Vi flytter

Forandring fryder ❤

God mandag morgen ❤

Det er så stille her nå. Ingen lyder, ingenting. Bare meg og solstrålene som brer seg utover spisebordet. 

Vi vasket og ryddet huset i går. Det var en ny visning her og tanken på et nytt hus har festet seg i alle nå. Det er liksom ikke så skummelt mer. 

Stolene jeg bestilte for 3 uker siden kom i går. Jeg og Sven fikset at de gamle ble satt i kjelleren og de nye kom opp. Annika og Espen elsket også stolene og da Christian kom innom med pappaen måtte han prøvesitte han og. Du vet, mamma, jeg er for gammel for en sånn tripp trapp stol nå ❤

De gamle stolene tenkte jeg å selge på finn men om det er en alenemor der ute som trenger 6 spisestoler så bare si ifra. Du kan få dem gratis fra meg. 

I går ble det kjent at det skal kuttes betraktelig i midlene til fri rettshjelp i Norge. Det gjør meg så utrolig sint og frustrert. Jeg vet at det finnes så utrolig mange barn der ute som trenger all hjelp de kan få. Og ofte starter dette med en mamma som søker hjelp. 

Med min stemme kan jeg gjøre mye. Det er mange som har spurt meg opp gjennom årene om jeg vil støtte gode saker og hjelpe andre. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke kan hjelpe alle, men jeg kan gjøre noe. Og i 2018 skal jeg bruke mer av min tid til å hjelpe alenemødre som har det vanskelig. Jeg har en ide på hvordan jeg skal gjøre det men jeg må først komme meg inn i eget hus. Jeg blir fryktelig provosert over at det alltid er aleneforeldre som skal være taperne. 

Med en inntekt møter de ofte helt ande utfordringer enn andre. Det kan være barnehageregninger, bursdager, eller aktiviteter som barna har lyst til å gå på. 

Her hjemme har vi også hatt våre utfordringer og jeg må vel helt ærlig innrømme at vi alle faktisk er takknemlige for at vi har måtte kjempe såpass mye for å få ting til å gå rundt. Selv om barna ikke skjønner akkurat det nå så er det viktig å være ydmyk og takknemlig med hensyn til alle muligheter man får. 

Når man har hatt lite, slik som vi hadde, så setter man faktisk veldig pris på et fylt kjøleskap eller nye stoler. 

Jeg har alltid involvert barna i økonomien. Det har vært et aktivt valg jeg har tatt fordi jeg ville få dem til å skjønne hvor lang tid det tar å spare, og at man faktisk må ønske seg ting. De har hele tiden fått vite hvor mye penger som kommer inn på min konto og så har de fått vite hva som har gått ut. Budsjetter er de ikke fremmede for. 

Faste utgifter og ukelønn har alle vært med på å diskutere fra de gikk på skolen. 

Mange mener at barn ikke bør få innblikk i slikt, men jeg mener det motsatte. 

Så må alle ta de valgene som passer sin familie. 

Vi var alle også veldig enige om at vi skulle kjøpe nye stoler. Bord ble det ikke denne gangen. Det er vi fremdeles veldig fornøyd med. Vi fikk det gratis på Finn, for noen år siden. 

Nå gleder vi oss veldig til sofaen vi har kjøpt kommer. Bare håpe at gråfargen passer og at putene jeg har kjøpt passer til alt. 

Jeg har valgt grått og blått rett og slett fordi det gjør meg rolig. Jeg elsker blått og skal også helt klart ha det på soverommet i mitt nye hus. 

Apropos hus så skal jeg denne uken se på 3 tomter pluss at jeg skal innom noen som leverer hus. Jeg har bestemt meg for å lage et moodboard på veggen i soverommet for å finne ut hvordan drømmehuset skal se ut. Nå tenker jeg mer på detaljer. Jeg skal ut å se på bad, fliser, kjøkken og farger til rommene. Jeg gleder meg vilt! 

Å skape et hjem som er og blir vårt blir Prosjekt 2018 ❤

Livet altså! Noen har 7 dårlige år så kommer 7 gode år. Jeg har hatt 14 og gleder meg vilt til de neste 14 for de kommer til å bli helt konge! 

Gode klemmer herfra ❤

PS. Dere MÅ bare følge med videre i uka for jeg skal vise dere hvordan jeg plutselig fikk langt hår! Jeg bare digger det! 

Teipet og klart til visning!

Nå kan stalkerne bare komme!

Det var det jeg tenkte da jeg holdt på i leiligheten min i går før vi dro avgårde på trening. Mens vi var borte skulle det være visning her hjemme og jeg må helt ærlig si at jeg var litt bekymret. 

Jeg har gått og tenkt litt på akkurat hvor mange mennesker som kom til å komme på visningen. 

Ville det komme noen bare for å glo i skapene mine? Ville det være noen som kom bare for å se hvordan jeg hadde det?

Det var en ekkel følelse å tenke på. 

Jo mer jeg tenkte på at folk ville grave i skapene mine jo mer bekymret ble jeg. Hvem har tid til å rydde bort alt fra alle skuffer og skap? Selv kunne jeg jo ikke være hjemme så jeg la en plan:

Søsteren min skulle sitte på Annikas rom. Derfra ville hun se inn på kjøkkenet. Min venninne skulle sitte i sofaen. Derfra ville hun se alt i stua og på mitt rom. 

Stina fra Stinablogg tipset meg om å tape alle skap med gaffatape. Det funket som bare juling haha. 

Etter noen timer med rydding og vasking tapet jeg hele sulamitten og satte mine spanere på sine plasser. 

Klare for å avsløre enhver stalker. Rustet med mobiler satt de på vakt. De fikk beskjed: Om du ser noen mistenkelige personer, si ifra!

Jeg holdt egentlig på å le meg i hjel av meg selv og jeg og søsteren min lo nokså mye før jeg dro. 

Hvor mange stalkere tror dere kom?

INGEN!

Alle som kom skrev seg opp på listen! Ergo var de genuint interesserte! 

Da jeg kom hjem kunne jeg rett og slett bare slenge meg ned i sofaen og ta livet med ro. 

Godt at visningen er overstått, men hvem vet blir det en ny om ikke huset blir solgt i dag. Det blir spennende å se. Løsningen på vår bosituasjon har enda ikke åpenbaret seg, men den som venter på noe godt osv. 

Håper dere får en strålende fredag og litt senere i kveld kommer det noen ord om det som skjedde på Bloggerne i går kveld. Jeg må bare formulere meg litt rundt akkurat det temaet mobbing. Jeg blir så forbanna og engasjert og det er aldri en god plan å skrive når man skriver i affekt. 

Snakkes senere!

Og skal du ha visning og ikke vil at folk skal titte inn i skapene dine? Bruk gaffatape. 

Ler :P 

Klemmer ❤

Instagram HER ♦ Facebook HER ♦ Snapchat Annebrith.no

Samtalen om flytting endte i tårer....

Å vite at vi i verste fall har 3 måneder på oss på å finne et sted å bo freaker meg helt ut om dagen. 

Barna stiller akkurat de samme spørsmålene som jeg gjør og jeg har ingen svar. Dessverre. 

Det er et umenneskelig press og jeg sover dårlig om natten på grunn av dette. Jeg tror de aller fleste ville gjort det. 

Hvor skal vi bo? 

Jeg må inni meg ha troen på at dette løser seg men det er vanskelig å holde hodet såpass kaldt. 

Vi tok en prat om akkurat det med flytting. Det er ingen hemmelighet at Annika, Sven og Espen gjerne vil nærmere Tigershallen. Det er ufattelig mange timer i bil hver uke og et hus i nærheten av Lørenskog, Lillestrøm eller Strømmen ville gjort ting mye lettere. 

Fetsund ville jo også hjulpet. Vi har derfor begynt å se litt lengre ut enn kun på Sørumsand. 

Det gir en ekstra spenning og usikkerhet i heimen. En usikkerhet jeg som mamma ikke er komfortabel med. Men jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg er stuck.

Men det er ikke bare 4 mennesker i denne familien. Vi er 5. Minstemann Christian er også en del. På lik linje som alle andre. Jeg begynte å tenke på hva han ville føle og tenke om vi fant oss et hus utenfor Sørumsand.

Vil han stille seg spørsmålet: Hvorfor flyttet du fra meg mamma?

Hvordan ser han på dette? Kanskje han ikke tenker på det nå men om noen år? Var du mindre glad i meg mamma? 

Bare tanken på dette gjør at mammahjertet mitt brister. Tårene renner og jeg kjenner en klump i magen. Jeg vil jo ikke at han skal føle det sånn. Føle at han blir alene igjen. 

Så jeg gråt, det ble rett og slett for mye. 

Jeg klarer ikke forholde meg til disse spørsmålene akkurat nå. 

Det er et hus til salgs 200 m unna huset til pappaen til Christian, så det ville jo vært perfekt. Det er bare litt for høyt for mitt budsjett akkurat nå. Hadde det bare vært om 6 måneder så hadde det vært null problem. 

Men nå er det for tidlig.

Jeg bare håper vi finner en løsning på dette...

Hvem setter man først i en slik situasjon? Jeg føler jeg må sette minsten foran, jeg vet ikke hvorfor men det er viktig for meg at han føler at hen ikke er alene ❤

Håper dere får en bra tirsdag ❤

Gode klemmer ❤

Instagram HER ♦ Facebook HER ♦ Snapchat Annebrith.no

Det kom som et sjokk! Hva nå?

Det verste med å leie bolig må jo være når du får høre at boligen skal selges? 

Hvor skal vi bo nå?

Det er akkurat det jeg har gått og grublet på i over 4 uker nå.

Hva gjør vi nå?

Klarer vi å finne oss et hus vi kan kjøpe før en eventuell ny eier tar over?

Jeg fikk panikk og husker at jeg ringte en av mine nærmeste og bare gråt. Hva gjør vi nå. Dette passet ikke inn i planen min. 

Det er faktisk helt krise og jeg har konstant en klump i magen når jeg snakker om det. 

For dette trygge stedet har jo vært så bra og vi har hatt det så fint. Målet om et nytt hus har kommet nærmere for hver måned men at jeg ikke skulle kunne bestemme når selv er utrolig vanskelig. 

Barna spør også: Hvor skal vi bo, mamma?

Jeg bare sier at det ordner seg. 

Jeg håper jo inderlig det. 

Jeg har ikke sovet særlig godt den siste tiden pga akkurat dette. Det er ikke så lett å finne seg en ny leilighet eller kjøpe et hus. Men nå ser jo ting litt lysere ut enn for 4 uker siden heldigvis. 

Mulig vi må inn i en midlertidig løsning. Det er slik det er. 

Sammen skal vi klare det. 

Derfor SKAL jeg ha meg et eget hus. Ingen skal noen gang fortelle meg noe om huset hvor jeg bor. Jeg skal selv kunne velge kjøkken, pusse opp bad eller velge om jeg vil bo der eller ikke.

Aldri mer skal noen kunne fortelle meg at nå, nå må du kanskje flytte. 

Det bare stresser meg noe voldsomt. 

Og sånn går dagene.... jeg hadde egentlig ikke tenkt til å fortelle om dette på blogge. Ville ikke stresse folk rundt meg opp heller. FOr når det snakkes om så blir det jo spørsmål. Men hva visste jeg om at 500.000 mennesker skulle følge bloggen min i løpet av en kort uke? Og mange av disse sitter jo og følger med på finn. Og vips så kom huset vårt til salgs. 

Men sånn er nå situasjonen. 

Vi har frem til mars til å finne oss noe nytt. 

Måtte lykken være med oss!

Gode klemmer på en fredagskveld ❤

 

 

Huset vårt er til salgs!

Skrekkblandet fryd ❤

Jeg visste jo at det ikke var lenge igjen men når det skjer så blir alt så virkelig. 

Jeg får frysninger av å tenke på hvor godt vi har hatt det her. Den lyse fine leiligheten med den gode atmosfæren. Et altfor trangt sted, egentlig, men vi har ikke hatt fokus på det. 

Overnattinger i stua. 4, 5 eller 8 gjester. 

Jeg husker en morgen at vi ikke fikk plass rundt spisebordet mer. 11 stykker til frokost. 

Hvor det er hjerterom er det husrom. 

Det er så sykt egentlig, hvor vi har fokuset vårt. 

Ting. 

Jo mer vi har jo gladere tror vi at vi blir. 

Sofaen på bildet er over 10 år gammel og gardinene husker jeg ikke engang når jeg kjøpte.. 

Betyr det noe? Nei. 

Hjemme hos oss har vi ikke vært opptatte av ting. Vi har alle ønsket oss en ny sofa som vi alle kan "henge på" og kose oss på når vi ser på tv på lørdagskvelder. Men en sofa har kostet et helt månedsbudsjett, så det har ikke blitt prioritert. 

Hva ønsker dere dere til jul spurte jeg. 

Barna svarte: En ny sofa!

Hvor mange ungdommer i dag ville bedt om en ny sofa til jul? Det hadde vært ønsker som Iphone X, Playstation eller klær til seg selv. Her hjemme ønsker vi oss altså en sofa. Og vet dere? Vi fikk en sofa i forrige uke. Helt vilt. Barna jublet som gale. En ny sofa. Tenk på det, sier Sven. 

Hvordan du bor, hvordan sofaen ser ut er ikke det viktigste i livet. Bor du for trangt, se fremover. Ikke la situasjonen du er i nå prege din hverdag. 

Det er bare ting. 

Ha fokus på samhold og kjærlighet. 

Gudene skal vite at vi 5 har kommet vanvittig nære hverandre i den tiden vi har bodd her. 

Her er trappen som jeg løftet komfyren min opp gjennom, ringeklokken som ringer falskt, vinduet som ble knust og reparert igjen, her er titalls gode gjemmesteder til påskeegg, fantastisk sol på stuen hver morgen, en nydelig peis og en altfor trang gang. 

Men mest av alt er det gode minner her. Minner om en tid hvor livet snudde til det bedre. Hvor det var fokus på å nå målet sammen. Og mens vi jobbet oss mot dette målet så var det viktigste faktisk å leve. Krangle, gråte, elske og være ❤

Akkurat her og nå. I hverdagen..... i dette fine huset!

Finnkoden finner du her. 

Ønsker deg en nydelig dag ❤

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

 

HUSET ❤

Jeg hadde nesten gitt det opp. 

For tre uker siden var jeg så langt nede at jeg rev av alle bildene av huset som hang rett ved siden av sengen min. 

Borte drøm!

Når du jobber, jobber og jobber og ikke klarer å se lys i tunellen så er det vanskelig å holde motet oppe. Det er tungt i oppoverbakker. Og som alenemor er det ekstra tungt. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg det siste året har tenk: Hvordan skal jeg klare dette? Hvor lenge skal det ta?

Jeg var på en visning i vår og har fulgt med på finn hele sommeren. Men når egenkapitalen ikke helt er på plass så blir det vanskelig. En fet baksmell på skatten i april gjorde ikke håpet mitt sterkere. 

Jeg la bort drømmen. 

For en stund. 

Og jobbet med det som ville generere inntekter i fremtiden. 

Jeg sluttet å date. Fokus på menn ville være feil når jeg trengte å ha fokus på å få familien et hjem. 

De siste 3 månedene har det ikke vært mye annet fokus enn jobb og barn. Og det har gitt resultater. 

I går øynet jeg håp igjen. Tallene begynner å gå den riktige veien. Jeg er så nære. Vi, jeg og barna, er så nære nå. 

Jeg logget meg på finn igjen. Sent i går kveld. 

Fant både tomt og hus. 

Drømmen er jo huset Holmgaard fra Boligpartner. Eller noe i den stilen. Det er så utrolig nydelig. Du kan se hele huset HER

Jeg har ikke bestemt meg enda. Må jobbe litt til. Men jeg ser ting nå. Ser det klarere. Nesten så jeg kan ta og føle på det. Ååååå det er så gøy. 

Jeg skal klare det!

Jeg gir meg ikke. 

Selv om en mann fra Boligpartner fortalte meg at jeg ikke kunne bygge hus alene, så driter jeg i hva han mener. Det finnes om mulig andre flotte hus om jeg ikke får en bra avtale med Boligpartner. Jeg har jo akkurat startet letingen. Hus blir det! 

Spørsmålet er bare om vi skal kjøpe oss et lite hus først og så bygge drømmehuset etterpå eller om vi knaller til med drømmehuset først? 

Det har plutselig blitt gøy å gå på Bohus å titte. Jeg gikk gjennom der og tittet etter sofa denne uken. Og så har jeg begynt å se på nye senger til barna. Gudene skal vite at vi både trenger sofa og senger. 

Vi har klart oss med så utrolig lite. 

En gammel tv, en sofa jeg kjøpte for 12 år siden fra Ikea, et spisebord som jeg fikk gratis på finn. 

Jeg er faktisk litt solt av at jeg på 10 år ikke har kjøpt meg nye gardiner. Nå så jeg noen på Kid i går som jeg har såååå lyst på men de hvite fra Lene Bjerre holder enda koken selv om noen bånd har falt av. 

Jeg har til og med begynt å titte på en seng til meg selv, og jeg smiler hver gang jeg ser noe pent. 

Åååå det blir en magisk vinter dere. 

Tenk at jeg igjen skulle få troen dere! 

Håper fredagen deres blir like magisk som min ❤

Gode klemmer!

PS. Har du tips til hus eller vet om en familiesofa som passer til 4 så legg igjen en kommentar ❤

I dag starter budrunden!



I går var jeg på visning på et hus. Jeg stakk dit uten å fortelle barna om at jeg dro. 

Det med hus er tydeligvis en lang prosess. Jeg har vært på 3-4 visninger nå og trodde i går at jeg hadde funnet drømmehuset. 

Det som er så bra med visninger er jo at man faktisk får en utrolig god følelse om dette er huset man vil bo i. Derfor har jeg bestemt meg for å gå på visninger og bare kjenne på magefølelsen og stå stille i hvert rom. Se på lyset i de forskjellige rommene og føle hvordan jeg føler ting. 

Plasseringen, altså stedet der huset er plassert har blitt litt mindre viktig. 

Annika ønsker seg litt nærmere Lørenskog, noe som er nokså naturlig da hun trener 3-5 ganger i uka der borte. Gutta vil gjerne bli boende her på Sørumsand og for meg så kunne vi bodd langt oppi Østerdalen. 

Personlig ønsker jeg meg et oppussingsobjekt, noe huset fra i går ikke var. 

Men det var et fantastisk hus og det var rom for oss alle der. Nokså nære fotballbanene og skolen og ikke så altfor dyrt heller. 

Men så kommer tvilen. 

Jeg vet ikke hva det er eller hvorfor jeg begynner å tvile. Noe inni meg sier ja, men noe sier nei. Lysten er veldig stor men så er det som om fornuften sier vent. 

Hva skal jeg vente på liksom?

Det er som om tiden ikke er riktig enda. 

Det er litt pussig, men noe inni meg sier at jeg må vente.

Helt ærlig så ser jeg faktisk for meg at vi flytter enda litt lengre ut på landet for en tid og pusser opp et hus. Jeg har utrolig lyst til å gjøre et hus mitt helt eget. 

Bygging av hus er det ultimate og den planen ligger der. Det skal vi gjøre, men det tar nok fort 2-3 år før vi er der. Det er et stort prosjekt og med en lønn og bare meg som voksen som skal delta i prosessen så er det noe man må ha tid og overskudd til. Men vi er et skritt nærmere. 

I dag vet jeg at budrunden på det huset kommer til å starte. 

Men jeg tror det må bli uten meg denne gangen også!

Åååå så vanskelig å vite hva som er riktig og galt. Noen som har vært i dette som kan komme med noen gode råd? 

Vi snakkes etterpå dere. 

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

Les: Slik blir han vortefri

 

Vi må forandre flytteplanene våre!




Våre flytteplaner blir ofte diskutert her hjemme. Hvor skal vi bo? Når skal vi finne oss et hus som passer? Skal vi tørre å ta på oss et oppussingsprosjekt? Eller blir det nytt hus. 

Vi er veldig nære nå føler vi alle. 

Så nære at vi allerede har begynt å titte på kjøkken, bad og inndeling av som om det skulle bli nybygg. 

Sannheten er at det er veldig lite hus som kommer til salgs her vi bor. 

Om litt over 3 år er både Annika og Sven ferdig med ungdomsskolen og kommer antageligvis til å bevege seg mot Lillestrøm på skoler. Kanskje det er reelt å utvide søkeområdet? Er det galt av meg som mamma å framsnakke et alternativ nærmere Oslo foran det å bli boende? Eller vil dette bli sett på som manipulering?

Vi har snakket om dette og jeg merker at de eldste barna begynner å bli utålmodige. Dette er en prosess som tar tid og med få svar. Man kan jo ikke bare knipse i hendene og så finne et hus. 

Det er flere hensyn å ta. Minsten skal jo også bevege seg mellom to hus. SÅ det mest perfekte hadde jo vært at vi fant noe redd ved pappaen. Men jo mer vi leter jo mer sier magefølelsen min at vi skal løfte blikket. Langsomt tror jeg barna også innser dette. Det er veldig deilig og betryggende å vite at avgjørelsen vi 4 tar blir tatt fordi vi bestemmer det og ikke fordi det er ytre faktorer som jobb eller eventuell kjæreste som spiller inn. 

Vi skal velge hvor vi skal bo. 

I går fikk jeg er prospekt i mailen min på eneboliger på Fetsund. Det er noen fine hus til salgs på Skedsmokorset og Mulig finnes det mye bra i Lillestrøm. 

Uansett hva vi velger så vet jeg at det blir riktig. I mellomtiden jobber vi iherdig med å få egenkapitalen som trengs på plass. 

Jeg bruker ofte å si til barna at selv om vi er et stykke unna et nytt hus, så må vi ikke glemme å nyte tiden her og nå. Det er ikke målet som er det viktigste, men reisen dit. Alle morsomme samtaler, alle delmål vi har satt oss og alle bonuser vi gir oss på veien. 

For det er faktisk slik, at selv om vi skal spare til hus så er ikke det altoppslukende. Barna og jeg må gi oss innimellom belønninger. Nå er det nye belønningssystemet slik at for hver 25.000.- som settes inn på sparekonto, gjør vi en morsom aktivitet sammen. Selv om det koster litt så er det en viktig del av prosessen. Vi skal leve underveis. 

Så er det opp til meg som den voksne i dette å fortelle barna at ventetiden kan ta tid, og at vi må være tålmodige. 

Les om alle våre flytteplaner her

 

 

Slik gikk det på visning:


God morgen dere,

I går var jeg på privatvisning og jeg fikk lov til å ta noen egne bilder. 

Jeg hadde på forhånd satt meg inn i taksten godt og det var mange spørsmål fra min side. Men selv om alle mine spørsmål ble besvart var det kun en ting som var viktig for meg: Følelsen jeg fikk inni huset. 

Hvordan følte jeg meg på kjøkkenet, på badet osv. ?

Mange av dere hadde tipset meg om ting jeg måtte sjekke på et slikt gammelt hus og jeg må bare si TAKK til alle dere som tipser og som deler av deres erfaringer. Noen har til og med tilbydd meg å være med på visning. Jeg har meglere som følger meg som har sjekket prospektet for meg og jeg har snekkere som følger meg som har tipset meg på snap. Jeg er veldig glad for dette. 

En av dere påpekte at jeg måtte være obs på eventuelle duftelys som sto på. Dette gjør selgere som regel for å unngå at man kjenner en bestemt lukt. Man bør også være på vakt om vindu står åpne for å lufte sa noen. Dette var heldigvis ikke tilfellet her. 

Et fint hus med mange muligheter. 

Men jeg må si at jeg ble litt skremt. Det er mye som skal gjøres før dette huset er i en stand slik jeg ønsker å ha det. Jeg tror det må brukes masse tid og penger på dette. Jeg synes badet knotete pusset opp. Gulvet er forhøyet og det er satt inn dører rundt omkring som er veldig små. Rent estetisk ser det litt rart ut. Noen deler på huset er det pusset opp og blir det jo selvsagt en helt annen stil enn den opprinnelige.

Høydeforskjeller i tak, kjøkken som må byttes ut, nærmeste nabo er en bensinstasjon og en vei rett med stor trafikk ved siden av gjorde meg nok litt for skeptisk. For oss kan dette være drømmehuset men når jeg tenker meg om så blir det litt for mye jobb for meg som alenemor. 

Jo, det er romantisk med et gammelt hus, men man skal også ha tid til annet enn oppussing. Jeg hadde måtte begynt å date en snekker for å få alt i stand :P 

Hvis jeg kjøper det huset så blir bloggen kun interiør det neste året. Det vil bli lite tid til baking og annet. 

Jeg skal gå noen dater i tenkeboksen. Følge med og så mulig dra på fellesvisningen som er på søndag. 

Jeg lærte i alle fall veldig mye ved å gå på visning og det med magefølelse skal man ikke kimse med. Selv om huset er perfekt på papiret så trenger man å føle på og kjenne på. 

Gode klemmer!

Les alt om våre flytteplaner under kategorien VI FLYTTER










 

Gå på visning?



Midt i Sørumsand ligger et nydelig hvitt hus, med 5 soverom. 

Huset har gått ned i pris etter første visning og jeg har tenkt til å dra på den neste visningen. 

Da jeg skrev innlegget: Et vanskelig valg fikk jeg utrolig mange kommentarer. En av dere skrev: Hvorfor begynner du ikke bare å gå på visninger? Så tenkte jeg, ja, hvorfor gjør jeg ikke det? Rett og slett for å få inspirasjon og se hvordan man ønsker eller ikke ønsker å ha det. 

Normalt sett er jeg allergisk for tanken på å ha en utleiedel på huset men hvorfor det? Jeg bør være åpen for det meste. Og det skal jeg jammen også være. Dette huset har store muligheter men er også et meget gammelt hus, med stort renoveringsbehov. Bare se på kjøkkenet. 

Men, det er stort og hadde sånn sett passet oss perfekt. Så jeg har allerede sendt en mail jeg til megler og bedt om en privat visning. 

Så får vi se. 

Huset finner du på finn.no

Bildet over er et skjermbilde fra finn.no

Kanskje det er flere som ønsker seg til Sørumsand? 

Hva mener du? Gå på visning? Få inspirasjon. Finne ut hva jeg ønsker eller ikke ønsker? Være åpen for noe jeg egentlig hadde bestemt meg for ikke å velge?

Hva tenker du?

God fredag!

Et vanskelig valg



Jeg skyver det hele tiden foran meg. 

Det ligger liksom der hele tiden og jeg vet at jeg må ta et valg men jeg utsetter det. Hvorfor kunne vi bare ikke vært to som tok det valget? To voksne som sammen bestemte hva som var best for oss som familie?

Men slik er det ikke. 

Det er så sårt til tider. Så vanskelig. 

Hva er best? Hva bør jeg gjøre? 

Nå er det huset som er det neste store i livet vårt. Det er ingen tvil om at det kommer men det vanskelige valget er hvor skal vi bo? Hvilket hus skal jeg velge? At det blir et nytt hus det er sikkert. Men skal vi bygge? Klarer jeg det alene? Nå tenker jeg ikke på det økonomiske, men jeg tenker på alt som skal organiseres.

Jeg har bygd et hus før og det er mange ting som skal organiseres og velges ut. Men da var vi to. 

Men den største utfordringen er ikke hvilket hus vi skal ha. Den største utfordringen er å finne en tomt her på Sørumsand. Det ser ut til å være en nesten umulig oppgave å oppdrive en tomt hvor det kan bygges et greit hus på. Det har vært 3-4 tomter til salgs her nå de siste månedene men alle er bare akkurat over 600 m2 og det er jammen ikke et stort hus man kan sette ned der gitt. 

En husleverandør jeg snakket med anbefalte meg å gå fra dør til dør og banke på hos bønder i nærheten. Og på en slik måte finne ut om det var noen som ville selge en tomt. Men seriøst? Jeg ser det for meg. Banke på hos fremmede. Det skulle jammen tatt seg ut. Gjør folk dette? 

Jeg har begynt å forberede barna mine på at om vi vil ha drømmehuset, som er det huset vi gjerne bygger, så må vi ut av kommunen. 

Det er ikke noe barna ønsker. Da ble det fullt kaos i heimen for å si det mildt. 

Vi har enda noen måneder på oss på å bestemme oss, men for meg som voksen ser det ut til at det er det eneste alternativet OM vi ønsker helt nytt. Hvis ikke blir det jo å kjøpe et oppussingsprosjekt. DET kan jo være like gøy det. 

Har dere noen tanker rundt akkurat dette? Noen alenemødre som har vært i samme situasjon og som har erfaringer å dele?

Klarer en person å ta seg av en hel husbygging alene? Eller tror dere at jeg kommer til å kollapse, fordi jeg blir så sliten?

Hva tror dere? 

Gode klemmer herfra! 

Snart er det vår tur!




Et nytt hus!

Jeg kan ikke tro det!

Vi gleder oss veldig til dette. Hele gjengen. 

Snart.

Snart er det vår tur.

Vi har bestemt oss og om ikke lenge skal det skje.

I mellomtiden velger vi tapeter, fliser, badekar og titter på kjøkken. 

Hver eneste morgen går vi forbi tegningene og titter bort på dem. 

Vi drømmer.

Eget rom, walk in closet og stor gang med plass til alle klær. 

Jeg husker den dagen vi fikk oss bil. Vi 5 hadde vært uten bil i 4-5 måneder. Vi gikk til alt. Det var slitsomt men det gikk på et vis. Etter 4 måneder med intens sparing kjøpte vi oss en Saab. Herregud så glade vi var i den bilen. Det er flere år siden nå. 

Espen sa i forrige uke: Husker du Saaben mamma? 

Vi lo. 

Det han husket best var grøten og pannekakene i ukene og månedene før bilen. Og jubelen da vi hadde nok penger til å kjøpe den. 

Det var kult mamma! Vi klarte det!

Derfor klarer vi også huset. Vi gjør det!

Veien til målet nytes. Vi er fornøyde her vi er. Livet blir ikke bedre når vi har huset. Men vi får noe vi har ønsket oss lenge. 

Og det gleder vi oss alle vilt til.

Det er ikke lenge igjen nå!

Ha en strålende torsdag!

 

Skal vi bygge hus her?



I går var jeg og så på en tomt. 

Det er en utrolig spennende fase jeg og barna er inne i. Hvor skal vi bo? Hvilket hus skal vi kjøpe eller skal vi bygge?

Jeg har funnet ut at om vi skal få bygget drømmehuset så må vi ha en tomt på nesten 1 mål. Jeg orker ikke bygge noe annet enn drømmehuset. Da kjøper jeg heller. Så da starter jakten på tomten som vi trenger. 

Rett utenfor sentrum ligger det noen tomter til salgs og i går var jeg og så på en av disse. 

Skummelt. 

Mange tanker. 

Er det her vi skal bo? Skal vi ha huset vårt her? Er det her det hvite stakittgjerdet vårt skal komme? Bassenget i hagen vi drømmer om? Skal det løpe en hund rundt på tunet her? 

Jeg ser på planene for 2017 og 2018. Det kribler i magen. Jeg føler meg så heldig som skal få være med på så mange gøye ting. Hva med bloggen? Hvordan vil det bli i livet mitt om jeg skal bygge et hus. Bloggen vil jo i større grad få innslag av det som speiler seg i livet mitt og da blir det mye interiør her. Vil det funke?

Eller skal vi bare kjøpe oss et lite hus midt i sentrum?

Livet har blitt litt snudd på hodet. Du vet når du kan se og føle på drømmen din? Den er så nære at du kan ta tak i deg? Det er så fett å kunne vite at om 1 år så vet vi så mye mer. Vi er da på god vei inn i et hus eller så har vi kjøpt oss et hus. Kanskje må vi pusse opp noe og står jeg med malekosten i hånda? 

Jeg får til akkurat hva jeg bestemmer meg for å få til. Det er ikke der det ligger. Det er valget av tomt og hus som er det vanskelige. Jeg snakket med 3 venner i går. Alle 3 sa noe annet. Ene mente det var mye penger å legge i et hus på "landet", andre mente jeg skulle bygge en tomannsbolig og selge den ene og så bo i den andre og siste personen mente jeg skulle droppe hele byggeprosjektet og bare kjøpe meg et hus. 

Jeg tenker så det knaker for tiden.

Har ikke lyst å legge drømmen om huset bort. Man vet jo at man ikke bør lytte FOR mye til andre heller. De ser jo ikke mitt behov eller mine muligheter. 

Det er grusomt å være i en sånn fase hvor man ikke klarer å ta en avgjørelse synes jeg. Mange mennesker liker denne fasen. En sånn finne ut av ting fase, undersøke, regne pris, sjekke ting og sammenligne. Jeg er ikke en slik person. Jeg finner det jeg vil ha så kjøper jeg det. Bare at det denne gang er snakk om noen millioner så da er det viktig å ha alle mulige scenarios gjennomtenkt. 

Jeg fikk i alle fall en god følelse da jeg sto midt på tomten i går. Fin utsikt, litt unna maset, muligheter for ski og joggeturer i skogen og god boltreplass for en fremtidig hund. 

Skal ringe leverandører på hus i dag og sjekke hvilke hus vi kan plassere på tomten :P

God fredag.

PS. Jeg er på Bekkestua Senter i morgen fra 13.00-14.00 Bli med å bake om du har lyst!

Gode klemmer! 

Skal jeg tørre det?



Jeg hanglet med helsa hele forrige uke. Dere som følger meg på snap fikk med dere at jeg mistet stemmen. Jeg skulle nok lagt meg under dyna, men jeg tok en Hillary. Fortsatte til jeg nesten falt om.  

Det får man jo svi for og derfor var jeg store deler av helga under dyna. 

Mandag morgen blir jo som et sjokk når man har barn, man kan bare ikke bli liggende man MÅ opp og kjøre rundt omkring. Sånn er livet som alenemor. 

Når man ligger under dyna får man altfor mye tid til å tenke. 

De fleste tankene dreier seg om flytting til et nytt hus men også de nye tingene som skal skje her på bloggen. Å satse på nye ting, bevege seg ut på ukjent grunn er litt skummelt synes jeg. Tør jeg virkelig dette? 

Jeg har ingen å snakke med når det kommer til mine avgjørelser. Jeg må ta dem for oss 5. Jeg må stole på at jeg gjør det riktige. Ingen andre enn jeg vet hva som er best for meg og mine barn. Du som leser her og som har fulgt meg tett i mange år kan noen gang kanskje riste på hodet av noe av det jeg gjør og tenke at det skulle jeg kanskje ikke gjort. Men jeg bruker å veie for og imot og når jeg gjør noe så er det som oftest gjennomtenkt. Særlig når det kommer til familien.

Jeg ga opp kjærligheten for de små. Jeg flyttet ikke til Trondheim. Jeg ble her. Slik at de fikk en trygg tilværelse. Deres ønsker sto foran mine. De var viktigere. 

Men det betyr ikke at jeg ikke har tenkt på ting som har skjedd. Tok jeg det riktige valget?

Og nå, hva gjør vi nå?

Jeg er i en sånn mellomfase. Arket er blankt og uskrevet. Ingen mål har blitt satt. Målet vi hadde ble jo nådd forrige uke og jeg er fremdeles i sjokk. Jeg tenker enda: Hvordan i svarte har jeg klart å spare så sinnsykt mye penger? Betale så mange regninger og samtidig legge meg opp egenkapital. Jeg skjønner det ikke selv for å være helt ærlig. Eller jo jeg skjønner det jo. Jeg har bare vært ufattelig målrettet og ikke viket veldig mye fra planen.

Men nå? Hva er planen fremover nå? 

Helt ærlig så vet jeg ikke og jeg hater å være i en sånn mellomfase. Skal jeg ta meg en uke ferie når barna reiser til Nederland i høstferien eller skal jeg bruke uken til å kjøpe noen nye møbler slik at vi får det koselig i stua. Sofaen vi har er altfor liten og vi får liksom aldri hatt en koselig lørdagskveld på stua alle sammen. 

Det frister liksom mer å gjør noe som kan glede de små i stedet for å bare tenke på meg selv. Men så vil jeg jo også reise bort noen dager. Kanskje noen dager på Norefjell spa? Fjelluften vil nok være bra for meg!

Men først skal jeg rydde litt opp her på bloggen. Må ta meg noen dager i senga før jeg klarer å være 100% tilbake igjen så litt baking blir det her hjemme pluss opprydning i kategoriene. 

PS. Husker dere den ledningen jeg forbannet meg over i vår`Den er enda ikke fikset. DA fikk jeg tilbud fra en søt elektriker som spurte om jeg trengte hjelp. Kan du som spurte ikke ta kontakt med meg igjen på 91522976 så lover jeg å bake en kake til deg tilbake :P

KLEMMER!

Tanker fra kjøkkenet

Jeg måtte ta meg en fridag i går. 

Være så mye av som mulig. Ikke at jeg klarte det veldig men det er rart med det å nå sine mål. Det oppstår et tomrom du ikke klarer å fylle. 

Hva gjør jeg nå?

Ja, hva gjør jeg virkelig nå?

Jeg er jo alene om alle avgjørelser og det skal jeg love dere tar på til tider. Den hjernen min får kjørt seg skikkelig. Derfor var det veldig kjekt å bruke store deler av gårsdagen inne hos Nettavisen og møte med alle side2-bloggerne. Jeg ble så imponert over flere av bloggerne og jobben de legger ned i bloggene sine. 

Når man er sammen med mennesker som er flinke på sitt fagfelt og flinkere enn deg selv på mange områder så blir man liksom litt skjerpet. DU får nye impulser og nye ideer. En ny strategi kom langsomt opp i hodet mitt mens jeg satt og hørte de andre bloggerne snakke. 

Den kreative prosessen er satt i gang og allerede i dag skal jeg begynne å teste ut en del ting. 

Vi som er foreldrebloggere snakket litt i går om det å profilere barna i bloggene våre. Rundt det temaet har jeg en del tanker og meninger som jeg skal dele med dere etterhvert. Det er mange hensyn å ta når man profilerer barna så mye som jeg gjør og det er avgjørelser som er godt gjennomtenkt. Jeg er veldig glad for at jeg er såpass "voksen" som jeg er og har bena så godt plantet på denne jorden. Jeg kommer heller ikke til å vike fra disse avgjørelsene om å la barna delta i mine kanaler. Det er et valg vi har tatt og som vi alle føler oss komfortable med. Men åpenhet rundt et tema vil nok hjelpe mange å forstå så derfor skal jeg dele mine tanker rundt dette med dere etterhvert.

Boligpartner kontaktet meg også i går. For å si beklager. DET satt jeg veldig pris på og jeg skal ta turen innom kontoret deres på Lillestrøm i løpet av neste uke. Det er ikke kontoret hvor han fyren jobbet. Jeg vil ikke henge ut noen enkeltpersoner og tenker at fyren antageligvis hadde en dårlig dag eller hadde datet en alenemor og hadde alenemødre litt i vranghalsen :P

Hus blir det uansett! Tror jammen familien skal på visning i morgen jeg :P Et sted må vi jo starte? Kanskje kjøper vi et lite hus eller så blir det bygging. Uansett så blir det en spennende periode fremover!

Nå kom akkurat Christian hjem igjen. Jeg rakk ikke å hente han i går så da stilte pappaen opp. Og jeg fikk meg en kveld med litt alenetid. 

Snakkes dere!
 

hits