Kan man angre på å ha fått barn?

30.03.2017 - 13:10 26 kommentarer

Jeg elsker barna mine. La oss ha det klart. Jeg forguder dem. For dere som ikke har barn og leser dette så kan dette virke litt rart å høre kanskje. Men jeg digger alle mine 4 barn. Særlig de 3 på bildet over står mitt hjerte veldig nært. Sammen har vi 4 vært gjennom påkjenninger ingen kan forestille seg. 

Ja, jeg elsker dem, men hva om man en dag våkner opp og angrer på at man fikk barn?

Ida, angrer på at hun fikk barn.  En gripende og sterk historie fra en mamma om hvordan livet faktisk kan være.

Jeg bruker å si når noen spør meg om hvor mange barn jeg har: Jeg har 4 barn. Med 2 forskjellige fedre. Jeg kan ikke si at jeg ANGRER på at jeg fikk mine 4 barn, men kanskje om jeg hadde visst det jeg vet i dag så hadde jeg valgt annerledes. 

Det er ikke ideelt å ha 4 barn. Det kan jeg skrive under på. Dette betyr ikke at jeg ikke elsker dem. Må poengtere dette igjen. Men nå som de blir eldre og krever mer av meg så merker jeg at hverdagen er det jeg makter. Det er det jeg som alenemor klarer å håndtere. 

Ida sier i artikkelen at det ikke er gitt at mor er den beste omsorgspersonen. Nei, det er faktisk sant. Man må i enhver situasjon se på dette. Som i min situasjon med pappaen til minstemann så kan han til tider være en bedre omsorgsperson. Derfor var det en selvfølge i fjor høst da jeg var utslitt, at han tok over store deler av ansvaret. 

Han var den beste forelderen der og da. 

Les: Avgjørelsen er tatt, pappa tar ansvaret.

Det var jo selvsagt veldig tøft å innrømme. Tøft å svelge. At jeg ikke strakk til.

Nå har jeg kommet inn i en periode igjen hvor jeg kjenner at jeg mangler det som trengs for at jeg skal være en god nok mamma. Da stepper han inn igjen og tar en større rolle. Jeg er så takknemlig for det. 

Noen ganger tenker jeg på hvordan livet hadde vært uten barn. Er jeg en dårlig mor fordi jeg har de tankene. Jeg sliter meg selv ut til tider. I går var det en på legevakta, en til fysioterapi, en på cheerleding og en til frisøren. Alt dette skjedde mellom 14.30 og 17.00 og vi skulle bevege oss fra Sørumsand til Jessheim og så videre til Lørenskog. 

Jeg gråt da jeg la meg så sliten var jeg. 

Akkurat nå er hverdagen alt jeg klarer. Jobb, litt trening, barnas fritidsinteresser. Det er det som blir gjort. Ikke noe mer. Det er ikke overskudd til mer. 

Når livet er så hektisk og tungt, slik jeg har hatt det de siste ukene. Uten familie og uten noen som tar vare på de små så er det lov å ha dystre tanker innimellom. Det betyr ikke at jeg ikke elsker mine barn like mye som før. Jeg kan bare ha øyeblikk hvor jeg føler at livet ikke er slik jeg hadde håpet det skulle bli. Og det må være lov å si det også. 

Selv om Instagram skal fylles med flotte bilder av den perfekte familien, så er det dager hvor jeg som mamma er på mitt mørkeste. Og det er en del av livet. Det må være lov å snakke om. 

Jeg skjønner følelsene til Ida. Det er ikke alltid like lett. 

Vi andre rundt må bare bli flinkere til å respektere og lytte til hva andre føler. Og kanskje om mulig hjelpe i stedet for å fordømme. 

Nå skal jeg forberede middagen til gullungene kommer hjem. 

God torsdag.

Følg meg gjerne på snapchat: annebrith.no eller facebook. 

Den perfekte alenemoren med de glade barna:



 

26 kommentarer

Line

30.03.2017 kl.13:26

Jeg angrer ikke på at jeg har barn, selv om jeg også gråter noen ganger fordi jeg er helt utslitt og nesten ikke får hjelp fra barnefar/samboer. Som idag, da den ene ungen spydde og den andre tissa på seg samtidig. Eldste tråkket rundt med tissevåte sokker mens jeg tørket spy fra den andre. Da skulle jeg gjerne hatt fire hender da.... skjønner deg godt <3

Anne Brith

30.03.2017 kl.13:30

Line: ha ha Sorry at jeg ler men sånn er det! Stor klem ??

30.03.2017 kl.13:38

Man trenger ikke være alenemamma for å ha det slik. Tro meg.

Jeg har to barn og en ektemann som til tider er mye syk. Han hsr nå vært inne på sykehus i snart 2 uker.

Å når du da har full jobb,fritidsaktiviteter,frem og tilbake på sykehus hver dag og null familie i nærheten,så har jeg selv grått mine modige tårer hver kveld.

Men jeg har aldri tenkt tenkt tanken at livet ville vært bedre uten de to barna.

Ina

30.03.2017 kl.13:41

Skjønner deg veldig godt, dette er tanker de fleste har fra tid til annen tror jeg;) Det ER slitsomt å være mamma og hvertfall når man er alene om ansvaret. Men å legge det ut så barna kan lese dem, det synes jeg er lite gjennomtenkt. Sånt tar man hos en psykolog, god venninne eller med familie. Ikke på offentlig blogg. Tenker du ikke over hvor "til bry" de kommer til å føle seg når de leser dette? I tillegg til å være ungdom så må de forholde seg til mors følelser. Du er den voksne og må ta ansvar for egne handlinger. Det innebærer å stå i tøffe perioder uten å skulle involvere barna på denne måten. Synes jeg da:) Stå på, håper du får en opptur snart<3

Anne Brith

30.03.2017 kl.13:50

Ina: Det er jo akkurat det jeg mener. Skal vi i samfunnet i dag vise barna våre at vi skal holde visse tema tabu? Er det "forbudt" å si at man noen ganger har dystre tanker?

Man kan dra ting ut av perspektiv, henge seg opp i detaljer og trekke ut sitater og gjør det sine egne og vinkle dem dit man vil uansett. Du kan få dette innlegget til å bety noe helt annet når du foteller videre om det om du bare vinkler det fra ditt ståsted.

Jeg vet hva mine barn betyr for meg, DE vet hva de betyr og de er langt fra usikre på min kjærlighet til dem. Det er akkurat slike utsagn som gjør at folk ikke tør å si ting mer.

Når det kommer til å forholde seg til mors følelser så er det en selvfølge at barna skal vite hvordan en mor har det. Man skal ikke gjemme seg bak en maske. Når du som mor klarer å si til barna: Nå har jeg det vanskelig kan dere hjelpe meg? Så er det ingenting i veien for det. Barn tar ikke skade av det. Heller motsatt tenker jeg.

Ha en fin dag.

Sigrid

30.03.2017 kl.13:54

Det er akkurat det som gjør deg så jordnær og " ekte".

Du prøver ikke forestille det perfekte og uoppnåelige.

Nei. Du gjør ditt beste og det innebærer blod, svette tårer, men heldigvis også en hel del latter glede og minner i minneboken.

Livet.

Jeg vet at det kreves mye av enslige foreldre og bøyer meg i støvet med all respekt.

Min mann er også innimellom alene om all ansvaret for hus, hjem barn og alt som hører med (på grunn av min sykdom) og det er mye å gape over.

Du er uansett en god mamma for dine barn og de ville aldri byttet deg ut med noen. ❤

Lillian

30.03.2017 kl.13:57

Vi som følger deg vet at du gjør alt for dine barn og står på det du kan for dem. Men det er lov å bli sliten, det er lov å bli trett og det er lov å si det. Dine barn er heldige, de har deg. En fornuftig mamma som lar barna ta del i livet ditt. Men kjære skjønne Anne Brit : Ta vare på deg selv også. Det fortjener både du og dine 4 flotte barn. Klem fra Haugesund <3

Mor til 3

30.03.2017 kl.14:06

Hei.. Ja som skilt mor og 3 gutter så er det tungt innimellom. Selv på deling. Er så glad i de og prøver så hardt innimellom at vi skal ha det så kjekt.Jeg merker når guttene er store , midten av tenårene så er det også utfordringer. Kanskje mer enn når de var små. Motivere til lekser, andre ting enn skjerm og ha det kjekt sammen. Men merker at man i hverdagen er så ulike. Det er ikke lett alltid å " fighte" gjennom det meste.. Også er de egentlig sååå snille gutter. Blir litt godt når det voksne i de trer inn. Til den tid går det opp og ned. Angrer ikke men ja hadde kansje tenkt anderledes nå. :) Ha en fin dag

Heidi

30.03.2017 kl.14:21

Vet hvordan det kjennes. Har 3 flotte barn.....gutt 15 & tvillinger på 12. Å gå fra en til to var tøfft i perioder. Husker knapt det første året🙈.

Og når ting lysnet og ble lettere gikk vi plutselig over i en ny fase....

Det har vært 3 stk som skulle på fotballkamp samtidig og var en riktig heldig fikk man slengt på et foreldremøte el to samtidig😂

Og fortsatt er det dager her hvor alt skjer samtidig og man attpåtil skal på nattevakt😲. Har heldigvis barnefaren som stiller opp 200% og ny samboer som er enestående til å følge opp💕💕 ikke alle som er så heldig...men var tøfft i den perioden jeg var alene . Så forstår deg godt.

Flotte barn du har❤

Klemmer

Hege

30.03.2017 kl.16:18

Det at man elsker barna, gjør at man får slike tanker. Hadde man ikke elsket de, så hadde mannlige strekt seg så langt for at ungene skulle ha det så bra... da hadde man heller ikke reflektert over slike ting. Jeg angrer ikke. Men hadde jeg visst hva det innebar å være mamma før jeg ble det, så vet jeg ikke om jeg hadde fått barn.

Anne Brith

30.03.2017 kl.16:42

Hege: Veldig sant det du skriver...

30.03.2017 kl.16:24

Jeg angrer ikke, men jeg er rimelig sikker på at jeg hadde hatt det helt fint uten unger også. Nå som jeg har dem så kan jeg selvsagt ikke tenke meg et liv uten dem, men hadde jeg ikke hatt dem så hadde jeg ikke visst om dem heller. Og ja, det er tøft å være alene om alt. Jeg merker veldig godt at mine ikke har vært hos faren siden november og jeg ikke vet når neste gang blir,men man klarer det man må.

Anne Brith

30.03.2017 kl.16:42

Anonym: Sender deg en god klem herfra. Jeg vet hvordan det er.

johnny bruvik

30.03.2017 kl.16:59

barn er en hobby som ikke passer for alle.

Så om du er så uheldig å tømme deg i en kvinne du heller burde ha vært foruten er det fort å angre på. Du får regninger på over en million de neste 18 årene for å forsørge noen andres hobby. Og vips har du ødelagt økonomien din de neste 18 årene som kanskje også er de beste årene av livet ditt..

Gonagas (mann)

30.03.2017 kl.17:46

Dere damer klager over konstruerte problemer - konstruert av dere selv, fordi dere speiler dere mot andre MØDRE. Dere blir en del av en massesuggesjon, som består av summen av alle enkeltmødre som hver og én er livredd for å falle i unåde (himmelen forby!) blant mødrenafiaen. Altså de som føler seg berettiget til å definere hva som er rett og hva som er galt, og som tilsynelatende har alt på stell. Og deres streben etter å oppnå anerkjennelse blant denne "mafiaen" overskygger fullstendig hensynet til de det egentlig gjelder - barna! Dere er mer opptatt av omverdenens dom over deres egenskaper som mor enn hva som EGENTLIG betyr noe for barna. Hadde dere gjennomskuet disse, og samtidig vært rakrygget nok til å stole på deres egne vurderinger, så skal dere se at tiden strekker til mer enn nok. Jeg kan love dere at en hyggelig stund i sofaen med kakao og nystekte vafler trumfer et foreldremøte på skolen (som stort sett er meningsløs sløsing med tid) - sett fra barnas ståsted. Og fra ditt også, hvis du bare tør.

Og før dere (damer) overøser meg med kommentarer av typen "mann som ikke forstår vår situasjon" så la meg legge til at jeg er en alenepappa med tre (OK, ikke fire) barn, og at jeg de siste to årene har vært alene med en datter med spiseforstyrrelse. Og DET er ikke et konstruert problem.

Anne Brith

30.03.2017 kl.17:49

Gonagas (mann): Takk for gode ord! Enig i mye av det du sier og lykke til med barna ??

Gonagas (mann)

30.03.2017 kl.18:08

Anne Brith: Takk for hyggelig tilbakemelding. Det går riktig vei (altså mye bedre), og jammen har det vært en bratt læringskurve underveis. Som du sikkert skjønner, jeg har lært å skille mellom "problemer" og problemer. Og "when the shit hits the fan" blir det så åpenbart hva som egentlig betyr noe. Og det er ikke "nabokjerringer" eller selvoppnevnte eksperter med egen blogg :)

Gonagas (mann)

30.03.2017 kl.18:13

Jeg henviste ikke nødvendigvis til din blogg Anne Brith :)

Kjetil

30.03.2017 kl.19:28

Jeg tror ikke du angrer, du er bare sliten.

Pelle

30.03.2017 kl.20:06

Dette er nok ikke lov å si i dag, men: Lykken for en mann er en hjemmeværende kvinne som tar seg av alt innen husets fire vegger. Lykken for en kvinne er å få være denne kvinnen.

Er det ikke stadig flere kvinner som streifes av den forbudte tanke at den tradisjonelle kjønnsrolledelingen muligens hadde noe for seg?

Jon Harald

30.03.2017 kl.20:41

Barna har man bare til låns noen år før de flytter ut. Når de blir store så savner man strevet som var. Det er i tiden å ha så mye fokus på seg selv og egne interesser. Så lenge barna bor hjemme så må det være det viktigste. Bli masse tid til seg selv etter hvert

Liss Waldenstrøm

30.03.2017 kl.22:28

Det å være forelder innbærer å føle ALT. Og ja, det må være lov til å snakke om det. Hver dag er ikke perfekt, og det er ikke alle valg vi som voksne kan ta, for ting skjer. Uforutsette ting, både med barn og voksne.

Men det må være lov til å ha mørke dager, føle at man ikke strekker til. Det er en del av det å være en omsorgsperson, og det å innrømme at man i perioder ikke strekker til, er ett stort pluss.

Syns du er flink jeg. Heier på deg <3

Hege

30.03.2017 kl.22:40

Hei! Det jeg håper mange tenker på er at de prøver og ta vare på partneren bedre når man får barn!

For det er den alene biten som tærer mest på! Man har ingen og sparre med, ingen å dele med, ingen og være trøtt, frustrert eller lykkelig med. Vi er ikke skapt for å være alene.

Så alle dere der ute, gjør alt, gjør mer for å beholde partneren og være sammen om livet med barna. Det er best for barna og alle sammen😊💕

Anne Brith

31.03.2017 kl.08:11

Hege: Ikke glem at noen mennesker les: partnere viser seg å være psykopater, konemishandlere eller alkoholikere. Noen mennesker er det faktisk umulig å leve sammen med og da har man kun et valg: Dra fra partneren. Dette er veldig viktig for meg å poengtere for alle brudd er ikke bare fordi man oppdaget at man ikke passet sammen. Noen brudd er faktisk nødvendige for at man skal klare å leve.

Ha en fin dag.

Marta

31.03.2017 kl.07:56

Jeg synes det er viktig og flott at du forteller dette. Som mor så er ikke alltid hverdagen rosenrød slik den blir fremstilt av mange "rosabloggere" og av de perfekte mammane! Så bra at du tør og si noe om dette, tror det er mange som føler det samme. Det er hektisk og ha barn, har selv tre, og kan ikke forestille meg hvordan det er og være alenemor. Det må være lov og gi utrykk for slike tanker. Jeg trordette er noe mange kjenner på, men få tør og innrømme. Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke elsker de barna man allerede har.

Elisabeth

31.03.2017 kl.09:00

Det er ikke bare hverdagen som sliter på, men også bekymringene man har for sine barn. Særlig når man ser at de sliter med noe. Det kan være alt fra små ting, til store livsomspennende ting. Alt man vil er jo at barna skal ha det bra. Det er sånn kjærlighet funker, og som mor klarer man ikke la være å bekymre seg. Jeg har stort sett vært alene med 3 barn, der en har sosial angst og problemer knyttet til dette, og en har kjønnsidentitetsproblemer. Selvmordstanker, utagering, småkriminalitet, unnvikelser you name it... I tillegg til normale tenåringsnykker...Det har nesten tatt knekken på meg, men man må bare stå på. Kjempe mot systemet som ikke fanger opp og tar signalene. Som ikke kjemper for dine barn som du gjør. Mammarollen er den tyngste man kan ha, og hadde man visst hva man gikk til tror jeg langt flere hadde valgt bort å få barn. Men til syvende og sist så klarer man det, man klarer alt og man blir sterkere. Og man blir lykkeligere for man lærer seg å sette pris på det man har <3

Skriv en ny kommentar

hits