Det manglet alltid en ❤

16.08.2017 - 13:30 4 kommentarer

De som kjenner meg godt vet at jeg den siste tiden har brukt mer tid på meg selv og mine beste venner enn det jeg noen gang før har gjort. Nokså rart egentlig men det kan kun forklares ved at når man får barn så er man i en slags boble. 

I alle fall jeg. Jeg fikk 3 barn på en nokså kort tid og så ble alt fokuset lagt på dem. Jeg hadde verken tid eller overskudd til å pleie gode vennskap. 

Mine venninner og jeg reiste alle ut for å studere da vi var 19 år. Noen reiste til USA, jeg reiste jo til Nederland og andre til Tromsø. Vi ble spredt ut over hele verden. 

Det vittige er at de aller fleste av oss fikk gutter i 2003. Altså mange fikk første barn i 2003. Og man skulle tro at det var et bånd som knyttet oss nærmere hverandre. Men når man bor på forskjellige kanter av verden og Norge så er det ikke alltid like lett å reise på besøk. 

Vennskapene ble på en måte vannet ut. 

I dag klarer jeg jo å se at jeg prioriterte feil, men da jeg sto oppi det så så jeg det ikke klart. Jeg gjorde det jeg trodde var riktig der og da. 

Årene har gått og noen år tilbake så fant den gamle "gjengen" tilbake til hverandre. Det var vel jeg som tok initiativet etter at jeg hadde vært hos Elisabeth i Halden. Jeg hadde tatt noen timer med mindfullness terapi og hun hadde bedt meg om å tegne opp livshjulet mitt. Jeg scoret veldig dårlig på vennskap. Så etter alle besøkene hos Elisabeth bestemte jeg meg for å jobbe med meg selv og alle de delene i livet jeg ikke var helt fornøyd med. 

Den gamle gjengen ble samlet. 

Men for meg manglet det alltid en. Det var Åse. 

Åse spilte ikke håndball som alle andre men hun var den jeg jobbet mest sammen med når det kom til skolearbeid. Det var kun en som var mer flittig enn meg, en som var mer presis enn meg og en som var mer fokusert enn meg. Det var Åse. 

Så da jeg var på vei nordover og sjekket meg inn på OSL så delte jeg dette på facebook. Tilfeldighetene hadde det slik at Åse hadde tatt ferie og hadde noen dager fri før familien skulle reise avgårde. 

Så vi avtalte en hel dag sammen.

Og merkelig nok så fløyt praten akkurat så godt som den gjorde da vi var 16 år. Herregud vi to har opplevd mye sammen. 

Så selv om Tromsø ikke ble det jeg kanskje håpet det skulle bli så fant jeg tilbake til Åse. Og når jeg ser hvor alle mine venninner er i livene sine med jobber og barn så er jeg så utrolig stolt av dem. Det er jaggu noen hardføre jenter som vokser opp i lille Mosjøen. 

For meg så ble dette med vennskap veldig viktig i sommer. Fordi det er ikke alltid slik at de nye vennskapene man knytter holder stand. Nye vennskap glipper lettere... Mens de man kjenner fra man var 5-6 år, og har hatt kjemi med, ledd, grått og kranglet med, for så å finne tilbake til hverandre etter mange unnskyldninger og beklagelser, det er DE vennene man trenger når stormen tar seg opp igjen. 

Dog tror jeg at det er flere som har det slik som meg. Den konstante dårlige samvittigheten for at man nedprioriterer vennskap i tiden man stifter familie og får barn. Selv om jeg ønsket å beholde vennskapene så var det jeg som trakk meg unna. Jeg klarte liksom aldri å finne tid eller overskudd. 

Det har vært ekstra godt å få dele min historie med mine nærmeste venninner i sommer. Med Åse i Tromsø og med mine andre venninner i Danmark. Jeg har fått fortalt dem mine innerste hemmeligheter og beskrevet mine mørkeste dager. Og fått forklare hvorfor jeg trakk meg unna. I mange år har jeg villet fortalt dem alt, men først nå fikk jeg åpnet meg og fikk de høre alt. 

Historien vil aldri bli en del av offentligheten. 

Tiden går. Og nå som alle er tilbake i livet mitt igjen føler jeg meg mer rustet enn noen gang til å møte det som måtte komme. 

For livet kommer med nedturer og oppturer. Og som regel er det like mye av hver tur. Så nå som den siste brikken i puslespillet "vennskap" har blitt lagt ned føler jeg meg veldig lykkelig. Åse er tilbake og vi har allerede planlagt en yogatur sammen ❤

4 eller 5? Barn er barn!

14.08.2017 - 17:00 8 kommentarer

Gravid med barn nummer fem?

Den siste tiden har jeg tenkt utrolig mye på det å ha 4 barn. Jeg har ikke vært helt sikker på om jeg skulle skrive mine tanker rundt akkurat dette fordi det føles så nært, men mange av dere som følger med tett har skjønt at det er noe jeg har "vært opptatt med"

Tja, hva skal man kalle det? En tankeprosess. 

Vil jeg ha flere barn?

Føler jeg meg ferdig med barn? Altså det å få dem. Gå gravid, bære en baby, føde, bleier og nattevåk.

Det er et stort ansvar. Men 4 eller 5. Barn er barn!

Jeg har ikke konkludert noe enda. Hva jeg mener. Hvordan kan man egentlig klare å konkludere helt? Om ikke naturen bestemmer seg for at nå skal du ikke få flere barn. Hva om naturen gir deg et barn til? Eller hva om jeg møter en person som ikke har barn men som ønsker seg sårt et eget barn.

En arving, som en av mine venner så pent kalte det. Han trengte en arving, så om jeg kunne stille opp? 

At denne kroppen klarer å bære frem noen friske og fine barn, det er helt sikkert, men jo eldre man blir jo større er sjansene for komplikasjoner og sykdommer. Det vet vi. 

Man stiller selvsagt ikke bare opp og "lager" et barn til en som trenger en arving, det var jo selvsagt litt flåsete sagt men det var sagt i en litt spøkefull tone. 

I dag, er jeg sikker på at jeg med den rette mannen kunne gitt et barn en mye bedre start enn det jeg ga mine første 3. Hvordan kan jeg si noe slikt, tenker du kanskje? Ettersom jeg har 4 til å følge opp!

Poenget er at jeg i dag er mye flinkere til å prioritere enn det jeg var for 12-14 år siden. Og ville jeg i dag prioritert helt annerledes om jeg fikk en baby. 

Å være en godt voksen forelder tror jeg er utrolig bra. Et valg det står respekt av. Man er aldri for gammel for å få barn, selv om jeg vet at mange av dere der ute mener det. 

Men så kommer utfordringen jeg vet mange jenter sliter med: Hva om han som er faren ikke vil stille opp? Hva om man er "dømt" til en tilværelse alene med en baby. Jeg vet at det er mange også frustrerte menn der ute som mener at det å få en baby burde være et valg mannen også kan ta del i, men det valget mener jeg mannen mistet i det han hadde ubeskyttet sex. Så fort det er et lite barn i magen så ligger skjebnen til dette barnet kun hos mamma. Og sånn må det være. 

Mors kropp, mors valg. 

Så hva om man da står foran et liv uten en pappa? Et liv som alenemor?

Altså mine barn har alle en pappa, men jeg vet alt om det å være alene med 4 barn. Man klarer seg. Jeg har klart meg utrolig fint. Så derfor: 4 eller 5. Barn er barn. 

Valget om flere barn er det viktigste jeg må ta. Fordi det avgjør litt hvem jeg kan og ikke kan møte i fremtiden. Og det høres kanskje utrolig rart ut for deg som leser dette, at jeg overhodet vurderer flere barn, men husk at om jeg møter noen så kan det faktisk hende at det allerede er barn tilstede der. Er et barn greit eller hva om jeg treffer en som har 3 barn? Da blir det nesten et helt fotballag sammen. 

Hvor kynisk det høres ut så er det faktisk et utrolig viktig valg, alle bør ta for seg selv. Om mulig før man treffer noen. Slik at man ikke går inn i noe og forskyver egne grenser og dermed ender opp i noe man ikke føler seg hjemme i. 

Så slik er ståa. 

Akkurat nå. 

Skal jeg si ja, eller nei til flere barn? Jeg vet faktisk ikke!

Takk for at du tok turen innom....vi snakkes ❤

 

 

Nok er nok! Jeg klarer ikke mer!

09.08.2017 - 12:00 5 kommentarer

Det skjer en del på heimefronten for å si det mildt. 

Det er 4 barn som skal koordineres og jeg selv skal utføre en god del ting fremover. Dog er det en ting som overskygger det meste for tiden og det er treningen til Annika. 

Det er ikke å stikke under en stol at det preger oss alle her hjemme. Meg mest!

De siste 11 dagene har jeg vært i Tigershallen. 2 treninger hver uke er planlagte frivillige treninger hvor hvem som helst kan komme. Resten blir annonsert på facebook dagen før. Så når hallen åpnes og det kommer en melding om det så tar det ikke lang tid før Annika spør om hun kan dra i hallen. 

Hun kunne sikkert sovet der om hun fikk lov. Er det ikke åpen hall så er det spenstreninger eller løpetreninger. 

Jeg begynner å bli veldig påvirket av dette. Ikke bare litt men VELDIG. 

Jeg sitter jo i den hallen mens hun trener. Jeg ser nye skills blir øvet på og ser på hundrevis av repetisjoner av alt mulig. Araber flikk flakk, araber hel skru, stillestående baklengs salto. Stunding med flikkopp, invert, 360 og 540. Altså det er like før det tipper over for meg også. 

Og hvordan vet jeg at det kommer til å skje?

Jo, i natt drømte jeg at jeg selv var en cheerleader. Haha jeg våknet i min egen svette fordi jeg var med på en konkurranse og ikke klarte å ta en flikkflakk. Skjønner dere eller?

Jeg har blitt så påvirket at da jeg og Annika var ute på trampolinen i går så tok jeg selv en salto og prøvde meg på en backflipp. Jeg kunne jo ha brukket nakken. 

Rett etterpå fikk jeg en melding fra en mamma som hadde vært med på foreldrelaget til Tigers: Om jeg ville være med?

Kødder du eller? Om jeg har lyst til å være med på et lag hvor jeg mulig brekker noe? Nei, det er ikke plass for to cheerleadere her i huset. En er nok. 

Jeg skal tre et godt stykke tilbake så fort det er klart hvilket lag hun skal være med på til høsten. 

Og for nå, tar jeg meg noen dager fri fra cheerleadingen. Jeg reiser nemlig på jentetur til København om noen timer. 

Fri fra trening, fri fra tøying, fri fra fokus på araberflikkflakker og annen stunting. "Reservemamma" Roza tar over Annika og følger henne opp i 3-4 dager, mens gutta skal kose seg hjemme med verdens beste tante Siv. 

Og jeg, jeg håper jeg kan begynne å drømme on noe annet enn cheerleadere haha. 

Må bare takke alle dere som følger meg på snapchat! Digger alle fine snap dere sender meg og alle gode ord. Det er så stas. Støtten dere viser i denne tiden, nå når jeg er liksom i en boble, betyr så mye. Bare noen uker igjen så begynner skolen, er uttaket over og kan vi alle begynne å leve et normalt liv.

Og en ekstra takk til alle som er så rause og hjelper Annika og meg på veien. Ettersom Annika ikke har en fast stuntegruppe så har hun ofte ingen å stunte med og er hun prisgitt andre som sier at hun kan få prøve med dem. I går kom det uventet hjelp fra snapchat. Fine Rikke, Madeleine og Frida fra SCL og Viqueens som stilte opp. Helt rått å se at det er så mye idrettsglede på tvers av klubber! Alle samlet i en hall: Tigershallen ❤ I går klarte Annika et av målene hun har jobbet med lenge: Dobbeltwist ❤ Takk fininger ❤

Nå tar jeg cheerfri ❤

Og lover dere at alle oppskriftene fra bakingen på mandag kommer her på bloggen ila kvelden! 

Fant den perfekte bolleoppskriften....etter mange mange forsøk! 

Gode klemmer ❤

 

 

Slik forbereder vi oss til skolestart:

06.08.2017 - 18:07 3 kommentarer

Annonse

I år er det ekstra stas med skolestart. Særlig for Annika. Hun starter på ny skole og går en spennende tid i møte. 

Skolestart har alltid noe magisk ved seg synes jeg.

Ny start, nye muligheter.

Kan du huske hvordan du selv følte deg da du startet på skolen igjen etter sommerferien? Spenningen, gleden og forventningene! Nye ansikt, treffe venner igjen, snakke om ferien og det som hadde skjedd mens man var borte fra hverandre. 

Skolestart er gøy og her hjemme forbereder vi oss godt. Vi er klare allerede! Sammen med barna tok jeg turen til Staples og fikk kjøpt inn en del kule produkter. 

For meg som mamma har det vært viktig å lære barna egen planlegging. De må selv klare å planlegge hverdagen sin slik at den går opp. De må legge inn nok tid til lekser hver uke og de bør vite før uken starter når det er treninger og andre ting. 

For Annika er denne ukeplanleggeren perfekt. Den er nesten identisk som den vi bruker her hjemme og når hun nå har sin egen kan hun lett finne ut hva som skjer. Hver søndag skal vi fylle inn denne:

Highligterne "Lippy Markers" ble raskt en favoritt:

Sterke farger har jeg selv alltid brukt for å markere viktige ting som skjer og farger generelt gjør pennalet og skoledagen mer spennende. 

En liten notatblokk med "post-it" lapper kan være greit å ha tilgjengelig. Små beskjeder kan noteres ned på disse. 

Hos oss har det alltid vært slik at barna gjør leksene rett etter de kommer hjem fra skolen. Det er en rutine vi ikke viker fra om det ikke er trening rett etter skolen. Da blir det slik at leksene må planlegges enda bedre og ofte blir de gjort dagen før. 

Annika har valgt en sekk med nok plass i både til bøker og matbokser. 

Processed with VSCO with a5 preset

En annen av våre faste rutiner før skolestart er å klargjøre sekken hver kveld. Altså sekkene til alle barna blir ryddet opp i og alt ligger klar neste dag, slik at man kun trenger å legge i matpakker. Dette gjør at vi får en mer rolig morgenrutine. Mindre stress og gladere barn :) 

Hos Staples finner du også produkter for venstrehendte. For oss veldig kjekt da Espen skriver med venstre. Pennene er laget slik at de passer perfekt i venstre hånd. 

VINN GAVEKORT PÅ KR. 1000.-

Nå kan du vinne et gavekort på Staples til kr. 1000.- 

For å bli med i konkurransen må du gjøre følgende:

  1. Designe ditt eget kreative bokomslag.
  2. Ta et bilde av det.
  3. Last opp bildet på facebooksiden til Staples i dette kommentarfeltet

Les alt om konkurransen via denne linken!

Elsker denne permen og teksten på den!

Vi gleder oss masse til skolestart!

 

Hva skal man si?

03.08.2017 - 08:08 13 kommentarer

Noen ganger vet jeg ikke helt hva jeg skal si!

Det er egentlig nokså rart for jeg har meninger om det aller meste. Bare at noen ganger så klarer jeg bare ikke engasjere meg i ting, som jeg vet jeg burde. Skal jeg ta den kampen liksom?

Som blogger får jeg titalls forespørsler hver eneste dag om å fronte en sak. Noen vil bli omtalt, andre vil ha linker til innsamlinger og andre vil rett og slett bare tjene penger. Jeg har så langt sagt nei til det meste. Ikke fordi jeg ikke bryr meg om en innsamlingsaksjon eller ikke vil hjelpe, jeg føler bare ikke det er min kamp. 

Når jeg skriver noe på bloggen, snapper eller deler ting på facebook, så vet jeg jo at det alltid er mennesker som ikke er enige i det jeg sier. Det vil alltid være sånn. Noen vil ikke like det jeg skriver andre vil finne min hverdag uinteressant. That´s fair and ok!

Jeg kan ikke please alle. Jeg er heller ikke ute etter å please alle. 

Jeg og barna mine har noen mål for de neste årene. Et av dem er å få enten bygd oss hus eller kjøpt oss et. Ved siden av det er det små delmål barna har og som jeg har. Dette er for meg det aller viktigste i mitt og barnas liv. For å nå de målene må vi som familie ta noen valg og jobbe. 

Hvis jeg skulle lyttet til alle råd jeg får daglig ville jeg ikke kommet noen vei. Jeg ville endt opp med å gå i en sirkel, forvirret og ute av stand til å gjøre noe som helst. Dette fordi jeg hver eneste dag får råd av bedrevitere som mener jeg burde ta helt andre valg enn det jeg gjør i dag. 

For å nå hårete mål må man være egoistisk. Altså det jeg mener er at man må ha fokus på det man skal gjøre. Ikke på alle andre. Da får man nemlig ikke gjort noe som helst. Å ha fokus på seg selv og sine gjøremål betyr kanskje ikke at man er egoistisk men om jeg hele tiden skal stoppe og revurdere valg jeg har tatt så vil jeg ende opp med å tvile. Og jeg mener bestemt det er bedre å ta feil noen ganger enn å tvile på avgjørelser. 

Å tvile kommer det aldri noe godt ut av. Derfor er jeg beinhard i troen min. 

Det betyr også at når jeg har tatt et valg, så står jeg for det. Akkurat slik jeg står for det at jeg støtter Annika de neste ukene. Jeg vet at om noen måneder så er det en annen i huset som skal støttes i talentutvikling. Og etter det igjen vil det bli fokus på et nytt barn. Jeg har bare 2 armer bruker jeg å si til barna mine. De må dele på meg. Det forstår de. 

Her hjemme heier vi på hverandre. Det betyr at vi alle sammen er sammen om de målene vi setter oss og vi er alle sammen sammen om delmålene. Enten det er Annika, Sven, Espen eller Christian det fokuseres på. Hver eneste person her i huset vet at vi står stødig sammen. 

Dette er noe jeg snakker mye om, også fordi jeg vil at barna, når de blir voksne skal ha støtten i hverandre. Og jeg ser at min måte å oppdra barna på fungerer. Barna er tilstede i hverandres liv. De henger frivillig på rommene hos hverandre og tar del i det som skjer og de bryr seg når noe går trått. 

Dette samholdet er unikt. 

Jeg tror jeg når alle mine mål i 2017 og 2018. 

Det kan du som leser bloggen min bli glad for, bli sur for, irritere deg over, bli nysgjerrig på, tenke at er spennende, velge å følge eller rett og slett bli inspirert av. Uansett hvilke følelser jeg trigger i deg så er det ikke noe jeg kan gjøre for å forandre på det. 

Hvis jeg har personer som trigger mitt sinne i min omgangskrets eller om jeg har mennesker som tapper meg for energi så er det jeg som må gjør noe med det. Jeg velger det livet jeg vil ha og dermed så tar jeg ofte avstand fra disse menneskene. Jeg vil heller fylle livet mitt med mennesker som gir meg energi. 

Så blir du inspirert og glad så foreslår jeg du tar hånden min og slår følge med meg. Blir du nedstemt og irritert så foreslår jeg at vi to velger hver vår vei og klemmer på hverandre og sier takk for nå, det har vært en hyggelig reise! Hvem vet så møtes vi igjen en dag? 

Nå skal jeg og barna ta fatt på en ufattelig spennende høst. Det blir flere lanseringer, mange spennende kampanjer, vi skal ut å reise litt og jeg skal reise litt. Sven skal begynne i 9. klasse, Annika starter første året på ungdomsskolen, Espen har noen år igjen på barneskolen og minstemann tar fatt på sitt siste år i barnehagen. Vi har en spennende dato å lansere, vi har valg vi må ta for neste sommer: Skal Annika og Sven få reise på språkreiser og er USA for langt unna for dem? Hvor skal vi feire julen og hvilke temaer skal vi ha på bursdagene til Espen og Annika? Hva gjør vi i høstferien når 2 av barna vil reise bort mens en er invitert med på talentsamling? 

Hvordan blir treningsplanen til familien? Vil vi få kabalen til å gå opp og klarer jeg å bli ferdig med mitt hemmelig prosjekt innen august? 

Det er slike ting som opptar meg. Og det er det jeg har fokus på. 

Blir du med? SÅ er det veldig hyggelig. Tar du en annen vei, ønsker jeg deg alt godt!

Gode klemmer ❤

 

 

Hvordan var dagen din?

29.07.2017 - 22:00 12 kommentarer



Kveldsmaten serveres og jeg setter meg ved siden av Christian for å høre hvordan dagen hans var.

Jeg: Hvordan var dagen din, vennen?

C: Altså, det vet du jo alt om. Jeg har vært sammen med deg hele dagen.

Jeg: Vel, jeg synes det er koselig å høre hva du synes var fint og om det var noe du ville gjort annerledes. 

C: Jeg synes det samme om dagen i dag som du synes. 

Jeg: Egentlig synes jeg du har vært litt frekk mot meg i dag. Det liker jeg ikke. Særlig ikke når vi er på butikker slik vi var i dag. 

C: Er det ikke lov å være frekk mer heller nåda?

Jeg: Joda, det er lov å være frekk til tider men det er mer hyggelig om du er høflig. Jeg fikk en melding fra en dame som hadde sett oss i dag på butikken og hun hadde sett at du var nokså hyper inne på XXL.

Du vet den sportsbutikken der du nesten reiv ned hele veggen. 

C: Jeg var ikke hyper, jeg var frekk. Det er to helt forskjellige ting. Hyper ble jeg etter jeg kom hjem og spiste godteriet mitt. 

Jeg: Ok.

C: Fint at vi er enige!

Håper dere har en god lørdags kveld! Her er vi litt sent ute må jeg si. I morgen blir det både Norway Cup og Rush Trampolinepark. 

Gode klemmer fra meg. Og ser du oss på butikker eller rundt omkring er det bare koselig om dere sier hei. Alltid mer gøy det enn at dere snikfilmer oss hehe. Det føles bare rart :P 

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

Hvorfor svarer du ikke leserne dine, Anne Brith?

29.07.2017 - 12:25 20 kommentarer

Noen ganger sjokkerer dere meg virkelig! Jeg blir til tider helt satt ut av ting jeg får spørsmål om. Det går virkelig ikke an å spørre om dette!

Så får jeg selvsagt, når jeg da ikke svarer, kommentarer som: Hvorfor svarer du ikke leserne dine, Anne Brith?

Altså, noen ganger så vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal svare. Noen spørsmål er for intime, noen spørsmål er for såre eller så dreier noen spørsmål seg om mennesker rundt meg som ikke har bedt om å leve et liv i offentligheten. 

De aller drøyeste spørsmålene gjelder meg, utseendet mitt eller veldig private ting. Jeg snakker VELDIG private ting. 

Jeg har vokst opp i en raus og omsorgsfull, nordnorsk familie. Med en mamma som var åpen og snakket om alt mulig. Pappa var litt mer stille, men jeg kunne alltid spørre han om ting jeg lurte på. Mamma og pappa er mennesker som aldri kranglet men som var opptatte av at vi skulle snakke sammen for å løse konflikter. Når noe plaget oss ble det snakket om og vi løste ting ved å ta det opp direkte med de det gjaldt. Vi delte ikke historiene ved middagsbordet eller med andre. Vi vernet litt om privatlivet og detaljene. Dette har kanskje gjort meg litt konservativ. 

Hjemme hos mine foreldre var det også alltid fokus på det indre. Hva vi gjorde som var bra. Ikke hvordan vi så ut. Jeg har derfor i alle år følt at det å være smart og morsom var mine sterkeste kvaliteter. Ved siden av at jeg bryr meg veldig om de menneskene som står meg nærmest. Jeg prøver hver dag å vise kjærlighet og godhet mot de jeg møter. 

Om neglene mine er stylet, eller hvor vippene mine er fra, har aldri vært et tema. Ikke før jeg begynte å bli mer synlig foran kamera. 

Jeg husker en av mine første "rødløperfester". Jeg hadde ikke fikset neglene, ei sminket meg særlig. Mine bryn var ustelte og man kunne tydelig se at jeg var en sliten mamma. Jeg ble mer eller mindre slaktet på snap. Fikk tilsendt linker fra forum hvor jeg ble diskutert. Masse stygge ting ble det sagt om meg. 

Vet dere hva? 

Jeg er så stolt av meg selv og den jobben jeg har gjort de siste årene at om noen mener jeg ser stygg og sliten ut så driter jeg i det. 

Jeg prøver å unngå spørsmål om utseendet mitt. Det er jo også for meg sårt å få kommentarer som at jeg er dritstygg og at jeg ser dritsliten ut. Særlig nå når jeg faktisk er i en periode hvor jeg føler meg fantastisk bra. 

Men jeg skal si dere en ting: Jeg har lært meg å leve med det. Men dere må også skjønne at jeg da ikke svarer. Kommentarer blir slettet og folk blir blokkert på snapchat. Selv om jeg har sagt at jeg i det lengste vil prøve å unngå å blokkere noen så har jeg også en grense. 

Jeg synes det er vanskelig å svare på spørsmål om kroppen min. Jeg er redd for at unge jenter skal tro at jeg har idealvekten eller alle svarene. Jeg vil innerst ikke at unge jenter skal ønske å være som meg. Jeg vil at de skal ønske å være sitt beste jeg. Men jo mer jeg snapper og skriver om mitt liv jo mer opptatte er dere av hva jeg spiser, hva jeg drikker og hvor mye jeg trener. 

Jeg kan være ekstrem til tider. Er det lurt å kommunisere? Kan jeg fortelle at jeg vil slanke meg 5 kg når jeg bare er 58 kg selv? Skjønner dere? 

Jeg fikk tatovert bryn fordi dere lesere stormet mot meg og mente jeg ikke så pen nok ut. Er det virkelig mulig? Jeg må jo være enig i at mine bryn ser smashing ut nå, men hvor har verden kommet når vi hakker på influencere for at de er annerledes? Skal vi egentlig ikke omfavne annerledesheten? 

Jeg har vært åpen om både hva jeg bruker på mat i uken og hva jeg tjener. 

1000.- i uka på mat

Min aller første million

Når spørsmål beveger seg innenfor komfortsonen og jeg føler ubehag ved å snakke om det, så ignorerer jeg spørsmålene. Det er noe jeg føler jeg både har rett til og noe jeg føler jeg må gjøre for å kunne stå i dette. Altså stå i det å være såpass offentlig. Så da blir jeg svar skyldig. Det synes jeg at jeg må få lov til. 

Kan vi få en "tour of the house" har mange spurt meg om. Dere vil se alle rom samt alle klesskap. Jeg har frem til nå nesten ikke filmet eller tatt bilder på barnerommene. Det føles litt for privat. Her hjemme har vi frisoner for barna. Det vil jeg fortsette med. 

Jeg synes ikke det å vise frem klesskap passer seg helt. Mulig vi kommer til å vise dem frem når vi får et nytt hus men akkurat nå er det ikke aktuelt. 

Jeg er ikke den som har det nyeste eller feteste på interiør heller. Jeg har den samme sofaen jeg hadde for 10 år siden og faktisk de samme gardinene. 

Skrivebordet mitt er arvet og sengen er klar for å byttes ut. Så herfra blir det ikke noen "housetour". Dere hadde kun sett hauger av rent tøy liggende overalt uansett haha. 

Dog må jeg innrømme at jeg liker å ha det ryddig rundt meg. Derfor noen bilder av huset i dag på bloggen. 

Julepynten henger på lampene fremdeles :P

Her er ti ting du kanskje ikke visste om meg:

  1. Jeg er A menneske.
  2. Jeg er elendig på middager og derfor lager barna 9/10 ganger middag.
  3. Jeg må matche truse med bh. Klarer ikke å kle på meg om jeg ikke har et sett som hører sammen på meg.
  4. Kjøper derfor alltid 1 bh og 3 truser når jeg handler undertøy :P
  5. Min iq er 129.
  6. Jeg tror på Gud og ber hver kveld før jeg legger meg.
  7. Jeg kan forandre mening. Det betyr at jeg kan skrive at jeg mener en ting et år og så mene noe annet året etter. Heldigvis blir vi mer opplyst og er jeg i stand til å forandre mening. 
  8. Jeg kan si unnskyld, selv om jeg føler jeg ikke har gjort noe galt, bare for å bevare freden. 
  9. Jeg forventer alltid at en mann betaler når jeg er på date. Gjør han ikke det blir det ikke en ny date.
  10. Jeg har skrevet innlegg i affekt som jeg angrer på . Derfor laget jeg et innlegg hvor det sto at jeg ikke skulle gjøre dette mer. Innlegget het: IKKE SKRIV INNLEGG I AFFEKT. Dette innlegget ble lagt i "drafts" slik at det lå øverst og ble sett av meg hver gang jeg logget inn på bloggen. Innlegget lå på autopublisering og vips en dag lå det offentlig. Dette var selvsagt nokså klønete, men jeg trenger påminnelser som dette for å holde fokus. Det var selvsagt ikke meningen at det innlegget skulle publiseres :P Nobody is perfect ❤

Håper dere har en god lørdag, med eller uten drøye spørsmål ❤

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no
















 

Det koster å bli god!

28.07.2017 - 21:14 39 kommentarer



Høstens store mål er uttak til Elitelaget. 

Annika har ikke vært med på cheerleading i veldig mange år men hun har hatt en helt vill utvikling det siste året. Trenerne hun har hatt har vært fantastiske motivatorer og høstens mål er å få en plass på Junior Coed Elite. 

Det er et nokså hårete mål. 

Men det er ikke umulig. 

Hva sier man til en 12-åring som kommer hjem og forteller hva hun drømmer om? 

For meg som mamma har det alltid vært viktig å være ærlig. Så da Annika mente hun skulle prøve seg på det laget så var det like greit å fortelle henne hvilke oppgaver som lå foran henne. 

Vi begynte å snakke om dette allerede i februar. 

Det er absolutt ingen grunn til å lyve eller pynte på sannheten. Så jeg fortalte henne dette:

Det skal mye til for å komme med på dette laget, men ingenting er umulig. Du må selv ville dette og jeg skal støtte deg 100%. Men motivasjonen må være din egen. DU må ville dette, DU må løpe alle turene alene, DU må trene styrke og spenst og det er DU som skal gjennomføre det. 

Jeg kan ikke være den som skal overtale deg til å dra på trening. Det er det du som må ville. 

Hver eneste trening fra nå av må du yte 100% på. Du må vise hver eneste gang, når du har mulighet at dette er noe du vil. Du må trene når andre ikke trener og når andre er på hytteturer, bursdager eller andre fester så må du både legge deg tidlig og stå opp for å trene.  

Hver gang du er i hallen må du være positiv. Du må vise at du er en lagspiller. Du må heie på andre. Du må trene like godt sammen med de som er dårligere enn deg som du trener med de som er bedre enn deg og du må la andre ha bedre dager enn deg uten å bli sjalu. Humøret ditt må være upåklagelig 100% av tiden. 

Du må aldri gi opp. Uansett hvor sliten du blir. Det koster å bli god. Om du  klarer å pushe deg selv når du er sliten vil du flytte egne grenser og bli bedre. 

Når du sammenligner deg med andre så ser du oppover. Ikke nedover. Tren som om du er like god som den beste du vet om og sett mål som er høyere enn det du kanskje tenkte i utgangspunktet. Da vil du til slutt oppnå mer enn det du tenkte du ville. 

Når du er på frivillige treninger så trener du! Du noterer alt i en treningsdagbok og teller øvelser du har bestemt deg for å ta. Du starter alltid med oppvarming og tar korte pauser. Husk at frivillige treninger er like viktige som vanlige treninger. Du skal gi jernet når du er i hallen. Jeg kjører deg ikke frem og tilbake 4-6 x i uka for at du skal ligge på en tjukkas og pille deg i nesen. Selvdisiplin er viktig for å nå målet. 

Hvis du skal bli bedre enn de andre må du trene mer enn dem. Det betyr at du må legge inn flere treningstimer enn det du har gjort frem til nå. 

Når du får sjansen til å trene med de som er på elitelagene så må du ta den sjansen. Du må tørre å feile for er du uredd blir du bedre. Ingen klarer noe ved første forsøk. Å gå på trynet er en del av læringen. Fall 7 ganger og reis deg opp 8! 

Ha troen på at du skal klare det, men ikke bli selvgod. Vær ydmyk og ha fokus på ditt eget mål. 

Dette kommer du til å klare!

Dette var noe av det jeg fortalte henne. 

Per i dag har Annika 15 timer trening hver uke. Pluss 5 timer tøying fordelt på 7 kvelder.

Treningene kan være spenst, styrke, løping, trampoline, turn eller stunts. Fremover blir det også en del balansetrening. 

Annika har det siste året vært på alle treningene unntatt en. Da var hun i Mosjøen hos faren. Det var i vinterferien. Det betyr at hun har tilnærmet 100% oppmøte. Ved siden av dette har hun hatt privattimer hos både Lotte, Linn og Julie. Disse er cheerleadere i Tigers. I sommer har hun hatt privattimer hos Fabian. Fokuset har vært turn og salto. 

Hun løp 29 lengder på løpetesten første gang og har etter 6 uker tatt den på nytt og løp da 36 lengder. 

I sommer har hun trent litt sammen Anjesa. Anjesa har vært med på Junior Coed Elite i et år nå og ved å trene sammen med henne så har Annika fått noen gode tips om hva hun bør øve på frem til uttak. 

Jeg har som mamma kun vært tilstede. Som jeg sa tidligere så har det vært viktig at det er Annika som selv vil dette og for dere som følger oss på snapchat så har dere helt sikkert sett fremgangen hennes. 

Jeg er superstolt av pågangsmotet og driven hennes. 

Anjesa har også begynt å pirke på Annika når hun tar saltoer og når hun tøyer slik at hun skal bli bedre. Mens Annika har begynt å fortelle Anjesa hvordan hun skal klare å ta en araber flikk hel skru. Har man en dedikert treningspartner til tider så hjelper det masse. 

I dag er det litt over 3 uker til uttak. 

Om hun ikke klarer det så vet vi begge to at hun i alle fall har gjort sitt ytterste beste og gitt 100%. Da er det ny mulighet neste år. Men nå fokuserer vi først på det som skal skje om 3 uker så får tiden vise.

Jeg må bare si at jeg er utrolig stolt over det hun har fått til på så kort tid. Å ta en araber flikk hel skru slik hun gjør, det er imponerende. 

Jeg både holder pusten og heier samtidig ❤







Annika tøyer:

Anjesa viser hvordan det skal se ut:

Annika prøver igjen og igjen og etter 15 minutter ser det slik ut: 








Å trene sammen er gull verdt ❤


Det gjør vondt!

Prøver å lage et hjerte: 



Hjerte med føttene ❤




De klarte ikke helt å få til hjerte men Annika overnatter hos Anjesa i kveld og sendte meg dette bildet med teksten:

Vi klarte det!



Skikkelig blinkskudd! Det er jentene sine det! 

Ha en fin fredagskveld ❤

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

Når noe tar slutt ❤

28.07.2017 - 07:59 11 kommentarer



Altså, vi mennesker er jo ingen maskiner, så det er helt normalt å kjenne litt tomhet når noe tar slutt. 

Men dessverre er det ikke noe som varer evig! Jeg husker vi var en jentegjeng som fikk barn samtidig og som samlet oss i en facebookgruppe. Der inne var det en smart dame som sa: Ingenting varer evig, derfor er det viktig å nyte det så lenge som det varer. 

Og når det er over så ser man tilbake på ting på en god måte, og husker det som en fin tid.

Jeg bruker alltid å si at jeg tror det er en lærdom i det meste. Særlig når man går på trynet. Da lærer man jo egentlig mest. Klarer man å stable seg opp på bena og så bare fortsette så vil man jo til syvende og sist både bli sterkere og muligens vinne.

Man vinner i alle fall ingenting om man blir liggende når man har blitt slått ned :P

Dette kan jeg mye om. Både fordi jeg har lest ufattelig mye om dette og jeg har opplevd så mye. Ofte kan det være mennesker som faktisk ikke er slik du hadde forestilt deg at de skulle være. Ikke føl deg skuffet. Vær heller glad for at du fant ut hvordan ting var og kan gå videre. 

Når du da bestemmer deg for å gå videre så må du ALDRI se deg tilbake. Det er ingen vits. Akkurat dette har jeg blitt god på. Når en dør lukkes åpnes en ny. Og jeg kan ikke få presisert det nok. Så raskt du beveger deg videre og bort fra en situasjon vil nye muligheter skapes. 

Jeg tar nesten daglig turen ned til Glomma og sitter der mens jeg tenker på ting som skal skje fremover, eller bare analyserer hvordan de siste ukene har vært. Jeg tenker på avgjørelser jeg har tatt og hva jeg kan gjøre for å bli enda bedre på ting jeg kanskje ikke er så god på. 

For meg har det siste året vært magisk. På mange måter. 

Jeg har tatt noen veldig skumle avgjørelser som jeg enda ikke har fortalt dere og jeg har staket ut en kurs for de neste 5 årene. 

Det er så utrolig givende å vite at hard arbeid faktisk lønner seg og at det å ta skumle valg faktisk kan føre til helt uventede ting. 

Jeg er på et utrolig bra sted akkurat nå. Det var jeg definitivt ikke for et år siden. Jeg bestemte meg for å skrive opp hva som ga meg energi og hva som tappet meg for energi. Det som tappet meg kvittet jeg meg med og det som ga meg energi har jeg gjort alt for å få mer av inn i livet mitt. 

For meg var vennskapet til mine barndomsvenninner noe som ga meg ekstremt mye energi. Hver gang jeg hadde møtt dem eller hadde vært sammen med dem følte jeg meg som en ny person. Jeg var glad og lykkelig. Vi har alle nå kommet til et sted i livet hvor barna er blitt tenåringer og vi alle kan gi litt mer slipp og derfor også prioritere å treffe hverandre oftere. 

Det har vi gjort nokså regelmessig det siste året og dermed har jeg fått store doser med vitamininnsprøytning av energi. Dette positive fokuset har gjort meg gladere og lettere til sinns. 

Det er godt å finne tilbake til hverandre igjen. Og fremover ser jeg verdien i å være sammen med dem, derfor prioriterer jeg heller turer med dem enn andre ting. 

Det som er bra med de vennene man har fra man er 5-6 år er at man har kjent hverandre så lenge at vennskapet tåler en støyt. Vi kan le, gråte, være komplett crazy, danse på bordene uten at noe betyr noe. Vi er uenige og diskuterer, akkurat slik vi har gjort i 35 år. 

I love it ❤

Nå er også ferien over. Sukk. Det har vært en helt fantastisk sommer. En liten tur til København nå før det braker løs. Det kommer til å skje så vanvittig mye gøy til høsten. Men mer om det senere.

Gode klemmer ❤

Skjorten og skjørtet er fra Zara ❤

Hemmeligheten!

25.07.2017 - 07:00 21 kommentarer



Egentlig så liker jeg ikke hemmeligheter.

Jeg har faktisk aldri gjort det. 

Jeg liker åpenhet og at ting er transparent. Det er slik jeg er som person. 

Når jeg bærer på en hemmelighet så har jeg også vanskelig for å uttrykke meg. Jeg merker at hele meg ikke er som det skal være. Jeg blir liksom litt ukomfortabel. 

Det er ekstra belastende om det er jeg selv som er hemmeligheten. Da begynner jeg ofte å bevege meg ut av en komfortsone og blir jeg i ubalanse på flere plan. 

Mental ubalanse gjør at jeg ikke fungerer som jeg burde både på jobb og hjemme og derfor er det ofte slik at om jeg føler jeg bærer på ting som jeg ikke er happy med så deler jeg det uansett med mine nærmeste. 

Mine nærmeste er jo dere. 

Selv hvor vanvittig rart det høres ut. Så er bloggen og har den alltid vært det stedet jeg deler mine tanker og følelser. 

Mange kan kanskje tenke at det ikke er så lurt å dele absolutt alt. Men jeg har en visjon om at om jeg skal blogge og være slik jeg er så må jeg kunne skrive uten noen sperrer. Uten noen form for korrektur eller regi.

Noen ganger ER livet vanskelig. Det er bare sånn det er. Vi kan ikke forvente at livet skal være en dans på roser. Vi får like mye dritt som vi får bra dager. 

Vi MÅ ikke være positive hele tiden. Det må være greit å være lei seg, sint, frustrert redd eller å ha angst. Har an følelser som dette så betyr det ikke at du er en negativ person. Det betyr at vi er mennesker. 

Mennesker føler alt dette. 

Det må være lov!

De dårlige dagene gir oss dyrebare erfaringer som vi skal ta med oss videre i livet. Lære av. Vi går på trynet, vi driter i en trening og vi forsover oss. Slapp av. Det er bare en dårlig dag. Det er ikke et dårlig liv :P 

Å bære på en hemmelighet som jeg har gjort siste ukene har gjort meg altfor tankefull. 

En av mine desidert beste egenskaper i livet er at jeg er handlekraftig. Jeg forblir aldri lenge i en ukomfortabel situasjon og jeg tar avgjørelser som sørger at jeg går fremover i stedet for bakover. 

Er du i noe som tynger deg, skaper usikkerhet eller som du rett og slett ikke føler deg vel i. Om det er en situasjon med venner, familie, jobb eller forhold, så tre ut av det hele. 

Det er utrolig hva som kan befinne seg bak neste dør. Når en dør lukkes åpnes som regel en ny. 

Vi må bare velge å sette oss selv først. 

Håper dere får en strålende dag!

Gode klemmer ❤

Følg meg gjerne på Facebook eller Instagram  eller kommuniser med meg på snapchat: annebrith.no

 

Var du full, mamma?

21.07.2017 - 10:00 33 kommentarer



Nå er det ferietid dere! 

Vi tok ferien litt på forskudd i år og var allerede i påsken på tur. 

Med 4 barn så føler jeg at jeg har et godt grunnlag for det jeg har lyst til å formidle i dag. Nemlig barnas ønsker i ferien. 

For mange vil tro at barnas største ønske i ferien er å reise lengst mulig, oppleve den største berg og dalbanen eller det feteste skumpartyet, men det er faktisk ikke det.

Mange norske barn har kun et ferieønske, og det er foreldre som ikke drikker!

Jeg trenger ikke gå lengre enn til min snapchat. Ja, for det er her jeg ser det. Foreldre på ferie med barn, som kaster innpå alkohol hver eneste dag. 

MÅ vi drikke på ferie? 

Hva om vi avstår fra alkohol når vi er sammen med barn?

Vi har ofte snakket om alkohol her hjemme. I vår var barna borte og jeg hadde en jentefest her hjemme. På vei ut på byen holdt jeg et glass vin i hånda og litt brisen som jeg var dro jeg med meg glasset ut. Da jeg skulle inn i drosjen fikk jeg jo ikke lov å ha glasset med. Selvsagt. Så jeg la glasset i gresset på plenen og glemte det. 

Helt til uken etterpå og gutta var ute og fant vinglasset i gresset. 

Jeg fortalte jo at jeg hadde drukket vin og at jeg la glasset der. 

Reaksjonen til barna var nokså overraskende. Drakk du vin mamma? De ble liksom litt skuffet over meg. Var du full, mamma? Vi tok en lang prat om det å drikke alkohol og hva de synes om det. De likte det ikke. De ble oppriktig bekymret og jeg kunne se det i øynene deres. De var redde for meg. 

I lang tid tenkte jeg over hva barna følte om det å drikke alkohol og jeg lurer på om det er flere som har snakket med barna sine om dette? Har dere virkelig spurt barna deres hva det tenker om at dere drikker?

Nå sier ikke jeg at barna skal få styre en voksens person sitt liv. For ja, vi må kunne "kose" oss, mener mange. For man kan jo ikke kose seg uten alkohol! Så da drikker vi. Og en er som regel ikke nok. 

Det gjør vondt langt inn i hjerterota som mamma å vite at det er så mange barn som reiser på ferie med fulle foreldre. 

Da jeg var på ferie i vår med mine barn drakk jeg ikke et eneste glass. Ikke noe glass vin til maten, ingenting. Vi MÅ ikke drikke vin eller en drink for å kunne ha det gøy. Alkohol og ferie med barn passer ikke sammen.

Dere som snapper alkohol hver eneste kveld, tenker dere ikke på hvilke signaler dere gir? 

Jeg sier ikke at dere skal slutte å drikke alkohol, men jeg ber dere prate med barna deres om det. Hva synes du om at jeg drikker vin? Hadde du villet at mamma heller skulle drukket brus eller vann? Hva om barnet ditt sier ja? 

Tenk om barnet ditt går rundt på ferien sin og er bekymret for deg som voksen og ikke klarer å nyte ferien, fordi han eller hun er redd for hva som skal skje med deg når du drikker? Barn tenker sånn! De elsker oss, vi er alt for dem og dette tenker de på hele tiden. 

Tro meg, jeg vet!

La barna få en ferie uten bekymringer!
 

hits