Singellivet

Oj. Kan dette være min Mr. Right?

Dette er nokså personlig å fortelle.

Men jeg har lyst til å dele det.

Alle har vel fått med seg nå at jeg er singel, og som alle andre travle single, så sitter jeg og sveiper på Tinder ❤

Og på Tinder er det slik at om jeg sveiper ja på en som allerede har sveipet ja på meg, så blir det en match. 

Det skal sies at jeg har hatt en del av disse matchene den siste tiden, men noen er jo bedre enn andre. Og det er der skoen liksom trykker litt. For innimellom så dukker det jo opp kandidater som faktisk er helt perfekte. 

Alt av interesser stemmer med mine, ønsker om fremtiden, drømmer og mål. 

Og da tar jeg meg i å tenke: Kan dette være Mr. Right?

Det er jo selvsagt alt for tidlig å gjøre bare etter at man har sveipet ja på noen på Tinder, men jeg er laget sånn. Jeg kan ikke noe for det. Bare personen gir uttrykk for å mislike noe av det jeg holder på med eller ikke liker barn eller hunder så er det helt uaktuelt for meg. 

Dessuten trenger jeg en trygg og rolig mann. Og når jeg da kanskje har snakket litt med han på snapchat og funnet ut at han faktisk trener, spiser sunt, kan henge på sofa en kveld, er ute med venner, koser seg med familien, ja rett og slett finner ut at han er en bra fyr så tenker jeg gjennom fremtiden. 

Kan dette være han jeg skal være med resten av livet?

Herregud, tenk om han hadde visst at jeg allerede så for meg hus, hunder og stakittgjerde sammen med han, da hadde fyren helt klart trodd jeg var gal og løpt som faen.

Men uansett så er det sånn jeg og hjernen min fungerer. 

Jeg går ikke på date med noen jeg ikke ser en fremtid med. Jeg vet jeg er rar men jeg bare vet hva jeg vil. 

Jeg er til og med så sær at jeg har noen favoritt-yrker jeg liker mer enn andre. Og jeg vet det er helt sært og idiotisk, og det kommer helt sikkert til å komme masse sure og rare kommentarer på akkurat dette. Selvsagt vil det å ha preferanser på yrker gjøre at du kanskje misser drømmeprinsen. Men i noen yrker er man rett og slett mer egoistisk enn andre. 

Leger og politi er jo ofte mennesker som bryr seg om andre. Mens mens selgere og piloter kanskje er litt egosentriske. Samme som fotballspillere, som ofte tror verden dreier seg kun om dem og deres trening. 

Og selvsagt ingen regel uten unntak ❤

Mulig det er normalt å danne seg bilder i hodet når man chatter med mennesker? Ikke vet jeg, men det kan jo være litt slitsomt også til tider om man snakker med flere. Plutselig så er man gift og på bryllupsreise med 4 forskjellige på samme dag! 

Neida, joda. 

Er det noen der ute som føler med meg og som har det på samme måte?

Jeg har i alle fall blitt spurt om å dra på date :P

Kanskje det er på tide å gjøre akkurat det. 

Så får tiden vise om han er Mr. Right eller ikke :P 

Ha en god torsdag ❤

 

Jeg skal på date!

Jeg fikk nokså mange henvendelser i helga etter det omdiskuterte innlegget om hvem som skulle betale kaffen!

At jeg aldri ville datet halvparten av de som la igjen slibrige kommentarer, var nokså åpenlyst!

Og jeg hadde ingen intensjon å skrive en kontaktannonse, men som sagt så fikk jeg veldig god kontakt med en.

Jeg har sagt ja til å treffe han og gleder meg til det.

Daten er i nær fremtid, men for å unngå at noen følger med så sier jeg ikke mer enn at jeg gleder meg.

Han er helt klar på at jeg deler dette og at jeg kommet til å skrive om hvordan det var.

Jeg har vurdert å insistere på å dele regningen. Og faktisk betale min del.

Så får vi se hvordan dette går!

Man lærer så lenge man lever!

Love You guys ❤

Klemmer!

Norske menn går bananas i kommentarfeltet!

Jøye meg! Dette hadde jeg aldri trodd. 

Etter jeg skrev innlegget: Hvem betaler daten? Så har altså norske menn gått bananas i kommentarfeltet, på melding, på snap og instagram. Jeg har fått hundrevis av sinte meldinger fra menn som føler seg truffet. 

Ja, for vi må jo bare kalle en spade for en spade. Menn har virkelig følt seg truffet i denne saken. Og de fleste har tent så på pluggene at de har fyrt avgårde trusler, kalt meg for mange forskjellige ord for prostituert og en del verre ting. 

Jeg har måtte slette noen av de verste kommentarene. 

Men det tåler jeg. 

Jeg skal jo ikke date den delen av befolkningen uansett. Eller la meg si det mer riktig. De som hisset seg opp og kalte meg for prostituert og som aldri ville betalt for en kaffe på en date, det er jo ikke de mennene jeg ville datet uansett. 

Så egentlig var dette, sånn sett etterpå, en nokså vellykket kontaktannonse. Hvem skulle tro det? 

For innimellom alle sinte og frustrerte kommentarer så kom det også sikkert tjue til tretti fine meldinger. Fra menn som faktisk var enige med meg. Jeg har på 2 dager aldri fått så mange invitasjoner til å date menn som jeg har fått de siste dagene. Og alle ville betale :P 

Og NEI, det har ikke vært rike menn.

La meg fortelle dere en ting. Noe som kanskje mange ikke har fått med seg. Jeg er ikke ute etter en som kan betale regningene mine. En såkalt sugerdaddy. Mange tror det. Jeg klarer å betale for meg selv. Såpass mye tjener jeg. Jeg skrev også at om man ikke ønsker å gjøre noe dyrt så kan man gå en tur. 

ERGO det går an å dra på date og ikke bruke penger. Men de fleste fikk ikke dette med seg. De fleste var nok antente allerede der :P

Men skal man ta en kaffe så mener jeg enda, fordi jeg synes det er sexy og tiltrekkende, at en mann betaler. 

Jeg liker det!

Jeg datet jo en i fjor. Over en lengre tid. Han betalte hver eneste middag vi var på. Jeg tok han med på hotellovernattinger. Noe som kostet flere tusen, men han tok regningen på restaurantene. Da vi skulle på joggetur og han ikke hadde pulsklokke, kjøpte jeg en til han, til rundt 4000.- Det var ikke slik at jeg ikke bidro. Tro meg jeg bidrar. Men når man spiser ute så liker jeg at mannen betaler. Jeg husker at da jeg kom på besøk, så tok jeg ofte med gaver til han. Noe jeg visste han ville like. Så tro meg, jeg er ikke ute etter en som bare skal skjemme meg bort. Jeg gjør det tilbake. 

Men akkurat når det kommer til en kaffe eller en middag, så er jeg sånn satt sammen, at jeg liker at mannen tar regningen. 

Betyr det at jeg ikke er for likestilling? NEI!

Jeg er like opptatt av likestilling for det. Alt trenger ikke å dreie seg om feminisme og likestilling. Jeg elsker å stå på kjøkkenet å bake. Liker å sysle hjemme. Gjør det meg til en person som lever på 50-tallet? Nei! Jeg bare liker å bake. Jeg liker å sørge for at de jeg er glad i har det godt. 

Men ja, mulig jeg er litt konservativ og gammeldags da. 

Jeg lærer guttene mine å holde oppe døra for jentene. Jeg lærer dem å trekke ut stolen og har fortalt dem at det er viktig at når de er i en restaurant så skal kvinnen sitte slik at hun har mest utsikt over restauranten. Mannen sitter med ryggen til. Jeg har lært dem å si hyggelige ting til jenter og jeg har lært den at en jente er som en diamant, hun skal behandles som en prinsesse. Samtidig har jeg lært datteren min at i den verden vi lever i så finnes det utrolig mange forskjellige typer gutter og at hun bør velge en som behandler henne med respekt og kjærlighet. En som er en gentleman på alle områder. 

Det ble veldig tydelig for meg etter jeg skrev innlegget at det er få ekte gentlemen i Norge i dag. Jeg visste jo at det var slik for jeg har jo møtt på en del egosentriske menn. Jeg har for å si det slik, fått min dose av norske trauste karer. Men vet dere: Heldigvis er det ikke alle som er sånn. Det finnes faktisk en del utrolig flotte fyrer der ute. Og noen av dem har kontaktet meg og det er utrolig hyggelig. 

Man passer ikke alle. Sånn er det bare. Like barn leker best. 

Det er ingen grunn til å bli forbannet eller opphisset fordi jeg mener at mannen, som i utgangspunktet inviterer til daten, skal betale kaffen. 

Alle har råd til en kaffe til 50.-

Ønsker dere en nydelig søndag!

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

Foto: Vegard Normann TV2

Hvem skal betale på daten?

Hvis han ikke betaler på daten så blir det ikke noen andre date!

Dette har jeg diskutert med mange av mine venner og mange av mine kompiser. Og det er et tema som er utrolig omdiskutert. Mange har meninger om hvordan det bør være. Og ja jeg er nok litt påvirket av at jeg har bodd i utlandet i 10 år, men hallo hva feiler det norske menn? 

Altså ikke alle er like da, for det finnes gentlemen også i Norge, som betaler. 

Jeg skjønner at når man er singel som mann så kan det bli dyrt å date. Særlig om man skal date flere jenter over tid, for skal man betale som mann da så blir det fort dyrt. Men det går an å bare gå en tur et sted. Gjøre noe som ikke koster penger. 

Men så fort man skal ut å spise, drikke en kaffe eller gjøre noe som koster penger så er det mannen som betaler. 

Gjør han ikke det så blir det faktisk ikke noe andre date. Det er for kleint . Turn off, rett og slett. 

Etter mye diskusjon rundt bordet med mine venninner og kompiser så er dette slik vi alle mener det bør være:

På første date skal mannen betale. 

På andre date insisterer jenta på å dra kortet men mannen tar regningen uansett. 

På tredje date så sier jenta at nå, nå er det hennes tur og ber om regningen, men mannen tar den igjen. 

Det er ikke noe som er verre enn at en mann skynder seg og betaler sin egen drikke eller tilbyr at man deler regningen. Det er utrolig turn off, rett og slett. Mulig mange mener det motsatte nå men dette er altså slik jeg tenker om saken. 

Jeg husker jeg skulle treffe en på en date i Holmenkollen, og han skyndet seg for å betale sin egen drikke slik at han skulle slippe å betale min. Det var så utrolig teit. Har man ikke råd til å be en jente med på date så bør man heller finne på aktiviteter som ikke koster noe. 

OG husk at om jenta tar toget, slik jeg ofte gjør, inn til Oslo slik at en mann slipper å komme til Lillestrøm, så bør han klare å betale den kaffen. 

Hos meg blir det ikke en andre date om han ikke betaler. 

Hva mener du?

Er det turnoff at en mann ikke betaler eller er du en jente som faktisk VIL dele på kostnadene på en date?

God fredag og god helg ❤

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

 

En sannhet om menn



Dette innlegget er for single kvinner. Jeg vet at det er en del av dere der ute. 

Egentlig helt utrolig at jeg i en alder av 42 år enda skal lære såpass mye om akkurat dette temaet, men mulig det er fordi jeg ikke har hatt veldig mye hell i kjærlighet :P 

Jeg føler meg litt som Bridget Jones til tider. Haha. 

Akkurat nå har jeg hatt en veldig lang pause når det kommer til dating og det føles riktig. Jeg spør meg selv noen ganger: Hvorfor møter jeg ofte den samme typen? Flørtende, litt kjekkas, mulig litt useriøs. 

Føler du det på samme måte? 

Jeg har i alle fall tenkt mye over dette og på hvilken mann jeg en gang i fremtiden har lyst til å treffe.

Gammeldags som jeg er så synes jeg ofte det er mannen sin oppgave å kontakte meg. Jeg sitter liksom litt på gjerdet og lar meg sjarmere. Sånn har jeg alltid vært. Jeg har aldri, noen gang i mitt liv tatt initiativet. 

Mulig fordi jeg er litt sjenert men mest av alt fordi jeg har tenkt: Er han interessert så kommer han til meg. 

Vel.....

I går tidlig skjedde det som har forandret mitt syn på menn for all fremtid. Jeg er enda litt i sjokk. Er det sånn? Ja, det må jo være slik. 

Jeg kom over en video av coach Matthew Hussey på facebook hvor han forteller om menn og når menn tar kontakt med kvinner. 

Først forklarer han til publikum at det finnes sånn røft sett 3 typer menn. 

1. Menn som kontakter alle kvinner de føler seg tiltrukket av ( 10-20%)

2. Menn som venter på det riktige øyeblikket og som oftest ikke sier noe ( 60-70%)

3. Menn som aldri tør å si noe ( 10-20%)

Gruppe 1 er altså menn som kontakter hver eneste kvinne de føler seg tiltrukket av. Og han kom med noen eksempler og herregud som jeg kjente menn igjen. Det er jo akkurat der jeg har vært nesten hele livet. 

Det spesielle er at når Matthew sto og snakket om hvordan disse mennene bare går fra den ene til den andre så slo det jo meg veldig. Dette er menn som alltid kontakter jenter. Får de nei, går de videre. Det er jo egentlig gruppe nummer 2 vi vil møte. 

De som kanskje ikke tar kontakt. 

Poenget med videoen var at vi kvinner må tørre å ta kontakt. For det er da vi finner disse hyggelige mennene. 

Ikke gjøre som jeg alltid gjør å vente på at HAN kontakter meg :P 

For vi har jo ikke lyst til å falle for den samme typen "idiot" igjen og igjen. 

Altså det åpnet øynene mine veldig og jeg begynte virkelig å tenke. For jeg må jo innrømme at jeg ofte treffer på den samme typen. Igjen og igjen. Min venninne Linda sier det nokså ofte: Nå må du tenke nytt på den fronten. 

Jeg har ikke akkurat begynt å tenke på dating eller å treffe noen. Det kan komme til høsten eller mulig neste år. Nå fremover er det for meg andre store prosjekter men jeg har virkelig fått åpnet øynene mine. 

Se hele videoen her

Altså jeg bare dør av denne videoen.

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

Jeg hater å gå på date!



God søndags morgen fine folk! Jeg har sovet helt til nå jeg. Guri, det var veldig deilig. Nå er barna inne på kjøkkenet og romsterer og lager frokost. Mens jeg surfer litt på nett.

Det første jeg sjekker hver morgen er Nettavisen. Og i dag bør du få meg deg denne artikkelen: Slik dater du en kvinne! Boken det blir referer til MÅ jeg bare ha altså og helt nederst i artikkelen er det en spørreundersøkelse. Haha. Et av alternativene er: Jeg hater å gå på date. Den måtte jo jeg velge da og ser at jeg ikke er så veldig unormal.

Mange hater tydeligvis å gå på date. Hvorfor gjør vi det?

For min del blir det så påtatt. Jeg får helt angst om jeg skal sitte med en kaffe og se rett inn i øynene på en mann jeg ikke kjenner. Får totalt noia av bare tanken. 

Så ofte foreslår jeg en gåtur. Da slipper jeg i alle fall å stirre rett inn i øynene på en person. I fjor høst gikk jeg på en slik gåtur langs Glomma med en utrolig kjekk svenske. Han hadde hunden sin med seg og bare det gjorde at stemningen ble veldig fin og avslappet. 

En første date er jo også veldig viktig. Det er jo sånn at førsteinntrykket er noe av det viktigste du gjør. Jeg husker at jeg og Thomas bestemte oss for å bade i Glomma på første date. Herregud, helt seriøst om det hadde blitt filmet hadde det vært tidenes mest morsomme filmopptak. Synd at ikke Tv2 lusket i buskene da for det var utrolig morsomt. Men på noen dater så klaffer ting, så viser det seg jo etterhvert at man kanskje ikke passer sammen allikevel. 

Men en sånn første date er stressende. Jeg merker at jeg vegrer meg for å ta det steget. Også fordi jeg har lite tid, jobben tar mye av meg akkurat nå og så er det slik at jeg ofte vil bruke litt tid på å bli kjent. Jeg orker ikke fly på 10 kaffedater i uka. 

Jeg vet at det er mange som holder på slik og det blir bare slitsomt. 

Så derfor har jeg ikke datet mye i 2017. 

Det står ikke på tilbudene. Det er mange flotte menn som vil ha meg med ut. Men jeg hater å gå på date. Særlig den første. 

Har jeg utviklet noe som heter dateangst kanskje? Haha ikke vet jeg. Jeg må liksom kjenne det i magen at jeg virkelig har lyst til å møte en mann. Du vet når du våkner om morgenen og han er det første du tenker på. Da vet jeg at det er den personen jeg har lyst til å treffe. 

Mulig jeg er litt sær og kanskje noe "skadet" men det betyr ikke at jeg har mistet troen. For jeg vet jo at jeg kommer til å treffe en fin fyr en vakker dag. Og det morsomme er jo at selv om jeg har over 100 matcher på Tinder så trenger man jo faktisk bare en. Så sjansen er jo ufattelig stor faktisk. For at jeg kommer til å treffe en som er perfekt for meg. 

Jeg må bare først tørre å gå på den aller første daten. Og akkurat nå....så hater jeg det :P 

Dette skrev jeg på profilen min på Tinder:




Altså, det er ikke så lett å lage seg en profil på en datingside. Jeg burde jo ikke ha noe problemer med det jeg som lever av å fronte på meg nett, men det var vanskeligere enn jeg trodde. 

For det første så skal du velge 6 bilder av deg selv. For meg var det viktig at det ble bilder som er tatt det siste året og som faktisk viser hvordan jeg ser ut som person. Det vil si hele meg. 

Mange av dere har jo lest innlegget: Ikke be daten hjem på kaffe

Jeg vil at om jeg skal treffe noen så skal de ha et godt bilde av meg før de møter meg. Så derfor ble det disse bildene:











Med disse bildene tenker jeg at en fremtidig kjæreste vil ha et helt greit bilde av hvem jeg er. Med forkle hvor det står Anne Brith så har han mulighet til å finne ut hvem jeg er før jeg sier det selv. Slik at han kan forberede seg på at jeg driver en blogg  og er en Influencer. 

Han finner da også raskt ut at jeg har fire barn og takler han ikke det så er han ikke verdt å møte uansett. 

Jeg vet hva jeg vil ha og en usikker vinglepetter er ikke noe som passer meg. 

Selvsagt la jeg med bilder av meg selv i bikini. Jeg er svømmetrener og elsker alt som heter vann, så det er veldig naturlig for meg. Dessuten har jeg en fin kropp og det er ingen grunn til ikke å vise det frem på Tinder. 

Teksten jeg skrev under navnet mitt som på Tinder er kun Anne var:

Jeg sover på høyre side, og søker deg som sover på venstre. 

 

Jeg tenker at med den teksten så fikk jeg sagt at jeg søker en å sovne med og våkne med. Altså ingen gifte menn, ingen menn som kun er ute etter tull og tøys. 

Så skal dere få høre hvordan det gikk første kveld. Jeg fikk over 100 matcher. De fleste var menn fra vestkanten, med gode jobber, barn og egne bedrifter. Flere leger, advokater og børsmeglere. Skulle tro slike menn hadde en forkjærlighet for blondiner, ikke vet jeg?

Men hva vil de alle si når jeg sier at jeg har 4 barn?

Fortsettelse følger.....

Les mer om singellivet mitt i disse innleggene.

 

Oooops han er gift :O



Den så jeg ikke komme. Helt ærlig. Jeg bryr meg jo egentlig ikke og jeg dømmer ingen.

Som dere vet så har jeg akkurat lastet ned Tinder. Og min aller første, sjarmerende match var August. Herregud så nydelig August er. Han er morsom, sporty, utrolig kjekk og har en bra jobb. Elsker barn og glad i å reise. Perfekt match for meg. 

Vi snakket i timesvis. Det var langt over midnatt og den ene meldingen kom raskere enn den andre. Vi hadde virkelig funnet tonen. 

August altså. Perfekt!

Jeg satt og trykket på telefonen, fniste og lo. Det ene komplimentet etter det andre for over skjermen. Du er søt, du er sexy. Jeg tror vi chattet frem og tilbake i 5 timer. 

Så sa han: Det er noe jeg må fortelle deg.

Ok, svarte jeg. Kjør på :P 

Han sa: Jeg er gift.

DET hadde jeg ikke forventet. Jeg så IKKE den komme. 

Ooooops. 

Akkurat da tenkte jeg tusen tanker. Ble først litt paff. Mulig jeg var litt "Tindernaiv" som trodde at alle var ute etter en kjæreste haha. Ok, ok, ok jeg har skjønt det. På Tinder finner du alt mulig rart. Men en gift mann?

Kanskje det var det jeg trengte? 

Eller ikke :P 

August var ikke den perfekte August mer. Han var den typen jeg mulig kunne få leke meg med når han ikke var sammen med familien. Gå på date med i skjul og sende sms som måtte bli slettet. Kanskje også med en risiko å bli kontaktet av kona om hun fant ut av det? 

Spennende? 

Nope.

Ikke noe for meg. Å være nummer 2. liksom. Jeg vet at mange fikser det. Men akkurat DET klarte jeg ikke svelge. Selv om han bedyret at kona visste om dette. Tre er for mye altså. I alle fall i det jeg søker. 

Jeg fikk en real kalddusj. 

Gift. 

Er det slik vi gjør i 2017? 

Forandret profilen min og tilføyet nederst: PS. Ligger ikke med gifte menn!

Så la jeg meg ned for å sove. 

Følte jeg hadde kastet bort tiden min på en frosk som aldri ville bli en prins uansett hvor mye jeg hadde klint med han. Men men, man lærer. Og jeg lærte mye i mine første 5 timer på Tinder. I neste Tinderella-innlegg skal jeg fortelle dere hva jeg gjorde for å få match med de heteste mennene :P 

Ha en fin mandag!

Les: Mine flauser på sjekkeappene 

 

 

Tinder, Møteplassen, Sukker eller Happn?




Ok, singellivet er ikke for pyser. Jeg lover dere.  

Har du akkurat blitt singel så har du antageligvis som meg bestemt deg for at du skal laste ned noen av disse appene hvor du kan sitte og lete etter din fremtidige mann. Akkurat som i en godteributikk kan du velge, størrelse, smak, utseende osv. Det er helt genialt. 

Men hva skal man velge? 

Jeg orker ikke ha dialogen altfor seriøs til å begynne med. Det er helt greit å ha litt flåsete prat i starten tenker jeg. Meldinger hvor man er på samboerskap i første setning gjør meg stresset. Så derfor tenkte jeg at Møteplassen og Sukker var steder jeg skulle unngå med det første. Der er det jo også slik at Gud enhver mann kan kontakte deg. Og svarer du ikke innen noen timer så blir de forbanna og er du en overlegen bitch. 

Jeg har testet ut alle disse før så jeg vet. Jeg vet også at om jeg logger meg på noen av sidene som er mer "seriøse", hvor alle kan sende meldinger så blir det titalls meldinger daglig. Og jeg har rett og slett ikke tid til å svare på alt. Jeg har sånn ca 1 time hver dag til rådighet. Det er når barna har lagt seg rundt 21.00 og til jeg legger meg klokken 22.00

Då står vi igjen med Tinder og Happn. 

Happn var utrolig lættis sist jeg logget meg på. For de som ikke vet det så er Happn en app som matcher deg med folk du har vært i nærheten av. Altså du må ha vært i nærheten av din fremtidige date før dere kan matche. Ingen kan kontakte deg før du har sagt ja. Og DET er jo veldig deilig. 

Da jeg lastet ned appen fikk jeg opp naboen med en gang. Tror dere jeg ble litt stresset da jeg så en av naboene som er nesten 60 år inne på min Happn? Jeg hadde jo bare logget på og ikke satt noen aldersgrense. 

Jeg opplevde også en hysterisk morsom ( les: pinlig) greie med Happn i Oslo. En jeg hadde vært i nærheten av men ikke matchet kom bort til meg og spurte om jeg kunne være så snill å trykke ja på han slik at vi kunne chatte. Jeg trodde jeg skulle DØØØ. Etter det slettet jeg Happn. 

Happn tør jeg bare ikke laste ned igjen. 

Så da sitter jeg igjen med Tinder. 

Skal jeg bli en Tinderella? Har jeg noe valg? 

Nope, det er kun Tinder igjen. Og det fine med Tinder er at ingen kan kontakte meg før jeg sier ja. 

Tinder it is :P 

Fortsettelse følger.....

 

Hvis jeg ikke vil date en muslim så er det mitt valg!



Jeg fikk utrolig mange stygge reaksjoner på mitt innlegg for en tid tilbake da jeg skrev at jeg var singel og hadde bestemt meg for ikke å date en mann med utenlandsk opprinnelse. 

Er norske menn bedre enn andre? Er du liksom "bedre" eller "for god" for noen?

De aller fleste kommentarene orket jeg faktisk ikke publisere. 

Min grunn er helt enkel: Jeg har hatt kjæreste og vært gift med en mann fra et annet land. Jeg vet hvordan det er og ønsker ikke det for fremtiden. Det er en preferanse jeg velger selv. Akkurat som jeg velger bort menn som er over 185 cm, eller menn som er gifte med jobben sin. Det jeg tror ikke passer meg velger jeg altså bort. 

Det kalles preferanser. 

Det ligger ikke noe vondt i det. 

Ikke kall meg rasist fordi jeg ikke vil forelske meg i en mørkhudet mann. 

Grunnen er at jeg har levd et liv, og ser hvor mange utfordringer det er når to forskjellige kulturer skal blandes. Det betyr ikke det at det ikke går. For jeg ser jo rundt meg. Det er mange mennesker som får det til. Og all ære til dem. Mine barn har jo "to nasjonaliteter" og jeg elsker mangfoldet det gir. 

Det er bare ikke noe for meg. 

Ikke der jeg er i dag. 

Så jeg ønsket å date en norsk, traust og stødig kar som kunne stå på ski og som spiser brunost. 

Det er mitt privilegium å kunne velge en partner og derfor må jeg få lov til å velge det som jeg tror passer meg. 

Det var i alle fall planen. 

Selv om preferansene er der og listene om hvordan drømmemannen skal være så kan man aldri med 100% sikkerhet si hvordan man ender opp. Det er jo det vittige oppi dette. 

For nå har jeg jo funnet meg en mann med utenlandsk opprinnelse. 

Heldigvis kan vi begge snakke vårt eget språk og forstå hverandre. Svensk og norsk er jo såpass like språk og historien og kulturen er ikke så forskjellig at jeg tror vi kommer til å få utfordringer men poenget er vel at de "listene" man har med preferanser kan man fort måtte oppleve å svelge.

Jo flere preferanser og "krav" man setter til en eventuell ny partner i livet, jo flere potensielle partnere vil man antageligvis velge bort. 

Men det er jo slik verden har blitt. Vi logger oss på singelsider og velger alder, bosted, utseendet osv. 

Johan og jeg skulle aldri møtt hverandre om vi hadde møttes via en slik side. Han hadde aldri kommet opp i min "liste" ettersom han bor langt unna, er yngre, ikke har barn og er fra Sverige. 

Men en dag var han der, og alle preferanser ble glemt. Listen med krav ble lagt bort.  

Jeg kjente kun på magefølelsen og hvordan jeg følte meg sammen med han. 

Og så lenge DET føles godt så blir alt annet ubetydelig.

Han en strålende romjul videre. 

Gode klemmer fra Sverige!

 

 

 

 

Mamma, det ligger en mann i sengen din :O



I går kveld var det planlagt at barna skulle få møte han. 

Det var litt spent stemning må jeg ærlig innrømme. 

Christian skulle egentlig ikke være her, men pga at faren skulle på en fest sa jeg at det var greit at han kom hit. Det innebar jo at et møte med barna ville være et møte med alle. Og dere som har en 4-åring vet jo selv hvor lite rolige de små er.

Jeg snakket med en venninne på telefonen dagen før og sa at alle barna skulle være hjemme og hun svarte: 

Enten tåler han det eller så hører du aldri noe mer fra han. TVI TVI. 

Og det er jo sånn det er. Jeg har 4 barn. De 4 er en stor del av mitt liv og det betyr at en eventuell ny mann må tåle å være med meg og dem. 

Det finnes sikkert 1000 andre ting som hadde vært bedre å gjøre første gang barna fikk hilse på men jeg tok valget om å gjøre det her hjemme. Pedagoger vil kanskje mene at man skal treffes på et nøytralt sted og så videre. Men for oss ble det best slik. Ikke tilgjort, bare her hjemme. Hvor barna føler seg trygge og de er i sine egne omgivelser.

Det er kanskje mange som reagerer på dette og har andre meninger men jeg tok dette valget.

Så da han kom var det samme rutinen som det vi har på en helt vanlig fredag. En kom hjem fra trening og tok på seg pysj. Hilste på og satt seg ved bordet. Ei stilte seg midt i middagen på en stol og turnet slik hun alltid gjør og en liten 4-åring klarte ikke sitte i ro og ville helst spise på sofa. 

Akkurat slik en vanlig kveld ville vært.

Men det var en ting som var annerledes. 

Bordet var dekket til 6 i stedet for 5.

Og det var helt andre spørsmål enn de vanlige som kom fykende over bordet.

Det var litt som nisseungene i boken Snekker Andersen :P

Hvor gammel er du?

Hva jobber du med?

Spiller du fotball?

Forstår du norsk?

Forstår du det jeg sier?

Kan du lære deg norsk?

Hvor bor du?

Vi gjorde ikke noe mer ut av det enn akkurat det. Og jeg tror det var den beste måten for oss. 

I dag tidlig kom Christian trippende inn på soverommet nokså tidlig. Slik han alltid gjør og krøp under dyna mi.

Så hvisket han i øret mitt:

Mamma, det ligger en mann i sengen din!

Ha en strålende lørdag!

Jeg fortalte datteren at jeg har truffet en mann.....



Jeg vet ikke hvorfor jeg følte det var enklest å starte med Annika. Men hun og jeg har et sterkere bånd når det kommer til å snakke om følelser. 

Jeg har ikke planlagt dette i veldig lang tid men jeg synes det kan være greit nå å fortelle barna at jeg har truffet en jeg liker. 

Jeg hadde ikke veldig mange svar å komme med om det skulle vise seg at hun lurte på mye, men jeg tenker at sånt er vanskelig å planlegge. 

Når er det riktig å fortelle ting? 

Finnes det noen fasit på dette?

Det er og blir vanskelig. 

Barna mine er trygge på meg og det viser seg at de stoler veldig på meg og jeg vet at DE VET at jeg alltid vil velge dem foran alt annet. Selv om det høres rart ut for en eventuell ny partner så er det slik det er. 

Men som sagt så skulle jeg fortelle Annika i dag i bilen at jeg liker han jeg har møtt veldig godt. Mer enn godt og jeg tenkte å spørre henne hva hun syntes om at han kom på besøk.

Etter at jeg hadde sagt mitt ble det helt stille i bilen og Annika ropte ut:

Det er helt sinnsykt!

Jeg bare.... ok. 

Så ventet jeg bare litt på hva hun egentlig syntes var så sinnsykt angående det at jeg har møtt en mann. 

Så så hun på meg og sa: 

Ja han heter akkurat det samme som faren til Tilde og kommer fra det samme landet!

HELT SYKT, spør du meg :P

Jeg bare: OK.

Men hva tenker du om at han kommer på besøk da?

Åååå ja det er helt greit det da. Det blir koselig det. 

Så det var den reaksjonen.... 

Jeg ble litt lettet for hun var helt avslappet rundt alt og alt var liksom helt greit. 

Jeg tror det kan være fordi jeg alltid har vært og er så åpen og ærlig med dem. Jeg vet ikke om dette er det riktige å gjøre men det føles i alle fall veldig riktig å fortelle barna litt om hva som skjer. 

Jeg skal lette litt på sløret den kommende uken angående dette og dele mine tanker rundt dette temaet uten at det blir for privat. 

Ha en strålende kveld!

Gode klemmer!

Les også: Prøver du å lure oss, Anne Brith?

Snap =>  Annebrith.no 

Følg meg på =>  Facebook

Følg meg på =>  Instagram 

Det jeg ønsker meg mest til jul....



Hva ønsker du deg til jul, Anne Brith?

Spørsmålet vitner om at vi er i den mest koselige tiden i året, nemlig førjulstiden. 

Det er snart jul dere! Bare 16 dager igjen i dag. 

Men hva ønsker jeg meg til jul?

Hvis jeg kjenner inni hjertet mitt.

Hva er det jeg virkelig trenger? 

Året har gått så fort. Så mye har skjedd. Jeg er på et helt annet sted nå enn det jeg var i fjor rundt denne tiden. Og da jeg lå på sykehuset på julaften i fjor lovet jeg meg selv at om jeg ble frisk skulle jeg leve hver dag som om den var min siste. 

Ikke tenke på hva andre mener, ikke høre på hva andre snakker om og heller ikke la meg påvirke av andres meninger og synsinger. 

Hvis jeg skulle hørt på alle råd jeg har fått angående bloggen i 2016 så ville det ikke vært noen blogg mer. Mange har prøvd å snakke meg bort fra det å blogge. MÅ du blogge Anne Brith? Skriv mer om det, ikke fortell det. Jeg har lyttet til det som har blitt sagt men tatt mine egne avgjørelser. 

Akkurat som jeg nå forteller åpent om det jeg ønsker meg mest her i livet. 

Mange vil sikkert mene at jeg ikke bør blogge om det. 

Hold det for deg selv. Ikke skriv om det. 

Har jeg lov til å ønske meg det?

Jeg som har 4 nydelige barn. Jeg bør vel egentlig være fornøyd med de 4. Du som har barn trenger vel ikke ha flere å elske!

Men sannheten er at jeg ønsker meg det.

Innerst inni hjertet mitt ønsker jeg å ha en som bare er min. En som ser meg. En som tør, en som vil og en som lover. 

Innerst i hjertet mitt er det plass til en til. En å elske med, drømme med, gå på kino med og en å holde hender med. Det er rom for det og det er det jeg ønsker meg. 

Det jeg ønsker meg mest til jul er en kjæreste ♡

Jeg er så lei av at alle heier og roper om at du klarer deg så bra. Heia deg, du trenger ikke en mann. Du klarer deg fint alene.

Sterk, uavhengig og tøff.

Men hva om jeg ikke vil være det?

Hva om alt jeg ønsker er å ha en mann som jeg kan stryke klær for, lage ferske brød til og servere frokost på sengen til? 

Jeg har ikke lyst til å være den sterke og uavhengige forretningskvinnen mer. 

Jeg ønsker meg en å dele livet med. 

En mann. 

Helst i sexy undertøy med rød sløyfe rundt, under treet.

Haha ser dere det for dere! Ja, takk. En slik ønsker jeg meg. Men blir det ikke sexy undertøy og rød sløyfe så er en helt vanlig mann også greit. 

Det er jævlig skummelt å være så åpen og ærlig.

Ikke tro at jeg ikke har det bra alene, folkens. For det har jeg hatt. Jeg er bare åpen om hva jeg ønsker meg til jul.

Og jeg har vært veldig snill pike i år så jeg håper at jeg får det jeg ønsker meg :P  Men det er jo ikke mange dagene igjen så det må gå nokså raskt tenker jeg :P

Men fra spøk til alvor. 

Til alle dere single jenter der ute som følger meg. Skal det ikke være greit å kunne si at vi faktisk ønsker oss en kjæreste? Blir dere også så lei alle råd fra de rundt dere som maser om at du må ta det med ro og kjærligheten kommer når du minst aner det og så videre?

Du må ikke stresse. Du finner han når du minst aner det. Jeg blir så irritert av alle som synser og mener noe om mitt privatliv. Hva med å bare la meg få lov til å gjøre det jeg ønsker?

Jeg vet ikke helt jeg. 

Nå har jeg i alle fall vært ærlig.

Jeg tror livet er ment for to.

Kjærligheten er i alle fall ment for to.

Å ha en person som er der for deg når du trenger det og som holder deg i hånda når du er redd. 

Jeg tror det hadde vært den fineste julegaven ♡

Takk for at du leste!

 

HVA SKJER?



Ingen oppdatering på 2 dager?

Hva skjer?

Selvsagt skjer det noe, jeg bare vet ikke enda hvordan jeg skal formulere det :P

Søndag kveld kom jeg hjem fra en herlig helg i Sverige. Det var virkelig godt å få seg noen dager bort fra alt. God mat, godt selskap og aktiviteter ute i det fri gjør underverker for en kreativ sjel. 

Akkurat nå er jeg lykkelig. 

For 16 år siden trakk jeg to visdomstenner. Jeg burde trukket dem alle 4 men trakk bare på den ene siden først. Jeg ble så syk etterpå at jeg ble sengeliggende i over 2 uker. Måtte sykemelde meg fra jobb og alt. Jeg turte ikke trekke de siste 2 tennene før nå. Mandag morgen var jeg hos Else på Majorstuen og fikk trukket de to tennene.

Det har gått overraskende bra. Jeg klarte ikke snakke veldig mye den første dagen og er enda litt hoven men trenger ikke smertestillende noe mer nå. Og så er jeg veldig stolt av at jeg faktisk turte å dra. Jeg er så forferdelig redd for tannlegen. Selv om jeg aldri har hull så er jeg livredd. 

Nå har jeg endelig fått unnagjort det jeg skulle gjort for mange år siden og føler at jeg fikk litt kontroll på "angsten"

I går hadde jeg Bloggerne på besøk store deler av dagen og avsluttet vi serien som kommer i 2017 for min del. Trist ja, men det blir så vanvittig spennende å se på tv. 

Jeg fikk vite litt om hva som kommer i de to første episodene og jeg både gleder og gruer meg. 

Så fort vi får vite fra Tv2 når det kommer så skal dere få beskjed. Vi får også klipp tilsendt slik at vi kan dele dem på bloggen. 

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg har litt angst for noe av det som kommer. Jeg har snakket direkte til kamera å mange ganger uten å tenke så mye på hvem som sitter og mottar. Bare vært meg selv. Og ofte har det rullet noen tårer over kinnet mens jeg har snakket.

Hvis de sender det jeg tror de sender av meg i de første episodene så tror jeg at mange av dere vil bli sjokkerte. Jeg er nokså sjokkert selv over hva jeg gjorde. Men det er gjort. Det er på film og Bloggerne kommer nok helt sikkert til å sende det så dere må bare følge med.

Det har kommet en ny person inn i livet mitt den siste måneden.

Det er mange som spør og noen av dere har fått snapper fra meg i helga. Det er ingen hemmelighet at jeg har møtt en fin person. Jeg bare har ikke bestemt meg enda om jeg skal fortelle så mye her om vedkommende. Annet enn at jeg har det veldig bra og at jeg er lykkelig. 

Barna er oppdaterte og det har ikke vært en veldig stor greie for oss her hjemme. Da de spurte hvem jeg skulle reise til Sverige med så sa jeg helt ærlig at jeg skulle med han. Jeg liker ikke å lyve til barna mine. Sven kom tidlig hjem en dag og møtte han tilfeldig. Det var ikke helt planlagt men da det først skjedde gikk det veldig fint. 

Det var heller ikke en veldig stor greie. 

Han og jeg har mange felles interesser og starter dette med et litt annet utgangspunkt enn vi normalt ville gjort føler jeg. 

Dette er et helt bevisst valg fra min side og tanker rundt hvorfor jeg velger å gjøre det slik jeg gjør det nå skal jeg dele med dere etterhvert. Akkurat nå er det bare fint å ha noe for seg selv. Noe som bare han, jeg og våre nærmeste vet om. 

Dessuten vet man jo ikke hvordan det vil gå. Akkurat nå bruker vi tiden på å bli godt kjent. En av mine beste venninner her på Sørumsand har møtt han og i julen skal han få hilse på flere. Det er i alle fall planen så langt. Jeg kjenner at det er godt å vite at flere av mine nærmeste har truffet han og fått snakket litt med han. 

Så får vi se hvordan 2017 blir. 

Jeg tror ikke det finnes noen fasit på hvordan man skal gjøre ting så lenge man ikke forandrer seg helt ovenfor barna og beholder både ro og fornuft. Barna blir prioriterte og vi gjør akkurat de samme tingene som vi har gjort tidligere. At jeg har truffet en jeg liker utgjør ikke noe forskjell i barnas liv. 

Jeg har bakt masse de siste dagene. Ikke ha mulighet til å snakke gjør underverker i heimen haha. Det er rent overalt og frokostskuffen er full av brød og boller. Franske makroner med lakris og bringebær ble fotograferte i går så følg med i dag og i morgen :)

Gode klemmer!

 

 

Skynd deg å elske!



Ikke tenk på hva andre mener.

Uansett hva du gjør så vil noen være uenig uansett.

Det er alltid mennesker i denne verden som har en annen mening enn deg. Noen vil mene det er for tidlig. Noen vil mene du skal ta sjansen. Noen har andre verdier og noen vil aldri tørre å ta sjanser i livet sitt uansett.

Den eneste du skal lytte til er deg selv og din egen magefølelse. 

Kjennes det bra? 

Det spørsmålet fikk jeg i går. 

Ja, det føles bra. 

Kjenn på det du også.

Hvordan føles det?

Ikke tenk så mye. Tiden vil gi alt en form uansett. Ikke lag utfordringer der det kanskje ikke er noen fordi du ser ting fra en annen persons ståsted. 

Du er deg.

Skynd deg å elske,

Om du elsker.

Elsker du ikke så er det jo greit.

For stor, for liten, for dårlig jobb, for bra jobb, for pen, for lite pent kledd, hva vi mamma si, hva med de på jobben, eller de som kjenner oss. 

Det finnes 1000 grunner for ikke å elske om du begynner å tenke. 

Kanskje har du møtt en på jobb? Kanskje har du møtt en som akkurat har kommet ut av et forhold? For tidlig? Passer det? Kanskje er det en som er mye yngre hehe. En med en annen kultur?

Jeg hadde et krav. Aldri mer en fra et annet land. Jeg har vært der og vet hvor vanskelig det kan være. Men hva ga det meg? Det ga meg 3 herlige barn, nydelige minner og et nytt land å feriere i. Barn som er internasjonale og som har like mye rot i en annen kultur som min. 

Hvis du velger å gjøre det vanskelig så blir det vanskelig.

Men om du velger å se mulighetene så blir himmelen kanskje skyfri?

Hva har jeg lært i år? 

Ingenting er perfekt. Aldri. Du kan sitte og vente i evigheter på det perfekte øyeblikket og det perfekte møtet. Men ingenting blir helt perfekt. Det er som alt annet i livet. Du må bare kjenne på om ting er riktig. 

Uansett hva som skjer så vil du alltid lære noe. 

Skynd deg å elske. 

Tiden går så fort uansett. Vi haster fra det ene til det andre og midt i alt glemmer vi å elske. Vi er så opptatte av om alt passer. Vi tenker bare på det ytre. Fasaden. Er man på samme sted? Er man klare? Er tiden perfekt? Ja, for perfekt skal det være. 

Men magefølelsen din vil aldri lure deg. Du vil kjenne det.

Velg å følg den. 

Ikke tenk så mye på alle andre. Deres ord og meninger vil alltid være annerledes uansett. 

Velg deg selv og det du ønsker.

Det er du som skal elske uansett.

God søndag morgen ♥

Les også: Kan solen skinne på oss begge?

Tør du ta sats å hoppe?

 

Fylla har skylda!

Julebordsesongen er i gang og ute på byen løper kåte mannfolk rundt. 

Det er i alle fall slik vi velger å tro at det er. Vi kvinner da. 

Menn mister alle hemninger, drikker seg dritings og er utro over en lav sko. 

Hjemme sitter fortvilede samboere, kjærester eller ektefeller og vet ikke hva de skal gjøre med julen. For julen må jo feires sammen uansett pga barna. At far har oppført seg som en drittsekk på julebordet og glemt hvem det var han egentlig skulle hoppe i sengs med må tas stilling til etter jul.

Mor holder maska.

Men, når det er sagt så må jo disse mennene ha noen å være utro med? Så kanskje det faktisk er sånn at det er like mange kvinner som er utro som menn på pulebordene? Eeeeh jeg mener julebordene? Kanskje er det slik at det faktisk er like mange mødre der ute som ødelegger julen med en fuktig kveld på byen?

Vi kommer aldri til å enes om dette temaet. Kvinner mener det er flest utro menn mens menn mener tallet er likt. Og rent statistisk så må det vel være et jevnt antall? 

Jeg har aldri vært fan av å gå ut på byen å drikke meg dritings. Jeg er ofte den som er "mest" edru. Det resulterer jo ofte i at jeg ser det meste som skjer også. Og i julebordsesongen så er det ikke et særlig pent syn ute på byen.

Hva skjer med folk?

Hvor ble ekteskapsløftene av? Eller ærligheten mot den personen du er glad i som sitter hjemme?

Tro meg jeg har nok erfaring i å skrive en bok om dette. Jeg har møtt på en del eksemplarer av menn som ikke har klart å holde snoppen sin i buksa mens de var på julebord. 

Her er mine tips til et vellykket julebord og en fredfull jul i heimen etter festen:

  • Kom deg hjem når festen er slutt. Det er ingenting som er så kjedelig å våkne opp uten samboer/kjæreste som har vært på julebord og som bedyret at han skulle komme hjem i 4-tiden. Hold det du lover. Blir du "forsinket" send sms.
  • Vær forsiktig med telefonen. Ender du opp på et hotellrom med din sekretær så for all del ikke ta bilder eller send snap til kompiser om hva du holder på med. Arne i vennelisten kan fort være Anne Brith og i stedet for at Arne får snappen hvor du koser deg så får Anne Brith den. Hun vil nok ikke like det hun ser. 
  • Ikke la dine kvinnelige kollegaer holde på med telefonen din og for all del ikke la den jenta du liker best på jobben ringe hjem til samboeren din å fortelle henne hvor flott du har det på julebord. Hun som ligger hjemme vil absolutt ikke ha en kvinnelig kollega på tråden midt på natten. Hold telefonen i egen lomme og ikke gi koden din til andre. 
  • La heller aldri en kvinnelig kollega ringe din kone tidlig på morgenen. Selv om kollegaen bare vil bedyre at du IKKE har vært utro vil den som ligger hjemme tro noe helt annet. Når festen er over og alle har reist hjem tror hun som er hjemme at også du sover og da er det ikke kjekt å bli ringt opp av "fremmede" kvinner.
  • Om julebordet starter rett etter jobben i firetiden så for all del vær måteholden med alkohol. Skal du drikke helt til klokken fire neste morgen så tenk litt etter. Det er ingen skam å snu! Altså om du blir for full så er det greit å kaste inn håndkle og bare reise hjem. 
  • Hvis du skal ringe hjem i løpet av kvelden. Sørg for at du er på et rolig sted. Ta deg litt tid til å fortelle hvordan festen er men for all del ikke ring mens du har 5 kvinnelige kollegaer hengende rundt deg. Det KAN misforståes. Personlig er mitt råd at du bare legger bort telefonen hele kvelden og nyter festen.
  • Vær oppmerksom på bilder som blir tatt. Også disse kan misforståes. Selv om du bare ville titte ned i bh-en til en av dine kollegaer så kan det på et bilde se annerledes ut. Du kan være helt uskyldig og et bilde hvor du gjør noe som skulle være en morsom greie mellom to kollegaer bilr foreviget, delt på facebook og vips du har et forklaringsproblem dagen etter. 
  • Sov hjemme. Bor du i samme by som julebordet er i så er det ingen grunn til å må overnatte på hotell. Sjansen for å være utro øker betraktelig når du har så lett tilgang på overnatting. 
  • Er du først utro så forbered deg på at det kommer ut. Kvinnelige kollegaer elsker å snakke om at de har "hatt seg" med deg. Plutselig vet alle hva som har skjedd og det tar aldri lang tid før historien når din kjæreste, samboer eller kone. Det er ikke verdt det. 
  • Ha det gøy, fest, dans og vær glad, men vær tydelig ovenfor dine kollegaer hvor grensen går. Det er ingenting som er så attraktivt som en real mann som ikke lar seg forføre av jentene på jobben. 

Igjen, som sagt så kan alle disse punktene snus på og bli brukt for en kvinne. Så dette er ikke bare råd til menn. 

Det er et liv også etter julebordet. 

Et forhold som rakner etter et julebord er skikkelig vondt. Det kan jeg skrive under på for jeg har vært der. Heldigvis var det en kollega som fortalte meg alt. 

Men det man ikke vet har man jo helle rikke vondt av så klarer du å holde kjeft så er du kanskje "home free". Ikke vet jeg. Tror uansett juleribba smaker bittert om du ikke klarer å holde deg i skinnet på en fest via jobben. Er det verdt det? Å være den alle snakker om etter festen? 

Bare noen tanker fra meg på en dag i november!

Gode klemmer!

PS. Dette bildet er tatt på "Meet & Greet" i forbindelse med Vixen Blog awards i fjor. Jeg var edru og kjørte. Men bildet kan misforstås. Og da kan det være klart for diskusjoner hjemme. Denne artikkelen handler absolutt heller ikke om Pappahjerte. Det er kun til illustrasjon. 


 

GOODBYE NOVEMBER



I dag er det siste dag i november. 

En måned jeg faktisk hadde gruet meg veldig til. Vi hadde planlagt bursdagsfeiring for Espen, feiring for Annika, Sven skulle spille kvalifisering til 1. divisjon, Annika hadde Norwegian Open og en hel haug av pakker skulle pakkes inn til adventskalender. 

En ufattelig travel måned og jeg stålsatte meg virkelig. For i år hadde jeg bestemt meg: Bursdagene til barna skulle feires NÅ og ikke etter jul.

HALLOWENHYSTERI



Måneden startet med en mediestorm uten sidestykke. 

JA, jeg kastet godteriet Espen fikk i søpla, og JA jeg kan bli bedre på kildesortering. 

Les innlegget: Jeg ba guttungen kaste godteriet fra Halloween i søpla. 

Det var veldig heftig og at jeg fikk så mye tyn for det jeg gjorde var for meg en ny opplevelse. Men stormen stilnet og det ble roligere etter noen dager. De aller fleste var vel også nokså enig med meg når de fikk roet seg, men sånn er det. I kampens hete blir det sagt mye rart. Hvis du er en sart sjel bør du ikke lese kommentarfeltet i innlegget. 



TWIXKAKEN

Så bagynte jeg å bake litt igjen da. Og Twixkaken tok helt av. 

Her er oppskriften for deg som vil ha noe deilig til jul => Twixkake



GROVE RUNDSTYKKER

Disse er også blitt en hit i november og faktisk den oppskriften som er besøkt nest mest i november og i hele år. Twixkaken topper listen med denne som en god nummer 2 i 2016. 

Oppskriften finner du her => Grove rundstykker



Annika vant gull i Norwegian Open, Sven og SIF kvalifiserte seg til 1. divisjon og vant Aurskog Sparebankcup. 

Jeg er så stolt av disse to at det bobler over av kjærlighet. 

Det kommer til å bli mye mer om barna mine og hvordan jeg som alenemor takler hverdagen her på bloggen. Barna er en stor del av mitt liv og det må jeg dele. Noe annet ville vært rart. 

2017 kommer til å bli et fantastisk år. Kanskje året minstemann endelig får starte på fotball? Vi få se. 



BLOGGERNE

Endelig kunne jeg fortelle dere at jeg skal være med i Bloggerne som kommer på Tv2 Livsstil i 2017. Jeg gleder meg så mye, men gruer meg jo også litt. Mye har skjedd siden jeg første gang så inn i kameraet. Jeg har grått, ledd, nesten tisset på meg og tryna flere ganger, og JA det er på film alt sammen. 

Jeg har vært meg selv. På godt og vondt. Jeg har blitt forbanna, redd og grått av glede. Jeg har vært forelsket og mye av det dere ikke har fått med dere her på bloggen vil dere se i Bloggerne. Herlighet, noen ting har vært helt vanvittig morsomt. 

Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke filmet mer....haha. Livet ass. 


 

Så skrev jeg innlegget om kjærlighet:

Forelsket i en 24-åring?

Det ble verre enn Halloweeninnlegget. Og plutselig var alle veldig enig med meg. Jeg vet ikke hvor mange mailer og henvendelser jeg fikk etter det innlegget men det var mange.

Jeg tror innlegget er lest av en kvart million mennesker nå i november og det kommer enda kommentarer i kommentarfeltet. 



JUL

Til slutt ble det også litt julestemning i huset. 

Jeg tok noen grep i livet mitt i november etter en lang samtale på telefon med min gode venninne Camilla (treningsfrue) Hun rådet meg til å skrive en liste om hva som var viktig og hva jeg kunne si nei til. 

Listen har blitt fulgt til punkt og prikke og jeg har hatt tid til overs til å vaske vindu, stryke klær, følge opp barna med lekser og samtidig bakt fersk brød nesten hele måneden. 

Jeg har vært på "kjendismiddag" hos Stian Blipp. Sammen med alle profilene i Anti så fikk servert en nydelig middag med dessert. Jeg ble kjent med noen flotte folk som jeg kommer til å treffe mer i 2017. 

Jeg fikk også tid til en natt for meg selv. Barna fikk overnatte hos min gode venninne Hilde og jeg gikk ut og spiste på Casa Mia i Lillestrøm. Å få komme seg litt ut slik har vært deilig. Jeg kjenner jeg må ha noen slike kvelder for meg selv for å overleve. 

I november bestemte jeg meg for å ta en pause i datingen. Det var en veldig rolig og deilig måned for å si det slik. Jeg fikk jo en del henvendelser etter det innlegget om kjærlighet men det ble sånn sett en rolig måned. 

Og det er når man minst forventer det at det faktisk skjer. 

Og vipps en dag i slutten av november så sto han foran meg på en parkeringsplass.....

Men resten av den historien skal dere få når desember er over. 

Det har i alle fall siden den dagen skjedd mye som jeg gjerne skulle fortalt dere men av erfaring vet jeg at det kan være greit å holde noen ting for seg selv en stund. 

Følg med på snap så vil dere nok se.

Gode klemmer og med ønske om en herlig siste dag av november. 

KLEMMER!

Følger du meg på snap? Annebrith.no heter jeg der. Om du vil se noen av det jeg opplever må du klikke deg gjennom MYSTORY

Ellers blir jeg veldig glad om du trykker LIKER på min facebook. Der skal vi snart begynne å teste ut livestreaming med baking så følg meg gjerne der også om du vil se hvordan det står til på kjøkkenet :) På instagram er det kun kaker og oppskrifter som serveres :)

Han spurte: Vil du treffe meg?



Jeg har følt meg nokså mislykket når det kommer til kjærlighet og tosomhet de siste årene. 

Åpent har jeg delt mine tanker med dere. 

Glade dager men også mindre glade dager. 

Og det er jo det som er så vondt. Når de fine dagene tar slutt. Og du sitter der med 1000 spørsmål du aldri får besvart. 

Hva skjedde? Hvorfor? Var det noe galt med meg? Skulle jeg gjort eller sagt noe annerledes? 

Jeg er bare meg. Anne Brith. Det er den eneste personen jeg klarer å være. Slik du er deg. Ja, du ja. Du som kanskje av nysgjerrighet nå har g´klikket deg inn her. Hva skal hun fortelle oss i dag? 

Det er jo ikke noe fet nyhet at livet går opp og ned. Ikke er det noe nytt at jeg går på trynet heller haha. Føler meg som Bridget Jones til tider. 

Det er så mange rundt meg som gir råd. Men det er ingen av dere som egentlig vet hva jeg trenger. Det er så lett å stå utenfor å mene noe. Mene hvordan jeg skal leve livet mitt. Kanskje utsette det å treffe noen? Det står neimen ikke på tilbudene. Men det må samtidig føles riktig. 

Hva er min type? 

Har jeg blitt for kresen?

Jeg skrev jo innlegget: Beklager, det du søker finnes ikke. Det er et veldig bra innlegg om jeg får lov å si det. Det er nemlig slik det er å date på nett. Logge seg på nettsider og klikke seg inn på hundrevis av profiler. Jeg har 9133 besøk på profilen min på Møteplassen. Den har vært aktiv i noen uker nå. Har jeg følt at jeg fikk lyst til å treffe noen? Nope. 

Tomhet. Likegyldighet. Orker ikke. 

Det må liksom kjennes bra ut fra første stund. Og mulig etter at jeg har gått så sinnsykt på trynet så har jeg blitt skadet. Kanskje en eventuell ny kjæreste må tåle at jeg er veldig direkte. Jeg har 4 barn. Jeg søker ikke noe uforpliktende og NEI, jeg vil ikke leve i nuet og se hvor dette bærer. Hvis du skal date meg må du tåle at jeg sier rett ut at jeg ønsker et langvarig forhold. 

Så da stopper det som regel opp. Det blir kun med noen få meldinger. Ikke engang et møte. 

Men så var det en da. En som ikke ble veldig skremt. En som var litt som meg. Som bare kjente på magefølelsen sin at dette her var bra. En som ikke tenkte på antall barn, eller hvilke begrensninger livet ellers hadde. En som så mulighetene tross forskjelligheter. En som kanskje turte å føle og si at han liker og tenker på. 

Plutselig var det en der. 

Jeg spøkte og sa: Bygge hus sammen? 

Han svarte: Gjerne!

Hva om det kunne være?

Takk for at du leste..... fortsettelse følger....

 

 

En lykkelig slutt?

Annonse


Åååå jeg har gledet meg så mye til å lese denne siste boken i serien Calendar Girl fra Cappelen Damm. Den 4. og siste boken i serien heter "Elsket" og er nå ute i salg.

Denne serien er så fin, så følsom og så annerledes. 

Da jeg fikk den i går måtte jeg lese i den mens jeg bakte. Klarte ikke legge den fra meg. 

For dere som ikke vet hvilken serie jeg snakker om så er altså dette årets store bokfenomen. Serien Calendar Girl har nådd bestselgerlisten og toppet denne i lengre tid. Serien handler om Mia, som begynner å jobbe som eksklusiv eskortepike for å betale ned gjelden til faren på 1 million dollar. 

Serien tar for seg alle månedene i året og hver bok inneholder altså 3 måneder. Hver måned er Mia hos en eller annen millionær som hun har skrevet kontrakt med for 1 måned. Hver måned lærer hun noe nytt og kommer hun i situasjoner vi som lesere kan kjenne oss godt igjen i. 

MEN Mia møter i den aller første måneden januar Wes, som hun faller hodestups for og selv om han tilbyr Mia å betale ned hele gjelden allerede i januar så takker hun nei. Hun håper jo inni hjertet sitt at en dag så blir det henne og Wes. Men hun skal altså først gjennom et helt år som eskortepike.

Den siste boken heter altså "Elsket" og er avslutningen på denne historien. 

I oktober klarer Mia å betale ned gjelden sin og starter et nytt liv. Men selv om alt ser rosenrødt ut så møter hun på utfordringer. Hun starter i jobben som programleder og denne jobben tar henne til New York. 

Alle drømmene ser ut til å gå i oppfyllelse, unntatt en. Jeg tror de fleste vet hvilken. 

Boken er så skremmende lik min egen historie dette året at jeg blir helt satt ut. Mia lærte seg jo å surfe av Wes og fikk varme følelser for denne nydelige lyshårede karen. Akkurat på samme måte lærte jo jeg meg å surfe i sommer av en som en nokså lik i væremåte som Wes. Sukk....

Jeg kan virkelig kjenne det savnet Mia har og når jeg leste at Mia sendte en sms til Wes hvor hun skrev: Jeg savner deg, ble jeg enda mer skremt. For rett før jeg åpnet boken hadde jeg selv tastet inn de samme ordene og sendt dem ut til min "Wes" 

Bokserien anbefales. Jeg kan jo ikke røpe hva som skjer med Mia og Wes. Du må nesten bare lese boken. Avslutningen er gripende. Og tårene rant her. 

Er du en 50 shades type, så vil du elske denne boken. 

Boken kan du altså kjøpe via denne linken.

Jeg tenker at boken er en veldig fin gave til en god venninne eller søster nå til jul. 

Så mens pepperkakene ble stukket ut måtte boken legges bort men så fort pepperkakene skulle inn i ovnen fikk jeg tid til å lese videre. 

Gode klemmer herfra! 



















 

 

 

 

 

Hva skjedde med 24-åringen?



Forrige søndag skrev jeg ned noen tanker om det å date en mann/gutt på 24 år. 

I min villeste fantasi hadde jeg jo ikke trodd at debatten skulle ta sånn fyr. Jeg tror ikke jeg gjorde annet på mandag enn å godkjenne kommentarer og svare på spørsmål fra journalister. 

Les: 41 år og forelsket i en 24-åring.  Der ligger noen helg geniale svar i kommentarfeltet. BØR leses!

Jeg møtte en mann ute på et utested og glemte å spørre om hvor gammel han var. Jeg trodde helt seriøst at han var 34-35 år. Slik så han ut og han var også meget smart. Jeg tenkte ikke mer på det før etter noen uker. Mange telefonsamtaler og gåturer senere....

Nå tror jo alle jeg og 24-åringen er et par. For de aller fleste leste jo bare overskriften. De færreste leste gjennom innlegget og leste til nederste avsnitt hvor det sto at jeg takket vennlig nei til videre kontakt da jeg fant ut at han bare var 24 år. 

Det var mitt personlige valg. 

Hva andre velger må vi respektere. Og det er DER debatten er interessant. For den engasjerte store deler av Norge. 

Hvorfor sa jeg nei til en kjekk fyr på 24 år? Hvorfor lot jeg normen i samfunnet få lov til å prege min avgjørelse? 

Det var en magefølelse inni meg som sa at nei, dette kommer til å bli vanskelig. Og det er ikke vanskelig jeg trenger. Akkurat slik magefølelsen min var da jeg innledet et forhold med en person på andre siden av landet for noen år siden. Da sa magefølelsen min også at det kom til å bli vanskelig. Den tvilen har jeg lært meg å kjenne igjen og når den kommer så blir det nei. 

Derfor ble det slik. 

Kanskje 10 år ikke hadde vært en stor greie men 17 år ble for meg rett og slett for mye. Jeg har ikke lyst til at mitt forhold skal være det som er fokus og hadde jeg blitt sammen med en på 24 år så tror jeg folk ikke hadde snakket om annet. Når føflekken min er en av de mest søkte ordene på google så hva tror dere dette hadde blitt? Haha.

Jeg dater ingen for tiden. Jeg trives utrolig godt med situasjonen slik den er i dag. Jeg jobber mye. Det betyr ikke at jeg ikke blir invitert på dater for det blir jeg jo innimellom. Men det er slitsomt å gå rundt og være forelsket og akkurat nå har jeg rett og slett ikke tid til det. Jeg har ikke så mye tid å gi til en ny person i livet mitt. 

Kjedelig .... ja. Mulig det. Men det betyr ikke at jeg ikke har forferdelig morsomme historier om dating å fortelle dere. For det har jeg. Herlighet, jeg tror ikke jeg har skrevet fortsettelsen om han piloten jeg møtte i Athen. Da jeg gikk rett på en glassdør. 

Den skal jeg fortelle dere. Den er hysterisk. 

Les innlegget: Livet som flyvertinne på 1. klasse.

Har du lyst til å fryde deg litt og le om min desidert verste 1. date så bør du lese innlegget: Ikke inviter daten hjem på kaffe.  Daten som kom var ikke akkurat lik han jeg hadde sett på profilbildene og med sine 150 kilo så ødela han sofaen min. :O 

Håper dere får en strålende lørdag. 

Snap =>  Annebrith.no 

Følg meg på =>  Facebook

Følg meg på =>  Instagram 

41 år og forelsket i en 24 åring!



Det hadde jeg aldri trodd kom til å skje!

Å være singel har vist seg å være en veldig lærerik prosess. 

Det første som skjer etter et brudd er som regel at man tar seg litt tid til å summe seg. Komme seg på bena og børste støvet av seg. Ta inn over seg det som skjedde og så rolig gå videre. Etter en stund begynner man å innse at man kanskje har lyst til å treffe en ny. 

Man åpner seg for en ny kjærlighet. 

Det er flere arenaer man kan møte en potensiell partner på. Ute på byen, via treningssenter eller via forskjellige datingssider. Sistnevnte har vært noe jeg har vært aktivt inne på. Inne på disse sidene så kan man da også velge hvilken aldersgruppe en eventuell partner skal befinne seg i og her kommer da også dilemmaet. Hva er legitimt når man er 41 år? 

Jeg valgte mellom 45-35 år. Det er det jeg selv har sett for meg som det mest ideelle. Men ofte når jeg er ute på byen eller slår av en prat på senteret så er det med menn som er mellom 28-32 år. I det siste så har også meldingene som har kommet inn på mine kanaler også vært fra menn mellom 24-30.

Så plutselig en dag treffer du en som du kanskje tror er 35 år. Du glemmer helt å spørre hvor gammel han er og flørten utvikler seg til å vare. Hver dag litt mer, helt til du plutselig finner ut at du er forelsket. 

Så finner du ut at han bare er 24 år. 

Hva da?

Det er så mange fordommer i denne verden. Alder er bare et tall, sier mange. Men det får da være grenser, eller?

Kan en 24-åring tilby en mamma med 4 barn noe? Hva kan han bringe inn i livet mitt? Han vil aldri kunne få egne barn. Vi vil alltid møte skeptiske mennesker.  Venner vil bli sjokkerte og få vil støtte det hele. En 24-åring er akkurat ferdig med studiene, mens en 41-åring har levd et liv. 

Hadde han vært 41 år og jeg 24 år hadde det sikkert blitt godtatt. 

Er det ikke merkelig?

Det morsomme er jo at haterne mine mener jeg ser ut som om jeg er 60 år og det er faktisk en av kommentarene jeg sletter mest her på bloggen. Altså kommentarer på min alder. Jeg har ikke lyst til å ha slike kommentarer i kommentarfeltet mitt. Jeg synes selv jeg ser ut som en frisk og rask 40-åring og heldigvis bekrefter menn som tar kontakt med meg akkurat det samme så haterne må bare fortsette.

Men tilbake til aldersforskjellen.

Noen synes det er sexy med en eldre kvinne, noen synes det er helt sykt.

Hvorfor er det slik?

Er det slik at like barn leker best?  Altså finne en partner som er i samme alder som deg selv. 

Mitt svar til 24-åringen var: Beklager men du er for ung for meg. De kampene orker jeg ikke å ta. Jeg forholder meg til mine 3 "krav"

Men så tenkte jeg: Er ikke samfunnet blitt helt forskrudd om 2 mennesker elsker hverandre og vil være sammen, men ikke kan det fordi aldersforskjellen er for stor. Skal ikke de to som er sammen få ta valget for seg selv? 

Jeg bare spør!

Hva mener du? 

Hva er DIN "nedre" grense på en eventuell ny partner om du er singel? Er du ikke det så spør jeg rent hypotetisk. Svar gjerne med egen alder og så nedre grense....

Les også: Slik fant jeg ut at han var utro 

Visste du at jeg skal være med i Bloggerne?

Foto: CWfoto

Snap =>  Annebrith.no 

Følg meg på =>  Facebook

Følg meg på =>  Instagram 

 

Date en kjendis?



Hva skjer på mannefronten? Mange som spør meg dette spørsmålet hver eneste dag. 

Jeg lettet litt på sløret i går til mine kollegaer. Mulig litt frustrasjon og litt oppgitthet. Jeg bestemte meg vel etter sensommeren for å ta en pause. 

Det betyr jo ikke at man ikke treffer på single, for det gjør jeg jo hele tiden. Skulle tro det sto singel i panna mi, eller at jeg gikk rundt med grønn lue konstant haha men det gjør jeg altså ikke. 

Jeg logget av alt som hadde med datingsider å gjøre. Grunnen var vel at så fort jeg kom i prat med noen så må man jo fortelle mer om livet sitt til noen. 

Hvordan tror dere det er å fortelle en potensiell ny mann at jeg deler livet mitt, opp og nedturer med 100.000 mennesker ukentlig? 

Jo, hehe de aller fleste får mer eller mindre sjokk. Jeg holdt seriøst på å le meg i hjel en dag da jeg fikk en melding fra en jeg hadde snakket med en kort stund. Han ville møtes veldig kjapt men jeg holdt igjen. Så fortalte jeg at jeg blogget og dagen etter fikk jeg denne meldingen: Nå har jeg lest gjennom hele bloggen din og vil bare si at det ikke er noe for meg. 

Og det er slik det er. Det passer ikke alle. 

MEN jeg har ikke tenkt til å tilpasse meg menn som ikke "tåler" at jeg er i rampelyset. Jeg må treffe en som synes det er greit og som blir kjent med meg for den jeg er og ikke den han leser om på nett. 

Jeg vet mange kommer til å kose seg og godte seg når jeg skriver dette. Det har vært mange kommentarer hvor anonyme har lagt igjen beskjeder som at jeg aldri kom til å finne meg en mann fordi jeg blogget. Der og da sårer jo slike kommentarer men jeg har bare bestemt meg for at da forblir jeg heller alene. 

Jeg skal ikke tilpasse meg en mann på den måten mer. 

Mange blir som sagt skeptiske og spør meg hvordan det er å være kjendis. Kommentarer som: Jeg vil ikke daten en kjendis har jeg hørt flere ganger. Selv føler jeg meg aldeles ikke som en kjendis. Jeg er den samme Anne Brith som jeg har vært siden jeg var lita jente og bodde i Mosjøen. Men at livet mitt er forandret etter Hele Norge baker og siden bloggen ble større det er helt klart. 

Jeg har valgt dette og jeg elsker det livet jeg har nå. Ville ikke byttet det for noe i verden. 

Før noen nå henger seg opp i det at jeg skriver at jeg elsker livet mitt og for noen dager siden sa at jeg ikke visste om jeg ville fortsette å blogge. Så er det slik at jeg enda er usikker på om jeg skal blogge om mine meninger. Men å blogge om ting som skjer, dagene, barna og bakingen, DET kommer jeg til å gjøre og det er DET jeg mener at jeg elsker. 

Men en mann i livet mitt uteblir. 

Det er helt greit. 

Mange av dere mener jeg ikke skal stresse med å finne den rette og det er noe sant i det. Samtidig så er jeg en kjærestejente som liker meg best i forhold. Men å være alene i noen år fremover vil nok helt sikkert ikke skade meg noe. Heller tvert imot. 

Så for alle dere som lurer, jeg er så singel som det går an å bli og jeg har heller ingen jeg dater for tiden. Seriøst jeg har jo ikke hatt tid de siste 2 månedene heller for det har vært det ene eventet etter det andre med intervjuer og innspilling til tv. 

Men spør du meg om jeg kunne tenke meg å ha en kjæreste så er jo selvsagt svaret ja. Jeg tror alle som er alene innert inne drømmer om å ha en å sovne ved og våkne med. 

Men det er ikke alltid så lett. 

Ha en strålende aften.....

Ensomhet eller tosomhet?



Å være ensom er ikke å være alene. Ensomhet er at man ikke har noen å savne. 

Ensomhet velger man ofte ikke. Det bare skjer. 

Jeg tenker ofte: Hva skjedde? 

Jeg sitter her alene og egentlig er jeg jo ensom. Et litt trist ord kanskje? Man skal vel ikke si at man føler seg ensom? Du er jo så sterk, så ambisiøs og så uavhengig. Alle heier når man sier at man ikke trenger en mann. Men hva om man oppdager at man faktisk trenger det? Trenger en å savne? Er man svak da? Jeg bare spør.

Drømmen er dekt til to personer. 

Tosomhet.

Jeg drømmer om det. Tosomhet er latter, delt glede og svar i telefonen. Tosomhet er et bank på døren, et par mørkeblå bukser ved sengen og måneskinnstur. Iskalde krøllete tær som varmes opp under dynen. Tosomhet er en å sovne ved og en å våkne med. 

Men akkurat nå er det.

Ensomhet. 

Det betyr ikke at jeg er ulykkelig. Jeg er langtfra det. Men det er noe som mangler. Hvem, hva og hvor er ikke bestemt. Kanskje litt spennende også? Hvem er du? Hvor er du? Hva tenker du på? Hva om jeg spurte deg om du kunne skynde deg å finne meg? Kanskje du allerede har funnet meg men bare trenger tid? 

Jeg er nok ikke alene om å være ensom. Setter jeg for høye krav til en partner kanskje? Kanskje vi alle gjør det? Så er det ingen som helt strekker til. What a life! Noen ganger når jeg møter en mann så tar jeg valget for han før vi har blitt kjent. Han vet ikke det, men inni meg har jeg allerede funnet ut at han er altfor bra for meg. Så trekker jeg meg unna.

Og det som kanskje kunne blitt et småbruk på landet med hvitt stakittgjerde og 2 hunder blir bare en gåtur i parken. 

Sliding doors. Ubrukte muligheter. Fikk sjansen men lot den fare. 

Trist og glad på samme tid. Går det an? Snøen faller. Skulle ønsker du sto her og holdt fast kamera. I stedet knipser jeg bildene av det hvite teppet selv.

Trist og glad på samme tid. 

Det er jo litt deilig også da og glede seg til å bli forelsket igjen. Det kommer jo til å skje. Jeg vet bare ikke når. Kanskje møter jeg deg i morgen når jeg skal ut å spise? Eller neste uke når jeg skal ta toget til Oslo? Kanskje du sveiper meg til høyre på Tinder? Hvem vet? 

Jeg vet det nok når jeg treffer deg. Utfordringen er jo om du også vil se det. Man må liksom være to om akkurat det. To for å elske og to for å favne. Så enkelt, så vanskelig. 

For jeg kan jo være akkurat litt for gammel, litt for åpen, litt for sporty eller litt for glad. Jeg kan være litt for rar, litt for stille eller litt for ambisiøs. Det er ingen som vet hva du ønsker deg og derfor kan det være noe så meningsløst som om at jeg bor for langt unna eller elsker hunder som gjør at du slipper taket og går videre. Videre til neste. 

Og jeg?

Tilbake til ensomheten. 

Foto: CW Foto

 

 

Et uskrevet kapittel



Vi begynte å skrive på en historie. 

Hvor lang historien kom til å bli visste ingen. Kanskje ble det bare en side, kanskje ble det et kapittel eller kanskje var vi heldige slik at du og jeg ble en hel bok?

Da vi startet visste ingen av oss hva som kom til å skje eller hvordan ting kom til å bli. Vi bare kastet oss ut i det vi fant sammen. Vi farget dagene og jeg skrev i boken. 

Når var du forelsket sist, spurte noen meg forrige uke, og jeg trengte ikke tenke veldig lenge tilbake. Det var i mai, i sommer. Bare noen måneder tilbake. Jeg kan enda høre musikken som ble spilt da vi grillet ved strandkanten om jeg lukker øynene. Noen måneder tilbake. Det føles lenge da. Fordi vi har ikke sett hverandre siden. Men hva er lenge? Noen måneder er jo bare en brøkdel av et liv. Det betyr jo så ufattelig lite i en persons liv. 

Forelsket ja. Det var da!

Jeg tenkte tilbake på deg. Og på oss. Og historien vi begynte å skrive.  

M A G I C O

Det var ordet vi ofte beskrev opplevelsene med. 

Men et sted ble boken lukket. Og pennen ble lagt bort.

Boken lå bare der.

Var det sånn at jeg ikke skulle skrive mer nå? Var det DET liksom? Skulle det bare være så kort? Hva skulle jeg lære av det liksom? At alt godt er kortvarig? Du vet ikke hva du har før det er for sent? Alt godt kommer til en ende? 

Eller skulle jeg lære noe annet?

Kan boken åpnes på et senere tidspunkt? Når tiden har gått? 

Er det mulig å ta fatt på boken igjen? Skrive mere?

Det har gått mange uker nå. Måneder. 

Så kom navnet ditt tilfeldig opp. En samtale og du var vår felles bekjent. Pussig, tilfeldig eller forutbestemt?

Jeg var ikke forberedt på det. Ikke i det hele tatt. Mange tanker.

Plutselig var du der. Rett foran meg. 

Skal vi fortsette å skrive på boken nå?  

Så mange valg. Skal ...skal ikke? Hva angrer vi mest på når vi ligger og skal dø? Jo, vi angrer mest på de tingene vi ikke gjorde. SÅ jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal angre på det jeg ikke gjorde. Jeg skal gjøre, ta sjansen, si ja når en mulighet kommer. 

Hva skjer nå? Det vet ingen. 

Universet ville det slik at vi to skulle komme i nærheten av hverandre. Stå ansikt til til ansikt mot hverandre. Se på hverandre, klemme hverandre. Kanskje holde rundt hverandre litt lengre enn en vennskapelig klem? 

Jeg trengte det. 

For nå skjønte jeg at jeg gjorde det riktige i sommer. Jeg tok det riktige valget for meg. Magefølelsen var bra. Mulig jeg nå fikk avslutningen jeg trengte for å skrive det siste kapittelet?

Eller er kanskje ikke boken ferdig enda? Jeg vet ikke. 

Når to sier ja, så skjer det fine ting. Det har jeg i alle fall lært. Og jeg angrer ikke et sekund på noe. Selv om det bare var 4 måneder. 

Det var fint, det var gøy, det var hysterisk til tider. Naxos, Jevnaker og kabelbåten i Strømstad. Gode minner. Du og jeg. 

Men du og jeg er ikke mer. Vi var vel heller kanskje aldri helt. Selv om jeg følte det sånn, så var alt bare nesten. Det var nesten oss. Så mange ytre faktorer som spilte inn og som fikk meg til å lukke boken. 

Men boken ligger der og hva det blir av den vet ingen. 

Jeg angrer ikke et sekund. 

Og det var godt å se deg igjen!

Jeg skal skrive i boken igjen, bare ikke riktig enda. 

Takk for at du leste. 

 

Det sto plutselig en mann i hagen midt på natta.



Dette skjedde torsdag kveld. 

Siden har jeg vært litt småredd må jeg si. 

Jeg fikk skikkelig skjelven og har vært usikker på om jeg skulle dele dette eller ikke. Men det har gått såpass inn på meg at jeg ikke har klart å fungere helt 100% siden. 

Det var nok bare tilfeldigheter men jeg fikk opp at en person på en av disse appene man laster ned for å treffe andre, var under 1 km unna. Det tenkte jeg ikke særlig over før jeg fikk sett de skumle profilbildene han hadde. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg og da jeg tilfeldigvis så ut i hagen og så en mann rusle rundt fikk jeg helt hetta. 

Det skal liksom ikke stå noen i hagen rundt midnatt liksom. 

Naboene som bor nedenfor var ikke hjemme og da jeg hørte at noen gikk i gangen nede så ringte jeg faktisk til politiet. 

Heldigvis skjedde det ikke noe mer den natten men jeg fikk en real støkk i meg og har tenkt på dette mye i helga. Tenkt på hvor sårbar jeg er og hvor lite som egentlig skal til. Særlig om man logger seg på apper hvor man gir tillatelse til å vise stedet man er på. 

Derfor har jeg nå bestemt meg for å slette slike apper og heller treffe mennesker andre steder enn på nett. Jeg skjelver faktisk når jeg skriver dette. 

Mamma mener jo bestemt at jeg trenger en mann i livet mitt og at jo før jeg finner det jo bedre. Tror ikke hun roer seg helt før det skjer, men jeg har ikke lyst til å være sammen med noen bare for å ha noen. Da er jeg heller alene. 

Så derfor forholder jeg meg til det at jeg er alene og at det er slik jeg skal ha det i en tid fremover. 

Jeg har snakket med barna om hendelsen. Det skjedde jo midt på natta og de sov heldigvis da det skjedde og vi har alle konkludert med at det antageligvis var en av naboene som gikk gjennom hagen den natten. 

Men det kan være greit å vite at når man tillater apper å følge din posisjon hvor du enn er så er det flere enn deg som faktisk vet hvor du befinner deg. Til enhver tid. Og DET er noe å tenke på. 

Gode klemmer!

 


 

Beklager, det du søker finnes ikke!



Du søker lykken?

Ja, jeg vet du er singel. 

Du vil bli lykkelig.

Men med hvem og til hvilken pris?

Det du søker finnes ikke.

Fordi du ikke vil det skal finnes!

Du sier du er klar for å treffe den rette, klar for å finne en å bli glad i, klar for kjærligheten. Tosomhet. Elske, begjære, føle, savne, glede og søvnløse netter. Du vil ha putekrig, dele tannkrem, bytte nøkler og lage minner. Du vil elske, du vil drømme, du vil gå hånd i hånd og du vil reise på ferier. 

Du er klar. 

En dag så skjer det.

Den rette står rett foran deg. Kan det virkelig være? Alt du har drømt om og mer. Listen finnes frem. Høyde, vekt, hår og øyne. Alt stemmer. Latteren, humoren, smilet og vennligheten. Rausheten du har savnet og varmen. Alt er der. Lange samtaler om alt og ingenting. En spire gror. Det du ønsker er der. 

Men kan det virkelig være? Hva om jeg går glipp av noe annet mens jeg bruker tiden min på dette fine, dette gode og dette som kjennes ut som kjærlighet. Hva om den jeg virkelig skal bli gammel med glipper forbi meg fordi jeg er for opptatt med nest best. Finnes det kanskje noe enda bedre der ute?

Kanskje jeg skal lete litt til?

Det du søker finnes ikke. 

Fordi du ikke vil det skal finnes!

Du er aldri fornøyd. Alltid noe som ikke passer inn. Tiden er kanskje ikke riktig. Kanskje det var antall barn? Eller ikke barn? En preferanse du satte høyt men som du ikke klarer å vike på? Øynene var grønne i stedet for blå og du drømte om blå øyne? Kanskje du drømte om flere barn? Kanskje ble det sagt noe feil eller gjort noe galt? Det letteste er å gå videre. Det finnes jo noe bedre? 

Jeg kan alltid finne en ny!

Du skal ha det perfekt. Din egen liste må stemme, så skal familien passe inn og alle vennene skal si sitt. Alt må måles opp og veies. For og imot. Og i mellomtiden så ødelegges det skjøre og nye som kunne ha blitt så fint. Fordi alderen ikke stemte, eller interessene ikke var passende, kanskje var det et førsteinntrykk som ikke ble riktig og da er det ikke tid til å rette opp i det. For det er nye som venter der ute. 

Jeg kan jo ikke ta til takke med noe som ikke er helt perfekt. 

For perfekt skal det være. 

Og jeg skal lete til jeg finner det, tenker du. 

Og mens du kaster blikket ditt bort fra det som kanskje var perfekt og som kunne ha blitt, så er du for opptatt av å sette krav og perfeksjonere slik at det som var glipper. Nest best er ikke mer. Kanskje var det best? Du vil aldri vite. 

Det du søker finnes ikke.

Fordi du ikke vil det skal finnes!

Takk for at du leste.

 

Slik fant jeg ut at han var utro



Det er nokså sprøtt egentlig og jeg hadde helt glemt hele greia før det ble en diskusjon på en facebookgruppe jeg er med i. Vi diskuterte sist brukte Emojis. Og  så kom jeg jo på at det var slik jeg fant ut at han jeg var sammen med var utro.

Hvem det var, er ikke vesentlig. Det som er poenget er jo at om du spør en person om de sist brukte Emojis, og personen viser deg dette, så sier det faktisk mye om personen. 

Dette skjedde helt tilfeldig. Jeg satt og så på mine egne sist brukte og chattet med han jeg var sammen med. Så spurte jeg: Hvilke bruker du mest?

Da han sendte over skjermbildet var over halvparten figurer han aldri brukte i samtaler med meg. Haha det fikk meg jo til å tenke litt. Særlig når det var kyssetegn, djevel og de to menneskene hånd i hånd. Det var emoijis han aldri hadde brukt i samtaler med meg. For å si det slik, jeg fikk i alle fall bekreftet den dårlige magefølelsen min som jeg hadde hatt en stund. 

Etter noen uker ble jeg jo ringt opp av en kollega av han som fortalte meg alt. Da var jo saken grei. Jeg hadde rett. 

Men det er jo et tips til dere damer som lurer på om mannen driver og chatter med andre... man vet jo fort hvilke Emojis man bruker seg imellom. Og hva man sender til barn ol. 

Sånn var den saken haha. Tenke seg at et skjermbilde skulle sette igang den prosessen. Mulig han hadde røpet seg ved en senere anledning uansett. For sånt kommer jo uansett frem i lyset. Denne gangen var det en kollega som fikk dårlig samvittighet og la kortene på bordet. 

I dag er jeg glad for at det kom frem men da jeg sto midt i det var det helt grusomt og det unner jeg ingen!

Ha en strålende kveld :)

Følg meg gjerne på snap: annebrith.no

Les også: Date en kjendis? 

Beklager det du søker finnes ikke!

Ellers blir jeg veldig glad om du trykker LIKER på min facebook. Der skal vi snart begynne å teste ut livestreaming med baking så følg meg gjerne der også om du vil se hvordan det står til på kjøkkenet :) På instagram er det kun kaker og oppskrifter som serveres :)

FRIDAY - DATENIGHT

Nå skal jeg gjøre noe skummelt. 

Noe jeg faktisk aldri bruker å gjøre. 

Jeg skal dele mine tanker rundt det som skal skje i kveld. Det er alltid veldig skummelt, for ingen vet hva morgendagen bringer. Dessuten er det jo kjempetrist om en date aldri blir til to eller tre. 

Og det finurlige er, du kan aldri forutse hva som kommer til å skje etter en date. Du vet det aldri. Magefølelsen kan si at dette var bra men så viser det seg at du aldri hører noe fra han igjen. Du kan også tenke at dette ikke var helt riktig, så får du en sms 3 minutter etter du har sagt hadet. Personlig liker jeg menn som er åpne og direkte og som sier rett ut hva de føler, tenker og mener. Jeg er ikke fan av noe spill. Du vet spillet: Hvem holder lengst ut? Hvem kan vente lengst med å sende en melding. Være mest kostbar. For sender man en sms for tidlig så blir det ikke noe katt og mus spill. Og menn vil jo jakte på kvinner. 

Nei det er tull og tøv og det spillet er jeg ikke med på. Har aldri vært med på det heller. Jeg har møtt mange menn som driver slik. Det gjør oss jo helt gale. Hvem skal ringe først, hvem sender sms først, når er det greit å ringe og når er det greit å spørre om å treffe hverandre. 

Jeg liker å fortelle hva jeg tenker og jeg har funnet ut at jeg er en person som ønsker at han jeg skal ha i livet mitt må kunne snakke om sine følelser.

Det ble et rabalder i kommentarfeltet i går. De verste kommentarene har jeg slettet. Mange mente det var ugreit det jeg skrev. Du kan lese innlegget: Ikke inviter daten hjem på kaffe og bedømme selv. Jeg følte det var så vesentlig og fortelle hvor stor han var ettersom min sofa ble ødelagt. Mulig sofaen var gammel og klar for utskiftning altså det kan diskuteres men historien var bare hysterisk morsom. Så kan vi diskutere i det uendelige om det er greit av meg å dele slik. Jeg har tatt valget og har bestemt meg for å dele denne reisen med dere. Tro meg det blir verre!

Les gjerne innlegget: Stille før stormen, for å få noen av mine tanker rundt dette.

Men i kveld skal jeg altså ha fri fra mine søte små. 

Middag og kino. 

Jeg ELSKER å gå på kino. Selv om man ikke ser hverandre inn i øynene så er det noe magisk med det å være på kino sammen synes jeg.

Sitte tett inntil hverandre i mørket. 

Dele popcorn. 

Holde hender.

Rusle gjennom en park etterpå.

Altså du vet. 

Er ikke dette romantisk så vet ikke jeg hva som er det. 

Men først skal jeg nok rive ut alle klærne jeg har i skapet og prøve alt på. Hva skal jeg ha på meg? Jeg har faktisk ikke noe å ha på meg... hjeeelp!

Er jeg den eneste som ikke har noe i skapet når jeg trenger det? Eller som ikke klarer å velge. Skal jeg ta på meg jeans, kle meg i bluse osv. Hvorfor er slike valgt så forbasket vanskelig. Ilandsproblemer I know, but hallo!

Det verste er at jeg ikke har tid til å tenke så mye på antrekk da jeg skal til Boligpartner og se på hus i dag, jeg skal til hudpleieren min og så skal jeg møte Espen Hilton og Silje Pedersen. Travel dag mao. 

Men jeg gleder meg og i morgen har jeg bestemt meg for å legge ut innlegget jeg skrev etter jeg traff denne fine mannen for første gang forrige uke. Stikk gjerne innom her i morgen tidlig. Innlegget ligger klart på autopublisering klokken 6.00 :P Det var da jeg badet i Glomma...eller falt jeg i Glomma kanskje? fniiis...det er så typisk meg altså..... 

Mennå tenker jeg ikke så mye på akkurat det, jeg må finne ut hva jeg skal ha på meg.

Ha en nydelig fredag!

PS. Hva ville du valgt til en kinodate? Jeans og en skjorte? Ullkjole? Pen sort bukse og bluse? Kjole og høye heler blir det definitivt ikke. Eller? Svar i kommentarfeltet. 

Klemmer!

Følger du meg på snap? Annebrith.no heter jeg der. Om du vil se noen av det jeg opplever må du klikke deg gjennom MYSTORY

Ellers blir jeg veldig glad om du trykker LIKER på min facebook. Der skal vi snart begynne å teste ut livestreaming med baking så følg meg gjerne der også om du vil se hvordan det står til på kjøkkenet :) På instagram er det kun kaker og oppskrifter som serveres :)

 

 

 

 

IKKE inviter daten hjem på kaffe!



For en hinsides respons jeg fikk på innlegget mitt fra i går. Moden, singel mamma til 4 deler sine datehistorier og kommer i toppen av blogglisten, må bli overskriften. Det var veldig tydelig at mange av dere også er i samme situasjon og veldig mange av dere delte deres hysteriske datehistorier med meg i går. Tusen takk for det. Innlegget fra i går: Daten fra helvete gjorde meg til 8. største blogger i hele Norge i går. Helt i toppen der nesten kun plastisk kirurgi ligger befant jeg meg altså. Det gleder meg faktisk. 

Jeg har planlagt å dele noe som nylig har skjedd og det gleder jeg meg til men før jeg gjør det må jeg nesten dele alt andre slik at ting kommer i riktig rekkefølge. 

Som dere skjønte etter daten fra helvete så lærte jeg litt. Ikke så mye men litt. 

Jeg hadde lastet ned Tinder og begynt å snakke med en sykt flott fyr som het Stian. Stian bodde litt nord for meg og vi hadde så mange like interesser. Etter å ha chattet i litt over en uke spurte han meg om han kunne få treffe meg. Men det å treffe en mann byr på store utfordringer når du har barn 100% Så det eneste alternativet var å invitere han på en kaffe hjemme, etter leggetid. 

Mine barn sovner mellom åtte og halv ni så at han kom innom rundt klokken halv ti var ikke noe problem. 

Selvsagt var jeg spent. Det kilte jo litt ekstra i magen. 

Men da han kom inn i gangen fikk jeg regelrett sjokk. 

Foran meg sto en mann på nesten 2 meter og han var ikke muskuløs eller godt trent for å si det slik. 

Jeg tenkte seriøst: I svarte f#$%, hvem er dette? Er dette samme person som jeg har snakket med på Tinder. Det var nesten som om jeg hadde lyst til å åpne appen og stille han til veggs med spørsmålene: Når i alle dager tok du bildene du har på profilen din? Men jeg sa ikke noe. 

Han var sikkert 150 kilo. Og før jeg får hylekoret over meg fordi jeg mener noen er FOR stor for meg så er det faktisk mitt privilegium å velge en partner jeg føler passer meg. Og en person som så tydelig ikke tar vare på seg selv og kroppen sin er ikke noe match for meg beklager. Det verste var ikke at han var så stor men det verste var at jeg følte han hadde ført meg litt bak lyset. Hva er vitsen med å utgi seg for en annen enn den man er?

Da han satt seg på sofaen ødela han den. 

Seriøst jeg tuller ikke. 

Han falt rett gjennom der han satt seg og jeg gjorde alt jeg klarte for å unngå å le. Det ble jo bare en sånn kul i sofaen så det gikk jo an å sitte i den men hele greia under ble ødelagt. Jeg fikk latterkrampe av hele den absurde situasjonen og jeg måtte bare midt i en setning fortelle han at han helt klart ikke var min type men at det var koselig å treffe han. 

Daten var over på en halvtime og igjen hang jeg på telefonen med mine to beste venninner. Vi hylte så vi grein av meg og jeg fikk klar beskjed at jeg ALDRI, aldri, aldri måtte invitere noen hjem på 1. date. 

Jeg visste jo ikke bedre og naiv som jeg er tenkte jeg ikke engang på faren jeg selv kanskje kunne ha utsatt meg selv for. Man vet jo ikke hvem det er man skriver med. Selv om jeg hadde googlet og sjekket han på facebook vet man aldri. Derfor er det best å ta noen dater ute blant folk før man blir godt kjent.

Jeg lærte også at jeg skulle spørre etter bilder tatt nylig og bilder av hele personen. Denne fyren hadde kun ansiktsbilder. 

Jeg var en erfaring rikere,men hadde fremdeles ikke møtt drømmeprinsen. 

Ønsker dere en nydelig dag!

Følger du meg på snap? Annebrith.no heter jeg der. Om du vil se noen av det jeg opplever må du klikke deg gjennom MYSTORY

Ellers blir jeg veldig glad om du trykker LIKER på min facebook. Der skal vi snart begynne å teste ut livestreaming med baking så følg meg gjerne der også om du vil se hvordan det står til på kjøkkenet :) På instagram er det kun kaker og oppskrifter som serveres :)

Daten fra helvete!



Ok, det er på tide å lette litt på sløret angående datingen min. 

Det har vært noen hysterisk morsomme måneder siden jeg ble singel i vinter. Det er helt sant selv om det også har vært noen opplevelser jeg helst skulle vært foruten. Jeg har lært mye og jeg har bestemt meg for å dele noen av opplevelsene mine med dere. Nå, flere måneder senere kan jeg faktisk le om mye av det jeg har opplevd men når du står midt oppi det er det bare trist. 

Dere kommer til å le av meg dere også, jeg vet det. Jeg kjenner dere. Men jeg tenker la oss heller bare le av dette sammen haha. 

Å være over 40 år og være singel er ikke bare bare kan jeg love dere. Jeg har akkurat blitt førti så føler meg slettes ikke gammel bare så det er sagt. 

Det er en jungel der ute. Herregud jeg kunne fylt en hel bok med de opplevelsene jeg har hatt det siste halve året. Dere vil seriøst ikke tro det. Jeg tror det nesten ikke slev til tider men jeg har i disse månedene ledd så mye sammen med mine venninner. Jeg har jo måtte delt dette med dem.  Jeg tror at om man først åpner seg for å oppleve litt så skjer det også. 

Denne daten var en av de første etter at jeg ble singel. Jeg var fersk på kjøttmarkedet og mulig litt naiv.

Jeg og en venninne hadde vært ute på byen og jeg hadde truffet en mann på et utested. Jeg dro tidlig hjem den natten og ettersom han tydeligvis ville bli kjent med meg så spurte han om han kunne legge meg til på facebook. Det var greit for meg. Han jobbet i politiet så jeg følte meg trygg på at det var greit.

Så kommer jo spørsmålet etterpå: Hvem kontakter hvem først. Jeg er ikke typen til å gjøre det så jeg tenkte om han ikke har sagt noe frem til onsdag så sier jeg hei på chatten på torsdag. Så lenge gikk det ikke for søndag morgen kontaktet han meg. 

Å legge han til på facebook synes jeg var veldig praktisk for da kunne han også med en gang se at jeg hadde 4 barn. Mitt profilbilde var nemlig av meg med barna. MEN dette hadde han tydeligvis ikke sett. 

Han spurte meg om jeg ville treffe han allerede på søndag. Jeg skulle hente bilen min på Lillestrøm hvor han bodde så jeg sa ja. Ettersom han var politimann følte jeg meg nokså safe. 

Vi gikk en kort tur. Jeg sier kort for etter 15 minutter så var daten over. 

Tidenes korteste date? 

Seriøst jeg holdt på å dævve. Jeg skjønte seriøst ingenting. Jeg satt som et spørsmålstegn i bilen etterpå og ringte min kjære venninne og spurte: Hva skjedde nå? Hun spurte meg hva vi snakket om og det eneste jeg kunne huske var at han spurte meg om jeg virkelig hadde 4 barn?  Jeg svarte jo selvsagt ja på dette og rett etterpå måtte han gå. Haha. Det var så komisk.

Min venninne mente at dette var grunnen til at han "plutselig" måtte gå. En annen ting han spurte meg om var om jeg hadde lyst til å ta en kaffe hjemme i leiligheten hans. Det svarte jeg høflig nei på og min venninne mente at det faktisk kunne være det som var greia. Han hadde håpet på at jeg skulle bli med han hjem. Haha. 

Skremte jeg vettet av han da jeg sa at jeg hadde 4 barn? Ikke vet jeg men at noe tydeligvis ikke hadde falt i smak var helt sikkert. Jeg og venninna mi lo i bilen så vi grein. Jeg klarte faktisk ikke kjøre så jeg måtte stoppe bilen. 

MEN der og da ble jeg veldig usikker på meg selv. Var det noe galt med meg? Hadde jeg sagt noe galt? Så jeg ikke bra ut? Eller var det faktisk det at jeg hadde så mange barn som gjorde utslaget? Ikke vet jeg men nå i etterkant vet jeg jo at det faktisk ikke var jeg som var den rare her. 

Han ville tydeligvis ikke treffe meg pga barna eller fordi jeg ikke ville være med han hjem. Greit nok. Sånt skjer. 

Jeg lovet meg der og da at jeg aldri skulle treffe en mann igjen før han visste at jeg hadde 4 barn og synes dette var helt greit. 

Jeg var altså blitt litt klokere i denne datejungelen, men jeg kan love dere at dette ikke ble den siste daten hvor jeg sto igjen som et spørsmålstegn. 

Det blir verre....

Fortsettelse følger!

Følger du meg på snap? Annebrith.no heter jeg der. Om du vil se noen av det jeg opplever må du klikke deg gjennom MYSTORY

Ellers blir jeg veldig glad om du trykker LIKER på min facebook. Der skal vi snart begynne å teste ut livestreaming med baking så følg meg gjerne der også om du vil se hvordan det står til på kjøkkenet :) På instagram er det kun kaker og oppskrifter som serveres :)

hits