.

Men noen ganger rykker man tilbake til start. Slik som i går. Det kan være en sang, en pakke juice som blir kjøpt eller et menneske. Jeg tåler det ikke. Jeg blir fysisk dårlig av onde mennesker. Jeg blir kvalm, uvel og kjenner at jeg må legge meg nedpå.Slik som i går.

Da blogger jeg ikke.

Bare så du vet.

Det er vondt.

Men i dag skal jeg møte Therese.

Og det gleder jeg meg til <3

Takk for at du leste

 

 

Har du hørt historien om frosken?

Har du hørt historien om frosken?

Det var en gang en gjeng med froskeunger. De skulle arrangere en løpekonkurranse.

Målet var å nå toppen av et fjell. Mange mennesker hadde samlet seg for å følge med løpet og heie på utøverne.

Klar ferdig LØP!

Ingen av tilskuerne trodde virkelig på at froskeungene skulle klare å nå opp til toppen av fjellet.

Man hørte: "Åh, så krevende!!! De kommer sikkert ALDRI  til å nå frem." eller: "Ikke en sjanse å lykkes, tårnet er altfor høyt!"

Froskeungene begynte å avbryte, én etter én.

Unntatt én, som raskt klatret høyere.

Folkemengden fortsatte å rope: "Det er altfor krevende! Ingen vil klare det!"

Flere froskeunger ble trøtte og ga opp. Men en av dem fortsatte. Han klatret høyere og høyere.

Han ville rett og slett ikke gi opp!

Til slutt hadde alle andre gitt opp klatringa. Det var kun den ene frosken, som etter stor instats nådde toppen som den eneste!

Nå ville naturlig nok de andre utøverne vite hvordan han egentlig klarte det?

En utøver spurte frosken hvordan han hadde klart å utføre en slik prestasjon og nådd målet?

Da viset det seg at, og hold dere fast: Vinneren var døv!

Dagens lærdom er:

Ikke hør på mennekser som er negative. De tar fra deg dine vakreste drømmer og ønsker, som du bærer i ditt hjerte! Tenk alltid over ordenes kraft,fordi alt du hører og leser påvirker dine handlinger!

Vær alltid positiv :)

Vær rett og slett døv, når noen sier til deg at du ikke kan oppnå det du drømmer om.

Du kan klare det!

Denne historien har jeg ikke skrevet selv. Den fikk jeg av min salgssjef Frode da jeg jobbet som selger i Norlandia. Jeg har ikke klart å finne ut hvem som er forfatteren av historien og vet du det så legg gjerne igjen en kommentar slik at jeg kan kreditere han eller henne.

Takk for alle tilbakemeldinger på mitt innlegg fra i går. Over 50 private meldinger har kommet i min innboks. Lignende historier og takknemlighet for at jeg har delt. Jeg lover å svare dere alle!

Klemmer og takk for at du leste!

Det blir ikke ferie i år jenta mi!

 

Det regner ute.

På en ukjent adresse i Norge står en forslått kvinne med 3 barn. Hun prøver å skjule tårene sine for barna. Ytterdøren låses opp og en fremmed kvinne åpner den. hun åpner også armene sine. Gode varme klemmearmer.

Barna er forvirret. Bager og tøy blir plassert inn på et soverom.

Det er sent. Minstemann gråter fordi han er så sliten. Det er langt over leggetid for han stakkars.

Inne på rommet er det bare 3 senger. De minste to blir plassert i samme seng.

Skal vi ikke reise på ferie i år mamma?

Nei det blir ikke ferie i år jenta mi.

Hysj nå barna mine. Sove godt nå....Vi er trygge nå.

Jenta gråter seg i søvn...

Alle sover.

Det er en fremmed lukt i rommet. Såret i ansiktet begynner å verke. Armen gjør enda vondt. Men her inne er hun trygg. Hun kan legge seg rolig ned og sove. sammen med de små. Ingen som kjefter. Ingen som truer eller ingen som slår. Døren til rommet står på gløtt. Det føles trygt slik.

Tankene er kaotiske. De veksler fra fortvilelse, sinne og skuffelse til makteløshet.

Hva nå?

Det finnes ikke noen svar. Ikke i kveld.

Nå er eneste fokus å holde seg her og ha det trygt.

Ved siden av ligger voldsalarmen.

#krisesenter

Stå stille ved det ordet!

Tenk på hvor fokuset til flere hundre mødre i Norge i dag er!

De pakker ingen kofferter for å resie til Maldivene. Barna har ikke mulighet til å dra til dyreparken i Kristiansand. De er glade fordi det står mennesker og tar imot dem når de er på sitt aller verste sted i livet.

Det eneste de tenker på er trygghet og mat. Få seg nok søvn slik at de kan komme seg gjennom dagen og være en god mamma.

Tøffe, sterke, flotte mødre.

Men jeg vet at hver kveld når de legger seg så bekymrer de seg for at de ikke kan være som alle andre. De ønsker veldig sårt å få reise på ferie de også. Barna fortjener det!

Jeg skulle ønske det var en knapp her som ga en krone per like til Krisesenterene i Norge. Og at de pengene kunne blitt øremerket en ferie for noen som trenger det.

Del og lik

En dag kan det være du som står på den trappa og trenger hjelp!

Takk for at du leste!

Følg meg gjerne også på: Instagram, Facebook, Pinterest eller Twitter ♥

Mine gale påfunn snapper jeg på annebrith.no

 

Når mobberen føler seg mobbet!

Det er faktisk nesten ikke til å tro!

Jeg skrev et innlegg i forrige uke om voksnes mobbing.

Innlegget ble tatt imot godt og delt masse på sosiale medier.

Takk for det.

Jeg brukte i innlegget meg selv som eksempel.

For nå å unngå sure miner i nabolaget tenker jeg at jeg skal fortelle dere noe uten å sette meg selv og gutten min på hoggstabben.

Historien er nemlig ikke unik så jeg fant et annet eksempel.

Høsten 2013 inviterte en gutt til bursdag. Ingen kom. Foreldrene la ut et bilde på facebook av fulle godteskåler. de var fortvilte og lei seg. Selvsagt blir man det når barnet blir mobbet på denne måten. Det ble en stor sak i VG. Her var jo faktisk foreldre med på å mobbe denne stakkars gutten ved ikke å sende sine håpefulle til festen hans.

Historien hadde jo gått sin seiersgang rundt på nett og facebook florerte av delinger og mennesker som var irriterte på at noen kunne være så vonde mot en liten gutt. Det som skjedde uken etter var helt sjokkerende. Du vil ikke tro det!

Foreldrene til alle guttene som ikke kom sto frem og sa at de følte seg uthengt!

Hvilken forvridd verden er det vi lever i? At de engang får spalteplass på noe så idiotisk er for meg ubegripelig men saken hadde jo stor nyhetsverdi så jeg skjønner jo det. Men seriøst?

Sannheten svir.

Og den svir noe fryktelig om det er deg selv som kommer på trykk.

Jeg har bodd 10 år i Nederland og der har vi et uttrykk som sier: Den som passer skoen tar den på! Altså om du leste innlegget mitt om voksne som mobber så vet du selv om du er en mobber eller ikke.

Føler du at du har vært med på noe lignende så kan du velge å bli sur fordi jeg skrev om det men du kan også bestemme deg for å slutte og snakke bak ryggen til alle.

Mennesker blir daglig såret av andre som er slemme. Voksne mennesker sliter med både å gå på jobb og fungere i det daglige pga dette.

I innlegget jeg skrev fortalte jeg ikke selv om alle gangene jeg selv snakker stygt om andre. Jeg syntes ikke det var vesentlig men også jeg har baksnakket andre. jeg prøver så godt jeg kan ikke å gjøre det. Dog har jeg gjort en feil og vært med på å gjøre noe mot noen og det kommer frem er jeg den første som vil unnskylde meg og be om godt vær igjen.

Å stå frem og si at jeg blir hengt ut fordi jeg blir tatt er helt på jordet.

Jeg må si som Lena Riise sier i innlegget om fotball og sidelinjen: Foreldre, skjerp dere!

Takk for at du leste!

 

Kan barnet ditt svømme?

Anne kommer gjerne på svømmingen i dag men hun vil at du skal love henne at hun ikke får vann i øynene!

En mor ringer før svømmetreningen for å forsikre barnet sitt om at hun skal slippe å gjøre ting hun ikke vil.

Dette er noe jeg som svømmeinstruktør opplever nokså ofte!

Jeg er utdannet svømmeinstruktør i Norges Svømmeforbund. Ved siden av dette har jeg tatt baby & småbarns instruktørkurs. Jeg har svømt aktivt selv som barn og ungdom og i over 10 år nå har jeg jobbet både som lønnet og ulønnet svømmetrener.

Nå trener jeg barna som svømmer på Sørumsand i Bingsfoss Sportsklubb.

Kan barnet ditt svømme?

50% av landets 10-åringer kan ikke det! Det viser tall fra undersøkelser gjort på tema.

Jeg kan i dag gi deg den sjokkerende nyheten som du helt sikkert har kjent og følt på men som du kanskje ikke har turt å si høyt:

Barnet ditt kan ikke svømme fordi du ikke har prioritert det!

Det er faktisk utrolig mange voksne i dag som lar barna bestemme selv.

La oss starte med moren til Anne. Anne kan være et hvilket som helst barn og dette er ikke unikt. Dette skjer hver eneste sesong.

Poenget er:

Vann kan virke skremmende for mange barn. De kan ha en opplevesle som gjør at de ikke er kmfortable med vann og sterkere de kan faktisk ta over angsten foreldrene har for vann. Dette er som oftest grunnen men det kommer jeg tilbake til.

Anne fikk vann i øynene og syntes dette var ubehagelig. Anne ville ikke dra på svømming om jeg ikke forsikret henne at hun skulle slippe dette. Jeg svarte til Annas mor at jeg ikke kunne garantere dette.

Tror dere Anne vil lære å svømme hvis hun får "viljen" sin i denne situasjonen? Nei Anne du skal slippe å dra på svømming hvis du synes det er ubehagelig.

Jeg starter som oftest i garderoben med barna. Alle SKAL dusje seg nakne og vaske seg med såpe før vi tar på badedrakt og går inn i bassenget. Det er helt normalt og faktisk viktig for god hygiene. Det starter allerede her!

Så kommer vi inn i bassenget og jeg forteller barna hvordan svømmetimene er og hvordan vi skal oppføre oss i vannet. Vi skal respektere andre, vi skal ikke sprute på andre ei dytte noen under. Vi skal lage trygge rammer for en fin svømmetime for alle.

Vi skal ha det gøy!

Men hva skjer når vi skal ha hodet vårt under vann? Da er det faktisk ikke så gøy lengre. Mange barn begynner å gråte og vil ikke fortsette.

For å lære å svømme MÅ vi dykke hodet under vann og jeg har hatt noen barn som har sittet i hele 10 svømmetimer på kanten. Et helt kurs med bare en liten tå i vannet. Alle er forskjellige med forskjellige bakgrunner og det skal respekteres. MEN etter 10 år i bassenget nå så har jeg sett at de største bremseklossene for svømmeutvikling faktisk er foreldrene!

Så når slikt skjer så sender jeg foreldrene ut av svømmehallen.

Plutselig er det bare meg og Anne. Jeg kan ta henne med meg svømmende på ryggen min ut på det dype. Jeg er trygg og viser dette og hun er trygg på meg. Jeg kan se at hun er på gli og sier nå skal vi dykke. Før hun får protestert er vi både under og oppe igjen og jeg roper: FLINKA!

Vi tar en "high five" og hun smiler stolt. Hun leter etter ansiktet til mamma bak glasset i garderoben og viser frem muskelen sin. Mamma svarer med å holde tommelen opp!

Anne lærte å svømme i år! På 6 måneder gikk hun fra et barn som ikke hadde hodet under vann til å dykke ned 2 meter og svømme hele 100m på rygg!

Men det var uker hvor Anne ikke ville på svømmetrening. Hun syntes det var ubehagelig. Men hun ble "presset" og har nå blitt trygg i vann og kan redde seg selv om hun faller uti ved en ulykke!

Har du tenkt på det?

Det er du som bestemmer om barnet ditt skal lære seg å svømme!

Angst er medfødt?

Noen foreldre kommer og sier at barna har arvet deres angst for vann. Når jeg hører dette så ler jeg inni meg. Det er ingen barn som er født med angst for vann på den måten en voksen person har angst. Voksne med angst for vann har som regel opplevd noe veldig ubehagelig som gjør at de stivner bare ved tanken på svømming, vann og alt som faller i denne kategorien.

Jeg er selv livredd for edderkopper og mus. Skal jeg fortelle dere hva min datter Annika har angst for? Dere kan sikkert gjette det?

Jeg husker for noen år siden. Det var en liten gutt som bare var 4 år som startet på svømming. Han var dyktig. Han lærte ting fort. Han ble flyttet oppover til bedre grupper og jeg roste han uhemmet for sin fine flyt i vannet.

Men det var en ting han ikke skulle. Han skulle ikke på det dype.

Jeg klarte ikke fatte og begripe at han etter 3 år ikke hadde klart å bygge opp selvtilliten i vannet til å ta turen til det dype. Etter 6 uker klarte han det endelig. Og vi var så stolte. Jeg ga meg jo ikke der. Da jeg så gleden over mestringen hans ville jeg jo at han skulle prøve å hoppe fra kanten der.

Han steilet. Nei, noppes nada! Ikke på tale.

Uansett hvor mye jeg prøvde jeg fikk han ikke med på det. 4 uker prøvde jeg til jeg til slutt fikk en ide.

Jeg spurte faren om han kunne komme ut i vannet og henge der sammen med meg slik at sønnen så oss. Faren kom forsiktig ned men han kom ikke svømmende ut i vannet. Han klamret seg til stigen på det dype med et blikk som jeg aldri har sett i bassenget før.

Han var livredd. Han kunne ikke svømme selv.

Denne frykten ga han ufrivillig til sønnen sin. Sønnen senset jo selvsagt dette.

Jeg svømte bort og snakket med faren. Jeg prøvde å forklare han at han måtte forholde seg rolig og prøve å ha haka ned i vannet. Puste rolig og bare holde seg godt fast i noen minutter.

Gutten så dette og da jeg sa hopp, så hoppet han jammen meg!

Både far og sønn lærte noe den kvelden.

Historien her er heller ikke unik.

Sansynligheten for at barna dine blir redde for vann er større om du selv er livredd.

Denne faren hadde gjort noe viktig: Han hadde prøvd  å sette sin egen angst bort fordi han visste hvor ille det føltes å gå et helt liv uten å kunne svømme og det ønsket han ikke for sin sønn.

Tommel opp for han. Dog tenker jeg i ettertid at jeg som svømmeintruktør skulle ha sett dette litt før for i slike situasjoner anbefaler jeg ofte foreldrene til å bytte. Slik at den med angst faktisk blir hjemme når poden skal på svømmetrening.

Presse barna?

Når det kommer til svømming så må vi presse barna. Jeg gjør det ukentlig. Vi må fortelle dem at for å kunne svømme så må vi lære å dykke. Du må dusje med hodet under vannet. Det nytter ikke å lære seg å svømme om du har et barn som må ha en klut på panna i dusjen fordi barnet ikke vil ha vann i øynene.

Å bli trygg i vann er kanskje den verste opplevelsen barn vil ha i livet sitt. Ja det er tøft når det står på. Det kommer ofte tårer hos meg i bassenget. Og sinne, etter at jeg har fortalt dem at i dag så SKAL vi dykke. Men når de henter ringene på bunn eller svømmer sine første 5 meter så kan jeg love deg at det kun er gledestårer som kommer. Både fra dem selv, foreldrene og meg!

Et barn må presses til å lære seg å svømme. Og det er din jobb!

Takk for at du leste!

Jeg presset også sønnen min til å fortsette på fotball. Innlegget som heter: Det gjør så vondt har i skrivende stund blitt likt av over 700 stykker. Du kan lese det HER.

 

 

 

 

82 kg VS 49 kg

Jeg var 82 kg. Jeg var ikke fornøyd med meg selv.

Jeg følte jeg bar på altfor mye vekt.

Hvordan kunne jeg ha lagt på meg så mye jeg som alltid hadde vært så slank?

Svaret jeg hørte inni hodet mitt hadde jeg rett og slett ikke lyst til å høre.

Jeg spiste sjokolade og godteri store deler av uken. Brus og mer sjokolade.

Jeg husker det veldig godt. Hver gang jeg skulle gå opp en trapp peste jeg og ble skikkelig sliten. Da jeg satt meg ned på en stol var alt mykt. Det var rumpa mi som gjorde alt mykt. Den var fylt av fett.

Hvordan hadde dette skjedd?

4 barn hadde selvsagt gjort sitt men i dag ser jeg jo at det å være ulykkelig gjør at man spiser. Eller la meg si det mer korrekt: Jeg var ulykkelig og jeg trøstespiste noe hver dag.

Det ga resultatet på vekta: 82 kg.

FORANDRING

En dag bestemte jeg meg: Nå er det nok! Jeg kunne ikke gå lengre slik. Jeg følte meg ikke bra. Ingen av mine gamle klær passet mer men jeg nektet å kjøpe meg en ny garderombe i størrelse LARGE. Jeg ville tilbake til klærne mine som lå i skapet som var i størrelse SMALL.

Skal du forandre noe i livet ditt så må du forandre noe i livet ditt.

Min "diett" var enkel:

  • 4-5 sunne måltider hver dag
  • 30 min gåtur hver morgen/kveld
  • kun brus og godteri på lørdag

Herregud det var vanskelig!

Mine sunne måltider var som regel knekkebrød. WASA havre knekkebrød :P

Jeg spiste 3 stk hvert måltid. Middagen var som normalt. Bare det at jeg halverte mengden.

Det betyr at jeg spiste, fisk, poteter, pasta og pizza ila en uke.

Jeg spiste også frukt og grønt mellom mange måltid.

Jeg hadde ikke noe hjelp fra kostholdseksperter.

Gåturen min var hellig. Det var også terapi.

Jeg bestemte meg for at om jeg klarte delmålene mine så skulle jeg gi meg selv premier. Ting jeg hadde lyst på.

Den tiden følte jeg meg feit. Det er kanskje ikke riktig å si for man kan være 82 kg og ikke være feit. Men jeg følte meg det. Jeg følte meg forferdelig. Da jeg satt meg på toalettet var over halvparten av rumpa mi utenfor doskåla. Jeg grøsset ved tanken.

Så jeg startet med gåturene mine. Og knekkebrødene.

Jeg hadde små sukkerfrie drops liggende i godteriskapet slik at når uvanen min slo inn og jeg gikk bort til skapet så tok jeg en sukkerfri drops i stedet for å spise noe usunt.

Etterhvert ble alt godteri fjernet fra huset.

De første 4 ukene gikk jeg ned 7 kg. Det var motivasjon nok!

Jeg kjøpte meg et pent armbånd.

De neste 4 ukene gikk jeg ned 6 kg.

Jeg begynte å se meg selv i speilet oftere. Jeg stelte meg mer. En bukse fikk jeg nesten på meg husker jeg og det var så motiverende.

Jeg veide meg hver mandag.

Det tok 16 uker.

Mulig det ikke er korrekt mht hva man bør ta av seg av kilo men jeg gjorde ikke annet enn å spise knekkebrød og være i aktivitet. Etter 6-7 uker husker jeg at jeg begynt eå stagnere litt på antall kilo som jeg gikk ned men da begynte jeg å småjogge disse turene mine.

Det ble også noen dager med 2 turer. En morgen og en kveld.

Ingen hokus pokus diett. Kun beinhard viljestyrke.

Og jeg klarte det!

Det er jeg stolt av i dag!

Følg meg gjerne også på: Instagram, Facebook, Pinterest eller Twitter ♥

Mine gale påfunn snapper jeg på: v_perlesukker

 

 

 

hits